19870711. Fotballspillerne Arne Larsen Økland (tv) og Børre Meinseth. Foto: Dag Langholm / VG / NTB scanpix

UTSIKT TIL PARADISET: Ei personleg forteljing om Bryne og Børre

Ein tjueåring frå Ulsteinvik med lange, blonde lokkar og løpesett som ein gaselle. Den guddomelege Børre Meinseth var mitt første og største idol.

Tekst Nils Henrik Smith

1987. Ronald Reagan står foran Berlin-muren og ropar: «Mr. Gorbatchow, tear down this wall!» 18 år gamle Mathias Rust landar med eit småfly på Den Raude Plass i Moskva. Prince utgjer Sign O’ The Times. The Simpsons debuterer på TV. Børskrakket på Wall Street inntreff. Stortinget vedtek Sametingslova. Den første Intifadaen byrjar på Vestbreidda og i Gaza. Lionel Messi kjem til verda i Rosario. Andy Warhol døyr i New York. Eg fyllar sju år og byrjar i første klasse på Rosseland skule, samstundes som eg debuterer for Bryne FK sitt knottelag. Eg kunne påstått at eg frå første augneblink markerer meg som ein særs talentfull fotballspelar, men det ville vere å lyge, og lyge skal ein ikkje gjere, det er ikkje fint. I debutsesongen noterer eg meg for totalt null mål. Dette bekymrar meg dog svært lite. Eg er sterk i trua på at det vil gå seg til, og at eg ein dag vil få iføre meg den heilage raude og kvite drakta som representant for klubbens A-lag. I djupet av mi sjel kan eg alt høyre jubelen som takksamt stig til vers frå Store Stå når eg som kaptein leiar mønsterbrukets utvalde ut på mektige Bryne Stadion. Det finst ingen tvil!  Det er kun eit spørsmål om tid.

Men førebels må eg nøye meg med utsikt til Paradiset. I tråd med norsk klubbtradisjon har spelarane i Bryne si barne – og ungdomsavdeling gratis adgang til samtlege heimekamper, og eit slikt tilbod ville det jo vere rein dårskap å ikkje benytte seg av. Store Stå er fullpakka med vaksne menn. Tobakksrøyken ligg tett som tåke over tribuna. Lommelerker med Jägermeister går frå munn til munn. Eg er fascinert, men óg, når sant skal seiast, litt skremd. (Eg er eit særs kjenslevart barn.) Uansett er det ikkje plass for meg. Eg er framleis for liten til å kunne kikke over reklamegjerdet ved indre bane, så eg tuslar til den opne plassen bak sørmålet, kor det er fri sikt. Slik eg hugsar det no, er eg åleine, men dette kan umogleg stemme. Eg må ha vore der i lag med nokon, men eg anar ikkje kven. Minnet er som kjent forræderisk, og eg hugsar antakeleg dette slik eg ynskjar å hugse det. Dét får så vere: Dette er mi fortid, og eg gjer kva eg vil med henne. Følgjeleg står eg bak sørmålet, heilt åleine, djupt konsentrert om spelet, som finn stad uendeleg langt borte. Bryne møter Moss. Desse to laga vil vinne henhaldsvis sin første kongepokal og sitt første seriegull denne sesongen, men dét er det ingen som veit, ikkje enno. Nils Arne Eggen er her, kjederøykande på bortebenken. Den legendariske Einar Jan Aas dirigerer Mosse-forsvaret med stoisk ro. Giftslangen Jan Kristian Fjærestad snor seg gjennom graset ved Bryne sin seksten-meter, tolmodig ventande på eit lage til hogg. Men eg legg neppe merke til verken Fjærestad, Aas eller Eggen. Eg har kun auge for mine eigne heltar. Eg lever i ein gullalder som går mot sin ende, men eg veit det ikkje. Eg trur – nei, eg er sikker på! – at Bryne for all framtid skal halde fram med å vere like gode som dei er no. Klubben er kjent over heile landet som «Mønsterbruket på Jæren», og laget er ungt og talentfullt, kvalitet i alle ledd. Keeperfantomet Lars Gaute Bø, som etter cuptriumfen på Ullevål skal verte avbilda i garderoben ridande på ein sau. Midtstoggar Leif Rune Salte, temposvak, men taktisk klok og sterk i duellane, ein slags Jærens Tony Adams. (Mange år seinare skal eg møte Salte igjen på Time Lensmannskontor, men dette veit eg, sjølvsagt, ingenting om no. Og viss du lurar på kvifor eg var innkalt til avhøyr ved lensmannskontoret, er svaret at det treng eg ikkje svare på – litt sjølvmytologisering er alltid på sin plass – men eg kan iallfall fortelje at Salte var svært sympatisk og til og med serverte kaffi.) Hurtigtoget Hugo Hansen, som fyk fram og attende langs flanken som vóre han Roadrunner på speed. Stortalentet Kjetil Sigurdsen, som diverre vil verte hindra i å leve opp til sitt ubestridelege potensiale grunna skadeproblem, men som anno 1987 er eit blomstrande framtidshåp og tidenes yngste målscorar i norsk toppserie, ein rekord som vil stå i 28 år, inntil han vert slått av ein lyslugga kid frå Drammen. Veteranen Arne Larsen Økland – med meir enn 50 landskampar på samvitet og rik erfaring frå store år i Bundesliga (kor han, som alle burde vite, ein gong scora tre mål for Leverkusen mot sjølvaste Bayern München og deretter annullerte eit fjerde sjølv fordi ballen hadde gått inn gjennom yttersida av nettet) – dirigerer det offensive spelet med kløkt og eleganse. Spissjuvelen Stig Norheim, som scora etter 36 sekund i sin debutkamp for Bryne mot Fredrikstad og alt som 18-åring noterte seg for 10 mål i den dåverande 1. divisjon, er, med sin kombinasjon av hurtigheit og fysisk styrke, eit konstant uromoment på topp. (Óg Norheim, som burde vorte eit stort namn i norsk fotballhistorie, skal få karriera øydelagt av skadar, men lat oss ikkje tenkje på dét no.)

Sauer er ålreite dyr. Keeperfantomet Lars Gaute Bø feirar kongepokalen med ein ridetur. Arne Larsen Økland
(som omsider vann ein tittel i aller siste kamp) til venstre. Ukjend sauebonde til høgre.

Ein refleksjon av Jesus Christus
Det er altså eit stort lag som spelar ut sitt register foran mine uskuldsreine augo. Men alle dei nemnte heltane bleiknar i ljoset frå ein mann, ein tjueåring frå Ulsteinvik med lange, blonde lokkar og løpesett som ein gaselle: Den guddomelege Børre Meinseth, mitt første og største idol. Kven som helst må gjerne påstå at det i løpet av fotballens historie har eksistert betre spelarar enn Meinseth. Eg vil ikkje desto mindre – eldfullt om enn ikkje alltid like stringent – argumentere for at dei tek feil. Den som hevdar at dette er irrasjonelt, har inga forståing for kva fotball er. Eller, for å vere meir presis: Ho eller han har inga forståing for korleis kjærleiken til fotball oppstår. Som sjuåring hadde eg, naturlegvis, inga forståing for taktikk eller system eller behovet for balanse innad i eit fotball-lag, men eg hadde evna til å attkjenne det som den store uruguayanske forfattaren Eduardo Galeano presist har skildra som «øyeblikk som er så åpenbart udødelige at vi våger å tro at udødeligheten finnes». Når Børre Meinseth mottek ballen, vender opp og sett fart, er eg sikker på at eg, viss eg hadde kasta blikket opp mot pleksiglas-vindauga på VIP-tribunen – den første i sitt slag i Noreg – ville sett ein refleksjon av Jesus Kristus. Det er framleis, nær tretti år seinare, vanskeleg å setje ord på nøyaktig kva det er ved Meinseth si åtferd på fotballbanen som rører så sterkt ved mitt barnesinn. Han er lang, elegant, rakrygga, på alle tenkjelege vis definisjonen av ein kjekk ung mann, men heller enn den visuelle framtoninga trur eg det er den meinsethske tilnærminga til fotballspelet som tiltalar meg. Straks han får ballen, er det opplagt at hans einaste tanke er å finne vegen til motstandarens mål. Framover, alltid framover. Dette må vere ein filosofi som tiltalar meg, i fotballen som i livet, noko som på sett og vis er ironisk, ettersom eg, både som barn og i vaksenlivet, alltid nølar i det lengste med alt eg bør og skal gjere. Meinseth har først og fremst tempo. Rettvend og med ballen i beina er han bortimot ustoppeleg. Han er arveleg belasta som fotballspelar. Far hans, Tor Meinseth, var midtstoggar og berebjelke i det klassiske Hødd-laget som spelte i Toppserien i 1966 og frå 1969-72, eit lag som tilfeldigvis hadde opptil fleire klassiske fotball-fedrar i startoppstillinga. Otto Sundgot vart far til Ole Bjørn og Arild; Kjetil Hasund (klubbens første landslagsspelar) var far til Geir. Seint i karriera utgjorde Tor lagets stopparduo i lag med ein ung Åge Hareide. Før han kom til Bryne spelte Børre for Hødd saman med ein framåtstormande og sjølvmedviten kar ved namn Jan Åge Fjørtoft. Betydeleg norsk fotballhistorie ligg altså gøymt i dei unge gullbeina. Men Meinseth er ikkje tyngja av historia. Alt han vil, er å skape si eiga historie. Han scorar ni mål i 1. divisjon i sin debutsesong for Bryne. Han er ein nøkkelspelar for eit lag som vert nr. 5 i serien og vinn cupfinalen på Ullevål etter den edle Kolbjørn Ekker si uendeleg vakre scoring. Han debuterer på landslaget. Framtida synest ljos. Men akk! Neste sesong – til sjokk og vantru for alle – inntreff katastrofen. Bryne – nasjonens mest talentfulle lag (gjennom alle tider?) – hamnar i nedrykks-strid, ei naturstridig hending som ikkje kan forklarast på logisk vis. Interne konfliktar spelar ei rolle. Den unge trenaren Bjarne Berntsen – som kanskje har gått for raskt og nådelaust fram då han kvitta seg med klubblegendar som Gabriel Høyland og Trond Sirevåg – klarar ikkje å snu den vonde trenden. Ein skadeplaga Meinseth kan trass alle sine rike gåver ikkje bidra til å stanse forfallet. Medan den tidlegare lagkameraten Fjørtoft vert toppscorar i 1. divisjon, må Børre & co førebu seg på kvalik-spel mot Ham/Kam og Start. Dei tapar på Hamar, men bør ha gode sjansar til å sikre vidare spel i vår øvste divisjon i heimekampen mot makrellane frå Kristiansand. Problemet er berre at klubben – i sin ihuga iver etter å utbetre den stolte heimearenaen i tråd med dei krav som vert stilt innan internasjonal toppfotball – har gjeve ordre om at grasmatta skal gravast opp straks etter sesongslutt for å installere eit toppmoderne vatningsanlegg. Følgjeleg finn den avgjerande kampen stad på Stavanger Stadion, heimebanen til ondskapens ypparsteprestar, Viking (eit lag som sikrar seg opprykk denne sesongen etter ei av dei mest utrulege hendingar i norsk fotballhistorie – google it). Alle kan sjå at dette er eit ondt varsel, men Bryne-leiinga ignorerer det. (Eg vil ikkje vere kjip, men den administrative inkompetansen i Bryne seint på 80-talet var så ekstrem at dei selde Erik Mykland til Start for 80 000 kroner fordi dei ikkje trudde at han hadde noka framtid på fotballbanen.) Det går som det må gå: Bryne tapar 3-1 i den store Svein Mathisen (RIP) sin siste kamp og rykkjar ned. Eg hugsar ingenting frå kampen, bortsett frå at Start-fansen – av uforklarlege årsaker – lagar kvalm på tribunen i andre omgang. Men eg hugsar at eg gret i bilen på veg heim til Bryne etter kampen. Dette trass i at eg er sikker på at dei ville rykke opp igjen neste sesong. Kva eg ville gjort viss eg hadde visst at klubben ville tilbringje dei neste elleve sesongane på norsk fotball sitt nivå to, tør eg ikkje tenkje på.

Dei vordande NM-vinnarane oppmarsjert før avspark på Ullevaal. Børre Meinseth nr. 2 frå venstre.

 

Atletisk Billy Idol-fan
Uansett: Draumen er over. Meinseth vert likevel verande i Bryne to sesongar til. Han scorar elleve mål i 1989, men laget endar på tredjeplass, eitt fattig poeng frå kvalik. Året etter har han ein svakare sesong – igjen er skadar eit problem – men han er likevel på plass som lagkaptein til møtet med Ham/Kam i september. Dette veit eg fordi eg står ved sida hans, iført klubbens gilde fargar som lagets maskot. Vi marsjerer ut på arenaen, hand i hand. Vi stillar opp. Børre løftar høgre hand. Eg gjer det same. Publikum jublar. På dette tidspunktet veit eg, sannsynlegvis, at eg aldri vil kome nærare Bryne sitt A-lag enn dette. Men det gjer ingenting. Eg spring til benken, kor eg tek plass ved sida til Arne Larsen Økland, som no har teke over som trenar. Han er streng, konsentrert, eg vågar ikkje seie eitt ord. Nærveret mitt hjelper ikkje. Vi tapar (nok ein gong) 3-1. Bryne når ikkje desto mindre kvalik, men LSK vert for sterke. Året etter er Meinseth – i lag med dei tidlegare nemnte heltane Leif Rune Salte og Lars Gaute Bø – på plass i Viking, som, naturlegvis, vinn seriemeisterskapet i suveren stil. Bryne når nok ein gong kvalik, men tapar i avgjerande kamp mot Brann etter den mest hårreisande dømminga i fotballens historie. (Ballen var inne!) Serietriumfen gjev dei mørkeblå sjansen til å markere seg i Europacupen, og dei tapar knepent 1-0 mot regjerande meister Barcelona etter at tidlegare Bryne-trenar Berntsen har erstatta tidlegare Bryne-trenar Økland. Og livet går vidare.

Eg skal ikkje påstå at fotball vart mindre viktig for meg etter at Børre forlét Bryne, men det er nok eit ubestrideleg faktum at det vart mindre vesentleg. Frå 1987 og fire-fem år framover var dei raude og kvite og alt deira vesen eit strukturerande prinsipp i kvardagen min. Deretter erverva eg meg andre fascinasjonar – elektriske gitarar, bøker, jenter – som kunne gje tilværet meining, og trass i at eg alltid sidan har vore inntil det absurde oppteken av fotball, er det ikkje (lenger) det einaste eg er oppteken av. Livet mitt er (sjølvsagt) meir komplekst no enn då eg var sju, og dét er både ei gåve og ei forbanning. Børre Meinseth er (til alt hell) den einaste personen eg har stalka. Han budde på hybel i kjellaren til Bryne-formann Kjell Olav Stangeland, og vi følgte etter han dit for å få autografen. (Eg trefte Børre mange år seinare, og han lo godt av dette, medan eg, som då var ein vaksen mann, var så star-struck som eg nokon gong har vore.) I same gate låg huset til den berømte og berykta Rune Hauge, og i kjellaren hans budde Mons Ivar Mjelde på hybel den sesongen han spelte for Bryne. Mål-Mons hadde eit gammalt vrak av ein Opel Ascona, som far min ved iallfall eitt tilfelle måtte hjelpe han å taue til verkstad. Seinare flytta vi til eit anna byggjefelt, og då fekk vi til nabo ein atletisk Billy Idol-fan i slutten av tenåra som dessutan var vikarlærar i engelsk og gym på Rosseland Skule, kor eg var elev. Det er ingen premie for å gjette at dette var Alf-Inge Håland, men poenget er at Bryne var ein stad kor det ville vere ein nærast sensasjonell prestasjon å ikkje verte oppslukt av fotball og alt spelets vesen. (At heile tre av Josimar sine faste skribentar er oppvaksne der, skulle vel understreke dette poenget.)

Ingenting vert nokon gong det same, og når ein skriv ein nostalgisk tekst som denne er det alltid ein fare for at ein gjennom å gullforgylle fortida gjer si eiga samtid ein bjørneteneste. Dét er neppe klokt. Men likevel. Eg kan ikkje noko for det. Eg skulle så gjerne vore sju år igjen, stått bak sørmålet på Bryne Stadion, og sett Børre Meinseth motta ballen, vende opp og setje fart.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.