I Oslo er alle de store fotballklubbene barn av den samme middelklassen.
Tekst Erling Fossen
Foto Oslo bymuseum
“Der oppe var jeg med på et møte i Majorstua SUF-ML på tampen av 60-tallet”. Frigglegenden Per Pettersen, gaterampen som vokste opp på to rom og kjøkken i Møllergata, peker opp mot høyblokkene som starter ved enden av Majorstuhuset, for så å snu og stå i sirlig rekke bortover Sørkedalsveien. Pettersen forteller om møter der raddissene får streng beskjed om å ikke komme og gå i flokk, men at de må gå enkeltvis og med planlagt ujevn rytme slik at ikke overvåkningspolitiet eller det kommunisthatende Arbeiderpartiet får snusen i møtene.
Klubbstyret sitter på Friggfolkets stamsted Perrongen, som ligger i forlengelsen av perrongen på Majorstua T-banestasjon. Samtalen har dreid seg over mot de gode gamle dager da eliteserien ble kalt trikkeserien fordi den ble dominert av oslolagene. I 1966 kulminerer det med de fire store osloklubbene på de fire øverste plassene. Mitt spørsmål til de gamle Friggerne var hva som ble brukt som identitetsmarkør når fire oslolag konkurrerte om oppmerksomheten. Hvem var Friggs erkefiende? Fantes det et utbredt klassehat? Var det borgerlige klubber som sto mot arbeider-klubber? Kun det første spørsmålet ble besvart. Friggbohemen Willy Olsen sa engang at det var på linje med landsforræderi å gå til Lyn. Men dette skyldtes den tradisjonelle nabofeiden, og var ikke klassebasert, selv om byråd Bård Folke Fredriksen en gang hvisket i øret mitt at Lyn ikke slo seg sammen med Frigg på slutten av 80-tallet fordi det var for mange kommunister i Frigg. Dette er en god vandrehistorie, men ikke mer. Svaret på hva osloklubbenes etos er, må vi finne i historien.
Christiania – fotballens vugge
Mange steder i verden er fotball arbeidernes idrett. I Oslo var det borgerskapet på indre vest som ledet an. 1885 ble Christiania Footboldclub stiftet med daværende direktør ved Bamble Apatitgruber, Georg Dahl, som anfører. Holteløkken ved Uranienborg kirke ble benyttet som bane, og allerede året etter ble den første ordentlige fotballkamp avholdt da de to engelske krigsskipene “Iron Duke” og “Minotaur” anløp byen. Dessverre ødela kong Oscar mye av moroa da han uanmeldt ankom et av skipene, slik at det bare ble frigitt fire engelske gaster til kampen. En kamp, som for øvrig Christiania Fotboldklub vant 3-0. Hele fem tusen tilskuere hadde innfunnet seg. Denne lille historien har to vesentlige poeng. Fotball var opprinnelig et oslofenomen, og var en sport for de bedrestilte. Den første “norske” fotballkampen ble spilt i 1887 på Gades Løkke ved Majorstuen skole, og motstander var Spring som i all vesentlighet besto av gymnasiaster fra Aars og Voss skole. Når osloklubbene Lyn, Spring og Grane stiftet Norsk Fotballforbund i 1902, var det nok et bevis for de samme to poengene. Ikke før 1918, da 8-timersdagen ble innført (for de som hadde arbeid), eller da den massive arbeidsledigheten inntraff høsten 1920, ble fotballen en sport for arbeiderne.
Krigen mellom krigene
I mellomkrigstiden var det full klassekrig i Oslo. Den startet på 20-tallet da de store streikene kom på løpende bånd. Rundt 60 prosent av den mannlige arbeidsstyrken i Oslo besto av arbeidere. De hadde til og med hver sin nasjonaldag. Arbeiderne feiret 1. mai, de borgerlige feiret den andre maidagen. Krigen spredde seg også til idretten som hadde hver sine kretser, hvert sitt forbund, hver sin nasjonaldag, hver sine landskamper og hvert sitt OL. Disse to forbundene, det borgerlige Norges Landsforbund for Idrett og Arbeidernes Idrettsforbund ble først slått sammen i 1939, med virkning fra 1945. Splittelsen mellom de to forbundene var mye sterkere i Oslo enn ellers i landet, siden stifterne av AIF også satt i bystyret for Ap. Ap fikk rent bystyreflertall i 1929. På landsbasis fikk AIF aldri noe stort gjennomslag, men i en periode var arbeiderlagene i flertall i Oslo. Kombinasjonen Ap-flertall i bystyret og arbeiderklubber med gode anlegg, ble en farlig utfordring for de borgerlige fotballklubbene.
Sentralt i dannelsen av arbeideropposisjonen i Oslo sto løkkagutten Rolf Hofmo. Han var med å danne Spartacus i 1920; Løkka/Sageneklubben som ledet an i opprøret mot de borgerlige klubbene. Alle osloboere skal være glad i Hofmo. Han jobbet veldig målbevisst for å skaffe idretten bedre anleggsbetingelser (han har fått en bauta på Ekebergfeltet, som han sikret til rekreasjon og idrett), men hans hang til å politisere idretten blir altfor banal. Hofmo hevdet at splittelsen i idretten kom som følge av den politiske splittelsen i samfunnet. Den utløsende faktor i følge Hofmo var at de borgerlige klubbene hjalp streikebryterne i kampen mot arbeiderne. For eksempel la Lyns ledelse på 20-tallet cirkulærer fra den halvfascistiske streikebryterforeningen Samfundshjelpen inn i konvolutter til sine medlemmer. Flere andre borgerlige klubber holdt også sin beskyttende hånd over streikebryterne. Men det er lite som tyder på at streikebryteriet var utløsende for splittelsen av Fotball-Oslo, selv om denne myten har fått lov til å feste seg i Oslo. Ikke minst fordi mange på østkanten veldig gjerne vil lage et nesten bibelsk skille mellom de gode arbeiderklubbene på østkanten og de ekle, borgerlige klubbene på vestkanten.
Vålerenga – en borgerlig klubb
Først en liten omvei. Identitet har to komponenter, og bare de som har en hang til slapp intellektuell praksis blander disse, eller enda verre, lar de være sammenfallende. Identitet har en geografisk og en funksjonell komponent. Stedet du kommer fra er selvfølgelig med på å forme hvem du er, men i Oslo har den funksjonelle komponenten alltid vært mye viktigere. Hvor du kommer fra er langt mindre viktig enn hva du gjør. Alle som kommer fra østkanten er stolt over å være fra østkanten og deres Oslo er arbeiderbydelene på østkanten, mens alle som kommer fra vestkanten velger å si at de kommer fra Oslo, ikke fra vestkanten. Mentalt er Akerselva vår Berlinmur, selv om skillet mellom øst og vest egentlig går i Uelands gate (Sagene må vel også få lov til å være på østkanten selv om den ligger vest for elva?). Problemet med denne inndelingen i øst og vest er mange. For eksempel var den viktigste maskinindustrien på vestkanten. Alt fra Nylands mekaniske verksted (vest for elva) via Akers Mek., til Thune, Kværner Eureka, NEBB og de mange industribedriftene som vokste opp ved Frognerbekken innerst i Frognerkilen. Arbeidere i Oslo bodde over hele byen. Statistisk årbok for Oslo 1939 viser at ca 40 prosent av menn med stemmerett som bodde i andre deler av byen enn østkanten, var arbeidere.
En annen og mer problematisk side ved å gjøre øst og vest synonymt med henholdsvis arbeider- og borgerlige strøk er at ikke alle på østkanten var arbeidere. Det er her Vålerenga kommer inn. I 1922 sendte Arbeidernes idrætsopposition (forløperen til Arbeidernes Idrettsforbund som ble stifta i 1924) en oppfordring til Vålerenga om å slutte seg til opposisjonen, men forslaget ble nedstemt. Årsaken blir forsøkt forklart i “Fra Sotahjørnet til Bohemen” (pulikasjon utgitt av Vålerenga Historielag). “I det store og hele var det bare borgerlige VIF og Arbeidsidrettslaget Jordal IF som var av betydning i bydelen. De to lagene delte bydelen mellom seg. VIF rekrutterte sine medlemmer fra småhus og selveierområdene på Vålerenga, de borgerlige gatene Etterstadgata, Vålerenggata og Danmarksgata ovafor Ingeborggata samt gaten rundt skolen”. Tilsvarende rekrutterte Jordal IF, som ble med i den første arbeiderserien, fra arbeidergatene og leiegårdsområdene på Vålerenga.
Hva med Skeid? Skeid er egentlig en bastard som ble dannet nettopp med tanke på å få lov til å være med i serien hvor de borgerlige klubbene spilte. Torshaug Idrætsforening av 1909 fikk ikke lov til å begynne i serien på grunn av manglende anlegg, men de kom i kontakt med blant andre gutta fra Bjølsen Fodboldklubb gjennom treninga i Bjølsenparken, og overtok deres plass i den borgerlige serien siden Bjølsen slet med å stille lag. Dermed ble Njord dannet, og etter hvert slo de seg sammen med Oslo Fodboldklubb i Gamlebyen, og dannet Kristiana Ballklubb i 1915. Skeidnavnet oppstår først i 1925 da KBK slo seg sammen med Idrettslaget Frem. Heller ikke i denne østkantklubben er det noe spor av arbeideropposisjon.
Historikeren Knut Kjeldstadlie kaller Frigg for en “middelklasseklubb” i bind 4, “Den delte byen”, av Oslos historie. Gutta som stifta Frigg i en kullbod ved en løkke i nærheten av Herman Foss gate på Ila i 1904, vil antageligvis være helt enig. Og stolte av det. I det hele tatt virker det faktisk som om de klubbene som vokste seg store, var avhengig av stabile og trygge boforhold, slik de unge Frigg-guttene fikk i de nye bygårdene på St.Hanshaugen og Ila. I hvert fall er det ingen av klubbene som spilte i den første arbeiderserien i Oslo i 1923 som eksisterer eller camper høyere enn 3. divisjon i dag: Spartacus, Hei, Rapid, Kampen, Jordal, Lørenskog og Sagene, Gray, Abildsø, Lynild, Oslo-Odd, Kvikk og Stormkameratene. Den nåværende 2. divisjonsklubben Lørenskog utenfor Oslo fikk lov til å være med fordi de hadde egen bane.
Oslofotballens autonomi
Hofmo ville veldig gjerne politisere idretten, men det spørs vel om ikke lærkula og spillerne rundt den har sin egen autonomi. Spillet har den samme logikk enten du er sønn av en direktør eller en arbeidsledig rørlegger. Egil Mollekleiv skriver om sin egen klubb Sørli fra Gruegata på Tøyen at det opprinnelig var en intim sammenheng mellom rekruttering og prestasjoner på banen. Sørli ble stifta der det sosiale samværet sto i fokus. Gutta ville ikke være med i Sterling “fordi de var for flinke”. I en blomstringsfase i årene 1933/34 la imidlertid klubben større vekt på det politiske perspektivet. Mollekleiv skriver videre: “Det politiske arbeidet tok overhånd og ble etterfulgt av en nedgangsfase”. Det nytter altså ikke å ha et godt sosialt miljø hvis du bare taper fotballkamper.
Arbeiderklubbene var viktige for utbredelsen av både barne- og breddeidretten, men noen snarveier til bedre prestasjoner på banen fantes ikke.
I sin mye siterte artikkel “Fotball og klassekamp i Oslo i mellomkrigstida”, sammenligner Frode Fretland fotballfilosofien til de borgerlige og arbeiderklubbene gjennom en komparativ lesing av Jørgen Juve og Kaare Lies skrifter. Mye er likt, men særlig i synet på dribling skiller de seg vesentlig fra hverandre. Kaare Lie var Frigg-spilleren som ble landslagsspiller før han byttet side og ble arbeidernes fotballfilosof. I et kapittel under overskrifta: “Driblingen ødelegger lagspillet”, skriver han: “Hvis du legger merke til den karen som dribler, og til medspillerne hans som løper ved siden av eller foran ham, vil du se at i de fleste tilfelle ville vert mye lurere å la være å drible. Du vil være enig i at han som dribler ødelegger hele samspillet, sånn er det også når du spiller sammen med kameratene dine, ved de fleste tilfeller ødelegger du for dem ved å drible i tide og utide”. Når det eneste prinsipielle punktet i arbeideridrettens fotballfilosofi var at dribling ødelegger for laget, sier det seg selv at idretten ikke endret mye karakter når arbeiderklubbene begynte å spille og skulle prestere. At det er mulig å være kommunist og driblefant har vel Drillo også bevist en gang for alle. Den gang Drillo var Frigg-spiller var det umulig å få ballen fra han, selv om hans kapitalismekritikk var enda røffere da enn nå.
Oslofotballens infrastruktur
Forklaringen på hvorfor fotballen ble splitta i mellomkrigstiden leder oss fram til våre dager. Alle som har prøvd å spille eller trent et lag i indre by vet hvor skoen alltid har trykket: Mangelen på anlegg. I hele bydel St. Hanshaugen finnes det for eksempel kun én kunstgressbane, som ligger på Marienlyst utenfor ring 2. I Friggs jublieumsårbok står det en ironisk notis fra Friggs Avis tilbake fra 1917: “HAR DE HØRT at: Byens nye ordfører, Jeppesen, efter forlydende har lovet os bane ved Friggs 100-årsjubileum i aaret 2004”. Frigg fikk forøvrig sin egen treningsbane først i 1963, nesten 59 år etter at klubben ble stifta.
Da de nye fotballkklubbene banket på døra og ville være med i det gode selskap på 20-tallet, ble de rett og slett nekta fordi de eksisterende anleggene var sprengfulle. Siden Forbundet hadde en klausul som sa at dersom minst ti klubber var enige kunne de legge ned veto, ble mange klubber uten anlegg nekta opptak. Oslo har vokst sammenhengende fra 1810, bare avbrutt av noen små dumper etter boligkrakket i 1899 og påfølgende år, og noen hippieår på 70-tallet da Oslofolk skulle ut av trengselen. Oslo har i samme perioden vokst fra 10 000 innbyggere til nesten 600 000 uten at anleggene har vokst i takt. De store anleggene i dag er de samme som for 100 år siden. De kommunalt eide stadioene Frogner og Bislett stadion, som også har vært skøytebaner. Frigg lander på Frogner når den nyåpnes over sommeren, mens Lyn og Skeid klumpet seg sammen på Bislett, der de heller ikke fikk lov til å trene av friidrettsfolket. Treningsforholdene til Lyn og Skeids breddeavdelinger er så stusslige at de må be lagene i barneavdelingen om å finne seg ledige løkker, akkurat som klubbene for 100 år siden. På Jordal og Dælenga prøves det forsøksvis å utøve ballsport. Alle som fører en ball over underlaget på Dælenga får en helt pervers følelse, underlaget minner aller mest om et slitent filtteppe fra en pornofilm fra 80-tallet.
Det er, og har alltid vært, en intim sammenheng mellom prestasjoner og tilgang på skikkelige treningsforhold. Vis meg dine baner og jeg skal si hvor du er i seriesystemet. Som da Lyn fikk landets beste gressmatte og stadionfasiliteter da Ullevaal Stadion åpnet i 1926, som førte til den påfølgende glansperioden med Jørgen Juves debut i 27 og hele seks landslagsspillere på bronselaget i 36. Det er enkelt å lese ut av treningsforholdene at vi bare har en toppklubb i Oslo for tiden. Når Oslos La Manga står ferdig på jordene der skyss-stasjonene lå tett i tett for at slitne gamper skulle få drikke blankt vann, og ikke bare kuskene, har Vålerenga fått de samme tipptopp forholdene som Lyn fikk i 1926.
Trikkeserien gjenoppstår?
Tilbake til start. Det finnes ingen David mot Goliat-historier i oslofotballen, med mindre fotballen er David og kommunen og befolkningsveksten i Oslo er Goliat. Delingen av Fotball-Oslo mellom sisufylte Rocky-inspirerte østkantklubber og dekadente bolerussiske vestkantklubber holder heller ikke mål. Når hjertet skal velge klubb, må det individuelle preferanser til. Vålerenga er nyoppussede trehus for den verdibaserte og kreative klasse. Konkurs-Lyn er for høyt utdannede straitinger som liker å sniffe inn duften av eplehager. Skeid er for Gerhardsen-ungdom som har en viss affinitet for blokker fra etterkrigstiden med felles vaskekjeller, mens Frigg er for de gatesmarte som liker de stramme funkisbygårdene på Bislett. Det bør være plass til dem alle i eliteserien.
I det herrens år 1966 da de fire store i oslofotballen tok de fire øverste plassene i fotballens eliteserie, var det 483.757 innbyggere i Oslo. Det sto vel 120.000 innbyggere bak hvert topplag. I 2010 dupper vi hvert øyeblikk 600.000, og da skulle det altså være plass til fem topplag. Hvis vi for enkelthetens skyld opplyser om at Molde har bare 24 000 innbyggere, men fostrer et stabilt toppserielag, bør Oslo som by minst klare å fostre fem lag i eliteserien. I dag har vi ett lag i eliteserien, ingen lag i Adeccoligaen etter Lyns konkurs, men seks lag i 2. divisjon. Alt vi trenger er egentlig en ny Rolf Hofmo. Den som ligger lengst fremme i løypa er nok Oslo Arbeiderpartis sterke mann Jan Bøhler. Om bare vi bare lykkes med med å få han av sykkelen og ut av Groruddalen, kan vi få en ny kraft som skjønner at uten anlegg er alt bare dilldall. Bøhler har også Oslofotballen i blodet gjennom sin rørleggerfar som spilte i arbeiderklubbenes stolthet Spartacus før han ble lokket til Frigg og Harald Hennum tidlig på 50-tallet.
Fotballens vugge sto i Christiania. Det er på tide å ta den tilbake.
Erling Fossen har vært styreleder Frigg Oslo FK.
Kilder:
Fotball og klassekamp i Oslo i mellomkrigstida http://web.bi.no/forskning/isforg.nsf/62af2dc31b641632c12566f30039282c/2777ac109b921057c12568a800461b57/$FILE/Fretland.PDF
Skeids opprinnelse http://www.skeid.no/klubben/historie/skeids-opprinnelse
Fra Sotahjørnet til Bohemen, Vålerenga Historielag
Fotball – mer enn et spill Egil Drillo Olsen (red.) Cappelen 1985
Fra storklubb til stor klubb Frigg 100 år
