Hvordan brasilianske backer forandret fotballen


Cafú, Maicon, Jorginho, Roberto Carlos og Josimar er alle brasilianske backlegender.

Men hvordan oppstod den særbrasilianske backrollen?

Tekst Frode da Costa-Lia

8. juni 1958 på Rimnersvallen stadion i Uddevalla. Brasil mot Østerrike, et møte mellom søramerikansk teknikk og finesse mot europeisk kraft og disiplin. I førsteomgang vinner midtbanegeneralen Didi igjen ballen og fører den nedover venstrekanten, helt til han er på linje med sekstenmeteren. Der legger han ballen inn til spissen Junior Lopez Arruda, også kalt Mazzola. Han demper ballen høyt med høyrebenet, for deretter å skyte ballen lavt til høyre for den østerrikske keeperen Rudolf Szanwald. Brasil leder 1–0 til pause. Men så kommer situasjonen som forandrer backens rolle i fotballen for all tid.

Venstreback Nílton Santos, også kalt leksikonet for sin enorme faktakunnskaper om fotball, spurter fremover fra forsvarsposisjon. Treneren Vicente Feola skal ha ropt i sinne: «Kom deg hjem, kom deg hjem!» Men Nílton fortsetter, får ballen bak den østerrikske forsvarsrekken fra Mazzola og setter den rolig til høyre i mål.

Dette målet skulle i ettertid symbolisere en endring av backrollen. Noe som igjen ble et av de viktigste kjennetegnene for brasiliansk fotball, som andre nasjoner etter hvert ville kopiere. Dette var selvsagt ikke første gang Nílton Santos var med i angrep. Mens han spilte i Flexeiras Athletic Club i ungdommen, spilte han som regel spiss, så det å angripe var noe han var vant med. Først da han kom til Botafogo i 1948, han ble omplassert til forsvarsspiller av presidenten Carlito Rocha, som mente de fysiske kvalitetene hans egnet seg for den rollen.

Tidligere gikk Nílton i angrep på tross av trenerne, men nå ville trenerne plutselig at han skulle gjøre det mer.

Særlig landslagssjef Vicente Feola skulle få en nøkkelrolle i utviklingen av den nye backrollen. Han så på dette som et fantastisk angrepsvåpen, først og fremst fordi man kunne skape overtall i angrepet. Der man tidligere var fire angripere – Brasil spilte et 4-2-4-system – kunne man nå være fem. På kantene kunne man da skape mange to-mot-én-situasjoner som gjorde det lettere å komme bak motstanderens forsvarsrekke for innlegg eller skudd. En annen fordel var at på den tiden spilte de fleste lagene mannsmarkert forsvar. Det vil si at hver forsvarsspiller hadde ansvar for å markere hver av motstandernes angripere. Når en forsvarsspiller kom i angrep, skapte det forvirring om hvem som skulle markere vedkommende, og han fikk som oftest gå fri uten markering. En angripende back kunne dessuten komme i et enormt tempo, så hvis løpene var timet riktig, var det veldig vanskelig for motstanderne å følge løpene hans. Tenk at du står stille, og så skal du begynne å spurte etter en spiller som allerede er i full fart – det er nærmest umulig.

Endringene kom ikke for fullt før etter neste kamp mot England, som endte 0–0. Nílton Santos ville gjerne ha en ny spiller på laget – lagkameraten fra Botafogo, Garrincha. Han var ikke den eneste som mente det, men under treningsleiren i Italia før mesterskapet hadde ikke Garrincha vært i god nok fysisk form, så Brasil startet turneringen med Joel på høyrevingen. Nílton mente laget trengte Garrinchas kreativitet, og han skrev et brev til journalisten Sandro Moreira der han beklaget at høyrevingen ikke hadde fått spille så langt. Til kampen mot Sovjetunionen lot trener Feola endelig Garrincha få sjansen.

«Nå håper jeg du ikke svikter meg», sa Nílton til Garrincha, som var kjent for sin nonsjalante stil.

«Se på linjemannen, han ligner på Charlie Chaplin», var svaret.

Laget hadde også byttet ut midtbanespilleren Dino Sani med den langt mer defensivt robuste Zito. Han kunne holde igjen og dekke det rommet Nílton ville forlate når han gikk fremover, mens Didi kunne være den offensive midtbanespilleren. Dette hadde vist seg å være et effektivt angrepsvåpen, og nå ville de systematisere rollene. Noen år tidligere hadde Brasil innført soneforsvar på landslaget, og systemet spredte seg raskt i de brasilianske klubbene. Prinsippet var at hvis en spiller forlot en sone, måtte neste spiller i forsvars- eller midtbanerekken presse og dekke det rommet en medspiller hadde forlatt. Derfor ville det være viktigere med Zitos defensive styrker enn Dino Sanis offensive styrker. De skulle uansett angripe på kantene.

Dette ble en kjempesuksess i resten av turneringen. De vant 2–0 mot Sovjetunionen, 1–0 mot Wales. I semifinalen slo de Frankrike 5–2 og i finalen mot Sverige gjentok de 5–2-seieren. Begge Pelés finalemål kom etter innlegg fra venstrekanten, der Nílton Santos og Mário Zagallo regjerte. Etter mesterskapet ble ordet lateral et begrep.

Soccer - FIFA World Cup - Group 4 - Brazil v USSR - Ullevi Stadium
Garrincha fikk ikke starte de første VM-kampene i 1958 fordi han ikke bestod de fysiske testene på treningsleiren før mesterskapet.

Ingen vet med sikkerhet når betegnelsen først oppsto, men den ble stadig hyppigere brukt i brasiliansk presse fra tidlig på sekstitallet og utover syttitallet. Opprinnelig betyr ordet «til siden», og stammer fra det latinske ordet latissimus dorsi som er betegnelsen på den brede ryggmuskelen. Muskelen strekker seg fra nedre rygg opp til under armhulen på hver sin kant av ryggsøylen. Akkurat slik en lateral gjør på fotballbanen. Hans virkeområde går fra forsvar til angrep. Enorme arbeidsområder. Det ble betegnelsen på en back som løp med enorm fart både fremover og bakover. En som slo innlegg, en som skjøt og en som scoret masse mål. De brasilianske trenerne skulle senere gjøre alt for å legge forholdene til rette slik at de kunne angripe så mye som mulig.

Utover sekstitallet fikk også resten av verden øynene opp for offensive backer. Særlig i Italia og Argentina, der de ofte spilte med sweeper, i tillegg til fire forsvarere, fikk backene lov til å gå fremover. Italienske Giacinto Facchetti fra Internazionale og argentinske Silvio Marzolini fra Boca Juniors var eksponenter for den nye backrollen utenfor Brasil, og var med på å definere den moderne backen som vi ser i dagens fotball. Men rollen var likevel ganske annerledes enn rollen til en lateral. Siden italienerne og argentinerne spilte med fem forsvarere, ville det være mindre risiko for at noen utnytter rommet backen har forlatt. Selv om Brasil brukte sittende midtbanespillere som sikkerhet, vil en lateral rett og slett ha større defensivt ansvar, fordi det er færre spillere i forsvarsleddet. Et annet viktig moment var at backene i det italienske og argentinske systemet ble brukt mer som tradisjonelle breddeholdere siden de allerede hadde så mange spillere sentralt. En laterais oppgave var i større grad også å komme til avslutning. Derfor ser du ofte også laterais som går innover i banen, som da Nílton Santos scoret mot Østerrike i VM i 1958.

Etter VM i 1958 endret man gradvis både formasjon og taktikk, blant annet for at lateralene skulle få mer spillerom. I 1969 så verden en variant av det som nå er en av verdens mest brukte formasjoner, 4–2–3–1. Det var det året det brasilianske fotballforbundet ansatte João Saldanha, journalist, kommunist og tidligere Botafogo-trener. Etter mange resultatfattige år vant Brasil 13 kamper på rad med 23–2 i målforskjell. Men rett før VM fikk Saldanha sparken, fordi han nektet å føye seg da president Emílio Garrastazu Médici ba ham ta med Médicis egen favorittspiller, Dário.

Erstatteren Mário Zagallo fortsatte med endringene Saldanha hadde suksess med. Midtbanespillerne Gérson og Clodoaldo skulle holde igjen når lateralene Carlos Alberto og Everaldo gikk fremover. Spissen Tostão skulle møte i mellomrommet mellom midtbanen og angrepsleddet, og spille igjennom Pelé. Kantspillerne Rivelino og Jairzinho skulle gå innover i banen slik at det ble mer plass til backene. I 1982 og 1986 valgte treneren Telê Santana noe som kan beskrives som en 4–2–2–2-formasjon, og igjen var det for å skape rom, slik at lateralene skulle komme seg fremover. Det samme i 1994, hvor Carlos Parreira, med Mário Zagallo som assistent, valgte å spille med to innoverkanter i Zinho – som også ble kalt bonemaskinen på grunn av sin spesielle løpestil – og Mazinho, som i dag også er kjent for å være faren til spillerne Thiago Alcântara og Rafa “Rafinha” Alcântara. Dette er blitt et av kjennemerkene til brasiliansk fotball til den dag i dag. Formasjonene kan endre seg. Men de spiller nesten alltid med to sittende midtbanespillere og innoverkanter for å legge forholdene til rette for et av sine viktigste angrepsvåpen, lateralen.

Hvis du ser igjennom alle målene i Brasils VM-historie fra 1958 og frem til i dag, er det én ting som er påfallende, og det er alle målene gjort av laterais. For eksempel Carlos Albertos fantastiske mål i VM-finalen i 1970 mot Italia: Pelé holder på ballen rett utenfor sekstenmeteren. Carlos Alberto løper fra midtstreken. Når han når sekstenmeteren, får han ballen to meter foran seg og skyter på første berøring. Ballen skyter ut som en prosjektil, ned i venstre hjørne og i mål. Kommentatoren på YouTube-klippet sier «Ja, dette har virkelig skjedd».

Josimars scoring mot Nord-Irland i VM i 1986: Han får ballen fire meter utenfor kanten på sekstenmeteren og skyter den hardt med skru, rett opp i venstre kryss. Eller, bare for å nevne noe fra nyere dato: Maicons mål fra nesten død vinkel mot Nord-Korea i VM i Sør-Afrika 2010.

Lateralene har også blitt Brasils fremste eksportvare. Og det er spesielt her, i offensiv backposisjon, at brasilianerne har blitt populære i Europa. I gruppespillet i Champions League 2013 hadde 13 av de 22 direktekvalifiserte lagene brasilianske backer. Til sammenligning fantes det kun fem brasilianske angripere.

Grunnene til at de mestrer denne posisjonen så godt er sammensatte, men en ting ser ut til å være veldig viktig. Utviklingen av futsal i Brasil, og da særlig i São Paulo. Veldig mange spillere fra slutten av sekstitallet og frem til i dag har spilt futsal. Det er en myte at brasilianere lærer å spille fotball på stranden. De lærer stort sett å spille på betong eller asfalt, i hvert fall i byene. På små baner trener spillerne både på å forsvare seg én mot én, angripe og avslutte. Alle egenskapene til en god lateral. Siden banene er mindre får de også enda flere involveringer og mer backspesifikk trening enn om man spiller 11 mot 11.

Futsalen er neppe den eneste grunnen. Josimar selv fremhever for eksempel i et intervju jeg gjorde med ham at den brasilianske fotballkulturen gir unike muligheter til å lære av de beste på nært hold, og slik tilegne seg «posisjonenes hemmeligheter». Alle lands sportskulturer har sine unike cocktails av tradisjonelle trekk og særegenheter, og de bidrar til verdensmangfoldet på ulike måter og i ulik grad. 137 av de 500 beste kvinnelige golferne i verden kommer fra Sør-Korea. Norge er overrepresentert på pallen innen skisport. Og verdens beste backer kommer fra Brasil.

Dette er et utdrag fra boken Brasiliansk fotball. 1894-2014. 120 år med driblinger.