Mirakelet i Øst-Midlands

Leicester-10

Men er det lett å se for seg at Leicester Citys thailandske eiere lot seg imponere av Ranieri. En mann som utstråler reservert stryke.

Tekst Lars Sivertsen

Helikopteret svevde rolig i luften og det nese-monterte kameraet fanget opp det som foregikk nede på bakken. Få sekunder senere ble scenene som utspilte seg gjengitt over hele verden. Og slik fikk millioner av fotballelskere se Andrea Bocelli, iført Leicester City-drakt, gyve løs på de siste strofene av Puccini-arien Nessun Dorma for å markere at hans landsmann Claudio Ranieri hadde ledet «The Foxes» til seriegull. Det var et absurd, usannsynlig, oppløftende og majestetisk øyeblikk. Og historien om hvordan det endte opp slik er ikke noe mindre utrolig.

Det startet, egentlig, for ganske lenge siden. Etter en kort storhetstid i Premier League under Matin O’Neills ledelse sent på 90-tallet, rykket Leicester City i 2002 ned til The Championship. Nedrykket betydde økonomisk krise, og allerede i oktober samme år ble klubben satt under administrasjon. Et konsortium ledet av Gary Lineker berget klubben noen måneder senere, men de nye eierne hadde ikke nevneverdige ressurser å spytte inn og Leicester skranglet videre de neste årene som en nokså middels Championship-klubb.

Den serbiske forretningsmannen Milan Mandarić kjøpte klubben i 2007, uten at det gjorde situasjonen bedre. Snarere tvert imot, sesongen etter rykket Leicester ned til League One. Det var i klubbens første sesong i League One at den tidligere Shrewsbury-, Sheffield Wednesday- og Middlesborough-forsvareren Nigel Pearson ble ansatt som manager, og han rykket opp på første forsøk. Pearson ledet også klubben til en playoff-plass i Championship sesongen etter, der de tapte i semifinalen mot Cardiff på straffer.

Vichai Srivaddhanaprabha (høyre) og hans sønn Aiyawatt Srivaddhanaprabha (venstre) har tjent sin formue på tax-free.

Vichai Srivaddhanaprabha (høyre) og hans sønn Aiyawatt Srivaddhanaprabha (venstre) har tjent sin formue på tax-free.

Thailands taxfree-konge
Det var ingen hemmelighet at Mandarić våren og sommeren 2010 ønsket å selge klubben, og mye tydet på at Pearson ikke nødvendigvis var en del av prospektet. Noen måneder senere skulle Pearson avsløre at mens han var på ferie den sommeren, fikk han plutselig høre at Mandarić hadde hatt potensielle nye eiere på omvisning i klubben, uten å invitere eller orientere klubbens manager. «Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå hva som foregikk», murret Pearson. Han var et ettertraktet mann etter to glimrende sesonger med Leicester. Og ettersom Mandarić ikke virket å ville satse på han, takket han like godt ja til å ta over Hull City. Mandarić insisterte på at det var med tungt hjerte at han ga slipp på sin manager, men Pearson hadde en annen versjon: «Dersom de ønsket å beholde meg, så kunne de gjort det.»

Pearson ble erstattet av den tidligere Benfica, Juventus og Dortmund-spilleren Paulo Sousa. Sousa var ansett for å være en lovende ung trener, og hadde akkurat fullført en relativt vellykket sesong som manager for Swansea City. I august 2010 ble også salget av klubben, som Mandarić hadde jobbet lenge for å få på plass, bekreftet: Leicester Citys var nå eid av King Power Group, Thailands ledende taxfree-forhandlere.

Det ble ingen spontanfeiring blant Leicester-fansen da nyheten ble kjent.

På den ene siden kunne pengesterke investorer bety mye for klubbens opprykkssjanser, men på den andre siden hadde eiere fra Sørøst-Asia så langt ikke vært noen rasende suksess i engelsk fotball. Det var på denne tiden at Carson Yeung, en forretningsmann fra Hong Kong, kjøpte opp Birmingham City – men investeringene han hadde lovet uteble. Året etter ble Yeung arrestert, siktet for hvitvasking av penger, og i 2014 ble han dømt til seks års fengsel.

Noen år i forveien hadde Thaksin Shinawatra, tidligere statsminister i Thailand, kjøpte opp Manchester City. Men både han og klubben fikk store problemer da hans midler i Thailand ble frosset. Leicester City-fans husket kanskje også hva som skjedde forrige gang Milan Mandarić solgte en fotballklubb: Det var Portsmouth, som i 2006 ble solgt til Alexandre Gaydamak, sønn av den russisk-israelske våpenhandleren Arcadi Gaydamak. Det gikk, mildt sagt, ille. Man kan kanskje derfor tilgi Leicester-fansen for å ha hatt en viss skepsis til sine nye thailandske eiere. Aiyawatt Raksriaksorn, viseformann i King Power Group og sønn av King Powers grunnlegger og CEO Vichai Raksriaksorn, sa til BBC at «jeg har stor lidenskap for fotball og ser Leicester City som en klubb med enorm lidenskap og potensiale. De har glimrende ledelse både på og utenfor banen, og jeg er overbevist om at vi har riktig blanding av ambisjon og realisme til å drive laget, og klubben, fremover. Jeg gleder meg til å støtte opp om den nye manageren og hans team slik at vi kan oppnå reell fremgang, noe jeg vet fansen ønsker og fortjener».

Skeptiske supportere
Dette hørtes jo bra ut, men nybakte fotballeiere sier mye rart. Leicester-fans, som hadde opplevd nok nedrykk og økonomisk rot det siste tiåret til å bygge opp solide reserver av kynisme og skepsis, lot seg ikke rive med. På supporternes nettforum florerte alt fra dommedagsprofetier til ærekrenkende mistanker om eiernes forretningsmessige motiver. Den generelle følelsen ble konsist oppsummert av en av brukerne på fan-forumet FoxesTalk.co.uk: «This is going to go so horribly tits up.»

Slik gikk det hvert fall for Paulo Sousa, som fikk sparken allerede i oktober etter én seier på sine første ni kamper. Klubben skrev på sine nettsider at «klubben ønsker å understreke at Paulo Sousa er en førsteklasses person, men denne avgjørelsen er tatt med tanke på klubbens interesser og våre ambisjoner om å bevege oss oppover på tabellen».

Sparkingen betydde at Leicester City nå hadde hatt 14 forskjellige managere på seks år.

De trengte stabilitet, de trengte langsiktighet, de trengte noen som kunne bygge et solid fundament, en ny retning i tråd med klubbens nye eierskap.

De fikk Sven-Göran Eriksson.

I tiden etter England-jobben hadde «Svennis» lagt ut på en snirklete, ofte snodig karrierevei. Den svale svensken virker spesielt å ha et nesten naturstridig godt drag på asiatiske klubb-eiere. Han ble først ansatt av Thaksin Shinawatra i Manchester City, så i Leicester City av Vichai Raksriaksorn og King Power Group. Senere skulle Svennis finne arbeid som sportsdirektør for den thailandske klubben BEC Tero Sasana F.C. – før han endte opp med å tjene en liten formue som manager i den kinesiske superligaen, først for Guangzhou R&F og så for Shanghai SIPG.

The Svennis Experience
Etterpåklokskap er en æreløs geskjeft, men det er vanskelig å forstå helt hvorfor King Power Group følte Svennis var mannen til å stake en kurs ut av Englands notorisk turbulente og krevende nest øverste divisjon.

I sine to sesonger i klubben hadde Nigel Pearson bygget et lag som kanskje hadde ferdighetsmessige begrensninger, men som jobbet hardt for hverandre og var vanskelig å spille mot. Det er en sliten klisje, men empirien viser at det som regel er slike lag som lykkes i Championship. Eriksson valgte en litt annen retning. I sitt første overgangsvindu hentet han inn en gammel favoritt fra det engelske landslaget i Darius Vassell, samt den ivorianske kultstopperen Sol Bamba. Han lånte også Yakubu (Everton), Diomansy Kamara (Fulham), Patrick Van Aarnholt (Chelsea) og Jeffrey Bruma (Chelsea).

Erikssons Leicester var stabilt ustabile: Sju seiere på åtte kamper i januar-februar ble etterfulgt av én seier på de neste sju. De endte til slutt på 10. plass, og Eriksson fortsatte den sommeren trenden med å satse på litt mer etablerte navn. Navn som David Nugent (Portsmouth), Jermaine Beckford (Everton), Paul Konchesky (Liverpool), John Pantsil (Fulham), Kasper Schmeichel (Leeds), Gelson Fernandes (lån, Saint-Etienne) og Michael Johnson (lån, Manchester City), samt den irske landslagsstopperen Sean St. Ledger (Preston) og Matt Mills (Reading) som kostet 5 millioner pund. Leicester fikk brått noen av de tyngste lønnsutgiftene i Championship. Eriksson var godt likt, både av spillerne, lokalmedia og store deler av fansen, men på banen stod aldri resultatene i stil med ambisjonene som hadde blitt vist på overgangsmarkedet. 19 poeng på de første 13 kampene stod ikke i stil med investeringene som var gjort, og da laget tapte 3-0 mot bunnlaget Millwall mot slutten av oktober ble stemningen spesielt dårlig. Eriksson ryktes å ha fortalt spillerne at dersom han var klubbeier og laget leverte en så dårlig match, hadde han sparket manageren. Noen timer senere fikk han sparken.

Tilbake til Nigel
Kanskje lærte Leicesters thailandske eiere noe av The Sven-Göran Eriksson Experience. Her hadde de ansatt en verdenskjent trener, som hadde ledet det engelske landslaget i mange år, som hadde vunnet trofeer i eksotiske ligaer. En sjarmerende og likandes person som kunne tiltrekke seg dyre navn fra større klubber. Men likevel endte man altså opp med å tape mot lag som Millwall og Bristol City. Rykte, berømmelse, glamour og sjarm førte ingen steds hen.

Så Leicester City ringte like godt til Nigel Pearson.

«Nigel er veldig respektert innen sporten. Han og hans team har kunnskap om denne divisjonen, og evnen til å motivere spillerne, de ansatte og supporterne. De oppnådde mye forrige gang de var i klubben, da de reddet Leicester City fra sin laveste posisjon og kom så nær å nå Premier League.»

Den bryske arbeidskaren Pearson var kanskje ikke helt det taxfree-mogulene fra Thailand trodde de ville ha da de bestemte seg for å investere millionene sine i toppidrett, men det man tror man vil ha er ikke alltid det man faktisk trenger. Resultatene forbedret seg, men ikke drastisk. I januar 2012 henter Pearson inn to navn vi skulle få høre mer om: Danny Drinkwater og Wes Morgan.

Leicester City maktet aldri å levere stabile resultater den sesongen og ender på 9. plass. Eierskapets tålmodighet ble testet. Etter å ha vært så raske til å sparke Eriksson tidligere den sesongen hadde mange dannet seg et bilde av styreformann Vichai Raksriaksorn som en utålmodig og sparkeglad leder. Men Pearson fikk fornyet tillit, og ledelsen godkjente en ny helomvending av stallen. Sol Bamba og Matt Mills ble solgt, John Pantsil og Darius Vassell ble fristilt, og Jermaine Beckford lånt ut. Inn kom blant andre Ritchie de Laet, Anthony Knockaert og en viss Jamie Vardy. Enkelte øyenbryn ble hevet da Leicester sommeren 2012 betalte hele 1 million pund for Vardy, som sesongen før hadde spilt for Fleetwood Town i Conference Premier, nivå fem i den engelske fotballpyramiden. Pearson insisterte på at Vardy kom til å bli en favoritt blant fansen. Sesongen starter svakt for Leicester og det begynte å gå rykter om at Harry Redknapp skulle erstatte Pearson, men ting forbedrer seg utover høsten og i begynnelsen av februar lå Leicester på 2. plass. Oppskriften fra Pearson er den samme som før: Leicester spiller ikke festfotball, men viker ikke en centimeter i duellene og er vonde å spille mot. Men så kollapset Leicester og vant kun to av de neste 16 kampene. De snek seg til slutt inn på 6. plass og klarte med det playoff, etter et mål på overtid i siste kamp.

Returoppgjøret i semifinalen mot Watford tapte Leicester på verst tenkelige vis: På stillingen 2-1 til Watford, 2-2 sammenlagt, fikk Leicester et litt billig straffe på overtid. Et mål vil sende de til playoff-finale. Men Knockaert, som hadde hatt en god sesong, bommet. Watford gikk rett i angrep og avgjorde kampen. «Jeg kan ikke komme på en verre måte å tape en slik kamp på», deppet Pearson. Igjen ble eiernes tålmodighet testet. Pearson hadde brukt mindre penger enn Svennis, opprydningen hadde fått lønnskostnadene til dels under kontroll, og de kom ekstremt nær en playoff-finale. Men laget spilte fortsatt en type fotball som ikke alle var like glad i å se på, og vår-kollapsen var ille. Igjen valgte eierskapet å gi Pearson fornyet tillit.

Overlegent opprykk
Den sommeren var det lite økonomisk rom for å manøvrere i overgangsmarkedet. Dels fordi klubben hadde kjøpt tilbake sin hjemmebane (som ble solgt noen år tidligere da klubben havnet under administrasjon) og dels fordi man fortsatt slet med budsjettmessig bakrus fra Erikssons pengegalopp. Klubben lå an til å få problemer med Financial Fair Play-reglene som nylig var innført i det engelske seriesystemet. I januar 2014 fant man likevel plass i budsjettet til å hente inn en viss Riyad Mahrez fra Le Havre for 400 000 pund.

Stabilitet og kontinuitet viste seg å ikke være så dumt, for Leicester City startet 2013/14-sesongen med sju seiere på sine første 10 kamper, og fortsatte mer eller mindre i samme spor. I den notorisk tøffe vinterperioden mellom desember og februar vant de ni kamper på rad. De satte nye klubbrekorder for flest poeng i en sesong, flest ligaseiere i en sesong, flest hjemmeseiere, flest hjemmeseiere på rad, flest borteseiere på rad, flest ubeseirede bortekamper og flest kamper på rad med scoring.

Leicester City, kort fortalt, herjet.

Og man kan si hva man vil om Englands nest øverste divisjon, men det er ikke en lett divisjon å herje i fra start til slutt. Det er veldig mange kamper mot veldig mange knokkel-lag, og dommere som tillater mye rart. Pearsons oppskrift var like enkel som den var effektiv: Et kompromissløst forsvar ledet av Wes Morgan, en kapabel og hardtarbeidende midtbane ledet av Drinkwater, fart i angrep i form av Knockaert, Vardy og Lloyd Dyer, og foran mål hadde David Nugent sitt livs sesong og scoret 20 i serien. Formasjonen var stort sett 4-4-2. Opprykket ble sikret med seks kamper til overs. Nigel Pearson mente at den bitre måten de røyk ut av playoff sesongen før bidro til å motivere laget for revansj. Han avslørte også hva hans største oppgave i Leicester City hadde vært: «Folk snakker om denne sesongen i isolasjon, men jeg sier hele tiden at det handler ikke om det. Det handler om arbeidet som har blitt gjort over to og et halvt år. En av de største utfordringene når du tar over en klubb er å bli kvitt alt søppelet som er der. Spillere som ikke har noen verdi, enten finansielt eller for laget. Det er den vanskeligste oppgaven en manager har nå om dagen, å bli kvitt spillerne du ikke har bruk for.»

Det var et nokså lite subtilt, og sikkert også velfortjent, stikk i retning Svennis. Utover Kasper Schmeichel, som var i ferd med å vokse seg virkelig stor i Leicester-målet, var det nesten ingen spillere igjen fra Erikssons store handlerunde noen år tidligere.

Moderne metoder
Det er lett å sette folk i bås. Som spiller var Nigel Pearson en kompromissløs midtstopper, og som manager har han utseendet og auraen til en brutal gymlærer. Han liker å gå lange turer i villmarken, og har fortalt at han en gang ble jaktet av ville hunder da han var på fottur i Karpaterfjellene i Romania. Dette er ikke en anekdote som gjør noe særlig for å dempe hele den strenge gymlærer-auraen hans. Og når laget hans også spiller det mange føler er en litt gammeldags form for fotball (4-4-2, direkte, tøffe forsvarere og raske vinger, tut og kjør) så er det da lett å konkludere med at han kanskje er en litt gammeldags type sånn generelt. Men Nigel Pearson er ingen dinosaur, han er hvertfall ikke redd for å ta i bruk moderne metoder i jakt på ekstra fordeler.

Alle Leicester City-spillere har på seg både puls- og GPS-belte på alle treninger, og klubben følger nøye med på resultatene, for å få en mer detaljert forståelse av spillernes fysiske kapasiteter, hva slags form de er i og hvor stor treningsmengde de blir utsatt for. Dette er informasjon som brukes både til å utforme treningsprogram som passer hver enkelt spiller, og for å unngå skader på grunn av overbelastning. Klubbens ernæringseksperter skreddersyr proteinshaker og kosttilskudd til hver enkelt førstelagsspiller og deres spesifikke behov. Leicester City har også, som så å si alle toppklubber, folk som driver med videoanalyse og statistikk – men Pearson virket over gjennomsnittlig interessert i akkurat denne biten (det var ikke uvanlig at Pearson forlot benken underveis i kamper for å konferere med analyse-staben sin).

I en artikkel på nettsidene til OptaPro forklarte Peter Clark, «first team performance analyst» i Leicester City, at det de var spesielt bevisste på var at videoanalyser måtte være tilpasset sitt publikum, altså spillere og trenere.

«Vi vet at forskjellige spillere lærer på forskjellige måter, så vi prøver å ta hensyn til det i rapportene. Over de siste sesongene har vi økt fokuset på at spillere kan lære gjennom interaksjon med innhold på iPad. Vi lager pre- og postmatch rapporter som er interaktive, som kombinerer statistikk, subjektive kommentarer og kampvideo, og de har vist seg å være populære.»
Før hver kamp vil en av Leicesters analyseansatte se de tre siste kampene til motstanderen, og deretter produsere en interaktiv rapport (som altså består av data, subjektive innspill og video), og denne gis til manageren og trenerteamet tidlig i uken. Rapporten inkluderer en oversikt over laget, hva slags form laget er i, mulige lagoppstillinger samt spillestil og taktikk. Denne rapporten kan hjelpe manageren å danne et bilde av hva laget må jobbe med inn mot neste kamp og hva lagoppstillingen bør være. I disse rapportene fokuseres det spesielt på fire momenter: Hvordan motstanderen bygger opp spillet med ball, hva de gjør i overgangsfaser, defensiv organisering og dødballer.

«Siden press er en viktig del av måten vi spiller på, er det viktig å analysere hvordan motstanderen bygger opp spillet og hvor det vil ha størst effekt å sette inn press. Det er da også viktig å se hva motstanderen gjør på overganger, siden kontringer er en av våre nøkkelstyrker», forklarer Clark. Alle treningsøkter filmes også, slik at i tillegg til kampvideo kan Clark og hans kolleger bake inn video fra trening dersom de for eksempel har gode eksempler på at spillere gjør ting riktig.

«Bare for at det ikke skal bli alt for stort fokus bare på motstanderen.»

På King Power Stadium hadde Leicester bygget et eget analyserom som er direkte forbundet til hjemmegarderoben, slik at de raskt kunne gi Pearson og spillerne informasjon i pausen.

«Det er ikke vits å bombardere manageren med altfor mye informasjon da, men vi kan påpeke ting som stikker seg ut, enten det er noe trenerteamet har tatt opp eller det er noe vi har sett selv. Vi kan plukke ut nøkkelpoeng, dersom en spiller taper sin individuelle duell med en motspiller eller hodedueller, da kan vi bidra med bevis til manageren. Eller dersom motstanderen skaper flere sjanser fra samme situasjoner, vi kan informere manageren om det også», forteller Clark.

Etter kampen produseres en detaljert rapport som brukes til evaluering, og som ofte fokuserer på de samme fire hovedpoengene som den forberedende rapporten. I tillegg produseres individuell feedback til alle spillerne, som også inkluderer både video og data. Statistikkene vil her også vurderes opp mot spillerens gjennomsnittlige tall så langt i sesongen. Og i tillegg til alt dette produserer analyseavdelingen daglige treningsrapporter på alle spillerne, som skrives ut og henges opp på veggen i garderoben slik at alle har tilgang til dem. Dersom en spiller har løpt mindre enn vanlig på trening vil hele gruppen se tallene, svart på hvitt.

«Det er en del av kulturen i klubben, og ved å vise spillerne data så blir de mer kjent med innsikten bruk av data kan gi», sier Clark.

Rekrutteringssjef Steve Walsh overtalte en dypt skeptisk Rainieri til å hente N’Golo Kanté. Italieneren skulle bli dypt takknemlig.

Rekrutteringssjef Steve Walsh overtalte en dypt skeptisk Rainieri til å hente N’Golo Kanté. Italieneren skulle bli dypt takknemlig.

Tilbake blant de store
Med to og et halvt år i sjefsstolen og en grundig struktur på plass tok altså Nigel Pearson fatt på livet som Premier League-manager med Leicester City. Styreformann Vichai Raksriaksorn – som nå het Vichai Srivaddhanaprabha etter å ha fått tildelt æresnavnet Srivaddhanaprabha (som betyr «light of progressive glory») av Thailands konge i 2013 – sa etter opprykket at han siktet på en plassering blant de fem beste i Premier League, og var villig til å bruke penger.

«Det vil kreve en enorm sum penger, muligens 10 milliarder thailandske bhat, for å komme oss dit. Det skremmer oss ikke. Jeg ber om tre år, og så kommer vi til å være der. Vi kan ikke ta et enormt steg og utfordre ligaens fem beste klubber umiddelbart. Har vi sjanse til å slå dem? Ja, det har vi, men jeg tror vi må etablere vårt fotfeste i ligaen først, og så kan vi tenke på det neste steget. Det viktige er at vi går løs på det med tro på at vi kan oppnå ting», sa Vichai Srivaddhanaprabha.

Listen over mennesker i verden som trodde Leicester kunne oppnå topp fem i Premier League innen tre år var nok meget, meget kort. Og 10 milliarder bhat var »bare» 180 millioner pund, noe som i utgangspunktet neppe ville være nok. Bare mellom 2009 og 2011 hadde Manchester City et netto utlegg på over 200 millioner pund på overganger. Det er dyrt å kjøpe seg inn i toppen av Premier League. Nigel Pearson hadde en tøff oppgave foran seg.

Heller ikke denne sommeren var det behov for noen helomvending i overgangsmarkedet. Laget som hadde maltraktert The Championship sesongen før fikk et par kløktige, økonomiske tilskudd i form av høyrebacken Danny Simpson fra QPR (2 millioner pund) og vingen Marc Albrighton fra Aston Villa (gratis), mens sommerens store kjøp var det argentinske tanksenteret Leonardo Ulloa fra Brighton som kom for 8 millioner pund.

Flest overskrifter fikk likevel en Bosman-signering: Esteban Cambiasso ble på en eller annen måte overtalt til å signere for Leicester City. Sesongen startet forholdsvis bra, med et respektabelt uavgjort med Everton i serieåpningen, et tap mot Chelsea, en uavgjort mot Arsenal og så en sterk borteseier mot Stoke og en episk 5-3-seier hjemme mot Manchester United.
Åtte poeng på de første fem kampene er finfin uttelling for et nyopprykket Premier League-lag. Så kom motgangen. Leicester vant ingen av sine neste 13 kamper. De ble sjelden utspilt, de ble aldri utklasset, men poeng ble det lite av. En seier mot Hull, uavgjort mot Liverpool og en seier mot Aston Vila over nyttår lettet litt på trykket, men så gikk Leicester åtte nye kamper uten seier. I starten av april 2015 lå Leicester City på bunnen av tabellen, og der hadde de ligget en god stund.

Pearson i fokus
I denne perioden begynte også merkelige ting å skje med manager Nigel Pearson. Tidligere hadde han hatt rykte på seg for å være en litt brysk, men nokså kjedelig fyr. Men nå, etter å ha tatt Leicester City fra League One til Premier League, etter et halvt år med brukbare prestasjoner som ikke ble belønnet med resultater, og vel vitende om at eierskapet hadde store ambisjoner, begynte Pearson å oppføre seg noe eksentrisk. Det begynte i desember, da han ble kritisert av supportere rundt benken under et tap mot Liverpool og svarte med å snu seg og si «fuck off and die» til en av dem. Han ble ilagt en bot på 10 000 pund av Premier League, men nektet å komme med noen beklagelse. Ingen stor sak, muligens bør egentlig spillere og trenere har rett til å svare litt på alle hetsen som hagler fra tribunene, men det er samtidig kanskje ikke noe en manager gjør om han er helt i balanse.

Så, under en kamp mot Crystal Palace i februar, tok Pearson et slags kvelertak på Palace-spiller James McArthur etter at de to hadde kollidert på sidelinjen. Det så først ut som en spøk, men Pearsons ansikt så ikke veldig spøkefullt ut og han holdt fast ganske mye lengre enn hva som virket naturlig. Kanskje var det en spøk, og kanskje var det helt tilfeldig at nettop McArthur var nær ved å signere for Leicester før sesongen, men overgangen ble ikke noe av. Snodig var det uansett. I etterkant av kampen og opptrinnet begynte ryktene å gå om at Pearson hadde fått sparken, noe som senere ble avkreftet. Flere engelske aviser insisterer på at det som skjedde var at eier Vichai Srivaddhanaprabha skal ha gitt Pearson beskjed om at han var ferdig før hans sønn, Aiyawatt Srivaddhanaprabha (som er tettere involvert i klubbdriften), overtalte han om at Pearson måtte bli.

I mars mumlet Pearson at en reporter som spurte et spørsmål han ikke likte på en pressekonferanse var en «kuk» – akkurat litt for nærme en åpen mikrofon.

«Det var uheldig. Kanskje har jeg en liten bråkmaker i meg, kanskje jeg ubevisst var klar over at mikrofonen fortsatt var på», sa en filosofisk Pearson noen uker senere.

I april kalte han en reporter for en «struts» på en pressekonferanse, igjen fordi han fikk et spørsmål han ikke likte. Det var da folk rundt forbi virkelig begynte å legge merke til Pearson, for offentlige personer har ikke for vane å kalle folk for strutser sånn over en lav sko.

«Jeg liker ikke alle aspektene med hvem jeg er og alt jeg har gjort, men du må jo bare leve med det», sa han senere.
Men det var akkurat på denne tiden at det snudde. Midtbanespiller Andy King, som hadde vært i Leicester siden 2004, scoret et sent seiersmål mot West Ham og deretter så Leicester seg aldri tilbake. De var så godt som avskrevet, men Leicester City vant sju av sine siste ni kamper og endte faktisk på 14. plass. Pearson, som hovedsakelig hadde benyttet 4-4-2, begynte å legge om til 3-4-1-2 i innspurten, med Ulloa som oppspillspunkt og Vardy og Mahrez rundt han for å plukke opp nedfallsfrukten. Det holdt til seiere mot West Ham, West Bromwich, Swansea, Burnley, Newcastle, Southampton, Sunderland og QPR. Siste serierunde, en overlegen 5-1-seier over et håpløst QPR, var en festdag fra ende til annen på King Power Stadium. Ting så veldig lyst ut for Nigel Pearson. Ikke bare hadde han unngått nedrykk, men laget hans hadde den siste måneden av sesongen sett ut som et lag som virkelig kunne oppnå noe sesongen etter.

Et av de vakreste og mest surrealistiske synene i moderne toppfotball: Andrea Bocelli holder minikonsert for å hylle PL-mesterne Leicester City.

Et av de vakreste og mest surrealistiske synene i moderne toppfotball: Andrea Bocelli holder minikonsert for å hylle PL-mesterne Leicester City.

Rett mann på rett flyplass?
Vichai Srivaddhanaprabha, også kjent som Khun Vichai, startet sin første taxfree butikk i 1989. Før dette hadde han vært en nokså ordinær forretningsmann med en beskjeden inntekt. Han bygget gradvis opp butikkjeden, men det var ikke før på 2000-tallet at ting virkelig tok av. Thaksin Shinawatra ble valgt til statsminister i Thailand i 2001, og en av hans prosjekter var å bygge en ny hovedflyplass i Bangkok. Suvarnabhumi Airport (navnet Suvarnabhumi ble valgt av Thailands konge og betyr «golden land» eller «land of gold», og refererer til mytisk sted som ifølge legendene skal eksistere et eller annet sted i Sørøst-Asia) stod klar i 2006 og fordi Khun Vichai hadde bygget opp de nødvendige kontaktene i Thailands elite fikk han tildelt eksklusiv lisens for å drive taxfree-handel på den nye flyplassen. Over 50 millioner passasjerer går  gjennom flyplassen årlig, og Khun Vichai har blitt en enormt rik mann.

I 2007 anslo Forbes at Khun Vichai var verdt 200 millioner dollar, nå i 2016 anslås han å være verdt 3.3 milliarder dollar. Nøkkelen til suksess i forretningslivet for Vichai har vært at han har holdt seg inne med eliten over hele det politiske spektrumet i Thailand. Selv om Thaksin ble avsatt i et militærkupp i 2006 og landet gikk gjennom flere år med politisk ustabilitet, kom Khun Vichai styrket ut av det hele. Andrew MacGregor Marshall, forfatter av boken A Kingdom in Crisis: Thailand’s Struggle for Democracy in the Twenty-First Century, forklarer til International Business Times at Khun Vichai har en veldig konkret grunn til å investere i Leicester City: «Vichai er rik nok til å ha råd til det det koster, og å eie en engelsk fotballklubb gir deg enorm prestisje i Thailand, der engelsk fotball er svært populært. Ved å posisjonere seg som en slags internasjonal ambassadør for Thailand gjennom Leicester Citys suksess gjør Vichai seg nærmest skuddsikker i Thailand, uansett hva som skjer i politikken der.»

Leicester Citys thailandske YouTube-kanal har videoer som viser Leicesters klubblogo med ordene «thaienes stolthet» under. På Suvarnabhumi Airport kan du se video-reklamer der Jamie Vardy sprinter rundt i taxfreebujtikken og plukker med seg varer i rekordfart. Leicester City og Khun Vichai virker i det hele tatt som et lykkelig ekteskap; Vichai har gitt den tidligere akterutseilte klubben sårt etterlengtede investeringer og stabilt lederskap, mens Leicester Citys prestisje har gitt Vichai politisk beskyttelse. Personlig er Vichai en praktiserende buddhist, som har gjentatte ganger flydd inn munker på privatflyet sitt for å velsigne King Power Stadium.

Og med alt dette i bakhodet er det lettere å forstå hvorfor Pearson, etter alt han hadde oppnådd, alt han hadde gjort og alle krisene han hadde overlevd, den sommeren måtte få sparken.

Den fatale juniorfeilen
Dersom du er en juniorspiller på et fotballag med en thailandsk eier, som er veldig opptatt av prestisjen klubben gir ham i hjemlandet, og du blir med laget på en «Goodwill Tour» i Thailand etter sesongslutt, er det noen ting man kanskje ikke bør gjøre. Man bør kanskje ikke, for eksempel, ha en durabelig orgie på hotellrommet. Dersom man på død og liv føler at man må han durabelig orgie på hotellrommet,  bør man kanskje ikke filme dette. Og dersom man mot all formodning føler at man både må ha en durabelig orgie på hotellrommet og at man rett og slett er nødt til å filme det, gjør man kanskje lurt i å sørge for media ikke får tilgang til denne videoen.

Dette var imidlertid hensyn som viste seg å være uoverkommelige for Leicester Citys tre juniorer Tom Hopper, Adam Smith, og James Pearson. Ja, James Pearson, en av de tre juniorene som til sammen manglet den tilstrekkelige mentale kapasiteten til å forstå at dette ikke var noen god idé, var managerens sønn. At en av de tre ungguttene i den lekkede videoen kalte en av kvinnene for «slit eye» gjorde heller ikke situasjonen spesielt bedre. Det ble i det hele tatt en «Goodwill Tour» som nok genererte litt mindre goodwill enn hva man hadde håpet. Leicester City sparket alle tre spillerne, forståelig nok.

Til tross for suksessen på banen hadde ikke forholdet mellom Nigel Pearson og ledelsen i klubben alltid vært like godt. Flere ganger hadde Pearson vært på randen av å få sparken, og hans oppførsel den sesongen var kanskje ikke helt det de thailandske eieren ville ha fra klubbens offentlige frontfigur. Alle de snodige episodene gjorde at mange satt igjen med et inntrykk av at Pearson var en bølle, noe som kanskje ikke helt passet i Khun Vichais visjon for klubben. Ifølge flere engelske medier ble heller aldri Nigel Pearson konsultert før ledelsen tok avgjørelsen om å sparke sønnen hans, noe som neppe gjorde arbeidsforholdet enklere. Noen uker etter sex-skandalen kom meldingen om at Pearson hadde fått sparken. «Styret erkjenner suksessen Nigel har hjulpet med å bringe til Leicester City i hans to perioder i klubben, spesielt de siste tre og et halvt årene. Men det har blitt tydelig for klubben at fundamentale forskjeller i perspektiv eksisterer mellom oss. Dessverre føler klubben at et arbeidsforhold mellom Nigel og styret ikke er mulig lenger.»

Det var en noe kryptisk beskjed. I et intervju noen måneder senere sa Pearson at taushetsklausuler gjorde at han ikke kunne snakke om hva som skjedde.

«Det er tydelig mange ubesvarte spørsmål, men de må forbli slik. Det er bare slik det blir av og til. Sluttpakker kan gjøre enkelte aspekter enklere, men jeg er nødt til å leve med at det alltid kommer til å være ubesvarte spørsmål. Slik er det. Jeg kjenner situasjonen, og jeg har ingenting å bebreide meg selv for», er Pearsons foreløpig siste ord om saken.

Mens dette dramaet foregikk jobbet klubben likevel uanfektet med å forsterke laget. Robert Huth, som hadde kommet inn på lån i vintervinduet, ble signert permament. Før Pearson fikk sparken rakk han å overtale Christian Fuchs om å skrive under for Leicester, etter at østerrikerens kontrakt med Schalke hadde gått ut. Den japanske jobbespissen Shinji Okazaki ble hentet fra Mainz. Dette var solide forsterkninger, men laget hadde der og da ingen manager.

En gentleman fra Roma
Hvor skal man egentlig begynne med Claudio Ranieri? Da nyheten kom om at Ranieri hadde blitt ansatt av Leciester sto engelske fotballpersonligheter og avisspaltister i kø for å få uttrykke sin overraskelse og skepsis. Den generelle stemningen ble kanskje best oppsummert av Skys Phil Thompson: «De burde heller ha hentet agenten hans. Han har jo skaffet han alle disse jobbene? Kanskje jeg tar feil, men jeg tror aldri han har vunnet noe.» Muligens fortjente Ranieri litt mer respekt.

Ranieri ble født i Roma, er Roma-fan og signerte sin første proffkontrakt med nettopp Roma i 1973, men slo aldri igjennom i hovedstaden. Han fikk imidlertid en brukbar karriere i Sør-Italia, der han spilte fire sesonger for Catanzaro, to for Catania og to for Palermo. Som manager slo han gjennom da han på slutten av 80-tallet ledet Cagliari til to strake opprykk, fra Serie C1 til Serie A. Han ble så ansatt av et Napoli som var på hell etter jubelsesongene med Diego Maradona, og det ble ingen stor suksess og Ranieri varte bare to sesonger.

Han hadde så fire mer vellykkede sesonger i Fiorentina, som han i 1993 ledet opp fra Serie B til Serie A før han i 1996 vant Coppa Italia med klubben. Han hadde så en vellykket periode som manager for Valencia, der han kvalifiserte dem til Champions League i 1999, vant Intertoto-cupen i 1998 og Copa del Rey i 1999. Han etterlot seg et positivt ettermæle i klubben, og mange føler han bidro sterkt til å legge grunnlaget for Valencias suksess i La Liga og Champions League like etter. I hans neste klubb, Atlético Madrid, gikk det imidlertid ille. Etter et turbulent år med både finansielle og sportslige problemer styrte Atlético mot nedrykk, og Ranieri trakk seg.

I Chelsea gjorde han en hederlig jobb for en klubb som først slet finansielt, og som så plutselig fikk et helt nytt ambisjonsnivå når Roman Abramovich og hans milliarder kom på banen. Spillere som John Terry, Wayne Bridge, Damien Duff, Joe Cole, Claude Makelele og Frank Lampard var allerede på plass da José Mourinho tok over, og Ranieri hevder det var han som foreslo å hente Arjen Robben og Didier Drogba. Han klarte imidlertid ikke å få Chelsea helt over målstreken.

En retur til Valencia etter Chelsesa-perioden ble ikke vellykket, men i februar 2007 tok han over et nedrykkstruet Parma og ledet de til en sterk 12. plass. Etter Parma tok han over Juventus, som akkurat hadde rykket opp til Serie A igjen etter Calciopoli-skandalen, men 3. plass i 2008 og 2. plass i 2009 var ikke godt nok og han fikk sparken. Han tok så over Roma, etter at Luciano Spalletti hadde tapt sesongens to første kamper og sagt opp. Roma hadde bare kommet på 6. plass sesongen før, hadde finansielle problemer og en noe redusert stall, men Ranieri fikk skikk på klubben han hatt vært fan av siden barndommen og de endte opp med å gi José Mourinhos Inter kamp til døren. Men Roma endte til slutt opp med å miste serieledelsen helt på slutten, før de så tapte cupfinalen mot nettopp Inter. Etter kampen kalte Mourinho Ranieri for en «taper». Sesongen etter gikk ikke helt etter planen, og Ranieri sa opp i februar 2011. Han ble så neste sesong ansatt i Inter, igjen etter at en manager hadde sagt opp på grunn av en dårlig start på sesongen (under Gian Piero Gasperini hadde Inter tapt 4 av sine 5 første kamper). Ranieri fikk orden på ting, og da laget vant sju kamper på rad i desember og januar var plutselig Inter med i toppen igjen. Men resultatene snudde totalt, og i mars hadde Ranieris Inter bare vunnet to kamper på de siste 13 – og Ranieri fikk sparken. Neste post ble Monaco, der han ledet fyrstedømmets velfinansierte stolthet til opprykk fra Ligue 2 til Ligue 1, og sesongen etter til en fin 2. plass bak Qatars enda bedre finansierte Paris Saint-Germain. Monaco endte på 80 poeng i serien, som i de fleste sesonger før Qatars inntreden i fransk klubbfotball ville vært nok til å vinne Ligue 1. Og så var vi kommet til Ranieris mye omtalte periode som gresk landslagstrener: Fire kamper, én uavgjort, og fire tap. Ett av de mot Færøyene.

Hets og skepsis
Den generelle trenden i karrieren hans er at han, med noen få åpenbare unntak, har gjort en solid jobb nesten over alt, ofte under utfordrende omstendigheter. Ranieri har sjelden etterlatt seg en klubb i dårligere forfatning enn han fant den, og de gangene dette har skjedd har det stort sett vært under formildende omstendigheter. Men det er heller ikke til å komme unna at han har hatt en lei tendens til å bli slått på målstreken. Likevel virket skepsisen til Ranieri da han ble ansatt i Leicester som noe overdreven. Var det kun på grunn av de ydmykende nederlagene med Hellas? Var det som Harry Redknapp tweetet: «Ranieri er en hyggelig fyr, men han er heldig som har fått Leicester-jobben. Etter det som skjedde med Hellas er jeg overrasket over at han får en PL-jobb.» (dette er den samme Harry Redknapp som i sin tid sa opp i Portsmouth, tok over deres ærkerival Southampton, rykket ned med Southampton og kort tid etter fikk jobben i Portsmouth – i Premier League – tilbake.) Men utover fotballens sedvanlige gullfiskhukommelse så var det noe med typen Ranieri som folk var skeptiske til.
I England har man en veldig tydelig oppfatning av hva en leder bør være, hvordan han skal oppføre seg. Ranieri er, som Harry Redknapp påpekte, en hyggelig mann. Og ikke bare det: Ranieri leser bøker, Ranieri liker musikk, Ranieri liker kunst. Da han i 2003 fikk spørsmål fra The Telegraph om han leste bøker, svarte han at han holdt på med tre forskjellige. «Den ene jeg holder på med er av en italiensk journalist som heter Beppe Severgnini. Den heter Inglesi, og handler om engelskmenn og hva de er opptatt av. Den andre heter Leadership, av tidligere borgermester i New York Rudolph Giuliani. Den tredje boken handler om livet til en prest som hadde en kirke i Napoli og som jobbet med gatebarn.» Det er nok fair å si at få engelske fotballspillere eller trenere ville gitt et tilsvarende svar.

Så du roterer til og med bøkene dine?, undret journalisten. Ranieri, som på den tiden ble latterliggjort for å rullere på spillerne sine og endre formasjoner, var stille i noen sekunder, før han brøt ut i ukontrollerbar latter. «Ja, roterer bøkene, du kan si til dem at Claudio til og med roterer bøkene.»

Ranieri visste selvsagt at det å rotere på laget og å skifte formasjon i ny og ne var en nokså naturlig ting å gjøre for en fotballtrener, og at britene i dette tilfellet bare var håpløst bakstreverske (selv om Ranieris taktiske endringer av og til gikk over streken). Men han lot seg aldri irritere av kritikken, han ble aldri sint, han var aldri belærende. Han møtte kritikken med selvironi. Han kalte ingen reporter for en struts. Men han påpekte, høflig, mange år senere at han kanskje hadde rett. «Jeg tror at nå er det mange ‘Tinkermen’ i Premier League. Jeg var den første, jeg var The Tinkerman, jeg bærer det flagget. Men det er også andre Tinkermen. Når du spiller mot et Guardiola-lag så vet du ikke om de kommer til å spille med tre, fire eller fem i forsvaret. Når du endrer noe så får motstanderen flere og flere problemer», sa han i fjor.

Engelskmenn liker engasjerte trenere som står på sidelinjen og gnåler i 90 minutter, som hopper opp og ned og ser sinte ut når ting ikke går bra. Ranieri har også en tøff og streng side, men utad fremstår han som en mild onkel. Han er ingen psykotisk drillsersjant. Han er ingen brutal gymlærer. Og her ble kontrasten til Nigel Pearson litt ekstrem. Mens Pearson bekjemper ville rumenske hunder på fritiden går Ranieri heller på kunstgalleri med sin kone. På øyriket er det ikke slik en manager skal oppføre seg. Men er det lett å se for seg at Leicester Citys thailandske eiere lot seg imponere av Ranieri. En mann som utstråler reservert stryke. En rolig, ydmyk, høflig leder som bærer seg med verdighet. Dette er nok langt nærmere det imaget eier Khun Vichai hadde sett for seg for hovedtreneren sin. For fansen må imidlertid en ekkel tanke ha vridd seg rundt i bakhodet som en orm: De hadde jo tross alt sett Nigel Pearson blitt erstattet av en lugn, merittert utlending før. Den gangen gikk det ikke så veldig bra.

Da Ranieri tok over Leicester var det første han oppdaget at han egentlig ikke trengte endre på altfor mye. Ranieri, som selv har rykte på seg for å være en mann som er opptatt av detaljer, var også imponert over strukturen som allerede var på plass i klubben. Han var imponert over analyse-avdelingen, over fasilitetene. Noen måneder senere skulle han forklare han at han ble imponert over hva han så.

«Jeg ankom i august og jeg begynte å se på opptak av alle kampene fra sesongen før. Jeg så at laget hadde produsert en stor sluttspurt, at de løp mye, og at de så selvsikre ut. Da jeg snakket med spillerne så forstod jeg at de var redde for italienske taktikker… Så jeg sa at jeg stolte på dem, at jeg kom til å snakke veldig lite om taktikk. For meg var det viktigste at vi fortsatte å gjøre det vi hadde gjort i slutten av sesongen.»

Mens mange trenere føler behov for å gjøre synlige endringer, for å vise til gud og hvermann at dette er deres lag, var Ranieri ydmyk nok til å forstå at her var det veldig mye som allerede var bra.

«Alltid gi meg alt dere har, og så kommer jeg av og til til å forklare litt fotball til dere», sa han på et spillermøte. I sesongoppkjøringen fortsatte Ranieri med 3-4-1-2-formasjonen som hadde fungert bra i sesonginnspurten, men han bestemte seg til slutt for å gå tilbake til 4-4-2.

«I England spiller veldig mange lag 4-3-3, og da ender du opp med tre forsvarsspillere mot én midtspiss», forklarte Ranieri senere.

«Jeg så på Mahrez, og hver gang han utgjorde en forskjell så var det når han kom inn fra høyresiden. Men Albrighton slår også mange innlegg fra høyre side, så jeg endret på det, og satte Albrighton over på venstre kant slik at han kunne vende innover. Jeg innså at vi var veldig raske på overganger, vi var så gode, så jeg sa til de «vi er som RAF, kom igjen!». De hadde tro på dette, og da vi vant våre første kamper, fikk vi selvtillit og entusiasme. Så endret jeg sidebackene, med Danny Simpson på høyre og Christian Fuchs på venstre, og vi ble mer solide. Da jeg kom tenkte alle «å, ny manager, ny filosofi, kanskje jeg drar et annet sted i stedet». Robert Huth sa til spillerne at det kom til å bli doble treningsøkter hver dag, men jeg sa til dem «ikke vær redd, jeg vil fortsette med deres stil – bare med mine ideer».

«Jeg aner ikke hva jeg snakker om»
Nigel Pearson foretrakk egentlig 4-4-2 selv, men han fikk det aldri helt til å fungere i Premier League. Leicester leverte gode kamper i den formasjonen, men de slapp hele tiden inn mål. En av utfordringene med å spille 4-4-2 i moderne fotball er at man fort havner i undertall sentralt på midtbanen, men Ranieri hadde to løsninger: Han gjorde laget mer kompakt, med mindre avstand mellom leddene og med kantspillere som trekker innover mot midten også når laget ikke har balen. Dette etterlot mye rom på kantene, men når man har Robert Huth og Wes Morgan i midtforsvaret kan motstanderen egentlig slenge inn så mange innlegg de bare vil (det kanskje beste eksemplet på dette kom mot Southampton i april, da «Saints» lempet inn elleville 45 innlegg i løpet av kampen med Huth og Morgan skallet unna så å si alt). Den andre løsningen på det sentrale undertallsproblemet i 4-4-2 het N’Golo Kante. Da Ranieri tok over klubben ble han utsatt for hard og intens lobbyvirksomhet fra rekrutteringssjef Steve Walsh. Walsh og hans team ser timevis med video av spillere de vurderer å hente, samtidig som de vurderer alle tilgjengelige data, og N’Golo Kanté skilte seg ut først og fremst fordi antallet taklinger han vant og antallet pasninger han brøt i hans første sesong i Ligue 1 for Caen var uvanlig høye. Walsh var overbevist over at Kanté ville være en god investering. Ranieri var skeptisk. Han var redd Kanté var for liten, ikke var fysisk tøff nok til å fungere som ballvinner i Premier League. Walsh fikk imidlertid viljen sin og klubben hentet Kanté. Få uker etter at Kanté signerte, kom en smilende Ranieri til Walsh og sa «Steve, aldri hør på meg igjen, jeg aner ikke hva jeg snakker om».
Ranieri valgte å ikke trene spillerne altfor hardt, noe han mener er unødvendig i England. «Her i England trener alle med stor intensitet, du har en konkurranse mentalitet selv på trening. Kampene er alltid tøffe bataljer. Jeg tenker at spillerne først og fremst trenger å restituere. Vi spiller på lørdager, søndag har alle fri. Så har vi lett trening på mandager, hard trening på tirsdag, men så hvile på onsdag. Torsdag har vi en ny hard økt, på fredag er det «rifinitura» (gjennomgang av detaljene i kampplanen for helgen), så er det kamp igjen på lørdag».

To hviledager i uken virker kanskje uhørt for enkelte trenere og eksperter, men Ranieri forklarer at det handler om kollektivt ansvar.

«Her i Leicester føler alle at de bidrar, så dersom de ikke leverer så føles det som et forræderi av de andre. De er frie menn, men de er klar over at de har en jobb og et ansvar. De trives med å opprettholde det.»

Ifølge Jamie Vardy har Ranieri også kastet seg over mulighetene Leicesters analyse-avdeling med stor entusiasme: «Han undersøker alle aspektene ved alle motstandere vi spiller mot. Før lagmøtene våre har han sittet oppe hele natten og sett 50-60 videoklipp av enkeltspillere hos motstanderen vår, og han kan fortelle deg nøyaktig hva spilleren gjorde i 49 av de klippene og hva han gjorde i de andre 11. Det er sinnssykt detaljert, men det er for å hjelpe oss og for å forhåpentligvis gi oss en fordel i kampene.»

Så kanskje den sedvanlig ydmyke Ranieri underdriver litt når han snakker om at han bare lærer spillerne sine bitelitt om fotball sånn i ny og ne.

Drillo-fotball
Sesongen slik den utfoldet seg var et besynderlig skue. På en side var det utrolig, det var utrolig å se Leicester City vinne kamp etter kamp. Men ettersom månedene gikk begynte det også snike seg inn en rar følelse av uunngåelighet, for det var tydelig at det som skjedde på banen trosset konvensjonell logikk. Leicester vant og vant, de spilte på seg selvtillit, og i nesten alle de tette kampene der det så ut til at Leicester skulle tape unødvendige poeng, hadde de en egen evne til å dukke opp med sene seiersmål.

Måten resultatene kom på var også en rak finger i øyet på de som måtte mene at ballbesittelse er det eneste som gjelder. Det er nok egentlig få som mener det, men trenden mot tiki-taka-fotball har ført til at en viss form for snobberi har vokst frem i fotballen, og for de som ikke tror direkte fotball kan være effektivt var Leicester City en realitetens isbøtte, en brå og ubarmhjertig vekker. Gjennom hele sesongen var Leicester konsekvent blant bunnlagene i Premier League når det gjaldt både antall fullførte pasninger og andel fullførte pasninger. Leicester, kort fortalt, slo bort ballen oftere enn noen andre lag i Premier League. Dette fordi Leicester hele tiden forsøkte å spille gjennom Jamie Vardy eller en av de andre offensive spillerne så snart de fikk ballen. De lå kompakt og Ranieris tette 4-4-2, og så snart ballen var vunnet ble det slått ambisiøse pasninger fremover. Leicester utnyttet enhver ubalanse hos motstanderen nådeløst, og om det høres kjent ut for oss nordmenn så er det fordi det er en av vår »egen» Egil Drillo Olsens kjæreste læresetninger. Ranieri forklarte det enkelt: «Dersom laget mitt ikke vet hvordan man holder på ballen, så hvorfor skal jeg begå selvmord ved å be dem spille ballbesittende fotball? Dersom jeg har et lag som kan spille ballbesittende fotball, så spiller jeg ballbesittende fotball. Men om jeg ikke har det…»

For en pragmatiker som Ranieri, som har jobbet stort sett hele karrieren i klubber der man ikke får tid til å bygge noe langsiktig uansett, er det fullstendig logisk å se på spillergruppen, se hvilke kvaliteter man har der, og så finne den spillestilen som får maksimalt ut av akkurat de spillerne. I Leicester City betydde det, rett og slett, Drillo-fotball.

Mens Leicester vant kamp etter kamp, fant alle de andre topplagene en eller annen måte å snuble på. José Mourinho, som få år tidligere hadde stemplet Ranieri som gammel og udugelig, så sitt mesterlag i Chelsea gå fullstendig i oppløsning. Manuel Pellegrinis Manchester City viste tidvis enorm kvalitet, men var konsekvent ustabile og kastet bort poeng i øst og vest. Arsenal var nok en gang Arsenal: De viste lovende takter utover høsten, falt sammen på nyåret og tok seg opp igjen inn mot serieavslutningen når de likevel var ute av dansen. Louis van Gaal fikk aldri skikk på Manchester United, og for Liverpool ble sesongen en transportetappe. Da stod man plutselig igjen med et ungt og urutinert Tottenham som eneste utfordrer, men ligaens yngste lag eksploderte til slutt i en kaotisk og minneverdig batalje mot Chelsea der overtenningen var til å ta og føle på.

Kontrollerte inn
Leicester City, på den andre siden, så aldri overtente ut. De så aldri stresset ut, aldri nervøse, til tross for at mediene utover våren konstant minnet de på at dette var en unik sjanse, en mulighet som aldri kommer igjen. Midt i det hele stod Ranieri fjellstøtt, hans oppførsel var en stilstudie i rolig og avmålt lederskap. Når poengene tikket inn på kontoen i en rasende fart i første halvdel av sesongen insisterte en smilende Ranieri på at å unngå nedrykk var det eneste de tenkte på. Når man etter nyttår passerte 40 poeng, som i Premier League regnes for å være den magiske grensen som utelukker nedrykk, tok Ranieri fortsatt livet med ro. Han, trenerteamet og spillerne, klarte på en eller annen måte å dyrke en stemning, en atmosfære, der de ikke la press på seg selv men heller ikke utelukket noe. Som Ranieri sa etter en 1-0-seier borte mot Watford i mars: «Vi er ikke nervøse, vår jobb er gjort. De andre har brukt masse penger for å vinne serien, vi bare nyter denne fantastiske sesongen.»

Og hver uke gikk nye lag i den samme taktiske fellen. Selv utover våren, når motstandere hadde sett Leicester straffe lag på overganger i nesten en hel sesong, så blottla de seg bakover. Mot Sunderland i april ble Younes Kaboul og resten av forsvarsrekken stående høyt i banen når det ikke var press på ballfører, en lang ball blir spilt inn i bakrommet til Vardy og kampen var avgjort. «Jeg kan ikke akseptere hvordan vi slapp inn det første målet», tordnet Sam Allardyce etter kamp. «Vi lot Vardy spille på styrkene sine.» Uken etter møtte Leicester West Ham hjemme, og Mark Noble og co. småjogget hjemover etter en corner mens Vardy og co. spurtet. Mål, på akkurat den måten alle visste på forhånd at de kom til å score. Det er enkelt, det er effektivt, og resten av Premier League-lagene virket aldri som om de var skikkelig forberedt på planen. I akkurat den kampen ble Leicester satt på en alvorlig prøve: Jamie Vardy forsøkte å jukse seg til et straffe, ble gjennomskuet, og fikk sitt andre gule kort for dagen. Leicester måtte klare seg med en mann mindre i nesten hele andreomgangen, og rett før slutt fikk West Ham et kontroversielt straffespark som så ut til å bli seiersmålet. Men fremfor å bukke under for presset kjørte Leicester på, og fikk en litt heldig straffe selv i andre enden. Kampen endte uavgjort, men føltes som en seier, føltes som en opptur. Selv når ting bikket imot klarte Leicester å jobbe inn et resultat.

Uken etter det dramatiske oppgjøret mot West Ham var Leicester plutselig under litt press. Toppscorer Vardy var utestengt, og motstanderlaget Swansea hadde vist brukbar form under Ranieris landsmann Francesco Guidolin. Leicester svarte med en knusende 4-0-seier. Vardys erstatter Leonardo Ulloa, scoret to mål. Det var som Ranieri sa: Alle føler at de bidrar, og når stjernen var ute tok reserven ansvar. Swansea-seieren betydde at Leicester lå 8 poeng foran Tottenham med tre kamper igjen, og selv om Spurs hadde en kamp mindre spilt var det realistisk sett avgjort. Leicester så på ingen måte ut som et lag som hadde tenkt til å tape tre kamper på rad. Det var til slutt Tottenhams poengtap mot Chelsea som endelig bekreftet at Leicester var seriemestre, og Leicester feiret med en ellevill hjemmefest hos Jamie Vardy. Og slik endte vi opp med Andrea Bocelli, en global operastjerne, i Leicester City-drakt, på King Power Stadium like ved siden av elven Soar i Øst-Midlands. En hel verden så operastjernen synge, og ved hans side stod Claudio Ranieri – som endelig, etter mange tiår med møysommelig og ærgjerrig arbeid, fikk sitt seriegull. Hvem hadde trodd at det skulle komme i Leicester.

Det har blitt beskrevet som et mirakel, som et eventyr. Men egentlig var det ikke noe magisk ved det i det hele tatt, det var noe mye mer oppløftende enn som så: Leicester Citys Premier League-gull er et av historiens største eksempler på den helt unike alkymien som kan oppstå i en lagsport, der spillere som individuelt har feil og mangler – kanskje flere feil og mangler enn motstanderne sine – kan gå sammen og under riktig ledelse oppnå noe umulig. Det er akkurat denne alkymien som gjør at mennesker over hele verden elsker fotball. Det er akkurat denne alkymien som lenge så ut til å ha fått seg en alvorlig knekk av de siste tiårenes pengedominans i fotballen. Så for dramaet, for jubelen, for de utrolige scenene og den fantastiske historien skal vi alle være Leicester City takknemlig, men mest av alt skal vi være takknemlige fordi de viste en hel verden at fotballens helt spesielle alkymi fortsatt lever.

BBC, The Telegraph, The Independent, The Mirror, Daily Mail, The Guardian, OptaPro, ESPNFC, International Business Times, FourFourTwo, Corriere della Sera, The National, Betfair

Leave a Reply