Midtstopperen Mustapha Zitouni var så god at Real Madrid lå langflate. Han valgte frigjøringskampen isteden.

VM-blogg: Sultne ørkenrever

Midtstopperen Mustapha Zitouni var så god at Real Madrid lå langflate. Han valgte frigjøringskampen isteden.
Midtstopperen Mustapha Zitouni var så god at Real Madrid lå langflate. Han valgte frigjøringskampen isteden.

For 52 år siden brukte de fotballen til å oppnå selvstendighet fra Frankrike.
I sommer vil Algeries landslag ta det siste steget ut av skyggen til sin tidligere koloniherre.

Tekst Arilas Berg Ould-Saada

Eusébio var en legende. Da han døde 5. januar i år, ble det markert over hele fotballverden. Det mange ikke vet, er at samme dag takket man farvel med en annen av fotballhistoriens store helter. Mustapha Zitouni døde, 86 år gammel, i skyggen av den store Eusébio, fem måneder for tidlig til å kunne oppleve sitt elskede Algerie spille fotball-VM for andre gang på rad.

Zitouni ble født 19. oktober 1928 i Alger, som i dag er hovedstaden i Algerie. Landet var på den tiden kolonialisert av Frankrike, og Algerie hadde blitt regnet som et fransk departement siden overtakelsen i 1830. Fotballen skulle raskt vise seg å bli Zitounis lidenskap, og etter å ha briljert som forsvarsspiller hos et amatørlag i fødebyen, krysset han Middelhavet for å bli profesjonell fotballspiller i fastlands-Frankrike. I 1953 signerte han, 25 år gammel, sin første profesjonelle kontrakt med AS Cannes, klubben som noen tiår senere skulle oppdage og utvikle det mange mener er tidenes største fotballspiller, Zinédine Zidane. Blodet som renner gjennom årene til Real Madrid-legenden er hundre prosent algerisk, men den Marseille-fødte magikeren endte som kjent opp med å representere Frankrike – faktisk etter å ha blitt avslått av Algeries landslagssjef fordi han var ”for treig”. Også Mustapha Zitouni representerte i sin tid det franske landslaget. For etter et år i Cannes, tok han steget videre til storlaget Monaco, der han etablerte seg som en av landets beste forsvarsspillere og ble belønnet med en plass på det franske landslaget i forkant av VM i 1958. Den 13. mars, tre måneder før VM i Sverige skulle sparkes i gang, spilte Zitouni og Frankrike landskamp mot Spania. Alfredo di Stéfano, kåret til vinner av Ballon d’Or noen uker tidligere, og Mustapha Zitouni møttes til duell, og sistnevnte nøytraliserte den mytiske målmaskinen. Prestasjonen var så imponerende at Real Madrid, som var midt i sin gullalder hvor de vant fem strake utgaver av Serievinnercupen, tilbød ham gull og grønne skoger for å ta turen til den spanske hovedstaden. Men det skulle ikke bli noe eventyr hos de kongelige hvite for Zitouni, ei heller skulle han delta i fotball-VM noen måneder frem i tid. Litt senere på våren vendte Zitouni ryggen til pengene og berømmelsen for å kjempe uavhengighetskrigen for sitt land. Ikke med våpen, men med fotball.

Front de Libération National (FLN), den nasjonale frigjøringsfront, er navnet på partiet som startet uavhengighetskrigen mot Frankrike i 1954. Fire år senere, i april i 1958, ble FLNs fotballag. Hensikten var å promotere den algeriske frigjøringskrigen over hele verden. For å oppnå størst mulig effekt, var det viktig at laget skulle være konkurransedyktig og spektakulært å se på. Profesjonelle, velrenommerte spillere var verdifulle på grunn av deres rolle som forbilder i Frankrike. En rekke algeriske spillere i den franske ligaen, Zitouni inkludert, ble tilbudt en plass på uavhengighetslaget, og samtlige takket ja uten å nøle. Den 13. april flyktet 12 algeriske Frankrike-proffer fra sine respektive klubber for å kjempe uavhengighetskrigen for sitt land. I løpet av de neste månedene skulle ytterligere 20 spillere føye seg til laget. Timingen var alt annet enn tilfeldig; ligaen var i ferd med å avgjøres og VM var rett rundt hjørnet. Frankrikes største klubber mistet plutselig flere av sine beste spillere. I tillegg var Mustapha Zitouni og Rachid Mekhloufi tatt ut i den franske troppen til Sverige-VM. Dagen etter spillerflukten kunne man lese følgende på forsiden av Frankrikes største sportsavis, L’Équipe: «Ni algeriske fotballspillere savnet». “Forsvinningene” fikk enorm oppmerksomhet og store debatter i Frankrike. En rekke profilerte franskmenn, inkludert landslagsstjernene Raymond Kopa og Just Fontaine, sendte brev til Mustapha Zitouni og hans nye lagkamerater for å uttrykke sin støtte til Algeries uavhengighetskamp.

Rachid Mekhloufi vant alt som var å vinne i Frankrike, og trente i 1982 Algerie-laget som beseiret tyskerne.
Rachid Mekhloufi vant alt som var å vinne i Frankrike, og trente i 1982 Algerie-laget som beseiret tyskerne.

“Uavhengighetens ellever”
Rachid Mekhloufi var, sammen med Zitouni, den største stjernen på FLN-laget, som fikk kallenavnet ”uavhengighetens ellever”. Han var superspiss hos Saint-Étienne, som var regjerende seriemestere i Frankrike, og hadde – allerede som 21-åring – spilt en rekke kamper for det franske landslaget da han flyktet landet for å spille for Algeries frigjøringslag. Han skulle senere i karrieren bli landslagstrener for Algerie under VM i 1982. Den dag i dag er Mekhloufi Saint-Étiennes nest mestscorende spiller gjennom tidene, i tillegg til firedobbel seriemester i Frankrike. Istedenfor å reise til Sverige med det franske landslaget, som var en av forhåndsfavorittene, valgte Mekhloufi og Zitouni å kjempe for en helt annen sak. En mye viktigere sak, ifølge Mekhloufi selv: «Det franske landslaget tilhørte meg ikke. Jeg følte meg ikke fransk, men jeg spilte på landslaget på grunn av forholdene. Hvorfor skulle jeg angre på at jeg ikke spilte VM? Mitt Algerie var i krig, og det var min oppgave å kjempe for landet.»

Mellom 1958 og 1962 skulle ”uavhengighetens ellever”, i ren Harlem Globetrotters-stil, reise verden rundt for å spille fotballkamper og informere om situasjonen i hjemlandet. Den offisielle statistikken sier at laget spilte 62 kamper i løpet av perioden. 47 av dem endte med algerisk seier, elleve endte uavgjort, mens det kun resulterte i fire tap. Jugoslavia, Sovjetunionen, Kina, Vietnam, Marokko og Irak var noen av Algeries motstandere under den fire år lange verdensturnéen. Laget spilte underholdende fotball og scoret mål på bestilling. Både Jordan, Irak og Vietnam ble slått 11-0, og selv et meget sterkt Jugoslavia ble nedsablet med hele 6-1.

FLN søkte i mai 1958 om medlemskap i FIFA, men fikk avslag etter sterkt press fra stormakten Frankrike. Ei heller søknaden om medlemskap i CAF, det afrikanske fotballforbundet, ble akseptert, etter at Frankrike nok en gang satte foten ned. Frankrike var sterke motstandere av FLN-laget. De jobbet for at alle lag som aksepterte å spille mot det algeriske uavhengighetslandslaget ble utestengt fra internasjonal fotball. I januar 1959 reiste FLN-laget på turné til Egypt, men ingen lag turte å spille mot dem, i frykt for å bli straffet av FIFA. Bare to afrikanske land, Libya og Tunisia, valgte å spille mot Algeries revolusjonære landslag. Begge ble straffet med utestengelse fra FIFA.

Uavhengighetslandslaget ble en stor suksess, og noen hevder at lagets verdensturné framskyndte uavhengigheten med ti år. FLN-helten Mekhloufi har senere uttalt at «laget spilte en stor rolle i å få revolusjonen ut i media over hele verden, og representerte landet vårt på en forbilledlig måte». Han får støtte av dagens algeriske president, Abdelaziz Bouteflika: «FLN-laget skrev en av de vakreste sidene i historien til Algerie og til sporten generelt.»

Da uavhengigheten var et faktum, 5. juli 1962, ble Zitouni og hans lagkamerater sett på som noen av landets største helter. 6. januar 1963 er datoen for det algeriske landslagets første fotballkamp i historien. Motstanderen var Bulgaria, Algerie vant 2-1 og Zitouni scoret, som om det skulle vært skrevet i stjernene, et av målene.

Skammens kamp
Et år etter sin første kamp ble Algerie en del av FIFA. Siden den gang har ”ørkenrevene” deltatt i tre offisielle verdensmesterskap. Vi må tilbake til VM i 1982, det aller første med Algerie som deltaker, for å finne den mest berømte episoden i landets fotballhistorie. Anført av en fremragende Rabah Madjer, mannen som hælsparkscoringen har blitt oppkalt etter, overrasket Algerie stort i åpningskampen, hvor Vest-Tyskland ble slått 2-1. Tyskerne hadde før kampen spådd lekestue og 7-0-seier, og noen av spillerne hadde fleipet med at de skulle spille kampen i smoking med en sigar i hånden. Algerie stod med fire poeng etter tre kamper – dette var på den tiden da man fikk to poeng for seier – og det så lyst ut med tanke på avansement. Men det gjenstod fortsatt én kamp: Vest-Tyskland mot Østerrike. Dersom tyskerne vant med ett eller to mål, ville begge lagene avansere. ”Die Mannschaft” gikk tidlig opp i ledelsen, før de to lagene trillet ball resten av kampen. Dermed ble Algerie sendt hodestups ut av turneringen. Hendelsen har i ettertid fått navnet ”skammens kamp”, og FIFA bestemte etter dette at gruppespillkamper i VM skulle spilles samtidig.

Algerie gjorde langt mindre ut av seg i det neste mesterskapet, i 1986, hvor de røk ut i gruppespillet med ett fattig poeng. Det endrer ikke på det faktum at 80-tallsgenerasjonen utvilsomt er den beste i Algeries fotballhistorie. Lakhdar Belloumi og Rabah Madjer var frontfigurene i en gylden periode for den algeriske fotballen, som ble kronet med seier i Afrikamesterskapet i 1990. De neste årene skulle bli langt mørkere for Algerie.

Algerie har blitt et langt roligere land etter at Abdelaziz Bouteflika ble president i 1999.
Algerie har blitt et langt roligere land etter at Abdelaziz Bouteflika ble president i 1999.

Kupp, massakrer og terror
Fotballen ble en parentes sammenlignet med de politiske problemene som skulle ramme landet på 90-tallet, som i dag kalles ”det svarte tiåret”. I desember 1991 ble resultatene fra presidentvalgets første runde offentliggjort. Disse tydet på at det islamistiske partiet FIS, som hadde som plan å innføre Sharialoven, kom til å vinne. Dette førte til at myndighetene avlyste hele valget. Som en følge av dette, vokste en rekke radikale grupper fram. Disse gjorde opprør mot regjeringen, og det brøt ut krig. Angrepene ble i begynnelsen rettet mot militæret, men etter hvert ble også sivile et mål for terroristgruppene. Etter valget i 1995, som ble vunnet av militærrepresentanten Liamine Zéroual, nådde krigen sitt klimaks. De militante islamistene gjennomførte en rekke stormassakre i hele landsbyer. I 1999 ble demokraten Abdelaziz Bouteflika landets president, noe han fortsatt er i dag. Han tilbød alle islamister en mulighet til å bli tilgitt ved å legge ned våpnene, og livet begynte å gå tilbake til det normale. Algerie er fortsatt rammet av terrorisme, men angrepene skjer langt sjeldnere, og er som regel kun rettet mot politiet.

Frykten og usikkerheten som rådde gjennom store deler av 90-tallet førte til at fotballen ble nedprioritert. Talentutviklingen ble rammet, og dette er hovedårsaken til at en generasjon med franskfødte spillere gjorde sitt inntog på det algeriske landslaget. Den algeriske fotballeksperten Maher Mezahi, som skal dekke VM for engelske The Telegraph i sommer, forklarer situasjonen:

– Det at Algerie er et slags fransk andrelag, er en relativt ny trend. Det var et resultat av borgerkrigen i Algerie. For å være konkurransedyktige, ble landslaget nødt til å se til Frankrike for å styrke seg. Det var da generasjonen med spillere som Ziani, Bougherra, Yahia, Mansouri og Belhadj kom fram. ”Frankrikes andrelag”-stigmaet er et resultat av dette, sier Mezahi, som presiserer at dette er en utdøende trend:

– Algerie blir i mindre og mindre grad et fransk andrelag. For det første har algeriske klubber begynt å utvikle talentfulle spillere igjen, eksempelvis landslagsspillerne Belkalem, Slimani, Belaili og Soudani. For det andre har flere franskfødte spillere begynt å velge Algerie framfor Frankrike. Det ferskeste eksempelet på dette er Tottenhams Nabil Bentaleb.

Det er ingen tvil om at båndene fortsatt er tette mellom Frankrike og Algerie. Den algeriske troppen som møtte Burkina Faso til VM-playoff i høst bestod av intet mindre enn 15 franskfødte spillere, mot åtte som født i Algerie. For oss som bor i et land med et fotballag som først og fremst består av etnisk norske spillere, kan det være interessant å få et innblikk i hvordan det algeriske folk ser på sitt landslag. Hva syns supporterne til Algeries landslag om at majoriteten av spillerne er født i et annet land?

20 år gamle Amar Bouhadoun er et godt eksempel på den typiske algeriske supporteren. Han er, som de fleste algeriere på hans alder, fotballgal.

– Mange, inkludert meg, er kritiske til spillestilen og noen av laguttakene, men det handler bare om kvalitet og vilje – ikke hvor de er født! Folk som misliker landslaget på grunn av de franskfødte spillerne ser ikke ut til å forstå at også de er algeriere. Det er for meg en ignorant og på grensen til rasistisk holdning, sier Bouhadoun, men han legger til:

– Ikke misforstå! De aller, aller fleste elsker landslaget. Det var helt vill stemning i gatene da VM-plassen var et faktum!

Islam Slimani scorer i snitt annenhver landskamp. Hans prestasjoner blir avgjørende for Algerie i Brasil.
Islam Slimani scorer i snitt annenhver landskamp. Hans prestasjoner blir avgjørende for Algerie i Brasil.

Svake i lufta
Etter å ha overkommet Burkina Faso på bortemålsregelen i play-off, er Algerie tilbake i VM for andre gang på rad, akkurat som på 80-tallet. I Sør-Afrika for fire år siden huskes laget først og fremst for sitt uavgjortresultat mot England, men mesterskapet var stort sett en skuffelse sett med algeriske øyne. Denne gangen skal man i første omgang kjempe mot Belgia, Russland og Sør-Korea om en plass i utslagsrundene. Ved roret står bosniske Vahid Halilhodžić, mannen som skulle være Elfenbenskystens trener i forrige VM, men som fikk sparken noen måneder før det hele startet, som en følge av at laget røk ut av Afrikamesterskapet mot nettopp Algerie. Halilhodžić har, som de fleste spillerne i troppen, tilknytning til Frankrike. Han spilte for både Nantes og Paris Saint-Germain på 1980-tallet, og har senere vært trener for Lille, Rennes og PSG.

Siden han ble Algerie-trener i 2011 har Halilhodžić innført en ny spillestil, en 4-3-3-formasjon med fokus på stor løpskapasitet og aggressivitet. Laget setter gjerne inn presset svært høyt, og angrepene kommer som regel gjennom flankene. Angrepstrioen har holdt et høyt nivå gjennom kvalifikasjonskampene, og stod for elleve av lagets 16 scoringer. I åpent spill har man framstått som solide, men på defensive dødballer og i luftrommet har laget klare svakheter.

Fire algeriske spillere skiller seg ut av mengden: Madjid Bougherra, Sofiane Feghouli, Saphir Taïder og Islam Slimani. Førstnevnte fikk mye oppmerksomhet under forrige VM, blant annet etter fantastiske prestasjoner i 0-0-kampen mot England. Rangers-midtstopperen er lagkaptein, en god takler, men også overraskende dyktig teknisk og i pasningsspillet. Samtidig har han en tendens til å miste hodet til tider. Returkampen mot Burkina Faso i VM-playoff illustrerte temperamentsfulle Bougherra som spillertype perfekt; etter å ha utført en skrekktakling som burde kvalifisert til direkte utvisning rett før pause, scoret 31-åringen vinnermålet til Algerie fire minutter etter hvilen. Sofiane Feghouli er utvilsomt den mest profilerte spilleren på laget, takket være gode prestasjoner i La Liga med Valencia de tre siste sesongene. Mannen som nærmest på egenhånd senket Barcelona på Camp Nou i februar kan skilte med briljant teknikk og pasningskvaliteter, og har hovedansvaret på dødballer. Han spilte en viktig rolle i Algeries vei til VM, og hans glitrende vårsesong i Valencia tyder på at han blir en mann å se opp for i Brasil i sommer. En annen meget spennende spiller i det algeriske laget er løpsmaskinen på midtbanen, Saphir Taïder. Den 21 år gamle Internazionale-spilleren kombinerer teknikk, defensive ferdigheter og enorm løpskapasitet. Dette gjør ham til en svært nyttig boks-til-boks-midtbanespiller. Han er halvt tunisisk, men ble i fjor overtalt til å representere Algerie på landslagsnivå. Islam Slimani er den siste, og uten tvil minst kjente, spilleren å se opp for hos ørkenrevene. Han endte opp som lagets toppscorer i VM-kvaliken og mottok i desember den algeriske Gullballen. Fram til i sommer hadde han kun spilt i den hjemlige ligaen, men etter imponerende prestasjoner for CR Belouizdad, signerte han for Sporting CP foran inneværende sesong. Til tross for begrenset spilletid, har Slimani gjort det til en vane å komme inn fra benken og avgjøre kamper i Lisboa-klubbens favør.

Den store nyheten hos Algerie er Tottenham-sensasjonen Nabil Bentaleb. Den 19 år gamle midtbanespilleren, som Lille kvittet seg med da han var 15 år, valgte denne våren å representere det algeriske landslaget fremfor det franske. Hans imponerende prestasjoner i Premier League ville gjort ham til en potensiell bidragsyter hos ”Les Bleus”, men kjærligheten til Algerie avgjorde til slutt. Ifølge faren var det aldri noe spørsmål:
«Sønnen min kan bare spille for Algerie. Det er vårt land og vår stolthet. Han kan selvfølgelig velge selv, men jeg kunne ikke sett for meg at han representerte et annet land enn Algerie.»

Bentaleb kan få en drømmestart på landslagskarrieren i Brasil, ikledd Algeries grønne og hvite farger. Ikke fordi han er for dårlig for Frankrike, men fordi fedrelandet henger høyere. For å forsvare landets ære videre, 52 år etter uavhengigheten fra franskmennene. Til ære for den falne frigjøringshelten Mustapha Zitouni, som ofret alt for å føre Algerie dit det er i dag.

Odds

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.