Chelsea-modellen

Å kjøpe unge spillere for så å leie dem ut, kan være god butikk for de største klubbene. Men er det bra for fotballen?

Tekst Lars Sivertsen

 

Kommunikasjonsapplikasjonen WhatsApp har de siste årene blitt stadig mer populær, også blant fotballspillere. Alexander Søderlund avslørte nylig at det finnes en egen WhatsApp-gruppe for de norske landslagsspillerne, noe som høres ut som en kul tanke – helt til Søderlund la til at Jan Åge Fjørtoft var gruppens mest aktive.

Det finnes sikkert utallige grupper i fotballverdenen som vi alle skulle ønske vi kunne få smugtitte i. En av dem, en som vi vet om, består av en gruppe spillere som egentlig har ganske lite til felles. De kommer fra forskjellige land, spiller for forskjellige klubber og har forskjellige framtidsutsikter. Det eneste de egentlig har til felles er at de, tekniske sett, er Chelsea-spillere. For det viser seg at spillerne Chelsea har ute på lån rundt omkring har sin egen WhatsApp-gruppe, der de kan holde hverandre oppdaterte. På et tidspunkt forrige sesong hadde klubben hele 33 spillere på utlån, og man mistenker at nett-diskursen de imellom må preges av en velutviklet form for galgenhumor. For når man er på utlån fra en klubb som har 32 andre spillere på utlån, og som hver sommer bruker mangfoldige millioner på enda flere spillere, da må man kanskje stikke fingeren i jorden og erkjenne at man er et godt stykke unna spilletid på førstelaget. 33 utlånte spillere er i det hele tatt et så høyt tall at man på et eller annet tidspunkt må begynne å lure: Hva skal de egentlig med alle sammen?

Fotball som forsikring

Historien som ofte fortelles er at Roman Abramovitsj i sin tid så en kamp mellom Manchester United og Real Madrid i Champions League i 2003, og ble umiddelbart smittet av en dyp og inderlig kjærlighet for fotball. Det er ikke utenkelig, det var en veldig god kamp, men det finnes samtidig andre teorier. En av dem, fremmet i Chris Hutchins og Dominc Midgeleys bok Abramovich: The Billionaire from Nowhere, er at Abramovitsj ser Chelsea som en forsikringspolise. Han er, så vidt vi vet, på god fot med Vladimir Putin og Russlands politiske elite, men dette trenger ikke nødvendigvis være en permanent situasjon. Det finnes mange veldig rike russiske menn som verden verken vet noe om eller bryr seg særlig med. Dersom en av disse skulle ryke uklar med Kreml – med alle de potensielle utfallene en slik konflikt kan ha – så er ikke det noe folk rundt forbi ville fattet nevneverdig interesse for. Men, dersom Vladimir Putin skulle finne på å legge seg etter eieren av en av verdens meste berømte fotballklubber, vel, der har du avisoverskrifter verden rundt. Fotball er relativt sett en billig måte å kjøpe seg verdensberømmelse på, og berømmelse kan være et nyttig skjold. Og hvilken britisk regjering ville finne på å utlevere eieren av Chelsea til Putin?

En annen teori fremmes av Simon Kuper i en artikkel for Eight by Eight. Han forteller historien om Derek Sauer, en hollender som har slått seg opp i den russiske mediebransjen som utgiver av ymse publikasjoner. En av bladene han eide var et litt smalt fotballblad som slet med opplaget, og som Abramovitsj på et tidspunkt vurderte å kjøpe. Det viste seg at Abramovitsj hadde alle utgavene av akkurat dette bladet.

«Typisk Abramovitsj», sa Sauer, som etter hvert har blitt en oligark-kjenner. «Disse folkene har penger, men de har ikke status. Så hva gjør du? Du prøver å kjøpe status. På 1920-tallet i USA så vi det samme, industrieierne kjøpte aviser, de støttet kunsten, slike ting. Nå prøver alle russerne å komme seg ut av business. For mange av oligarkene er det over. De kommer til å miste selskapene sine på den ene eller den andre måten, så de prøver å ta ut så mye penger som mulig og sette pengene inn i fotball.»

Chelseas forretningsmodell

Et par år etter han kjøpte Chelsea solgte Abramovitsj selskapet sitt, Sibneft, til Gazprom for 13 milliarder dollar, mens Putin og hans nærmeste venner gradvis begynte å røske tilbake kontroll over den russiske økonomien. Så selv om Abramovitsj sine tanker og motiver forblir en av fotballens mysterier, er man nok ikke helt på villspor dersom man beskriver det som et sted mellom en forsikringspolise og en slags ekstrem førtidspensjonisthobby. Alt dette er viktig å forstå fordi det er belysende med tanke på nåværende drift og forretningsmodell. Abramovitsj er kanskje ekstremt rik, men han kan ikke sammenlignes med en olje-emirat som år etter år er villig til å pumpe inn atter nye milliarder i en fotballklubb for å spre sitt gode navn og rykte i vesten. Chelsea brukte store summer da Abramovitsj først tok over, men det var også noe de måtte gjøre dersom de skulle nå toppen. På Stamford Bridge snakket man tidlig om at planen var at klubben skulle gå i null, noe mange utenfor klubben lo godt av. Men i 2012, ni år etter oppkjøpet, gikk Chelsea FC i pluss for første gang under Roman Abramovitsj sitt eierskap. Russeren var kanskje fersk i fotballbransjen da han tok over, men han har ansatt kompetente mennesker rundt seg og har lyttet til råd. Han har sluttet å kjøpe superstjerner som laget ikke har bruk for, og Chelsea har stort sett sluttet å betale overpris for spillere. Klubben vet at selv om eieren er verdt åtte milliarder dollar (ifølge Forbes), så drives Chelsea etter samme prinsipper som aktører i markedet.

Samtidig har Chelsea litt andre utfordringer enn de andre engelske toppklubbene når de skal få budsjettet til å gå opp. De har en forholdsvis liten stadion og kan ikke regne med de samme billettinntektene som Arsenal, og de har ikke de samme kommersielle mulighetene som Manchester United. Men det finnes alternative metoder for verdiskapning i fotballen. Og ser man på hvem Abramovitsj sine første rådgivere i Chelsea var, burde vi kanskje ha sett et hint om hvordan Chelsea kom til å operere i fremtiden.

Kanskje den viktigste årsaken til at Abramovitsj hadde suksess med Chelsea med en gang var, ved siden av de åpenbare investeringene, det faktum at han innså sine begrensninger. I motsetning til mange andre fotball-eiere som antar at deres suksess i andre sektorer automatisk vil sørge for at de også lykkes i fotballen, var Abramovitsj ydmyk og forsøkte i stor grad å lære av de han ansatte for å styre klubben. En mann han er nødt til å ha lært en god del av er «superagent» Pinhas ”Pini” Zahavi.

Zahavi har vært aktiv i spilleroverganger i England siden 1979, da han var involvert i Avi Cohens overgang til Liverpool fra Maccabi Tel Aviv. Zahavi, som på den tiden jobbet som journalist, var på vei hjem til Israel etter å vært i England på fotballtur, men det var tåke på Heathrow og flyet hans var forsinket. Mens han ventet traff han Liverpools klubbleder Peter Robinson, og han benyttet anledningen til å selge inn Cohen. Robinson fulgte opp tipset, Cohen ble Liverpool-spiller, og Zahavi fikk sitt første agenthonorar. Over de neste par tiårene slo Zahavi seg for alvor opp i fotballen, både i England og andre steder, og ble til slutt den moderne fotballens første virkelige superagent.

Tidlig på 2000-tallet, da Abramovitsj skulle kjøpe klubb, var det få som kunne ”gamet” bedre enn Zahavi. Zahavi spilte en avgjørende rolle i Abramovitsj sitt oppkjøp av Chelsea, og ble en del av Abramovitsj sin innerste sirkel da Chelsea skulle shoppe seg opp i stjernehimmelen. Noe av det interessante med Zahavi er at han på sine eldre dager (han er 72 år) har begynt å involvere seg mer i tredjepart-eierskap av spillere. Han skal, for eksempel, ha vært involvert med konsortiet som eide halvparten Lazar Marković, og som tjente voldsomme penger da serberen gikk fra Benfica til Liveprool. Zahavi har sett utviklingen i moderne fotball på nærere hold enn de fleste, han har en enorm nese for forretninger, og han har tydeligvis konkludert med at dersom du har litt øye for talent og forstår mekanismene som påvirker overgangssummer, kan fotballspillere være ypperlige investeringsobjekter.

Ved siden av Zahavi, gikk Abramovitsj også ”i lære” hos den erfarne nederlandske speideren Piet de Visser. De Visser har fått æren for å ha oppdaget spillere som Ronaldo og Romario i sin tid i PSV, og i sin biografi Voetbal als medicijn forteller han om hvordan han og Abramovitsj reiste rundt i Europa og så fotball sammen. I 2004 fulgte de Visse EM i Portugal fra Abramovitsj sin yatch, som lå oppankret utenfor kysten av vertskapslandet.

«Om morgenen på båten kom ofte Mr Roman og banket på døren min. Han ville se repriser av kamper eller kampsituasjoner med meg», forteller de Visser.

«Jeg måtte forklare visse ting. Han var en kvikk elev. Jeg har aldri før sett en mann med så mye intellekt og en så ren kjærlighet for fotball. Etter fire år sa han ‘Piet, takk, nå kan jeg nok’.»

En annen mann med bakgrunn i PSV som jobbet tett med Abramovitsj i den tidlige fasen var danske Frank Arnesen, som Abramovitsj hentet fra byrival Tottenham. Denne hollandske forbindelsen er interessant. For om det er en fotballkultur i verden som forstår potensialet for verdiskapning i det å utvikle spillere (enten det er hjemlige talenter som Arjen Robben, eller utenlandske talenter som Ronaldo), må det være de som har jobbet for de nederlandske toppklubbene.

Hvor mange millioner har ikke spillersalg tilført den nederlandske fotballøkonomien opp gjennom årene?

«Lagervirksomhet av spillere»

Så langtidsstrategien for Chelsea var klar: Det ble investert store summer i akademiet, både i form av fasiliteter og i form av de økonomiske vilkårene som tilbys unge talenter. Etter de første årene med stjernehamstring på overgangsmarkedet, begynte Chelsea også gradvis å hente flere og flere unge spillere. Og slik ender man opp med så mange spillere på bok at man låner ut 33 av dem samtidig. Alle toppklubber ønsker å få frem spillere fra akademiet, og alle toppklubber henter en og annen ung spiller her og der, men Chelsea har tatt strategien lengre; Chelsea har gjort det til en forretningsmodell. Som deres tidligere manager Jose Mourinho selv sa til klubbens offisielle nettside i februar 2014:

«Chelsea har gjort store investeringer i fortiden, og i noen stunder ble vi kritisert fordi vi gjorde så mye. Men ting endrer seg, og vi har tilpasset oss de omstendighetene. Med, for eksempel, en spiller som Kevin De Bruyne, som har spilt tre eller fire kamper, fikk vi en fantastisk profitt. Det er andre spillere som hører til Chelsea som kanskje ikke kommer til å spille en eneste kamp for oss, så vi selger dem. Vi har vært nødt til å organisere oss på en annen måte. Det var ikke meg, det var før meg, men klubben gjør en fantastisk jobb på dette området; Lukaku, De Bruyne, Courtois, Thorgan Hazard, Piazón. Mange unge spillere, ikke alle av dem kommer til å ha en karriere i Chelsea, men alle er viktige i denne nye finansielle situasjonen. Chelsea har jobbet veldig godt, og har nok startet tidligere enn andre klubber.»

Så kan man stille spørsmålet: Er det riktig at en klubb skal prøve å tjene penger gjennom å hamstre inn flere unge spillere enn de har bruk for? Er det sunt for fotballen at en klubb henter unge spillere like mye for å tjene penger på de som for å utvikle de til førstelaget?

En av de som er skeptisk til modellen er Gordon Taylor, sjef for det engelske spillerforbundet PFA – Professional Footballers’ Association. Han sa i fjor høst, etter at Chelsea hadde lånt ut 33 spillere, 12 av dem a-landslagsspillere, med en samlet innkjøpspris på over en milliard kroner, at han var skeptisk til noe han vurderte som «lagervirksomhet» av fotballspillere. «Det er litt bekymringsfullt med så mange Chelsea-spillere ute på lån. Det er nesten en lagervirksomhet av spillere. Du lurer på om det kan påvirker integriteten til andre konkurranser.»

Da Taylor tok opp dette hadde Chelsea spillere på lån i Nederland, Tyskland, Italia, Frankrike, Tyrkia, Portugal og andre divisjoner i England.

«Du lurer bare på hvor tallet skal stoppe, fordi det begynner å bli en ganske stor påvirkning som én Premier League-klubb har på så mange andre forskjellige konkurranser.»

Taylor var også bekymret for at dette kunne komme til å påvirke talentutviklingen i andre land.

«Spillerne ønsker å spille, og lånesystemet gir de en slik mulighet. Men det er spillere i disse klubbene i Europa som ikke får sjansen fordi andre spillere kommer inn på lån, med lønninger betalt av en større klubb. Så da handler det ikke om at det beste laget vinner turneringen, men det laget som har best forhold til de største klubbene.»

”We are Chelsea 2, who the fuck are you?”

Dette er en problemstilling som er spesielt aktuell i Nederland, der Chelsea de siste årene har lånt ut flere spillere til Vitesse Arnhem.

– Fans generelt er nokså ambivalente til det, forklarer den nederlandske fotballjournalisten Michiel Jongsma til Josimar.

– På den ene siden så kan det gjøre ligaen bedre at gode spillere som Bertrand Traoré og Lucas Piazón kommer hit, de gjorde virkelig en stor forskjell. Så talentmessig, for nøytrale, er det jo underholdene å se slike spillere komme til en klubb som Vitesse. Normalt vil du ikke se så talentfulle spillere i en klubb som Vitesse. Vitesse-supportere har tatt det med humor, de ser at normalt sett skal ikke Vitesse være i nærheten av topp 5, men når slike spillere kommer inn så har de faktisk en sjanse. De har til og med et banner på stadion der det står «We are Chelsea 2, who the fuck are you?», som jo er veldig morsomt.

Ifølge Jongsma så har det nederlandske fotballmiljøet vent seg til at Vitesse får en håndsrekning fra Chelsea i ny og ne, men han er mer skeptisk til samarbeidet mellom Manchester City og NAC Breda.

– De ligger en divisjon under, og der skal det være flere spillere fra City på vei inn. I fjor hadde de Enes Ünal på lån, og han var en stor forsterkning for dem.

Den unge tyrkiske spissen Enes Ünal signerte for Manchester City fra Bursaspor i fjor sommer, og etter et mislykket låneopphold i Genk i Belgia ble han sendt til NAC Breda på nivå 2. i Nederland, der han scoret ni mål på 11 kamper i serien.

– Jeg tror at der kan dette med en ubalansert konkurransesituasjon virkelig bli aktuelt.

For supporterne av den aktuelle klubben er det imidlertid ingen krise.

– Du vet hvordan fotballfans er, når det gjelder deres klubb så finner de en eller annen grunn til å være positive og til å støtte det.

Wil van Megen, juridisk direktør for den internasjonale spilleroganisasjonen FIFPro, er dypt skeptisk til utviklingen med at store klubber generelt henter langt flere unge spillere enn de kan gi førstelagsmuligheter til.

– Først av alt så må jeg understreke at FIFPro er tilhengere av fri bevegelse for spillere, så når en spiller får tilbudt en kontrakt av en klubb så bør de ha frihet til å signere den kontrakten. Men dersom det gjelder en klubb som allerede har en overflod av spillere så vil det redusere mulighetene den spilleren har til å få spille, og det mener vi er et problem. Du ser situasjoner der spillere går inn i en situasjon som ikke er heldig for de fordi de ikke får spille, de er langt hjemmefra, de er langt fra vennene sine, og dette er noe vi ikke liker.

Van Megen er også enig i kritikken fra Gordon Taylor om at alle lånespillerne kan ha en negativ påvirkning på konkurransesituasjonen og integriteten i forskjellige ligaer.

– Du kan ha situasjoner der du har avtaler som stipulerer at når en spiller er frisk så må han spille, og da er det ikke lenger klubben som bestemmer om en spiller starter eller ikke, og da har du et integritetsproblem som regelverket egentlig ikke dekker. Dette bekymrer oss. Jeg tenker også på spillerne oppi dette, de lånes ut på årsbasis, de har ingen sikkerhet i det hele tatt, de lånes ut fra den ene klubben til den andre, frem til de kan bli solgt. Det virker ikke på meg som den beste situasjonen for fotballen som idrett.

Mennesker som handelsvare

FIFPro har tidligere argumentert for at overgangssummer i fotballen bør avvikles fullstendig, og at spillere må forholde seg til kontrakter de har signert, men ellers står fritt til å bytte klubb. Organisasjonen har klaget det nåværende overgangssystemet i fotballen inn for EU-kommisjonen, og vi venter stadig på en avgjørelse. Det er da kanskje ingen overraskelse at Van Megen er dypt skeptisk til Chelseas modell, slik José Mourinho beskriver den.

– Dette er noe vi er spesielt bekymret for, at klubber kjøper spillere ikke for at de skal spille, men for at de skal handles med som om de var eiendeler. Dette er et problem. Vi hadde et eksempel med en spiller i PSV nylig som ble eid av en klubb i Midtøsten, men han skulle aldri spille for denne klubben, han skal bare lånes ut til andre klubber. Dette er et godt eksempel på en spiller som hentes kun for at han kan handles med. Jeg mener dette er imot sportens ånd.

Spilleren Van Megen sikter til er Maxime Lestienne, som i 2014 ble solgt fra Club Brügge til den qatarske klubben Al Arabi – men så umiddelbart lånt ut til Genoa. Da han ble presentert i Italia sa han:

«Det var en kaotisk sommer. Jeg ble solgt til et investeringsfond, og så fikk Genoa meg.»

Han ble lånt ut til PSV sesongen etter, før han denne sommeren ble solgt permanent til Rubin Kazan.

Selv om man skulle komme til det punktet der man får et konsensus i fotballen om at denne praksisen er negativ, og at fotballen er i ferd med å utvikle seg i en retning som ikke er sunn for unge spillere, vil det likevel være en utfordring å finne en god måte å regulere dette på. For hvorfor skal egentlig ikke klubber få lov å hente så mange spillere de vil? Og hvorfor skal de ikke få lov å låne ut så mange spillere som de vil?

– Det er en utfordring, sier Van Megen.

– Men det må være mulig å se på hvor mange spillere klubbene henter, og finne passende tall som vi kan bli enige om som en standard. Når du ser på Chelsea, og de har 25 spillere som er i klubben og 33 som er lånt ut, da har du definitivt for mange. Men hva skal den nøyaktige grensen være? Det er vanskelig å si. Men kanskje det kan være mulig å regulere. Vi har jo nå en grense i Premier League for hvor stor stallen din kan være, hvorfor kan du ikke da også ha en grense for hvor mange spillere du kan sende ut på lån? Men det kan samtidig også bli juridisk vanskelig, med tanke på konkurranseloven. Problemet er likevel at du driver handel med mennesker, og dersom dette blir gjort kun med sikte på økonomisk profitt, mener jeg at du har krysset en grense. Det som Mourinho har sagt understreker virkelig at det er dette som er tilfellet for Chelsea, og kanskje det er sånn for andre klubber også.

Van Megen og FIFPro mener dette er et problem som klubbene rundt i verden må ta på alvor, og som de mindre klubbene må gå sammen for å ta tak i.

– Når du ser på hva sport er og hvordan sportsutøvere tenker, så ønsker spillere å spille på et så høyt nivå så mulig. Så når du får mulighet til å signere for en større klubb så gjør du det. Men om mulighetene dine for å faktisk få spille er nesten 0, så er det et problem. Det er en mekanisme som skader sporten som helhet. Det er ikke bare et problem for spillerne, det er et problem for de mindre klubbene. Vi ønsker å diskutere problemet med disse klubbene, for å se om det kan finnes bedre løsninger enn de vi har nå. Vi opplever det som en form for misbruk av penger og misbruk av makt. Og det jeg også vil si er at det er negativt for fans, fordi dersom du har mange spillere på lån for et lag så vet fansen at de bare kommer til å være der i én sesong, og så bare drar de igjen. Så forbindelsen mellom fansen og laget blir ikke det samme.

Suksessoppskrift?

Spørsmålet blir: Er dette en problemstilling som fotballen og ”fotballfamilien” er klar for å ta på alvor? På overflaten virker det kanskje ikke som den mest akutte utfordringen idretten står ovenfor, men det er en problemstilling som har snikende konsekvenser vi kanskje ikke tenker over. Fordi de økonomiske forskjellene i fotballen er så store så ser vi gang på gang at så snart en ung spiller viser lovende tendenser, enten det er i Tippeligaen, Æresdivisjonen, eller de lavere divisjonene i England, så kommer en pengesterk klubb på banen og henter spilleren for en moderat sum – selv om de som regel ikke har noen som helst intensjoner om å bruke spillere med det første. I stedet låner gjerne den nye klubben ut spilleren helt til han enten kan selges videre med overskudd, stagnerer og må gis opp, eller kanskje, i noen få tilfeller, blir god nok for førstelaget i eierklubben. Dette er et utnyttende system som først og fremst fratar de mindre klubbene inntekter – siden markedsverdien på en spiller som er klar for a-lagsspill på høyt nivå er mye høyere enn for en junior med fine tendenser. På sikt er det meget mulig at det lønner seg for en toppklubb å hente 20 tenåringer og håpe et par av de slår til, sammenlignet med å hente et par spillere som er ferdig utviklet og klar for a-lagsspill.

Og det er ingen tvil om at Chelseas modell har vært en finansiell suksess for klubben. Og det er ingen tvil om at Chelseas modell har vært en finansiell suksess for klubben. Eksempelet Mourinho selv fremhever, Kevin De Bruyne, er kanskje det beste. Piet de Visser forteller at «en av de beste spillerne jeg har sett som speider er Kevin De Bruyne. For seks år siden var jeg i Belgia og så meg rundt, de hadde allerede en del virkelige talenter. Spesielt Racing Genk, den klubben hadde en bra ungdomsavdeling. Jeg så De Bruyne for første gang der. Han var en offensiv midtbanespiller med super førstetouch, som umiddelbart flyttet spillet, skapte åpninger. Han var en åpenbaring».

De Visser gikk rett til sjefen.

«Jeg måtte gjøre noe, så jeg tok mot til meg og tok med meg videoen til den store sjefen, Roman Abramovitsj. Roman er en ekte fotballfan, som ikke bare vil vinne, men som vil se god fotball. Han så på videoen, han sa ingenting, men han gikk rett for å ringe til speider-teamet for å si «han De Bruyne er nødt til å komme».

De Bruyne ble hentet for rundt sju millioner pund, og lånt rett ut igjen. Først tilbake til Genk, så til Weder Bremen. Da han kom tilbake til Chelsea fant han og Mourinho aldri helt tonen, og De Bruyne ble solgt for rundt 18 millioner pund.

Siden han endte opp med å slå til for alvor i Wolfsburg og bli solgt for en mye større sum, brukes ofte De Bruyne “imot” Chelsea, men i praksis er han et eksempel på et system som fungerer. Et kjempetalent identifiseres, Chelsea bruker sin status og sine økonomiske muskler til å sikre seg spilleren, låner han ut mens han modnes og verdien stiger. Og så, når verdien hans er høy, men det ikke er plass til han på førstelaget, selges han – i dette tilfellet med over hundre millioner kroner i rent overskudd. Dette er en modell vi kan forvente å se Chelsea følge, og de har også gjort det i andre tilfeller. Romelu Lukaku ble hentet, lånt ut og solgt med overskudd. Thorgan Hazard ble hentet, lånt ut og solgt med overskudd. Gaël Kakuta ble hentet, lånt ut og solgt med overskudd. Det samme skjedde med Jeffrey Bruma og Patrick van Aanholt.

Noen av spillerne bidro med store overskudd, noen med små, men pengene tikker inn. Og denne pågående prosessen bidrar til at selv om Chelsea fortsatt bruker tidvis veldig mye penger på overgangsmarkedet, så går de ikke totalt sett så mye i minus som før. De to siste sesongene, mellom 2014 og 2016, var Chelseas nettoutgifter på overgangsmarkedet “bare” 40 millioner pund – mindre enn lag som Everton, West Bromwich, West Ham og Crystal Palace. Dette til tross for at de brukte til sammen 127 millioner på Cesc Fàbregas, Diego Costa, Juan Cuadrado, Pedro og Baba Rahman. Akkurat som Chelseas naborival Tottenham har vist over mange år: Dersom du satser ungt på markedet får du som regel pengene igjen på et eller annet tidspunkt.

Fra klubbens perspektiv har Chelsea funnet en modell som virker. Men er det godt for spillerne, og er det godt for idretten?

– Å behandle mennesker som handelsvarer er alltid en dårlig idé, uansett hvilken industri vi snakker om, sukker Wil van Megen.

Det er egentlig vanskelig å være uenig i akkurat det.

Kilder: Abramovich: The Billionaire from Nowhere, Eight by Eight, P3 Heia Fotball, BBC, Forbes, The Guardian, Financial Times, ChelseaFC.com, The Mirror, Football Italia, Transfer League

 

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER