FIFA har bestemt seg: Dommerne skal få mer hjelp. Videodømming er på vei inn i fotballen. Men når og i hvilken form er fremdeles uklart.
Tekst Lars Sivertsen
Foto All Over
For et par år siden ble Arsene Wenger spurt om hva som har endret seg mest i fotball i løpet av tiden han har vært involvert. Wenger svarte raskt: «Tempoet». Du ser det ikke like tydelig på TV eller dersom du sitter høyt oppe på tribunen – men sitter du på benken eller på en av de første radene vil du se at tempoet i dagens toppfotball er helt ekstremt. Å være dommer har aldri vært en takknemlig jobb, og det å få med seg alt som skjer har aldri vært vanskeligere enn nå.
På banen jager spillerne i flokk og protesterer på nesten hver eneste avgjørelse. Også utenfor banen gjør klubbene sitt ytterste for å legge press på dommeren. Graham Poll skrev i 2013 i sin spalte i Daily Mail om José Mourinhos første sesong i England. Før sesongen startet ble Poll invitert til Chelseas treningsanlegg, der Mourinho viste han rundt og introduserte han til spillerne som «Europas beste dommer».
«Han har en slik sjarm at du ikke merker at du blir manipulert», skrev Poll.
Før Poll skulle dømme sin første Chelsea-kamp den sesongen kom Mourinho inn i dommergarderoben og spurte om alt var ok. Poll spøkte om at garderoben kunne trengt litt oppussing. Fem uker senere, da han var tilbake på Stamford Bridge igjen, hadde dommergarderoben fått to nye dusjer og en ny flatskjerm på veggen. Da Liverpool slo ut Chelsea i semifinalen av FA-cupen senere den sesongen kom en skuffet Mourinho bort til Poll etter kampen og sa «jeg trodde vi var venner».
Chelsea og Mourinho er selvsagt ikke alene i å forsøke å påvirke dommere. Poll hevdet at Sir Alex Ferguson regelmessig kom stormende inn i dommergarderoben etter kamper for å skjelle ut dommere han var misfornøyd med – samt at dommere var redde for å gi straffer mot United på Old Trafford.
Nyere forskning viser tydelig at dommere lar seg påvirke av publikum (se Josimar utgave 8, 2013).
Midt oppi denne mentale trykkokeren må en dommer sprinte rundt etter 22 topptrente atleter i 90 minutter, lynraskt vurdere situasjoner, og ta avgjørelser som kan få enorme konsekvenser. Det er helt forståelig at de bommer i ny og ne. Men for alle som ser kampen på TV, som kan nyte godt av TV-reprisenes ufeilbarlige etterpåklokskap, kan det se fullstendig latterlig ut. Teknologien har kommet så langt at tusener av tilskuere på tribunene kan dra fram smarttelefonen og se repriser der. Faktisk er vi nå ikke langt unna en situasjon der dommeren omtrent er den eneste som ikke har tilgang til repriser. Det er en situasjon som virker idiotisk og unødvendig. Som Greg Dyke, styreformann i det engelske fotballforbundet, sa nylig: «Om 20 år kommer vi til å si ‘var det ikke sært at vi en gang ikke brukte videoteknologi?’. Vi kommer til å gjøre det før eller senere, så hvorfor ikke gjøre det nå?»
Franks fortjeneste
Det engelske, tyske, nederlandske og amerikanske fotballforbundet vil ha det. Englands dommersjef Mike Riley og FIFAs styreformann for dommere Jim Boyce vil ha det. Men kanskje viktigst av alt: Sepp Blatter har fått opp øynene for at videoteknologi, i et eller annet format, må innføres for å hjelpe dommere. Det tok tid, men han snudde til slutt. I 2009 sa Blatter: «Jeg synes ikke, og FIFA-kongressen er enig, at du har råd til å stoppe kampen», og «The International Football Association Board (IFAB) er av den oppfatning at fotball fortsatt skal være et spill for mennesker, med feil på banen. Vi kommer til å prøve å forbedre dommere, men du kan aldri bli kvitt feilene helt». Etter noen grove feil i VM i Sør-Afrika året etter (Carlos Tévez sitt første mål mot México, som var en klar offside, og Frank Lampards skudd mot Tyskland som helt åpenbart var inne), begynte han å snu. «Personlig avskyr jeg når du ser klare dommertabber», sa han da. «Vi vil naturligvis ta opp diskusjonen om teknologi ved første mulighet».
To år senere, i 2012, stemte IFAB – organet som bestemmer fotballreglene – for å åpne for mållinjeteknologi.
«Lampard-målet var det avgjørende øyeblikket for meg, vi har ikke råd til at noe lignende kan skje i neste VM. Du kan si at dette er en historisk dag for fotballen», konkluderte Blatter.
Ting går sakte i FIFA, men når Sepp Blatter først har bestemt seg for noe, så blir det ofte sånn. I juni 2014, på FIFA-kongressen i Sao Paulo, gikk han et skritt lenger: «Vi kan gjøre mer på banen. Hvorfor gir vi ikke managere to muligheter til å utfordre en dommeravgjørelse under en kamp? Dersom en manager er uenig i en avgjørelse kan han be om en umiddelbar revurdering ved hjelp av TV-bilder sammen med en dommer». Det var egentlig en relativt sensasjonell uttalelse; ikke bare åpnet Blatter for videodømming, han hadde en konkret plan. De mer kyniske blant oss vil kanskje påpeke at FIFA-kongressen i Sao Paulo ble avholdt i en periode der det virkelig stormet rundt FIFA, med korrupsjonsanklager i pressen og opprørstilstander i Brasil. Rent PR-messig kunne Blatter ha bruk for å komme med et forslag som ville skape store overskrifter og som folk flest ville være enige i. Likevel, forslaget kom, og siden den gang har det virket uunngåelig at videodømming før eller senere vil bli innført – i et eller annet format.
Det som gjenstår er at IFAB skal finne ut hva slags format dette skal være. IFAB er organet som siden 1886 har bestemt og opprettholdt fotballreglene. Når IFAB skal avgjøre ting har hvert av de fire britiske fotballforbundene (det engelske, de skotske, det walisiske og det nordirske) en stemme, mens FIFA har fire. Avgjørelser krever et tre fjerdedels flertall, så hverken FIFA eller britene kan bestemme noe uten at den andre parten er enig. At vi nå har en situasjon der lederen av FIFA, lederen av det engelske fotballforbundet, FIFAs dommersjef og Englands dommersjef alle er enige om at videodømming må innføres, bør tyde på at det snart kommer. Det er likevel ikke så enkelt: Ved det årlige IFAB-møtet i februar 2015 ble de de enige om at videodømming må «diskuteres i større detalj» før noe kan testes eller innføres.
TV-trøbbel
Så hva er det de må diskutere i større detalj? Vi har alle hørt både TV- og sofaeksperter si «dette kunne vi løst på et par sekunder dersom dommeren bare hadde sett på en TV-skjerm» når en dommer begår en skikkelig flau tabbe. Og på en måte er dette en kompliment til moderne TV-produksjon: TV-sendinger fra fotballkamper er nå en så velsmurt maskin, regien så konsekvent og pålitelig, at ingen hjemme i sofaen tenker over hvordan bildene faktisk havner på TV-skjermen deres. I Premier League blir de fleste kampene fulgt av rundt 20 kameraer. I en trailer på parkeringsplassen utenfor stadion sitter teknikere og følger med på bildene fra alle de forskjellige kameraoperatørene. En koordinator følger alle skjermene på en gang, og når en kontroversiell hendelse inntreffer ser han med en gang etter de beste vinklene, før han informerer en producer om hva de har. Produceren setter så sammen en rask montasje av de mest informative vinklene – klippet ut av teknikerne. Alt dette skjer i løpet av et par sekunder. Problemet med ideen om at dommeren bare kan jogge bort til en monitor og se hva TV-bildene sier, er at da gjør du i praksis alle disse menneskene, som er ansatt og lønnet av et kommersielt TV-selskap, til en del av dommerteamet.
Se for deg at Russland spiller kvartfinale i VM på hjemmebane. På stillingen 0-0 like før slutt blir en spiss fra motstanderlaget blir spilt gjennom, men han faller plutselig. Det ser ut som filming, men en, bare én, av de 20 kameravinklene viser at spilleren ble felt og at Russland skal ha rødt kort og straffe imot. Vil den russiske teknikeren vise de bildene til koordinatoren sin? Vil den russiske koordinatoren vise de til den russiske produceren? Og hva vil konsekvensene bli for disse dersom TV-produksjonen deres sender vertsnasjonen, hjemlandet deres, ut av VM? Det er et søkt eksempel, selvsagt, men når man lager lover og regler må man lage lover og regler som fungerer i alle tenkelige scenarioer. Dette handler om å innføre et rammeverk som skal virke for en milliardindustri som påvirker millioner av mennesker. Et annet problem med å overlate det hele til TV-produksjonen: Ingen i traileren utenfor stadion er kvalifiserte dommere, ingen av de vet egentlig, formelt sett, hva de skal se etter i disse hendelsene. Som uendelige studio-diskusjoner om det er «kontakt eller ikke» har lært oss: TV-folk kan ikke nødvendigvis reglene.
Andre idretter
Alle kan være enige om at dersom videodømming skal innføres krever det et litt mer sofistikert system enn at enten kampdommeren eller fjerdedommeren ser repriser på TV. Men hvordan skal systemet være? Her er fotballen heldig, fordi de er ikke den første sporten som stikker hodet opp av skyttergraven. Teknologien som brukes i tennis og cricket er i praksis stort sett det samme som mållinjeteknologi i fotball, noe IFAB allerede har åpnet for. Flere andre idretter lar dommerne ta i bruk videorepriser for å hjelpe med avgjørelser, og dersom man skal diskutere hvilket format et slikt system kunne tatt i fotballen kan det være nyttig å se på disse.
I National Football League (NFL) i USA har videorepriser blitt brukt av dommere i et eller annet format helt siden 1986. Den nåværende versjonen, der begge lags trenere har muligheten til å utfordre en avgjørelse to ganger i løpet av en kamp, ble innført i 1999 – og i 2004 utvidet til at en trener blir tildelt en tredje «challenge» dersom han har rett i de to første. Det nåværende systemet fungerer, i grove trekk, slik: I NFLs kontorer i New York ligger en reprise-sentral. Der følges alle NFL-kamper fra hver sin arbeidsstasjon av en tekniker og en kvalifisert dommer, som har tilgang til alle tilgjengelige kameravinkler. Dersom en trener utfordrer en avgjørelse vil teknikeren og dommeren i New York umiddelbart finne de relevante vinklene, mens kampens dommer beveger seg til en monitor på indre bane. Kampdommeren har så maksimalt 60 sekunder på seg til å se på bildene og konsultere med dommeren i reprise-sentralen. En slik revurdering av avgjørelser kan utløses enten av en av de to trenerne, eller av en videodommer som følger kampen på en monitor på arenaen. Dersom en trener utfordrer en avgjørelse og tar feil mister han en time-out. Det finnes begrensninger i hva slags type dommeravgjørelser som kan utfordres. Et lignende system, med et begrenset antall «challenges» og en sentralisert videosentral drevet av ligaen, finnes også i Major League Baseball. National Hockey League har også en videobunker der de kan ta avgjørelser om kontroversielle mål mens kampen foregår.
I Nederland har fotballforbundet det siste året jobbet med et prøveprosjekt de kaller for «Arbitrage 2.0», altså «Dømming 2.0». De har, kort fortalt, testet litt av alt. I enkelte kamper har de brukt det de kaller 5. og 6. dommere, det vi i Norge gjerne refererer til som «måldommere», som posisjonerer seg nær mål og skal hjelpe med de vanskelige og avgjørende situasjonene som oppstår i straffefeltet. Det er en innovasjon Michel Platini er en stor tilhenger av. De har også brukt mållinjeteknologi, som vi nå kjenner fra VM og Premier League. Og, mest interessant av alt, de har undersøkt hva slags effekt en videodommer hypotetisk kan ha.
Pilotprosjektet i Nederland
Forrige sesong fikk 24 kamper i den nederlandske æresdivisjonen besøk av en litt uvanlig varebil. Varebilen så nesten ut som en miniversjon av TV-traileren som er å finne utenfor TV-sendte fotballkamper: Den var koblet til en hel masse kabler, og inne i varebilen satt et par veldig alvorlige menn og fulgte kampen på flere skjermer samtidig. De alvorlige mennene kan vise seg å bli historiske; de var på et vis europeisk fotballs første videodommere. Siden IFAB enda ikke har tillatt testing av videodømming i konkurransesituasjoner kunne de ikke påvirke kampdommerens innsats mens kampen foregikk, men forsøket ga et bilde av hva slags hjelp slike dommere potensielt kan gi.
«Vårt pilotprogram gir oss erfaring med diskutable øyeblikk i kampen der en videodommer kunne ha støttet dommeren. Vi fokuserer på situasjoner som kunne vært avgjørende for kampen, som om et straffespark er korrekt idømt eller ikke, spesielt grove forseelser og mål som scores etter at noen har begått en forseelse», forteller Gijs de Jong fra det nederlandske fotballforbundet på deres nettsider. Forsøket bekreftet at en videodommer som har tilgang til flere vinkler i mange tilfeller kan se forseelser som er vanskelige for dommeren å se, mens de oppdaget at ting som en feilaktig idømt offside vil være vanskeligere å gjøre som mye med (siden dommeren allerede har blåst og stoppet angrepet). Det foreløpige forslaget fra det nederlandske fotballforbundet er at en slik videodommer skal ha 15 sekunder på seg til å gi kampdommeren beskjed om han eventuelt har gjort feil, og at de kun skal ha lov til å gjøre dette i situasjoner som er avgjørende for kamputfallet. Kampdommeren vil også ha mulighet til å kontakte videodommeren for veiledning. I de 24 kampene systemet ble testet var det 76 hendelser som ville vært aktuelle for vurdering av videodommerne, og 24 av de ville blitt endret.
Det nederlandske fotballforbundet håpet å teste videodommeren i praksis i ligakamper neste sesong, men siden IFAB i februar kun åpnet for å «diskutere» mulige video-løsninger vil dette ikke kunne gjennomføres. I etterkant av IFAB-møtet forklarte Jerome Valcke, generalsekretær i FIFA, hvorfor han mente ideen krevde videre konsultasjon før den kunne utprøves i offisielle kamper: «Jeg mener det krever mye diskusjon – dersom dommeren bare hviler seg på informasjon han får utenfra, er det en risiko for at han ikke blir sterk nok og hele tiden ber om bekreftelse? Videodømming er ikke bare årets spørsmål, det er snakk om kanskje den største avgjørelsen noensinne om hvordan fotballen spilles».
Glasskula
Siden den nær allmektige Sepp Blatter har foreslått noe som minner veldig om NFL-modellen kan det være interessant å se hvordan denne i praksis kunne fungert i fotballen:
Se for deg at Manchester United tar imot Chelsea i en avgjørende Premier League-kamp. Stillingen er 1-1, og det det har vært høy temperatur i kampen. Ti minutter før slutt kommer Diego Costa seg fri i feltet, med Phil Jones like bak. De to kolliderer – eller gjør de det? – og Costa faller. Både Mourinho og Van Gaal er rasende på hver sin benk. Kampen spilles på Old Trafford, et sted dommere sies å vegre seg mot å gi straffespark til bortelaget. Men Chelsea ledes av José Mourinho, en av trenerne i verden som prøver hardest å legge press på dommeren. Diego Costa har rykte på seg for å falle lett, men Phil Jones har rykte på seg for å være en kløne. Det er en situasjon nesten alle dommere, om de er ærlige, ville innrømmet at de helst vil unngå. Dommeren, la oss si det er Mark Clattenburg, nøler, og lar spillet gå. Det er et fenomen i USA refereres til som å «svelge fløyten» – forskere har påvist at i situasjoner der de er under ekstremt press er det «lettere» mentalt for dommere å ikke gjøre noe som helst. Mourinho kaster på dramatisk vis et flagg på banen – avgjørelsen har blitt utfordret. På andre siden av landet, i et rom fullt av monitorer, står dommersjef Mike Riley og henger over skulderen til en litt stresset tekniker. Så snart Costa gikk i bakken begynte de å lete opp forskjellige vinkler på situasjonen, for uansett hva Clattenburg hadde bestemt seg for lå det en «challenge» i luften. Riley har øretelefoner og mikrofon som er koblet til samme system som den dommerteamet bruker til å kommunisere sammen, og mens han ser Clattenburg på en av skjermene jogge bort mot en monitor på Old Trafford sier han rolig til mikrofonen at de har en tydelig vinkel og at bildene er på vei.
Et litt utopisk eksempel, kanskje, men det er ikke vanskelig å se for seg at et slik system kunne fungert. Men når man innfører regler kan man ikke bare se på hvordan regelen vil fungere under ideelle forhold, man må også se på hvordan den kan misbrukes.
Problemene
Det er i utgangspunktet store forskjeller på fotball og NFL. Den mest åpenbare er at NFL per definisjon spilles i rykk og napp, med korte, intensive spillesekvenser og mange stopp i spillet. Det er derfor, logisk sett, mindre problematisk å innføre et system som fører til flere pauser i spillet. Fotball er et spill som i mye større grad flyter, og som har færre avbrytelser. Et stopp i spillet der dommer må løpe bort til en monitor for å sjekke en situasjon vil bryte opp tempoet i kampen.
Samtidig er det er lite anerkjent faktum at det faktisk er fryktelig mye stopp i spillet i fotball også. Statistikken varierer en del, men effektiv spilletid per kamp i de store europeiske ligaene ligger som regel på rundt 60 minutter. Det betyr at for hver fotballkamp vi ser er det cirka en halvtime der vi sitter og venter på at noen skal reise seg opp, at noen skal hente ballen, at en mur stilles opp, at en innbytter skal komme seg av banen, og så videre. Hvor mye vil det egentlig ødelegge at et par minutter legges til halvtimen vi allerede bruker på å vente i hver eneste kamp? Fotballkamper stopper for frispark, stopper for straffer, stopper for innkast, og det tar stadig lengre tid for dommeren å få løst opp i knuffing og klaging etter kontroversielle avgjørelser. Hvor ødeleggende hadde det vært å bruke halvannet minutt i ny og ne for å sørge for at en potensielt avgjørende situasjon blir vurdert riktig av dommeren?
En annen stor forskjell på fotball og NFL er at NFL opererer med effektiv spilletid, så uthaling av tid gjennom fremprovosering av stopp i spillet er et ikke-tema. Dette er imidlertid en taktikk som har dype røtter i fotballen, så dersom et NFL-aktig system der trenere kan utfordre dommeravgjørelser blir innført i fotball må man nok også komme frem til en mekanisme som kan hindre trenere i å utfordre avgjørelser på måfå mot slutten av kampen for å stoppe spillet. I England hadde man en periode et problem med at klubber anket utvisninger dersom de hadde en viktig kamp neste helg, slik at den aktuelle spilleren fortsatt ville være tilgjengelig for laget mens anken ble behandlet. For å bekjempe dette begynt det engelske fotballforbundet å gi en ekstra kamp i suspensjon for meningsløse anker. Det ville ikke eliminert problemet helt, men dersom man finner en passende sanksjon som kan pålegges trenere dersom de utfordrer dommere med utilstrekkelig grunnlag, så vil det gjøre mye for å forhindre problemet. Utvisning og automatisk utestengelse i neste kamp for treneren dersom han utfordrer uten grunnlag i løpet av den siste halvtimen av kampen, for eksempel, kunne sannsynligvis hatt en avskrekkende virkning. Dersom laget også ville miste all klagerett i neste kamp ville de hatt en god grunn til å ikke dra ned tempoet med grunnløse klager.
– Umenneskelig
Tidligere toppdommer og nybakt dommersjef i NFF, Terje Hauge, sier til Josimar at han har stor tro på at videodømmingen er på vei.
– Jeg liker tanken. Jeg tror at en dag vil dette innføres også i fotballen, og det har med penger å gjøre. Det er så mye penger involvert og så store summer i omløp at det er helt umenneskelig for dommere å stå ansvarlig for kontroversielle, store avgjørelser som har enorm betydning for klubber, deres plass i forbindelse med opprykk og nedrykk, finaleplass i cupen, Champions League, og så videre. Det kan være snakk om hundrevis av millioner kroner i potten. Det er så store konsekvenser at det er nesten umenneskelig å stå alene med en sånn avgjørelse, forklarer han.
– Når verden utvikler seg videre, det er mer penger i potten, det er private eiere, det er investering i spillere, det har blitt sånn nå at utviklingen har skapt trusler, har skapt fallgruver som gjør at du lurer «hvem vil egentlig være dommer? Hvem vil utføre slike handlinger og måtte leve med slike historier?». Nå snakker jeg ikke om Norge, men jeg vet at det i andre land forkommer dødstrusler mot dommere på grunn av avgjørelser de har tatt. Hvordan skal vi ligge i forkant av denne type problemer? Da tror jeg at en løsning kan være at du har en ekstra dommer på TV-rommet.
Hauge understreker at han snakker på vegne av seg selv og sine erfaringer, og at dette ikke nødvendigvis er NFFs offisielle synspunkter på saken.
– Dersom jeg går noen år tilbake og setter meg inn i rollen som kampleder, så er ikke dette noe jeg ville trengt i hver kamp. Men det var noen situasjoner der jeg gjerne skulle ha kunnet gått bort til fjerdedommeren og spurt «du, la meg se på bildene her nå», og så kunne jeg gått inn på banen igjen og tatt avgjørelsen, forklarer Hauge.
– Et eksempel jeg husker utrolig godt var når Arild Sundgot tok med seg ballen med hånden mot Stabæk på Åråsen i 2007. Da kjente jeg at «nå skulle jeg gjerne hatt bilder og sett på», for jeg hadde en magefølelse på at han hadde brukt hånden. Protester, publikumsreaksjoner, sånne ting, jeg skulle ønske jeg kunne sett bilder der. Det er et konkret eksempel. Hadde jeg hatt bilder kunne jeg stoppet kampen, sett bildene og annullert målet.
Hauge ser positive trekk i både den nederlandske modellen og det NFL-aktige systemet Blatter har foreslått.
– Begge løsningene har gode argumenter. Jeg tror at en gang lenger fremme i tid så vil vi ha en person som sitter i et TV-rom på stadion som overvåker bilder og som har direkte kommunikasjon med hoveddommeren. Samtidig har du det med skjønn, som er noe av det unike med fotball. Det må hele tiden være sånn at du får innspill fra TV-rommet, du får informasjon fra TV-rommet, men til syvende og sist må det være kampdommerens avgjørelse. Vi må gjøre dommeren nede på banen god. Vi må gjøre han sterk, vi må gjøre han kampklar, vi må gjøre han til en god kampleder, konkluderer Hauge, som igjen understreker at dette er hans personlige oppfatninger.
Uoppnåelig perfeksjon
Den mektigste og mest høylytte motstanderen mot videodømming per i dag er UEFA-sjef Michel Platini. «Video er et stort problem for meg. Du ville blitt nødt til å stoppe kampen hvert tiende sekund, for hver avgjørelse noen stiller spørmål ved. Fotball er et menneskelig spill, og feilene er menneskelige. Vi må hjelpe med å løse noen av feilene, men vi må ikke miste den menneskelige følelsen i sporten vår», har Platini sagt.
Og ingen vil nok være uenig i at det er viktig å begrense bruken av videodømming, dersom det blir innført. Dette er kanskje noe av problemet med den nederlandske modellen der en dommer sitter i en bil utenfor stadion og korrigerer kampdommeren når han gjør feil. Man kan si at mannen i varevognen kun skal involvere seg i avgjørende situasjoner – men hva er egentlig avgjørende? Dersom kampdommeren kan konsultere en videodommer i straffesituasjoner, hvorfor skal han ikke kunne gjøre det for frispark like utenfor feltet? Hvorfor ikke på alle frispark? Hvorfor da ha dommere på banen i det hele tatt?
Videodømming kan bidra til å unngå de verste tabbene, de mest åpenbare bommertene, men det er viktig å ikke miste av syne det faktum at dommeravgjørelser i fotball i veldig mange tilfeller alltid vil være subjektive og åpne for fortolkninger. Ideen som Sepp Blatter har foreslått, tydelig inspirert av NFL, gir i det minste et lite sikkerhetsnett som potensielt kan fange opp de aller groveste tabbene. Det som uansett er sikkert er at generalsekretær Valcke har rett når han sier at dette er en av de største avgjørelsene fotballen, og da spesifikt IFAB, noensinne har måttet forholde seg til. Og da er det kanskje ikke så uklokt at de først tar en ny runde med diskusjoner.
