Julekalender #23 Helt glemt

Assi-01

Glemt av de fleste, likevel den største gjennom tidene i norsk fotball:
Dette er historien om Asbjørn Halvorsen.

Tekst Torbjørn Giæver Eriksen, Jan Åge Fjørtoft, Ketil Lindseth, Jan-Erik Larsen og Morten Wetland

Foto Sarpsborg hovedbibliotek

Et av de vanskeligste spørsmålene i Arne Scheie og Egil Olsens fotballspørrebok er dette:
Hvem var Asbjørn Halvorsen?

Svaret burde være lett: Fotballforbundets generalsekretær 1935-55, cupmester 1917, 1920-tallets Ole Gunnar Solskjær og 1930-tallets Drillo. Legg til at han nær omkom i tysk konsentrasjonsleir fordi han var med å organisere idrettsboikotten under krigen, og du har Norges største fotballpersonlighet gjennom tidene. Sarpsborg har en stolt fotballhistorie. Men man skal lete lenge før man finner spor etter Asbjørn “Assi” Halvorsen. Pensjonisten Ole Christian Fjeldstad er nevø av Asbjørn. Han forteller at onkelen ville snakke lite om seg selv; om den strålende fotballkarrieren i Tyskland, ekteskapet i Hamburg eller om fangenskapet i tysk konsentrasjonsleir.

I klubbhuset til Sarpsborg Fotballklubb sitter veteranene Finn Johansen, Yngvar Steen og Kjell Haakenstad og slår nevane i bordplata.

– Sarpsborg er fullstendig historieløs når det gjelder Asbjørn Halvorsen. I 40 år har vi jobbet for at han skal få den posisjonen han fortjener. Ingen bryr seg. Til og med Roald Amundsen har fått ei gate. Og han var fra Fredrikstad!

Vi er på hellig grunn. I glassmonteren bak oss står den bronseforgylte originalballen fra Assis avskjedskamp i Tysland. På veggen henger en imponerende merkesamling fra hans mange år i Tyskland gitt i gave til klubben av hans annen kone Sigrid. I «Assi-salen» henger klubbens offisielle portrett av ham.
Det var i St. Mariegate eventyret om Asbjørn Halvorsen begynte i 1898. Nærmere bestemt i den store hjørnegården som i mer enn hundre år huset Chr. Halvorsen Bakeri og Konditori, på folkemunne Halvorsens konditori. Bakermester Christian Halvorsen fikk hele syv barn med sin kone Jakobine Dorthea. Ett av dem fikk navnet Asbjørn.

Familien Halvorsen bodde i samme hus som den velrennomerte familiebedriften, grunnlagt av Asbjørn Halvorsens far i 1888. Bedriften fikk formidabel drahjelp da Borregaard fabrikker ble startet året etter og industrireisingen skjøt fart i Sarpsborg. På det meste hadde familien 25 i sitt brød, bokstavelig talt, og konditoriet var landets største, med 200 sitteplasser.

Asbjørn Halvorsen debuterte på Sarpsborgs A-lag som 17-åring. I tillegg til å ha et enormt fotballtalent, viste han tidlig spesielle lederegenskaper som gjorde at han raskt ble valgt som kaptein. Asbjørn Halvorsen har fortsatt rekorden som yngste lagkaptein i en cupfinale, han var 18 år da Sarpsborg vant det første åpne norgesmesterskapet i 1917 med 4-1 over Brann.

Samme år spilte han sin første av i alt 19 landskamper, og han var en selvfølgelig del av det norske landslaget som under OL i Antwerpen i 1920 sensasjonelt slo England 3-1. Asbjørn spilte senterhalf, og kritikkene var alltid gode. Fotball-Norge ble bekymret da det ble klart at Asbjørn Halvorsen etter 19 landskamper ikke lenger sto til rådighet for Norge.

Cupmester med Sarpsborg 1917. Lagkaptein Asbjørn Halvorsen nummer tre fra høyre.
Cupmester med Sarpsborg 1917. Lagkaptein Asbjørn Halvorsen nummer tre fra høyre.

Årene i HSV
I 1921 reiste Halvorsen til Hamburg. Han ville lære seg tysk og forsøke seg som forretningsmann. Han ble ansatt i skipsrederiet Sloman (som fortsatt eksisterer). Halvorsen gjorde lite ut av at han allerede var norsk mester og landslagsspiller, til og med olympiadeltager, men gikk på kamper som tilskuer og vurderte å melde seg inn i Altona 93. Det var en kollega som tilfeldigvis erfarte at Halvorsen hadde gjort det stort på fotballbanen, og gjorde en venn i HSV oppmerksom på denne nordmannen som gikk rundt og tiet om at han var en betydelig fotballspiller. De kunne nesten ikke tro det at denne mannen ikke hadde meldt seg for HSV, som var den store klubben i Hamburg. Slik ble han dratt inn i klubben.

Året etter grunnla han sitt eget skipsmeglerfirma og forsikringsselskap sammen med Hans Koch, Louis Cornfield og E. Speyer. (Halvorsen & Koch GmbH). Cornfield var en jødisk forretningsmann. Alle fire hadde forbindelser til HSV. Proff-fotballen hadde ennå ikke kommet til Tyskland. Alle spillerne hadde sivile jobber. Noen penger kom det nok under bordet gjennom klubben, men plassen på laget hadde sin verdi fordi det var en forståelse at klubbens medlemmer og tilhengere sørget for at spillerne ble foretrukket i forretningslivet. Slik var det også for Halvorsen, som utvidet shipping-virksomheten med forsikringsvirksomhet. Det var sosiale forventninger til at velstående, fotballinteresserte HSV-supportere gikk til Halvorsen med sine forsikringsærend.

Det fantes ennå ikke noen Bundesliga. Den kom først i 1963. Lagene spilte i regionale ligaer. Viktoria og Altona var HSVs sterkeste konkurrenter. Det ble kåret regionale mestere som møttes i en playoff. HSV og Asbjørn Halvorsen nådde finalen i det tyske mesterskapet 1922.

Finalene mot Nürnberg endte i en tvist om regelforståelse. Det ble spilt to finaler. Den første ble avbrutt på grunn av kveldsmørke på stillingen 2-2. Den andre ble stanset fordi Nürnberg grunnet skader og utvisning hadde færre enn 8 spillere på banen på stillingen 1-1. Forbundet ga HSV tittelen, men klubben avslo. Ennå finnes ingen offisiell tysk mester fra dette året. Men HSV-spillerne samlet seg om å gi et sigarettetui i gave til lagets store angrepsspiller Otto “Tull” Harder. Inne i etuiet ble det gravert inn en hilsen skrevet av Halvorsen, og signert av de øvrige på laget. Den lyder: «Til minne om det tyske mesterskapet 1922 som ble vunnet av HSV.»

Halvorsen har tilføyd med hånd: «Und das von Rechtswegen, Dein Assi.» (Og rettmessig så, din Assi). Assi og Tull ble tyske mestere med Hamburg året etter.

Harder ser ut til å ha stått Halvorsen særlig nær både som spiller og venn. Harder var en høy, kraftig kar som var kjent over hele Tyskland som en av landets beste angripere. Han hadde vært med i første verdenskrig, og var kjent for markerte nasjonalistiske holdninger. Men vi vet ikke om noe av dette spilte noen rolle for Halvorsens forhold til ham. Trolig ikke, i hvert fall ikke på dette tidspunktet.

I 1923 spilte Halvorsen sin siste landskamp for Norge. Halvorsen var glidd ut av det norske landslaget da han flyttet til Tyskland. Men siden kampen gikk i Hamburg, ble han tatt ut på laget. Det ble 1-0 til Tyskland og lagkamerat Tull Harder scoret kampens eneste mål.

Harder og Assi var HSVs fremste profiler: Halvorsen var senterhalf, generalen og dirigenten med det store overblikket og de presise pasningene til spissene. Tull Harder var oksen som fikk ballen inn i målet, uhyre rask og sterk. «Kommt der Tull – Steht’s 3-0»», sang de i Hamburg-kabaretene.

Asbjørn Halvorsen var kaptein og sentral spiller for HSV i en årrekke.
Asbjørn Halvorsen var kaptein og sentral spiller for HSV i en årrekke.

Idolet som ble krigsforbryter
Harder sluttet seg til Nazi-partiet i 1932 og gikk inn i SS året etter. Under krigen ble han fangevokter i Sachsenhausen, og en tid i Neuengamme, som Halvorsen skulle oppleve fra innsiden helt mot slutten av krigen. Harder ble dømt til 15 års fengsel for krigsforbrytelser (dømt for medvirkning til mer enn 350 drap), men slapp ut allerede i 1951. Han tok aldri avstand fra nazismen.

Halvorsen fikk merke at nazifiseringen av tysk idrett førte med seg krav om ensretting og innordning. Det var ikke hans natur å føye seg, og dette bidro sterkt til at det var nettopp i 1933, året for nazistenes maktovertakelse, at han satte kursen mot Norge igjen.

Hvis man er senterhalf på HSV i mer enn ti år er man en kjendis, eller «Promi» som de sier i Hamburg. Halvorsen var med på å tape cupfinalen i 1924 2-0 for Nürnberg, men i 1928 var de i finalen igjen. På veien hadde de slått byrivalen Viktoria. Den ledende sportsavisen Turnen, Sport und Spiel serverte overskriften:

«Assi Halvorsen spilte strålende», og utdypet «han støttet spissene på en forbilledlig måte. Igjen og igjen spilte han fri de vingene som Viktoria ikke dekket tett nok.»

Så ble det finale mot Hertha Berlin. Kampen gikk i Hamburger Volkspark, HSVs hjemmebane som den gang het Altonaer stadion. 42 000 på tribunene fikk se vår mann briljere. HSV vant 5-2. Avisomtalene av Assi var panegyriske: «Men én var det som strålte gjennom motstandernes forsøk på mørklegging.

Halvorsen! Nordmannen, denne evige, kraftige saklighet. HSV sin motor på høyeste turtall. Han som førte kommandoen og ga retningen i alle situasjoner. Slagets feltmarskalk!»

På spillerbørsen fikk hver enkelt spiller sin omtale. Om Halvorsen: «Sterk, sterk, midtpunktet i laget. Sjonglerte ballen i trengte situasjoner og passet i rette øyeblikk med stor klokskap. Uovertreffelig god!»

Lagbildet av de nye tyske mestre viste to spillere som sto sammen inne i en laurbærkrans med de andre lagkameratene rundt. Det var de to store på laget: Halvorsen og Harder. Den senere politiske fange og den senere krigsforbryter som enda delte triumf og vennskap i 1928.

I september 1933 spilte han sin «testimonial». Rammen rundt kampen tyder på at klubben og Halvorsen skiltes i all fordragelighet, selv om vår mann ikke aksepterte nazifiseringen av fotballen. Kampen til Halvorsens ære gikk mot Schwerin. HSV vant 14-0 (!). HSV fikk en straffe, noe han vanligvis ikke tok. Men han fikk ta den som en avskjedspresang og scoret i hans siste kamp. Etter kampen ble han hyllet av både spillerne og publikum. Under seremonien, med gaveoverrekkelse og taler, hevet alle lagkameratene armen til Hitler-Gruss, eller «Tysk hilsen» som nazistene kalte det. Kun én mann sto i sentrum med begge armer rolig langs kroppen i en skog av heil: Asbjørn Halvorsen.

Da Halvorsen forlot Hamburg etter 224 obligatoriske kamper for HSV, skrev sportsavisen Fussball Woche: «Halvorsen vil bli stående i historien. Denne harde, men aldri unfaire mannen. Denne strålende sportsmann vil Hamburg, Nord-Tyskland, ja heller ikke Tyskland noen gang glemme.»

Harder og Halvorsen gikk i hver sin retning. Den ene ble krigsforbryter. Den andre ble brutt ned i tysk fangenskap, som fange i natt og tåke for sin motstand mot nazismen. De møttes på perrongen i Hamburg for å ta farvel da Halvorsen forlot Tyskland i 1933, og stemningen mellom dem var strålende. HSV-fansen møtte opp og sang. Harder hadde med gave, og av laget fikk Halvorsen den ballen han hadde scoret sitt siste mål med. Den er nå utstilt i SFKs lokaler i Sarpsborg. Men traff Halvorsen og Harder hverandre etter krigen? Da Halvorsen ledet det norske landslaget til kamp i Hamburg i 1953?

Hjemkomsten
«Sarpsborgs og Hamburger Sportsvereins glimrende senterhalf Asbjørn Halvorsen vender i disse dager tilbake til Norge», kunne Aftenposten melde i september 1933. Halvorsen snakket lite om seg selv, heller ikke til sine nærmeste. Derfor vet vi lite om hvorfor han forlot Tyskland ut over det vi vet om hans aversjon mot nazifiseringen av idretten. Etter noen søkende måneder ble han trener for Sarpsborg og tok klubben til NM-finalen, hvor de tapte for Mjøndalen. I løpet av 1934 ble han reisende inspektør som skulle ha overoppsyn med baner og treningsopplegg rundt om i landet. Banene var mange steder i sørgelig forfatning og treningsopplegget lå langt tilbake. WM-formasjonen hadde gjort sitt inntog, både i England og på kontinentet. Den gikk ut på å spille med én spiss (senterforward) og begge vingene langt fremme i angrepet og med en tilbaketrukket senterhalf som en tredje back med særlig ansvar for mannsoppdekning av motstanderens spiss. Dette var nytt i Norge, men Halvorsen argumenterte varmt for å slutte seg til trenden. Halvorsen snakket også varmt om å starte utendørstreningen tidligere enn før, slik at de ikke kom uforberedt til de første kampene. Han ga også veiledning og holdepunkter for organisert teknisk trening, med headinger, pasninger, legge ballen død, skudd, og så videre, og understreket behovet for klare tilbakemeldinger fra treneren. Merker vi årene i Tyskland her?

I 1935 ble Asbjørn Halvorsen ansatt som sekretær i fotballforbundet. Denne stillingen samsvarer med dagens generalsekretær, men var noe annerledes innrettet fordi Halvorsen samtidig var medlem av uttakingskomiteen hvor han i praksis hadde det avgjørende ordet – og fungerte som trener. Etter et sviende nederlag mot Sverige i september uttalte Halvorsen at med rett fornyelse og vekt på hardere fysisk trening var det ingen grunn til å se mørkt på en eventuell olympiadeltakelse. Fra nå av var han generalen som fikk det som han ville, samtidig som spillerne i økende grad sluttet opp om ham.

Halvorsen viste nok mer empati i handling enn med ord, og historiene er mange om hvordan han hadde “sett” hver enkelt spiller, og kanskje særlig når de opplevde motgang, personlig eller sportslig. Jørgen Juve mente at Halvorsen hadde en dyp forståelse for det norske lynne, at vi ikke så lett innordner oss systemer, men holder på med vårt. Halvorsen hadde erfart et annet lynne i Hamburg, og forsto at i Norge måtte man kombinere individualisme og frihet med systemer, og ikke la det siste ta helt overhånd.

Selv om ord som «diktator», «enehersker» og «general» har vært brukt om ham praktiserte han ikke noen kadaverdisiplin og han skrek ikke til laget i garderoben. I Berlin-OL lot han spillerne være seg selv.

Hitlers eneste fotballkamp
Som ledd i opptrappingen før OL i Berlin sommeren 1936, slo vi svenskene 4-3 på bortebane. Det kom etter en begredelig vårsesong der flere stilte spørsmål ved om det ble for mye systemer og for lite frihet for den enkelte spiller. Halvorsen var ute etter det beste laget, som moralsk prosjekt, og ikke nødvendigvis etter de 11 beste individuelle spillerne.

Tre-back-spillet begynte å sitte nå, og troen på egne evner var i ferd med å vokse frem. Sverige hadde ofte ligget langt foran teknisk og kondisjonsmessig, ofte mer enn resultatene avslørte, men nå var det jevnere. Det var et lag med selvtillit som under Halvorsens ledelse ankom Berlin 31. juli, dagen før åpningen av OL.

I laguttaket så han etter spillere som passet til hverandre. Det var mange som mente at det fantes bedre indreløpere enn Lyn-spilleren Magnar Isaksen, som var kommet til Oslo fra Kristiansund for å gjøre fotballkarriere. Men Asbjørnsen mente at kombinasjonen av Isaksen og Arne Brustad, som kjente hverandre ut og inn fra klubblaget, var en sterk kombinasjon. Isaksen scoret begge målene mot Tyskland. Brustad var turneringens beste spiller, ifølge Halvorsen, med fem mål på fire kamper. Det ble ikke mer kritikk av det laguttaket.

Asbjørn Halvorsen skrev i boka Bronselaget at «Den gang ble det ikke bare tatt hensyn til guttas kvalifikasjoner rent spillemessig sett. Det ble også, i høy grad, tatt hensyn til de moralske kvalifikasjoner». Det ble stilt krav til opptreden og nøkternhet. Samhold og kameratskap, hard og systematisk trening og et fornuftig levesett kom i høysetet. De nye fikk lære av de gamle hvordan de skulle holde sin “moralske kondisjon” i orden.

– Jeg husker at når vi spurte om hvorfor den og den ikke var tatt ut på landslaget, så fikk vi kontant svar fra onkel: «Vi kan ikke sende sånne ut for å representere landet vårt». Da var det gjerne noe med vedkommende spiller, alkohol eller noe annet, som gjorde at han mente de var uskikket, uansett hvor gode de var til å spille fotball, forteller nevø Ole Christian Fjeldstad.

En litt kjepphøy ny spiller ble på en landslagstrening dratt ned buksa på og gitt en omgang “ris”. Etter det gled også han inn i en kultur preget av kameratskap, nøkternhet, pen fremtreden og hard trening. Her var det ikke plass for glorete fotballstøvler, sportsbiler, egne stylister eller rockestjerne-nykker.

Trodde han sine egne øyne da hans gutter banket tyskerne sønder og sammen på deres egen hjemmebane med Hitler og nazipartiets fremste representanter på ærestribunen? Hitler, som aldri hadde sett en fotballkamp i sitt liv, og som aldri skulle se noen flere, var ikke kommet for å se sine ariske gutter – ja, det var tatt rasehensyn i uttaket deres – bli ydmyket av et lilleputtland.

Denne tyske nasjonalskandalen fikk etterspill. Landslagstrener Otto Nerz fikk sparken etter OL. Neste gang Tyskland spilte landskamp – mot Polen i september samme år – var det med senere legendariske Sepp Herberger som landslagstrener. Han ledet senere tyskerne til VM-gull i 1954 (Der Wunder von Bern) etter at de hadde slått Norge med Halvorsen på lederbenken i kvaliken i 1953.

En uke etter kampen mot Tyskland slo gutta Polen 3-2 i bronsefinalen, denne gang på Olympiastadion hvor Arne Brustad scoret alle tre for Norge. Vi som husker en annen landslagstrener fra Østfold, Egil Drillo Olsen, da Rekdal satte straffen til 2-1 over Brasil i Marseille på Sankthansaften 1998, kan forestille oss hvordan Asbjørn Halvorsen der og da må ha sett de siste årene i revy; fra han begynte å få fasong på norsk landslagsfotball og til det utrolige skjedde. Et resultat som aldri skulle bli glemt, og som hevet hele landets selvbilde i en årrekke.

Stammen i bronselaget holdt til krigsutbruddet. Forventningene var for alltid hevet. Laget vant og tapte om hverandre, men det ble ansett for å holde jevnt høy europeisk klasse. I 1938 var Norge for første gang med i VM, i Frankrike. Asbjørn Halvorsen var lagleder, trener og anfører på alle måter. Vi ble utslått etter tap 1- 2 mot Italia i Marseille (folk i Marseille vet neppe hva byen betyr i norsk fotball) etter skandaløs dømming. Norge hadde klart hatt føringen i første omgang. Brustad scoret det norske målet. Kvammen og Brynhildsen hadde assist. VM ble spilt som cup helt fra start, så det ble med denne ene kampen.

Enkelte har ment at 38-laget var bedre enn 36-laget fordi det besto av stort sett de samme spillerne, som hadde trent lengre under den samme lagleder og dermed behersket bedre den spillestilen Halvorsen sto for. Halvorsen trente laget, også i å omgås hverandre. Han hadde stram regi også på den del av treningssamlinger og kampsamlinger som ikke gikk med til fotball. Han hadde meninger om kosthold, og om andre felles aktiviteter. Halvorsen hadde innført et toppidrettsregime 50 år før Olympiatoppen ble født og begrep som 24-timersutøveren ble satt i system i hele norsk idrett.

Én etter én falt spillerne fra bronselaget ut av landslaget. Resultatene fra landskampene i 1939 ser ikke så ille ut i dag, men oppfatningen på den tiden var at laget gjorde det dårligere enn på mange år. «Fotball er fotball», sa Asbjørn Halvorsen som pekte på at det nødvendigvis ville gå nedover etter mange gode år. Nå skulle nye, unge spillere bygges opp og skoleres.
Det skulle det ikke bli anledning til.

Hamburger sport-Verein i sine glansdager. Asbjørn Halvorsen bak keeper. «tull» Harder ytterst til venstre.
Hamburger sport-Verein i sine glansdager. Asbjørn Halvorsen bak keeper. «tull» Harder ytterst til venstre.

1940-45
Da krigen kom til Norge 9. april, var det i ferd med å bli fred i norsk idrett. Etter mange års splittelse mellom Arbeidernes Idrettsforbund og borgerlige Norges Landsforening for Idræt, pågikk det forhandlinger om samling til det vi i dag kjenner som Norges Idrettsforbund. Sluttforhandlingene frem til den prinsipielle enigheten i september 1940 foregikk i realiteten mellom AIF og Norges Fotballforbund. Den personlige tilliten mellom Rolf Hofmo fra AIF og president Reidar Dahl og sekretær Asbjørn Halvorsen fra NFF i disse dagene ble dobbelt viktig: Grunnlaget ble lagt for samling til Norges Idrettsforbund i 1946, og for motstandskampen mot de tyske okkupantene høsten 1940. Okkupasjonsmakten assistert av Axel Stang og Charles Hoff i det nyopprettede departementet for arbeidstjeneste og idrett, startet rask bestrebelsene for å nazifisere norsk idrett.

Som den mest kjente nordmannen i Tyskland, var okkupantene særlig interessert i å bruke Asbjørn Halvorsen. Hans daværende assistent “Nicken” Johansen beskriver hvordan Assi var totalt avvisende til å arrangere en privatlandskamp mot fienden:

«Allerede i månedsskiftet juli-august ble Asbjørn Halvorsen innkalt flere ganger til Reichskommisariatet. Ikke minst ble spørsmålet om landskamp mot Tyskland reist gang på gang. Språkproblemet var enkelt for Asbjørn Halvorsen, han snakket tyskernes språk, og det på mer enn én måte. Tyskerne kom faktisk ingen vei.»

Vår mann saboterte systematisk nazistenes bestrebelser for å bruke idretten i propagandaøyemed. Da nazistene ville prege cupfinalen mellom Fredrikstad og Skeid med faner, flagg og nazikoryfeer på kongetribunen, truet Halvorsen med å avlyse kampen. Cupfinalen ble gjennomført på tradisjonelt vis 13. oktober, med tom kongetribune som mektig symbol.

Nazistene intensiverte forsøkene på å etablere en nyordning utover høsten 1940. Blant annet skulle førerprinsippet innføres, men både Dahl og Halvorsen takket nei til tilbudet om å bli fotballfører i Norge. 28. november sendte styret i NFF følgende brev til nazistatsråd Stang:

«Vi tillater oss å meddele at hverken presidenten eller noen av vårt styre finner å kunne medvirke til gjennomførelse av den ordning av idrettsadministrasjonen som departementet ønsker, og kan derfor ikke påta seg vervet som idrettsleder i norsk fotball…Vi må derfor nedlegge en bestemt protest mot den planlagte nyordning. Vi mener at beslutningen herom ikke har hjemmel i norsk lov eller folkeretten, og en eventuell nyordning av vårt forbund etter de linjer som herr statsråden har trukket opp i skrivelsen av 23. ds., skjer under vår mest bestemte protest.»

Fritjof Risberg ble etter dette utnevnt til fotballfører, og i NFF nedla styret umiddelbart sine verv og de ansatte sa opp.

Landsforbundet og AIF var oppløst av nazistene 22. november 1940, men under ledelse av major Olaf Helset og Rolf Hofmo ble det bygd opp en illegal og felles idrettsfront. Idrettsboikotten innledes, og resten av krigstiden står idrettsbevegelsen samlet om å nekte og avholde offisielle arrangementer. Reidar Dahl har gitt denne vurderingen om idrettsfrontens betydning:

Avskjedskampen i 1933. Halvorsen hylles av spillere og publikum. Han beholder armene rolig langs siden.
Avskjedskampen i 1933. Halvorsen hylles av spillere og publikum. Han beholder armene rolig langs siden.

«Men det er allikevel verd å huske at idrettsfronten var den første fronten og en veiviser for alle de andre frontene som kom senere, fordi den fra aller første stund av valgte linjen: Kompromissløs kamp. Det ble svart nei på alle forslag fra nazistisk hold, uten unntagelse, enten forslagene var gode eller dårlige.»

Etter protestoppsigelsen i desember 1940, ble Asbjørn Halvorsen på dagtid personalsjef i Nyegaard & Co (Nycomed). På kveldstid overtok han Helsets plass i idrettsfronten da helten fra Midtskogen måtte rømme til Sverige i februar 1941. NFFs kontorer ble kommandosentralen for organiseringen av idrettens motstandskamp.

Halvorsen var også aktiv i andre deler av motstandsarbeidet, ikke minst gjennom utgivelsen av de illegale avisene Bulletinen og Whispering times. Bulletinen var organisert av Einar Gerhardsen, og ble en viktig kanal for informasjon mellom ulike deler av motstandsbevegelsen. Whispering times ble rullet opp av Gestapo, og Asbjørn Halvorsen havnet på Grini 6. august 1942.

Tilbake til Tyskland
– Denne mannen må fram igjen i lyset, både som idrettsleder og motstandsmann», sier Arnfinn Moland, sjef for Hjemmefrontmuseet. På Grini fikk Halvorsen etter hvert selskap på cella av den unge motstandsmannen Kristian Ottosen, som etter krigen skulle lede oppbyggingen av norsk studentvelferd og bli den viktigste kronikøren av nordmenn i tysk fangenskap. Ottosen beskriver hvordan han hadde mistanke om at Halvorsen var tysk provokatør, og derfor holdt fullstendig kjeft en ukes tid til stigende irritasjon for Halvorsen. Etter at Halvorsen en dag hadde vært utsatt for kraftig mishandling, skjønte Ottosen at han ikke hadde noe å frykte og ga seg til kjenne. Etter et kraftig raserianfall, strakk Assi hånden frem:

– Jeg heter Asbjørn Halvorsen, jeg er personalsjef på A/S Nyco.

– Asbjørn Halvorsen, fotballgeneralen?

– Ja, det er meg.

Etter ett år i fangenskap på Grini, ble Halvorsen sendt til Tyskland i en fangekontingent med M/S «Monte Rosa» 29. juli 1943. Via Stettin, der nordmennene ifølge Haakon Sørbye i fengselet holdt på å dø av mangel på luft, vann og mat, ankom de med tog Rothau stasjon i Elsass 6. august. Fangene ble marsjert opp til en fjellknaus, og gikk inn portene til en konsentrasjonsleir.

Spiller nummer 5 på Hamburger Sport-Verein ble fange nummer 4796 i Natzweiler.

Ved ankomst ga kommandant Josef Kramer følgende beskjed, oversatt til de andre norske nyankomne av Assi: «Det er bare en vei ut av denne leiren, og det er gjennom krematoriepipen!»

Natzweiler var en «Nacht und Nebel Lager». Her satt Halvorsen sammen med senere Arbeiderpartileder og statsminister Trygve Bratteli, som beskrev NN-konseptet slik: «Det var leirer der hensikten var å avskjære fangene fra enhver kontakt med utenverdenen, leirer der de skulle dø av sult og umenneskelig behandling.»

Bratteli har beskrevet det daglige slitet i steinbruddet fra seks om morgenen til seks om kvelden, epidemisk sykdomstilstand, utbredt brutalitet med juling og avrettelser og kronisk feil- og underernæring av fangene.

Av 504 norske fanger i Natzweiler, overlevde 266.

Asbjørn Halvorsen fikk nok en noe bedre behandling enn de øvrige fangene, relativt sett. Ottosen, som også satt i Natzweiler, forteller om en utbredt undring blant de tyske fangevokterne som ikke kunne tro sine egne øyne over at denne fotballstjernen satt i konsentrasjonsleir.

«Men nettopp dette utgangspunktet – å ha vært fotballstjerne i Tyskland – ga Asbjørn Halvorsen en helt spesiell status fra første dag i leiren, ikke bare blant SS-vaktene, men også blant fangekameratene fra Tyskland, Holland, Belgia, Frankrike og Luxembourg. “Der Assi” var en kjent europeer.»

Halvorsen slapp i perioder det verste arbeidet, og fikk administrativt arbeid. Den relativt prominente posisjonen brukte han til å hjelpe de andre norske fangene med ekstra mat nå og da, lettere tjeneste i perioder, legetilsyn og så videre.

Ved en kritisk anledning ble Trygve Bratteli svært nedkjørt og dessuten plassert under den mest fryktede av arbeidslederne, “Stuten”. Halvorsen trakk i tråder og ordnet legeavtale og arbeidsfritak for en periode. Bratteli oppsummerer: «…en stor fotballhelt som var kjent av nesten alle tyskere i leirene han kom til. Dette ga ham muligheter for å få kontakter som ingen andre hadde. Vi hadde stor nytte av ham.»

Ifølge Ottosen spilte Halvorsen også en viktig rolle for å holde motivasjonen oppe blant de norske. Assis kontaktnett ga ham informasjon om det som skjedde på frontene og i verden for øvrig utenfor fangeportene, og det ble et fast kveldsinnslag i Natzweiler at Halvorsen delte med nordmennene. Ottosen skriver at

Halvorsen var en god pedagog, og en optimist som gjorde det lettere for de andre å sovne.

Bratteli og Ottosen ble etter hvert sendt videre til neste leir, Vaihingen som lå mellom Stuttgart og Karlsruhe. Bratteli beskrev Vaihingen som den frykteligste leiren han var i, blant annet med en ustanselig følelse av sult. I boken Fange i natt og tåke gjenga han dagsrasjonen: ½ liter kaffe, 1 liter kålrabisuppe, 30 gram margarin og et par poteter.

Dødstallene i Vaihingen var meget høye, selv til NN-leir å være.

Sammen med lege Leif Poulsson ankom Halvorsen Vaihingen i januar 1945. Det var svært lav moral blant de norske fangene, som var i ferd med å gi opp. I følge Ottosen fikk Assi da ideen om at Trygve Bratteli skal holde forelesninger om gjenoppbyggingsoppgavene i Norge og Europa etter krigen, en aktivitet som tilførte fangelivet en ny dimensjon.

Halvorsen brukte posisjonen til å hjelpe medfangene. Han ble skriver, en slags sjef for administrasjonen på fangesiden. Bratteli beskrev hvordan Halvorsen på ny ble til hjelp for de norske fangene, blant annet gjennom mattilførsler og ved at de fikk slippe den tunge oppgaven det var å bære lik.

Asbjørn Halvorsen mistet sin prominente posisjon i Vaihingen etter at han nektet å slå en medfange.

I Vaihingen ble situasjonen for mange kritisk i løpet av våren 1945. Bratteli skriver:

«Vi var fryktelig langt nede De fleste kunne knapt stå på egne bein. Nesten alle måtte bruke latrinebøttene inne i rommet, og de var i bruk svært ofte. Ingen hadde orden på magen.» Asbjørn Halvorsen fikk flekktyfus og lungebetennelse, og ble svært medtatt.

Syk og avmagret
I vårmånedene gikk hvite busser fra det svenske Røde Kors på kryss og tvers i Tyskland for å hente ut nordmenn. For mange var dette bokstavelig talt en kamp mot klokka. Tidlig i april hadde en buss under ledelse av Bjørn Heger lett i tre dager mellom Stuttgart og Karlsruhe etter en leir der det angivelig befant seg om lag 30 nordmenn, og den var nær ved å returnere da de endelig fant KZ Vaihingen. For 13 av de norske fangene var det for sent, de hadde bukket under av sykdom, matmangel og brutalitet.

Kristian Ottosen beskriver hvordan de andre norske satt hos Halvorsen og pleide ham etter tur: «Asbjørn måtte ikke dø! Asbjørn måtte hjem! Asbjørn hadde lovet alle gutta billetter til den første landskampen Norge skulle spille når krigen var over.»

På vei inn i den hvite bussen falt Halvorsen sammen. Hans følgesvenn gjennom leiroppholdene, doktor Leif Poulsson, fikk liv i ham igjen sammen med Bjørn Heger og en tysk lege. Tyskeren med stetoskop lyttet på hjertet og fastslo: «Na, es ist kein Omega mehr.»

Sterkt redusert ble 48 kilo lette Halvorsen båret inn i bussen. Halvorsen ved siden av Paulsson som fikk følgende beskjed: «Nåde deg om du lar Asbjørn krepere underveis.» Trygve Bratteli hadde så vidt krefter til selv å gå inn bussen, og delte følgende observasjon med de øvrige overlevende: «Merk dere denne dagen, 5. april – det er vår annen fødselsdag. Nå går det til livet.»

Bussen satte kursen mot kjente trakter for Halvorsen. 66 mil lenger nord, utenfor Hamburg, lå leiren KZ Neuengamme, som de ankom 6. april 1945. Noen måneder tidligere hadde Assis mangeårige venn og lagkamerat fra HSV storscoreren Otto “Tull” Harder vært vokter nettopp i Neuengamme.

I Neuengamme var det tilsyn av Røde Kors og gjensyn med gamle kjente som hadde sittet i andre leire. Det var ingen tvil om at de 16 fra Vaihingen var blant de mest medtatte, og Bratteli observerte at fangene fra Sachsenhausen virket “feite” i sammenligning. Leirlege på Grini og i Sachsenhausen, senere sosialminister Sven Oftedal, hilste Vaihingen-fangene med «Fy pokker, som dere ser ut. Her er beskjed fra høyeste SS-hold om at vi får sende de 150 første til Sverige i morgen. Vi gir dere de 16 første plassene.»

I Helsingborg ble Asbjørn Halvorsen møtt av sin assistent fra før krigen, Nickolai Johansen, som var sendt for å hente ham hjem. Etter et opphold på Helsingborg Epidemisykehus og Ramlösa kurbad, satt de kursen mot Stockholm, der Asbjørn Halvorsen var Svenska Fotbollförbundets gjest til han var noenlunde restituert mot slutten av juni.

Gjenoppbygging
Mai-dagene 1945. Asbjørn Halvorsen var på vei hjem, og ga fra Stockholm det første intervjuet til Aftenposten:

«Å sulte er verre enn alt annet. Den evige sugingen i magen var enkelte ganger nesten ikke til å holde ut, og vi satte til livs de utroligste ting for å døyve smertene. Et par ganger var jeg så langt nede under sykdommen at jeg holdt på å gi opp, men viljen til å leve seiret, og så gikk det framover igjen. De norske fangene døde som helter! Jeg så aldri de andre fangene møte døden med samme mot og urokkelige sinnsro som nordmennene. Jeg trodde aldri at vi mennesker kunde bli så sterke.»

Hjemme i Oslo var det mange som ville ha Asbjørn Halvorsen; private bedrifter, det offentlige og andre idrettsaktører. Nicken Johansen skrev: «Men for Asbjørn Halvorsen var Norges Fotballforbund mer enn et arbeidssted, det var en livsoppgave for ham.»

Assi brukte derfor sine siste krefter på gjenoppbyggingen av norsk fotball. Han insisterte på gjennomføringen av en frigjøringscup sommeren 1945, med 344 påmeldte lag og enorme folkeoppbud. Gikk inn i styret i nyopprettede Norsk Tipping. Organiserte anskaffelse av utstyr, utbygging av baner. Gjenreisning av landslaget. Og ikke minst, utviklingen av et moderne norsk seriesystem. Vi lar Halvorsen selv komme til orde, fra forslaget til forbundsstyret i 1947:

«Ligakamper er kamper i dobbel serie mellom klubber, inndelt i klasser hvor de sportslig hører hjemme, uten omsyn til de kommunikasjonsmessige og økonomiske forhold, og med opp- og nedrykking i klassene uten kvalifikasjonskamper.» «Riktig satt opp, og riktig organisert, kan en ligaserie med ukentlig offentliggjørelse av tabellen skape stor publikumsinteresse. Kamper mellom lag i bunnen av en klasse er likeså interessante som kampene på toppen.»

For at dette skulle virke, måtte systemet være tett. Det ville uthule det hele om f.eks. Oslolagene, eller de beste lagene spilte privatkamper i seriesesongen. Derfor fikk han gjennom at slike kamper måtte godkjennes på forhånd av forbundet. Halvorsen fikk det som han ville, også her.

I 1951 uttalte han at det ikke var noe i veien for å gjenoppta fotballforbindelsene med Tyskland. Samme år slapp Tull Harder ut av fengsel der han sonet krigsforbryterdommen. Norge møtte det nye Vest-Tyskland i VM-kvalik to ganger i 1953, siste gang i Hamburg 22. november. Vi vet at Halvorsen traff Sepp Herberger som beklaget tyskernes behandling av ham under krigen. Vi vet at Halvorsen rakk ham handa og sa at det var det nå satt en strek over. Vi vet ikke om han møtte Tull Harder, men vi vet at de begge var invitert til banketten etter kampen. Mer vet vi ikke. Om det ble et «handshake for peace»? Vi tror Halvorsen hadde tatt den handa også, og at han kanskje gjorde det.

Gunnar Thoresen, som hadde 64 landskamper og 22 landslagsmål (far til Hallvar), forteller at han før sin 50 landskamp i 1954 ble ringt opp av Halvorsen og spurt hvem han ville spille sammen med på topp. Han valgte lagkameraten Per Ljostveit fra Larvik Turn, og Norge vant kampen mot Danmark 2-1. Ingen andre fikk vite at Thoresen hadde fått dette valget. Men Halvorsen var en privat mann som røpet lite av sitt indre jeg til noen. Reidar Christiansen, som jobbet under Halvorsen i en årrekke, sier at det aldri var noe tull med ham, og at han var skvær og grei med en god porsjon humor.
16. januar 1955 døde Asbjørn Halvorsen på et hotellrom i Narvik. På post, under en møteserie med nord-norske fotballedere. En altfor tidlig død forårsaket av årene i Hitlers konsentrasjonsleire.

Tilbake hos veteranene i SFK. De har snakket seg varme nå. De trekker frem av en diger bag med bøker, utklipp, bilder og notater, og mimrer om egne reiser til Hamburg med relikvier fra Assis hjemby til utlån og utstilling hos HSV.

– Du vet, det er noe som er gærn’t når han Asbjørn er større stjerne i Tyskland enn i Sarpsborg. Han figurerer fortsatt på dream-team der nede. Og det kommer tyskere hit og spør etter’n, hvor han bodde og sånn. Nå er det på tide at han får den plassen han fortjener, sier Finn Johansen, Yngvar Steen og Kjell Haakenstad:

– For han var den største a’ døm alle!

Litteraturhenvisninger: www.firsthouse.no/aktuelt/AsbjørnHalvorsen