Josimar

Av sir Alex Fergusons mange talenter er kanskje den aller største hans evne til å se mangler i sine beste lag, og nådeløst ta grep.

Han har lykkes så lenge på toppnivå fordi han har evnen til å utvikle seg selv og laget, og fordi han konstant er på jakt etter små forbedringer, den lille detaljen, som gjør at Manchester United aldri skal fremstå som forutsigbare.

De mest sjokkerende forandringene skjedde i 2000. Manchester United hadde sikret seg en historisk trippeltriumf sesongen før (ligagull, FA-cup og Champions League), og de surfet på toppen av Premier League ti poeng foran nærmeste rival da de møtte Real Madrid i kvartfinalen i Champions League. Ikke siden Premier League ble oppfunnet har én kamp fått større taktiske konsekvenser for et lag.

Manchester United hadde klart 0-0 på Santiago Bernabeu, og de fleste forventet at hjemmelaget ville avgjøre til sin fordel i returoppgjøret. Real Madrid hadde en grusom sesong, og skulle til slutt havne på femteplass i La Liga. De hadde vært så langt nede som nummer 16 på tabellen da John Toshack fikk fyken i november og selv om Vicente Del Bosque hadde klart å rette opp skuta, var de fremdels et sårbart lag. Etter å ha lidd to forsmedelige nederlag mot Bayern München i gruppespillet (1-4, 2-4), kvalifiserte de seg på grunn av innbyrdes oppgjør mot Dynamo Kiev. Hadde målforskjellen vært avgjørende, så hadde Real Madrid vært ute.

Samme dag som det første oppgjøret, hadde den Madrid-baserte avisen Marca repetert «Vi er ikke redd for Manchester» 14 ganger på forsiden.

Store favoritter

«Hvis lagånd, individuelle ferdigheter, taktiske egenskaper og formkurve er med på å avgjøre fotballkamper, er det ingen sjanse i havet for at Real Madrid kan slå ut Manchester United av Champions League», skrev John Carlin i The Independent.

Det var mange som spådde at Manchester United var i ferd med å etablere seg som det første dynastiet i Champions League-æran (det skulle dog vise seg at turneringens struktur har hindret Real Madrid, Ajax og Bayern München og andre fra å klare og koble et dynasti-grep om turneringen; ikke før Barcelona de siste årene har én klubb vært klart dominant).

Manchester United-tilhengeren Richard Kurt skrev i Irish Examiner samme dag som det første oppgjøret mellom Real Madrid og Manchester United: «Lever klubben i 1000 år til, vil menn se tilbake og si: Dette var den beste tiden. For i dette øyeblikket, er hele universet dekket av en rød, ugjennomtrengelig sky.»

Men Manchester United benyttet ikke muligheten. Real Madrid-spillerne var muligens nervøse før matchen, men Manchester United fremsto som tannløse. Backene Gary Neville og Dennis Irwin, vanligvis ansikter på aggressivitet, var sjelden på motstanderens banehalvdel, mens Real Madrids Michel Salgado og Roberto Carlos nærmest konstant var på offensive løp.

Begge lag benyttet en 4-4-1-1-formasjon, men det virket hele tiden som om hjemmelaget hadde en ekstra midtbanespiller. Et spørsmål som aldri helt er blitt besvart er om det var Ferguson eller laget som rotet det til.

«Mange Manchester United-supportere mente 0-0 var et godt resultat, men jeg var skuffet og bekymret», skriver Ferguson i sin selvbiografi.

«Kanskje tenkte jeg litt som bonden som kan spå været på ren intuisjon, at han kan kjenne det på kroppen nær uværet er rett rundt hjørnet. Jeg hadde en lignende følelse i kroppen.»

Den største bekymringen var kanskje ikke uavgjortresultatet, men måten det hadde skjedd: Manchester United hadde vist seg sårbare og det var ingen grunn til at Real Madrid skulle frykte dem.

Del Bosque vant den taktiske tvekampen på Old Trafford da han valgte en 3-3-2-2-formasjon. Frem til da hadde Real Madrid alltid spilt med en firer bak under Del Bosque. Ivan Helguera ble flyttet fra midtbanen til liberorollen, noe som første til at Carlos og Salgado kunne slippe seg løs fremover på banen. Steve McManaman spilte høyrekant mens Savio var på venstresiden. Mellom dem var den eneste ortodokse midtbanespilleren Fernando Redondo.

«De spilte med en formasjon som ikke fortjente suksess. Bare én sentral midtbanespiller kan umulig fungere, tenkte jeg», skriver Ferguson. Men det funket, først og fremst fordi Redondo spilte sitt livs kamp. Real Madrids taktiske manøver tok Ferguson på senga: «Vi brukte altfor lang tid på å tilpasse oss. Jeg vurderte å forandre vår formasjon. Men jeg ventet altfor lenge. Hadde jeg forandret til en 4-3-3-formasjon med to vinger og en spiss, er jeg sikker på at vi hadde vunnet greit. Jeg var forbannet på meg selv i lang tid for at jeg ikke tok grep tidligere. Med tre (sentrale) midtbanespillere, ville Redondo fått mye mindre spillerom og vi ville ha håndtert Raul mye bedre når han droppet ned til midtbanen fra sin spissplass», skriver
Ferguson.

Manchester United spilte seg frem til sjanser, men de så nervøse ut og var ukomfortable med Real Madrids taktikk og havnet snart under på resultattavla: Paul Scholes nådde nesten frem på det lave innlegget fra Irwin, men Real Madrid fikk tak i ballen og stormet fremover. Ryan Giggs kom fra venstresiden for å dekke rommet til Scholes, men det betydde at Real fikk plass til boltre seg på sin høyreside og der kom Michel Salgado i hundre på overlapp. Han fikk en perfekt timet pasning av Raul og la hardt inn foran mål der Roy Keane kom skliende foran Raimond van Der Gouw og ekspederte ballen i eget nett.

Det var uflaks, men ikke uventet. Noen år tidligere – i 96-97 møtte Manchester United det tyske storlaget Borussia Dortmund i semifinalen, og etter å ha tapt 0-1 i Tyskland, røyk de ut etter å ha sluppet inn et tidlig baklengsmål hjemme på Old Trafford. Året etter, mot Monaco i kvartfinalen, spilte de 0-0 i Frankrike, før de nok en gang slapp inn mål hjemme – og røyk ut på bortemålsregelen.

Tidlig baklengsmål ble en vane. I de 21 månedene fra starten av 98-99-seongen, da Dwight Yorke og Jaap Stam kompletterte et av de beste United-lagene, hadde klubben vunnet eller spilt uavgjort etter å ha ligget under i utrolige 31 kamper. Åtte av kampene var i Europa, inkludert det Lazarus-aktige comebacket mot Juventus i semifinalen og mot Bayern München i Champions League-finalen i 1999. «Dette er et lag som aldri taper», slo assistenttrener Steve McClaren fast.

Små marginer

Ferguson sa «vi gjør det alltid på den vanskelige måten» og «det ligger i klubbens natur» akkurat som det å havne bak i målprotokollen var en slags sjarmerende eksentrisitet i et briljant lag. Samme sesong hadde Gabriel Batistuta gitt Fiorentina ledelsen etter 16 minutter på Old Trafford, før United våknet og vant komfortabelt 3-1.

«Dette er blitt et varemerke for oss. Jeg prøver å si til spillerne: La oss komme oss gjennom de første 20 minuttene.» Da Roy Keane ga Real Madrid ledelsen hadde det gått 19 minutter og 31 sekunder.

I resten av første omgang var Manchester United det dominerende laget. De skapte seks store målsjanser, ved ett tilfelle reddet Aitor Karanka en ball på streken med hånda. Hadde hjemmelaget fått straffespark og Karanka rødt kort, ville sluttresultatet nok sett veldig annerledes ut. Men han ble ikke utvist og i stedet for straffe fikk Manchester United corner.

Tidlig i annenomgang scoret Real Madrid igjen. Men selv etter at bortelaget økte til 3-0 fortsatte Manchester United å trykke på fremover. «Jeg følte at vi fortsatt kunne klare det», sa Teddy Sheringham, som ble byttet inn sammen med Ole Gunnar Solskjær etter en time da hjemmelaget i desperasjon skiftet til en 3-4-3 formasjon.

«Men det var en av de merkelige kampene, der hver gang de kom til en avslutning, kom vi til to. Mens de scoret på hvert skudd, bommet vi hver gang. Det var som en fiveaside-kamp, og selv da vi lå under 0-3, trodde jeg ærlig talt at vi kunne vinne.»

Manchester United trengte fire mål, men maktet bare å score to ganger. Kampen var langt fra så håpløs som mange av kritikerne skulle ha det til i etterkant, men den satte et ubehagelig søkelys på svakhetene ved spillestilen til Manchester United. United burde ha vunnet, i hvert fall i egne øyne, akkurat som de burde ha slått ut Borussia Dortmund og Monaco. At de ikke gjorde det skyldtes ikke uflaks, men at de hadde satt seg selv i en posisjon der flaks kunne bli avgjørende.

«Manchester United er et veldig godt lag, men deres seier i Champions League året før var av den eksepsjonelle sorten. Jeg mener Real Madrid vil vinne Champions League oftere på grunn av måten de spiller på. De er bedre utrustet til å dominere i Europa», mente trenerlegenden Arrigo Sacchi etter kampen.

Ferguson mistet etter kampen troen på taktikken med full fart fremover, heretter skulle laget at full kontroll. Og i stedet for å skape, la oss si, 16 målsjanser og slippe motstanderen til tre-fire målsjanser, skulle han fra nå foretrekke at de selv skapte tre-fire sjanser og motstanderen ingen.

«En av de viktigste lærepengene etter tapet var at for å ha kontinuerlig suksess i Europa, var viktigheten av å unngå kontringer mot oss», sa han.

Det var ikke det at han tenkte å innføre catenaccio, men målet var det samme: Ikke gi motstanderen noen sjanser og de vil heller ikke score mål.

Selv Roy Keane, som hadde blitt et speilbilde av Fergusons grenseløse tro på egne evner, var i det tankefulle hjørnet etter nederlaget. «Man kan ikke konstant havne bakpå mot de beste lagene», sa han etter kampen. «Men dette er måten vi spiller på og jeg tror det kan bli vanskelig å legge om taktikken.» Det skulle bare bli vanskelig, det skulle bli en enorm utfordring.

Modig og nådeløs

Ikke bare mislyktes Manchester United med sitt uttalte mål: å bli det første laget siden AC Milan, som vant i 1989 og 1990, til å gjenvinne det gjeveste trofeet i Europa, de slet voldsomt da cupspillet i Champions League startet. Mellom 1999 og 2007 vant de kun en gang mot Deportivo la Coruna i 2002.

Ferguson hadde bestandig vært modig og nådeløs. Han vraket for eksempel Jim Leighton i omkampen av FA-cupfinalen i 1990, etter en dårlig innsats i den første. Noe som mer eller mindre gjorde slutt på hans karriere.

Og etter at Manchester United havnet på annenplass i ligaen og tapte FA-cupfinalen i 1995, kvittet han seg med Paul Ince, Mark Hughes og Andreiy Kanchelski. Et drastisk valg basert på at han ville satse på unggutta i klubben, og de skulle etter hvert sikre sir Alex Ferguson hans første Champions League pokal. Men, dette, var nytt territorium selv for han.

Når frustrerte fans begynte å synge «4-4-2, 4-4-2» de første årene etter det taktiske skifte, svarte han at han aldri hadde spilt 4-4-2. Dette kunne muligens være sant, men det blir litt som å hevde at formasjonen 4-4-2 aldri har eksistert. De fleste lagene som spilte 4-4-2, spilte med en hengende spiss bak spydspissen, som Kenny Daglish bak Ian Rush i Liverpool eller Peter Beardsley bak Gary Lineker for England – og å fastslå at det da blir en 4-4-1-1 formasjon er fåfengt. Ferguson hadde kanskje ikke alltid brukt en konvensjonell 4-4-2, men lagene han disponerte tilhørte definitivt 4-4-2-familien.

Da Fergusons Aberdeen vant Cupvinnercupfinalen mot Real Madrid i 1983, brukte han to klassiske flankespillere i Gordon Strachan og Peter Weir, mens Eric Black lå litt bak Mark McGhee helt på topp. I hans første kamp som United-sjef hjemme mot Oxford i november 1986, så oppstillingen lik ut med Clayton Blackmore og Peter Barnes på flankene med Peter Davenport og Frank Stapleton på topp.

Men noen unntak fantes det å spore i Fergusons karriere. I Cupvinnercupfinalen mot Barcelona i 1991, da Manchester United vant 2-0, stilte Ferguson med noe som i dag ville blitt omtalt som en 4-2-3-1 formasjon (i datidens England var man ikke så opptatt av formasjoner). Mark Hughes spilte alene på topp, Brian McClair spilte dypt bak ham, blant annet for å demme opp mot Ronald Koemans offensive fremstøt (han var også Barcelonas viktigste igangsetter). Mike Phelan (!) og Lee Sharpe spilte på flankene, mens Paul Ince og Bryan Robson var de to defensivt orienterte på midtbanen.

Tid for tempo

Hurtigheten Manchester United hadde i laget på 90-tallet med Kanchelskis, Sharpe og Giggs gjorde at de som lag ble mye farligere på kontringer, noe som første gang viste seg i sesongen 92-93 da klubben vant sin første ligatittel på 26 år. På denne tiden var Ferguson kjent som en gambler, noe han demonsterte i den avgjørende bortekampen mot Norwich, som sammen med Aston Villa var deres sterkeste konkurrent om tittelen. Hadde Manchester United tapt den kampen i mars, ville de havnet fem poeng bak og tittelsjansene blitt minimert. Med Mark Hughes suspendert fikk Kanchelskis sjansen fra start; Paul Ince var den eneste defensive på midtbanen med russeren, Sharpe og McClair foran ham og Cantona og Giggs de to på topp. Manchester United tok tidlig en tremålsledelse, det andre etter en kontring der McClair strøkne langpasning sendte ekspresstoget Kanchelskis gjennom Norwich-forsvaret og alene med keeper Bryan Gunn gjorde han ingen feil.

Dette var samme formasjon og filosofi som gjorde at Manchester United noen år senere vant «The treble». Men nå hadde de Dwight Yorke og Andy Cole på topp med en høyenergisk og kreativ midtbane bestående av Beckham, Keane, Scholes og Gigges.

Men etter tapet mot Real Madrid måtte Ferguson ty til markante forandringer. I 2000-01-sesongen beholdt Ferguson det samme mannskapet og systemet, men Manchester United så mer sårbare ut og ble fortjent slått ut av Bayern München i kvartfinalen av Champions League. Var det 4-4-2-systemet sin feil eller var det fordi Cole og Yorke var litt på hell?

Ferguson mente åpenbart at hele innfallsvinkelen ikke lenger holdt mål (selv om han også separerte radarparet Cole og Yorke).

Sommeren 2001 hentet han Juan Sebastian Veron og introduserte samtidig 4-2-3-1 med Scholes bak Ruud van Nistelrooy. Planen var at rødtoppen skulle ned i midtbaneleddet når Manchester United ikke hadde ballen. Kort sagt så var det ikke noe sjakktrekk: Scholes, en mann av få ord, innrømmet at han mislikte sin nye rolle, og ved å bryte opp den gylne fireren med Beckham, Keane, Scholes og Giggs, tok Ferguson effektivt livet av den beste midtbanen i engelsk fotball. Ikke gjorde det laget noe mer fremgangsrike i Europa heller.

Forandringen var ingen fryd: Manchester United tapte 10 kamper før jul og mistet samtidig deres aura av å være uovervinnelige. Først da Ferguson gikk tilbake til en klassisk 4-4-2, nå med Solskjær ved siden av van Nistelrooy, fikk de fart på sakene (uten at de klarte å vinne Premier League).

I 2002-03 hadde både Scholes og Van Nistelrooy fantasiske sesonger og 4-4-1-1 ble en suksess da Manchester United nok en gang cruiset hjem ligatrofeet. Særlig mot slutten av sesongen var de tilbake til sitt uovervinnelige jeg, noe som også hadde sin årsak i at Veron hadde blitt skadet og uten argentineren på banen, spilte laget med høyere tempo. Med Europa i tankene byttet Ferguson tilbake til 4-2-3-1, og inkluderte den defensive kapable, men offensivt impotente Phil Neville, og kopierte altså Real Madrids formasjon fra da de tapte hjemme på Old Trafford noen år i forveien.

Etter en miserabel sesong i 03-04, skiftet han igjen formasjon sesongen etter, nå til en 4-3-2-1. De to – som regel Giggs og Rooney – spilte bredt og gikk innover i banen mens Scholes nå befant seg i en mye dypere posisjon på midtbanen, før Ferguson atter en gang gikk tilbake til 4-4-2 da Keane forlot klubben.

Atter en konge

Da Manchester United ble utslått i gruppespillet i Champions League i 2005-06, regnet de fleste med at skottens dager var talte. Også Hugh McLlvanney, en av få journalister som hadde Fergusons tillit, skrev i Sunday Times at «til slutt kommer tiden da selv den beste og modigste ikke lenger er rett mann på rett plass». Men Ferguson var sta og bestemt som alltid og, skulle det vise seg, hadde mer radikale taktiske tanker enn noen hadde forestilt seg.

Manchester United vant tre ligagull på rad, men kronen på det taktiske verket viste seg i kvartfinalen i Champions League mot Roma. De stilte i sin vanlige 4-4-1-1 formasjon: Cristiano Ronaldo og Giggs holdt bredden med Darren Fletcher og Michael Carrick dypt sentralt hvor de ofte fikk hjelp av Rooney, og helt på topp var Alan Smith. Roma vant 2-1 på Olimpico, og hjemmelaget hadde spilt uten en eneste ren spiss (Francesco Totti droppet ned til midtbanen når Manchester United hadde ballen.) På Old Trafford spilte Manchester United drømmefotball og vant 7-1. Men i semifinalen mot AC Milan virket de trege og forutsigbare og neste sesong adopterte Ferguson Roma sin formasjon.

Med Ronaldo, Rooney, Carlos Tevez og Giggs eller Nani som den offensive kvartetten foran to defensive sentrale, der han kunne rullere mellom Hargreaves, Carrick, Anderson og Schloes, spilte Manchester United på fast basis uten en klar spiss, der de fire foran byttet på å ligge lengst framme.

Dette systemet var ambisiøst, laget slet med å skape sjanser og score mål den første delen av sesongen, et faktum som ble veldig åpenbart da altmuligmann (men kanskje først og fremst back) John O’Shea ble benyttet som target-man da de strevde voldsomt i åpningskampen mot Reading. Men når de fire foran fant hverandre, var de praktfulle å bivåne. Spesielt Ronaldo fikk stort utbytte og rom takket være de endeløse kilometerne Rooney og Tevez la ned, og scoret 31 mål i sesongen 2007-08.

Merkelig nok, i Champions League-finalen mot Chelsea, valgte Ferguson en gammeldags 4-4-2, en formasjon som var helt uvant for spillerne, og som han heller ikke vendte tilbake til etter kampen.

Godt resultat, dårlig prestasjon

Akkurat som i 1999, hadde Manchester United flaks. Hvis det går an å kritisere sir Alex Ferguson for noe, er det at han fra tid til annen, da særlig i store kamper, overtenker. I denne finalen brukte han Owen Hargreaves som høyre flankespiller for å demme opp mot Ashley Cole sine offensive fremstøt, mens Ronaldo ble brukt på venstresiden for å utnytte at Michael Essien ble brukt i en uvant rolle som høyreback. I en halvtime så det ut til å gå etter planen, og Ronaldo ga Manchester United ledelsen. Men resten av kampen stormet Essien forbi Ronaldo gang på gang på gang. Et av hans løp førte til Frank Lampards utligning og Chelsea var det beste laget helt til de tapte på straffer. Det var et resultat, men ikke en prestasjon som godtgjorde Fergusons taktikk. Giggs hadde fått en mer sentral og tilbaketrukket posisjon denne sesongen, så formasjonen lignet enten 4-2-4-0 eller 4-3-3-0. Neste sesong holdt han fast ved 4-3-3-0 særlig i Europa, mens han i Premier League plukket de spillerne så til enhver tid var i best form, uten å tenke for mye på taktikk, og heller stole på lagets evner og mentale styrke for å skremme motstanderne.

På denne tiden ble Fergusons også en slags pioner ved å innføre defensive angrepsspillere. Løpene til venstrebacken Aly Cissokho hadde skapt masse trøbbel for Manchester United i Champions League-kvartfinalen mot Porto, så i returoppgjøret på Old Trafford, benytttet han Ronaldo, som hadde blitt overkjørt av Cissokho i den første kampen, som ensom spiss med Rooney som høyre flankespiller. Cissokho og Porto ble holdt i sjakk, og hjemmelaget avanserte greit etter seier 1-0. I semfinalen mot Barcelona året før, ble Rooney nesten en venstreback da han forsøkte å nøytralisere Messi. Park Ji-Sung ble nesten en spesialist i rollen og var særlig god da han tok Maicon ut av kampen i 2009.

Men i finalen mot Barcelona var Parks rolle overraskende. United spilte en slags 4-3-3 og Park ble satt opp mot Sylvinho, et pussig valg da brasilianeren var på hell og mye bedre offensivt enn defensivt, altså en spiller mann burde angripe, ikke utelukkende demme opp for.

På den andre flanken var det Rooney mot Puyol. Begge lagene stilt i en slags 4-3-3 formasjon, men så fort Barcelona tok ledelsen var spenningen over. For katalanerne var Manchester United-spillerne overlegne i ballbehandlingen. Ferguson måtte nok en gang starte en ny omstillingsprosess.

Det er fortsatt et lite mysterium hva det er Ferguson vil oppnå. Etter at Tevez forsvant og Berbatov kun ble benyttet mot svakere motstand i ligaen, betydde samtidig at Rooney spilte 2010-sesongen som en ortodoks spiss. Det var noe befriende og retro over hans enmannshow mot Milan, der mannen med oksenakken headet United videre, som om han var en superhelt fra 30-årene. Samtidig fantes det også en forståelse av at dette var fotball fra en svunnen tid med alt for mye fokus på en mann. Og ganske riktig; Bayern Mûnchen hadde begynt å kontrollere semifinalen allerede før Rooney ødela ankelen.

Sist sesong var Rooney tilbake i en dypere rolle. Formasjonen uten spiss ble igjen forkastet, og Ferguson var tilbake til gode, gamle 4-4-1-1 med Hernandez foran Rooney – en oppstilling som egentlig var identisk med 4-4-2-formasjon fra 80-tallet.

Faren med to spisser i moderne fotball er at man kan ble utspilt på midtbanen, men Rooney tok stort defensivt ansvar, ble en slags offensiv libero og det førte Manchester United til en ny Champions League-finale, men nok en gang ble de utspilt av Barcelona.

Denne sesongen har Rooney blitt flyttet enda lengre tilbake på banen, ved flere tilfeller har han spilt sentral midtbane. Om det er et taktisk grep av Ferguson eller om han rett og slett med det grepet innrømmer at den sentrale midtbanen er for svak, er et åpent spørsmål. United befinner seg i en overgangsfase og det er ikke åpenbart hvor dette vil ende.

Samtidig kan man hevde at Manchester United har vært i en konstant overgangsfase siden tapet mot Real Madrid i 2000. Det var da Ferguson droppet klubbens velkjente og innarbeidede 4-4-2 og så seg om etter nye spillesystemer og formasjoner. Søken etter det optimale taktiske systemet har pågått siden. Noen vil se på denne konstante evolusjonen som en styrke, som et karaktertrekk, at Ferguson aldri hviler på laurbærene Andre vil se det som en svakhet, at han aldri har funnet en formasjon som var like sterk som 4-4-1-1 var på 90-tallet. Kanskje er begge deler sant, for Fergusons geni ligger i hans evne til aldri å være fornøyd. Det er én ting å bygge et fantastisk lag; en helt annen ting er å være modig nok til å gjøre forandringer og til å starte med blanke ark selv med et vinnerlag.

Det store spørsmålet er om Ferguson fortsatt er en trendsetter eller om han desperat prøver å innhente et Barcelona-lag som har tatt fotballen inn i en ny dimensjon.