Den vanligste feilen er å tro at Qatar 2022 handler om fotball. Det har alltid handlet om mye, mye mer. Det er det store bildet som forklarer hvordan verdens største sportsarrangement ble lagt til en ørkenstat på størrelse med Buskerud. Det er også det store bildet som forklarer hvorfor sagaen nå kan gå mot slutten.
Tekst Lars Sivertsen
Thailand
En sedvanlig varm Doha-kveld i august 2010 ankom en liten delegasjon fra Thailand ærverdige Sheraton Doha Resort and Convention Hotel. Deres utgifter ble umiddelbart plassert på Mohammed Bin Hammams konto. Bin Hammam var på den tiden president for det asiatiske fotballforbundet og medlem av FIFAs mektige eksekutivkomite, som noen måneder senere skulle avgjøre hvem som fikk arrangere VM i 2018 og 2022. Delegasjonen bestod av Worawi Makudi, president for det thailandske fotballforbundet og medlem av eksekutivkomiteen, Sim Hong Chye og Brian Teo. Sim Hong Chye, også kjent som «Joe Sim», er en forretningsmann, entreprenør og Makudis høyre hånd i det thailandske fotballforbundet. Brian Teo jobber i petroleumsbransjen.
Thailandske myndigheter hadde tidligere inngått en avtale om å importere en million tonn flytende gass fra Qatar årlig, til fastpris. Siden avtalen ble inngått hadde gassprisene sunket med 20%, og Thailand ønsket naturlig nok å reforhandle.
Dagen etter de ankom Doha møtte Sim og Teo Qatars energiminister Abdullah bin Hamad Al Attiyah. Lekkede eposter, publisert av The Sunday Times, viser at de diskuterte bilateralt samarbeid mellom de qatarske og thailandske fotballforbundene – og import av flytende gass. Bin Hammam var kopiert inn i korrespondansen. Noen måneder senere ble Thailands gass-avtale med Qatar endret til å reflektere markedsprisen for gass, og Thailand sparte mange millioner. Worawi Makudi stemte for Qatar i VM-avstemningen.
Frankrike
I november 2010 var situasjonen i fransk klubbfotball prekær. Noen år tidligere hadde lederskapet i Ligue 1 klart å spille kringkasterne Canal+ og Orange mot hverandre og få på plass en solid TV-avtale verdt 668 millioner euro i året, mer enn hva både den spanske og tyske toppserien tjente årlig i samme periode. Nå gikk de avtalene mot slutten, og Orange hadde annonsert at de ikke ville by på rettighetene fra 2012 til 2016. Med Canal+ som eneste store aktør som var interessert i rettighetene virket en kraftig reduksjon i avtalen uunngåelig. Problemet var bare at TV-inntekter stod for 57% av Ligue 1-klubbenes samlede inntekt, og året før gikk de med et samlet underskudd på 153 millioner euro. «Vi kan ikke utelukke muligheten for et krakk. Dersom TV-inntektene halveres vil flere klubber gå under», advarte daværende PSG-president Robin Leproux.
Den 23. november kalte president Nicolas Sarkozy inn til møte på Elyséepalasset, den franske presidentboligen. Tilstede var UEFA-president Michel Platini, en representant fra PSGs amerikanske eiere Colony Capital, og Sjeik Tamim bin Hamad Al Thani. Sjeik Tamim var på den tiden Qatars kronprins, men har senere tatt over som emir. Utfallet av møtet ble at Qatar kjøpte opp PSG gjennom investeringsfondet Qatar Sports Investment (grunnlagt av Sjeik Tamim noen år tidligere), mens Qatar-eide Al Jazeera kjøpte de internasjonale rettighetene til å vise Ligue 1 og kastet seg inn i kampen med Canal+ om de hjemlige rettighetene. Fremfor en katastrofal reduksjon i TV-avtalen ble avtalen større, og PSG begynte å bruke penger i øst og vest. “Krakket” i fransk klubbfotball ble avverget. Og UEFA-president Platini stemte for Qatar.
Som president knyttet Sarkozy tette bånd mellom Franrike og Qatar, gjennom flere enorme handelsavtaler og ved å gi skattefritak til bedrifter fra Qatar ved salg av eiendom i Frankrike. Det anslås at Qatar har investert rundt seks milliarder dollar i Frankrike. For Sarkozy, som måtte lede Frankrike gjennom finanskrisen, var disse investeringene mildt sagt velkomne. Ifølge magasinet So Foot hadde Colony Capital forsøkt å selge PSG til Qatar tidligere det året, men det var kun da Sarkozy kom på banen at prosessen skjøt fart. I mars 2013 kunne Financial Times rapportere at Qatar var villige til å støtte Sarkozy med rundt 250 millioner euro til et privat investeringsfond da hans tid som president var over.
Platini erkjenner at “jeg forstod at Sarkozy støttet Qatars søknad”, men insisterer på at han ikke ble presset eller påvirket på noe vis. En tid etter avstemningen ble Platinis sønn, Laurent, ansatt som daglig leder i Burrda, en Qatar-eid klesfabrikant som blant annet produserer drakter for det belgiske landslaget.
Spania
Den 21. november 2009 ankom en delegasjon fra Qatar 2022 Madrid. Over tre dager bedrev de hektisk møtevirksomhet – og så Real Madrid tape 3-2 mot Milan fra en av Santiago Bernabeus påkostede VIP-bokser. I løpet av besøket møtte delegasjonen, ifølge France Footballs kilder, de daværende Real Madrid-direktørene Ivan Bravo, Emilio Butragueno, Julio Gonzalez Tojo og José Ángel Sánchez. Kvelden før delegasjonen dro hjem igjen skal de også ha møtt Real Madrids president Florentino Perez. Hassan Al Thawadi, Qatar 2022s karismatiske CEO, er utdannet ved universitetet i Sheffield og bodde i en periode i Scunthorpe. Han snakker spansk flytende og kjenner Madrid godt – hans far var i en periode på 80-tallet ambassadør til Spania. France Football skriver at Al Thawadi sjarmerte spanjolene tilstrekkelig til at de blant annet satte han i kontakt med Angel Maria Villar-Llona, president i det spanske fotballforbundet og en viktig stemme på FIFAs eksekutivkomite.
Det er et veldokumentert faktum både at Barcelona har tette bånd til Qatar, og at daværende Barcelona-president Sandro Rossell hadde personlige forretningsinteresser i ørkenstaten. Det som er mindre kjent er at Real Madrid-president Florentino Perez hadde mye mer å tjene på et VM i Qatar.
I tillegg til å være Real Madrids president er Perez også styreformann, daglig leder og deleier av Actividades de Construcción y Servicios (ACS) – et av verdens største konstruksjonsselskaper. ACS var et av firmaene som tjente godt på Spanias boligboble, men da finanskrisen satt inn fikk de et problem. I 2009 kom kun 26% av ACS sin omsetning fra utenfor Spanias grenser, det spanske markedet var fullstendig dødt, og firmaet hadde 9 milliarder euro i gjeld. Løsningen skulle bli den tyske byggegiganten Hochtief. Den 16. september 2010 begynte ACS å kjøpe opp aksjer i Hochtief, som de allerede eide 29% av. Over de neste ti månedene kjøpte ACS seg opp i Hochtief til de i juni 2011 eide over 50%, og følgelig hadde kontroll over selskapet. Manøveren finansierte de med mer gjeld.
Hochtief er tysklands største konstruksjonsfirma og regnes for å være en nasjonal institusjon. De har bygget berømte landemerker som Tysklands første atomkraftverk, Bosporusbroen og Commerzbank Tower i Frankfurt (Tysklands høyeste og EUs nest høyeste bygning). De er også en av de største aktørene i byggebransjen på den arabiske halvøy. I 2009 vant Hochtief en kontrakt for å bygge en hel handlegate i Qatar, med en totalramme på 1,3 milliarder euro. Året etter kjøpte Qatar Holding, et datterselskap av Qatars investeringsfond QSI, 9,1 prosent av Hochtief.
Goldman Sachs anslår at Qatar kommer til å bruke rundt 50 milliarder euro på forskjellige byggeprosjekter frem mot VM i 2022. Deloitte mener tallet kan være over dobbelt så stort. Uansett er det enorme kontrakter som skal deles ut. Og Hochtief, nå eid og kontrollert av Florentino Perez sitt ACS, er i god posisjon til å få en stor del av kaken. I 2010 dannet Hochtief en joint venture sammen med Qatar-selskapet Lusail Real Estate Development Company. Sammen skal de bygge Lusail, en helt ny by i Qatar som skal ha kapasitet til å huse 200 000 innbyggere. Totalrammen på prosjektet ligger på rundt 33 milliarder euro.
Fra 2009 til 2013 har ACS sine salgsinntekter steget fra 15 milliarder euro til 38 milliarder. 25 av de 38 milliardene kom fra Hochtief. I Iøpet av 2013 steg aksjekursen til ACS med 31%. Florentino Perez eier 12,5% av ACS, og ifølge Forbes økte hans personlige formue i 2013 med 43%. Han er nå verdt 2,4 milliarder dollar. Florentino Perez benekter, i en pressmelding på Real Madrids offisielle nettside, at møtet France Football beskriver fant sted, og sier at han aldri på noe tidspunkt hadde noe møte med noen som hadde med Qatars VM-søknad å gjøre.
Angel Maria Villar Llona er en av medlemmene av eksekutivkomiteen som antas å ha stemt på Qatar. Mange, selv Sepp Blatter, har indikert at det fantes en avtale om å utveksle stemmer mellom Spania-Portugals 2018-søknad og Qatar 2022.
Nye våpen
Som stat har Qatar to store fordeler og en stor ulempe. Fordelen er åpenbar: De sitter på verdens tredje største naturgass-reserver, 14% av all oppdaget naturgass, og de har bare rundt 250 000 borgere å dele pengene mellom (resten av innbyggertallet på 1,9 millioner er fremmedarbeidere). Men en av de to fordelene er også en del av den store ulempen: Qatar er en veldig liten og ekstremt ressursrik stat, og de har regionale naboer som både i fjern og nær fortid har hatt ekspansive tendenser. Både den nye emiren, Sjeik Tamim bin Hamad Al Thani, og hans nylige abdiserte far, Sjeik Hamad bin Khalifa Al Thani, er utdannet ved det britiske militærakademiet Sandhurst. De forstår strategi, og de forstår at for en stat som Qatar er ikke anonymitet nødvendigvis en god ting.
En av måtene den regjerende Al Thani-familien ønsker å sette Qatar på kartet er gjennom sport. Siden 2004 har de arrangert asiatiske mesterskap i håndball, basketball, seiling, fekting, skyting og fotball. De har en årlig ATP-turnering, en WTA-turnering og et årlig Diamond League-stevne. De søkte på å få sommer-OL i 2020 uten å vinne frem, og har indikert at de vil prøve igjen med 2024. Men det er selvsagt ingenting som retter verdens øyne mot deg som å arrangere et VM i fotball.
Qatars Mohammed Bin Hammam, tidligere president for den asiatiske fotballkonføderasjonen, medlem av eksekutivkomiteen og visepresident i FIFA, skrev i en blogg i 2010: «Qatar drømmer om at fotballens kraft kan fremme verdien av toleranse, respekt, vennskap og fred blant oss, folket i Midtøsten … Hvor mange av dere har sett arenaer som går på solkraft? Qatars arenaer vil bli de første slike i verden. Kan du tenke det dersom alle nye arenaer i verden, og kanskje noen av de eksisterende, ble drevet av ren energi? Hvor mye kan fotball bidra til reduseringen av global oppvarming på grunn av Qatars søknad? Tenk dere millioner av jobber, verden over, som kan bli skapt for å tjene denne ideen». Det høres kanskje ut som tåkeprat, men tonen i det Bin Hammam skriver reflekterer mye hvordan Qatar som VM-arrangør ønsket å vise seg for verden: En stat som bruker sine ressurser til å fremme innovasjon og positive verdier.
De som jobbet med Qatars VM-søknad klager på at de har blitt utsatt for mer mistanke og skepsis enn de andre søknadene. De påpeker at mediekritikken har vært tendensiøs og preget mer av insinueringer enn av håndfaste bevis. De har til en viss grad et poeng. Det finnes kanskje ikke konkrete beviser for at det var en sammenheng mellom Thailands gass-avtale med Qatar og Makudis stemme på eksekutivkomiteen, eller mellom Qatars reddende inngripen i fransk klubbfotball og Platinis stemme, eller mellom Florentio Perez og Sandro Rosells private foretninger og Villar Llonas stemme. Men samtidig illustrerer de tre eksemplene hvordan Qatar i forkant av avstemningen brukte sin enorme rikdom til å skape et klima der det var i alles interesse at de fikk VM. De skapte en situasjon der mange hadde så mye å vinne, direkte eller indirekte, på at Qatar lykkes, at de var villige til å ignorere FIFAs egen tekniske rapport – som sa helt tydelig at det ville være svært problematisk å avholde et VM i Qatar. Som Reynald Temarii, eksekutivkomitemedlemmet fra Tahiti sa til Sunday Times sitt skjulte kamera: «Det jeg kan si til deg er at når folk kommer til meg sier jeg normalt sett «ok, hvordan vil søknaden deres påvirke min region?»». Som et absolutt monarki med utømmelige ressurser, der den regjerende familien har direkte kontroll over det aller meste, kunne Qatar legge ting på bordet ingen andre søknader kunne konkurrere med.
Mot slutten?
Men ved å gå frem på den måten de gjorde dyttet Qatar også fotballpolitikkens naturlige økosystem ut av balanse, og skaffet seg mektige fiender. Det er utbredt enighet blant de som fulgte prosessen om at Sepp Blatter ikke stemte for Qatar, og aldri har vært spesielt glad i ideen om å legge VM dit. I juli 2012 utnevnte Blatter den amerikanske juristen Michael Garcia til å etterforske anklager om korrupsjon innen fotballen, og Garcia har hovedsaklig jobbet med å undersøke prosessen frem mot tildelingen av VM i 2018 og 2022. Siden Qatar ble tildelt VM har ni av de 22 som stemte over tildelingen forlatt eksekutivkomiteen, deriblant flere kontroversielle figurer som Ricardo Teixeira, Mohammed Bin Hammam, Jack Warner og Nicolas Leoz. Garcia har nå fullført etterforskningen og ventes å legge frem sin rapport sent i juli. Nøyaktig hva han har kommet frem til vites ikke, men Garcias etterforskning har tydeligvis vekket reaksjoner internt i eksekutivkomiteen: Tidligere i år bekreftet Jim Boyce, en av FIFAs visepresidenter, at enkelte medlemmer av komiteen ønsket Garcia fjernet.
I mellomtiden har Blatter, som den erfarne politikeren han er, posisjonert seg kløktig. Han har, veldig forsiktig, distansert seg fra avgjørelsen om å gi VM til Qatar. I et intervju med den sveitsiske kringkasteren RTS sa han at det var en «feil» å gi Qatar VM: «Ja, det var selvfølgelig en feil, men man gjør mange feil i livet. Den tekniske rapporten sa tydelig at det er for varmt der, men eksekutivkomiteen – med et stort flertall – bestemte likevel for å legge det til Qatar». Han la også til at Qatar vant som følge av «politisk press, både i Frankrike og Tyskland». Senere, under sommerens FIFA-kongress, fikk Blatter spørsmål om han mente avstemningen burde holdes på nytt. «Jeg er ingen profet. Vi må vente på resultatene av etterforskningen». Selv Michel Platini, som aldri har lagt skjul på at han stemte for Qatar, har sagt at «dersom tilfeller av korrupsjon blir bevist må det bli en ny avstemning og sanksjoner».
For Qatars del har VM-drømmen allerede blitt et lite mareritt. De la vanvittige summer ned i VM-prosjektet fordi de ønsket å vise verden et positivt bilde av Qatar. De ønsket å vise seg som en fremoverrettet innovatør, en velmenende bidragsyter i en sport som forener alle verdens folk. I stedet har verden sett petromilliardærer som bruker groteske pengesummer på å arrangere en fotballturnering i ørkenen, mens arbeiderne som bygger det hele dør i tusentall. Problemet med fotball-VM er at selv om det setter deg på kartet, så setter det deg også under lupen. Og når du er et land der kun 6% av innbyggerne er borgere mens 94% av fremmedarbeidere, hvorav mange lever under slaveaktige forhold, så er kanskje ikke verdens oppmerksomhet like bra for imaget ditt som du hadde tenkt. Blandingen av menneskerettighetsproblemer og korrupsjonsmistanker har ført til at selv FIFAs sponsorer begynner å bli urolige: Etter The Sunday Times sine avsløringer tidlig i juni gikk Sony, VISA, Coca-Cola og Adidas alle offentlig ut og krevde at FIFA ryddet opp. «Den negative tonen i den offentlige debatten rundt FIFA akkurat nå er hverken bra for fotball, eller FIFA, eller FIFAs partnere», sa Adidas, FIFAs eldste sponsor.
Så langt har VM-tildelingen hatt en motsatt PR-effekt av det Qatar hadde håpet på, mens internt i FIFA har prosjektet stadig mindre støtte. Blatter og Platini prøver begge å distansere seg fra det hele, og sponsorene er nervøse. Og mens verden venter på Garcias rapport er en ting klart: Det kan bli en turbulent sensommer i FIFA-huset.
