Tekst Jonathan Wilson
I skyggene ved siden av flystripen skjuler åtte menn seg bak hauger av snø. Èn soldat og syv fotballspillere – eller de var fotballspillere; det har ikke vært spilt organisert fotball i Sarajevo på over et år, og med byen under beleiring finnes det ikke en gang muligheter for løkkefotball. De er i god fysisk form, for en gang var de vant til å løpe. De trente kanskje ikke på å sprinte så lange distanser som dette, men noen hundre meter i fullt sprang burde likevel ikke by på problemer. Men akkurat denne sprinten er annerledes. De skal over flystripen og ut av den beleirede byen, og de må unngå både FN-tropper og serbiske snikskyttere – det er den viktigste og farligste sprinten i deres liv. Glem alt som er blitt sagt om hvor viktig fotball er; her er det virkelig snakk om liv og død.
”Sarajevo-roser”
Selv når du vandrer rolig gjennom Sarajevo i dag, er det umulig å slippe unna påminnelser om byens turbulente fortid. Ved den vestlige kanten av det gamle sentrum varmer uteliggere og morgenpendlere seg ved den evige flamme, som i utgangspunktet ble tent for å minnes de døde i den første verdenskrigen, men som i århundret som fulgte har måttet bære en stadig tyngre byrde. Veiene er pepret med «Sarajevo-roser», små bombekratere fra beleiringen av byen, som senere har blitt fylt med rød gummi slik at de fungerer som en konstant påminnelse om byens lidelser. Som den israelske journalisten Shaul Adar påpekte, det er et sunnhetstegn at disse minnesmerkene har blitt en naturlig del av bybildet. I stedet for å behandles med en ærbødighet som mer enn å minne om fortidens tragedier ville fungert som et verktøy for å holde hat og bitterhet i live, så aksepteres de for hva de er. Tatt i betraktning hva som skjedde i den relativt nære fortid er det noe bemerkelsesverdig over det faktum at de tre etniske fraksjonene i Sarajevo – kroater, serbere og bosnjaker (bosniske muslimer) – er i stand til å leve sammen i relativ harmoni. Dette er selvsagt poenget som blir gjort av den nobelprisvinnende forfatteren Ivo Andrić i «Broen over Drina»; i flere generasjoner kommer de forskjellige grupperingene i Bosnia overens, men i krisetider samler alle seg bak sin egen etnisitet.
Går du østover langs ul Zelenih Beretki kommer du til den ortodokse katedralen. Like til venstre er den katolske katedralen, og ved siden av den ligger den gamle synagogen. Noen meter lenger bort ligger den fredelige gårdsplassen som ombringer Gazi Husrevbey-moskeen. Sammen former disse gudshusene et triangel, og nesten nøyaktig i midten ligger stedet utenfor bymuseet der ul Zelenih Beretki møter elven, stedet der den serbiske nasjonalisten Gavrilo Princip den 28. juni 1914 skjøt og drepte kronprins og erkehertug Franz Ferdinand og hans hustru Sophia, og med det utløste første verdenskrig. Før var en minnetavle med Princips fotspor satt inn i fortauet der, men den ble revet ut av bosnjaker under krigen.
Rød elvebunn
Der elven som renner gjennom Sarajevo tidligere var rød er den i dag sort sett mørkegrønn, og kun de stedene der strømmen er sterk nok til å skille den tykke vegetasjonen kan Miljackas røde elvebunn skimtes – dette til tross for at den i dag har langt mer blodbad å symbolisere enn hva som var tilfellet for noen generasjoner siden. Det er likevel liten fare for at noen vil glemme byens tragiske historie. Ikke langt unna bymuseet ligger skallet av det nasjonale biblioteket, som ble truffet av en brannbombe i august 1992, nøyaktig 100 år etter konstruksjonen av bygget ble påbegynt. De sønderskutte bygningene har blitt restaurert, men selv fjellsidene rundt byen forteller sine egne krigshistorier: Noen er grønne, dekket av gran, mens noen – de som ligger nærmere byen og som ikke var kontrollert av serberne – er brune, fordi alle trærne ble brukt til ved etter at elektrisiteten til byen ble avstengt.
Det var den 2. mars 1992 at serbiske tropper først tok posisjoner i fjellsidene og beleiret politiakademiet ved Vraca over Grbavica, et serbisk distrikt på sørsiden av elven. Tre dager senere avgjorde Alija Izetbegović, Bosnias president og leder for hovedpartiet til bosnjakene, at det bosniske sivilforsvaret skulle mobiliseres, og en liten folkemasse samlet seg vest for byen og marsjerte mot sentrum. Flere tusener sluttet seg etter hvert til demonstrantene – både bosnjaker, kroater og serbere – og med jugoslaviske flagg og portretter av Tito i hendene protesterte de alle mot en konflikt basert på etniske skiller. De marsjerte over Vrbanja-broen mot de serbiske barrikadene i Grbavica. Skudd ble avfyrt, og en mann ble truffet i foten, men marsjen fortsatte. Flere skudd ble avfyrt, en håndgranat ble kastet, panikk inntraff og demonstrantene ble adskilt. I kaoset ble Suada Dilberović, en 21 år gammel medisinstudent fra Dubrovnik, truffet i brystet. Hun ble erklært død da hun ankom Košovo-sykehuset, og ble med det Sarajevos første offer i krigen. Ved slutten av måneden hadde flyplassen blitt stengt og blokaden var komplett. På det aller siste flyet som lettet fra Sarajevo, satt Hasan Salihamidžić, en 15 år gammel skolegutt som skulle komme til å bli den største fotballspilleren i Bosnias uavhengige historie.
Skolelys og fotballtalent
Salihamidžić bodde i Jablanica, rundt 50 kilometer øst for Mostar på veien til Sarajevo. Hver morgen sto han opp klokken seks og løp i 90 minutter før skolen. Etter skolen øvde han seg på å spille piano, før han tok en buss til Mostar for å trene med Velež, på den tiden den eneste toppklubben i byen. I 1991 vant han til og med prisen for beste elev ved barneskolen sin etter å ha fått fem (den beste karakteren) i alle fag. Han var, kort fortalt, en av disse forbaskede folkene som er flinke til absolutt alt.
Så, i april 1992 – kort tid etter at EF (senere EU) hadde anerkjent Bosnia-Hercegovinas uavhengighet – ble Salihamidžić tatt ut til å spille for Jugoslavias u-16 lag mot SUS (Samveldet av uavhengige stater). Troppen skulle møtes i Beograd den 1. mai, så den 30. april kjørte Salihamidžić sin far Ahmed unge Hasan og hans lagkamerat Vedran Pelić til Sarajevo for å fly til den serbiske hovedstaden. Etter å ha kjørt i en halvtime kom de til en serbisk veisperring ved Bradina, der de ble stoppet i fire timer mens soldatene sjekket at papirene fra det jugoslaviske fotballforbundet (FSJ) var ekte. Innen de kom frem til Sarajevo var det blitt mørkt, men de skyndte seg til flyplassen og kom seg på det siste flyet den kvelden. Morgenen etter var byen fullstendig beleiret.
Etter kampen, som ble spilt på Kypros, kunne ikke Salihamidžić, Pelić og en annen bosnier, Edis Mulalić, fly tilbake til Sarajevo, så de ble værende i Beograd og trente med Røde Stjerne. Klubben tilbydde alle tre kontrakter, men de avslo. Ti uker etter de kom tilbake fra Kypros innså de at beleiringen ikke ville bli avsluttet i den nærmeste fremtid, så de kjørte hjem til Bosnia, gjennom Ungarn, Slovenia og Kroatia. Salihamidžić fortsatte å trene med Turbina, en lokal klubb i Jablonica, og begynte å jobbe som bartender samtidig som hans far gjorde alt han kunne for å finne sønnen sin en klubb i Vest-Europa. Det så en stund ut som at Salihamidžić kanskje skulle slutte seg til hans fars venn Jerko Tipurić, som spilte for Club Brugge, men til slutt var ble det Ahmed Halilhodzić, søskenbarnet til den fremtidige Lille og Paris Saint-Germain-treneren Vahid Halilhodzić, som ble redningen. Selv om han var født i Jablonica, hadde han bodd i Tyskland i 20 år, og han klarte å skaffe Salihamidžić en juniorkontrakt med Bundesliga-klubben Hamburger SV.
Alt han trengte nå var utreisepapirer, som det tok tre måneder å få tak i, og etter det satte Ahmed Salihamidžić sin sønn i en bil som skulle til Zadar i Kroatia. Herfra tok han bussen til Hamburg. Ahmed Halilhodzić sin kone Djula skulle etter planen møte Salihamidžić på busstasjonen, men når han kom kunne han ikke se henne. Folk forsvant gradvis, og til slutt var han alene. Trøtt og redd gikk han til busstasjonens lille kafé, der han stotret frem de to eneste ordene han kunne på tysk: «Bitte Limonade». Servitøren forstod han ikke, så han prøvde igjen.
«Bitte Limoade».
«Pa tako mi reci brate!» («Så, snakk til meg, min bror!») svarte servitøren, en bosnisk kroat. De to pratet sammen og Salihamidžić roet seg ned, til Halilhodzić endelig dukket opp en halvtime senere. Slik begynte karrieren som tok Salihamidžić fra HSV til Bayern Munchen og så til Juventus.
Oppvokst i krig
Spilleren som kan overgå Salihamidžićs som Bosnias største, Edin Džeko, ble etterlatt. Han var seks år gammel da krigen begynte. Hans foreldres hus i Sarajevo ble ødelagt så han dro for å bo hos sine besteforeldre, og hele familien, et dusin mennesker – noen ganger flere – ble boende på et område på rundt 35 kvadratmeter. Under beleiringen ble fotball en måte å flykte fra det hele på. Hajro Bojadžić var en trener som pleide lede lag i futsalturneringer.
– Džeko var en av en liten gruppe barn jeg pleide ta med for å spille i gymsaler under krigen, husker han.
– Vi gikk mange kilometer, fra hus til andre steder under dekning for å unngå snikskyttere. Det var en veldig hard og vanskelig tid, men selv om guttene alltid var sultne pleide de å spille med store smil om munnen.
En bosnisk kollega, Nedim Hasi, husker at bare det å se fotball kunne transportere beboerne i Sarajevo langt bort fra hverdagens grusomheter:
– Det var kanskje en uke før VM startet i 1994. Jeg gikk gjennom byen og jeg så en forlatt lastebil. Den var i veldig dårlig stand så du visste den ikke kunne kjøres igjen, men jeg gikk bort til den og oppdaget at motoren og batteriet fortsatt var der. Jeg hentet noen venner og vi tok de tilbake til leiligheten min, og onkelen min klarte å koble batteriet til TVen så vi kunne se kamper fra USA. Vi hadde dusinvis av mennesker som kom hver dag for å se.
Džekos mor, Belma, avskydde å slippe sønnen sin ut av syne, og husker hvor nær han en gang var å miste livet.
– Hver gang Edin gikk ut, var jeg redd. Jeg vet det var galskap, men jeg kunne ikke forby han å spille. Han var bare barnet. Det var en gang han bønnfalte meg om å få gå ut, men jeg hadde en rar følelse så jeg sa nei. Noen minutter senere traff en bombe lekeplassen. Mange barn døde den dagen. Vi var ofte sultne og tørste, men det hindret han aldri fra å spille.
Det var uunngåelig at krigen ville sette sitt preg på Džeko.
– Det var forferdelig. Som barn levde jeg fire år i frykt for å miste livet eller for at et familiemedlem eller en venn skulle bli drept. Men det er 15 år siden nå og vi er nødt til å se til fremtiden. Krigen fikk hverdagsproblemene til å virke mye mindre og når ting er vanskelig nå så tenker jeg bare at det kunne vært mye verre. Men jeg prøver å ikke tenke på krigen.
Det kan selvfølgelig ikke sammenlignes med livet under beleiring, men starten på Džekos fotballkarriere var ikke enkel, og kanskje perspektivet krigen ga han hjalp han gjennom de vanskelige første årene. Hans far tok han til Zeljezicar, en av de to store Sarajevo-klubbene. Klubbens stadion i Grbavica lå like ved fronten under krigen, og det første spillere og klubbledere måtte gjøre når beleiringen var over var å fjerne landminer fra banen.
Fotball for fred
Det var fotballens betydning for byen som ga Fuad Muzurović sin store plan. Muzurović ble den første treneren for et uavhengig Bosnia, og til tross for alt annet han har gjort i et ekstraordinært liv, så tilhører han definitivt den kategorien mennesker man i Storbritannia refererer til som «football men». Det er et begrep som fortjener litt forklaring, for det er kanskje ikke så enkelt som det virker. Det brukes nesten aldri om en person under 50, fordi det krever en livstid med hengivenhet og forpliktelse til sporten, men det er mer enn som så: Det impliserer både en integritet, en følelse av at man setter sporten over personlige anliggender, at man spilte og trente ikke for de finansielle godene det ga, men av kjærlighet til sporten, og det impliserer kanskje også tendenser til besettelse; å sette fotballen over alt annet. Bill Shankly, som en gang tok sin kone med for å se reservelaget til Liverpool på bryllupsdagen deres, var en «football man». Herbert Chapman, som døde av en lungebetennelse han pådro seg da han dro for å se en reservelagskamp en kald dag i januar etter å ha fått beskjed om å holde sengen for å bekjempe et alvorlig tilfelle av influensa, var en «football man». Og Fuad Muzurović, med sitt rynkete ansikt og sitt hvite hår med sideskill, er utvilsomt en «football man».
Jeg møtte han i restauranten i Košovo stadion i Sarajevo, men siden det var Ramadan nektet han å spise eller drikke noe. Han var ikke lett å intervjue, ikke fordi han var ukomfortabel eller motvillig, men fordi vi ønsket å snakke om to helt forskjellige ting. Jeg prøvde å styre samtalen inn mot hans opplevelser under krigen; han prøvde å styre den til hans store besettelse – heading, noe han virket å tro at jeg, som engelskmann, ville ha spesielt dyp innsikt i, han hadde skrevet en 60 sider lang avhandling om temaet som del av trenerutdanningen sin.
– Du ser hver dag 500-600 små barn som spiller i støvet, uten vann, uten noe som helst. Sarajevos ungdomslag er de beste i Bosnia, de er mestere, men de trener og spiller kampene sin i gjørme, i støv. Kan du tenke deg hvordan det kunne vært dersom vi hadde en god bane, varmt vann og alt? Jeg vet alt om å lære unge barn å heade ballen, og ingen av denne generasjonen kan heade ballen på korrekt måte. I skumringen kan du ikke se noe, så de lukker øynene og header ballen på feil måte.
Det er lett å sympatisere med lidenskapen hans, men når du går ut av Kosovo virker ordene hans både gripende og ektefølte. Der treningsbanene lå før, ligger nå gravsteder, én bane full av muslimenes enkle, hvite stener, mens banen ved siden preges av de katolske kroatenes mer utsmykkede kors og skulpturer. På den andre siden av stadion, over en liten dal som også er dekket av gravstener, står sykehuset som på en eller annen måte holdt åpent under hele beleiringen. Når treningsbanene har blitt gravplasser er det vanskelig å ikke lure på om korrekt headeteknikk virkelig er så veldig viktig.
Tilbake i 1993 hadde Muzurović større bekymringer. Han ville rette oppmerksomhet mot det som foregikk i Sarajevo, få verden til å forstå hvor desperat behovet for hjelp faktisk var, og han innså at den beste måten å gjøre dette på var med å kommunisere på verdens universale språk: Fotball. Han planla en serie «humanitære kamper», en verdensturne med hensikt å samle inn penger for foreldreløse barn og veteraner, og som også kunne rette fokus mot situasjonen i Sarajevo. Det var et kontroversielt opplegg; for hver person som støttet spillernes innsats var det noen som følte de sluntret unna, at de burde bli igjen hjemme for å kjempe. Muzurović på sin side argumenterte for at det finnes grenser for hvor lenge du kan kjempe: Jo lengre beleiringen foregikk, jo mer sannsynlig ble det at serberne ville vinne. Det de trengte var en internasjonal inngripen, at verden ble så frastøtt av det som skjedde at de ble nødt til å ta affære.
Løp fra snikskyttere og kanoner
Mirza Varešanović er i disse dager en hengslete mann med et bekymret oppsyn som, da jeg traff han, gikk i et par vanvittige slangeskinnsko. Han spilte for FK Sarajevo da krigen begynte, og hadde kjempet ved fronten i fire år da han ble invitert til å slutte seg til troppen som skulle ut på turne.
– Vi trente i en basketball-hall. Hver dag på vei til og fra trening ble vi beskutt av snikskyttere og kanoner, men vår kjærlighet for klubben og for fotball var større enn frykten for å miste livet. Det var vår måte å kjempe for Bosnia. Folk som levde i Sarajevo under krigen mener kanskje ikke det var en god måte å oppføre seg på under krigen, men fordi vi var velkjente så mente de bosniske lederne at det var nyttigere dersom vi tro til utlandet og spilte som den beleirede byens lag. Vi ble på en måte bosniske ambassadører.
Ved siden av problemene med trening, var det å komme seg ut av byen, som var stengt igjen av FN de stedene den ikke var omringet av serbiske topper, en stor utfordring. Troppen var delt inn i fire grupper på sju spillere, og alle gruppene ble ledet av en soldat fra spesialstyrkene.
– Ideen var at vi skulle krysse flyplassen på fire strake dager. Jeg husker natten vi dro. Vi knelte i skjul foran flyplassen, og så sa offiseren som var med oss: ‘Spring som faen.’ Vi var nødt til å springe med bagene våre på ryggen, og vi kunne ikke stoppe på 200 meter, fordi vi visste at dersom vi gjorde det ville vi bli drept. Midten av flyplassen var det mest farlige stedet, for der var du innen rekkevidde av den serbiske konsentrasjonsleiren ved Kula. Mens vi sprang over flyplassen skjøt de etter oss.
Det er vanskelig for meg å snakke om dette, fordi sønnen min var med meg og jeg var redd for han. Han ble tatt av FN-styrkene, som gav han litt juling..
Muzurović sin sønn, Mirza, har sattt seg ned hos oss i restauranten og nikker sørgmodig. – FN-styrkene tillot ikke at noen krysset flyplassen, enten du var på vei inn eller ut av Sarajevo. De hadde en stridsvogn med søkelys på, så når vi så lyset så snudde vi bare og fikk det til å se ut som om vi var på vei inn i byen fra de frie territoriene. Dette var spillet vi måtte spille. Vi snudde oss og la oss ned i snøen, og FN-styrken plukket oss opp i en transportvogn og tok oss til de frie territoriene. Som en taxi, sier sønnen.
Spillerne krysset fjellene om natten, der de var konstant på vakt for å unngå serbiske patruljer, og de gikk gjennom snøen helt til de, to dager etter de satte av gårde, kom frem til en liten landsby der de fikk sitte på med en lastebil til Pazarić. Derfra tok de en buss over grensen til Split.
– Å forlate foreldrene mine var den vanskeligste delen. Jeg visste ikke om de ville være i live når jeg kom tilbake. I seks måneder etter jeg dro visste jeg ingenting om de. Jeg prøvde å kontakte dem via radiostasjonen, jeg prøvde å ringe. Det er veldig vanskelig når du hører at telefonen ringer, men du vet ikke om det er noen i huset som kan ta den og si ‘Jeg er i live’».
Begynnelsen på slutten
Når troppen nådde frem til Zagreb ga Miroslav Blazević, daværende president for Dinamo Zagreb, spillerne husly og utstyr, og de spilte mot Hajduk Split i den første kampen av en turne som skulle komme til å bestå av 54 kamper i 17 land, blant annet i Østerrike, Saudi Arabia og Indonesia. De møtte Paven i Vatikanet, og så, etter å ha slått det iranske landslaget 3-1 i Teheran, møtte de Irans president Ali Akhbar Rafsanjahni.
– Han sa til oss ‘Gratulerer med seieren.’Dette er deres måte å kjempe på. Dette er den beste måten å presentere deres unge stat til verden. Jeg ønsker dere alt godt og at jeg får se dere i et fritt Bosnia’».
Det skjedde endelig i desember 1995 da Dayton-avtalen ble underskrevet. To uker tidligere spilte det uavhengige Bosnia-Hercegovina sin første landskamp, en vennskapskamp borte mot Albania i Tirana.
– Vi satte opp hovedkvarteret vårt i et hotell i Zagreb, men jeg tvilte veldig på om vi burde reise fordi jeg hadde bare åtte spillere. Vi bestemte oss for å ta med Husred Musemić, som hadde spilt i Skottland for Hearts, selv om han allerede hadde lagt opp. Til slutt hadde jeg bare 12 spillere og ingen reservekeeper, og når vi kom til Tirana var jeg bekymret fordi det så ut som om spillerne som kom fra Slovenia var forsinket. En stund så det ut som om noen av trenerne ville bli nødt til å spille. De klarte likevel å skrape et lag sammen og spilte kampen. Det ble et 2-0 tap, men mye viktigere enn resultatet var det faktum at Bosnia spilte fotball igjen, og denne gangen under sitt eget navn.
