Det er ingen grunn til å stole på Norges Fotballforbund når de konkluderer med at «det ikke er grunnlag for å opprette sak mot Jim Solbakken».
Tekst Håvard Melnæs
(Denne kronikken stod først på trykk i Morgenbladet fredag 06.03.2015)
I fjor høst trykket fotballtidsskriftet Josimar en 17 siders artikkel om Jim Solbakkens agentvirksomhet. Vi omtalte hvordan Solbakken i praksis satt på begge sider av bordet da Mame Biram Diouf gikk fra Molde til Manchester United i 2009 og dokumenterte det med åpne førstehåndskilder, kontrakter, epostutvekslinger og Solbakkens eget regnskap. På papiret representerte han den selgende klubben. I realiteten representerte han både spiller og klubb.
Da kontraktene ble underskrevet, var plutselig Solbakkens egen advokat, Erik Flågan, Dioufs representant, en mann senegaleseren knapt hadde møtt før. I praksis fungerte advokaten som en stråmann for sin egen klient.
Etter at flere medier fulgte opp Josimars artikkel, besluttet NFF at de sammen med FIFA skulle se om det var behov for en granskning av Solbakken. Generalsekretær Kjetil Siem var raskt ute og forklarte at dette var «totalt udramatisk».
I dag vet vi grunnen til at Fotball-Norges mektigste mann kunne hevde dette. For NFF har ikke gjennomført noe annet enn et spill for galleriet. I pressemeldingen under overskriften “Ingen sak mot Solbakken”, skriver NFF:
På bakgrunn av at det ble fremsatt flere beskyldninger mot fotballagent Jim Solbakken i media høsten 2014 i forbindelse med både nasjonale og internasjonale overganger, besluttet NFF å gjennomgå disse overgangene på nytt – inkludert overganger hvor NFF tidligere har bedt om tilleggsinformasjon fra involverte parter uten å ha funnet dokumentasjon på at regelbrudd har funnet sted.
Dette er, i mangel av et mer diplomatisk ordforråd, tullball.
Ingen av Josimars åpne kilder, som sitter på essensiell dokumentasjon, er blitt kontaktet. Ingen betviler at dokumentasjonen Jim Solbakken har sendt inn til NFF er korrekt. Men hele granskningen blir en farse når man utelukkende går gjennom gammel dokumentasjon, og ikke er interessert i å innhente nye, relevante opplysninger. Når man gransker lovbrudd i andre bransjer, så leter man bak de offisielle papirene. Det ligger i bedrageriets natur at det på overflaten ser lovlig ut.
Det reiser spørsmålet: Hvorfor i all verden er det så viktig for Norges Fotballforbund å frede Jim Solbakken?
Jim Solbakken ble Norges mest fremgangsrike fotballagent – takket være sitt nære vennskap med Ole Gunnar Solskjær og NFF. Da Solskjær var etablert i Manchester United, startet han og Solbakken agentselskapet Dynamic Solution. Selskapet fikk i oppgave å arrangere en årlig leir for de største 14 år gamle talentene i landet. Leiren ble betalt av NFF-sponsor Statoil, mens talentene ble plukket ut av NFF. Fotballforbundet serverte altså Norges fotballfremtid på et sølvfat til én agent.
Kjetil Siem er Solskjærs gode venn og biograf. Det er opplagt at han er inhabil. Siem fortalte til VG 14. november at “i de sakene som har angått dem begge, har jeg blitt bedt om å bli holdt utenfor”. Likevel har det vært Kjetil Siem som har frontet denne saken på vegne av fotballforbundet:
1. desember sa han til TV2:
“Jeg snakket med FIFA for noen dager siden, og etter det jeg forstår skal de komme med en uttalelse i løpet av 14 dager”.
Allerede samme dag, konkluderte han til Aftenposten at “dette er totalt udramatisk”.
16. desember sa Siem til VG at “det ikke er normalt” at agenter betaler turer og opphold for landslagssjefer, noe Solbakken hadde gjort for Senegals trener før Diouf-overgangen til Manchester United fant sted.
Jim Solbakken må anses som en del av NFF-sfæren. I fotballen er det altså sånn at den som etterforskes og den som gransker, og den som skal dømme tilhører samme kompisgjeng. I hvilke andre bransjer hadde dette vært mulig?
14. november sa Siem til VG:
“Vi gjør en grundig undersøkelse, der vi tar tak i alt materiale og redegjørelser, prater med klubb, advokat og Jim Solbakken.”
Ble for eksempel Jim Solbakken og Molde-direktør Tarje Nordstrand Jacobsen spurt om denne epostutveklsingen med en fransk toppklubb noen dager før Diouf-overgangen til Manchester United fant sted:
“My name is Jim Solbakken and I am the agent of Mame Biram Diouf», innledet Solbakken i en epost til en sportsdirektør i en fransk toppklubb sommeren 2009. Direktør i Molde Fotballklubb, Tarje Nordstrand Jacobsen, selv tidligere fotballagent og leder for NISO (Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon), var satt på kopi.
Dagen etter bekreftet Nordstrand Jacobsen dette til sportsdirektøren:
“I can confirm that Jim Solbakken is the agent of the player Mame Biram Diouf.”
Jim Solbakken var satt på kopi.
Tarje Nordstrand Jacobsen gjentok flere ganger i Josimar at Solbakken jobbet for Molde i forbindelse med salget av Diouf. Men bare noen dager før overgangen til Manchester United, bekreftet han altså i en epost at Solbakken var Dioufs agent.
Josimar ønsket å få en kommentar fra MFK-direktøren: Var det riktig som han hadde sagt til oss at Solbakken jobbet for Molde eller var det riktig som han hadde skrevet i en epost til en fransk sportsdirektør at Solbakken jobbet for Diouf?
Vi fikk følgende svar på sms:
Jeg bidrar gjerne med faktaopplysninger til Josimar, men det betinger at Josimar først beklager over for meg, og offentlig i deres neste utgave, at dere brøt god presseskikk ifm deres intervju med meg som står på trykk i siste utgave av Josimar. Mvh Tarje N Jacobsen.
Hadde NFF hatt et ønske om å rydde opp, kunne de ha gjort det for lengst. Men de forholder seg til «innsendte papirer».
Jim Solbakken har i flere medier sagt at han vurderer å saksøke Josimar. Et søksmål som ville blitt et offentlig selvmål, noe trolig Solbakken vet bedre enn de fleste. Derfor har det over fire måneder senere ikke kommet noe post fra mannen som omtaler seg selv som Ole Gunnar Solskjærs bestevenn. Direktør i Molde fotballklubb, Tarje Nordstrand Jacobsen, vil klage Josimar inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU) – noe vi har oppfordret ham til å gjøre. Men heller ikke fra PFU har vi hørt noe.
NFFs agentregelverk er lettfattelig juss. Med enkle ord står det hva som er agentvirksomhet, og hva som kreves for å utføre den. Man skal opptre med skriftlige kontrakter, og unngå interessekonflikter. Jim Solbakken har i en årrekke systematisk brutt NFFS regelverk. Han opererer ofte uten skriftlige avtaler med sine klienter. På denne måten kan han «bytte side» til den mest lukrative siden i overgangen. Interessekonflikter og habilitetskrav bryr han seg tilsynelatende ikke noe om – det er bare å se på antall overganger Solbakken har vært en del av der også bestekameraten Ole Gunnar Solskjær har sittet på en av stolene rundt bordet.
Som trener i Manchester United, og som manager i Molde og Cardiff har Solskjær kjøpt og solgt 21 spillere i overganger hvor Solbakken har vært involvert.
Da Solskjær ble manager for Cardiff var Solbakken hans rådgiver under forhandlingene med den walisiske Premier League-klubben. Det første Ole Gunnar Solskjær gjorde da han ble Cardiff-manager var å kjøpe tre norske spillere. Han hentet Solbakken-klienten Magnus Wolff Eikrem fra Herenveen, og Molde-spillerne Mats Møller Dæhli og Jo Inge Berget. Ved sistnevnte dobbeltovergang opererte Solbakken som Moldes representant, selv om han er agenten til Dæhli.
(Pappa Truls Dæhli, sportsjournalist i VG, har sagt til Josimar og senere til sin egen avis at Solbakken fungerer som en rådgiver, mens spilleren selv har skrevet at Solbakken er hans agent på sosiale medier).
Jim Solbakken representerer ifølge seg selv «de fleste spillerne» på det norske landslaget. Det betyr i praksis at ingen har mer innflytelse på landslagsspillerne enn ham. Trenere og landslagssjefer kommer og går, Solbakken består.
En fotballagent er ofte mye mer enn bare en representant for spilleren. Agenten er den fortrolige vennen, den smarte rådgiveren, den kloke mentoren og den trygge farsfiguren. For de norske proffene – enten de heter Mats Møller Dæhli, Håvard Nordtveit eller Håvard Nielsen – er Solbakken en bauta.
Hadde Solbakken blitt dømt, kunne det bydd på store utfordringer for NFF og det norske landslaget som kjemper om å kvalifisere seg til EM-sluttspillet i Frankrike neste sommer. Brorparten av spillerne hadde plutselig stått uten agent – noe som kunne fått store konsekvenser for deres arbeidssistuasjon, noe som igjen kunne medført mindre spilletid, noe som igjen kunne gitt landslagssjef Høgmo hodebry.
Og det kunne ført til problemer innad i NFF. Spillerne har vist sine store lojalitet til Solbakken etter Josimars artikkel, blant annet gjennom panegyriske meldinger i sosiale medier. En suspendert Solbakken kunne fått følger for hvor lojaliteten til spillerne ville ha vært: Hos fotballforbundet/landslaget eller den (urettferdig behandlede) agenten?
Norge er lite – fotball-Norge enda mindre. Da Per-Mathias Høgmo ble klar som ny landslagssjef var det Erik Flågan (som selvsagt har sitt advokatkontor på Ullevaal stadion), som bisto Høgmo under forhandlingene. Forrige gang Høgmo fikk jobb, som trener i Djurgården, var Jim Solbakken hans representant.
Lovbruddene florerer i Fotball-Norge – uten at noen det får noen ansvarlige NFF-folk opp fra stresslessen.
Byggingen av VM-stadionene i Qatar har så langt kostet mer enn 1200 fremmedarbeidere livet. FIFA-president Sepp Blatter og Kjetil Siem hevder at “dette ikke er fotballens ansvar”.
Fotballen har reelle problemer. Det vi trenger er et forbund som er opptatt av fotballens ånd, integritet, etikk og spilleregler.
Det har vi ikke i dag.
Det er på tide å pumpe luft i ballene på Ullevaal Stadion.
