Hjem Artikler «No! We don’t want the nigger!»

«No! We don’t want the nigger!»

Av frode

Selhurst Park 12. april 1982: Chelseas første svarte spiller debuterer til høylytte rasistiske tilrop fra egne fans. Rop som skulle følge ham gjennom crackavhengighet og kreft. Josimar har møtt Paul Canoville.

Tekst: Lars Johnsen

Venstrevingen Paul Canoville forlot Stamford Bridge i 1986, arenaen hvor han tidlig fikk beskjed om «her er du ikke velkommen». Da en representant for Chelsea ringte tjue år senere, sommeren 2006, og inviterte ham som æresgjest til åpningskampen mot Manchester City, hadde han knapt nok satt sin fot på sin gamle hjemmebane.

Tiden har ikke stått stille disse tjue årene; Fulham Broadway t-banestasjon er omgjort til et shoppingsenter. Langs Fulham Road, veien ned mot stadion, er det flere femstjerners restauranter. Ingen deler ut flyveblader for rasistpartiet National Front lenger. Ingen selger National Front-bladet «Bulldog» heller. Gata er riktignok fremdeles smekkfull av folk i blått. Men det ikke lenger bare sinte kompisgjenger: kvinner og menn i alle aldre, mødre og fedre hånd i hånd barna sine. Svarte som hvite.

– Det var helt utrolig. Jeg visste ikke helt hva jeg ventet meg. Tydeligvis hadde jeg ingen anelse. Jeg skulle presenteres i pausen og var nervøs. Inne på pressetribunen var det TV-er som viste kampen. Kompisen min utbrøt «Hey Canners!» og nikket i retning banen. Jeg skjønte med en gang hva han mente. Chelsea hadde sju svarte spillere i troppen!
Canoville legger til:
– Og alle på tribunen støttet dem.

KKK
Når Canoville går ut på matta vandrer tankene tilbake til Crystal Palace-kampen på Selhurst Park i 1982. Chelsea leder 1-0 etter scoring av Clive Walker. Canoville får beskjed om å gjøre seg klar. Han varmer opp foran lagets supportere i blått og hvitt, men greier ikke se opp på tribunen. Men han kan høre dem.

«Sit down you black cunt.» «No! We don’t want the nigger!» Først enkelte stemmer her og der. Så henger flere seg på. De begynner å synge «we don’t want the nigger, we don’t want the nigger, la-la-la-la». Målscorer Clive Walker går ut, og Chelseas legendariske manager John Neal sender utpå klubbens første mørkhudete representant noensinne.

Tilropene skulle vise seg å ikke være et engangstilfelle. Chelsea-supporterne den gang var flittige kjøpere av «Bulldog», bladet som førte alternative ligatabeller der svarte målscorere ble strøket. Vi snakker om typer som reiste med England på turné til Sør-Amerika i 1984 og brukte flyturen hjem til å angripe landslagsspiller John Barnes. På Maracana stadion i Rio scoret Barnes et herlig mål etter et fantastisk soloraid og hjalp England til en 2-0-seier. Men på flyet hjem fra Rio fikk Barnes beskjed om at England bare hadde vunnet 1-0 «’cause nig goals don’t count».

På en reservelagskamp mot Millwall møtte Chelsea-fans opp i Ku Klux Klan-klær for å gi Canoville beskjed om hvor høyt han var ønsket.

– Det var helt jævlig. Men jeg holdt det for meg selv. For alt jeg ville var å bli fotballspiller. Jeg følte at det ikke var spillernes jobb å gjøre noe med det. Så jeg holdt ut.

Tilbake på Stamford Bridge, 20. august 2006. Knærne svikter ham nesten idet han entrer gresset på sin gamle hjemmebane. Han presenteres over PA-anlegget: »Her er han: Chelseas første svarte spiller: Paul Canoville!» Hele Stamford Bridge reiser seg og applauderer ham på vei rundt banen. Tilbake på pressetribunen kommer en Chelsea-fan bort til ham, tar ham i hånda, kysser ham på kinnet, begynner å gråte, og sier: »Jeg vil bare si unnskyld. Jeg var en av dem. Jeg bare fulgte de andre. Det var så dumt. Du er en legende, Mr Canoville.»

Seinere samme sesong er han plass igjen og ser Chelsea mot Charlton. Hårene reiser seg på ryggen hans da Chelsea-fansen gjennom hele kampen hyller Charlton-spiss, og tidligere Chelsea-helt, Jimmy Floyd Hasselbaink. Når Hasselbaink scorer for Charlton mot sin gamle klubb, reiser Chelsea-fansen seg. Tribunesliterne på Stamford Bridge synger navnet på en svart spiller nærmest kontinuerlig i 90 minutter. En svart spiller på motstanderlaget. En svart spiller som i tillegg er utlending.

På skolebenken
St Matthew’s Primary School i Westminster ligger et Pat Nevin-innlegg fra knutepunktet Victoria. Dette er tjukkeste Chelsea-land. Buckingham Palace og business på den ene siden av gata. Sosialboliger på den andre. Her jobber Paul Canoville som lærerassistent.

Etter å ha gjenopptatt kontakten med Chelsea begynte fotballen igjen å rulle for Paul Canoville. Fra å delta i Q&A-kvelder med supportere, være gjest på Chelseas egen TV-kanal, til arbeid for organisasjonene som jobber mot rasisme i fotballen. Så foredragsholder ved skolene i Westminster-kommunen, deretter fast stilling ved St Matthew’s.

– For å være ærlig så lærer jeg like mye som barna, gliser Canoville og gulltanna som sitter midt i den hvite tanngarden lyser opp klasserommet.

– Jeg var jo ikke akkurat mye på skolen i min ungdom, ler han videre.

Selv om den lille skolen har «BOYS» skrevet over inngangen, er skolen i dag helt likt fordelt mellom jenter og gutter i alderen tre til elleve år. Tross manglende utdanning er den gamle Chelsea-vingen viktig for skolen.

– Paul er assistent for åtte- og niåringene, og hjelper dem i klasserommet med lesing og matematikk. Han er ute på lekeplassen med elevene i hvert friminutt. Hans innflytelse på barna er fenomenal, forteller Emily Norman, assisterende rektor.

Skolen er multi-etnisk og flere er asylsøkere og nyankomne innvandrere. Som Paul Canoville mangler mange av disse elevene en farsfigur.

– Vi er en barneskole, og barneskoler domineres av kvinner. For flere av barna fyller Paul rollen som mannlig rollemodell. Dessuten er han svart, noe som er bra på en såpass blandet skole som vår. Flere av elevene sliter med det samme som Paul selv sleit med som ung skoleelev. Pauls erfaring gjør at han når igjennom til dem på en unik måte, mener Norman.

Canoville vokste opp i Southall, et arbeiderklasseområde vest i London med mange innvandrere. Filmen «Bend It Like Beckham» handler om en indisk jente fra nettopp Southall. Canovilles barndom ble preget av mye av det barna på på St Matthew’s i dag opplever. Faren Vernon forsvant like etter lillesøster June ble født i 1963. Han skulket skolen, sloss og spilte fotball. Moren viste ingen form for kjærlighet for barna, og Paul tok igjen på gata. I idrett var han en ener og var nær ved å få kontrakt med Middlesex County Cricket Club. Men han var minst like god i fotball og via lokale fotballklubber ble han plukket opp av Chelsea.

Ett trekk for mye
»Kjenn den lufta i lungene, gutter!», pleide Chelsea-manager John Neal å si når laget var på sin årlige sesongoppkjøring i Aberystwyth i Wales. Canoville ble i 1986 solgt til Reading, hvor han ble til en korsbåndsskade satte en stopp for karrieren i 1988. En av de siste profesjonelle kampene han spilte var mot Chelsea i ligacupen. I tiden etter proffkarrieren livnærte han seg som DJ.

Det var noe helt annet enn walisisk kystluft han trakk ned i lungene en nattklubbkveld i 1991.

– Det var på toalettet. En fyr spurte om jeg ville ha et trekk. Jeg røyka litt weed den gangen. Men dette smakte ikke som marihuana. «Hva faen er dette», spurte jeg. Det var crack.

I raveperioden var ecstasy like vanlig som tyggis. Kokain var å få ved hver spillejobb. Men Canoville hadde aldri noe ønske om å teste crack.

– Aldri i verden. Men nå prøvde jeg det uten å vite det. Det roet meg ned, jeg ble selvsikker, og DJ-jobbinga gikk som smurt. Jeg ville ha mer. Jeg ble hektet.

Han begravde sorgene i armene til damene. Han debuterte seksuelt som 14-åring, ble far for første gang som 17-åring. Innerst inne følte han at han hadde blitt robbet fra å ha en karriere. Han følte sinne over behandlingen på Stamford Bridge. Følte skyld over å ikke være til stede for barna sine.

– Og cracken hjalp meg glemme, den glattet over følelsene. Jeg tror ikke jeg hadde havnet på det kjøret om jeg fortsatt hadde vært profesjonell.

1991 ble til 1995 uten at han merket det, og han røyka crack hvert våkne øyeblikk. I løpet den verste crackperioden ble han far til tre nye barn – to ble født med en måneds mellomrom av to forskjellige kvinner.

Totalt elleve barn har han; med ni forskjellige damer. Alle pengene han hadde gikk til crack. Hadde han ikke penger, stjal han dem. Fra sin egen mor. Fra mødrene til barna sine.

Han nærmest vrir seg i stolen når han forteller om det.

– Det er flaut. Jeg var ikke mann på den tiden. Ikke hadde jeg kontakt med barna mine, jeg lovte ting jeg ikke holdt, jeg løy og stjal. Fra min egen mor. Jeg har ikke ord.

Han solgte den svære platesamlingen sin for lusne tusen pund. Medaljen fra 2. divisjonsmesterskapet i 1984 ble levert til en pantelåner mot 70 pund.

Paul-Canonville-02
Rehab
Simon Chandler, som hadde vært lærling i Canovilles tidlige Chelsea-dager, traff tilfeldigvis på Canoville mens han var ute og jogget. Chandler som også hadde hatt som jobb å pusse Canovilles sko i lærlingperioden, kjente ham nesten ikke igjen. Tynn og utmagret, iført møkkete treningsbukse og joggesko – klær en cool cat som Canoville ikke engang ville bli funnet død i som nykter. Chandler ble fast bestemt på å hjelpe og overtalte Canoville til å flytte inn hos ham. Jobb ble ordnet, og Chandler sto på for å få plass til Chelsea-kameraten i et rehabiliteringsprogram.

Rett før julen i 1995 ble barn nummer elleve født. Med alvorlig hjertefeil, og Canoville fikk beskjed av legene at gutten ikke kom til å leve. Canoville våket over gutten natt og dag, før han til slutt brøt sammen, holdt den lille babyen opp mot himmelen og skrek «ta meg i stedet, ta meg i stedet, det er jeg som er helt jævla ubrukelig». Lille Tye Paul Canoville døde rett etter nyttår 1996. Da gutten hadde trukket pusten for aller siste gang var Canoville igjen ute på gata for å score dop.

Chandler fikk omsider plass til kompisen på et rehabsenter. Der traff Canoville mennesker som hadde opplevd mye verre ting enn ham selv. Han åpnet seg i terapitimene. Selv om man skulle være fullstendig avskåret fra omverdenen på klinikken greide han å snike tilfeldige kvinnebekjentskaper inn på rommet. Personalet fant ut av det – han fortalte det selv til terapeuten – og det ødela forholdet til klinikken. Han byttet klinikk og ved et rehabsenter rett ved Victoria ble han gjenkjent av en Chelsea-supporter. Det å bli «funnet ut» var hans verste mareritt, men de to fant likevel tonen og snakket i timevis. Han husket godt «Canners» på vingen, han hadde vært fast på Stamford Bridge på den tida. Og spesielt snakket de om omkampen i ligacupkvartfinalen mot Sheffield Wednesday i 1984. Chelsea lå under 0-3 ved pause. Canoville ble byttet inn og i 2. omgangs første angrep satte Canoville inn Chelseas første redusering med sin første ballberøring i kampen. Canovilles innsats snudde kampen, og han satte inn 4-3-målet, før Chelsea-stopper Doug Rougvie måtte sette varemerket sitt på kampen med en håpløs takling i straffefeltet. Mel Sterland utlignet for Wednesday og lagene måtte ut i ny omkamp. Kampen endret mange i den tause majoriteten av Chelsea-fans og flere støtter ham åpenlyst. Canoville blir minnet om den kampen hver gang han treffer Chelsea-fans. Chelsea vant ligacupbataljen mot Wednesday til slutt, og Canoville vant over cracken. Den siste dagen i rehab følte han seg likevel dårlig.

– Det var et reint helvete. Jeg trodde jeg skulle dø hele tiden, sier han.

I ukevis hadde han følt seg dårlig og til slutt fikk moren overtalt ham til å gå til legen. Det var kreft. Førstegrads non-Hodgkins lymfom. Kreften hadde angrepet lymfeknutene i magen. Overlevelsesraten er 65 prosent. Canoville ville vite hva som hadde «smittet» ham. Svaret var enkelt: Crack.

Crack ødelegger immunforsvaret, blodet får ikke vitaminer og de hvite blodlegemene skades. Legene advarte ham om cellegiftkuren som fulgte. Canoville, han som hadde blitt hatet av egne fans, sparket rundt på fotballbanen av motstandere og gått gjennom crackavhengighet skjønte ikke at litt medisinering kunne gjøre ham svak. Han pådro seg en forkjølelse, og hastet avgårde til sykehuset. Han var en kortpasning fra døden. Han ble liggende på et kreftsykehus for observasjon i lang tid.

Der så han et Chelsea ledet av en svart manager løfte FA-cup-trofeet i 1997. Der så han Eddie Newton score 2-0-målet, en av Chelseas unggutter som seinere har sagt at «vi svarte spillere, vi skylder Paul Canoville mye, han var en pionér». Fra sykesenga hørte Canoville 40 000 Chelsea-fans taktfast rope «Eddie, Eddie, Eddie».

På kjøret igjen
Han reiste til Karibia for å treffe familien moren hadde forlatt da hun emigrerte til England. Ro, ordentlig døgnytme og sol var det den herjede kroppen og sjelen trengte.

På hans andre reise til paradisøya St. Martin var de gamle demonene med i kofferten. Hans nye kvinnebekjentskap, Veronica, tok ham med rundt på øya. Også til områdene dopselgerne holdt til. Han hadde havnet litt utpå igjen i London, men skulle holde seg «clean» når han kom til Karibia igjen. Han trodde han hadde kontroll. Han snek seg ut og kjøpte sin første dose for 20 dollar. Tilbake i London var han tilbake på gata igjen. Han begynte å mikse heroin med crack for litt ekstra kick.

Med hjelp fra en annen kompis sjekket han inn nok en gang på en rehabklinikk, i nærheten av Norwich denne gang. Fortsatt rusa etter å ha røyka til klokka seks om morgenen, satte han seg på toget en vintermorgen i 2004. Etter hvert flyttet han til et senter nærmere London, og ved hjelp av streng oppfølging, terapi og egenhjelp gjennom å lese bøker var han på vei tilbake.

Så meldte mageproblemet seg igjen.

– Jeg skjønte med en gang at det kreften var tilbake. Jeg mistet motet, men var likevel fullt klar over hva jeg måtte gjøre.

Han ble flyttet til rehab-klinikken Featherstone Lodge i Sør-London, for å være nærmere sykehuset. Cellegiftkuren var denne gangen enda verre enn sist. Lymfeproblemene førte med seg en form for hudkreft. Terapi-timene fra Norwich bar han med seg, og han hadde bestemt seg for hva han ville drive med, om han fikk sjansen til å skape seg en framtid: Jobbe med barn og unge. Han skrev brev til kommunen om å få bruke erfaringene sine overfor unge mennesker.

Brevet var ikke formulert som en jobbsøknad, men som en søknad om å få livet tilbake.

Han fikk jobbe med barn i Finsbury Park.

Så i januar sjekket han seg selv ut av Featherstone og sykehuset, etter å ha passert de medisinske testene. Han var innom sykehuset i mars 2005 og har ikke vært tilbake siden.

“Ain’t no sunshine”
Det er fredag og lærerne og elevene ved St. Matthew’s ønsker hverandre god helg. Utenfor porten løper to unggutter nedover gata. Canoville roper til dem.

– Ok lads, ta det rolig i helga!

Så begynner han å le. En av gutta snur seg mot ham, og kaster seg på ryggen hans.

– Klart vi skal, Mr Canoville. Klart det, sir, sier han og smiler mens han henger på assistentlærerens rygg.

Nedover Victoria Road snakker han om hvilken tilfredsstillelse det er å arbeide med barn. Å gjøre en forskjell i livene deres. Livene som ligner hans eget da han var på deres egen alder.

En svart, dresskledd forretningsmann, hånd i hånd med ei bombe av ei dame går forbi. De snakker om Cristiano Ronaldos overgang til Real Madrid, som ble sluppet denne dagen.

– Har du hørt lønna hans? spør han dama si.

London-avisa Evening Standard skriver at Ronaldo vil tjene nærmere seks millioner kroner i uka det siste året.

– Det var noe annet i min tid. Likevel 350 pund i uka var en enorm sum. Spesielt for en som meg som kort tid i forveien bodde i bilen.

– Og trengte du nye sko var det bare å si fra. Dagen etter lå de på plassen din i garderoben. Det var fantastiske dager. Tross alt.

Hen mener klubben kunne gjort mye mer for å stagge rasismen. Han har ikke annet enn lovord om manager John Neal, men fra intet annet hold i administrasjonen var rasisme et tema.

– Det var forskjeller i spillergruppa. De fra London var vant til svarte, og hadde ingen problemer med meg. De fra provinsen kunne si ting som «svarte folk kan ikke svømme».

Det var en som han knyttet ekstra sterke bånd til. Pat Nevin.

– Vi treffer hverandre fortsatt når vi spiller for Chelsea Ex-Players. Vi lar ballen ta seg av løpinga nå om dagen. Pat var en fantastisk fyr. Veltalende, belest, med en fantastisk sans for musikk. Vi introduserte hverandre for nye musikkstiller. Jeg er soulmann inn til margen, og husker Pats reaksjon da jeg spilte Bill Withers for ham: «Canners, du bare må la meg høre mer av musikken din».

Og han begynner å nynne: «Ain’t no sunshine when she’s gone…» Det er lett å få assosiasjoner til Hugh Grant som vandrer gjennom markedet i Nottting Hill, i filmen med samme navn. Men dette er Paul Canoville i Victoria Road. Verken regn eller snø har tenkt til å falle fra himmelen denne solfylte junidagen.

Han smiler, og nynner videre: “«..when she’s gone, she’s always gone too long, every time she goes away.« I det virkelige liv er det heller han som har kommet og gått hos damene. Han aner ikke hvor mange han har hatt.

– Nei, men det er mange.

Det er likevel lillesøsteren, June, som er kvinnen i hans liv.

– Hun har vært et fort. Et fjell. Uten henne hadde jeg ikke kommet igjennom alt dette.

Han forteller at han nå har kontakt med alle barna sine. Han er kompis med faren. Han nærmest sto opp fra de døde, kom seg gjennom crackavhengighet og kreft. Den samme krefttypen som tok livet av Arsenal-legenden, som også var innom Chelsea, David Rocastle. Han har skrevet bok, «Black and Blue», om livet sitt. Boka ble kåret til årets sportsbok i 2008. Han er tilbake i Chelsea-varmen, og var gjest på Wembley da Chelsea hentet hjem FA-cuptrofeet. Enhver Chelsea-fan vil mene at det største i verden er å stå på Wembley, som en av 40 000 som synger «carefree wherever you may be, we are the famous CFC…»

– Men det kan aldri måle seg med å spille. Å sparke ball foran 40 000, det er selve livet.

Sier en ekte Chelsea-legende, i tjukkeste Chelsea-land, som har fått livet tilbake, og forsvinner ned trappene på Victoria t-banestasjon.

1 Kommenter
1

Relaterte artikler