huGO-BildID: 42720480 ARCHIV - ARCHIV†- Fuflball 3. Liga 37. Spieltag: RB Leipzig gegen FC Saarbr¸cken am 03.05.2014 in der Red-Bull-Arena in Leipzig (Sachsen). Die Leipziger Fans feuern ihre Mannschaft an. Foto: Jan Woitas/dpa (zu dpa ´Leipzig darf auf Solidarit‰t hoffen: ´Fairer Umgang f¸r jeden Clubªª vom 25.03.2015) +++(c) dpa - Bildfunk+++

Songen om dei raude oksane

På toppen av Bundesliga-tabellen finner vi eit nyopprykka lag. Dette er eit forsøk på å forstå Rasenballsport Leipzig.

Tekst: Nils Henrik Smith

Eg tok toget frå Berlin til Leipzig. Toget var eit ICE-tog som skulle heilt til München, det var fredag ettermiddag, og toget var fullt. Det vil seie: Det var overfylt. Deutsche Bahn har nemleg den vanen at dei, viss etterspørselen overstig tilbodet, sel langt fleire billettar enn det finst sitjeplassar om bord i toget, noko som medfører at dei som ikkje har sikra seg setereservasjon (og betalt fire euro og femti cent for dette privilegiet) må stå. No hender det rett nok stundom at eit ledig sete openberrar seg i løpet av reisa, for det er jo ikkje alle dei reisande med ICE-toget frå Berlin som skal heilt til München. Eg, for eksempel, skulle jo av alt i Leipzig, etter ei togreise på berre ein time og tretten minutt, gjennom stort sett nokså inkjeseiande saksisk slettelandskap. Likevel hadde eg, klok av skade frå tidlegare togreiser i Tyskland, sikra meg setereservasjon, for eg hadde lita lyst til å stå – i midtgangen, utstilt, til spott og spe – slik talrike av mine medpassasjerar no måtte. Ein av dei, ein ung mann frå sjølvaste Peru, vart heilt frå seg då han oppdaga at samtlege sitjeplassar om bord i toget var reserverte, for han frykta at dette tyda at hans eigen billett, utan setereservasjon, var ugyldig. Nei, nei, forklarte ein annan mann, beroligande, på engelsk, men med tydeleg bayersk aksent, slik var det slett ikkje. At du ikkje hadde setereservasjon tyda berre at du ikkje fekk sitje viss alle sitjeplassane var opptekne. Peruanaren slo seg til tols med dette, men eg kunne sjå at han undra seg: Var dette verkeleg det straumlinjeforma, velorganiserte, hypereffektive tyske samfunnet han hadde høyrt så mykje om? Eg kunne forklart han at god organisering er ein noko oppskrytt eigenskap ved det tyske samfunnet, og dessutan greia ut i stor stil om dei psykososiale årsakene til at Tyskland er eit mindre velorganisert samfunn enn omverda har for vane å tru. Men det ante meg at våre tyske medpassasjerar ville setje liten pris på mine (eventuelle) utgreiingar om dette emnet, så eg heldt klokeleg kjeft.
Alt det ovanfor skildra hende medan eg, og talrike av mine medpassasjerar (med og utan setereservasjon) framleis befann oss i midtgangen, kor det følgjeleg var svært trongt. Vi gjekk, i gåsegang, uendeleg langsamt, medan vi skubba bagasjen vår framover med kne og fot, og dei av oss som hadde setereservasjon, speida etter sitt forjetta, reserverte sete. Toget sette seg i rørsle, reisa hadde tatt til. Med tid og stunder fann eg fram til plassen min (ved vindauget, som alltid, trass i at eg visste at det var lite eller ingenting av interesse å sjå gjennom eit togvindauge på strekninga Berlin – Leipzig). Med største møye lukkast det meg å erobre tilstrekkeleg rom til kofferten min på den overfylte bagasjehylla, og då dette var gjort, sette eg meg ned, etter først å ha manøvrert kroppen min rundt (og delvis over) mannen i setet utanfor mitt, altså ved midtgangen, ein mann som for sin del var oppteken med å fortære eit måltid innkjøpt hjå ingen ringjare enn Burger King, ein institusjon hans fysiske tilstand sterkt indikerte at han handla mat hjå ofte. Då dette var gjort, fall eg i djupe tankar. Eg fall i tankar om forholdet mellom alle tings ytre form og deira indre vesen, samsvaret eller mangelen på samsvar mellom desse to separate, men innbyrdes avhengige sfærane, og fann brått at dette opptok meg umåteleg, og ikkje heilt utan grunn. Det hender jo rett som det er (og stundom med katastrofale konsekvensar) at vi tek eit fenomen for å vere noko anna enn kva det er, og som oftast skuldast feilen at vi betraktar fenomenet frå vårt eige perspektiv, eit perspektiv fenomenet ikkje sjølv har noko medvit om, eller ser på som uvesentleg. Eg skriv, det er dét eg lever av, og grunnlaget for all skrift er observasjonen. Viss eg anlegg feil perspektiv på det eg observerer, vil det eg skriv, og difor óg det livet eg lever, vere usant, i ei kvar tyding av ordet, tenkte eg. Nedsunken i slikt eksistensielt grubleri sat eg, urørleg, i mitt reserverte sete og stirte ut av vindauget medan toget, i stor fart, fór av garde gjennom det saksiske slettelandskapet, for det sto brått og uventa klart for meg at desse spørsmåla var djupt forbundne med det oppdraget som var grunnen til at eg hadde lagt ut på denne reisa.

Grasplenballsport
Eg skulle skrive om Rasenballsport Leipzig, dette merkverdige fenomen i tysk samtid, som ingen heilt får taket på. «Rasen» tyder «grasplen» på tysk. Ball tyder ball, og sport tyder sport. Rasenballsport Leipzig er altså ei foreining, ein organisasjon, klubb, som driv med sport som vert utøvd på grasplenar, og kor ein ball er involvert i spelet. Slike sportar finst det mange av – landhockey, polo, cricket – men så langt eg veit, driv Rasenballsport Leipzig kun med ein einaste grasplenballsport, den mest populære av alle grasplenballsportar, både i Tyskland og på verdsbasis: Fotball. Fotball er, som namnet antydar, eit spel kor spelets gjenstand (ballen) vert ført over speleflata (grasplenen) mot sitt mål (målet) primært ved hjelp av ein menneskeleg ekstremitet (foten). Rett nok står det ingenting i spelets reglar (reglane) om at ein fotballspelar må vere eit menneske, fotballspelar kan kven som helst vere som har (minimum) ein fot, og den som tvilar på dette, kan konsultere Youtube og finne talrike videoklipp med for eksempel fotballspelande elefantar. Eit vakkert syn, men eit blindspor, for kompetitiv fotball (som denne teksten handlar om) vert i all hovudsak spelt av menneske, og den undergruppa av menneskeslekta vi kallar «tyskarar», er mellom dei aller dyktigaste utøvarane av spelet. Tyskland er regjerande verdsmeister i fotball, og landets leiande klubb, Bayern München, har vore i tre Champions League-finalar det siste tiåret, og vunne ein av dei, til alt overmål mot ein annan tysk klubb, Borussia Dortmund, landets mest populære. Ein må altså gå ut frå at den fotballen som vert utøvd på tyske grasplenar, er av svært høg kvalitet. Likevel har Rasenballsport Leipzig, i løpet av dei sju korte åra som har gått sidan klubben oppsto frå ruinane av vesle SV Märkransstadt, lukkast i å klyve frå amatørfotballens djupe, ugjennomtrengjelege kjellarmørke, gjennom divisjonane, år for år, heilt til dei frå og med inneverande sesong har funne sin plass i sjølvaste Bundesliga, kor nasjonens atten til ei kvar tid fremste klubbar set kvarandre stemne.

Ytre form, indre vesen
Dette har forarga mange. Ja, hundretusenvis av tyske fotballelskarar har rett og slett lagt Rasenballsport Leipzig for hat. Sett utanfrå kan dette verke underleg, for, viss vi ser vekk frå det rituelle hatet mellom rivalar, kvifor skulle fotballelskarar hate ein fotballklubb? Spørsmålet er ikkje retorisk. Svaret er komplekst. Men det har sitt utgongspunkt i dei tankane eg gjorde meg på toget, om ytre form og indre vesen, om kva vi ser, kva vi trur vi ser, kva vi vil og ikkje vil sjå.
Rasenballsport Leipzig ser ut til å vere ein fotballklubb. Den har alle fotballklubbens ytre kjenneteikn. Stadion. Treningsanlegg. Spelarar. Trenarar. Sportsdirektør. Styre. The works. Men når tyske fotballelskarar ser Rasenballsport Leipzig, ser dei ingen fotballklubb. Eller meir presist: Dei ser ingen tysk fotballklubb. Dei ser noko anna. Dei ser eit brot på normaliteten. Dei ser eit reklamestunt, eit forsøk på å redusere sporten dei elskar til noko så vulgært som profitt. Dei ser ei grov fornærming, eit hån mot fotballens idé. Dei ser, i sine mørkaste stundar, ein ond demon, eit monster som, viss det ikkje vert nedkjempa, knust, jaga attende til mørket det kom frå, vil sluke tysk fotball levande.
Dette er, sjølvsagt, opprørande. Men er det rimeleg? Det var dét eg var på veg til Leipzig for å finne ut. Alle seriøse fotballmagasin i verda hadde for lengst publisert fordømmande artiklar om Rasenballsport Leipzig. Men var fordømminga basert på forståing? Eg var ikkje overbevist. På den andre sida: Kvifor skulle akkurat eg forstå det alle andre (eventuelt) hadde misforstått? Det var ingen grunn til å tru at eg hadde noka særskilt evne eller innsikt som ville gjere meg i stand til det. Eg skulle observere, det var oppgåva mi. Eg skulle sjå fenomenet Rasenballsport Leipzig med mine eigne auge, og deretter skrive om det, men kva skulle eg skrive viss eg ikkje visste om eg forsto det eg såg? Eg var, kort sagt, svært usikker, ja i tvil om alt, då toget trilla inn på Leipzig Hauptbahnhof, og eg steig ut.
Eg sto på Leipzig Hauptbahnhof, åleine, med ein liten trillekoffert. Det er ein gigantisk jernbanestasjon, og svært imponerande, ja med mogleg unntak for Grand Central i New York den mest imponerande jernbanestasjonen eg har sett. Og Grand Central er trass alt sentralstasjonen i New York, ein verdsmetropol, medan Leipzig er ein mellomstor provinsby i Tyskland. Det var absurd. Men det fortalde noko viktig. Det fortalde at her bur ikkje kven som helst, her bur folket i Leipzig, eit folk som har ein viss respekt for seg sjølv, og forventar den same respekten frå deg, den reisande. Eg noterte meg dette. Eg gjekk gjennom, og ut av, jernbanestasjonen. Ved utgangen sto, som forventa, ein gjeng punkarar av ubestemmeleg alder og drakk øl. Punkarar har ein særmerkt posisjon i det tyske samfunnet, litt som kyr i India. Dei er kanskje til offentleg sjenanse, men skal respekterast, uansett. Dette har sine historiske forklaringar, som eg kjem attende til, ver trygg! Men for augneblinken skal vi halde fast ved dette: Eg sto utanfor Leipzig Hauptbahnhof, omgjeven av øldrikkande punkarar, og hadde ei særmerkt kjensle av deja-vu. Dette fenomenet – å oppleve at ein har opplevd det ein opplever, før – vert i den første Matrix-filmen definert som «an error in the Matrix», ein feil i det settet av (vrang)førestellingar som (tilsynelatande) forklarar verda. Ei falsk erfaring. Men eg trudde ikkje at det eg opplevde, var falsk erfaring, eg trudde at opplevingane mine var verkelege, noko som ikkje gjorde dei mindre forvirrande.

Brandt og Bach
Eg stod på Willy-Brandt-Platz, og skoda utover Richard-Wagner-Strasse, og tenkte på alle dei gongene eg, i løpet av dei siste fire åra, hadde kome til framande byar med tog, med det føremål å skulle skrive om fotballen i byen. Som ved tidlegare tilfelle hadde eg bestilt hotell rett i nærleiken av jernbanestasjonen. Det heitte: Best Western Leipzig City Center. Eg hadde bestilt rom på Best Western Leipzig City Center nettopp fordi hotellet låg i nærleiken av jernbanestasjonen, fordi eg tenkte at det ville vere gunstig å kome i hamn, fortøye mi sjel, så å seie, hurtigast mogleg etter mi ankomst til byen. Men no, når eg stod her, på Willy-Brandt-Platz, ein plass oppkalla etter sjølvaste Willy Brandt, den tidlegare (vest-)tyske forbundskanslaren, som så modig tok til orde for forsoning mellom Vest og Aust, men seinare måtte gå av fordi det synte seg at hans nære ven og forbundsfelle Günter Guillaume var ein aust-tysk spion, altså ein sann, om enn tragisk, helt, kjente eg eit behov for å stå her ei stund til. Eg hadde eit behov for å annamme det leipzigske, det som skilja nettopp Leipzig frå alle verdas andre byar. Eg stirte mot byens historiske sentrum (på andre sida av Richard-Wagner-Strasse) og såg det eg alt visste: Leipzig er ein staseleg by. Vakre, velhaldne bygningar. Gullforgylte kyrkjespir som snor seg mot himmelen. Eg visste at der inne, ved Nikolaikirchplatz, låg Nikolaikirche, kor den største av dei store, Johann Sebastian Bach, var kantor. Kvar dag gjekk Johann Sebastian Bach, med sitt lubne fjes og sin vesle, pudra parykk, gjennom gatene i Leipzig på veg til Nikolaikirche, kor han sette seg til ved orgelet og komponerte den vakraste musikken verda har kjent, til ære for sjølvaste Gud. Denne tanken lamslo meg. Johann Sebastian Bach kunne ha stått nett der eg sto no, i lag med dei tyske punkarane, for sjølv om Willy-Brandt-Platz kanskje berre var eit gjørmete jorde i Bach si levetid, kunne det jo tenkast at han, på veg til si gjerning i Nikolaikirche, hadde tatt ein avstikkar ut på dette gjørmete jordet for å søke inspirasjon i naturen, Guds skaparverk. Alt vi kallar Vestens kultur byrjar med Bach, for han forsto at det vakre må setjast i system for at vi skal kunne anerkjenne det som vakkert. Og dette hende her, i Leipzig, kor til eg var komen for å skrive om fotball, som jo nettopp er eit eksempel på noko vakkert (menneskeleg kroppsutfalding) sett i system. Dette oppmuntra meg, og, trillande på min vesle trillekoffert, gjekk eg den korte vegen til hotellet.
Etter å ha sjekka inn, gjekk eg ut igjen. Eg var her for å oververe Bundesliga-kampen mellom Rasenballsport Leipzig og FC Augsburg, som eg hadde billett til. Det var no knapt fire timar til kampstart, og eg hadde (basert på tidlegare erfaringar i andre tyske byar) venta at byen skulle dirre av forventing med tanke på den nært føreståande kampen. Men dét gjorde den ikkje. Slett ikkje. Ikkje i det heile tatt. Det var absolutt ingenting som tyda på at det her, i Leipzig, om få timar skulle finne stad ein Bundesliga-kamp, og dette undra meg. For eg visste at viss eg hadde vore i Köln, eller Bremen, eller Mönchengladbach, ville alt, absolutt alt, som fann stad i byen på det noverande tidspunkt handla om Kampen, den nært føreståande Kampen, i Bundesliga, mot FC Augsburg. Men her? Ingenting!

Ingen raue okser i gatene
Besynderleg. Ikkje minst fordi eg visste at Rasenballsport Leipzig var tufta på ein idé om å skape merksemd, ikkje kring klubben sjølv, men kring leskedrikken klubbens eigarar er representantar for, og som heiter Red Bull. Det var dette som var grunnlaget. Eigaren av leskedrikkfabrikanten Red Bull, den mektige Dietmar Mateschitz, hadde tenkt at å ha ein fotballklubb i sjølvaste Tyskland ville hjelpe han til å selje meir leskedrikk (eit litt misvisande omgrep, ettersom drikken ikkje er det minste leskande). Ein skulle difor tru at downtown Leipzig no, på kampdagen, ville vere full av Red Bull-propaganda, men ingen propaganda var å sjå. Eg tenkte at strategane i Red Bull-konsernet kanskje kjende seg usikre på folket i Leipzig, at dei ikkje heilt visste kor dei hadde dei, og såleis var redde for at dei, viss dei gjekk for hardt til verks på propaganda-fronten, kunne kome til å provosere folket i Leipzig, og å provosere folket i Leipzig kan vere farleg, det viser historia. For det var her, i Leipzig, at det folkelege opprøret som førte til DDR-statens undergang, tok til. Folket i Leipzig hadde fått nok av statens undertrykkjande struktur, og reiste seg difor i opprør. Under dette opprøret oppsto besynderlege koalisjonar. Punkarar med hanekam og sikkerheitsnåler i andletet stod side om side med saktmodige prestar med sideskill, og alle ropte: «Wir sind das Volk!» Vi er folket, ropte prestane og punkarane, og staten skalv i angst. Det er dette som er grunnen til punkarens særmerkte status i det tyske samfunnet: Han vert ikkje sett på som ein anarkiets apostel, eit trugsmål mot offentleg ro og orden, slik tilfellet er i dei fleste andre land, men som ein fridomens fotsoldat, ein etterkomar av dei modige kvinner og menn som reiste seg mot undertrykkjarane. Difor vert han tolerert, og til og med behandla med ein viss respekt. Ingen kan forstå Tyskland, særleg ikkje det tidlegare DDR, utan å forstå desse gjengane med punkarar, i skitne dongeribukser og med lærreimer kring handledda, som står utanfor landets jernbanestasjonar med sine ølflasker, store hundar, kassettspelarar som spelar tyskspråkleg aggresjonsmusikk osb.. Dei er ikkje drop-outs, deviantar som har vend samfunnet ryggen. Dei er offentlege monument.
«Wir sind das Volk!», ropte folket i Leipzig, og dette ropet knuste den staten som hadde kua folket i førti år, ei demokratisk ørkenvandring. No, ein generasjon seinare, ville Dietmar Mateschitz at dei i staden skulle rope «Wir sind die Roten Bullen!» Eit slikt rop, frykta mange (og håpa somme) at ville kunne knuse det fundamentet tysk fotball kviler på. For Rasenballsport Leipzig var noko nytt, og det som er nytt, er alltid farleg. Det nye var at klubben eksisterte kun i kraft av sitt mål om suksess. Alle fotballklubbar ynskjer sjølvsagt å oppnå suksess, men tradisjonelt, i Tyskland, har dette målet vore likestilt med (og tidvis underordna) målet om å fungere som sosial bindingsfaktor i lokalsamfunnet. I mange byar er fotballklubben den berande institusjonen, både internt (det er ikkje mogleg å vere frå Dortmund og ikkje vere Borussia Dortmund-fan) og eksternt (det er ikkje mogleg å tenke på Dortmund utan å tenke på Borussia: Klubbens vidgjetne gule vegg av fans er Dortmund!). Suksess er såleis strengt tatt ikkje eit mål, men eit middel for å lovprise sin eigen eksistens. For Rasenballsport Leipzig, derimot, var målet med suksess å selje meir Red Bull. Alle andre konsekvensar var i utgongspunktet utilsikta.

Dietrich «Didi» Mateschitz er Østerrikes rikeste mann med en estimert formue på 121 milliarder kroner. Mateschitz eier 49 prosent av aksjene i Red Bull-konsernet. Sport er et viktig markedsføringsvirkelmiddel og selskapet eier Red Bull Salzburg, New York Red Bulls og RB Leipzig.
Dietrich «Didi» Mateschitz er Østerrikes rikeste mann med en estimert formue på 121 milliarder kroner. Mateschitz eier 49 prosent av aksjene i Red Bull-konsernet. Sport er et viktig markedsføringsvirkelmiddel og selskapet eier Red Bull Salzburg, New York Red Bulls og RB Leipzig.

Dei 11 store
Dietmar Mateschitz visste kva suksess var. Han hadde, trass alt, bygd opp Red Bull frå botnen og tent milliardar på sin leskedrikk. Han visste difor óg kva som er den viktigaste faktoren for å oppnå suksess: Kontroll. Når Red Bull no skulle byggje opp ein tysk fotballklubb frå botnen, var det difor viktig for konsernet å ha full kontroll over klubben. Men dette var ikkje heilt enkelt. Tysk fotballs mest kjende administrative regel er nemleg den såkalla 50+1-regelen, som, kort forklart, går ut på at klubbens medlemmer må kontrollere minst halvparten av klubbens aksjar, pluss ein. Omgrepet «klubbeigar» er såleis tautologisk i Tyskland, ettersom klubbens eigar (eller iallfall deleigar) er klubben sjølv. Dette var ille nok, men kva verre var: Klubbmedlemmene har óg røysterett, og kan såleis påverke klubbens vegval. Kva viss eit fleirtal av medlemmene ville gå ein annan veg enn Red Bull? Mateschitz & Co. grunna lenge og vel over dette, heilt til einkvan kom på noko lurt. Dei fann eit smutthol, og smuttholet var: Ein klubb bestemmer sjølv kven som kan og ikkje kan vere medlem i klubben. Tradisjonelt har dei fleste klubbar akseptert som medlem kvar den som vil vere medlem (så framt ikkje vedkomande er medlem i ein annan klubb). Medlemmene betalar jo kontingent, klingande mynt i kassa, og det vert såleis vurdert som gunstig å ha mange medlemmer. Men dette var altså ikkje noko formelt krav. Red Bull bestemte difor følgjande: Vi tek opp elleve medlemmer, som alle er direktørar i Red Bull! Desse elleve kan deretter bestemme alt, for ingen andre får lov å vere med! Genialt, tenkte dei og gratulerte seg sjølv, medan tyske fotballbyråkratar reiv seg i håret.
Det gjensto eitt problem: Klubbens namn. Ettersom målet (i første omgang) var å verte leiande i eigen by, var det klart at klubben måtte heite eit-eller-anna Leipzig. Red Bull ville gjerne oppkalle klubben etter seg sjølv, slik dei tidlegare hadde gjort i Salzburg og seinare skulle gjere i New York, men dét fekk dei ikkje lov til! Desse sleske leskedrikkfabrikantane hadde kanskje lurt byråkratiet opp i stry når det gjaldt medlemsspørsmålet, men å besudle tysk fotballs reinskap med noko så simpelt som eit merkevarenamn (for eit produkt som gjer folk hyperaktive og dertil smakar avskyeleg) kom ikkje på tale! Ingen raude oksar i vår liga, Dietmar! Dette avslaget irriterte sjølvsagt Red Bull-direktørane, dei syntest det var svært urettferdig, for når Bayer-konsernet, som eig Bayer Leverkusen (eit (av fleire) unnatak frå 50+1-regelen) fekk lov til å ha firmanamnet i klubbnamnet, kvifor skulle ikkje Red Bull óg få lov? Hæ? Byråkratane vurderte argumentet, og erklærte deretter at dei ga faen i det, rett og slett. Bayer Leverkusen har no heitt Bayer Leverkusen i alle år, dei, dét er det ingenting å gjere med, det berre er sånn, og har ingenting å seie i denne saka. Red Bull-direktørane gjekk heim, mørke til sinns. Kva no? Dei visste ikkje. Men så, plutseleg, ja som lyn frå klar himmel, fekk ein av dei, eit språkleg geni, ein idé! Han påpeikte at sjølv om klubben i realiteten var eit skalkeskjul for omsetjing av leskedrikk, var jo den offisielle hovudaktiviteten i klubben såkalla «fotball», og fotball er, som de kanskje veit (sa han til sine direktørkollegaer) ein sport som vert spelt på ein grasplen («Rasen») med ein ball (fleire av kollegaene nikka). Så (heldt han fram) viss vi kallar klubben «Rasenballsport Leipzig» og forkortar dette til «RB» vil klubben ha same initialar som oss, og alle vil, følgjeleg, tenke på oss når dei tenkjer på den! Direktørane sat tause, med vidopne augo, lamslått av genialiteten i kollegaens forslag. Denne tilstanden av kollektiv paralyse varte påfallande lenge, heilt til ein av dei brått reiste seg og tok til å klappe i hendene, hardt. I neste augneblink gjorde samtlege av direktørkollegaene hans det same, stormande applaus oppstod, champagnekorkar fauk i taket. Ein av direktørane sette seg til eit flygel (som tilfeldigvis sto der) slo ein gjallande akkord og tok til å syngje «RB Leipzig! Rasenballsport Leipzig!» til melodien av Rod Stewarts «It’s a Heartache», om igjen og om igjen. Fleire og fleire av kollegaene hans slutta seg til han ved flygelet, og etter kort tid var samtlege direktørar sameint i unison song, lukkelege, men framleis uvitande om at denne storslagne klubbhymnen ein dag skulle runge utover landets Bundesliga-arenaer, sunge av noko som enno ikkje fanst, nemleg Rasenballsport Leipzig-fans.

Stolt historie
Tida gjekk, og det same gjorde eg. Eg gjekk omkring i det historiske sentrum av Leipzig, oppslukt av mine eigne tankar. Og eg venta. Kva venta eg på? Eg venta på at noko skulle hende. På at den leipzigske fotballkulturen skulle openberre seg for meg. Og dét gjorde den, på overraskande vis. Kvilelaust vandrande gjennom byens gater kom eg nemleg forbi fan-butikken til Lokomotive Leipzig. Klubben var, under namnet VfB Leipzig, mellom grunnleggjarane av det tyske fotballforbundet i 1900, vann det aller første nasjonale meisterskapet i 1903 og gjentok triumfen både i 1906 og 1913. Dei vann óg talrike delstatsmeisterskap fram til nazistane, dei gledesdreparane, avskaffa delstatsmeisterskapa etter maktovertakinga i 1933. Under nazismen opplevde dei nedgangstider – med unnatak for ein sensasjonell cupfinalesiger i 1936 over den dåverande trofémaskinen Schalke 04 – før klubben vart oppslukt av DDR etter krigen og, etter ymse intermezzo under andre namn, gjennoppsto som Lokomotive, jernbanens lag. DDR-æraen vart ujamn: Klubben vann fire aust-tyske cuptitlar, men makta, fortærande nok, aldri å ta steget heilt til topps i Oberligaen. Like fullt, så seint som i 1987 var Lokomotive i finalen i Cupvinnarcupen, kor dei fekk æra av å verte seinka av sjølvaste Marco van Basten. Då Tyskland vart gjenforeint i 1990, vart klubben plassert i 2. Bundesliga, og den moderne klubbhistoria er stort sett ei historie om motgang, forfall, kampen for tilværet. Rett nok fekk dei ein einsleg sesong på toppnivå i 1994, men endte jublande sist og rutsja kjapt nedover gjennom divisjonane. I 2004 vart klubben slått konkurs og opphøyrte midlertidig å eksistere, men vart, som alle konkursslåtte klubbar, straks grunnlagt på ny av fansen. Det har, isolert sett, vore ein suksess – dei har klatra sju trinn i divisjonssystemet sidan attfødinga og til og med fått lov til å spele venskapskamp mot alle fanstyrte klubbars glamorøse fetter, FC United of Manchester – men vil før eller sidan stange mot det glastaket alle slike klubbar møter. Som vi ser, Lokomotive har alt det Rasenballsport ikkje har: Tradisjonar, ei ærerik historie, noko å samlast om, minnast. Rasenballsport har det Lokomotiv ikkje har: Pengar og ei sannsynleg framtid som toppklubb. Og som vi ser: Red Bull kom på bana akkurat i det Lokomotive var i ferd med å stable seg på beina igjen etter mange smertefulle år. I tysk fotball har det, med nokre få unnatak, tradisjonelt sjeldan vore rom for meir enn ein toppklubb per by, og unnataka har alltid vore frå dei største byane (Hamburg, München). Viss Lokomotive sine sjansar for å få oppleve ein ny sesong i Bundesliga var små før, er dei mikroskopiske no.
Det kan innvendast at fotball er ei konkurranseverksemd og at pengar, i eit kapitalistisk samfunn, ikkje berre er eit lovleg verkemiddel, men faktisk hovudverkemiddelet i all konkurranse. Den Leipzig-buar som har omfamna Rasenballsport og alt klubben (og klubbens eigar) står for, kan med ein viss rett irettesetje klubbens talrike kritikarar og spørje: Kvifor skal ikkje Dietmar Mateschitz få bruke pengane sine slik han sjølv vil? Kvifor kan de ikkje vere glade for at vi, borgarar av byen som først reiste seg mot DDR-statens ondskap, no omsider får oppleve god fotball, etter mange år med gjørmebad i lågaredivisjonsskjærselden? Korleis kan de våge å seie at vi, som var knuga av kommunismen, bør nektast å nyte kapitalismens frukter? Kvifor flyttar de ikkje berre til Nord-Korea, viss de trur det er så mykje betre der! Alt dette kan ein seie, og det er vel óg dette Rasenballsport-fansen seier til seg sjølv, viss og når ho eller han skal rettferdiggje sin kjærleik til det resten av fotball-Tyskland har lagt for hat.
Å vere uglesett kan vere ei frigjerande kraft, ei samlande erfaring. No one likes us, we don’t care! som Millwall-fansen syng. Dette perspektivet var ikkje utan verdi, for det hjalp meg å skjøne at Herr Mateschitz hadde visst kva han gjorde, vore framsynt og vis, då han valde å etablere seg i Leipzig. Red Bull kom til ein by, ein heil region, som var sultefora på fotball, som knapt hadde opplevd ein einaste verkeleg framgong på femogtjue år. Kapitalismen hadde tatt knekken på dei store klubbane i Aust. Då Muren fall, vart dei fråtekne kva ressursar dei hadde, straks grensa vart opna, fór kvar talentfull spelar som fanst, vestover – Matthias Sammer, Ulf Kirsten, Andy Thom. Deretter vart dei utplyndra klubbane tvingja til å konkurrere i eit landskap dei ikkje kjende, verken økonomisk eller mentalt. Dét makta dei ikkje, og ein etter ein gjekk dei under. No flakkar dei kvilelaust i kring som muséale skrømt nedover i divisjonane. Sjølvsagt var aust-tysk klubbfotballs undergang ein låg pris å betale for å verte kvitt DDR-styret, men er det ikkje ei viss historisk rettferd i at den første klubben frå det nye Aust med potensial til å hevde seg i toppen av tysk fotball, i så fall vil gjere det takka vere ein endå råare kapitalisme enn den som knekte dei gamle?
Kanskje. Men trass i verdien eg såg i dette perspektivet, fann eg det vanskeleg å akseptere det som «sant», i tydinga godt. Eg kjente ein uklar motvilje mot Red Bull-fansen, som eg framleis ikkje hadde sett. Eg hadde lova meg sjølv å opptre kjøleg og nøytralt, å ikkje late mine fordomar forblinde meg, men eg kjente inga glede ved tanken på at eg snart skulle sitje skulder til skulder med menneske som har vend ryggen til historia og begjærer si eiga samtid reservasjonslaust. Samstundes vart eg litt engsteleg for at eg kunne vere besatt av ein demon som tenkte og tala nett som Dag Solstad, og skunda meg difor i retning jernbanestasjonen.

Zentralstadion i Leipzig var nasjonalstadion i DDR. Det var her landslaget spilte sine kamper, og stadion ble brukt til andre arrangementer som hedret den kommunistiske staten.
Zentralstadion i Leipzig var nasjonalstadion i DDR. Det var her landslaget spilte sine kamper, og stadion ble brukt til andre arrangementer som hedret den kommunistiske staten.

Universets sentrum
Kamp! Endeleg! På Willy-Brandt-Platz sto hordar av feststemte menneske, kledd i klubbens fargar, og med gilde flag, som vaia i lufta. Dei drakk øl av medbrakte ølflasker, og skrålte, og oppførte seg nøyaktig slik ein ventar seg av fans på veg for å støtte sitt lag. Rett nok var det ikkje mitt lag, på ingen måte, snarare tvert i mot, men eg vart likevel innfanga av denne vakraste av alle kjensler, den kjensla som sameiner alle fotballelskarar, overalt i verda, nemleg lukka av å vere på veg til Kampen, sjølvaste Kampen, dei nitti minutta pluss tillegg kor tida opphøyrer å eksistere og Stadion er universets sentrum. Eg bar framleis på min uklare motvilje mot Rasenballsport-fansen og deira (moglege) verdsbilete, ein motvilje eg imidlertid hadde lova meg sjølv å bekjempe, for det var ikkje for å opptre som moralpoliti eg var komen til Leipzig. Ein trikk kom, vi stimla i hop framføre inngangsdørene, pressa oss inn, klemte oss saman, trikkeføraren ringte med si klokke og førte trikken vidare. Alt var vel. Folkemengda på veg til fotballkamp. Etter ti minutts trikketur gjekk alle av, og ferda mot Stadion heldt fram til fots. Mørke. Flomlys. Ein mektig silhuett ruvar i det fjerne. Zentralstadion. Eit monument over fotballen og over seg sjølv. Eg var imponert. Eg vandra mot Zentralstadion, og kunne ikkje anna enn vere imponert, verken av anlegget i seg sjølv, dets dimensjonar og eleganse, eller av Dietmar Mateschitz’ tankekraft og visjonar. Ja, han hadde vore visjonær då han kom til Leipzig, for her fanst ikkje berre eit fotballhungrig folk, men óg eit praktfullt stadion, eit av Europas største ved opninga i 1956, ombygd i stor stil til VM femti år seinare; 45 500 sitjeplassar og all den moderne arenakomfort eit klubbgründerhjarte kan begjære, klart til bruk. Fantastisk! For ein velkomst! God dag, Dietmar! Takk for at du ville kome til oss, Dietmar! Er det noko meir vi kan gjere for deg, Dietmar? Kva? Omdøype stadion? Gje det namn etter leskedrikken som har gjort deg rik? Så gjerne, Dietmar! Det er det minste vi kan gjere. Og slik vart det. Zentralstadion vart Red Bull Arena, og det var Rasenballsport Leipzig sin heim. Fotballklubben hadde bokstaveleg tala flytta inn i merket som hadde skapt klubben i sitt bilete.
I salsbodane på Red Bull Arena sel ein, i tillegg til øl og pølser, naturlegvis Red Bull. Men Rasenballsport Leipzig-fansen kjøper ikkje Red Bull, dei kjøper øl og pølser, og fortærer dette ståande i korridorane under tribunen medan sigarettar vert røykt, samtaler finn stad, unge kvinner vert gjenstand for menns vellystige blikk. Kort sagt, dei oppfører seg som vanlege tyske fotball-entusiastar før ein heilt vanleg tysk fotballkamp. Den harde kjernen bak det eine målet syng supportersongar etter dei vanlege supportersong-melodiane som vert brukt av alle harde kjerner bak alle mål i Tyskland. Ein kunne kanskje ynskje seg noko meir originalt, men attkjenningseffekten er beroligande. All supporterkultur er jo til ein viss grad imitasjon. Men i tankane vender eg attende til spørsmålet om ytre form og indre vesen, for kva om supporterkulturen eg no observerer ikkje er supporterkultur, men supporterkultur på vranga, skapt for å tene eit høgare mål, nemleg Red Bulls årsresultat? Ei så totalinvaderande kommersialisering at vi ikkje ein gong merker at vi vert kommersialisert. Ei verd der supporteren betalar for å få tene som sin eigen klubbeigars levande reklameplakat. Kva då?

Sin eigen undergang?
Grunnande på dette går eg for å finne plassen min, høgt oppe under taket på Red Bull Arena. Framføre meg sit to eldre herrar, godt kledd for kald kveldskamp, og diskuterer sakkyndig endringar i heimelagets lagoppstilling, trenarens taktiske disposisjonar osb. Sidan kjærleiken til spelet som regel oppstår i ung alder, er det grunn til å tru at desse to herrane kan føre sin entusiasme for, og innsikt i, fotball tilbake til ein fjern barndom på femtitalet, då landet overalt framleis bar merke av krigen, folket var fattig og fritidstilboda få. Kva har dei tenkt i alle desse åra, då fotballen i heimbyen låg brakk, og kva tenkjer dei no? Dét skulle eg gjerne visst, men eg vågar ikkje bryte inn i ein samtale mellom to menn som diskuterer ein (mogleg) felles lidenskap gjennom seksti år, så eg teier, brenn inne med mitt spørsmål, skodar ut over Red Bull Arena. Red Bull. Kva kan Dietmar Mateschitz ha tenkt då han fann på dette namnet til sin leskedrikk? Det er eit bisart, umogleg namn, for vi veit jo, frå tyrefekting og teiknefilm, at raudt er ein farge som provoserer oksen, ja gjer den vill og gal, og ein raud okse vil jo såleis vere ein provokasjon mot seg sjølv? Wir sind die Roten Bullen. Selsamt. Semantikk. Symbol. Logoen til Rasenballsport Leipzig viser to oksar i rasande fart, i ferd med å stange kvarandre. Det er eit bilde på rå kraft, vitalitet, men samstundes antydar det jo at klubben ikkje veit kva retning den er på veg i, og at den difor vil skade seg sjølv. Korleis skal vi tolke dette motsetjingsfylte biletet? Viss vi seier at dei to oksane symboliserer klubbens ytre form og indre vesen, kor førstnemnte er laget, den sportslege aktiviteten og alt som krinsar kring denne, og sistnemnte det kommersielle aspektet, den kjensgjerning at klubben, djupast sett, eksisterer for å skape merksemd kring Red Bull, ser logoen ut til å fortelje oss at desse ikkje kan sameksistere over tid, ja at dei alt er i ferd med å øydeleggje kvarandre. Dette er det mange som håpar. Men er det sant? Er Rasenballsport Leipzig ein klubb som ber i seg kimen til sin eigen undergang?
Det er mogleg, men eg kan ikkje svare på det no. For laga står oppmarsjert ute på banen, dommaren, hans assistentar og dei to kapteinane er på veg mot midtsirkelen, og det er klart for avspark på Red Bull Arena.

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.