Hjem Artikler Sør for Eden

Sør for Eden

Av lars

Korttidshukommelse er fotballsupporterens beste venn. Ikke minst for en som holder med Start.

Tekst: Lars Martin Gimse



24. november 2018. Start-spillerne har tatt turen til Haugesund der de skal avgjøre om satsingen til Starts nye eiere skal starte som et gruoppvekkende mareritt som aldri tar slutt, eller bare som en litt vond drøm du brått våkner fra, bare for å kunne fastslå at, joda, det går bra, du er bare litt svett.

Selv sitter jeg hos svigermor i Vestnes. Denne lille kommunen i Møre og Romsdal, en fergetur, som er akkurat lang nok til at du rekker både svele, kaffe og kanskje påfyll, unna Molde. Jeg tenker over tilværelsens mange små tilfeldigheter, som at Brasil-dødaren, mannen som nå skal inspirere Start-spillerne til å ta ut alt, og litt til, for å unnslippe marerittet som er nedrykk og OBOS-ligaen, Kjetil Rekdal, kommer fra nettopp Vestnes kommune.

Det siste døgnet har jeg spilt kampen i mitt eget hode, fullstendig klar over at det ikke spiller noen rolle hva en nevrotisk Grimstad-gutt i Vestnes måtte tenke om kampen, som skal spilles flere hundre kilometer lenger sør. Det er likevel en slags trøst de gangene jeg klarer å bikke kampen oppi hodet i Starts favør. Jeg ser Erlend Segberg strekke vrista og banke kula opp i vinkelen fra 20 meter to minutter på overtid. 2-1 til Start. Jeg stopper opp og kjenner litt på den innbilte følelsen av lykke, før det blir omkamp oppi hodet. Den taper Start. De gjør som oftest det, både i hodet og i virkeligheten. Men det hender det går bra.

24. nov kl.18.50. Pause. Start leder. Jeg klamrer meg fast til håpet. Det helvetes håpet. Jeg er tungpusta, skjelver på hendene, og klamrer meg fast til mobiltelefonen, som en altfor full mann klamrer seg til bardisken når verden snurrer for fort. Jeg prøver å kjenne litt på at nå, nå går det veien. Men jeg vet at det går til helvete. Det må jo det. Det gjør alltid det.

15 000 I FESTRUS!
For livet som Start-supporter har vært en endeløs ørkenvandring, der man tidvis har snublet over en grønn oase, eller man trodde i alle fall det, helt til man nådde fram og innså at også det var en uoppnåelig drøm, et synsbedrag. I dette tilfellet mer et selvbedrag. For jeg vet jo så inderlig godt at det må gå til helvete til slutt. Det må jo det. For sånn er naturloven.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om Starts fantastiske lag, som vant to gull i årene før jeg ble født. Men den tiden angår ikke dette depressive fotballeposet. Dette er historien om hvordan fotballen har behandlet en plaget 35-åring fra Sørlandet. For jeg ble født i Kristiansand 2. juli 1983. Akkurat litt for seint.

Jeg regner min egen fotballbevissthet fra 1990. Jeg vet at jeg var på fotballkamp før den tid, men de eneste minnene av det er at jeg gikk meg bort i folkemengden, og måtte bli båret tilbake til min fotballgale mor av en omtenksom sjel som så en hulkende gutt stå 10 meter fra banen. Dette var nok de første tårene jeg felte i fotballomstendigheter, men ikke de siste.

Tilbake til 1990. Jeg husker 1990. Dette var noen måneder før jeg ble sju år. Jeg var på Kristiansand stadion under årets første hjemmekamp. Start – Vålerenga. Som jo egentlig er selve utgangspunktet for marerittet. Den vonde drømmen. Hvorfor det? Start vant 6-2.

«FOR EN KAMP» sto det å lese i Fædrelandsvennen dagen etter.

Og jeg, jeg var forelsket. I Start, og kanskje spesielt i Erik «Myggen» Mykland. Han lille på midtbanen, som var yngre og større enn alle andre. Nummer 7. Sjefen over alle sjefer lenge før Asgeir Borgemoen hadde farget håret for første gang og danset rundt på barne-TV.

Året etter sto jeg igjen på tribunen da Start spilte en av de beste fotballkampene noe lag noen gang har spilt i Eliteserien.

«Jeg kan ikke huske sist jeg så en så god seriekamp i Norge», sa landslagssjef Egil «Drillo» Olsen, som sto på tribunen da Start feide Rosenborg langt ut i Skagerrak.

«I slike øyeblikk som dette er fotball litt kunst», sa Start-trener, min store trenerfavoritt, Brede Skistad.

Noen uker etter var det duket for ny fest på ærverdige Kristiansand Stadion.

Start – Viking 4-1: «15 000 I FESTRUS» sto det å lese til et bilde av ekstatiske tilhengere i Fædrelandsvennen. «Dersom ikke sommeren ødelegger formen, er det ingen som kan nekte Start seriegullet», fastslo Aftenposten, mens VG treffende poengterte: «Makrellen kan komme».

Makrellen kom, men kanskje litt tidlig, og sommeren ødela nok formen. For da fasit ble gjort opp i oktober, var det de mørkeblå i Stavanger som hadde vunnet seriegull. Foran Rosenborg. Bronse, igjen, på Start, som knapt hadde vunnet en kamp den høsten.

Noen anklaget Start for å være naive. Kanskje det? Men Start var Start. Det var ungdommens angripende villskap. Det var spillere som stimet fram i angrep. Det var mine helter. Spiren var sådd. Et livslangt, destruktivt kjærlighetsforhold var i startfasen. Det var denne perioden som definerte mitt forhold til fotball generelt, og Start helt spesielt. Og som siden har gjort at jeg har stått på stadion «i regn og i sol og i hede (hete, altså, for de av dere som sliter med sørlandske konsonanter) og blest», som de synger i den vakre Start-visa.

Sjefen for de gode tider var Brede Skistad. For meg er han Start-treneren over alle Start-trenere. I alle fall i min levetid. Det er han alle Starts trenere måles mot. Han som måtte gi seg etter 94-sesongen på grunn av kreft, og som døde ett år etter. Start mistet liksom seg selv da Brede døde. Følte jeg. 3-5-2 og alle mann i angrep. «Spill ballen til en gul en», prediket Brede, og så enkelt kan man beskrive Starts fotballfilosofi på 90-tallet.

Med Espen i buret
I det skjulte gikk alt til helvete. Selvsagt gjorde det det. For bakom alt det fine som skjedde på banen fantes det en svulst, også i Start. Det evige økonomiske marerittet, som har forfulgt Start siden 80-tallet.

I 1996 går det for alvor galt. Start opphører nesten å eksistere, som de har gjort flere ganger siden, men reddes i siste liten. Men bare økonomisk. De rykker ned med brask og bram, og avslutter året med å ettertrykkelig sette to streker under nedrykket ved å tape 6-2 mot Strømsgodset, som på mirakuløst vis redder plassen på flere scorede mål enn Moss, etter et overtidsmål av Krister «Bikkja» Isaksen. Denne kampen står også for meg som det eneste Start-tapet jeg har blitt litt underholdt av.

I årene som fulgte var Start helt på tannkjøttet økonomisk, men hang like fullt med i toppen av 1.divisjon. De rotet det bare til på slutten. Sesong etter sesong. Så også i 1999. Start lå i toppen hele sesongen, bare for å snuble helt på slutten og kaste bort opprykket. Det ble kvalik mot Strømsgodset.

Første kamp ble spilt i Kristiansand under flomlys. 2-2 og helt åpent før andre kamp. Returkampen brakte oss, som alle som så kampen vil huske, en av de mest spinnville keeperprestasjonene i norsk klubbfotball. Den da 19 år gamle Espen Johnsen murte igjen Start-målet. Han stoppet et tosifret antall 100 prosent sjanser. Alt dette på tross av at han brakk fingeren etter 19 minutter. Men Espen bet i seg smerten, og i loftstua hjemme på Furufjell på Fevik utenfor Grimstad satt undertegnede sammen med mine to brødre og min mor.

Vi så det samme som alle andre: Start ble rundspilt og overspilt etter alle kunstens regler. Det hjalp fint lite at Start, det vil si Espen, holdt nullen, om de ikke fikk lirka inn et mål selv. Da ville Godset vinne på bortemål.

I det klokka viste 90.00 ga jeg opp. Jeg kastet flagget jeg hadde klamret meg til hele kampen, jeg trenger som dere skjønner å ha noe å holde fast i når det stormer som verst, et slags ankerfeste til den virkelige verden. «Dette går ikke», sa jeg høyt og anklagende, som om jeg beskyldte tilværelsen og verden for den fotballskuffelse jeg skulle bli påført.

Men så, cirka tre minutter etterpå skjer det som ingen i sin villeste fantasi kunne sett for seg. Starts Raymond Hofstædter får lagt inn fra venstre, og der, inne i boksen, havner ballen etter hvert i beina på innbytter Terje Leonardsen, mannen som tre år senere ble anklaget for å «puste med ræva» av den islandske trenerfloppen Gudjon Thordarson. Leo banket ballen i mål, og der i loftstua på Fevik eksploderte det i et følelsesutbrudd man knapt har sett maken til noe sted.

Jeg aner ikke hva jeg gjorde, men jeg vet at jeg mistet det fullstendig. Jeg kikket over til venstre, der lillebror på ni år satt. Han hadde blitt helt fullstendig overveldet og gråt. Av glede. Det var den pureste av alle sanne gleder. Et sånt øyeblikk som gjør all verdens motgang verdt det. Lykke, og bare lykke. Jeg aner ikke hvordan det er å oppleve at favorittlaget ditt tar seriegull, men om det bare inneholder en brøkdel av den lykken jeg opplevde det øyeblikket i 1999 så er det helt enormt. Det er til dags dato det mest sinnssyke øyeblikket jeg har opplevd på utsida av fødestua.

Jeg får faktisk frysninger over hele kroppen og tårer i øynene bare jeg skriver disse ordene. Det er den aller sterkeste fotballopplevelsen i hele mitt liv.

Regningen er nedrykk
Som vanlig ble et høydepunkt avløst av en gedigen nedtur. Det gjør alltid det for Start. Fotballgudene kommer for å kreve inn gjelden. Ekstase og lykke koster. Regningen er nedrykk.

«Lidelse er lykkens pris», skrev Karen Blixen, og man skulle nesten tro at hun var Start-supporter født i 1983, og ikke en dansk forfatter født i 1885.

Men aldri var det så tungt som i annus horribilis: 2003. Året det var så bratt. Året der det var mørketid hele året. Året der Start tapte tre ganger mot Mandals – fuckings – kameratene. Det gjorde vondt langt inn i sjelen. Fantes det noen vei opp av dette? Var det over nå? Ville Start bare forbli et muntert minne i fotballens kollektive hukommelse? De som stimet i angrep som makrell, men sjeldent vant noe som helst. Var det sånn det skulle slutte? Med tap mot en sammenrasket kompisgjeng fra Mandal? Disse tapene ligger der så dypt i min fotballsjel at jeg i årene etter gledet meg over MKs raske ferd gjennom divisjonssystemet, helt til de nå er så langt nedi breddefotballens glemsel at jeg kan late som de ikke eksisterer, eller noen gang har gjort det.

På tribunen var det knapt nok et menneske i den redselsfulle 2003-sesongen. Vi var vel drøye 1500 som så Start tape 2-7 hjemme mot Raufoss. Raufoss, der altså. Men vi sto der jo. Selv når Start tapte 0-3 mot MK og 2-7 mot Raufoss. Hva annet skulle vi gjøre? Hva annet skulle jeg gjøre? Jeg hadde jo ikke noe valg. Jeg er lenket til Start. Foruten familie er det ingen som har fulgt meg like tett hele livet. De er på en måte innvevd i mitt DNA. De har formet mitt syn på fotballen, og de er trolig sterkt medvirkende i at jeg fra tid til annen framstår som en gretten kødd. Eller som min samboer sukket en søndags formiddag, da jeg opplyste om at Start skulle spille.

«Faen. Du blir så gretten når de taper».

Kampen som drepte drømmene
I 2004 feide Start gjennom 1.divisjon som ingen har gjort hverken før eller etter. Scoringsrekord, poengrekord, et lag som på mange måter bar med seg arven fra 90-tallet. Et lag spekket med sørlendinger, mange av dem helt i starten av karrieren. Her opplevde jeg også en av mine fineste borteturer, da jeg som en av 12 Start-supportere heiet Start fram til en 2-0-seier på Gjemselund. Det var vår, direktesendt TV-kamp og lukten av opprykk og Marlboro, jeg kjederøyket naturlig nok alltid under kamper for å døyve angsten, i lufta.

2004 var en slags oppkjøring til 2005, og til 25. september 2005. Dagen da Start markerte sin 100-årsdag med toppkamp mot Vålerenga. Under flomlysene på Kristiansand stadion laget Start hakkemat av Vålerenga. Alle nedturene de 10 siste åra, alle vonde hjemmetap, alle økonomiske problemer, alle middelmådige utenlandske importer, både Arnold Schwellensattl, han som liknet mer på en pornoskuespiller enn en fotballspiller, Richardas Beniusis og Gudjon Thordarsson, var fullstendig hvisket ut av minnet da Fredrik Strømstad rolig som skjæra på tunet trillet inn 3-0 til Start. Lykken var helt fullstendig endeløs. Byen kokte, jeg kokte.

Men jeg hadde jo glemt, vi hadde glemt, at det går til helvete til slutt. Det gjør jo det.

En måned senere satt jeg inne på et kjøkken på en fest i Kristiansand, med to sekspakninger med øl i en pose. Jeg sa ikke et eneste ord. Jeg druknet ordene i øl. Rundt meg snakket Fredrikstad-supporterne om Dagfinn Enerly. Jeg sa ingenting, jeg hadde ikke emosjonell kapasitet til å ta innover meg ulykka som hadde rammet Fredrikstads største profil akkurat der og da, og jeg orket ikke late som heller. Alt jeg hadde var et svart hull med skuffelse, sinne og tapte drømmer. For det var jo ikke offside. Den vinkekåte linjemannen hadde snytt Start for seriegullet, etter at Start i løpet av bare en omgang hadde banket fire baller i metallet bak Fredrikstad-keeper Steinar Sørlie i en absurd fotballkamp. Fotballkampen som drepte alle drømmer og alle illusjoner om at det noen gang kom til å gå bra. Kampen som på alle mulige måter var starten på en snart 15 år lang nedtur.

For Start har aldri blitt seg selv igjen etter den kvelden i 2005. Sommeren etter ble han som høsten før var mannen over alle menn, Tom Nordlie, erstattet med Stig Inge Bjørnebye, som nærmest ble jaget ut av byen av supporterne et år etterpå. Og vips, etter det første året på den nye, altfor store og altfor dyre stadion, var det ned igjen.

I siste serierunde møtte Start Lyn på Ullevaal. Jeg satt i leiligheten til en kompis og drakk øl som bare en 24 år gammel mann med fotballnevroser og en gryende fotballdepresjon kan. 1-4. Jeg drakk byen tom for øl, og dro hjem for å gråte en hulkende patetisk fotballgråt. Den gråten som bare kan lokkes fram når nedrykk kombineres med en promille på 1,9.

Ikke vårt år i år heller
I det herrens år 2008, midt i en sesong som etter hvert endte med et svært lite imponerende opprykk, opplevde jeg likevel et av mine største øyeblikk som fotballsupporter. Erik «Myggen» Mykland gjorde comeback for Start. Myggen, mitt aller største idol. Det er ikke for ingenting at jeg fikk russenavnet Myggen. Dette er vel det nærmeste jeg noen gang kommer en oppriktig religiøs opplevelse. Dette var for meg som Jesu gjenkomst ville ha opplevdes for kristne.

Jubelbrølet til de 10 000 menneskene på tribunen da Myggen entret matta igjen er fremdeles det høyeste som er registrert på Sørlandet. Hvert hår på kroppen reiste seg, jeg måtte gni meg i øyene. Nei da, det var ingen drøm. Det var Erik. Han hadde kommet hjem.

Berg- og dalbanen som er IK Start suste ufortrødent videre i årene som fulgte. Hver vinter sto jeg i Sørlandshallen for å se om det var håp for det kommende året. Og det var det alltid. Korttidshukommelsen er fotballsupporterens beste venn. En elendig høstsesong forsvinner som dugg for solen når Start feier gulvet med en middels motstander i Sørlandshallen. Start slo alle i Sørlandshallen, noe det spesielle underlaget i hallen må ta litt av æren for. Uten at jeg lot meg affisere av det. For seirene i hallen gjorde meg like optimistisk før hver eneste sesong. I år var året. Men hverken dette året, eller året etter, eller året etter det, var året.

Opprykk ble alltid på et eller annet tidspunkt til et nedrykk, og selv om engasjementet har vært like brennende, var det slitsomt å følge med på Start i åra som fulgte. Det ble aldri til noe. Bare cupsemifinaler. Den helvetes cupfinalen, den «alle» har vært i, virker som en fjern uoppnåelig drøm. Jeg tror det står mennesker på Mars før jeg får se Start spille cupfinale.

Fra høydepunkt til mareritt
4.juli 2015 finner det likevel sted en kamp det er verdt å merke seg. I steikende sol får jeg se at Start-spillerne igjen angriper i stim og feier Stabæk rett ut på havet. Optimismen etter den kampen var akkurat så grenseløs som den kan være for en person med undertegnedes ustabile fotballfølelsesliv. Det ironiske med den fantastiske kampen på Sør Arena er at den markerte begynnelsen på et over ett år langt mareritt. For sånn er det med Start. Hvert høydepunkt er egentlig bare starten på en ny nedtur. For det skulle gå over ett år før Start igjen vant en kamp i Eliteserien. Over ett år!

Riktignok ble året avrundet med det store slaget på Sørlandet. Side om side i en sofakrok i Oslo satt eksilsørlendingene, brødrene Kjetil og Lars Martin Gimse, benket foran skjermen for å bivåne Start og Jerv på Sør Arena. Foran fullsatte tribuner var det midtstopper Alex De John, på det eneste offensive løpet i hele sin Start-karriere, som banket inn 3-1, berget Starts plass i Eliteserien, og sparte undertegnede for skammen. Den bunnløse skammen det ville vært om laget fra hjemkommunen, Jerv, skulle ha sendt Start ned. Bare tanken var uutholdelig.

Den orgasmiske novemberkvelden ble, selvsagt, avløst at et eneste langt mareritt av en sesong. Tap etter tap etter tap, avløst av en og annen uavgjort. Hver søndag ble jeg like adrenalinsint når tapet var et faktum. 25. september 2016, på dagen 11 år etter at Start hadde spilt Vålerenga ut etter alle kunstens regler og så ut til å gå mot seriegull, vant Start endelig en kamp i Eliteserien igjen, for første gang på 39 kamper, hjemme mot Haugesund. Jeg mistet det fullstendig igjen.

Nedrykket var for lengst et faktum, men jeg hungret etter seieren. Jeg hadde en dyp inderlig lengsel etter den adrenalingleden, den gleden som oppstår i løpet av et brøkdels sekund og sender bølger av adrenalin gjennom hele kroppen. Da Lasse Sigurdsen dunket inn 1-0 og Start-seier, fikk nedrykk være nedrykk, for det skulle nok bli opprykk i 2017, tenkte jeg. Og fikk rett.

Selv om opprykket ble et gigantisk antiklimaks og ble sikret den søndagen Start tapte 0-1 hjemme mot Elverum. Jeg satt møkksur i sofakroken og lurte på hva som var meningen med denne forbannede fotballtilværelsen. Jeg brukte en time på å komme til hektene. Det fikk være grenser, selv for meg. For når jeg tenkte riktig godt etter, og det gjør jeg gjerne sånn i timen etter fotballkamper, så husket jeg jo da jeg tok Odin (5) på sin første bortekamp tidligere den høsten.

Tilbake til Start
Start – Strømmen. Midt i en selv til Start å være kaotisk tid. Nye eiere, trenersparking og frykten for at opprykket skulle ryke. Men der, på Strømmen stadion, selve legemliggjøringen av OBOS-ligaen, der den ene langsiden er tribune og den andre langsiden er et byggefelt, så jeg 17 år gamle Tobias Christensen lime inn et frispark fra 20 meter. 2-1 til Start. Det eneste øyeblikket manglet var at noen tonesatte det med Titanic-låta til Celine Dion. Ekstra sterkt ble det selvsagt for meg med vissheten om at kanskje ble dette den kampen junior kommer til å huske en gang når han blir eldre og like desillusjonert som faren. Da Tobias senket Strømmen. Så jeg fant fram en øl og skålte inn opprykket med meg selv. Joda, 2018 skulle nok bli et godt år.

Ganske riktig, året åpnet med et smell. Start feide over et skrekkelig naivt Tromsø-lag, og ga seg ikke før det sto 4-1. Optimismen min var grenseløs, men jeg burde jo skjønt at dette høydepunktet, som så mange andre, var starten på en skrekkelig nedtur. Resten av vårsesongen ble en lidelse, Mark Dempsey ble vist ut Sør Arenas porter, Kjetil Rekdal ble hentet inn, og vi sporet en viss framgang.

Og det er her vi vender tilbake til Vestnes igjen. Det er fremdeles 24. november, men klokka har blitt 19.55. Jeg sitter helt stille, uttrykksløs og trist. For det gikk som jeg hadde fryktet. Haugesund ble altfor sterke, og med 1-3 i sekken er fasiten OBOS-ligaen.

«Si fra når det er mat», får jeg så vidt stotret fram til min bedre halvdel, før jeg trekker meg tilbake til soverommet. Der ligger jeg og kikker i taket uten å lee en finger de neste 45 minuttene. Nummen og trist. Ute av stand til å fullføre en eneste tankerekke.

«Vær snill med Lars», forteller samboeren min at hun instruerer svigermor før jeg dukker opp til kveldens lasagnemiddag. Fåmælt og mutt. Når blodsukkeret igjen er sånn noenlunde under kontroll, setter jeg meg ned og forfatter en tekst jeg legger ut på Facebook. En tekst som er den perfekte avslutning på denne lange lidelseshistorien:

Nedrykk. Først blir jeg blir sint. Veldig, veldig sint. Adrenalinsint. Sånn at jeg kjenner det koker i blodet og jeg mister litt av kontrollen. Om ikke nesten all kontroll.

For det er ikke bra nok. Ikke av spillerne. Ikke av trenerne. Ikke av den sportslige ledelsen. Ikke av eierne. Og noen på banen ser ut til å bry seg langt under middels. Da blir jeg sint. Skrekkelig sint. Hva skulle jeg ellers gjort? Applaudert? Ropt «bedre lykke neste gang»? Nei, man skal tukte dem man elsker.

Men så går det to timer. Så har adrenalinet forsvunnet, og sinnet, raseriet, er erstattet av tristhet. Tomhet. Et ønske om å bare kunne bli kapslet inn i et sort vakuum, for å slippe å forholde seg til omverdenen, om så bare for et døgn.

Legg meg på sprit og ta meg opp når Start har kranglet seg opp fra den syndige pølen som er OBOS-ligaen. Denne bedritne søppeldivisjonen der det ikke finnes et fnugg av glede. Kun lettelsens tunge sukk de gangene Start krangler seg opp igjen.

Noen sier fotball er gøy. Noen er ikke supportere av Start.

Men midt i denne evige motbakken langs krøtterstier og tornebusker, og i nederlagets bitre øyeblikk, henledes tankene mine på sesongstarten 2019.

Da står jeg der som den idioten jeg er på en eller annen falleferdig rønne av en bortetribune på Østlandet med gult skjerf rundt halsen. Og roper høyt og klart:

IK Start te æ dør!

0 Kommenter
2

Relaterte artikler