Mange ser på Algeries kamp mot Tyskland som den minst jevne av de åtte åttedelsfinalene, men oppgjøret er trolig det mest følelsesladde av alle.
Tekst Arilas Berg Ould-Saada
Algerie har for første gang i landets fotballhistorie kvalifisert seg for åttedelsfinalene i VM. Det er imidlertid lenge siden ørkenrevene skapte seg et navn i verdens mest prestisjefulle fotballturnering.
Året er 1982. Algerie er i fotball-VM for første gang i sin tjue år gamle historie som medlem av FIFA. Nordafrikanerne er i gruppe med Vest-Tyskland, Chile og Østerrike. Tyskerne er motstander i første kamp. Til tross for at Algerie suste gjennom kvalifiseringen med store seire og drømmefotball, blir de sett kraftig ned på av Karl-Heinz Rummenigge, Lothar Matthäus, Paul Breitner og kompani. Tyskerne er blant storfavorittene til å stikke av med troféet etter åtte seire på åtte kamper i kvalifiseringen og 33-3 i målforskjell, og de legger ikke skjul på sin status som storfavoritt foran åpningskampen.
”Vi vil dedikere vårt sjette mål til konene våre, og det syvende til hundene våre”, sa en selvsikker Paul Breitner i forkant av kampen mot Algerie. Vest-Tysklands spillere fleipet med å spille kampen i smoking med en sigar i hånden, og meldte at alt annet enn en storseier ville være en ydmykelse. Trener Jupp Derwall gikk så langt som å hevde at han ville hoppe på det første toget hjem til München hvis det ikke endte med tysk seier.
Algerierne skjønte lite av den tyske arrogansen. Backen Chaabane Merkezane uttalte følgende foran kampen: ”Vi tror det er et forsøk på å psyke oss ut. De sier det bare for at vi skal tro at de ikke tar kampen seriøst. Når alt kommer til alt, hvilket tysk lag gjør ikke hjemmeleksene sine?”
Vest-Tyskland droppet glatt hjemmeleksene. Treneren hadde skaffet en videomontasje av det algeriske laget, men valgte å ikke vise den til spillerne i frykt for å bli latterliggjort. Hadde de tatt seg bryet å se filmen, ville tyskerne visst at Algerie – på grunn av en lov om at ingen fikk forlate landet før fylte 28 år – var et dynamisk, samkjørt kollektiv bestående av spillere som bodde i hjemlandet. I oppkjøringen til mesterskapet hadde de slått Real Madrid og Benfica. Hele det algeriske folket var samlet rundt et landslag som, tjue år tidligere, hadde oppnådd uavhengighet fra Frankrike gjennom å reise verden rundt for å spille fotball og informere om tilstanden i hjemlandet.
Fortsette uavhengighetskampen
”På grunn av historien var båndet mellom landslaget og det algeriske folket unikt sterkt. De arrogante kommentarene fra tyskerne foran kampen ble sett på som en fornærmelse”, har Algerie-angriper Lakhdar Belloumi uttalt i etterkant. ”Spillerne på uavhengighetslandslaget var som fedre for oss. De ga opp rikdom og berømmelse for å kjempe for sitt land, og vi var ute etter å fortsette kampen. Når tyskerne hånet oss, måtte vi bare slå dem for å opprettholde landets stolthet.”
Og Algerie slo Vest-Tyskland. Algerie skapte et av tidenes VM-sjokk ved å beseire tyskerne på El Molinón i Gijón. Ikke på grunn av flaks og kynisk, defensiv fotball, men gjennom en offensiv og underholdende forestilling. ”Vi kunne vunnet 4-1 eller 5-1”, har en algerisk spiller senere uttalt. Ikoniske Rabah Madjer sendte Algerie i ledelsen i løpet av en førsteomgang som Algerie dominerte, og selv om Rummenigge utlignet for Die Mannschaft, var det ingen tvil om hvilken vei det skulle gå. Etter et vakkert angrep, bestående av ni trekk, scoret Lakhdar Belloumi vinnermålet. Målet var den perfekte konklusjon på det som burde vært det mest berømte øyeblikket i landets fotballhistorie. Dessverre ble seieren overskygget noen dager senere.
Et høytflyvende Algerie ble dratt tilbake på jorden av Østerrike noen dager senere, men slo Chile 3-2 i den siste gruppespillkampen. Algerie ledet 3-0, men valgte, tro mot tradisjon og kultur, å fortsette å angripe – ikke ulikt kampen mot Sør-Korea i årets VM. Med to seire på tre kamper, var Algerie så godt som kvalifiserte for neste runde, og det eneste som kunne frata dem det var en tysk ett- eller tomålsseier mot Østerrike – det ville bety avansement for de to europeiske lagene.
Horst Hrubesch sendte Vest-Tyskland i ledelsen etter ti minutter. Deretter skjedde absolutt ingenting.
Hvite tørkler, vannballonger og rasisme
Vest-Tyskland og Østerrike gikk videre, men hele verden gråt for Algerie. Nitti minutter med kynisk balltrilling hadde sendt de underholdende, lidenskapelige nordafrikanerne hodestups ut av mesterskapet. ”El Anschluss”, en referanse til andre verdenskrig, var overskriften til en stor spansk avis dagen derpå. De tyske og østerrikske supporterne i Gijón buet på sine egne lag gjennom hele kampen, og de spanske tilskuerne viftet med hvite lommetørklær i avsky. ”Det som skjer her er skammelig og har ingenting å gjøre med fotball”, sa den tyske kommentatoren Eberhard Stanjek på direktesendt fjernsyn. Den østerrikske kommentatoren ba seerne om å skru av TVen, og nektet i protest å si et ord i løpet av kampens siste halvtime. Sympatien for europeerne ble ikke styrket etter følgende uttalelse fra Hans Tschak, sjef for den østerrikske delegasjonen: ”Dagens kamp ble naturligvis spilt taktisk. Men hvis ti tusen sønner av ørkenen på stadion vil skape en skandale på grunn av dette, er det bare et bevis på at de (Algerie, red.anm) har for få skoler. En sjeik kommer ut av en oase, får lov til å puste VM-luft, og tror at han får lov til å åpne kjeften.” De tyske spillerne, på sin side, kastet vannballonger fra balkongene sine på hotellet da supportere møtte opp for å protestere og skjelle dem ut.
Algerie holdt hodet kaldt. ”Vi var ikke sinte, vi tok det med ro”, uttalte en av spillerne etter kampen, og la til: ”Å se to stormakter nedverdige hverandre for å sende oss ut av mesterskapet var en hyllest til Algerie. De gikk videre i skam; vi gikk ut med hodene høyt hevet.”
Hele verden krevde at FIFA skulle straffe de to lagene, men det skjedde ikke. Istedet valgte de å innføre regelen om at de siste kampene i gruppespillet måtte spilles samtidig for å unngå en reprise på det som senere har fått navnet ”skammens kamp”. ”Vår prestasjon tvang FIFA til å ta en beslutning. Det var bedre enn en seier. Det betyr at vi forlot et uutslettelig merke på fotballhistorien”, har matchvnneren mot Vest-Tyskland, Lakhdar Belloumi, uttalt.
Derfor var det et enormt følelsesladd øyeblikk da dommeren blåste av kampen mellom Algerie og Russland på stillingen 1-1. Derfor blir åttedelsfinalen mellom Algerie og Tyskland den mest følelsesladde av dem alle. Algerie er i åttedelsfinale i VM for første gang etter å ha spilt vakker angrepsfotball. 32 år for sent.
