Qatarstrofen

Qatar-01
Landet er litt mindre enn Buskerud, har under to millioner innbyggere, ingen nevneverdig fotballkultur og snitttemperaturen om sommeren ligger over 40 grader. Hvordan er det egentlig mulig at Qatar i 2022 skal arrangere VM i fotball?

Tekst Lars Sivertsen
Illustrasjon Emmanuel Dinardi

«Sheikhs shake world game with plan for Dream Football League». Den engelske avisen The Times trodde de hadde årets scoop. Deres ellers svært så etterrettelige sjefskorrespondent Oliver Kay mente å ha gode kilder på at Qatars styrtrike kongefamilie aktet å lokke planetens toppklubber med enorme pengesummer for å delta i en turnering i emiratet annenhver sommer. noen dager senere viste det seg at kilden hans var en lurendreier ved navn Rob Beal, en mann som de siste årene har gjort systematiske forsøk på å selge journalister falsk informasjon. En stygg ripe i lakken for The Times, men det er likevel én ting som gjør historien interessant: Da Kay ringte rundt til led- erne i verdens assorterte toppklubber og ba om en kommentar til saken, tok alle ham på alvor. Ingen svarte «En ørkenstat på størrelse med Yorkshire vil betale oss 1,5 milliarder kroner annenhvert år for
å spille et par kamper for tomme tribuner i over 40 varmegrader? Har du drukket maling?». For vi har nå kommet til et punkt der det faktisk ikke er helt usannsynlig at Qatar skulle finne på noe slikt. De er tross alt Barcelonas første kommersielle draktspon- sor. De har tross alt gjort PSG til et europeisk topplag og reddet fransk klubbfotballs økonomi. De driver tross alt et av verdens mest moderne og best finansierte talentakademier. Og sist, men ikke minst, de skal arrangere VM i 2022. Det er nå ingen som helst tvil om at Qatar akter å sette sitt preg
på verdensfotballen. Men hvordan er det egentlig mulig at en ørkenstat nesten uten innbyggere blir tildelt et av planetens største idrettsarrangement?

Det er mange faktorer som bør vurderes når det bestemmes hvor VM i fotball skal arrangeres: Er nasjonen i stand til å arrangere en god turnering? Har de ferdige anlegg, eller planer om å bygge alle fasilitetene som trengs? Kan et mesterskap akkurat her bidra til å åpne nye markeder for sporten eller utløse investeringer i infrastruktur som landet har bruk for? Er det et land og en region som ikke har arrangert VM på en stund? Alle disse er legitime hensyn man bør ta. Men til syvende og sist er det en ren avstemning i FIFAs eksekutivkomité som avgjør hvem som får æren av å arrangere turn- eringen. Komiteen består at en president, åtte visepresidenter og 15 medlemmer. De 24 kommer fra alle verdens hjørner, og deres avgjørelser burde teoretisk sett representere den globale fotballfami- liens kollektive vilje. Teoretisk sett. I praksis blir det ikke alltid helt slik.

«Nøkkelen er at alle vet hvordan det virker, men ingen burde ha bevis for at det er slik det virker»
I oktober 2010 publiserte Sunday Times en video tatt med skjult kamera der Michel Zen-Ruffinen, tidligere generalsekretær i FIFA, ga et lite innblikk i hvordan stemmeprossessen faktisk fungerer. Reporterne fra Sunday Times utga seg for å være lobbyister som ville betale Zen-Ruffien for å
hjelpe USAs kandidatur til VM i 2018 og 2022, og Zen-Ruffien ga velvillig de to en rask innføring i hvordan du får medlemmer av eksekutivkomiteen til å stemme på det du vil de skal stemme på. «Det er noen folk du går direkte til og spør «Hør her, hvordan ser du ting? Hva vil du ha for å stemme for et bestemt land?»». Av juridiske årsaker måtte sunday times sensurere ut konkrete navn, men Zen-Ruffien kunne fortelle at de forskjellige med- lemmene hadde forskjellige krav og behov. «[navn sensurert] er snill, han er en fin fyr, men [navn sensurert] er penger. Dette er medlemmet som ber om mest, det kan jeg fortelle dere», mens et annet medlem ble beskrevet som «han er fyren du kan få med damer, ikke med penger».

«Vi bare tilbyr ham damer?» undrer reporteren. «Absolutt.»
«Har dette skjedd før?»
«Nei, ikke offisielt, men uoffisielt helt klart.»
Et annet medlem ble beskrevet av Zen-Ruffien som «den største gangsteren du vil finne på jorden».

Reporterne ga Zen-Ruffien beskjed om å finne ut hva enkelte medlemmer ville ha for sin stemme. Zen-Ruffien sendte instruksjonene videre til en mellommann. «Når han har alle reaksjonene og, så lenge alle er, la oss si, prinsipielt klare for å godta noe, da får vi definere hvordan vi fortsetter».

Parallell virkelighet
Zen-Ruffien kunne også forklare de to falske lob- byistene at de ikke var de eneste som jobbet på denne måten for å sikre seg stemmer.

«Nøkkelen er at alle vet hvordan det virker, men ingen burde ha bevis for at det er slik det virker,» forklarte han. Inkognito-reporterne snakket også med komitemedlemmer. Amos Adamu fra Nigeria kunne garantere at han ville stemme slik de falske lobbyistene ønsket i 2018-avgjørelsen (til 2022 insisterte han på at han hadde andre forpliktelser) dersom han fikk 800 000 amerikanske dollar for å bygge fire kunstgressbaner. Disse pengene skulle betales til ham direkte, ikke til det nigerianske fot- ballforbundet. Reynald Temarii fra Tahiti forklarte at han var ute etter tre millioner New Zealandske dollar for å finansiere et fotballakademi i Auckland. Oceanias generalsekretær Tai Nicholas, som også var i rommet, understreket at slik finansiell støtte ikke ville ha noen «formell link» til hvem Temarii stemte på, men at «vi ber bud-teamene snakke om hva vil de vil gi til Oceania om de vinner». I kjølvan- net av avsløringene ble både Adamu og Temarii utestengt og bannlyst fra FIFA, men noen større etterforskning av den tilsynelatende ukulturen i komiteen følte ikke FIFA det var bryet verdt.

«Det er korrupt, men det er bare korrupt om du blir tatt».

Men å få tildelt et VM krever mer enn bare å sende penger i retning de riktige folkene. Lord Triesman, tidligere styreformann i det engelske fotballforbun- det, har fortalt til The Blizzard at flere av medle- mmene i eksekutivkomiteen hadde politiske mo- tivasjoner. Jacques Anouma fra Elfenbenskysten, for eksempel, skal ha vært en nær venn av landets daværende president Laurent Gbagbo – som mellom 2000 og 2011 styrte landet på usedvanlig brutalt vis.

«Du kunne ta ham med for å se Old Trafford og Wembley, du kunne snakke fotball med ham
til kuene kom hjem, men realiteten var at det var mye mer sannsynlig at hvem han stemte på ville bli bestemt av den nådeløse diktatoren som ledet landet,» sa Triesman. Anouma var ikke alene om å ha mektige venner i tvilsomme regimer. Egyptiske Hany Abu Rida skal ifølge Lord Triesman ha vært en «veldig nær venn» av Mubarak-familien, som da fortsatt styrte Egypt. Triesman mente det var poengløst å prøve å påvirke Abu Rida «dersom det ikke fantes noen enighet på et høyere nivå». «Dette var regimer som ikke bare var i stand til å bestemme hvem som skulle få disse nøkkelposis- jonene, men de kunne også diktere oppførselen deres.»

Lord Triesman var mannen som først ledet Eng- lands forsøk på å få tildelt VM i 2018. Han gjorde dette helt til han avslørte konfidensiell informasjon til en ung kvinne i en privat samtale over middag, og det viste seg at den unge kvinnen hadde en båndopptaker i lommen og et godt tilbud fra The Daily Mail. Den påfølgende skandalen resulterte i at Triesman måtte gi seg, og i tiden etter har han gitt nyttige innblikk i hvordan det var å prøve å få eksekutivkomiteen til å stemme på England. Jack Warner fra Trinidad og Tobago ville ha penger til å bygge et utdanningssenter, penger som visstnok måtte gå gjennom ham, slik at han kunne sørge for at de ble brukt riktig. Worawi Makudi fra Thailand mente han, ikke det thailandske fotballforbundet, burde få tv-rettighetene til en privatlandskamp mellom england og thailand (som senere ble av- lyst). Ricardo Teixeira fra Brasil skal ha oppfordret Triesman til å «komme hit og fortelle hva du har til meg». Nicolas Leoz fra Paraguay krevde å bli slått til ridder.

Det er denne labyrinten av personlige interesser, politisk press og mer eller mindre absurde krav
en søkernasjon må manøvrere seg gjennom for å vinne retten til å arrangere et VM. England maktet det ikke. Ahongalu Fusimalohi, tidligere medlem av eksekutivkomiteen, oppsummerte det greit til Sunday Times ́ forkledde reportere: «Det finnes mange grunner til at England burde arrangere VM, men de inngår ikke slike avtaler. Det er korrupt, men det er bare korrupt om du blir tatt», konkluderte Fusimalohi. Det engelske fotballforbundet brukte 21 millioner pund på sin søknad om å få arrangere VM i 2018. De hadde store planer, de hadde flotte presentasjoner, de hadde David Cameron, prins William og David Beckham. De fikk to av 24 stem- mer. England spilte ikke spillet. Qatar, derimot, spilte det godt.

Qatar-metoden
For å forstå hvordan Qatar opererer er det viktig å forstå at alt henger sammen. Oljefondet QIA ledes av Hamad bin Jassim bin Jaber Al Thani, som i tillegg er Qatars statsminister og utenriksminster. Han er også sønn av tremenningen til Khalifa bin Hamad Al Thani, den tidligere emiren av Qatar – som i 1992 ble avsatt i et fredelig statskupp mens han var på ferie i Sveits. Hvem stod bak kuppet og overtok som emir? Hans sønn, Hamad bin Khalifa Al Thani. I juni 2013 abdiserte Sjeik Hamad og overlot makten til sin fjerde sønn, Sjeik Tamim bin Hamad Al Thani. Den nye emiren, Sjeik Tamim, grunnla i 2005 Qatar Sports Investment (QSI) – en gren av QIA som skulle fokusere på sport. Qatar Foundation, som signerte draktavtale med Barcelo- na, ble grunnlagt og ledes av Mozah bint Nasser Al Missned, den forrige emirens kone og da også nye emirens mor. Det er naturlig å være litt svimmel nå, men det sentrale poenget er dette: Enten det er snakk om Qatar Foundation, Qatar Investment Authority, Qatar Sports Investment, Qatari Diar (en arm av oljefondet som fokuserer på eien- domsinvestering), eller statseide selskaper som Qatar Airways og Al Jazeera – alt eies og drives av Al-Thani-familien. Selv om de teknisk sett er for- skjellige selskaper er det nyttigere å se på alle som forskjellige avdelinger av samme familiebedrift. Alt henger sammen, og alt styres av Qatars lederskap (det lekker stadig ut skrekkhistorier fra PSG om at klubbens administrasjon ikke en gang kan kjøpe nye stiftemaskiner uten å ta en telefon til Doha).

«Min intensjon var å skape noen overskrifter»
Helt siden de ble tildelt VM, og faktisk også før det, har medlemmer fra Qatars VM-søknad måttet forsvare seg mot korrupsjonsanklager. Hassan Al
Thawadi, søknadens CEO, ordlegger seg forsiktig, men sier langt på vei at pressen har vært ute etter å ta Qatar:
«Uten å kritisere noen konkrete personer så mener jeg mediedekningen tok ett perspektiv,
og vurderte kanskje ikke å se det fra et annet perspektiv. Så for å gi et enkelt svar, jeg synes det var urettferdig. Mitt spørsmål er, ganske enkelt, dersom USA eller Australia hadde vunnet, ville folk ha stilt de samme spørsmålene?», sa han til The Blizzard. Men samtidig er det vanskelig å ikke stille enkelte kritiske spørsmål, spesielt når det gjelder Phaedra Al Majid.

Al Majid er en amerikansk statsborger av irakisk opprinnelse, og frem til mai 2010 – noen
få måneder før avstemningen – jobbet hun for Qatars VM-søknad. Hun var en erfaren kommu- nikasjonsarbeider som i Qatar 2022 jobbet som kommunikasjonssjef Nasser al-Khaters høyre hånd. Hun beskrives som en engasjerende person som var godt likt av alle rundt seg. I mai 2010 forlot hun likevel VM-søknaden, og begynte å snakke med journalister. Hun fortalte Sunday Times at Qatar hadde betalt Issa Hayatou og Jacques Anouma – begge medlemmer av FIFAs eksekutivkomité – 1,5 million amerikanske dollar for å stemme Qatar. En lignende avtale eksisterte med Amos Adamu, men han ble bannlyst fra FIFA før han fikk muligheten til å stemme – etter avsløringer fra nettopp Sunday times. på grunn av storbritannias strenge injuri- elover kunne ikke avisen publisere anklagene. Men et år senere, under en høring om Englands VM- søknad i underhuset av det britiske parlamentet, ble anklagene offentliggjort (slike parlament- shøringer er beskyttet fra injurielover). Da hadde selvsagt Qatar allerede blitt tildelt VM i 2022, men anklagene passet dårlig for Al Thawadi og resten av Qatar-leiren – som nå jobbet intenst for å prøve å legitimere seieren sin.

«Erklæringen er langt fra den hele og fulle sannheten»

Det hjalp heller ikke at Mohamed Bin Hammam, Qatars mann på eksekutivkomiteen, ble sparket ut av FIFA måneden etter. Sommeren 2011 var det presidentvalg i FIFA, og Bin Hammam bestemte seg for å utfordre Sepp Blatter. Kort tid før valget ble han anklaget for å forsøke å kjøpe stemmer,
og FIFAs etiske komité utestengte ham på livstid. Saken hadde ingenting med Qatar 2022 å gjøre, men at Bin Hammam ble utestengt for å prøve å kjøpe stemmer like etter Al Majid-avsløringen så ikke bra ut. Noen dager etter at anklagene mot Bin Hammam kom ut, ble en epost der FIFAs gener- alsekretær Jérôme Valcke skriver at Qatar «kjøpte» VM lekket til pressen. Disse tre hendelsene skapte overskrifter verden rundt. Det var egentlig ikke snakk om voldsomme skandaler: Al Majid var en eks-ansatt som kom med udokumenterte anklager – det ville ikke være vanskelig å så tvil om hennes troverdighet og motivasjoner. Bin Hammam-skan- dalen hadde strengt tatt ikke noe med Qatar 2022 å gjøre. Jérôme Valckes forklaring, at med «kjøpte» mente han at de hadde brukt veldig mye penger på søknaden, var ikke helt uten troverdighet.

Men til sammen ble den kumulative effekten av de tre enorm, og pr-messig nådde Qatar 2022 et slags bunnpunkt. Hele verden virket overbevist om at hele VM-avstemningen var korrupt. Mange snakket om at det måtte stemmes på nytt.

I juli, samtidig som en gruppe journalister fra flere av verdens største mediehus var i Doha for
å inspisere forholdene, ombestemte Phaedra Al Majid seg. I en svoren skriftlig erklæring trakk
hun tilbake alle påstandene sine om Qatars VM- søknad. «Jeg var veldig opprørt etter å ha forlatt søknaden, og jeg ønsket å skade den», sa Al Majid i erklæringen. «Min intensjon var å skape noen overskrifter, men jeg hadde aldri trodd det skulle gå så langt. Det var aldri noe mistenkelig eller ulo- vlig med det Qatar gjorde». Timingen var nesten for god. Funksjonærer fra Qatar 2022 insisterte på at timingen var uheldig, for med alle journalistene på plass i Doha virket helomvendingen planlagt og lite troverdig. Al Thawadi, VM-søknadens leder, insisterer på at Al Majid trakk tilbake anklagene av fri vilje og at hun ikke ble utsatt for press av noe slag. Likevel forteller Al Majids advokat til The Bliz- zards James Corbett at «erklæringen er langt fra den hele og fulle sannheten».

Men anklagene om korrupsjon og bestikkelser forblir nettop det – anklager. Den virkelige forklaringen på hvordan Qatar fikk et flertall av medlemmene i eksekutivkomiteen til å stemme på et ørken-VM er mer intrikat. For når du har så mye penger som Qatar trenger du strengt tatt ikke gjøre noe så vulgært som å bestikke folk. Det finnes mer subtile måter å få ting gjort på.

To franske presidenter, Michel platini i UEFA og Nicholas Sarkozy, var blant Qatars viktigste støttespillere i kampen om å få arran- gere fotball-VM.
To franske presidenter, Michel platini i UEFA og Nicholas Sarkozy, var blant Qatars viktigste støttespillere i kampen om å få arran- gere fotball-VM.

«Omfanget er utrolig»
Ifølge FIFAs Big Count-undersøkelse i 2000, et prosjekt der man prøvde å finne tall på hvor mange som faktisk spiller fotball, hadde Qatar 6556 registrerte fotballspillere. Det er færre enn Salomonøyene, Tahiti og Barbados. Likevel har Qa- tar et av verdens mest moderne fotballakademier: Aspire Sports Academy. Bare noen få kilometer fra Dohas blankpolerte skyskrapere ligger Aspire Dome, som Qatar selv hevder er verdens største innendørsarena for sport. Rett utenfor Aspire Dome ligger sju fotballbaner i full størrelse. I tillegg har Aspire-akademiet alle tenkelige fasiliteter for trening og sportsvitenskap. Sir Alex Ferguson har beskrevet anlegget som «utrolig», og Manchester United er bare ett av flere lag som har dratt dit på treningsleir. Selve akademiet drives av tidligere Real Madrid-direktør Ivan Bravo, og nesten hele trenerstaben har UEFAs A-lisens. Likevel er det som skjer i Doha bare toppen av Aspire-isfjellet.

Det er prosjektet Aspire Football Dreams som virkelig viser Qatars ambisjoner og ressurser. Aspire Football Dreams er Aspire-akademiets internasjonale arm. Ettersom Qatar har få ung- gutter å fylle sitt hypermoderne akademi med har de bestemt seg for å se til utlandet. Per i dag har Aspire-akademiet underavdelinger i 15 forskjellige land: guatemala, Costa rica, paraguay, thailand, Vietnam, Kenya, Tanzania, Uganda, Senegal, Gambia, Guinea, Elfenbenskysten, Ghana, Nigeria og Kamerun. Den franske journalisten og forfat- teren Philippe Auclair har dekket Qatars inntog i fotballen tett for magasinet France Football, og han forteller Josimar at Aspire Football Dreams er et prosjekt som er mer omfattende enn de fleste er klar over. «Omfanget er utrolig», sier Auclair.

«I Paraguay for eksempel, med seks millioner in- nbyggere, har de 46 koordinatorer som jobber på fulltid. Det er sinnsykt. Vi så på hvor de jobber, og det er som om du i en fjern landsby i Norge skulle ha en fyr som ser på amatørkamper i landsbyer og speider etter talenter». Noen utvalgte talenter blir invitert til å prøvespille i Doha, og der blir igjen noen få utvalgte tilbudt en plass på Aspire-akad- emiet. Totalt sett har over to millioner unggutter prøvespilt for Aspire i en eller annen form.

En av speiderne som jobber for akademiet er tidligere Barcelona-speider Josep Colomer, som i sin tid var med på å hente Lionel Messi til Europa. «Jeg flyr 160 ganger i året, jeg sover i en ny landsby hver natt», har Colomer forklart til ESPN. «Takket være Qatars kongefamilie har vi kunnet gå løs på dette humanitære prosjektet. Jeg mener det er talent i alle land, men det som skjer noen ganger er at spillere bor i landsbyer langt fra hovedstaden så ingen kommer for å se dem – eller så er familien fattig og har ikke råd til å sende barna sine til fot- ballakademier så de kan bli sett».

«Så blir tre utvalgte spillere, sammen med alle som jobber med prosjektet her i landet, sendt til Qatar»

Silvia Carazo, leder for et PR-firma som Aspire har ansatt for å drive programmet i Guatemala, gir et lite innblikk i hva Aspire har å tilby: «Alle de 50 nasjonale finalistene får dra til Guatemala by og trene i tre dager, med alle utgifter dekket. De får drakter, fotballer og de får spesialtrening. Nike bidrar med alt utstyret, de er en stor sponsor. Så blir tre utvalgte spillere, sammen med alle som jobber med prosjektet her i landet, sendt til Qatar for mer prøvespill – med alle utgifter dekket». At Nike sponser prosjektet tungt er kanskje ikke så rart: Tidligere Nike-mann og nåværende Barcelona- president Sandro Rosell var med å grunnlegge Aspire-akademiet. Det er kanskje også noe av forklaringen på at Colomer er med, og at store deler av trenerstaben er spansk.

Men for alle Colomers humanitære intensjoner vil den observante leser ha oppdaget en ting: Det er eiendommelig hvor mange av landene Aspire er aktive i som haddde en representant på FIFAs eksekutivkomité da VM i 2022 skulle tildeles. Situasjonen i Sør- og Mellom-Amerika er spesielt interessant. Aspire har avdelinger i Paraguay, Costa rica og guatemala. Det virker logisk å holde seg unna land som Brasil og Argentina, der «alle» leter etter talenter, men hvorfor akkurat disse
tre? Hvorfor ikke Peru, Ecuador og Honduras?
Da VM-avstemningen fant sted hadde Sør- og Mellom-Amerika fire representanter på ekseku- tivkomiteen: Julio Grondona (Argentina), Ricardo Teixeira (Brasil), Nicolas Leoz (Paraguay) og Rafael Salguero (Guatemala). Isaac David Sasso Sasso fra Costa Rica satt også på komiteen frem til 2007, da han ga seg av helsemessige årsaker. Da var Aspires Costa Rica-avdeling allerede startet opp. «Det er et interessant faktum at de er aktive i land som har en direkte forbindelse til medlemmer av ekseku- tivkomiteen», påpeker Auclair. FIFA anerkjenner 209 nasjonale fotballforbund. Av de 15 landene Aspire er aktive i, har tilfeldigvis sju land en direkte forbindelse til komiteen som skulle avgjøre om Qatar fikk arrangere VM eller ikke.

«England involverte David Cameron og konge- familien, er ikke det politisk?»

Akkurat som det finnes interessante tilfeldigheter
i Aspire-akademiets valg av land å investere i, finnes det også meget interessante tilfeldigheter i reiseaktiviteten til emiren av Qatar i året som ledet opp til VM-avstemningen. Som Lord Triesman sa, for noen av komité-medlemmene handlet det ikke om egen vinning eller fotballmessige investeringer, for noen var stemmen deres et politisk verktøy de ikke selv rådet over.

Da Nicolas Sarkozy vant det fanske presidentv- alget i 2007 var Sjeik Hamad bin Khalifa Al Thani, Qatars emir, den første statslederen som besøkte ham i Elysée-palasset. Som så mange utlendinger i Paris så emiren sitt snitt til å få med seg litt shopping, så han kjøpte militærutstyr for nesten 2 milliarder kroner og la samtidig inn en bestilling på 60 maskiner av Airbus sin nyeste flytype. For Sarkozy, som akkurat hadde tatt over styringen av et Frankrike i økonomisk krise, passet dette helt fint. Akkurat som det passet helt fint for Sarkozy at Qatar i 2011 reddet fransk klubbfotball. I 2010 kom over 50 % av Ligue 1-klubbenes inntekter fra den daværende TV-avtalen, men den gikk mot slutten og det var nå kun Canal+ som var interessert. Alt tydet på at den nye avtalen ville bli mindre enn den gamle. Siden Ligue 1-klubbene allerede gikk med et samlet underskudd på 153 millioner euro ville en reduksjon i de livsviktige tv-inntektene mest sannsynlig bety konkurs for flere klubber. Så, den 23. november 2010, møttes Nicolas Sarkozy, Michel Platini, Qatars kronprins Tamin bin Haman Al Thani og en representant for Paris Saint-Ger- mains amerikanske eiere, igjen i Elysée-palasset. Etter møtet kjøpte Qatar Sports Investment PSG
og lot sportsdirektør Leonardo gå fullstendig amok med sjekkheftet. Nasser Al-Khelaifi, direktør for Al Thani-familiens TV-kanal Al Jazeera Sport, blir innsatt som president i PSG. Al Jazeera Sport kjøper rettighetene til å vise Ligue 1 for en liten formue, så fremfor en katastrofal reduksjon i TV- inntekter fikk franske eliteserieklubber nå penger til å redusere underskuddene sine. Og bare en drøy uke etter toppmøtet stemte Platini for at Qatar skulle få VM.

Akkurat som Aspires speidere fikk emiren av Qatar før VM-avstemningen plutselig et stort behov for å besøke land som tilfeldigvis var representerte i eksekutivkomiteen. I januar 2010 besøkte emiren først Brasil, så Argentina. Under begge besøkene ble det signert handelsavtaler. I mai besøkte Brasils daværende president Lula da Silva selv Doha, og der fortalte han pressen at «Det er kanskje mange kulturelle forskjeller som skiller oss, men vår felles lidenskap for fotball forener oss. Derfor er vi glade for å kunne annonsere at Brasil støtter Qatar i sin søknad om å få arrangere VM i 2022». Ricardo Teixeira antas å ha stemt på Qatar (se faktaboks). En av påstandene Phaedra Al Majid kom ut med var at «minst én rådgiver foreslo at Qatar skulle betale Argentina 78,4 millioner dollar for å hjelpe det argentinske fotballforbundet med å komme seg ut av den finansielle krisen de befant seg i» (Wall Street Journal). Al Majid trakk som kjent anklagene tilbake, og Grondona nekter for at betalingen ble gjennomført. Grondona stemte på Qatar, ettersom han mente en stemme til USA ville være som en stemme til England. Og England ville han ikke stemme på før de gir Falklands-øyene tilbake. I april 2010 besøker emiren Kypros, møter den kypriotiske presidenten Dimitris Christofias og signerer en eiendomsavtale verdt 150 millioner dollar. Marios Lefkaritis antas å ha stemt på Qatar. I august 2010 besøker emiren paraguay og signerer to handelsavtaler. Nicolas Leoz antas å ha stemt på Qatar. I november 2010 besøker Egypts daværende president Hosni Mubarak Doha, og ifølge avisen Egypt Independent nøstet Mubarak og emiren opp i «bilaterale uenigheter mellom de to landene, rundt temaer som Palestina-Israel og Darfur». Hany Abu Rida, som Lord Triesman spesifikt pekte ut som en politisk marionett, antas å ha stemt på Qatar.

Den tidligere franske presidenten Nicolas Sarkozy og hans kone, Carla Bruni, med emiren av Qatar, Sjeik Hamad Bin Khalifa Al-Thani og hans kone, Moza bint Nasser.
Den tidligere franske presidenten Nicolas Sarkozy og hans kone, Carla Bruni, med emiren av Qatar, Sjeik Hamad Bin Khalifa Al-Thani og hans kone, Moza bint Nasser.

«Vi spilte samme spill som alle andre, vi bare spilte det bedre»

«Folk snakker om at Qatar brukte politiske virkemidler for å få stemmer, men gjør ikke england akkurat det samme når de involverer David Cameron og Prince William?» sier en høyt plassert kilde i Qatars VM-søknad til Josimar. «Vi spilte samme spill som alle andre, vi bare spilte
det bedre», konkluderer han. Kanskje. På samme måte som Qatars fotballklubb, Paris Saint-Germain spiller samme spill som andre franske klubber i overgangsmarkedet – de bare spiller det med litt andre budsjetter. Fordelen med å være en stat som er orgainsert som en familiebedrift er at det er lett å få alle til å trekke i samme retning, og Qatar tok i bruk alle virkemidler. I løpet av året 2010, før VM-avstemningen den 2. desember, åpnet Al Thani-familiens flyselskap Qatar Airways ti nye, tungt subsidierte internasjonale ruter. sju av dem var til land med en representant på eksekutivkomi- teen. Det kan også være tilfeldig, like tilfeldig som Aspires valg av nasjoner å operere i og emirens reiseplaner det året.

Alt dette er, forsåvidt, legitime virkemidler. Så finnes det også eksempler på mer mistenkelige virkemidler, som at Qatar sponset det afrikanske fotballføderasjonen (CAF) sin kongress i Luanda
i 2010 med 1,25 milloner dollar. Som takk for støtten lot CAF Qatar – og ingen andre av søker- nasjonene – ha private møter med føderasjonens fire representanter på eksekutivkomiteen under kongressen. Ikke direkte ulovlig, men vi nærmer oss en gråsone. Og i gråsonen finner vi også ting som at Qatar tilbydde Samson Adamu, sønn av Amos Adamu, en million dollar for å finansiere
en gallamiddag under VM i Sør-Afrika i 2010 – en middag som i praksis ville kostet langt mindre. Tilbudet kom fra Ali Al Thawadi, nestleder for VM-søknaden, som møtte Samson Adamu under den Qatar-finansierte CAF-kongressen i Luanda. Uheldigvis for både Al Thawadi og Adamu fikk Sun- day Times tak i en skriftlig versjon av tilbudet. Al Thawadi nektet først for at avtalen eksisterte, men da det kom frem at avisen hadde bevis tok Qatar 2022s advokater over. De hevdet avtalen hadde blitt fremforhandlet, men at Qatar siden hadde trukket seg fra avtalen. Det hele viste seg uansett å ha lite å si, siden pappa Amos Adamu uansett ble sparket ut og bannlyst fra FIFA før VM-avstemnin- gen fant sted. Men som med Sunday Times’ første avsløringer sitter man igjen med følelsen av at man har sett toppen av et usedvanlig skittent isfjell.

«Hvordan vil søknaden deres påvirke min region?»

Qatars strategi får en kanskje mest av alt til å tenke på det Reynald Temarii, eksekutivkomitemedle- mmet fra Tahiti, sa til Sunday Times sine falske lobbyister: «Det jeg kan si til deg er at når folk kommer til meg sier jeg normalt sett «ok, hvor- dan vil søknaden deres påvirke min region?». For meg er dette en grunnleggende tilnærming når jeg snakker med noen som vil ha stemmen min». Offisielt tviholder Qatar på at de ikke har gjort noe galt i denne prosessen, og uoffisielt insisterer de like sterkt på at de kun har spilt det samme spillet som alle andre. Og Thawadi har helt klart et poeng når han sier at folk og media har vært ekstra kritiske til Qatar-avgjørelsen nettopp fordi det er Qatar. Det foregikk mye rart i kulissene da Tyskland ble tildelt 2006-VM, men det fikk ikke på langt nær samme medieoppmerksomhet. Men selv om man aksepterer at å søke om VM er et skittent spill uansett hvem som vinner, så finnes argumenter for at noen i dette tilfellet er nødt til å sette foten ned. Qatar, slik situasjonen er i landet i dag, bør enkelt og greit ikke få lov å arrangere VM.

Verdens rikeste land
Qatar er, ifølge Forbes, verdens rikeste land. De har verdens høyeste bruttonasjonalinntekt per in- nbygger, 98 900 dollar i 2011 (mer enn dobbelt så mye som USA, mer enn ti ganger så mye som Kina, nesten dobbelt så mye som Norge). Dette er fordi landet sitter på verdens tredje største gassreserver, samtidig som de bare har 1,9 millioner innbyg- gere å fordele rikdommen på. Men i praksis er det enda færre, og det er her regnestykket til Forbes faktisk egentlig er feil: Qatar har ikke 1,9 millioner borgere, de har rundt 250 000 borgere – resten av befolkningen er arbeidsinnvandrere. Utrolige 94% av arbeidskraften i privat sektor er arbeidsin- nvandrere, og disse ser fint lite til Qatars enorme rikdom. Så i praksis er Qatars bruttonasjonalinntekt per innbygger ikke 98 900 dollar, men rundt 690 000 dollar (tall fra BBC). Vi nordmenn liker å tro vi bor i verdens rikeste land, men i praksis har de 250 000 som faktisk er qatariske borgere mer enn ti ganger så mye penger som oss. De har, enkelt og greit, penger til overs. Men hvorfor bruker de mye av disse pengene på fotball?

«Anonymitet er ikke alltid en fordel»
David Roberts, direktør for den Qatar-baserte ten- ketanken Royal United Services Institute, forklarer bakgrunnen for Qatars inntog i fotballverdenen til BBC på følgende vis: «Det handler delvis om å differensiere seg. Du har steder som Dubai, Abu Dhabi og Bahrain, som alle ligger i nærheten av hverandre og som er nokså like: samme lands- kaper, samme stammer, samme språk. De ønsker alle å skille seg ut. Dubai har gått for å bli et handelssentrum og en turist-destinasjon, og det Qatar gjør er at de prøver å skape en nisje – de prøver å bli en regional, og kanskje senere global, leder innen sport og sportsbranding». Ønsket om å skille seg ut har en veldig klar praktisk dimen- sjon. «Det slår meg at anonymitet ikke alltid er en fordel. Dette er en region som har sett tre kriger de siste tre tiårene. Et land som har mye til felles med Qatar – Kuwait – ble invadert for så kort tid siden at det sitter friskt i minne på det fleste. Jeg tror det er en følelse blant eliten her at alt du kan gjøre for ̊ gjøre deg selv kjent, for å styrke ditt omdømme, kan hjelpe deg dersom noe forferdelig skulle skje», mener roberts.

Qatar har enorme naturrikdommer og real- istisk sett ingen mulighet til å forsvare seg mil- itært. Ser man på hva Qatar bruker penger på er det åpenbart at de er opptatt av synlighet. Fotball er, relativt sett, en billig måte å kjøpe seg oppmerksomhet på. Når man har nesten uutøm- melige ressurser og er desperate etter å bygge en internasjonal profil er 180 millioner euro over fem år for å ha «Qatar» på Barcelona-drakten en god deal. Det samme kan sies om investeringene i psg, mens det å arrangere et VM selvsagt er den hellige pr-gral. Fotballindustrien er ekstremt synlig og har enorm kulturell verdi i vesten. Investerer du i fot- ball får du veldig mange overskrifter for pengene. Samtidig har Qatar brukt penger på andre veldig synlige prosjekter, som Europas høyeste bygning, The Shard i London, luksuskjeden Harrods, og flyselskapet deres Qatar Airways. Qatar har også vært strategiske i hvor de plasserer pengene sine: storbritannia og Frankrike, to land med sterke diplomatiske og militære muskler, men med stadig større økonomiske utfordringer, har de siste årene oppdaget at milliardene sitter løst når emiren av Qatar er på besøk. Kort fortalt har Qatar i det siste vært veldig opptatt av å kjøpe seg oppmerksomhet og mektige venner.

«For meg er dette slutten på diskusjonen. det er ikke mer å si»

Det er i prinsippet ikke noe galt med å bruke fot- ballen til å skaffe seg større profil – dette har blitt gjort av klubbeiere og sponsorer siden sportens unnfangelse. Varmen i sommermånedene blir en utfordring – snittemperaturen i Qatar i juni og juli ligger på over 40 grader i skyggen – men når Qatar lover å finne en måte å kjøle ned spillere og supportere på er det foreløpig ingen grunn til å ikke tro de får det til. Å flytte turneringen til vinterhalvåret har blitt nevnt, men dette vil være ekstemt vanskelig (se fotnote). Men selv om man aksepterer at en familie gassrike sjeiker bruker VM til å markedsføre seg selv, selv om man aksepterer at spillet rundt avstemningen var skittent, selv om man aksepterer at det er fundamentalt absurd å ha et VM i fotball i ørkenen om sommeren, selv om man aksepterer alt dette – så er det et aspekt som burde være umulig for alle å akseptere. Dette aspektet blir godt oppsummert av Sharan Bur- row, generalsekretær i International Trade Union Confederation: «Flere arbeidere vil dø under kon- struksjonen av infrastrukturen til VM enn spillere vil delta i turneringen, dersom ikke noe gjøres for å reformere arbeidsforholdene i Qatar».

«Moderne slaveri»
Qatar har den skjeveste fordelingen mellom borgere og ikke-borgere. Kun circa 12 % av
Qatars befolkning er qatariske borgere, resten er arbeidsinnvandrere. Det bor over 1,2 millioner ar- beidsinnvandrere (hovedsakelig fra India, Pakistan, Sri Lanka, Nepal og Bangladesh) i Qatar, og dette tallet ventes å stige drastisk nå som det rustes til VM. Disse jobber under et såkalt kafala-system, som betyr at alle må ha en sponsor – som regel arbeidsgiveren – som er ansvarlig for oppholdstil- latelsen deres. Mange arbeidsgivere konfiskerer de ansattes pass, og du trenger uansett tillatelse fra din sponsor for å få forlate landet. Human Rights Watch kaller det «moderne slaveri». Et eksempel i praksis er den amerikansk-arabiske forretnings- mannen Nasser Beydoun, som sa opp jobben som daglig leder av en restaurantkjede, men ble sittende fast i Qatar fordi hans nå eks-arbeidsgiver nektet å innvilge ham utreise. «utenlandske ar- beidere i Qatar er moderne slaver av sine arbeids- givere», forklarte han til New York Times. «Den lokale qatariske borgeren eier deg». Det gikk 685 dager før Beydoun fikk dra fra landet. En arbeider kan ikke skifte jobb, forlate landet, skaffe seg fører- kort, eller leie et hus uten tillatelse fra sponsoren sin. Ifølge New York Times viser en fersk undersøkelse at nesten ni av ti av Qatars borgere mener denne kafala-ordningen bør stå fast, så ingen reformer er i sikte. Qatar har arbeidslover, men ifølge Human Rights Watch rapporteres det om mangfoldige brudd på disse. Arbeidsinnvandrere rapporterer også om ubetalte lønninger, og om å ha fått oppgitt falsk informasjon om jobben og forholdene før de kom til landet. Og når de først er der er det ikke nødvendivis lett å dra igjen. Mange bor i arbeidsleirer under forferdelige forhold, uten tilgang til rent vann.

Philippe Auclair, som har brukt store deler av livet sitt de siste to årene på Qatar, er overbevist:
– Jeg ønsker ikke se VM bli spilt i arenaer som er bygget av arbeidere på slavekontrakter. Der arbeidsinnvandrere ikke har noen rettigheter, der de får passene sine konfiskert når de ankommer så de kan ikke dra når de vil, der det nesten ikke er arbeidsmiljølover i det hele tatt, og der arbeidere dør på byggeplasser. For meg er dette slutten på diskusjonen. Det er ikke mer å si. Dette er det største poenget av alle. Er det akseptabelt at folk dør for dette? Jeg synes ikke det.

At Qatar, på tross av alle praktiske og moralske motargumenter, har fått VM er mest av alt det endelige beviset på at FIFA har et strukturelt prob- lem: Systemet med at en komite stemmer frem
en VM-arrangør, tilsynelatende uten rasjonelle kriterier, fungerer ikke. Britiske myndigheter anslo før avstemningen at å avholde et VM ville være verdt 4,7 milliarder dollar for landets økonomi. Qatar, med sine nesten uutømmelige gassreserver, ville sikert betalt enda mer om det var en ren auksjon. Alle kan da regne seg frem til hva en av de 24 stemmene fra medlemmene av eksekutivkomi- teen er verdt. Alle kan tenke seg frem til hvor mye medlemmene har å vinne på å selge seg. Alle kan forstå hvorfor spørsmålet mange av dem stiller er «hva kan din VM-søknad gjøre for meg?», og ikke «hvem er den beste arrangøren?». FIFAs egen tekniske rapport om de forskjellige søkernasjonene stipulerte tydelig at å arrangere et VM i Qatar ville være problematisk. Menneskerettighetsorganisas- joner forklarte tydelig hvorfor det ville være uak- septabelt å gi turneringen til en nasjon som holder sine arbeidere i «moderne slaveri». Et flertall av de 22 som avga sine stemmer (Adamu og Temarii ble sparket ut og ikke erstattet før avstemmningen) stemte likevel for Qatar. Det er ni år til turneringen går av stabelen, og det er ikke umulig at Qatar kan arrangere et bra VM. At de har fått muligheten til å gjøre det er imidlertid en fundamentalt irrasjonell avgjørelse som kaster alle involverte i et dårlig lys.

Fotnote: Vinterkrigen
Fra det øyeblikket Qatar ble tildelt VM i 2022
har muligheten for å flytte turneringen til vinter- halvåret blitt diskutert. Å avholde et fotball-VM
om sommeren i et land der temperaturen kan komme opp mot 50 grader i skyggen virker i beste fall idiotisk, i verste fall helsefarlig – så det lå alltid i kortene at noen ville ønske å flytte turneringen til vinteren. Sepp Blatter, som faktisk er en av Qatar 2022s argeste motstandere, var først tydelig på at VM skulle avholdes i juni og juli. I et intervju med The Blizzard i år understreket han hele tre ganger at VM skal avholdes i «juni og juli». I høst har han likevel tilsynelatende snudd, og konkluderte med at «man kan ikke kjøle ned et helt land». Hvorfor har han snudd?

Å flytte VM til vinterhalvåret vil være eks-
tremt komplisert, spesielt i 2022. Alle de mektige europeiske ligaene og klubbene vil sette seg på bakbeina. Premier League er glad i sitt tradisjon- srike juleprogram, og toppklubbene i de andre europeiske ligaene er glade i vinterpausen sin. Å avholde VM om vinteren vil føre til at det i året før og året etter mest sannsynlig må spilles klubbfot- ball om sommeren, og i land som Spania, Hellas og Tyrkia er ikke det nødvendigvis mye mindre helsefarlig enn det er i Qatar. Samtidig skal det være vinter-OL i januar/februar 2022, så det er ingen underdrivelse å si at IOK vil gå fullstendig amok dersom FIFA flytter VM til det samme tid- srommet. Samtidig vil FIFA bli saksøkt av de andre landene som søkte om VM i 2022, siden Qatar vil ha vunnet turneringen på falske premisser. Å flytte VM til vinteren er, i utgangspunktet, nesten umulig. Dette er Sepp Blatter fullstendig klar over, noe som tilsynelatende gjør u-svingen hans litt merkelig.

For å forstå hvorfor Blatter nå har snudd og
har bestemt at eksekutivkomiteen i høst skal vurdere å flytte 2022-VM til vinterhalvåret må man ha i bakhodet at Blatter ikke er en venn av Qatar. Han stemte etter alt å dømme på USA i den avgjørende stemmerunden, og han skal ha blitt rasende da Mohammed Bin Hammam forsøkte å utfordre han i presidentvalget i 2011. Blatter
er fullstendig klar over hvor mange problemer det vil skape for FIFA dersom de vil flytte VM til vinterhalvåret, så det mange nå spekulerer i er at han ønsker å trenge Qatar opp i et hjørne. Tidlig i oktober skal eksekutivkomiteen diskutere saken, og det er verdt å merke seg at Qatar har mistet flere av sine sterkeste søttespillere på komiteen.

Bin Hammam, Ricardo Teixeira og Nicolas Leoz
har alle forsvunnet siden avstemningen i 2010, og blant de nye som har kommet inn finner vi blant andre Theo Zwanziger – som nylig sa offentlig at det var en «åpenbar feil» å gi VM til Qatar. Dersom eksekutivkomiteen nå bestemmer at VM ikke kan avholdes i Qatar om vinteren, og turneringen må flyttes, vil Qatar ha et problem – fordi et vinter-VM vil møte ekstremt sterk motstand fra klubbene, ligaene og andre interessegrupper. Qatar vil sitte i en klemme det ikke finnes noen vei ut av – og det eneste alternativet vil være å ha en ny avstemning. Eller kanskje gi turneringen til søkernasjonen som kom på andreplass i avstemningen, som tilfeldigvis er USA, søknaden Blatter støttet.

Det er den logiske tolkningen av situasjonen rundt et eventuelt vinterskifte i skrivende stund (tidlig august). Men likevel, som France Footballs Philippe Auclair sier: «Aldri undervurder FIFAs evne til å gjøre noe fullstendig uforutsigbart og fullsten- dig ulogisk.»

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.