Hjem Artikler Monsterbedriften

Monsterbedriften

Av frode

estadio-santiago-bernabeu
I Real Madrid har man overflod av alt. Flest pokaler og flest stjerner. Ingen klubb har en mer imponerende historie, ingen har mer penger. «De kongelige» er verdensfotballens målestokk. Men den lange ventetiden på den tiende europacuptittelen har gjort at tvilen har satt inn. Kan glorien bevares, selv uten den store tittelen, eller er myten om Real Madrid i fare? Dette er en reise inn i hjertet til verdens største klubb.

Tekst Anna Kemper
Oversatt fra tysk av Lars Johnsen

I maktens sentrum er det stille. Et tykt teppe sluker skrittene dine, møblene er av hvitt lær, taket og veggene av mørkt tre, som gjør at dørene knapt er synlige, de forsvinner nærmest. Av og til piper det i heisen, av og til puster damen i resepsjonen “Real Madrid” inn i røret når telefonen ringer. En person i treningstøy haster gjennom entreen. Han virker som et fremmedlegeme i det sterile miljøet.

Avenida Concha Espina 1, 28036 Madrid, på baksiden av Estadio Santiago Bernabéu, andre etasje: Etasjen som tilhører klubbledelsen i Real Madrid. Snart vil en kvinnelig sekretær be en som venter i venteværelset om å holde seg på hennes side av gangen og ta til høyre halvveis nedover gangen. Da står du på kontoret til mannen som i de siste 13 årene har preget alle avgjørelsene i klubben. Du står, om du vil, foran selve hjernen til Real Madrid. Endelig.

Det har vært en lang reise for å komme inn hit. Flere turer til Madrid, til Bernabéu-stadion, ut til klubbområdet i utkanten av byen; reisen førte en søndagsettermiddag ut til et møte med en familie av Real Madrid-fans, og merkelig nok til Ernst-Kuzorra-Strasse i Gelsenkirchen. Turen gikk til Real Madrids fotballskole og til en prat med en tidligere stjernespiller, som hadde blitt kastet ut. En reise hvor man flere ganger støtte på José Mourinhos mismodige ansikt på pressekonferanser, der man traff på, og hørte på, frustrasjonen til journalistkolleger som har som jobb å skrive om klubben hver eneste dag. Og så, rett før målet var nådd, ble fingeravtrykk avlest av vakten som passet på inngangen til klubbkontorene. ID-papirer ble naturligvis også kontrollert. Sånn er det hos Real Madrid

Dette var oppdraget: Finn ut hva myten om den største fotballklubben i verden består i, og virkelighetsgraden av denne myten. Real Madrid er fortsatt større enn de andre storklubbene. Ingen annen klubb har samlet så mange trofeer. Ingen andre tjener så mye penger. Ingen annen idrettsklubb – og da er de profflagene i amerikanske idretter medregnet – er så mye verdt som Real Madrid. Det finanstidsskriftet Forbes har fastslått verdien til 2,5 milliarder euro. Ingen annen klubb har greid å få hele fotballens verden til å stoppe opp. På klubbens 100-årsdag bestemte FIFA at det ikke skulle spilles fotball noe annet sted i verden enn i Madrid. Ingen annen klubb har et så glamorøst image. Ingen andre blir gjort sånn ære på. Og ingen er like forhatt.

Real Madrid er en myte, et globalt konsern, en drømmefabrikk og en enorm maskin, og, som mannen som sitter rett overfor oss akkurat nå en gang har sagt: et monster.

Mannen heter José Ángel Sánchez. Det er ingen som kan forklare bedre enn ham hvordan dette monsteret fungerer i dag. Det er han som har stått bak det, sammen med klubbpresident Florentino Pérez. Da Pérez tok fatt på sin første presidentperiode for 13 år siden, ansatte han Sánchez som markedssjef. Sánchez var den gangen i begynnelsen av 30-årene og kom fra TV-spill-selskapet Sega. Han har studert filosofi og ikke finans,  men det er likevel han som i dag er klubbens administrerende direktør.

Ingen annen klubb i verden framstår så ubeskjeden som Real Madrid, med sin appell, sin søken etter berømmelse og sin trang etter å være mer spektakulær enn andre. Men midt i sentrum står en som framstår som beskjeden. Selv om Sánchez, etter Florentino Pérez, er klubbens viktigste mann, vet nesten ingen hvordan han ser ut. Han viser seg svært sjelden. Han har et vennlig ansikt, går i dress, stripete skjorte og blått slips. Håret er krøllete. Kontoret hans er upretensiøst. Et enkelt skrivebord, et konferansebord, et TV-apparat der skjermen er dekket til av en haug papirer. Før dette møtet hadde pressetalskvinnen gitt skriftlig beskjed om at Sánchez ikke ønsker å la seg fotografere, og at samtalen “aldri skulle være et intervju”. I alle årene hos Real Madrid, har Sánchez aldri gitt intervjuer. Men han snakker likevel om klubben i over en time. Innimellom ringer mobilen hans. Det er Pérez i den andre enden. Sánchez kaller ham bare “presi”.

Det Sánchez forteller om klubbens strategi, om nåtid og utfordringene i framtiden er for det meste selvfølgeligheter, og det er det helt greit å skrive om. Å bli ordrett sitert, derimot, det vil han ikke. Å få lov til å omtale at du i det hele tatt har hatt et møte med ham, må du kjempe for. Sánchez vil ikke opptre i offentligheten, der han lett kan havne i skuddlinjen. Derfor holder han seg heller i bakgrunnen. Og hadde han forholdt seg annerledes, ville han mest sannsynlig ikke vært i klubben i dag.

Også alle andre intervjuforespørsler avvises på usjarmerende vis av pressekontoret. Lederen av fotballakademiet? Nei, du får bare snakke med akademiets pressetalsmann, men også det kan “aldri være et intervju”. En fra markedsavdelingen? Du kan kanskje sende et par spørsmål skriftlig. Å spørre om å få møte en spiller som er midt i sesong er helt meningsløst. En kollega fra en av de største avisene i Spania, som har skrevet om Real Madrid hver dag i over ti år, husker tilbake til det siste intervjuet han gjorde med en Real Madrid-spiller: Sergio Ramos i 2010. Det er som om Süddeutsche Zeitung de siste tre årene ikke hadde hatt lov til å snakke med en Bayern München-spiller.

Festning Real Madrid skal ikke kunne erobres. Utenfra kan du bare nærme deg, du kan forsøke å stjele et glimt av det som foregår på den andre siden av metallet. Og du kan snakke med folk som har sett det hele fra innsiden.

Slike som Jorge Valdano. Hans lørdagsmorgen i Madrid starter på en kafé på et hotell. Han er kledd som en gentleman, det bølgete håret er kjemmet bakover. Spansken hans er myk, ordvalget utsøkt. Valdano spilte for Real Madrid, og han har vært trener og sportsdirektør. I 2011 ble han presset ut av José Mourinho, men det vil han ikke snakke om. En madridista snakker helst ikke om nederlag. Han snakker heller om myten Real Madrid, og ingen forteller den på en finere måte enn akkurat ham. Når du spør om hvordan det var, den første gangen han trakk den hvite drakta over hodet, sier han:
– Det føltes som om jeg kunne berøre taket på verdensfotballen.
Det var i 1984, han var 29 år gammel. To ganger vant argentineren UEFA-cupen, tre ganger ble han spansk ligamester, hvorav en gang som trener. Det var egentlig bra han kom til Real Madrid i akkurat den alderen.
– Da kunne jeg håndtere trykket bedre. Hadde jeg vært 19 da jeg kom, hadde jeg dødd av suksessen.
Suksessen. Det er selve essensen i klubben. Dens vesen.
– Det finnes ingen dårlige dommere, det finnes ingen dårlige baner, ingen av de vanlige unnskyldningene. Når du spiller for Real Madrid, og du taper, ja da har du sviktet. Det har en grunn: Det er annerledes hos Barcelona, som har en politisk, katalansk identitet, mens Real Madrid ikke har noen medfødt identitet. Klubben måtte konstruere en legende basert på resultater.
Valdano tar en liten, dramatisk pause.
– Og: det har klubben greid.

Framfor alt takket være to menn: Santiago Bernabéu. Og Alfredo Di Stéfano. I Real Madrid-museet som ligger i arenaens buk, har de etterlignet scenen som la grunnlaget for klubben. Gjennom en glasskive ser du et skrivebord. Ved skrivebordet sitter en eldre mann iført tredelt dress, og ved siden av ham står en treningskledd og yngre person. Det er den legendariske presidenten Santiago Bernabéu og Alfredo Di Stéfano, “la saeta rubia” – den blonde pilen. Bak begge figurene lyser en forstørret kopi av papiret fra 23. september 1953 som skulle ha en så avgjørende betydning: kontrakten mellom Real Madrid og den beste spilleren i verden på den tiden.

850 000 mennesker, hvor ca. halvparten er turister fra utlandet, går hvert år forbi denne utstillingen. For voksne koster inngangsbilletten 19 euro, og dette er den nest mest besøkte severdigheten i Madrid, bare slått av Prado-museet. Emilio Butragueño, som sammen med Valdano skjøt Madrid til topps i den spanske ligaen på 80-tallet, har i dag den sjeldne tittelen “direktør for institusjonelle relasjoner”. Han er den eneste i systemet som kan man kan møte for et  “intervju” og ikke bare møte for å møte. Slik beskriver han betydningen av Real Madrids museum og scenen som gjengir mytens fødsel:
– Når man vet at i en by, der er det et firma som er kjent for å overskride landets grenser, og som får en betydning for en hel verden – for eksempel Coca-Cola – da blir dette firmaet en turistattraksjon. Selv har jeg også reist til Vicksburg, der den første Coca-Cola-flasken ble fylt. Der ble legenden født, og vår begynner her.

Den hvite balletten
På denne arenaen, denne mektige betongklossen som Bernabéu lot bygges rett etter at han tok over jobben som klubbpresident. Her skulle Real Madrid bli den mektigste og største fotballklubben i verden, det var hans visjon, og det var byggingen av denne arenaen som skulle gjøre opprykket til den absolutte fotballeliten mulig. 75 000 var kapasiteten da stadion åpnet i 1947. Seks år senere fikk 125 000 mennesker plass her. Flere publikumsplasser, mer inntekter. Bernabéu ville hente de beste spillerne i verden, og til det trengtes det penger. 5,5 millioner pesetas, ca. 298 000 euro, betalte han den argentinske klubben River Plate for Di Stéfano. Det var rekord den gangen. Det skulle lønne seg. 1954 førte “den blonde pilen” Madrid til topps på tabellen. Klubben ble mester for første gang på 21 år. Di Stéfano ble toppscorer. I de ti neste årene skulle det bli ytterligere sju spanske ligatitler. Dette var årene da argentineren Francisco Gento, franskmannen Raymond Kopa og ungareren Ferenc Puskas dannet den farligste og beste angrepsrekken i Europa. Laget fikk kjælenavnet “den hvite ballett”.

Til den dag i dag er det omstridt å snakke om klubben tjente på Franco-diktaturet, og i så fall omfanget det hadde. Ofte blir Real Madrid og Barcelona stilt mot hverandre, som henholdsvis Franco-klubb og en forening tro mot republikken. Så enkelt er det ikke. Real Madrid hadde en republikansk president da borgerkrigen brøt ut, som også ble sperret inne av Franco-regimet.  Etter borgerkrigen takket klubbledelsen nei til å fusjonere med flyvåpenets idrettsforening, mens lokalrivalen Atlético takket ja og het i en periode Atlético Aviación de Madrid. Et samarbeid de skulle nyte godt av. Først 14 år etter Francos maktovertakelse vant Real Madrid sitt første ligamesterskap. Regimet skulle kommme til å sole seg i glansen av Real Madrids internasjonale suksess, men en avgjørende rolle spilte Franco ikke. Det var det Santiago Bernabéu som gjorde.

Om man skulle fortelle klubbens historie gjennom mengden pokaler, og denne mengden pokaler danner en utstilling nesten uten slutt i klubbens museum, så vil den likevel ikke rettferdiggjøre ropet om at dette er verdens beste klubb. Det er snarere måten de ble vunnet på enn antallet som er viktig: Den helt utrolige serien triumfer med fem europacup-pokaler på rad i 1956, 1957, 1958, 1959 og 1960. Spesielt snakker man om “århundrets kamp”, finalen i 1960 mot Eintracht Frankfurt  på Hampden i Glasgow. 134 000 tilskuere var tilstede. Di Stéfano score fire, Puskas tre. BBC viser kampen i reprise hvert eneste år.

“Min første tanke var at denne kampen var en svindel. At dette var en film, for spillerne gjorde ting på banen som slett ikke var mulig”, har Manchester United-legenden Bobby Charlton sagt. Erwin Stein, som scoret to ganger for Frankfurt, var full av ærefrykt flere tiår senere.
“For meg var de guder i hvitt. Hadde en av dem sagt til meg at jeg skulle gå og hente kofferten hans som sto i bussen, hadde jeg gjort det uten å mukke”, har han sagt. På banketten etter finalen, spurte Eintracht-spillerne om autografer.

Aldri har et lag dominert europeisk fotball på den måten. I de neste 37 årene vant klubben den gjeveste europacupen bare én gang, men berømmelsen var lengst uforgjengelig.
– De fem europacupseirene lagde en myte av Real Madrid, sier Jorge Valdano.

Denne myten beholdt klubben helt til 2000, da Real Madrid ganske selvfølgelig ble valgt til det beste laget i det 20. århundre, og da en viss Florentino Pérez – som hadde vært en liten gutt på 50-tallet, og hadde blitt tatt med på stadion av mamma og pappa – samtidig bestemte seg for å ta fram denne myten og pusse den igjen. Men mer om det senere.

En sånn klubb tiltrekker seg en ganske egen gruppe fans. Egenrådige.

– Som spiller merker du at du må levere før du får publikum til å reagere, sier Valdano.
Publikum på Bernabéu kan være en mektig faktor, en storm av ild, “spesielt når vi jager utligning”. Det opplevde han selv, i 1985 da Real Madrid snudde 1-5 fra bortekampen mot Borussia Mönchengladbach til en 4-0-seier i returkampen på hjemmebane.
– Om du scorer mål i en sånn kamp, da scorer fansen praktisk talt de to neste, sier Valdano.
Når de vil. Når de er fornøyde.
Men på denne arenaen finnes det noe som setter sterkere inntrykk enn bråk: stillheten.
– Stillheten på Bernabéu…, sier Valdano, og han er nå helt seriøs.
– …den går inn i blodet på deg. Du trenger en ganske sterk personlighet for å bære det. Mange spillere er psykisk ikke i stand til det.
Som Ferenc Puskas en gang fortalte: “Supporterne til Real Madrid skriker ikke, fordi de har munnen full.

De kravstore
En av disse kravstore er Carlos Hervas. I 1966, da han var seks år gammel, satte læreren hans fram et TV-apparat. Det var finale i europacupen for serievinnere, Real Madrid mot Partizan Beograd. 2-1 og tittel nummer seks og for unge Hervas var det skjedd.
– Jeg trodde at jeg aldri ville komme til å oppleve noe sånt igjen.

Han kunne ikke vite at det ikke skulle bli den siste finalen Madrid gikk seirende ut av. Bare at det var den siste som ble vist i svart-hvitt.
Hervas, en hyggelig og rund type, 52 år gammel foretningsmann, sitter i en restaurant i Madrid. Siden 1969 har han vært socio – klubbmedlem. De tre sønnene hans er også det. Klubben har et begrenset medlemstall på rundt 90 000, og en person må dø for at nestemann i rekken kan bli medlem. Hervas-familien har også tre sesongkort. 1200 euro betaler de per person årlig til klubben. Sesongkortinnehaver og klubbmedlem – i Madrid er det som å ha blitt slått til ridder to ganger.

Om et par timer skal Carlos Hervas på stadion med sin kone og sønnen Pablo. Real Madrid-Espanyol. De er typiske supportere på Bernabéu: øvre middelklasse fra en forstad, som har stadionbesøk som en familiegreie, og de reiser ikke på bortekamper. Når du spør Hervas senior og sønnen Pablo (29) om hvorfor Real Madrid-publikummet er som det er, så er de ikke alltid like enig.

Sønn: – Mange socios er gamle, over førti, og de ønsker å tilbringe søndagen på Bernabéu og applaudere litt. På de ti radene over, under og ved siden av meg er det ingen som synger. Jeg er den eneste! I sju år!
Far: – Jeg synger også. Av og til.
Sønn: – Du synger når Madrid vinner. Eller når det er Champions League-kamp.
Far: – Jeg betaler jo masse penger for disse folka. De må underholde meg! Det skal ikke være omvendt!
Sønn: – Et teaterpublikum. Når man liker det man ser, så klapper man. Liker man det ikke, så piper man. Når laget mitt taper er jeg trist, men jeg piper ikke. Resten av publikum er ikke sånn. De sitter bare der og knasker solsikkekjerner.
Far: – Det er annerledes enn hos andre klubber. Hos Atlético for eksempel er tilskuerne supervant til å tape. Derfor er de superenkle å fyre opp. Men Real Madrid har vunnet så mye, at vi knapt tåler å tape, skjønner du?
Nesten. Men señor Hervas, hvorfor har du ikke en gang med deg et skjerf når du skal på kamp? Han tar på seg en mine som om han vi si at du ikke har skjønt noe som helst.
– Klart jeg har skjerf hjemme. Til og meg drakter og flagg. Men jeg henter ikke dem fram til en kamp mot Espanyol!
Sånn er det i Real Madrid. Det er få motstandere som anses som likeverdige.

florentino Perez er president i verdens største fotballklubb – og en kortblander av rang.

florentino Perez er president i verdens største fotballklubb – og en kortblander av rang.

Denne følelsen av å tilhøre de utvalgte, de spesielle, er en tråd gjennom hele klubben. Den er ikke et skjebnefellesskap, men et suksessfellesskap. En fredagskveld om vinteren, småregnet skinner i flomlyset på Real Madrids treningsanlegg “Ciudad Real Madrid” i Valdebebas i nærheten av flyplassen. For åtte år siden flyttet klubben hit, og anlegget er som en enorm, grønn øy, omringet av et støvete, brunt og forfalt leireområde, som i løpet av de neste årene også skal bygges ut. Allerede består området av elleve fotballbaner, et pressesentrum, fitnessrom, eget vaskeri som daglig vasker tøyet til 500 idrettsutøvere. Et eget område for førstelaget er adskilt fra resten. Fotballskolen, “la cantera”, ligger også her. 295 spillere og 14 lag i alderen mellom sju og 24 år. Et internat på 9258 kvadratmeter er under oppføring. Et eget oppholdssted for profesjonelle spillere på 7284 kvadratmeter likeså. I midtrabattene på området blomstrer blomstene som har fargene som du finner igjen i klubbemblemet: Hvitt, blått, gult og rødt. Det skarpe lukta av gjødsel penetrerer lufta over området. En passende aroma for en klubb, hvis vekst ikke ser ut til å kjenne noen grenser.

I dag er to baner opplyst. Her spiller de små – om et ord som “små” overhodet finnes i universet til denne klubben – eller rettere sagt: de minste. “Los prebenjamines”, fødselsår: 2005. 16 gutter mellom 1,18 og 1,35 meter. I garderoben deres – de har sin egen, akkurat som alle ungdomslag – står pissoarene nede på gulvet. De spiller mot Canillas, et lag fra en forstad til Madrid. I ordnede former løper de små inn på banen, med stolt kroppsholdning og et profesjonelt hilsningsrituale opp mot tribunen hvor foreldrene deres har samlet seg under paraplyer. Allerede i det første minuttet kommer 1-0-målet, og 2-0 like etterpå. På klubbens webside er alle profilert med bilde og en kort tekst. Der snakker de som profesjonelle. “Jeg gir gjerne medspillerne mine gode pasninger”, forteller Alberto på 1,21 meter og 20 kilo. Det er nå 3-0.

Hvert lag har to trenere, og fem heltidssansatte såvel som 40 deltidsansatte speidere jobber over hele landet for fotballakademiet. Om du skulle ha en begavet sønn kan du melde ham på prøvespill. De avholdes hver søndag. Mellom 200 og 250 gutter dukker opp hver gang. “La cantera” tar opp rundt 50 nye spillere hvert år. Og 50 må forlate klubben. 5-0 nå. Faren til Oscar, 1,22 meter og 23 kilo (“rask, med dragning mot mål”), reiser to ganger i uka 80 kilometer til trening og en gang i uka til kamp.  Dagen da han fant brevet fra Real Madrid i postkassa, som fortalte at Oscar var tatt opp i det yngste laget, begynte faren å gråte.

Det ender 8-1. Canillas beholder andreplassen på tabellen. Real Madrid topper naturligvis.
Førstelaget gjør det denne helga vanskelig for seg selv. Kanskje burde señor Hervas ha tatt med skjerf og flagg likevel. Det blir bare 2-2 mot Espanyol. Det fryktede stillheten på Bernabéu blir ved pause overdøvet av piping. Vinterpausen står for døra. Barcelona har skaffet seg et forsprang som virker umulig å ta igjen. Det er vonde uker, og det blir ikke bedre utover i sesongen. I bunn og grunn burde det være et stort problem, siden akkurat denne klubben, og det mer enn noen andre, definerer seg selv gjennom titler og triumfer. Men her ligger et stort paradoks:  Real Madrid har, mer enn noen andre, gjort seg uavhengig av de store triumfene.

Da Florentino Pérez og José Ángel Sánchez startet arbeidet i 2000, hadde de to mål: Å gjøre klubben like stor som på femtitallet, til en “ilusión colectiva global” – en kollektiv, universell drøm. Og, de ønsket å frigjøre klubben fra resultattyranniet. På hvilken måte det ene hang sammen med det andre, visste Sánchez: Real Madrid skulle bli et varemerke. Et varemerke trenger en klar retning, noe som gjør det annerledes enn andre varemerker. Real Madrid skulle formidle en global, mytisk idé om fotball: gjennom de beste spillerne, størst suksess, og gjennom det gi en følelse av å være del av som er helt egenartig. Det gjaldt å okkupere dette emosjonelle territoriet. Varemerket skulle skaffe seg en egenverdi som konstant skulle generere penger. Klubben var dermed ikke som andre klubber: altså helt avhengig av resultater.

Som liten gutt hadde Florentino Pérez gått på stadion og sett “den hvite balletten”, de beste spillerne i sin generasjon. Akkurat sånn skulle hans Real Madrid også bli. Men da han tok over presidentembetet var klubben nær kollaps, med 278 millioner euro i gjeld. Hans egen visjon trengte penger. Mye penger. Hundretalls euromillioner. Hvor skulle pengene komme fra?

Det var enkelt: Klubben satt på dem. Det var i hvert fall måten Pérez så det på. Byen var i vekst og det tidligere klubbområdet var blitt et verdifullt stykke eiendom. Pérez forhandlet med kommunen, noe som høynet verdien enormt. Klubben solgte anlegget til private investorer for 480 millioner euro. I dag består området av fire høyblokker. Madrilenerne kaller dem bare for “Torre Figo” (“Figo-tårnet”), “Torre Zidane”, “Torre Ronaldo” og “Torre Beckham”. De rager over alle andre byggverk i byen. Disse tårnene står for en tid som katapulterte Real Madrid over i en annen dimensjon. Men de står også for en spansk byggeboom som først skjøt fart i økonomien, før det sendte landet mot avgrunnen. Overalt ble land og grunn omgjort til byggeprosjekter, borgermestere profiterte på den, det samme gjorde eiendomsselskaper og byggfirma – akkurat som bedriften til Florentino Pérez. Prisene på eiendom i Madrid begynte å ligne på ren svindel, før systemet brøt sammen.

Real Madrid er et barn av denne boomen og av følelsen som gjaldt i 00-årene, følelsen av at alt var mulig, at alt kan omgjøres til penger.  Og på spørsmål om hvilken type business fotballen ligner mest, kom samme svar fra Pérez og Sánchez: Content business. Akkurat som filmen. Fotballens storyline er et drama som fenger fordi den synliggjør alle menneskelige kvaliteter –skjønnhet, talent, mot, offervilje, lidenskap. Et helteepos med uavklart avslutning med håp om en happy ending – i neste minutt, neste kamp, neste sesong. Det gjør fotballforretningen immun mot feilslåtte satsninger, i motsetning et buksemerke. Hvem forblir tro mot ett jeansmerke livet ut?

Jorge Valdano måtte ut av real Madrid da José Mourinho kom inn i klubben. Men han vil helst ikke snakke om nederlag.

Jorge Valdano måtte ut av real Madrid da José Mourinho kom inn i klubben. Men han vil helst ikke snakke om nederlag.

Pérez-formelen
Pérez og Sánchez besluttet å selge disse heltehistoriene, noe de fortsatt gjør. Verdien stiger, jo bedre de blir fortalt. Hos Real Madrid forklarer de det gjerne slik: Du må betale Hugh Jackman mer enn du må betale en ukjent skuespiller, men du får også mer tilbake. Real Madrids forretningsmodell består altså i grunn av en en helt enkel formel: Kjøp de beste spillerne i verden, som garanterer et voldsomt spetakkel og sannsynligvis også suksess, som igjen forstørrer den globale rekkevidden, som da forstørrer gevinsten. Av gevinsten kan man fortsette å kjøpe de beste spillerne. I universet til Real Madrid er de dyreste spillerne derfor de billigste. Tro mot denne formelen, kjøpte Real Madrid Luis Figo (60 millioner euro), Zinedine Zidane (75 millioner), Ronaldo (45 millioner), og som om det ikke var vanvittig nok, i 2003 også David Beckham. Siden alle jordlige adjektiver virket for små, fikk de navnet “los galácticos”.

Over en middag med Manchester United-direktør Peter Kenyon på Sardinia tok Sánchez hånd om Beckham-dealen. Da han hørte at Kenyon var klar til å la Beckham gå for 35 millioner euro, ringte han Pérez. I boka “White Angels” skriver den engelske journalisten John Carlin at Sánchez skal ha brukt ordet “cacahuetes” – peanuts – i den telefonsamtalen. Sánchez anslo Beckhams verdi til nærmere 500 millioner euro. Han var et enmannsvaremerke i den globale underholdningsindustrien, han var den mest populære spilleren i verden. Først og fremst i Asia. Takket være ham var Manchester United den klubben i verden med høyest inntekter.

Det skulle ikke vare for United. 1. og 2. juli 2003 ble Beckham vist fram i Madrid. 547 journalister var akkreditert, 39 TV-selskaper overførte seansene til 63 land. Audi hadde rett før Beckhams overgang skrevet under en sponsoravtale med Real Madrid, og viste fram bilene sine. Spania-sjefen i det tyske bilkonsernet har blitt spurt om verdien av denne reklamen firmaet fikk disse dagene. “En sånn kampanje kan man ikke kjøpe. Før dette hadde vi måttet jobbe for å selge oss inn”. I sesongen før Beckham solgte Adidas 900 000 drakter. I Beckhams første sesong: tre millioner. Under Asia-turneen sommeren 2003 betalte 20 000 mennesker mellom 20 og 100 dollar for å se en treningskamp mellom Real Madrids førsteellever og reservene. Da nyhetsbyrået AP mot slutten av året spurte om hva som hadde vært årets sportsbegivenhet, seiret ikke Lance Armstrongs femte Tour de France-tittel eller Michael Schumacher sjette seier i Formel 1. Årets begivenhet i 2003 hadde vært David Beckhams overgang til Real Madrid.

Før de hadde begynt å handle inn galácticos, hadde Pérez og Sánchez kjøpt tilbake alle markedsføringsrettighetene til klubben. Bare på den måten kunne de sikre full kontroll over klubbens markedsverdi, og dermed profittere fra den stigende verdien. Til og med i dag må spillerne si fra seg 50 prosent av sine image-rettigheter. Gjennom det sitter Real Madrid igjen med halvparten av honoraret spillerne får fra sine private reklameavtaler. Allerede mellom 2000 og 2004 ble marketinginntektene firedoblet, til 86 millioner euro.

Nyhetsbyrået AP kåret David Beckhams overgang til real Madrid i 2003 til «årets idrettsbegivenhet».

Nyhetsbyrået AP kåret David Beckhams overgang til real Madrid i 2003 til «årets idrettsbegivenhet».

Man kan forakte stormannsgalskapen som lå i galácticos-politikken, siden det sportslige tydelig ikke sto i sentrum lenger. Men millioner av mennesker hele verden rundt falt for det galaktiske Madrid. John Carlin forteller i boka si om en gang han kjørte minibuss gjennom et slumområde i Kenya, hvor medpassasjerene med faglig kompetanse diskuterte David Beckhams overgang og sparkingen av trener Vicente Del Bosque. Det var på et så pass nivå at Carlin, som har fulgt klubben tett i mange år, slett ikke hadde noe å tilføye. En annen gang intervjuet han Pérez på Real-presidentens kontor. Det tikket inn en faks. En iransk journalist spurte om Pérez kunne si noen trøstende ord til menneskene i den iranske byen Bam, som hadde blitt utsatt for et utslettende jordskjelv.

To globale firma, Real Madrid og Beckham, hadde fusjonert til å bli et verdensomspennende konsern. En som kjenner dette konsernet fra innsiden, treffer vi på hans kontor i Ernst-Kuzorra-Strasse i Gelsenkirchen i Tyskland. Alexander Jobst leder i dag markedsavdelingen til FC Schalke 04. Fra 2006-2008 var han ansvarlig for den internasjonale markedsutviklingen i Real Madrid. Han ble første utlending i klubbens historie i en viktig posisjon i et område utenom det sportslige. Han hadde José Ángel Sánchez som direkte sjef. Det er ikke vanskelig å se for seg at de to forsto hverandre godt.  To slu typer som ikke lar seg lett hisse opp, med evner til å levere presise analyser uten å virke kjedelige. Jobst hadde arbeidet hos Siemens, og ble kjent med Sánchez da de to satt på hver sin side av bordet og forhandlet om en draktsponsoravtale for Real Madrid. Sánchez hadde spurt, om han kunne tenkte seg å komme til Real Madrid.

– Da kunne jeg ha gått til fots til Madrid, sier Jobst.
Med dagens blikk kritiserer man klubben for at den ikke vant nok titler under galacticos-perioden, forteller han.
– Den sportslige dominansen ble skadelidende, men varemerket forsterket seg, sier han.
Og fra det sterke merkenavnet, ønsket mange å profittere. Firmaer som Siemens eller Audi skrev avtaler med Real Madrid, med det asiatiske markedet i blikket. VIP-losjene på Bernabéu, forteller Jobst, fungerer som et hemmelig spansk parlament og børs.  Der treffes politikere og representanter fra alle viktige nasjonale og internasjonale konserner som har kontor i Spania. Der blir de store økonomiske og politiske retningsforandringene penset inn.

Natuligvis profitterer også Florentino Pérez og hans byggfirma ACS. Over senga hans henger et enormt fotografi av galácticos, med ham selv i midten.

– Ingen ville ha visst hvem Florentino Pérez var, om han ikke hadde vært president i Real Madrid, sier Jobst.
Under Kina-turneen i 2003 hadde Pérez et møte med borgermesteren i Beijing, for å skaffe oppdrag for sitt byggfirma: Han ringte Jobst fra middagen med den kinesiske politikeren. Jobst skulle ta med seg Beckham og Ronaldo og komme en tur innom. Avtalen gikk i boks.
Flere sier også at Pérez kjøpte Khedira og Özil for å mildne tyskerne før firmaet hans ACS et par uker skulle kunngjøre et fiendlig oppkjøp av det tyske byggkonsernet Hochtief. Det er bare et rykte, til om med en ganske tåpelig påstand. At noe sånt likevel blir tillagt ham, sier mye om oppfattelsen av hans person, og om oppfattelsen av både klubbens og Pérez´ politikk.

Real Madrid-myten forfører, og noen ganger gjør den blind. Klubben tar betalt for å spille vennskapskamper. I 2004 var det, takket være Beckham, fem millioner euro. Lokale agenturer sto bak arrangementene og de betalte dét, i tillegg til reisekostnader, men da beholdt arrangøren rettighetene til å selge kampen til TV og alle inntekter fra billettsalg. Jobst forteller at agenturene betalte i valutaen følelser, at de var med på noe kjempestort som det var verdt all risiko å være med på.
– Ingen av agenturene overlevde, forteller Jobst.
Ikke i Kina. Ikke i Japan, Thailand, Vietnam eller Hong Kong.
– Real Madrid innkasserte, og alle andre gikk konk.
De endringene Pérez og Sánchez satte i gang første halvdel av 2000-tallet, preger klubben den dag i dag. 2011/12 fikk den inn 514 millioner  euro, mer enn noen klubb i idrettshistorien. I snitt har klubben i amtstiden til Pérez hvert år økt inntjeningen med 13 prosent. Og i flere år har den gått med overskudd. I 2012 var det 32 millioner euro. Åtte år på rad har Real Madrid tronet øverst på lista over fotballklubber med høyest inntekter.
Det ser ikke ut til å endre seg med det første. Siden medlemstallet er begrenset, kan man i mellomtiden kjøpe et slags “fankort” for å bli en madridista. Det koster mellom 30 og 65 euro i året. Det er solgt rundt 700 000. Real Madrid driver 193 fotballskoler i 62 land som får bære klubbens navn. Skolene inngår ikke i klubbens speidervirksomhet. De betaler for å bruke Real Madrid-logoen og skaffer med det klubben flere fans. I den siste forretningsrapporten til klubben, kunngjorde de at stadion skulle bygges om til å bli et “ikon for det moderne Madrid” og et “referansepunkt for internasjonale idrettsarenaer”. Klubben skal også være “avantgarde innen mobil markedsføring”. En tur gjennom klubbens museum skulle være “en modell for en avantgardistisk utnyttelse, og utrustet med den nyeste teknologien har museet en referansemengde på internasjonalt nivå”.  Sånn går det videre i rapporten, side etter side, uten å utelate et eneste superlativ.
Når du jobber for Real Madrid, sier Alexander Jobst, får du denne egenforståelsen injisert uten å merke det.

Drømmeverden
– Etter et par uker tenker du at det ikke finnes noe annet i fotballens verden enn Real Madrid. I min tid i klubben så jeg etter hvert på Bayern München som ganske små.

I Madrid ser man på Bayern som den største tyske klubben. Med vekt på “tysk”. Sin egen klubb definerer de derimot som global,
I dag ser Jobst annerledes på det.
– Med litt avstand tenker jeg: I hvilken drømmeverden levde vi egentlig? Og denne selvforherligheten virker også lammende på klubben. Det heter: “Vi er Real Madrid, og hvem er dere?” Så taper man 4-1 i Dortmund, reiser hjem og sier: Det er da ikke mulig. Hvordan kunne det skje? Når man så våkner, er det for sent.
I ligaen har Barcelona kjørt fra. I cupen ble det tap for lokalrivalen Atlético. I semifinalen i Champions League, slått ut av Borussia Dortmund. Det var etter egen målestokk en katastrofal sesong. Firmaet jobber likevel videre, det forrenter seg, men hvor uavhengig av resultater er egentlig klubben? Hvor lenge kan den vokse, uten å fôre ens egen legende, ens egen myte: at Real Madrid er det beste laget i verden?
Klubbens telefonnummer er 32 18 09. 32 ligatitler, 18 cupseire, 9 europacuppokaler. Ivrig venter madristiaene på at det siste sifferet skal endre seg til 10. “La Décima”. Den tiende pokalen i europacupen for serievinnere, Champions League.  Det er gått elleve år siden sist de løftet den.

Mange asiatiske kamparrangører gikk konkurs i kjølvannet av de rådyre treningskampene mot real Madrid.

Mange asiatiske kamparrangører gikk konkurs i kjølvannet av de rådyre treningskampene mot real Madrid.


Spillernes klubb

– Real Madrid har alltid vært spillernes klubb, sier Jorge Valdano. På femtitallet hadde de den hvite balletten. På sekstitallet “Madrid yeyé”, et lag først og fremst av unge, spanske spillere. I åttiårene “La quinta del Buitre”, en gruppe fra egen ungdomsavdeling bygget rundt Emilio Butragueño. Og så: “El Madrid galáctico”.

I museet er det ingen utstilling tilegnet trenerne.
2005 tok Barcelona over hegemoniet fra Real Madrid. Nettopp den evige rivalen begynte å dominere fotballverden. Med et kollektiv av stjerner, flertallet fra egen ungdomsavdeling, underordnet en spillestil formidlet av treneren. En motsatt modell fra Real Madrid, “der treneren alltid var det svakeste leddet i kjeden”, som Valdano sier.

José Mourinho ble ansatt for å endre dette. Klubbledelsen hadde erkjent at fotballen beveget seg i retning av en sterk trener som skal forme laget. Mourinho skulle være riktig mann. 17 titler på sju år, inkludert to seire i Champions League. Den mest suksessrike treneren og den mest suksessrike klubben skulle sammen bryte det uutholdelige overherredømmet til FC Barcelona.

Kanskje hadde de også lært noe av den første amtsperioden til Pérez. I 2006 trakk han seg tilbake på grunn av manglende sportslig suksess. Klubben hadde gitt spillerne for mye makt. Da han kom tilbake i 2009, hentet han innen to måneder i tråd med galácticos-formelen Cristiano Ronaldo, Kaká, Benzema og Xabi Alonso, men også med Mourinho i 2010 en maktbegjærende trener.
– Etter signeringen av Mourninho uttalte José Ángel Sánchez betydningsfullt: “Vi har gitt ham nøkkelen til en Ferrari, og den har vi aldri tatt fra ham”, sier Jobst.

Mourinho gjorde Real Madrid til en festning. Han forlangte intervjuforbud, de trente bak lukkede dører, strødde om seg med konspirasjonsteorier, at dommere systematisk forulempet Real Madrid.  Han sørget for at Valdano måtte gå. Det samme for lederen for akademiet og klubbens kokk. I følge journalister du treffer på klubbens pressekonferanser, hersket et angstklima. Angivelig skal Mourninho ha kontrollert telefonene til spillerne, for å følge med på hvem som snakket med pressen, tross mediaforbudet. Med Mourinho bak rattet oppførte Ferrarien seg som en anspent SUV.  Når du spør rundt i klubben om Mourinho-eksperimentet har lønt seg, kvier de seg for å ytre noe som kan oppfattes negativt. Klubben skal alltid være blant de fire beste i verden. Det har de oppnådd. På tross av suksessen til Barcelona har de tjent mer penger enn katalanerne. Klubben skal ha lært mye gjennom Mourninho, og han var et friskt pust. Fotballen vil i framtiden også bli preget av sterke trenere. På spørsmålet om ikke Mourinho-tiden kanskje var mislykket, fordi Real Madrid var sterkere enn selv den sterkeste treneren i verden, ler de hyggelig og sier: Klubben har 111 års historie. Klubben er klubben.

Men hvor står madridismo-følelsen etter 13 år med Pérez og tre år med Mourinho? Når du spør señor Hervas og sønnen hans merker man: Det er komplisert.

Far: – Madrid er totalt delt. I pro-Pérez og contra-Pérez, i Mourinho-fans og -motstandere. For meg er Mourinho en uoppdragen slask.
Sønn: – Men han fikk tilbake kampånden, annerledes enn Pérez som hele tiden snakket señorio, det noble Madrid. Jeg vil ha et lag som tar på seg drakta og kjemper! Mourinho brakte tilbake følelser som Pérez hadde drept.
Far: – Mourinho satte Iker Casillas på benken. En av de få som ennå personifiserer klubben. Hvor er spillerne fra egen ungdomsavdeling? Barcelona liker jeg slett ikke, men deres ungdomspolitikk burde være en politikk ført av Real Madrid. Pérez henter spillere som ikke er stjerner, men betaler stjernepriser. Modric, Essien, Coentrão.
Sønn: – Pérez ønsker å gjøre Madrid store på grunnlag av penger. Men Madrid var allerede store før han kom. Og mange glemmer at flest drakter selger man om man vinner. Hver dag får Barcelona nye fans, fordi de vinner.
En time har far og sønn snakket om klubbens sin. De har bannet mye. Men ligger det ikke en viss kjærlighet i det?
– Det spørsmålet har jeg fryktet, sukker faren.
Sønnen Pablo sier:
– Jeg er redd for at om jeg sier fra meg sesongkortet mitt, så kommer følelsene om et par tilbake. Og da får jeg ikke noe nytt sesongkort.

Teppet går opp
Madrid. Midten av juli. José Ángel Sánchez har i samtalen skriblet to A4-sider full av geometriske former, som om han gjennomgående demonterer ting i hodet, for så å sette dem sammen igjen. Etter samtalen følger han deg ut. Senere minner han deg på per epost at at han, i bunn og grunn, egentlig ikke eksisterer.

Ideene hans gjennomsyrer klubben, men nå står de til prøve. Han og Pérez tviler ikke på at deres valgte kurs er den rette. Boomen som trakk Madrid opp i høyden, er for lengst forbi. Landet er i dyp krise. Selv om flere spanske toppklubber kjemper for å overleve, går det godt med Real Madrid og Barcelona. Ikke minst fordi de profitterer fra den desentraliserte fordelingen av TV-inntekter, et system som svekker de andre klubbene, og som har ført til et to-klasse-samfunn i den spanske ligaen. Den renommerte spanske økonomiprofessoren José Maria Gay tallfester de kortsiktige og langsiktige forpliktelsene til Real Madrid til 590 millioner euro, men “det går bra med Madrid”, sier han. Først og fremst fordi deres kampdagsinntekter overgår de andre med stor margin. “Spørsmålet er bare om det kommer til å fortsette, uten at klubben vinner Champions League”.

Klubben reiste til USA for å forberede seg til årets sesong, som de gjorde de tre foregående. Denne gangen besøkte de steder der de ikke hadde vært før. Arizona, for eksempel, for der bor det mange fans, hadde markedsavdelingen funnet ut. Erobringstokten var gjennomplanlagt og ustoppelig. I Abu Dhabi er det planlagt en Real Madrid-ferieøy, med fornøyelsespark, luksushotell, villaer og et fotballstadion med plass til 10 000, med utsikt mot sjøen. Yachthavnen skal ha form som klubblogoen, og klubben skal ha tjene haug med penger. En milliard dollar skal det koste investorene.
Om ettermiddagen trener laget for første gang denne sesongen. Ved klubbområdet venter hundrevis av fans på at bilene med heltene deres  skal kjøre forbi. Tross 40 grader i sola og den totale usannsynligheten for det, håper de på en autograf. Presserommet er overfylt. Fra klokka 17.30 skal treningen være åpen for journalister. Venstre del av rommet er glasset inn. En dør fører ut på en balkong som har utsyn over treningen. Teoretisk, for ennå henger en hvit rullgardin foran vinduet.

På minuttet halv seks drar rullgardinen seg oppover, og utsikten er fri. Du ser Özil og Khedira, Ramos og Casillas, Xabi Alonso, Kaká og Benzema. Cristiano Ronaldo har trukket shortsen så langt opp at en kollega lurer på om han bare har underbukse på. Også Isco er der. Sommeren er i Real Madrid en tid for heltejakt, der drømmer og håp kan tennes på ny, spesielt om forrige sesongs drama fikk en dårlig utgang.  30 millioner euro kostet han. En lovnad. Og kanskje også en enda større, om Gareth Bale kommer fra England, som første spiller for mer enn 100 millioner euro. Zinedine Zidanes blanke skalle skinner i sola. Han er assistenten til Carlo Ancelotti, og mange tror framtiden tilhører ham. Sønnen hans spiller i et av Real Madrids ungsdomslag, og er visstnok en fantastisk keeper. Legenden skal fortsette.

Klokka 18 går rullgardinen ned. Det var den første scenen i en større oppføring av det evige dramaet, dramaet som heter fotball der ingen er bedre til å iscenesette det på en mer spektakulær måte enn denne klubben. Som alltid er Real Madrid klubben det gjelder å slå. Som alltid er utgangen uviss. Spørsmål er bare om Real Madrid, når teppet faller, faktisk trenger en seier for virkelig å vinne.

0 Kommenter
0

Relaterte artikler