Romantikeren

sarri-01

Han ble aldri profesjonell spiller og først trener i Serie A i en alder av 55 år. Historien om Maurizio Sarri er fortellingen om bankmannen som sa opp jobben, fulgte drømmen og ble Italias mest spennende trener.

Tekst James Horncastle
Oversatt av Asgeir Ueland

60-tallet var annerledes. En enklere tid, en tilværelse med færre krav og forventninger om oppmerksomhet enn i dag, der ungdommen drømmer om å bli berømt. Før var drømmer forbundet med leggetid, og når hodet til Amerigo Sarri traff puta, tok fantasien ham til Frankrike hvor han stod på startstreken i Tour de France.
Amerigo var en god syklist. Det var når veiene ble brattere og lufta tynnere at talentet hans virkelig kom fram. Han steg opp fra sykkelsetet, tråkket det han var god for, og med ett framstod fjellene som fartsdumper. Familiehjemmet ble snart dekorert med trofeer vunnet etter lange dager på sykkelsetet. Amerigo Sarri vant 37 løp som amatørrytter. Han kunne ha blitt proff.
En av datidens sykkelstjerner, Gastone Nencini, kjent som «løven fra Mugello», ville ha Amerigo på laget som hjalp ham inn til seier i Giro d’Italia i 1957 og Tour de France i 1960. Romantikeren i Amerigo hadde gladelig takket ja, men realisten i ham avslo tilbudet. Den beskjedne lønna han ble tilbudt som hjelperytter stod ikke i forhold til det han var forventet å ofre for Nencini. Det var en utakknemlig oppgave. Samtidig var han i ferd med å bli far. Tanken på at han ikke ville se sønnen ta sine første steg og la kona være alene med den nyfødte i flere måneder om gangen, skar ham i hjerteroten. Til slutt valgte han familien, på tross av Gastone Nencinis gjentatte forsøk på å få ham til å prioritere sykkelen. Og dermed forble syklingen bare en hobby. I stedet tok Amerigo seg jobb som kranfører og heiste murstein under byggingen av en fabrikk i bydelen Bagnoli i Napoli.
Røyken fra fabrikkpipene farget dette ellers pittoreske hjørnet av verden grå. Sønnen Maurizio ble født her. De bodde i Via Silio Italico, men i dag er sporene etter familien Sarri visket vekk. Huset er borte, og det er bare Pasquale, en lokal kjentmann, som husker dem. I alle fall later han som om han gjør det. Han peker over gata på motsatt side av Via Lucio Silla. I det huset bodde en gang den tidligere Napoli-treneren Giovanni Galeone. Galeone har vært som en far for for Max Allegri, som er trener i Juventus, laget som hele 2015/16-sesongen kjempet med Napoli om Serie A-tittelen.
Men Bagnoli skulle ikke bli hjemmet til familien Sarri lenge.
Mulighetene for arbeid var bedre i Toscana hvor fabrikkene ekspanderte. Da Maurizio var tre år, tok Amerigo med seg familien dit.
Han var ung da de flyttet, men Maurizio glemte aldri Napoli. Røttene skulle vise seg tydelig, som det ofte gjør i Italia, gjennom fotballen.
Som naturlig var, prøvde Amerigo å få sønnen inn i sykkelsporten:
«Jeg vant noen løp, men jeg fant ut at det var en idrett som tok på mentalt, og samtidig spilte alle kompisene mine fotball», har Maurizio sagt.
Fascinasjonen for sykkelsporten levde videre fra tilskuerplass langs veikanten, med ørene klistret til radioen, eller limt til fjernsynsskjermen. Eddy Merckx, og senere Marco Pantani, fikk Maurizios nakkehår til å reise seg.

Kurt den gode
Det var ikke pedaltråkking den unge Sarri ønsket å bruke føttene til, men sparking av ball. På løkka var han alltid Antonio Juliano, Napolis kaptein og playmaker på 70-tallet. I vennegjengen i Figline Valdarno, var han den eneste Napoli-supporteren. Resten hadde hjertene i Fiorentina, Juventus, Milan eller Inter.
«Jeg hadde et sterkt forhold til Napoli, og det var helt naturlig for meg å holde med laget fra byen hvor jeg ble født. Jeg var den eneste gutten fra Napoli på skolene på sørsiden av Firenze. Det var heller ikke en lidenskap jeg vokste av meg. Jeg gikk og så Napoli når de spilte mot Fiorentina på Artemio Franchi, og jeg stod selvsagt sammen med bortefansen», har Sarri sagt til avisen Il Mattino.
Han spilte for det lokale laget Figline. De ble trent av Kurt Hamrin, den legendariske svenske spissen som var med å tape VM-finalen på hjemmebane i 1958 mot Pelés Brasil. Selv om svensken aldri ble toppscorer – «capocannoniere» – i Italia, var han på denne tiden den femte mestscorende i Serie As historie, og en helt i Fiorentina. Etter at han la opp ble han værende i Toscana.
«Han var for god», reflekterte Sarri en gang i avisen La Repubblica.
«De kalte ham ‘Uccellino’ – ‘den lille fuglen’. Men når han slo frispark fra hjørnet av sekstenmeteren, stod vi alle måpende tilbake. Alle gikk inn.»
At en slik storhet var en del av lokalmiljøet, var et privilegium. Én spesiell Hamrin-lærdom har blitt værende med ham: Størrelse er ikke alt. Fotball handler i bunn og grunn om teknikk og fart.
«Først og fremst handler det om å tenke raskt. Man må ikke bli for opptatt av styrke. Gutter, vi spiller fotball, vi losser ikke en lastebil.»
Maurizio Sarri var kjent som «Il Secco» – «den tørre» – på grunn av sin tynne kropp og tørre humor. I Figline spilte han i forsvar. Han var ikke noen stor spiller, blir det sagt. Sarri husker det litt annerledes:
«Jeg kan ikke ha vært så dårlig siden jeg var på prøvespill hos Torino og Fiorentina.»
Men han kan ikke ha vært så god heller, siden han ikke fikk kontrakt hos noen av dem.
Et kjapt blikk på dagens Serie A-trenere viser at Sarri ikke var i nærheten av å ha den samme karrieren som Roberto Donadoni, Siniša Mihajlović, Paulo Sousa og Massimiliano Allegri – for å nevne noen. Men som Arrigo Sacchi pleide å si: «Du trenger ikke å ha vært hest for å bli en god jockey.»

Bankmann
Siden Maurizio Sarri ikke kunne leve av fotballen, jobbet han for Monte dei Paschi di Siena, verdens eldste nåværende bank. Men når han ikke var på farten rundt i Europas store finanssentre som London, Frankfurt eller Luxembourg, spilte han og senere trente amatørlag i Toscana. Sarri begynte trenerkarrieren for et kvart århundre siden, mens Donadoni ennå spilte for Milan, Mihajlović for Røde Stjerne, Sousa for Benfica og Allegri for Pescara.
Vanni Bergamaschi heter mannen som har æren for at Sarri i det hele tatt ble trener. De to spilte sammen i Stia. For å finne den klubben i den Dante-lignende verden som er italiensk fotball, må man gå helt ned på åttende nivå. Under en sesong da resultatene buttet imot kom Bergamaschi opp med en idé – han ville ha Sarri som trener. Han hadde aldri møtt noen som tenkte så mye på fotball som Sarri.
Hver tirsdag kjøpte han La Repubblica for å lese spalten til den legendariske sportsjournalisten Gianni Brera. Kampen mellom den gamle og nye skolen i italiensk fotball raste, med Arrigo Sacchi som hovedrolleinnehaver. Det satte tankene i sving hos Sarri. På grunn av sin gladiatorlignende spillestil, en gang var det ryggen, en annen gang var det kneet, ble Sarri ofte henvist til sidelinjen. Derfra kunne han observere spillet. Han kom med innspill til medspillerne og valg de gjorde underveis i kampene. Han hadde også meninger om spillestil og -system.
«Greit. Kan ikke du bare ta over laget, da?», sa Bergamaschi en dag.
Skulle Sarri ta jobben, måtte det gjøres skikkelig. Han ønsket en speider som skulle se motstanderne. Forespørselen ble avslått, men Stias forsvarsspillere ble plutselig fôret med informasjon om motstandernes spisser. Spillerne måtte også møte opp trening lørdag morgen.  Akkurat som i en proffklubb skulle laget gjennom en «rifinitura» – en finjusteringsøkt, en siste terping på det man har trent på siste uke. Lagmoralen ble styrket gjennom felles middager en gang i uka i Stias sparsommelige klubblokale.
Sånn startet Sarris vei gjennom divisjonssystemet, på bunnen. Da han var i Faellese, hev han seg i bilen når arbeidsdagen i banken var over og byttet ut dressen med treningstøy. Sammen med spillerne jogget han rundt Fattoria del Palagio, en vingård som nå er eid av Sting. Han prøvde å gi disse klubbene en smak av profesjonalitet. Sarri spurte barndomskammeraten Mirko Tinagli om han ville bli keepertrener i Faellese.
«Jeg begynte å le. Ingen lag på det nivået har en keepertrener. Vanligvis er det hovedtreneren eller assistenten hans som tar seg av slikt. Fordi jeg var nysgjerrig sa jeg ja, og Maurizio startet umiddelbart med å sette opp øvelser for meg. Jeg husker at jeg studerte en gammel video av Lido Vieri (tidligere keeper for Torino, Inter og Italia)», har Tinagli sagt til Corriere dello Sport.
I dag jobber Tinagli som museumsarbeider ved Uffizi-galleriet i Firenze.
Det finnes omtrent ingen klubber i Toscana som Sarri ikke har trent. Cavriglia, Antella, Valdema, Tegoleto, Sansovino, Sangiovannese. Sarri ledet tre av dem til opprykk, og vant også Coppa Italia Dillettanti – den italienske cupen for amatørlag. Om man ser på disse lagene er det derimot bare noen få spillere som har utmerket seg. Luca Tognozzi, som spilte på midtbanen under Sarri i Sansovino og Sangiovannese, spilte senere i Serie A under Walter Mazzarri i Reggina.
Da Ciccio Baianos (Fiorentina, West Ham mm) karriere var på hell, fikk han erfare at Sarri kunne lære bort nye ferdigheter til en gammel sliter:
«Han endret posisjonen min og gjorde meg til en nummer 10, bak spissen, i en 4-2-3-1-formasjon. Jeg ble opplært av Zdeněk Zeman (i Foggia), og trodde at ingen kunne lære meg mer om angrepsfotball enn ham. Det var Sarri som lærte meg hva tierrrollen bestod i, om bevegelser og løp.»
Sarri hadde også noen andre regler som han ville ha overholdt, blant annet en som vil få puristene til å trykke ham til sitt hjerte:
«Alle skulle ha svarte sko, det var bare jeg som fikk ha hvite», forklarer Baiano.
Overtro var også en viktig for Sarri, han gikk i svart den dagen Sansovino rykket opp til 4. divisjon, men som han senere sa: «Jeg sluttet med det da det ikke virket lenger».

«Jeg driter i overgangsmarkedet. Alle søker tilflukt i det», har Sarri uttalt. I stedet fokuserer han på det som kan gjøres på trening – det er her man skaper gode fotballag. Sport Calcio Ritiro estivo Ssc Napoli - preparazione atletica Calcio Campionato Serie A TIM 2015-2016 Nella foto: mister sarri , el kaddouri Photo LaPresse - Spada 16 07 2015 Dimaro , Tn (Italy) Sport Soccer Summer retreat Ssc Napoli - Athletic Italian Football Championship League A TIM 2015 2016 In the pic: head coach sarri , el kaddouri
«Jeg driter i overgangsmarkedet. Alle søker tilflukt i det», har Sarri uttalt. I stedet fokuserer han på det som kan gjøres på trening – det er her man skaper gode fotballag.

Fulgte hjertet
Det var den uformelle stilen han skulle føle seg mest hjemme i. Dressen han hadde i banken var bare en arbeidsuniform. Den var skreddersydd, men passet likevel ikke helt. Da Sarris trenervirke begynte å nærme seg profesjonelt nivå i Italia måtte han ta et valg. Han trengte å bruke mer tid på fotballen, om han skulle få noe ut av det.
Dette var på tiden da euroen ble innført. I eurosonen ville mellombanklig finansiering bli enklere, med færre vekslinger på veien. Men Sarri tjente godt i banken Monte dei Paschi di Siena, veldig godt. Vederlaget for trenerjobben i Sansovino beløp seg derimot til bare rundt én million lire i måneden, omtrent 5000 kroner. På en måte var Sarri i samme situasjon som faren var da Gastone Nencini tilbydde ham å bytte ut hytta i heisekranen med sykkelsetet.
Sarri junior ville ikke gjøre samme tabben, og bestemte seg for å følge lidenskapen.
«Jeg valgte den eneste jobben jeg ville ha gjort gratis», har han sagt til La Repubblica.
I august 2014, i en alder av 55, var han endelig en Serie A-trener.
Empoli beholdt plassen i Sarris debutsesong som trener på toppnivå, selv om de var ligaens desiderte lettvekter. De hadde Serie As laveste budsjett og lønningsliste – netto tjente hele laget det samme som Roma betalte Daniele De Rossi brutto. Ikke bare i penger og prestisje var Empoli ligaens letteste og laveste lag, men også i antall kilogram og centimeter. Hamrins innflytelse stod altså opp mot tidens tann.
Etter en tung start med bare én seier på de ti første kampene, holdt likevel Empoli seg i Serie A med stil. Klubben var som en «isola felice» –  «en gledens øy» – en utopi, et sted der alt fungerte perfekt. Treningene var åpne for publikum. Faren Amerigo syklet ned for å følge treningene og satt med de andre pensjonistene på tribunen, det var fritt fram for alle. Sarri mener at ideer ikke skal holdes innelåst, men deles. Da Sinisa Mihajlovic spurte om han kunne studere et par treninger under en landskamppause i mars 2015 var svaret umiddelbart ja. Bournemouths manager Eddie Howe kom også på besøk.
Det som må ha slått dem er fokuset på detaljer, nitidigheten og Sarris moderne metoder. Han er det italienerne kaller «pane e salame» – «brød og salami»: Jordnær. Folkelig. Fri for jåleri. Han er også en slags lokal vismann, eller en profet i egen by. Sarris interesse for litteratur er også noe man gjør et nummer ut av – han leser gjerne Charles Bukowski, John Fante og Mario Vargas Llosa.
Han er definitivt en framtidsrettet mann, som benytter droner til å filme treningene, for å best mulig kunne se lagets bevegelser, spesielt i forsvarsspillet. Da Roberto Mancini fikk vind om dette, krevde han at Inter-ledelsen kjøpte inn det samme verktøyet.
Som tidligere bankmann er han naturlig nok tallkyndig, og meldte seg på et statistikkurs på universitetet. En lærdom han bruker for å analysere laget.
«Jeg holder spesielt øye med statistikkene som kan si noe om hvor høyt vi bør ligge i banen og hvor vi bør sette presslinja. Jeg ser på hvor mange ganger våre forsvarsspillere har spilt opp på playmakeren vår. Og på antall balltap kontra antall framoverrettede pasninger blant midtbanespillerne. Spissene, derimot, lever i en annen verden. Dem må du gi den samme friheten du gir barn.»

«Den nye Sacchi»
I motsetning til Zdenek Zeman, som ellers forbindes med Sarri gjennom røykevaner og spektakulær angrepsfotball, er Sarri en mann som passer tidsånden. Han har ikke frosset fast i en annen tid, men har utviklet seg, tatt nye grep og funnet sin egen stil. Mange sammenligninger ham med Sacchi og innflytelsen han hadde på 80-tallet. De to deler synet på hvordan fotball skal spilles, og Sarri tok Sacchis side under den fotballfilosofiske debatten som pågikk med Brera.
Å se Empoli under Sarri var som å høre et orkester. Man satt igjen med den samme følelsen som man hadde da man så Sacchis Milan. Laget spilte i perfekt harmoni, de angrep og forsvarte seg som en enhet. Det var en triumf for treningsmetodene og filosofien til Sarri. Han ga ungdommene sjansen. På laget spilte sju gutter fra klubbens eget akademi. En av dem var midtstopperen Daniele Rugani, som spilte samtlige minutter, uten å pådra seg ett eneste gult kort, noe som ga assoiasjoner til den store Gaetano Scirea. Sarri omskapte eldre spillere som aldri hadde spilt på toppnivå til landslagsspillere for Italia, som Mirko Valdifiori, kjent som provinsens Pirlo.
Da rosen og anerkjennelsen endelig kom for Sarri, klarte han aldri helt å ta den på alvor. Samuel Eto’o kom bort til ham etter at en 1-1-kamp, og sa at han hadde likt å se Empoli hele sesongen. Reaksjonen fra Sarri var latter, før han utbrøt: «Kødder du?»
Han var i samtaler Milans direktør Adriano Galliani om å ta over etter Filippo Inzaghi, men de strandet. Årsaken var angivelig at Silvio Berlusconi likte dårlig at Sarri helte mot den politiske venstresiden, etter at Sarri innrømmet at han ville stemme på Maurizio Landini, generalsekretæren for Italias største fagforening. I tillegg stilte lederen for Milans juniorlag, Cristian Brocchi, som selv siklet på jobben, spørsmål om Sarri kunne håndtere en garderobe fylt av superstjerner og primadonnaer.
«Han gjorde en ganske god observasjon. Jeg spør også meg selv om jeg ville være i stand til å trene en storklubb. Jeg krever mye arbeid og ofring. En ung spiller vil akseptere det, men jeg vet ikke om en stjerne vil det», sa Sarri i etterkant.
Dette spørsmålet fulgte ham da han fikk jobben som trener i Napoli. Sarri kunne ikke helt forstå at han hadde fått muligheten. For ham var han ved sirkelens ende: Han skulle trene laget han hadde holdt med siden han var en liten gutt.

Drømmejobben
Telefonsamtalen fra Napoli-eier Aurelio De Laurentiis kom overraskende: «Jeg trodde det var en spøk. Jeg mistet munn og mæle i 20 sekunder, først da forstod jeg det var stemmen til De Laurentiis. Jeg var storfornøyd bare med å bli oppringt, uansett om jeg fikk jobben eller ikke.»
Hvordan ville Sarri håndtere overgangen fra arbeidet i skyggene ute i provinsen til å trå inn i flomlyset i en storby? Av italienske byer med bare ett fotballag, er Napoli den største. Presset er unikt, noe Sarri fikk føle etter at klubben hadde sin dårligste start siden de sist rykket ned. Diego Maradona uttrykte at han ikke forstod at Sarri hadde fått jobben.
«Napoli skremmer meg, vi kommer ikke en gang til å havne midt på tabellen slik vi spiller», sa klubblegenden.
Det tok tid for spillerne å tilpasse seg Sarris metoder.
«Det er som å gå fra iPhone til Samsung», har Sarri spøkt.
Når Napoli-spillerne først ble vant til Sarris konsept og hans 4-3-3-system, så de seg ikke tilbake. Ved halvspilt serie toppet de lyseblå tabellen. De hadde fortsatt sjanse til å hente hjem seriemesterskapet før de møtte Juventus fem runder før slutt. De tapte 3-0, og havnet til slutt ni poeng bak «den gamle damen». Men det var en spektakulær sesong. De scoret 80 mål. Gonzalo Higuaín ble «capocannoniere» med 36 mål – flere mål enn fire av lagene i serien.
Higuaín ble i sommer solgt til nettopp Juventus for 800 millioner kroner – tidenes fjerde dyreste fotballovergang og italiensk transferrekord.
Sarri har fått forgjengeren Rafa Benítez til å se ut som en vits. Benítez klagde over at andre klubber tjente mer penger og at Napoli ikke kunne konkurrere med dem, og at de alltid hanglet etter med et par spillere på overgangsmarkedet. Sarri er av en annen oppfatning:
«Jeg driter i overgangsmarkedet. Alle søker tilflukt i det.»

Sarri Potter
I stedet prediker han at det er gjennom treningen man skaper verdi og kvesser kantene. Benítez burde ha fokusert på det, og lagt til side det frustrerende roteringssystemet.
«Du kan iverksette et statskupp med 18 mann», svarte Sarr da han ble spurt om hvorfor han, i motsetning til Benítez, gjorde så få endringer.
«Lagene som nytter færrest mulig spillere er som regel de som gjør det best.»
Ydmykende for Benítez er det at Sarri har lykkes der han mislyktes: å få orden på forsvaret. I de siste to sesongene før Sarris ankomst, var dette Napolis akilleshæl. I den perioden slapp de inn 93 ligamål, 46 flere enn Juventus og 37 flere enn Roma. Å vinne ligaen med et så porøst forsvar var en umulig oppgave. Under Sarri er dette kraftig forbedret. Napoli holdt nullen i 14 seriekamper forrige sesong, med omtrent de samme spillerne. Kalidou Koulibaly har gått fra å være Bambi på isen til å forsvare som Lillan Thuram. Midtbanen med Allan, Marek Hamsik og Jorginho har en flott balanse.
Lorenzo Insigne spilte så godt at man har snakket om å hente fram Maradonas nummer 10-drakt fra den fredede tilværelsen.
De er ett kvart hundreår siden sist Napoli vant serien. Kan det skje i år? Du kan jo tenke deg hvordan det vil bli om de gjør det. Sarri kommer hjem og leverer den hellige gral.
Så langt unnlater Sarri å nevne ordet «Scudetto» («seriemesterskap»).
«Det er et banneord», sier han.
Det er noe som skal være usagt, som Voldermorts navn i Harry Potter, men Napoli var magiske forrige sesong, og mye av fortjenesten for det tilhører mannen de kaller Sarri Potter.

 

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER