Øya-festivalen

Stadig flere fotballklubber i England er registrert i fjerne skatteparadis. Mange av dem er også organisert på en måte som gjør det umulig å vite helt hvem som eier hva, og hvem som til syvende og sist sitter på ansvaret. Den totale mangelen på innsyn og åpenhet har gjort Premier League til en tumleplass for spekulative finansfolk og eiere med tvilsomme hensikter.

Tekst Lars Sivertsen

På Rackam’s Waterfront Bar and Restaurant i George Town kan du få servert alt fra fish & chips til entrecôte, fra importøl til tallrike cocktails. Får du bord ute på terrassen kan du faktisk fore matrestene dine til en stim av tarpon – en av verdenshavenes mest formidable rovfisker – som konstant patruljerer det lyseblå havet utenfor. Rackam’s er også et av de beste stedene å se Caymanøyenes vakre solnedganger fra. Etter middag, solnedgang og fiskeforing kan de fotballfrelste gå en helt spesiell pilegrimsferd. For 400 meters gange fra Rackam’s ligger den egentlige hjemmeadressen til Manchester United: Walkers Fund Services Limited, Walker House, 87, George Town, Cayman Islands.

Det er vanskelig å tenke seg et sted som har mindre til felles med området rundt Old Trafford, men det er altså her Manchester United teknisk sett holder til. Eller, det vil si, det er her selskapet «Red Football» holder til. Red Football eier Manchester United plc (også registrert på Caymanøyene), som eier Red Football Holdings Limited (registrert i Storbritannia), som eier Red Football Joint Venture Limitd (Storbritannia), som eier Red Football Junior Limited (Storbritannia), som eier Manchester United Limited og ymse andre datterselskaper. Det er et mildt sagt sinnrikt opplegg. Instinktivt føles det kanskje rart at en fotballklubb som spiller hjemmekampene sine blant Manchesters rekkehus og boligblokker ender opp med å bli registrert på en tropisk øy midt mellom Cuba og Belize, men nå i 2014 hadde det nesten rarere om Manchester United hørte hjemme i England. For det er det stadig færre klubber som gjør.

Nesten en tredjedel av de 92 klubbene i det engelske ligasystemet er helt eller delvis eid av utenlandske personer eller holdingselskaper, ifølge tall publisert av The Guardian tidligere i vår. Betydelige andeler av hele 9 av de 20 daværende Premier League-klubbene var eid i utlandet, og mange av disse befinner seg i såkalte skatteparadiser.

Tax Justice Network, en koalisjon av forskere og aktivister som er opptatt av temaer som har med skatt, skatteunndragelser og skatteparadiser å gjøre, har utarbeidet en rapport om eierskapsforholdene i britisk fotball. Rapporten, som har fått navnet «The Offshore Game», advarer mot eierskapsmodeller som gir store muligheter for skatteunndragelse og som gjør det umulig for fansen å vite hvem som faktisk eier klubbene de holder med.

Anonyme skatteflyktninger
George Turner, hovedforfatteren bak «The Offshore Game», forklarer til Josimar hvordan det hele fungerer.

– Fotballen er ikke så forskjellig fra andre sektorer av økonomien. Andre sektorer av økonomien har mange selskaper som er registrert i utlandet, og det har fotballen også. Det er ganske enkelt, du bare oppretter et selskap for eksempel på De britiske jomfruøyene, og så bruker du det selskapet til å kjøpe opp andeler av en fotballklubb. På den måten kan du til slutt eie en fotballklubb via et et annet land, et land som i enkelte tilfeller kan være skatteparadiser.

Turner vil likevel understreke at denne måten å eie en klubb på ikke nødvendigvis trenger å dreie seg om et forsøk på å unngå skatt.

– Det er viktig å forstå at det kan være forskjellige grunner til at man ønsker å gjøre det på denne måten. Du kan ha folk som allerede er baserte i utlandet. Tottenhams eier, Joe Lewis, for eksempel, er en såkalt skatteflyktning som bor i Bahamas og alle hans forretninger er baserte der. Du kan ha eiere som ønsker å selge klubben videre med fortjeneste, så de ønsker å eie den i et land uten skatt på kapitalgevinst. Du kan ha eiere som eier klubben på en bestemt måte fordi de ønsker å forbli anonyme. Det handler ikke alltid om å unngå skatt. Men det er per definisjon vanskelig å vite, for mye av poenget med disse skatteparadiser er at ting blir holdt hemmelig. Og akkurat dette er ofte mye av drivkraften bak det hele, sier Turner.

Det er lett å tro at slike innviklede eierskapsstrukturer kun eksisterer for å unngå skatt, men som George Turner forklarer trenger at det ikke ha noe som helst med skatt å gjøre.

– Du må huske at fotballklubber betaler nokså lite skatt i utgangspunktet. De bruker alle pengene sine på spillere, de går nesten aldri med overskudd. Så mulighetene for å snyte på skatten i fotballen er, for klubbene, egentlig ganske små. Og det at de eies helt eller delvis av et selskap fra et skatteparadis trenger ikke bety at de prøver å unngå skatt, selv om det selvsagt kan være en indikator, sier han.

Tilfellet United
Eksperter mener, for eksempel, at det ikke først og fremst er for å unngå skatt at Manchester United nå hører hjemme på Caymanøyene. I tillegg til hyggelige skattelover har Caymanøyene et par andre uvanlige lover. Den mest relevante av disse for Manchester United og Glazer-familien er at lovverket på Caymanøyene tillater bruk av to kategorier aksjer. Det vil si at når Manchester United ble børsnotert beholdt Glazer-familien aksjer av én kategori, mens de som ble gjort tilgjengelige for offentligheten var av en annen kategori. Og praktisk nok for Glazer-familien så vektes én av deres aksjer like mye som ti av de som ble lagt ut for salg i avstemninger.

«De nåværende eierne minsker muligheten for at en større investor skal kjøpe opp alle aksjene som legges ut og slik få en stor nok post i selskapet til å påvirke driften», forklarte Sverrir Sverrisson, analytiker hos Saxo Bank, til Reuters i forkant av børsnoteringen.

Men spørsmålet er: Hvorfor holde ting så hemmelig? Dersom man driver en fotballklubb på en skikkelig måte bør det vel ikke være noen grunn til å holde eierforholdene hemmelige? George Turner mener klubbene burde tvinges til å opplyse om nøyaktig hvem som eier hva.

– Alle klubbene må melde inn hvem som eier klubben, så du vet alltid hvem som eier andelene. I for eksempel Boltons tilfelle så har du en veldig stor gjeld til en person som har en relasjon til eieren, men vi vet ikke hvem denne personen er. Det er litt dette som skjedde med Birmingham City. Klubben fikk inn penger fra utlandet, men det viste seg at presidenten Carson Yeung bare var en frontmann for en gjeng med pengehvitvaskere. Så du kan ha situasjoner der en person eier klubben med andres kapital. Alt dette er forsåvidt nokså normalt i forretningsverdenen, spørsmålet er om det er passende for fotballverdenen.

For selv om fotballklubber er selskaper som alle andre så er de også mye mer. Dersom en klubb går på en smell forårsaket av vanstyre er det til syvende og sist alltid fansen som sitter igjen med vrakrestene. Finansakrobatene svinger seg videre til andre selskaper, men for fotballsupportere er forholdet til klubben evig.

– Det fansen må huske på er at når eiere begynner å leke seg med det vi kaller «offshore games» så er det klubben deres som står i fare. Det var på en måte det som skjedde med Rangers. En av grunnene til at Rangers gikk under var at de prøvde å unngå og betale skatt ved å betale spillerne sine gjennom stiftelser i Jersey, og en av hovedgrunnene til at klubben gikk under var at staten krevde å få skattepengene de burde hatt – og klubben kunne ikke betale. Problemet med slike løsninger er at når det først går galt, så kan det gå veldig galt.

– For meg er hovedpoenget her risikoen. Du har kanskje en ny eier som tilsynelatende pumper inn penger i klubben, og det kan være strålende på kort sikt. Men dersom disse pengene kommer i form av lån fra selskaper i skatteparadiser blir klubben fullstendig avhengig av viljen og betalingsevnen til en enkeltperson. Det kan umulig være godt for klubben og fansen på lang sikt. Fansen er best tjent med en klubb som er på trygg grunn finansielt og som kan betale regningene sine selv.

Når ting organiseres gjennom holdingselskaper i skatteparadiser og så videre, så må du alltid stille spørsmålet om alt er som det skal være. Noen ganger kan det være sånn at investoren allerede er basert på et bestemt sted. Men vi fant flere tilfeller der det var snakk om britiske borgere som eier klubber gjennom selskaper i utlandet, sier Turner.

Mange skrekkeksempler
Rangers, Portsmouth, Leeds; britisk fotball har hatt nok eksempler det siste tiåret på klubber som blir raserte og raser nedover divisjonene på grunn av uansvarlige ledere. Det er åpenbart at fansen, de som faktisk investerer tid, penger og lidenskap i en klubb, bør kunne stille klubbens ledere og eiere til ansvar på en eller annet måte. Dette kan imidlertid være vanskelig når ingen vet hvem eieren er.

Et raskt internett-søk vil fortelle deg at Bolton Wanderers eies av Edwin Davies. Dette er imidlertid feil. Bolton Wanderes eies av Burnden Leisure PLC. 95% av Burnden Leisure PLC eies av Fildraw Private Trust, som er registrert på Bermuda. Men pengene til Bolton kommer ikke fra Fildraw, men i form av over halvannen milliard kroner i lån fra Moonshift Investments Limited. Mange antar at Moonshift Investments Limited er et selskap som eies i en eller annen form av Edwin Davies, men dette har aldri blitt bekreftet. I årsberetningen til Burnden Leisure PLC heter det at Davies har «a beneficial interest» i Moonshift, hva nå enn det betyr. Moonshift Investments Limited sies å være registrert i De britiske jomfruøyene, men dette kan heller ikke bekreftes. Lånet til Moonshift er langt større enn hva klubben Bolton Wanderers faktisk er verdt per i dag. Dersom du er en livslang Bolton-tilhenger som år ut og år inn bruker pengene dine på sesongkort og supportereffekter, er du ikke litt nysgjerrig på hvem klubben din skylder over halvannen milliard kroner? Er du ikke veldig nysgjerrig på hvorfor dette ikke blir offentliggjort?

Rob Wilson er ekspert på fotballfinans ved Sheffield Hallam University, og han mener spesielt Bolton-eksempelet er pussig.

– Om du er fan av den klubben så er det absolutt ikke en måte du ønsker å se det organisert på. Jeg forstår ærlig talt ikke hvordan Bolton fortsatt er i drift. Klubben er verdt langt mindre enn hva de har i gjeld, og normalt sett ville kreditorer kreve inn pengene og klubben ville blitt avviklet. Så de får tydeligvis inn penger fra et eller annet sted, men vi vet ikke hvor, sier Wilson til Josimar.

Han forklarer videre at eiere faktisk kan bruke fotballklubber som går med tap til å betale mindre skatt fra andre, mer lønnsomme selskaper.

– Noen av disse holdingselskapene brukes for å oppnå skattefordeler. Det var mange som mente at Roman Abramovitsj brukte Chelsea for å unngå å betale skatt fra andre selskaper, ved å registrere de selskapene under samme holdingselskap som fotballklubben. Chelsea ble på den måten et leketøy som ikke egentlig kostet ham noe, for det var penger han måtte ha betalt i skatt fra andre selskaper uansett. Så det er mulig at for noen av disse klubbene har eierne også selskaper som tjener masse penger, og så bruker de tapene fra fotballklubben til å unngå skatt for de selskapene. Det er mulig det er noe slik som foregår i Bolton, uten at jeg vet nøyaktig hva som er situasjonen der.

Forvirring i Bournemouth
Rob Wilson mener at siden fotballklubber strengt tatt ikke er vanlige selskaper så burde det ikke nytte å argumentere for at de må ha lov til å organisere seg som vanlige selskaper.

– Argumentene fra forretningssiden med at det er vanlig for selskaper å organisere seg på denne måten, og at det ikke har så mye å si, de holder ikke mål. Vi er nødt til å vite hvem som egentlig eier disse fotballklubbene. Og det bør bli en del av fotballforbundets «fit and proper persons test» at vi må vite nøyaktig hvem som eier klubbene og hvor ansvaret til syvende og sist ligger. Det vil i det minste gi fansen en viss grad av åpenhet når det gjelder hvem som eier klubben. Bournemouth er et godt eksempel på en klubb der ingen egentlig vet noe som helst.

Situasjonen i Bournemouth er, mildt sagt, forvirrende. Holdingselskapet som eier AFC Bournemouth heter AFCB Enterprises Limited, men ingen vet hvor det er registrert. Mannen som finansierer og tilsynelatende eier Bournemouth er russiske Maxim Demin, som ingen vet spesielt mye om. Demin, som tilbringer størsteparten av tiden sin i Sveits, sies å ha tjent sin formue innen petrokjemikalier – men det er ingen som vet nøyaktig hvor rik han er eller hvor pengene eventuelt kom fra. Han ble introdusert til Bournemouth av klubbens tidligere eier, Eddie Mitchell. Mitchell jobbet i byggebransjen og fikk i oppdrag å bygge en villa for Demin i rikmannsstrøket Sandbanks på den engelske sørkysten. Demin skal etter sigende ha begynt å gå på Bournemouth-kamper, og bestemte seg så for å involvere seg i klubben. Det er meget mulig at alt er som det skal være med Demin, det eneste vi egentlig vet er at vi ikke vet noe særlig.

Men Bournemouth-fans vil neppe klage, spesielt ikke etter det eventyrlige opprykket til Premier League. Problemet er bare at dersom det går galt, går det veldig galt, noe fotballfans på den engelske sørkysten burde vite bedre enn de fleste.

– Portsmouth er et klassisk eksempel. Det er alltid supporterne som ender opp med å måtte ordne opp når disse eierne har gjort feil og styrt klubben i grøfta. Det syvende sist er det alltid fansen som må betale. Rundt omkring i landet ser vi stadig vekk at fotballklubber har kollekt på hjemmekampene slik at klubben kan fortsette å holde seg i drift i noen uker til, sier Wilson.

Kokosklubber i kø
Problemene ved å gjøre en fotballklubb, en viktig sosial og kulturell institusjon i lokalsamfunnet den er en del av, totalavhengig av en enkeltperson på denne måten bør være åpenbare. Et skrekkeksempel i så måte er Heart of Midlothian F.C under litauiske Vladimir «Mad Vlad» Romanovs eierskap. Romanov ble i 2005 ønsket velkommen til Tynecastle Stadium med åpne armer, for Hearts hadde store økonomiske problemer og Romanov virket som om han hadde penger. «This is the defining moment in the history of Heart of Midlothian Football Club» sa supportersjef John Borthwick da Romanov tok over. De neste par årene ble en berg-og-dal-bane. Romanov spyttet inn penger i klubben slik at de kunne utfordre Celtic og Rangers, men insisterte også på å blande seg inn i laguttak og spillerkjøp. Han gjorde også mer eksentriske ting, som å delta i (og vinne) Litauens utgave av «Skal vi danse?». Men i 2013 ble det stopp. Romanov hadde lastet klubbens gjeld, nesten 200 millioner kroner, over på en litauisk bank han selv var hovedaksjonær i. Men banken gikk under, og Romanov ble etterlyst i Litauen for å ha svindlet penger fra banken. Administratorene som tok over banken krevde inn lånet umiddelbart, noe som førte til at Hearts nesten gikk under fullstendig.

Om vi vet lite om Bournemouth så vet vi også mindre enn vi kanskje tror om Queens Park Rangers. Den malaysiske entreprenøren Tony Fernandes beskrives gjerne som QPRs «eier», men det stemmer ikke helt. Klubben drives av selskapet Queens Park Rangers Football and Athletic Club Limited, som eies av QPR Holdings Limited. 66% av QPR Holdings Limited eies av Tune QPR Sdn Bhd, et selskap som er basert i Malaysia. De resterende 33% eies av Sea Dream Limited, som antas å være registrert i Malta. Ifølge nettsidene til QPR eies Tune QPR Sdn Bhd av Tony Fernandes, Kamarudin Meranun og Ruben Ganalingam, men hvor mye hver av de eier vites ikke. Dersom de tre har en like stor andel hver så vil det si at Fernandes indirekte eier 22% av QPR, men det blir ren spekulasjon. Fernandes sin andel kan være mindre, den kan være større. Slik informasjon oppgis ikke i Malaysia. Og hvem som eier hvor mye er et interessant spørsmål, siden QPR skylder godt over en milliard kroner til Tune QPR Sdn Bhd, i overkant av 400 millioner kroner til Sea Dream Limited og 100 millioner til et selskap som heter Almunya. Det er umulig å vite om pengene som finansierte lånene til QPR kom fra deleierne, eller om de igjen hadde lånt de fra andre parter. Ingen vet noe. Og i lys av at tidligere Birmingham City-president Carson Yeung i fjor ble dømt for hvitvasking av penger føles slike spørsmål svært relevante.
Yeung var frontfiguren da Birmingham City i 2009 ble kjøpt opp av Yeungs selskap Grandtop International Holdings Limited (registrert på Caymanøyene). Mange var skeptiske til om Yeung faktisk hadde nok penger til å finansiere en Premier League-klubb og hvordan han eventuelt hadde fått tak i de pengene. «Jeg mener alle som tviler på om pengene vil komme burde la tvilen komme Carson Yeung til gode», sa utgående deleier David Gold (nå deleier av West Ham). Selv spådde Yeung at Birmingham City kunne bli mer populære i Kina enn Manchester United og Chelsea. Det gikk ikke helt sånn. Pengene Yeung skulle investere i klubben kom aldri, og sommeren 2011 ble Yeung arrestert i Hong Kong, siktet for hvitvasking av penger. Arrestasjonen førte til at Yeungs midler ble frosset. Birmingham City, som akkurat hadde rykket ned, fikk voldsomme økonomiske problemer. I mars 2014 ble Carson Yeung dømt til seks års fengsel for hvitvasking av rundt en halv milliard kroner. Han sitter nå i fengsel, men eier utrolig nok fortsatt en tredjedel av Birmingham City.

Ukjente eiere
Om akkurat kjøpet av Birmingham City var en del av pengehvitvaskingen har aldri blitt helt bekreftet. Men fotballverdenen er full av rykter som eiere som bruker klubbene sine til å hvitvaske penger. Og når ting går gjennom skatteparadiser, der det er så godt som ingen åpenhet og innsyn i klubbenes affærer, ville det ikke vært spesielt vanskelig å holde noe slik skjult.

– Vi hører masse rykter om sånne ting. Uten å påstå at det er akkurat det som foregår, så kan jeg si at slike eierskapsforhold vil teoretisk sett gjøre det mulig å gjennomføre slike aktiviteter. Og da er man i et veldig guffent område rent etisk, sier Rob Wilson.

– Alt dette er ting som har vokst frem etter at enorme TV-inntekter begynte å komme inn i sporten. Der det er penger å tjene vil det uheldigvis også alltid være mennesker som er villige til å bryte loven, og i noen av tilfellene er det nok dessverre det som skjer.

Men uansett hva intensjonen bak er og hva som faktisk skjer i praksis så virker det rart at det i det hele tatt er lov. Hvorfor skal det i det hele tatt være lovlig å eie en engelsk fotballklubb gjennom et holdingselskap registrert i et skatteparadis?

– Jeg tror mange føler at staten ikke bør eller trenger blande seg i hvordan idretten styres. Og samtidig så er styringsorganene i fotballen fulle av mennesker som selv er involverte i lignende praksiser. Jeg tror det finnes en generell følelse av at det bare er slik verden fungerer, mener George Turner.

– De fleste fotballsupportere er kun opptatt av sin klubb og ønsker at klubben de følger skal gjøre det best mulig. Men akkurat dette med hemmelighold og risikoen det kan medføre er noe som virkelig burde bekymre fansen. Rangers er fortsatt på randen av konkurs, men det virker ikke som om noen har lært noe. Det fundamentale spørsmålet en supporter bør stille seg er: Ønsker vi å være økonomisk totalavhengige av én enkeltperson, og da en enkeltperson man kanskje ikke vet så mye om?

Fotballklubber er rare dyr, fordi på noen måter er de nødt til å drives som om de var vanlige bedrifter. Men det er en avgjørende forskjell som alltid kommer til å skille fotballklubber fra bedrifter. Fans er ikke bare kunder. Fans er ikke kunder, fordi for millioner av fotballsupportere er klubbtilhørigheten en livslang emosjonell og økonomisk forpliktelse. Fotballedernes jobb er ikke bare å være en næringsledere, det er å forvalte supporternes håp og drømmer. Og det bør eksistere regelverk som forhindrer at finansakrobater forvalter fotballklubber på en måte som setter fremtiden deres i fare.

Det er fullt mulig for britiske fotballmyndigheter å innføre regelverk som krever en viss oversiktlighet på eiersiden, og som forbyr bruk av skatteparadiser. Det er ingen verdens grunn til at en fotballklubb skal kunne struktureres på en så komplisert måte at fansen ikke vet hvem som eier klubben deres og hvem de skylder penger. Og mens vi venter på at de som har makt til det skal ta affære er det bare et tidsspørsmål før en ny britisk klubb blir rasert av en eller annen omreisende sjarlatan.