Mr. Wise Guy

OGS-01
Han er kanskje verdens mest berømte nordmann. Han har vunnet seks Premier League-titler, to FA-cuper og Champions League. Og i et England der toppspillerne gradvis blir utsatt for mer hat enn heltedyrkelse, skal du saumfare veldig mange puber for å finne noen som har noe vondt å si om ham. Men bak glansbildet av tidenes største norske fotballhelt har det også vokst frem en fotballtrener, en som i fjor ble seriemester på første forsøk med en klubb som aldri hadde vunnet serien før. Bak det smilende babyfjeset som har skint ned fra titusener av gutte- og jenterom, tikker det også en formidabel fotballhjerne. Josimar dro til Molde for å slå av en prat med fagmannen Ole Gunnar Solskjær.

Tekst Lars Sivertsen

Det jeg tenkte, nå som jeg nå får litt tid med deg, er at jeg har lest masse intervjuer med deg, masse portretter, og det de aller fleste handler om er hvor berømt du er, hvor godt du kjenner Ferguson, hvor hyggelig det er å være hjemme her med familien og så videre. Men om noen hadde spurt meg om hva slags fotballfilosofi Ole Gunnar Solskjær står for, så vet jeg ikke om jeg har et klart svar på det. Kan du selv forklare hva slags fotballfilosofi treneren Ole Gunnar Solskjær står for?
– Så du treningen i dag, så er det et godt eksempel på min fotballfilosofi. De skal spille så mye fotball som mulig. Spillere som stoler på egne ferdigheter. Det er viktig at de tar sine egne valg, som vi gjør selvfølgelig gjennom en del øvelser – vi vil jo guide dem til å ta de valgene som vi vil ha. Men etter mine 15 år i United, og faktisk min tid i Molde når jeg var her under Åge, og i min tid i Clausenengen, så har jeg alltid vært en del av et lag og en klubb som har spilt teknisk, offensiv fotball, som går hurtig i angrep når det er mulig, men som prøver å ha ballen i laget når kontringsmuligheten er borte.

Det er jo noe av det som er fascinerende med United. Rent taktisk har de utviklet seg veldig de siste 10-20 årene, men samtidig ligger det en grunntanke med hurtig angrepsspill, raske pasninger, utnyttelse av rom nokså direkte, dette ligger fortsatt i bunnen uansett hva de gjør. Er det noe lignende du tenker å bygge opp i Molde?
– Ja, selvfølgelig, dersom du kan gå rett på mål uten å ta åtte eller ti pasninger, om du kan slå en pasning og spissen din kan gå rett på keeperen, da tar du jo den. Men det er ikke alltid det går. Det er ikke alltid lag, i hvert fall når de spiller mot oss, lar oss få gjøre det mer. Så da er vi nødt til å lære oss en annen måte å bryte ned lag på. Du kan gjøre det med pasninger og bevegelse, tørre å risikere å ta feil, eller du kan slå langt og satse på andreballer, men det liker ikke jeg.

Det blir litt mer 50/50-fotball?
– Nei, det liker jeg ikke. Jeg er ikke en sånn type trener som har lyst til å spille på prosenter.

I hvor stor grad må du tilpasse spillestilen din til det spillermaterialet som er tilgjengelig?
– Jobben min er jo mye å få hentet inn spillere som spiller på den måten jeg har lyst til å spille på. Og har du sett på dem jeg har hentet inn, så passer de fleste inn i den stilen. De er teknisk bra spillere, de har fart, de har personlighet og tør å holde på ballen. Jeg så min beste kamp noensinne live forrige uke da vi var i Spania og så Spania mot Venezuela. Måten de brøt dem ned på, og rett og slett ødela dem på. Det var ikke noe stress, altså, «der er en åpning, du MÅ jo slå gjennom!» – neida, de slår tre-fire-fem-seks-sju-åtte pasninger til, og så åpner det seg igjen. De er så pasningssikre, så teknisk gode at den helt klare og tydelige pasningen ikke blir slått, fordi du vet at det kommer en bedre åpning snart uansett.

Det blir nesten en form for tyrefekting?
– Det blir det. Når de scorer etter 43 trekk, da reiste jeg meg opp og jublet godt. Vi satt oppe på tribunen der, og når du får se en sånn kamp live, jeg var der med hele laget mitt, og jeg tenkte: Det var verdt kanskje 20 økter og ti møter, bare for dem å se den kampen og se at det går an.

Men rent taktisk, når det gjelder formasjoner og sånne ting, der har du noen trenere som nesten setter opp formasjonen etter motstanderen – som Kjetil Rekdal litt borti gata her – og så har du noen som er helt dogmatiske og gjør nesten det samme uansett motstander. Hvordan er du?
– Jeg vil ha et fleksibelt lag, fleksible spillere. 4-4-2 liker jeg ikke. Altså den tradisjonelle, taktiske 4-4-2 uten vinkler, den har jeg ikke spesielt sansen for. Men så plutselig så spiller du mot et lag der du kanskje er nødt til å spille ballen over midten og opp på spissene. Men jeg har modellert meg litt på United-måten å spille på, det har jeg. Altså, det er jo 4-4-2, men med en spydspiss og en som faller ned i rommet bak. En ving som springer opp og ned hele tiden, som Giggsy gjorde, en som går litt mer inn og ut, som Becks gjorde. Offensive sidebacker, men det som er viktig da er at du har midtbanespillere som ser dette her, når backene dine går så kan én sitte. Men 4-4-2 der alle skal stå i sine posisjoner, det er ikke meg. Jeg vil ha mye roteringer i midtbaneleddet. Plutselig kan Jo Inge Berget, som kanskje er han som spiller bak spissen, bli sittende fordi begge de to på midten har gått på løp. I fjor hadde vi spesielt mye suksess med det, med Makhtar [Thioune], Magne [Hoseth], Magnus [Wolff Eikrem] og Daniel [Berg Hestad], de fire. Når tre av dem spilte, roterte vi hele tiden. Magnus, som kanskje startet bak spissen, endte plutselig opp som defensiv midtbane, og slo kanskje en del pasninger når de to andre gikk. Vi skal prøve å være vanskelige å spille mot.

Du gir jo motstanderen veldig mange problemer på den måten.
– Det er akkurat det. Jeg kunne jo sagt på en litt annen måte at fotballfilosofien min er at du skal løse de problemene det andre laget gir deg, og så skal du gi dem problemer andre veien.

Hva tenker du om balansen mellom det å ha sterke individer i laget og det å ha et velfungerende kollektiv?
– Jeg tror ikke de to er så vidt forskjellige, egentlig. For jeg har jo vært en del av et lag selv der det var veldig, veldig mange sterke individualister, sterke personligheter, som også føyer seg og som gjør den jobben du må gjøre i et lag. Laget går foran enkeltspilleren, uansett. Hvis jeg har en superstjerne, hvis jeg hadde fått Wayne Rooney til å spille her, så måtte han jobba like mye han som resten.

Ja, for det er jo en del trenere som behandler alle nokså likt, men så har du andre, for eksempel Erik Hamrén, som sier rett ut i pressen at han behandler alle helt ulikt.
– Ja, det gjør jeg også. Jeg behandler de ulikt, du er nødt til å gjøre det. Jeg kan ikke behandle to forskjellige guttunger som har vokst opp med forskjellig bakgrunn på den samme måten. Vi har afrikanere her, vi har svensker, vi har nordmenn, vi har brasilianere, det er forskjellige kulturer, og jobben min er å få det beste ut av hver enkelt, sammensatt i et lag. Altså, når Ferguson satt meg på benken eller kjefta på meg, da visste jeg at «nå skal jeg vise ham, jeg skal vise deg», mens enkelte spillere tok han bare armen rundt skulderen på. Wes Brown, John O’Shea, Ryan Giggs, alle de guttene der ble ikke behandlet likt, og der har jeg sett på den beste av alle. Ferguson hadde 25 lands-
lagsspillere i 25 år, han holdt flesteparten happy og på tå hev.

Men når det gjeldet det med det fotballfaglige, det rent taktiske, tenker du annerledes på det nå enn du gjorde da du var spiller?
– Helt klart. Altså, du trodde du visste så veldig mye da du var spiller, da du var 30 og hadde spilt 50 landskamper – eller hva det nå var jeg hadde på den tiden. Men så ser du når du blir fotballtrener, da ser du hvor mye mer komplekst det er enn da jeg bare tenkte på min egen rolle i det fotballaget.

For det er jo blitt sagt og skrevet veldig mye om at du satt mye på benken og analyserte ting. Hvor korrekt er det bildet som har blitt malt av deg?
– Jeg analyserte nok ikke hele kampene, det gjorde jeg nok ikke. Jeg måtte jo tenke på meg selv, når jeg kom inn, hvor kunne jeg gjøre mest ugagn for motstanderen og mest riktig for oss. Så ja, jeg satt og studerte fotballkamper, men jeg analyserte ikke spissene deres for å si det sånn. Thierry Henry kunne gjøre hva han ville for min del, det tok Jaap Stam seg av, jeg ville heller se på hva stopperne og backene gjorde feil.

Du kom jo nå fra en klubb som kanskje mer enn de fleste toppklubber i verden fokuserer på å få frem egne spillere og få frem egne talenter, er det noe du selv som trener vil legge mye vekt på?
– Det er veldig viktig for meg å utvikle spillere. Men altså, sånn som nå til å begynne med har jeg måttet hente inn en del for at vi skulle komme på det nivået jeg ville. Men tanken til syvende og sist er at vi får en eller to fra Akerakademiet opp i A-laget hver sesong, det er jo det vi håper på. Selv om det ikke er enkelt fra et så lite område. Vi har mange gode talenter her, og jeg er helt sikker på at etter hvert så kommer det flere og flere.

Du nevner Akerakademiet, det er et veldig interessant fotballmiljø som er i ferd med å bli formet her oppe.
– Ja, hvis du ser på Akerakademiet og de trenerne vi har der, og de spillerne som kommer inn på det akademiet – for en oppfølging de får! Du har entusiastiske trenere, alle har spilt fotball selv på et høyt nivå og de har lyst til å være fotballtrenere, lyst til å gi råd og gi tips til de unge guttene. Gutten min er faktisk med selv, og gleder seg til hver torsdag når han får være med.

Det med å ha dyktige trenere på et lavt aldersnivå er kanskje noe vi ikke har hatt stort nok fokus på her i Norge?
– Nei, det har vært en av kjepphestene mine helt siden jeg startet med Statoilakademiet for åtte-ni år siden. Jeg sa da at vi er nødt til å sette inn større ressurser lenger ned, for det er da vi legger grunnlaget for spillerne. At vi gir de et verktøyskrin med finter og driblinger som de kan ta ut av når de virkelig trenger det.

Jeg var i Sveits forrige uke for å lære om hvordan de driver talentutvikling der nede, og en av de tingene de gjør er at de har et nettverk der de større klubbene har litt ansvar for de mindre klubbene, at de sender profesjonelle trenere rundt for å kontrollere kvaliteten på arbeidet og for å utdanne trenerne. Prøver dere å ha et lignende samarbeid her?
– Ja, vi prøver mye heller det enn at når de har en tolvåring eller en fjortenåring, så skal vi da plukke den tolvåringen eller fjortenåringen, for da skyter vi oss selv i foten. Vi har for eksempel Knut Hallvard Eikrem som er mye ute og reiser og besøker klubber og snakker, og vi er jo en åpen klubb, alle som vil kan komme og se på treningene våre. Ja, mye heller det, og så plukker vi de heller når de er seksten, når de har lyst selv. Det er ofte sånn at de beste spillerne kommer fra små klubber rundt omkring, men du kan ikke ødelegge de miljøene med å ta dem for tidlig. Jeg hadde ikke kunnet flyttet til Molde da jeg var seksten år, eller atten for den saks skyld – det var for tidlig for meg det også, for jeg utviklet meg sent. Jeg utviklet meg bedre i Clausenengen ved å være der, i det miljøet. Mens John Arne Riise dro til Monaco når han var seksten, og det gikk bra for han. Så vi prøver å la guttene bestemme mye selv.

For nøkkelen må jo være at de får en solid fotballmessig utdanning?
– Altså, vi investerer jo tid og ressurser bedre ved å utdanne trenere og ved å hjelpe trenere i Træff, Rival, Clausenengen, alt rundt omkring her, slik at det jobbes bedre i flere klubber. De guttene som spiller for Molde må jo spille mot gode lag de også, å vinne 14-0 og 12-0 er ikke spesielt utviklende.

På det rent fotballmessige, nå var jeg og så på treningen deres i dag som du sier, og du merker at det er veldig stort fokus på å ha ball veldig mye, dere skal ha ballen mer enn motstanderen, det er en ganske unorsk tanke sammenlignet med de tankene som har vært dominerende i norsk fotball. Hvordan er det å stå litt på siden av det etablerte her i landet?
– Det har alltid vært min fotballbakgrunn, som jeg sa tidligere, at vi spiller teknisk fotball, at vi har ballen i laget. Det var en engelskmann som kom til Clausenengen på midten av 70-tallet, Harry Game het han, han la om junioravdelingen til Clausenengen, som da ble veldig teknisk relatert. Den fotballutdannelsen jeg fikk der er jo det som gjorde meg til det jeg ble. Men når jeg hører at det faktisk er bedre å ikke ha ballen i laget, at det er større sjanse for å score mål når du ikke har ballen i laget, at flest scoringer blir scoret etter kontringer, da har vi lagt oss død, synes jeg. Hvis vi ikke skal sikte høyere… vi er nødt til å sikte såpass at vi skal dominere kamper. Ståle [Solbakken] sa det han også, når han hadde FCK mot Barcelona, hvis hans lag ikke hadde sitt eget grunnspill og ikke klarte å holde ballen i laget i fem-ti minutter, da hadde de tapt 5-0. Du er nødt til å tørre det. Og det kommer jeg nok alltid til å stå ved, at vi skal prøve å dominere kamper og å vinne kamper ved å prøve å vinne de.

Det er jo det du sier med at du ikke har lyst til å spille prosentfotball, du har ganske mange prosent for å kontrollere det som skjer når ditt lag har ballen.
– Jeg diskuterte dette her med han Mark [Dempsey] og René [Skovdahl] nylig. I Danmark så er det snakk om at de skal ha inn et nytt ord i fotballterminologien, at du forsvarer deg med ballen i laget. Og det er jo sant. Så lenge vi har ballen, kan ikke det andre laget score.

En kollega av meg, Jonathan Wilson, snakker mye om det at om du bryter fotball ned til et helt grunnleggende nivå, så vil det alltid være en lang rekke tilfeldige hendelser, men du minimerer antallet tilfeldige hendelser ved å ha kontroll på ballen. Da er det også mindre sjanse for at du blir såret av de tilfeldighetene.
– Ja, da er det bare snakk om å ha balanse, og balanse er et viktig ord i fotball. At du selvfølgelig ikke skal drible som bakerste mann eller prøve å spille tåpelige tversoverpasninger på markerte spillere. Men samtidig har vi kanskje enkelte spillere som liker det også, som kanskje vil ha ballen når de har en mann på seg, og vi er nødt til å la de gjøre det også. Jeg skriver veldig sjelden opp «dersom du har ballen skal du slå til ham», det gjør jeg faktisk aldri.

Det handler vel om å gi dem personlig ansvar til å finne sine egne løsninger.
– Det er derfor jeg liker å hente inn gutter som er fotballinteresserte, i tillegg til å være gode fotballspillere.

Jeg snakket med Jonas Lian Hansen som driver med videoanalyse for dere, og han sa at det ikke er rart vi ikke utvikler så mange kreative spillere her i landet når de blir fortalt fra 8-årsalderen hvor de skal slå pasninger og hva de skal gjøre, de må få mer frihet til å finne ut av sånne ting selv.
– Ja, helt uten tvil. Når du ser på Iniesta og Xavi med de fysiske forutseningene de har, de hadde kanskje ikke blitt lagt merke til i Norge en gang, og du ser hvor gode de er nå, det er fantastisk å se på.

En problematikk jeg synes er veldig interessant er at dersom du ser på akademiene rundt i Europa, så er et veldig stort flertall av spillerne født tidlig på året, fordi de som utvikler seg tidlig fysisk blir lagt merke til. Hvordan tror du vi kan bli bedre på å identifisere talent utover det fysiske?
– Du er nødt til å ha flinkere folk, som klarer å se bak størrelsen. Som klarer å se, og som forstår fotball, som ser valg de tar. Når Magnus Eikrem var på mitt Statoilakademi som tolvåring, var han et hode mindre enn den nest minste, men han var den suverent beste. Men skulle du valgt et lag av de spillerne for å vinne en kamp der og da, hadde Magnus aldri vært med. På grunn av at han var for liten, og når du er 13-14 og han var 12, så blir du satt til side fordi «vi skal vinne», som 14-åringer. Og det er jo fullstendig feil fokus, spør du meg.

Det med resultatfokus i ung alder er kanskje noe vi ser litt for mye her oppe i Norge.
– Alt for mye. Det er ett lag som skal vinne, og det er A-laget. På veien er det selvfølgelig en del av utviklingen å lære seg å vinne fotballkamper. Det gjorde spanjolene, det har Xavi og Iniesta også gjort, de har lært seg å vinne.

Du nevner Spania en del, de har nesten en slags helhetlig nasjonal spillestil. Tror du det er et poeng i å ha en sånn helhetlig tankegang?
– Altså, i klubben min er det veldig viktig at vi på Akerakademiet har samme filosofi som på A-laget. Vi skal utvikle fotballspillere, så vi prøver å lete etter en ny Magnus Eikrem, en ny Daniel Berg Hestad, en ny Magne Hoseth. Vi skal ikke begynne å slå 70-meterspasninger på juniorlaget og guttelaget for å vinne kamper, for de spillerne som gjør det kommer som oftest ikke inn på mitt lag. Altså, det er kanskje litt flåsete sagt, men…

Men det går jo på det du har sagt om at laget må løse de problemene det får fra det andre laget, av og til kan det være løsningen.
– Ja, det kan være det at du er nødt til å spille forbi midtbanen og opp på spissene, og så komme i støtte.

Det handler vel bare om å kunne være fleksibel.
– Ja, og som Bob Paisley sa en gang i tiden, det handler ikke om lange baller eller korte baller, det handler om den riktige ballen. Og det er hele tiden det du er ute etter.

Og det handler heller ikke om antallet pasninger kanskje?
– Nei, men det blir jo som ofte sånn at jo flere pasninger du tar, jo mer utålmodige blir motstanderen. Så går de ut av formasjonen sin. Og er de ikke borti ballen, så springer de til de blir slitne, og så åpner det seg rom. Så har du noen som kan slå den pasningen gjennom.

Tror du at det finnes en spillestil som er mer utviklende å spille enn andre?
– Det spørs hva du skal utvikle da. Skal du utvikle en god langpasning, så… Jeg tror at jo flere situasjoner du havner i i en fotballkamp der du er nødt til å ta et valg selv, jo mer utviklende er det. Det er mer utviklende enn når du vet at «jobben min her er å stusse den ballen videre». Det tror jeg ikke er spesielt utviklende, for når du eventuelt blir solgt til en klubb som spiller annerledes eller får en trener som vil slå fire pasninger fremfor den ene, og du skal kanskje møte og ha ballen i beina fremfor å bare stusse, så vil du sette deg litt fast.

Det går jo på det med mentaliteten igjen, det med å tørre å ta ansvar for det du skal gjøre. Er det en kvalitet du kan lære opp i unge spillere, det med å tørre å ta ansvar, eller må det sitte i fra grunnen av?
– Det læres, og det har jeg lært av meg selv, faktisk. Jeg skrev dagbok, jeg. Om hva jeg tenkte. For hvem har ikke hatt en dårlig start på en trening, eller en dårlig start på en kamp, eller hatt en som har kjefta litt på deg og du har følt at du har litt dårlig selvtillit i dag – og så har du gjemt deg litt unna og tenkt at du helst ikke vil ha ballen, for nå har jeg mistet ballen tre ganger på rad, så nå vil jeg ikke ha den mer. Og så, på 2000-tallet når jeg var 27-28-29 år og hadde vunnet det meste, skrev jeg en sånn dagbok. Det handler om å være bevisst i løpet av treningen. At du er bevisst på at nå skal du være våken og få med deg hva du tenker. Og når jeg sitter etter treningen og skriver hva jeg tenkte i dag, «i dag ble jeg nervøs, gjemte meg, stilte meg ute på vingen og ville helst ikke ha ballen», og når jeg da skriver det i dagboken, så skjønner jeg jo at dette her er fullstendig feil, hvis jeg skal bli bedre selv så kan jeg ikke gjøre sånn. Så den treningsdagboken er fantastisk.

Men når du da etter hvert blir mer selvbevisst, hva gjør du på treningsfeltet når du merker at du har en sånn dag?
– Ja, etter hvert blir du såpass bevisst på det at du tenker «Mister jeg ballen, nei, jeg skal ha ballen igjen. Mister jeg den igjen, nei, jeg skal ha ballen igjen.» Og alle kan vise en YouTube-finte eller en kjempedribling når vi leder 5-0. Men hvem tør å ta tak i ballen når du ligger under 1-0, og det er to minutter igjen og noe må skje? Det kan læres opp ved å gjøre spillerne mer bevisste.

Jeg opplever at veldig mange steder i Norge så blir vi indoktrinerte til å tenke at det er veldig egoistisk å ta ballen og prøve å gjøre noe med den, men i praksis så handler vel det vel så mye om å ta ansvar, gjør det ikke det?
– Jo, helt, helt klart. Jeg har hørt alt for ofte blant 10-, 12-, 14-åringer, trenere som står på sidelinjen og skriker «Nå må du slutte å drible! Du er en del av et lag!». Men hvis han er god til å drible, og han skal bli god til å drible når han er 19 år, så må han få lov til å drible. Og så, når han blir 15-16 år, så lærer han seg når og hvor han skal drible. Kan han først drible, er det lett å lære ham når og hvor han skal gjøre det, enn om du er 18 år og aldri har fått lov til å drible før. Skal du da få beskjeden «nå må du drible ham, nå må du gå forbi han og han en-mot-en»? Det er umulig, det.

Men det kan jo dere bidra til å forhindre når dere sender trenere rundt forbi.
– Jeg er jo selv med Clausenengen nå på kveldene når jeg kjører hjem, og det er en av de tingene jeg sier til mine spillere, eller de spillerne som er med på det laget: Det er lov å prøve. Og det er ikke lov å kjefte på noen for å prøve. Ja, vi er en del av et lag, men hvis du skal bli bedre så må du prøve.

Jeg hørte fra en i teamet ditt at dere utdanner flere trenere her i Molde enn omtrent noe annet sted i landet.
– Ja, har du ikke gode trenere, så får du ikke den riktige oppfølgingen. Da går vi glipp av mange gode råd på veien.

Hvor tidlig tror du at du må begynne å satse seriøst for å bli en bra fotballspiller?
– Det er ikke noe fasitsvar på det. For når du er 8-9-10 og er superinteressert i fotball, så trener du, altså, da satser du ikke superseriøst. Da trener du og du lærer deg en del ting, du blir 12-13 år og du fortsetter å lære og øve, og du driver bare på med det som er kjekkest av alt i verden. Så kan det hende at når du er 16-17 år, må du ta et valg om at du skal bli fotballspiller. Altså, jeg var jo 22 år da jeg debuterte i Tippeligaen. Jeg var i militæret fra jeg var 19 til 20, med én trening i uken maks, og jeg følte vel ikke at jeg satset på fotballen. Men jeg var såpass interessert og hadde spilt så mye fotball tidligere at jeg tok det igjen senere.

Da jeg snakket med en av talentutviklerne i Sveits i forrige uke, fortalte han at det tekniske grunnlaget du legger mellom du er 12 og 16 år er avgjørende. Mister du de fire årene, får du det ikke tilbake.
– Jeg synes de er for seint ute der. Altså, jeg synes når du er tolv, så… Alle guttene som har vært på akademiet til United før de er ti år, de kan flere finter enn jeg noen gang kommer til å lære og som jeg noen gang har kunnet. For jeg har vært og sett på dem, jeg har vært og sett på Noah (11) når han har vært med, og han har jo bedre teknikk enn jeg noen gang kommer til å få. Han har et verktøyskrin han, som er mye større enn det jeg noen gang har hatt. Og det skal læres fra du er seks til du er ti, det. Fra du er seks til tolv bør du drive med ball hele tiden. Fra 12 til 16, da kan du begynne litt mer med fysikk og litt mer taktisk, kanskje, men alt det tekniske må du gjøre ferdig før du er tolv, synes jeg.

Så vi bør kanskje begynne å fokusere på å bli best med ball, ikke best uten ball?
– Ja, uten tvil. Fra vi var unge selv husker vi at det kanskje var tre-fire stykker som var veldig godt fysisk utviklet, som var store og sterke, men ingen av dem spiller fotball nå. Det er ikke de som blir fotballspillere. Nå skal ikke jeg si at de ikke har sjanse, men som oftest er det de som er mindre og som er flinke med ball, så kommer det fysiske etter hvert.

På trenersiden her i klubben har du med deg et team med Mark Dempsey, Richard Hartis og nå også René Skovdahl. Kan du snakke litt om rollefordelingen mellom dere her i klubben?
– Jeg har et ganske bredt støtteapparat, jeg har mange rundt meg. Det er jeg som er manager da, og så har jeg Mark som er førstelagstrener, hovedtrener, kall det hva du vil. Under det har vi han Erling [Moe], og så Richard som er keepertrener, og så har vi René som er, kall det like mye fotballtrener som fysisk trener, han er en fysisk fotballtrener eller en fotballfysisk trener.

For jeg leste at han var hovedsakelig en fysisk trener, men jeg så jo på feltet at han gikk inn og korrigerte mye på det fotballmessige også.
– Han har tatt pro-lisensen han, altså. Så vi har jo alt fordelt der, vi kan for eksempel gjøre det sånn at jeg tar forsvarsspillerne, Mark tar midtbanespillerne, Erling tar angrepsspillerne og Richard tar keeperne. Vi har et team som diskuterer mye fotball. Det er meg og Mark som diskuterer mest da, og til syvende og sist er vi uenige, men vi blir enige om at jeg har rett. Som Brian Clough en gang sa: Jeg vil ikke ha noen rundt meg som bare sier «ja, du har rett, ja, vi gjør det du sier.» Vi diskuterer høylytt, og så blir vi enige sammen.

Henning Berg ga vel i biografien sin et veldig godt eksempel på det i Graeme Souness, alle han hadde med seg var folk som hovedsakelig hadde i oppgave å nikke når han sa noe.
– Det er jo det siste du trenger.

Men hvor viktig er det med delegering? Du har jo jobbet under Ferguson, som kanskje er kongen av delegering.
– Veldig viktig. Skal du vare lenge i dette gamet her, så kan du ikke bruke deg opp. Jeg har sett nok av eksempler på de som bruker seg opp, og jeg har snakket med spillere selv, «vi er så lei av han treneren der» og «vi er så lei av ham», det viktigste i jobben min er at – ja, jeg har hovedansvaret for hvordan vi spiller, hvordan vi trener – men jeg har jo hentet inn Mark fordi jeg vet at Mark er en fantastisk god trener og vi har samme filosofi. Han har spilt for Manchester United, spilt sammen med Norman Whiteside og Mark Hughes og vokst opp sammen med dem, spilt på A-laget og vært trener i Manchester United. Så jeg hentet inn han og Richard, det var veldig viktig at min filosofi ligger hos dem også. Så er det like viktig for meg å få inn spillere, og altså få de på tå hev den dagen det er kamp. Jeg skal ikke stå der og rope til dem hver eneste dag, det skal de slippe.

Det skal du slippe.
– Det er like mye de som skal slippe det, men jeg vil ikke gjøre det heller. Men det er en del ganger jeg står der og biter meg i tungen fordi det er noe jeg skulle sagt, men du har større effekt om du gjør det på kampdagen eller dagen før kamp.

Nå, etter å ha tilbragt en dag her i og rundt klubben, så merker jeg at det er veldig formet etter de prinsippene du snakker om, du har fått ting formet veldig i ditt bilde her.
– Klubben har vært veldig positiv i forhold til mine tanker, mine idéer og det jeg hadde med meg fra England. Og så var den veldig godt organisert fra før av. Det er en foregangsklubb i så måte, tror jeg. Det sa han Uwe Rösler også, at det er den klubben som har hatt best fasiliteter og den beste strukturen av de han har jobbet i.

Men akkurat det koster jo litt penger da, å investere i for eksempel analyseverktøy, å investere i et stort apparat rundt laget.
– Jo, men det er billigere det enn å bomme på et spillerkjøp, eller å rykke ned eller noe sånn.

Tror du det er noe flere klubber etter hvert vil skjønne, at det er verdi i å bygge et profesjonelt apparat?
– Vi får da ikke håpe det. Neida, jeg tror flere og flere skjønner det. Men økonomien i Norge er sånn at du nesten må spare deg til fant enkelte ganger, at «nei, vi kan ikke investere i det selv om vi vet at i det lange løp så er det bedre, men akkurat nå så har vi ikke råd, så da tar vi og kjøper han spilleren i stedet fordi vi må ha resultater på kort sikt». Klubben her har tenkt langsiktig, og det gjorde jo jeg også da jeg kom. Jeg hadde ikke tenkt til å sitte her som seriemester nå, ett år etter, det var jo ikke det som var planen egentlig. Men det gikk jo fortere enn det vi hadde trodd.

Til slutt, nå som du har fått ting sånn som du vil ha det her oppe og ting fungerer som de skal, hvor lenge ser du for deg å bli værende i Molde?
– Nå har jeg nå fortsatt mange år igjen her da…

Du ble for eksempel koblet til Blackburn…
– De har aldri vært i bildet.

… en mann som jobber på den måten du gjør, om du da skal gå til en stor klubb og du går til en sånn kaosklubb der eierne sitter nede i India og ingen helt vet hva som skjer. Ferguson sa vel en gang at du skal ikke velge klubben din, du skal velge arbeidsgiverne dine.
– Det var det han sa til meg. Det handler ikke om hvilken klubb du finner, det handler om at du finner ledelse i den klubben som du kan jobbe med og stole på, og da har du et godt grunnlag.

For på en måte så kunne jo ikke situasjonen for deg vært veldig mye bedre akkurat nå som leder – slik virker det i hvert fall utad – men samtidig er du vel en nokså ambisiøs mann?
– Ja, det er jeg nok. Men ambisjonene mine nå, utfordringen nå, er å kunne gjenskape det her, og å fortsette å utvikle spillerne. Jeg føler at jeg har mye å lære. Jeg er veldig glad for at jeg ikke debuterte for Norge før jeg gjorde, for eksempel. Ja, jeg kunne sikkert spurt om å få tilbud fra England i fjor. Jeg kunne sikkert sittet og vært manager i England nå, hvis jeg ville, men det er ikke riktig for meg. Og i hvert fall ikke for familien min, og det er minst like viktig her. Gjør vi det bra her, trives jeg helt sikkert.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.