Å kvalifisere seg til VM, å være vertsnasjon for VM, og å vinne VM. Dette er noen av målene til Kinas fotballfrelste president Xi Jinping. Kan Kina bli en stormakt også i fotballen?
Tekst James Montague
Oversatt av Arilas Berg Ould-Saada
Det tok noen øyeblikk før det gikk opp for meg at jeg faktisk stod og så rett på et fotballstadion. Jeg står noen få kilometer utenfor den eldgamle kinesiske byen Xian, en av landets fire keiserlige hovedsteder. Den er berømt på grunn av terrakottahæren (en hær på cirka 8 000 soldater som alle er laget av terrakotta, og er en del av et mausoleum), som ligger i nærheten, og de enorme murene som en gang i tiden beskyttet dette gamle stedet. Men rett utenfor de murene hadde Xians moderne, raske og superbillige metro sluppet meg av der det var meningen at jeg skulle finne Shaanxi Province Stadium, en 50 000-seters fotballarena. Antallet butikkskilt og reklamer er imidlertid så stort at det ikke ser ut som et stadion, men snarere et kjøpesenter pyntet med neonskilt, nudelbarer og store plakater av Kinas mest berømte idrettsutøver: Basketball-superstjernen Yao Ming.
Etter hvert som du nærmer deg, begynner du å se noen få tegn på at det, begravd på innsiden av en forvirrende matrise av butikker og reklametavler, faktisk er et fotballstadion her. En lang rekke mennesker slanger seg nedover en trapp, rundt hjørnet og inn i det fjerne. Helt foran i køen er to billettluker åpne, rett under et stort, blått banner som annonserer den store begivenheten, fotballkampen som hadde fått meg hele veien hit. Om tre dager skal Kinas landslag spille mot Qatar i det som kunne bli en helt avgjørende kvalifiseringskamp til 2018-VM.
Det er lenge siden en internasjonal fotballkamp i Kina betydde så mye. Landslaget har befunnet seg i ingenmannsland etter landets siste, og så langt eneste, VM-opptreden i 2002. På den tiden siklet alle tungvekterne i spillet – fra FIFA til Manchester United – etter utsiktene for et Kina med fotballfeber og et potensielt marked på 1,4 milliarder mennesker. Men udugelig organisering og endemisk korrupsjon hadde ødelagt fotballens vekst. Den ene kvalifiseringen etter den andre hadde endt med fiasko. Interessen forsvant, og kinesiske fans rettet i stedet oppmerksomheten mot NBA, der de hadde en ekte idrettsstjerne i verdensklasse i Houston Rockets’ Yao Ming.
Franskmann fikk fyken
Uansett kom kampen mellom Kina og Qatar til å bli utsolgt, til tross for at Kinas sjanser til å kvalifisere seg for første gang på 16 år, var veldig små. Forholdene lå ikke til rette for trener Gao Hongbo, som møtte opp til trening med hundrevis av kinesiske journalister som flokket seg rundt Shaanxi-banen. Gao hadde blitt hentet inn til de to siste kampene etter at franskmannen Alain Perrin fikk sparken etter en katastrofal 0-0-kamp mot Hong Kong, som betød at Kina ikke lenger hadde skjebnen i egne hender. Dette var Hongbos andre periode som landslagstrener. Den første var i 2009. På den tiden var kinesisk fotball på sitt laveste, nedsunket i korrupsjon og rystet av gjentatte kampfiksingskandaler. På et tidspunkt ble det påstått at landslagsspillerne til og med måtte betale bestikkelser for å få spille.
Bare i løpet av de siste tolv månedene hadde kinesisk fotball blitt en helt annen verden enn den Gao forlot etter sin første periode. Store pengesummer har strømmet inn i sporten over hele verden fra kinesiske kilder, etter ordre fra president Xi Jinping. Han var kjent for å være betatt av fotball. Kolleger hadde fortalt om hvordan fotballpraten hadde sneket seg inn i politiske diskusjoner med presidenter i alt fra Sør-Korea til Irland. Da Xi Jinping holdt sin første nyttårstale, hang det i bakgrunnen et bilde av ham selv som sparket en fotball. I dag har milliarder blitt investert nesten overalt i verden. Europeiske klubber har blitt kjøpt opp av kinesiske forretningsfolk. Sponsoravtaler er signert. Og det har, selvfølgelig, blitt investert hjemme i Kina også. Klubbene i den kinesiske superligaen har blitt kjøpt opp av landets nye generasjon med superrike forretningsmenn (angivelig rike nok til ikke å ha behov for å tjene små summer på kampfiksing), som har betalt enorme summer for å sikre seg internasjonale spillere.
Den colombianske landslagsspilleren Jackson Martínez, for eksempel, ble signert av de asiatiske Champions League-mesterne Guangzhou Evergrande for 51,3 millioner dollar fra Atlético Madrid. Brasilianerne Alex Teixeira og Ramires ble kjøpt av Jiangsu Suning for henholdsvis 54,8 og 30,7 millioner. Teixeira-kjøpet er det dyreste i asiatisk fotballhistorie.
Til nå.
Store forventninger
Men, som han forklarte i 2011, hadde Xi Jinping ett hovedmål. Det vil si, tre mål: Å kvalifisere seg til VM, å være vertsnasjon i VM, og å vinne VM. Likevel hadde ikke landslaget blitt noe bedre. Ydmykelsen var så stor at regjeringen nå hadde involvert seg og bestemt at en ny femårsplan var nødvendig for å sette Kina på det internasjonale fotballkartet. Den avgjørende kampen mot Qatar hadde gitt Kina muligheten til å kvalifisere seg til VM tidligere enn forventet.
«Vi har mer og mer penger i ligaen, og jeg mener det er en god ting og et bevis på at vi har et veldig sterkt land i Kina», sa Gao Hongbo, sittende foran hundrevis av journalister på innsiden av stadion. Gao så på tilstrømmingen av penger som svært hjelpsom, men mente at den ble brukt på feil måte. «Jeg har noen forslag, hvis det er så mye penger som kommer inn», sa han. «Vi må bruke mer på talentspeiding og utvikling.»
Tidligere forventet man tap og fiasko, og mange kinesiske fans hadde gitt opp kinesisk fotball og sitt eget landslag. Men nå hadde kampens viktighet nådd presidentnivå.
Presidentens plan
I fjor, før Kinas overgangsbonanza under vintervinduet, ble det utgitt et offisielt dokument som ikke fikk mye oppmerksomhet i Vesten, men som ble sett på som smått utrolig i Kina. «Chinese Football Reform and Developmet Program» var en 50-punktsplan på bestilling fra president Xi Jinping for å blåse nytt liv i kinesisk fotball. Den første setningen i rapporten lød som følger: «Siden Xi Jinping ble generalsekretær på den 18. kongressen til det kinesiske kommunistiske parti, har han satt fotballutvikling på agendaen for å bygge Kina til en stor idrettsnasjon.»
Rapporten etterlyser at det settes opp akademier over hele landet, og oppfordrer til å bruke fotball for å «promotere patriotisk og kollektiv ånd». Den ber også om å fjerne regjeringens kontroll over det kinesiske fotballforbundet.
– Det er en utrolig forandring, forklarer Rowan Simons, forfatter av Bamboo Goalposts, boka om kinesisk fotballhistorie. Simons har bodd i Kina i 30 år og har sett fotballen vokse og avta: Fra asken til Maos kulturelle revolusjon som nærmest ødela fotballen (ettersom det var forbudt med folkesamlinger på over ti mennesker), til fotballens falske daggry etter 2002-VM, som endte med hundrevis av arrestasjoner for kampfiksing og til slutt oppløsningen av den kinesiske ligaen. Men han har aldri sett maken til dette før.
– Alt innenfor sport blir styrt av regjeringen, legger Simons til.
– Det er den øverste av Kinas idrettslover.
Da Xi Jinping offisielt ble utnevnt til Kinas nye leder i 2013, satte han sammen en komité som skulle undersøke fotballen og foreslå en radikal reform. Ettersom fotball nå hadde fått et offisielt stempel, var investeringene rett rundt hjørnet.
– Like etter at planen kom ut, dissekerer alle den for å finne ut hvordan de kan bidra, sier Simons. Deretter fulgte en kjøpsfest i Europa, tilsynelatende for å smiske med den nye presidenten. Kinesiske penger strømmet inn i Atlético Madrid i Spania, FC Sochaux i Frankrike, og Slavia Praha i Tsjekkia. Milliardene ble ikke bare brukt på grunn av kjærlighet for sporten, men snarere som en kostnad av å drive forretninger.
– Investeringene gir ikke mening økonomisk i det hele tatt. Store pengesummer betales uten at de bryr seg om utgiftene. Det gapet mellom verdien og kjøpsprisen er et politisk gap. Alle pengene blir brukt av politiske årsaker. Og jo rikere du er, jo mer må du bidra, sier Rowan Simons.
Selfie med Sergio
Et eksempel er Xi Jinpings besøk i Storbritannia i fjor. Han dro til treningsanlegget til Manchester City, der han tok en selfie med statsminister David Cameron og den argentinske spissen Sergio Agüero. Han var til stede da Sun Jihai, den første kineseren til å score i Premier League, ble innlemmet i det nasjonale fotballmuseets Hall of Fame ved siden av noen av fotballhistoriens største spillere. Seks uker senere ble det kunngjort at City Football Group, som eier Manchester City, hadde solgt 13 prosent av aksjene til China Media Capital (CMC) for 400 millioner dollar, en mediainvesteringsgruppe med statsstøtte som har investert milliarder i fotball og Hollywood. CMC hadde akkurat kjøpt de eksklusive rettighetene til den kinesiske superligaen for 1,3 milliarder dollar, mer enn 20 ganger så mye som forrige gang rettightene ble solgt. En britisk opposisjonspolitiker beskrev det hele som en «skitten, liten avtale».
Investeringene i klubbene har ikke bare skjedd for å få umiddelbar suksess, men også for å lokke trenere og ekspertise til Kina. Da Wang Hui, en forretningsmann fra Beijing, kjøpte den nederlandske Eredivisie-klubben ADO Den Haag, forklarte han at å hente inn trenere fra den nederlandske skolen til Kina, var en nøkkelfaktor i utviklingen. Han hadde planlagt å plassere disse trenerne på en skole i Beijing – en skole som tilfeldigvis var Xi Jinpings tidligere skole. Men først prøvde han å hente Gao Hongbo til Den Haag. Problemet var at ADO Den Haag allerede hadde en trener, noe som førte til en maktkamp i klubben. Fansen ble forskrekket av at en for dem ukjent kinesisk trener kunne komme til å ta over klubben deres. Gao ble holdt på armlengdes avstand, han ble rett og slett utstøtt av trenerteamet og fikk ikke lov til å nærme seg A-lagstroppen. Til slutt dro han tilbake til Kina, offisielt på grunn av visumproblemer, og ble raskt ansatt som midlertidig trener for det kinesiske landslaget i to hjemmekamper, først mot Maldivene og deretter Qatar. Den første kampen, noen dager tidligere i Wuhan, hadde endt med kinesisk 4-0-seier. Men alle var ikke fornøyde.
– Fansen var ikke fornøyd med prestasjonen, men etter at de fikk autografer av spillerne, var alle fornøyde, sier Chen Yitong, en LeTV-reporter som hadde fulgt landslaget gjennom hele kvalifiseringen.
Ingen ville snakke om Gaos mislykkede opphold i Nederland, men det var tydelig at et godt landslag kanskje var den viktigste delen i Kinas fotballplan. Det er basketballen som har dominert her. Selv her, like utenfor nasjonalarenaen, var det ikke et eneste tegn på at det skulle spilles viktig fotballkamp om et par dager. Jeg så et titalls basketballbaner med hundrevis av mennesker. Ingen spilte fotball.
Det har vært en viss skepsis rundt hvorvidt det å hente inn mange dyre utlendinger til ligaen ville ha noen påvirkning på ligaens kinesiske spillere.
– Man kan si at det har kommet mange penger inn i kinesisk fotball, men de brukte pengene til å hente inn mange utenlandske spillere, forteller Chen.
«Mer enn et lag»
Guangzhou er en to og en halv times flytur sørover fra Xian, en voksende kystby med 13 millioner innbyggere. Skyskrapere dominerer bybildet, dekket av neonskilt på engelsk, mandarin og kantonesisk. På bakkenivå er Tianhe Stadium fylt med tåke. Det var bare noen få minutter til avspark i en av de største kampene i den kinesiske superligaen: Guangzhou-derbyet mellom Guangzhou Evergrande og Guangzhou R&F. Det var på slike kvelder at alt snakket om potensial og dyre signeringer ble til virkelighet. Nesten 40.000 mennesker møtte opp på kampen og skapte en konstant vegg av støy. Et dusin koreograferte flaggbærere veiver med kinesiske flagg idet kampen starter. Bannere henger fra alle reklameskilt: «Mer enn et lag», «Vi er ikke bare drømmere» og «Tro på Canton».
Talenter til en verdi av hundrevis av millioner kroner går inn på banen. Jackson Martínez er en av dem, ved siden av går den tidligere Tottenham-midtbanespilleren Paulinho. De trenes av tidligere Brasil-trener og VM-vinner Luiz Felipe Scolari. Helt siden klubben ble kjøpt opp av eiendomsfyrsten Xu Jiayins Evergrande Real Estate Group i 2010, hadde over 100 millioner dollar blitt brukt på de fem årene før det mye omtalte overgangsvinduet i januar. I 2014 kjøpte grunnleggeren av Kinas største nettbutikk Alibaba, Jack Ma, 50 prosent av aksjene i klubben for 200 millioner dollar. De hadde allerede blitt asiatiske mestere to ganger og spilt mot Barcelona i klubb-VM. Mens verden akkurat hadde blitt kjent med Kinas penger, hadde Evergrande kastet penger rundt seg i årevis.
De hadde også bygget verdens største akademi, Evergrande Football School, et par timer nordover med bil, dypt inne i landsbygda og langt unna bytåka. Jeg hadde besøkt akademiet før kampen. Ved inngangen stod en tre meter høy VM-pokal. Det var 50 fotballbaner der, tatt i bruk av 130 lag. Det kostet 200 millioner dollar å bygge akademiet, og flere millioner ble brukt på infrastruktur og trenere, delvis levert av Real Madrid-stiftelsen.
– For Madrid er den ene delen økonomisk, ja, men den andre delen er at de ser etter en forbindelse med Asia, sier Fernando Sánchez Cipitria, direktør for trening i Evergrande. Han hadde vært en del av Deportivo La Coruña-laget som vant La Liga i 2000, og nå var han trener her på en åtteårskontrakt. Fridagen brukte han på å se en ungdomsturnering.
– Kina er fremtiden, og de kommer til å ha mange berømte spillere. Det er viktig at vi tidlig skaper en forbindelse til Asia, sier Cipitria.
Det hadde åpenbart blitt brukt mye penger og gjort mange investeringer før presidenten kunngjorde sin kjærlighet for spillet.
– Mange i Vesten har misforstått. Utviklingen til ligaen startet før Xi. Den har bare eskalert, sa Mads Davidsen, en dansk speider og trener som startet karrieren sin i Kina med Sven Göran Eriksson i Guangzhou R&F før han ble med ham videre til Shanghai SIPG FC. Det var tydelig for ham at det fantes både penger og vilje til å tiltrekke seg store navn.
– Jeg setter spillere i bokhyller, sa han om sin rekrutteringsmetode.
– I første hylle har du de beste av de beste: Messi-ene, Ronaldo-ene. Dem kan vi ikke røre. Andre hylle. Jeg kan si at vi har blitt tilbudt 11 toppspillere fra europeiske toppklubber. Vi velger ikke å signere dem. Det er en «gamechanger». Vi kan nå konkurrere om Premier League-spillere. Og selvfølgelig de beste i Sør-Amerika. Kina kan nå konkurrere, sier Davidsen.
Jackson live
Guangzhou Evergrande har fått en treg start på sesongen, noe som på ingen måte har slått positivt ut på humøret til Scolari. Han står på sidelinjen og skriker til spillerne sine, mens en kinesisk oversetter står ved siden av ham og videreformidler budskapet på en mildere måte. På en varm, klebrig fredagskveld var Martínez en klasse over resten. Paulinho scoret åpningsmålet og serverte deretter Martínez, som fikk målet han fortjente. Guangzhou Evergrande vant 2-0 og fikk sesongen sin tilbake på riktig kjøl. Hovedattraksjonen var Jackson Martínez, som hadde storspilt for Porto, men som hadde blitt solgt av Atlético Madrid bare seks måneder etter at han kom dit.
– Jeg er virkelig imponert… Det er en liga som ikke er så lett som folk tror, sier Martínez, stående ved utgangsdøren med sin unge sønn, som også hadde på seg en rød Guangzhou Evergrande-drakt.
– Du kan ikke sammenligne denne klubben med Atlético, men organisasjonen prøver alltid å gjøre sitt beste.
Alle diskusjoner om hans overgang til Kina hadde handlet om penger. Men Martínez insisterer på at han hadde tjent nok penger da han spilte i Mexico, og til og med i Colombia, til å forsørge familien sin.
– Moren min og mine to søstre og alle andre kunne leve et godt liv. Alt handler ikke om penger. Det handler om mulighetene, sier han.
Samtidig innrømmet han at Kina ikke ennå er på det stadiet at spillere ville vurdert å komme i sin beste alder, selv ikke på grunn av pengene.
– Jeg er 29, snart 30. Hvis jeg var 25 eller 26 ville jeg ikke tenkt på å komme hit, men på grunn av situasjonen i Atlético Madrid kunne jeg ikke spille bra, ting gikk ikke som forventet, forteller han åpenhjertig.
Noen uker senere ble Guangzhou Evergrande slått ut av AFC Champions League allerede i gruppespillet. En katastrofe for en klubb som håpet på å delta i klubb-VM. Det kommer til å ta tid, i likhet med jakten på et landslag i verdensklasse. Det som mangler, er en ekte superstjerne.
– Med 1,4 milliarder mennesker, så kommer du til å produsere verdensklassespillere. Det kinesisk fotball ikke har, er en Yao Ming. Han er det største navnet i Kina, den første kinesiske spilleren til å spille i NBA. Han var en «gamechanger». Etter min mening er det det vi trenger. Vi trenger en fotballens Yao Ming, sier den danske agenten Mads Davidsen.
Ikke sesong for kokt slange
Akkurat hvor arenaen befant seg, hadde vært et mysterium for meg noen dager i forveien, men på kampdagen slapp jeg denne forvirringen. Denne gangen var forsiden av Shaanxi Province Stadium forvandlet til et spetakkel av støy, flagg og spenning. På den ene siden var det salgsboder der man kunne kjøpe skjerf, flagg og horn. På den andre siden var den ene grillboden etter den andre, der det ble servert svartstekt kjøtt. Xian er et av de beste stedene i Kina for å prøve kokt slange, men jeg fikk beskjed om at det ikke var sesong, og at det kun var kylling tilgjengelig.
Arbeidere vaklet på åpenbart utrygge trestiger og prøvde å teipe over alle reklamene utenfor stadion, et krav fra FIFAs sponsorer. Samtidig stod grupper med fans utenfor og sang patriotiske sanger, mens en like stor gruppe lettkledde kvinnelige modeller delte ut reklamebrosjyrer for en ny bilmodell. Tre forskjellige sikkerhetsstyrker var til stede i folkemengdene: hæren, politiet og opprørspolitiet.
For Kinas landslag var kampen mot Qatar en mulighet. De radikale reformideene kom for sent til å ha noen innflytelse på kvalifiseringen til Russland-VM i 2018. Men å klare det, i det minste til siste kvalifiseringsrunde, ga planen litt politisk levetid ved å forlenge dens hvetebrødsdager. Dagen hadde i hvert fall startet bra. Kinas eneste håp var å ende opp med så mange poeng som mulig for å kunne gå videre som en av de beste andreplassene i kvalifiseringen. En av rivalene deres, Jordan, med Harry Redknapp som trener, hadde allerede tapt stort mot Australia. Men Qatar hadde vunnet alle kampene sine og toppet gruppen. Kina kunne slå Qatar og likevel ikke gå videre.
På innsiden var det ingen ledige seter. 50.000 mennesker utførte en øredøvende gjengivelse av den kinesiske nasjonalsangen. Den første omgangen var høylytt, anspent og full av feil. Qatar, som allerede var kvalifiserte, virket å være i dårlig form og innenfor Kinas rekkevidde. Men tilskuerne måtte vente til andre omgang for å se mål. Kina traff tverrliggeren og ble stoppet av to redninger i verdensklasse, før Guangzhou Evergrandes Huang Bowen sendte Kina i ledelsen fra kanten av sekstenmeteren. Lyden var eksplosiv. Seieren ble ikke sikret før i det 88. minutt, da Wu Lei scoret et nydelig mål. 2-0.
Da Gao Hongbo stilte opp foran pressen, ble han møtt med stående ovasjoner. «Jeg er fortsatt Kinas landslagstrener», sa han da han ble spurt om han kom til å få beholde jobben til neste runde. Selv om han fortsatt ikke var sikker på om de var videre. Filippinene hadde gjort et overraskende comeback mot en av Kinas rivaler, Nord-Korea. Avansementet var ikke sikret før Iran hadde vunnet sin sene kamp. Midtveis i pressekonferansen, da nyheten om avansementet kom, fulgte nok en stående ovasjon. «Hvis vi kvalifiserer oss må trenerapparatet holde seg samlet. Men hvem skal lede laget? Vi må tenke på det.»
Gao hadde sikret at Kina, og dermed også Xi Jinping, ikke hadde blitt ydmyket av landslagets nederlag. «Kina utvikler seg raskt og den kinesiske regjeringen bryr seg mer og mer om fotball», sa han. «Hvis vi utvikler oss slik, blir vi svært sterke om to eller tre år.»
Gao Hongbo fikk beholde jobben takket være den heroiske prestasjonen i Xian, men det varte ikke lenge. Kina ble trukket i en relativt enkel kvalifiseringsgruppe til Russland-VM i 2018, og klarte to brukbare resultater i de to første kampene. De tapte 3-2 mot Sør-Korea, men spilte 0-0 mot Iran. I den neste kampen skulle landslaget tilbake til Xian. Igjen skulle den gamle byen levere fullsatte tribuner, men kampen mot Syria gikk fryktelig galt. Til tross for at landet befinner seg i en grusom krig som har sendt halve befolkningen på flukt, klarte Syria å sikre en 1-0-seier. En rasende gruppe mennesker ventet på utsiden og ba om at den kinesiske fotballpresidenten skulle gå av. Ifølge AFP kokte det over med sinne på Kinas svar på Twitter, Weibo.
«I går kveld klarte Syria, et land som har vært i krig i mange år, og som har en manager som bare tjener 2000 yuan i måneden, å slå Kina, som har spillere som tjener flere millioner yuan. Det er tid for at Kinas landslag tenker seg kraftig om», sa en bruker. En annen var mer direkte. «Det er ikke lenger behov for at Kinas landslag eksisterer. Det er bare sløsing av skattepenger.»
Noen dager senere tapte Kina mot Usbekistan, og Gao Hongbos skjebne var beseglet. «Som et resultat av dette tapet, avslutter jeg min tid som sjef for det kinesiske landslaget», sa han i en pressemelding. «Jeg vil takke fansen og mediene som støttet oss under kampene. Jeg håper Kinas landslag blir bedre i fremtiden…»
Skjulte eierskap
Xi Jinpings storslagne plan har møtt motstand i utlandet også. Ifølge Bloomberg har 2016 vært et rekordår for kinesiske eierskap som kjøper utenlandske selskaper. Frem til oktober 2016 hadde mer enn 50 milliarder dollar blitt brukt, noe som allerede nærmet seg det dobbelte av hele 2015. Problemet var at det fantes få detaljer om hvem kjøperne faktisk var.
Sino-Europe Sports Investment Management Changxing Cos oppkjøp av Silvio Berlusconis AC Milan ble problematisk da det kom frem at dokumentet som skulle bevise at det ukjente selskapet hadde midlene til å kjøpe klubben, trolig var falsk.
Jiangsu-banken, som angivelig hadde utstedt dokumentet, nektet for å ha produsert det. ADO Den Haag i Holland og Sochaux i Frankrike har begge vært preget av supporterprotester mot ledelsen i klubbene. ADO-fansen ble rasende da klubbeieren havnet i krangel med trenerapparatet i klubben og deretter forsvant fra radaren i noen måneder, noe som førte til at klubben ble ilagt økonomiske sanksjoner av det nederlandske fotballforbundet. Fansen har roet seg litt ned takket være en god start på denne sesongen. Den kinesiske eieren til Sochaux, for eksempel, har blitt satt under konkursbehandling. Samtidig har Premier League hyret et team med etterforskere for å finne ut hvem som faktisk står bak mange av disse oppkjøpene, i frykt for at den kinesiske regjeringen kan være den ekte eieren. Dette ville brutt ligaens regel om at en eier ikke kan ha en aksjeandel på over 10 prosent i mer enn én klubb.
2018-VM kommer kanskje for tidlig for Kinas landslag. Men Kinas penger kommer til å fortsette å strømme inn i fotballen, hvor enn det er de strømmer fra.
Nylig gjorde denne strømmen at Marcello Lippi nå kan gjøre som onkel Skrue; bade i penger resten av livet. Italieneren ble nylig ansatt som Kinas nye landslagssjef og ifølge rapportene får han ca 180 millioner kroner i årslønn.
Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER
