Rekordmannen

Molde fotballklubb. Aker Stadion. Daniel BErg Hestad. FOTO: ERIK BIRKELAND

For Daniel Berg Hestad har hele karrieren handlet om tro, håp og kjærlighet. Troen på seg selv, håpet om seriegull og kjærligheten til Molde Fotballklubb. Nå er MFK-legenden klar for sin 23. sesong.

Tekst Vegard Vaagbø
Foto Erik Birkeland og Romsdals Budstikke

Det skjedde ikke så mye søndag den 23. mai i 1993. Det var rolig i NTB sine redaksjonslokaler også. Telemedisinsk samarbeid mellom Russland og Norge ville være i gang i løpet av ett års tid, Tibor Stern hadde vunnet Dokka Open i hanggliding og ”Bestefars hevn” av Prestestranna Vel Vel Vel hadde røket ut av av Norsktoppen. Deretter var det lite lyd på linjene før klokka bikket 20:18 og resultatene fra eliteserien i fotball var klare til utsendelse. En halvtime etter kampslutt.

Tom Kåre Staurvik hadde blitt matchvinner på Aspmyra, Mons Ivar Mjelde putta to til på vei mot sine 19 og toppscorertittelen, Lyn og Fyllingen (3-0) spilte mot hverandre, Rosenborg vant som vanlig og i Stavanger slo Viking HamKam 7-1.

I den siste kampen, spilt i Kristiansand, hadde Molde tapt nok en gang. Frode Olsen, Erik Mykland, Tommy Svindal Larsen, Frank Strandli og Start vant som oftest det året, og de blåhvite ble sendt hjem med 0-4-tap. Fortjent var det også. Men noe var det å merke seg for romsdalingene. Ikke nødvendigvis at Sindre Rekdal og Ulrich Møller hadde fått gult kort, det var ingen nyhet. Men etter 58 minutter hadde Morten Kristiansen fått nok. Eventuelt så hadde spillende trener Ulrich Møller fått nok av ham. Uansett. Kristiansen ble byttet ut og inn kom en av klubbens egne juniorer. Til sin debut. 17 år, 9 måneder og 23 dager gammel. Bare to år etter at han spilte guttefotball fikk det som 22 år senere er klubbens største legende sin debut i norsk toppfotball.

Historien om Daniel Berg Hestad er historien om tålmodighet. Om selvdisiplin, forandring, vinnervilje, konkurranseinstinkt og utholdenhet.

Parallelt har norsk fotball gjennomgått en omveltning som få kunne forestille seg da Daniel debuterte: Norsk toppfotball har blitt en milliardindustri.

Men dette er først og fremst historien om kjærligheten til fotballen, kjærligheten til en by og kjærligheten til en klubb.

– Jeg kan ikke se for meg et liv uten Molde Fotballklubb. Det er min andre familie. Den går hånd i hånd med den familien jeg har hjemme. Det er så mye mer enn en jobb. Det er personlig for meg.

På Aker stadion er det to måneder igjen til seriestart. Daniel Berg Hestad drikker sin andre kopp kaffe, inne i den andre timen av intervjuet – klar for sitt 22 år med toppfotball. Hvis noen har blått blod i Molde så er det 39-åringen. Ikke kun fordi han tett på er å kunne regnes som kongelig i byen ved fjorden, men også rent genetisk.

Bestefaren spilte for klubben, broren til bestefaren spilte for klubben, faren spilte for klubben, onkelen spilte for klubben, den andre onkelen spilte for klubben, den tredje onkelen spilte for klubben, broren spilte for klubben, den andre broren spilte for klubben og nå er sønnen Tobias også i gang.

– Det har gått i generasjoner dette, og vi har jo fått det inn med morsmelka. Jeg er oppvokst med skitne fotballsko og treningsklær både her og der. Fattern kom alltid hjem fra trening med treningsbagen sin og dusjet hjemme. De fikk ikke så mye betalt, men vi ungene fikk være med på mye. På turer og treningsleirer. Jeg er vokst opp med å være med over alt, springe etter baller, være i miljøet og se opp til spillerne som var der.

Garasjen til onkel Jan
Det virker kanskje ikke sånn, men Daniel Berg Hestad hadde helt sikkert valgfriheten til å gjøre noe annet enn å løpe etter en ball. Han kunne nok blitt politi eller jobbet i militæret. Han er disiplinert, men heldigvis det ble ikke sånn. 22 år etter at han debuterte mot Start er det lett å si at arven, blodet og historien bestemte at det ikke kunne bli noe annet enn fotballspiller av Stein Olav ”Laffen” Hestads nest eldste sønn.

– Fattern har selvsagt hatt mye å si og jeg lærte mye av han. Men i to år så bodde vi hos bestefar, og Jan – onkelen min – påvirka meg. Han trente veldig mye, og han trente veldig mye teknikk, han var annerledes enn alle andre.

Jan Berg hadde et garasjetak der de spilte fotball. Første gangen han og lille Daniel spilte der var de atten og åtte år. Året før hadde Jan Berg debutert på A-landslaget, året etter at han hadde debutert på G16-landslaget. I likhet med sin tekniske onkel fant Hestad seg tidlig i rette som spiss. Han scoret bøttevis med mål. Fra guttespiller og finale i Norway Cup sommeren 1991 til plass i juniorstallen på direkten ved hjemkomsten.

– Det var en voldsomt bratt læringskurve. Vi vant juniorcupen i 1992 og da flere av spillerne i A-stallen var skada året etter ble jeg hentet opp og fikk spille litt. Det var ikke store troppene da, og var det noen skader så var veien kort inn på laget.

Berg Hestad etablerte seg raskt på a-laget. Fra å være innbytter i juniorfinalen mot Viking høsten 1992 til å spille over halvparten av kampene for A-laget i 1993. Uten at det gjorde han rik av den grunn. 750 kroner for å starte og halvparten for å bli byttet inn. De 15 kampene han spilte for A-laget i 1993 akkumulerte 8875 kroner. Totalt. Det er rimelig å anta at seiersbonusen for én kamp alene kan matche det i dag.

– Vi var en amatørklubb som gikk opp og ned i divisjonene. Vi trente på ettermiddagene, men det var en fin arena for meg å komme inn på.

For klubben var det en stor nedtur at 93-sesongen endte med nedrykk fra Tippeligaen. Men for Daniel Berg Hestad var 1994 en stor opptur. Plass på U19-landslaget for første gang, fast plass på klubblaget, opprykk og påfølgende cupseier mot Lyn. Klubbens første pokal.

Det sparket i gang en snøball av oppturer for Hestad. Det startet med en ellevill serieåpning i 1995 med 6-0 i Bergen og seks påfølgende seire. Deretter ble han fast på U21-landslaget, en generasjon ”for tidlig”. Bare Steffen Iversen (18) var yngre. Hestad fikk sin første europacupkamp, mot Dinamo Minsk, samme år og i november var han med da U21-landslaget havnet i play-off mot Nederland i OL-kvaliken.

Men det var bare en forsmak på det som skulle komme. Da U21-laget startet på en ny kvalik – med Daniel Berg Hestad sin ”egentlige” generasjon – var det også starten på et historisk eventyr. I play-offen mot Frankrike – i Frankrike – ble kaptein Daniel Berg Hestad i praksis Norges matchvinner med sitt 3-0-mål. Det franske laget reduserte to ganger, men Patrick Vieira, Laurent Robert, Ludovic Giuly, David Trezeguet og Thierry Henry kom aldri nærmere enn reduseringene.

Trond Andersen og Daniel Berg Hestad var to av de største MFK-talentene på 1990-tallet. Gitar kunne de også spille, og på treningsleir på La Manga var det tid til å finstemme musikeregenskapene.
Trond Andersen og Daniel Berg Hestad var to av de største MFK-talentene på 1990-tallet. Gitar kunne de også spille, og på treningsleir på La Manga var det tid til å finstemme musikeregenskapene.
Heerenveen røk ut mot Alan Shearer og Newcastle i europacupen, men Daniel Berg Hestad spilte to gode kamper mot det engelske laget i 2005.
Heerenveen røk ut mot Alan Shearer og Newcastle i europacupen, men Daniel Berg Hestad spilte to gode kamper mot det engelske laget i 2005.

Proffspekulasjonene
«Av dagens U21-lag er Steffen Iversen og Daniel Berg Hestad nærmest A-landslaget», sa U21-trener Nils Johan Semb før Daniel Berg Hestad fikk sin debut i en treningskamp mot Danmark. På et lag spekket med utenlandsproffer var Hestad, Erik Hoftun og Hai Ngoc Tran de eneste med fra den hjemlige serien.

Det ble aldri noe VM-sluttspill i Frankrike på Daniel Berg Hestad, men han tok steget videre til A-landslaget, likevel. Det virket helt naturlig. Han var med i troppene mot Latvia, Slovenia, Albania, Egypt, Israel og Estland i den påfølgende EM-kvalifiseringen.

I den perioden fikk proffspekulasjonene bein å gå på. Molde hadde takket nei til 10 millioner fra Fiorentina etter 1996-sesongen. Liverpools Roy Evans dro til Marienlyst for å se ham året etter. Han var ikke alene om å vise interesse. Mange klubber var inne i bildet.

Men selv om det aller meste så mer enn lyst ut, ble det aldri helt som forventet. Landslagskarrieren tok aldri helt av, det ble stort sett med noen innhopp. Heller ikke proffeventyret ble realisert. Ikke da. Elleve av lagkameratene i Molde ble solgt ut av landet. Daniel Berg Hestad ble det ikke.

– Jeg vet egentlig ikke hva som skjedde i den perioden der. Jeg var både profilert, ettertraktet, og jeg hadde jo også lyst å dra ut. Når man er i 20-årene er det viktig å ta nye steg for å få videre utvikling. Jeg tror jeg hadde tatt det neste nivået ganske fort. Selv om jeg ikke gjorde det godt på a-landslaget, er det kanskje litt tilfeldig hvem som lykkes med å komme seg ut og ikke. Jeg hadde muligheten til å dra på en rekke prøvespill, men det sa jeg konsekvent nei til. Jeg får ikke det beste ut av meg sjøl i en slik ramme, og valgte heller å la være. I ettertid så burde jeg kanskje dratt, men jeg ville ha trygghet i en klubb med en trener som hadde trua på meg.

Det hadde han i Molde. Og kanskje nettopp derfor ble det ikke noe av profflivet den gangen. Kanskje derfor er han, til tross for halvannet år med suksess i Nederland, først og fremst en klubbspiller for Molde. Trygghet er et suksesskriterie for Daniel Berg Hestad. Og trygghet har han i Molde.

Men selv om han ble værende i hjembyen, var det likevel stor sportslig suksess med klubblaget, og gruppespillet i Champions League var et naturlig høydepunkt. Molde er en av de desidert minste byene med CL på merittlisten. Med de gode resultatene giret også klubbens eiere om, og siden de mente det var realistisk å spille kvartfinale i Champions League, fikk Erik Brakstad sparken og Gunder Bengtsson jobben.

Det som var ment som en profesjonalisering av en hel organisasjon endte med en stadig mer lukket klubb stadig færre brydde seg om. Resultatene begynte også å svikte for laget og tilsynaltende for Daniel Berg Hestad. Men bare et drøyt halvår etter at han ble tatt i fyllekjøring og dømt til 27 dagers ubetinget fengsel og 80.000 kroner i bot, var han igjen landslagsaktuell. En prestasjon i seg selv. Men Hestad var likevel på vei inn i en av sine tyngste perioder i karrieren.

– Begynnelsen av 2000-tallet, etter at Brakstad dro og svenskene kom, var ei tung tid for meg. Jeg hadde krøpet til korset og dratt til Leicester for å prøvespille og da det ikke ble noe av fikk jeg meg en mental smell. Jeg kunne slure på 80 prosent her hjemme og det var mer enn bra nok til å være soleklart førstevalg. Jeg mente selv jeg hadde et nivå til inne.

For første gang i karrieren var det ikke gøy å gå på trening, heller. Hestad hadde lagt seg til en vane, eller uvane om du vil, med alltid å signere langtidskontrakter. Han hadde ikke agent, men forhandlet selv. Rent kynisk kunne han personlig hatt større utbytte av å være litt kaldere i forhandlingssituasjonene med klubben.

– Jeg ble jo aldri lurt, men jeg ville at klubben skulle ha igjen penger for meg ved et salg, og derfor vegret jeg med å gå kontraktene helt ut. Jeg forlenget heller da det var to år igjen. Jeg er sikkert den i klubbens historie med flest femårskontrakter. Men til slutt ble det ”nå eller aldri” og i 2003 bestemte jeg meg for at det var nok.

Kapteinen ble Bosman-spiller og bare to dager etter at han kunne signere for en ny klubb, med et halvår igjen i Molde, skrev han under for Heerenveen. Klubbformann Riemer van der Velde hadde sett Hestad allerede i 1995, da U21-landslaget tapte mot Nederland på Heerenveen sin hjemmebane. Åtte år senere fikk van der Velde endelig napp.

– Sett i ettertid var det klubbskiftet helt nødvendig for meg. Jeg måtte ha noe nytt. Jeg måtte prøve profflivet for å kunne si til meg sjøl at jeg hadde gjort det og ikke alltid valgte det sikre. Hadde jeg ikke dratt i 2004, så hadde jeg sikkert begynt å tenke på å legge opp allerede da.

Perioden i Heerenveen ble i det store og hele en suksess, og etter hvert var det flere klubber – blant annet i Bundesliga – som viste interesse for Hestad. Men etter bare halvannet år valgte han i stedet å vende hjem igjen. Årsaken var familien, og at han og kona Trude har en sønn med spesielle behov. Jonathan (12) har en progressiv sjukdom som gjør at han må ha tett oppfølging i hverdagen.

– Jeg personlig hadde det ganske bra, og det gikk også bra sportslig, men det var best for han at vi flyttet hjem. I etterkant er det lett å se at det valget var helt rett.

Daniel Berg Hestad har ikke noe særlig behov om å snakke offentlig om sønnen og behovene han har, eller om sitt privatliv for øvrig. Men til Romsdals Budstikke ga han i fjor et lite innblikk. Da fortalte han om en sønn som tidlig fikk epilepsi og var sein motorisk.

«Vi har tatt prøver og sendt dem rundt i halve verden, uten å få gode svar. Nå tar vi en dag om gangen. Jeg prøver å ikke gruble så mye på hva som kan skje. Men for meg er det jo ganske innlysende hva denne sjukdommen vil innebære til slutt», sa han brutalt ærlig til avisa.

Han tok en pause fra fotballen i 2003 nettopp av den grunnen. Og i fjor ble han ikke med til Spania på den ene treningsleiren fordi han heller ville være med familien.

– Vi har valgt å ikke være like åpne om det som mange andre har vært. For oss er det en privatsak og det er vår måte å håndtere det på. Det er en utfordring å ha en sønn med spesielle behov. Det er en klisjé, men du får et annet perspektiv på hva som betyr noe. Fotball er viktig og det er en stor del av livet mitt, men det er andre ting som er viktigere. Jeg er én mann når jeg er på jobb, og en annen når jeg er hjemme.

Det tok sin tid, men Daniel Berg Hestad ble seriemester med sitt kjære Molde til slutt. Hele tre ganger har han  kunnet løfte pokalen de siste fire årene.
Det tok sin tid, men Daniel Berg Hestad ble seriemester med sitt kjære Molde til slutt. Hele tre ganger har han
kunnet løfte pokalen de siste fire årene.

Store kontraster
De som husker Daniel Berg Hestad fra det blåhvite MFK-laget med han, Ole Gunnar Solskjær, Arild Stavrum, Ole Bjørn Sundgot, Trond Andersen og Petter Rudi i spissen husker ikke bare laget for å være breddfullt av talent. De husker også at spillerne sto for en selvtillit og væremåte de aller fleste utenfor byen hadde problemer med å akseptere. Langt hår med strikk i, fargerike sko, store i kjeften. Klysete. Ekle. Usympatiske.

Inntrykket Hestad gir av seg selv i dag er noe ganske annet. Hjemme på trygge Aker stadion kan han reflektere over sosiale og politiske problemstillinger tilknyttet fotball. Som hvorfor det så godt som ikke er én fotballspiller på toppnivå i Norge som har stått frem som homofil.

– Det er en veldig åpen dialog i garderoben om alt mulig, det er mye tull og tøv, blant annet sexprat. Vi kødder mye med hverandre. Tåler du det så tror jeg personlig ikke det hadde vært noe problem å stå frem som homofil fotballspiller i Norge i 2015. Det går også igjen med alle de jeg har snakket med at her hjemme tror jeg ikke det hadde vært et problem. Tvert om, jeg tror det hadde vært mange som hadde hyllet den personen. Jeg skulle sjøl stilt meg i kø for å hylle ham.

Han har også med egne øyne opplevd hjerteskjærende scener som har gjort stort inntrykk.

– Jeg har vært i Georgia og sett kontrastene mellom luksushotellene vi bor på og ruinene rundt. Det er en sånn ufattelig fattigdom. Små barn sto like utenfor hotellet i bare trusa i fem grader og tagg. Det gir perspektiv på det vi holder på med.

– Vi driver med idrett og vi er ikke politikere, men det har blitt altfor stort, altfor mye penger og altfor kommersielt. Det er ikke like artig lenger. Å se det som skjedde i Brasil i forbindelse med VM der var forferdelig. Det er veldig forståelig at innbyggerne protesterte heftig. Det er jo bare å se her hjemme, vi vil jo ikke ha OL selv en gang fordi vi vil bruke penger på andre ting. Når jeg ser hva som skjer i Qatar i forbindelse med mesterskapet der, så hadde jeg nok tenkt meg om to ganger før jeg hadde spilt der.

Det er ganske langt fra Qatar til Molde, og det er ganske langt fra debutsesongen i 1993 til 2015, også. Men fortsatt holder 39-åringen det altså gående.

– At jeg ikke har fått vist mitt beste har vært en drive hele tiden. Og jeg vil være et godt eksempel for de yngre spillerne. Å fungere på trening og å gi 100 prosent der har alltid vært en rød tråd for meg. Det er morsomt å utfordre myten om at kroppen faller sammen fysisk med alderen. Det finnes ingen klubb i Norge det er vanskeligere å få spilletid enn her, likevel har jeg spilt mye de siste årene.

Han er ikke et førstevalg lenger, men har akseptert det. På et vis. Akkurat det har kanskje vært det vanskeligste han har gjort i sin karriere. I 16 år var han førstemann opp på tavla. Fra 1994 var han aldri satt ut av laget for noe annet enn skader, ikke før i 2010. Da satte Kjell Jonevret han på benken i én kamp.

– Det var veldig rart. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg gikk bare rundt og så meg rundt på oppvarminga. Jeg kunne være helt enig med Ole Gunnar i laguttakene, det var åpenbart at Magnus Wolff Eikrem skulle spille. Men jeg har aldri likt å sitte på benken, og kommer ikke til å like det, heller. Jeg har måttet svelge mange kameler fordi jeg har vært så vant til å alltid spille, men man får jo mye bedre selvinnsikt med alderen. Det er mange faktorer som spiller inn for at en klubb skal fungere og min rolle er å være kaptein. Jeg skal være en lederskikkelse i garderoben, i kulissene og på trening. Jeg er jo gamlefar i huset.

Åge Hareide samlet et angrepslag som tok Tippeligaen med storm i 1995. Ole Gunnar Solskjær, Petter Rudi,  Arild Stavrum, Ole Bjørn Sundgot og Daniel Berg Hestad var fryktet av de fleste.
Åge Hareide samlet et angrepslag som tok Tippeligaen med storm i 1995. Ole Gunnar Solskjær, Petter Rudi,
Arild Stavrum, Ole Bjørn Sundgot og Daniel Berg Hestad var fryktet av de fleste.
Daniel Berg Hestad var langt mer offensiv og scoret en god del mål i de første årene i MFK. Her jubler han sammen med Thomas Mork, Stian Ohr og Dennis Schiller etter at Skeid ble slått 3-0 på Ullevaal i 1997. Hestad scoret MFKs to første.
Daniel Berg Hestad var langt mer offensiv og scoret en god del mål i de første årene i MFK. Her jubler han sammen med Thomas Mork, Stian Ohr og Dennis Schiller etter at Skeid ble slått 3-0 på Ullevaal i 1997. Hestad scoret MFKs to første.

Daniel den disiplinerte
Akkurat dette er Daniel Berg Hestad god på. Akkurat dette er et av de største sukesskriteriene for at han fortsatt henger med og gjør en forskjell på klubbens beste lag gjennom alle tider. Selvinnsikten. Men han kjenner at det koster å holde følge.

– Det tapper meg for energi og jeg merker det når jeg er hjemme med ungene. Det er ikke så mye mer igjen. Jeg trenger mer tid etter kamper på å komme meg, men kroppen er ganske fin fortsatt. Og jeg har vært veldig heldig der, jeg har hatt veldig lite skader. Det er derfor jeg har holdt på lenge. Men jeg må holde det ved like hele tida, jeg kan ikke falle «nedpå». Når vi har ferie så gjør jeg fotballrelaterte ting slik at kroppen er klar for ny sesong.

I desember trente han fem dager i snitt i uka – inkludert julefeiringa. Det ble ikke tid til så mye ferie, akkurat.

– Jeg ser jo på sosiale medier at de andre spillerne er smurt inn i solkrem og koser seg over hele verden. Det går ikke for min del. Jeg var på Kiel-båten i to dager. Thats it.

Daniel Berg Hestad har vært med lenge. Og han har opplevd to store revolusjoner i den blåhvite trøyen. Først da Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten berget klubben fra konkurs i 1992.

– De kom jo inn omtrent samtidig med meg, og det førte til at det ble satset mer. De kom med ressurser vi ikke var vante til og vi tok egentlig steg for steg helt til vi endte som en helproff klubb i 1998. Det var jo ansatte på gamlestadion også, men det eskalerte voldsomt med den nye stadion. Det var en ny verden – både sportslig og administrativt. Det de har gjort for klubben er uvurderlig. Klubben hadde bestått, men uten deres støtte hadde vi vært et heislag slik vi var før.

Revolusjon nummer to var da Ole Gunnar Solskjær gjorde nesten-klubben om til en vinner-klubb.

– Han tok oss også videre et nytt steg. Ikke bare på banen, men omgivelsene rundt. Han fikk alle til å ta et steg opp. Jeg har vært med mange år, men det har alltid vært en nesten-klubb med fem sølv bak Rosenborg. Vi har egentlig ikke vært i nærheten av seriegull. Men det gjelder å være tålmodig.

Klokka 19.50 den 30. oktober i 2011 trodde de fleste i Molde at Anders Konradsen hadde spolert festen. Han hadde akkurat utliknet til 2-2 for Strømsgodset. På overtid. Moldes gulldrøm var nok en gang utsatt. Men et lite håp var det. Hvis Brann slo Rosenborg på Lerkendal var MFK seriemester. Ikke det beste utgangspunktet kanskje, men da Daniel Berg Hestad kom sigende ut i intervjusonen litt over klokka 20 begynte ting å skje. 0-1 Kim Ojo. 0-2 Rodolp Austin. 0-3 Austin. Hestad sto og så på kampen på skjermen samtidig som han prøvde å svare på spørsmål så godt det lot seg gjøre. Idiotiske spørsmål. Ufullstendige svar.

Deretter 1-3. Da var det nok. Daniel Berg Hestad dro hjem. Alene. Ville ikke se mer. Orket ikke. Turte ikke. Hjemme slo han av lyset. Han slo av mobilen, også. Stengte hele verden ute. Nå var Rosenborg i ferd med å ødelegge igjen. Alltid Rosenborg. Jævla Rosenborg.

Men Rosenborg greide ikke å spolere gullfesten slik de hadde gjort så mange andre ganger før. Klokka 21.48 var Molde seriemestere for første gang i klubbens historie. Bare én person i Molde var uvitende om det som hadde skjedd. For hjemme i Lunheimvegen satt kapteinen for klubbens lag på en stol og så rett i veggen.

– Jeg visste ingenting og ville vente til etter kampen. Jeg fryktet det verste, men det ble en jo en fantastisk kveld. Det var veldig spesielt både for oss spillerne og for fansen. Det ble en veldig spesiell kveld for alle med hjerte for MFK og Molde.

18 år etter at han debuterte for Molde hadde han kun to cupgull å vise til. Fire år senere har han tre seriegull og to nye cupgull. Kanskje blir det et fjerde seriemesterskap, også. Det blir isåfall hans siste. Han har lyst å gjøre andre ting.

– Jeg har sagt til meg selv at dette er siste året. Det koster for mye å holde følge. Men jeg har lyst til å trene unge spillere. Det er veldig interessant og det er jeg motivert for. Jeg har lyst å gi tilbake til klubben, og det tror jeg kan passe godt. Men jeg har ingen ambisjoner om å bli hovedtrener i Molde. Som hovedtrener er det jo også gjerne en slutt, og da kan man ikke bli værende i samme klubb. Og det vil jeg. Jeg vil være i MFK.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.