Hjem Artikler Mafiabrødre

Mafiabrødre

Av frode

CON-01

I tiår etter tiår har fotballpresidentene i Sør-Amerika svindlet til seg enorme beløp, samtidig som de har hatt svært sentrale verv i FIFA. Flere av de gjennomkorrupte lederne sitter nå fengslet, men foreløpig har vi trolig bare sett toppen av isfjellet.

Tekst Pål Ødegård

“FIFA er ikke korrupt. Det er ingen korrupsjon i fotballen.”

Disse påstandene kom Sepp Blatter med i et intervju til BBC i slutten av august. Den fallerte FIFA-presidenten kjemper en forgjeves kamp om sitt eget renomme.

27.mai var en bemerkelsesverdig dag for alle som har fulgt verdensfotballen en stund. Syv personer ble anholdt i Zürich, hvor flere satt eller tidligere har sittet i FIFAs eksekutivkomité. Mange var skuffet over at presidenten selv, Sepp  Blatter, ikke var en av dem. Og det er skuffelse over at endringer som følge av det som nå heter FIFAgate ikke ser ut til å føre til de gjennomgående reformene organisasjonen trenger for å bli troverdig igjen. Men for den søramerikanske konføderasjonen (CONMEBOL) har det allerede vært som et ragnarok.

Sør-Amerika har siden 1920-årene imponert med teknisk, lidenskapelig og artistisk fotball. Kontinentet var jevngode med Europa på klubb- og landslagssiden til godt utpå 80-tallet. Deretter har forskjellen blitt eksponentielt større for hvert år som har gått, og forskjellen er nå i lysårs lengde, på klubbsiden. De største stjernene er fortsatt søramerikanske. Men de forlater gjerne kontinentet før de har spilt en eneste seniorkamp, og kommer ikke tilbake igjen før de er langt uti 30-årene. Selv de beste klubblagene består av juniorer og oldboys. Alle i mellom drar. Ikke bare til Europa, men også til steder som México, Kina og De Forente Arabiske Emirater. I mellomtiden sliter søramerikanske klubber med økonomi, stabilitet og tilskuervold. Hvordan har det skjedd? Og hvem har skylden?

– Det er skrevet mye om FIFAgate. Men lite om dens konsekvenser for regionen. De er likevel store, selv om det ennå er usikkert hva de blir. Uansett var de tomme VIP-tribunene under årets Copa América i Chile betegnende for situasjonen, der kontinentets presidenter enten satt fenglset, eller ikke turte å reise i frykt for å bli arrestert, forteller Ezequiel Fernández Moores. Han er en argentinsk journalist som har drevet etterforskende journalistikk om flere av CONMEBOL-toppene i to tiår, og har i likhet med Andrew Jennings blitt utestengt fra blant annet VM-sluttspill på grunn av det. Spesielt gjelder det hans kritiske artikler om den nylig avdøde argentinske fotballpresidenten Julio Humberto Grondona.

Don Julio
Da sveitsisk politi i samarbeid med FBI-agenter raidet Hotel Baur au Lac i Zürich, var det én person som manglet. Han hadde nemlig forlatt verden sommeren 2014. Da han døde turte endelig de nasjonale mediene å berette om hans virke, og de fleste argentinere var lettet over at han nå var borte. Men den 27. mai skulle nok de fleste ønsket at han fortsatt var i live, slik at han kunne få smake konsekvensene av sine handlinger. For Julio Humberto Grondona – også kjent som Don Julio – var den største skurken av dem alle.

– Han var «capo di tutti capi», for å bruke mafia-sjargongen. Da han døde hadde han sittet som president i det argentinske fotballforbundet (AFA) i 35 år. Til sammenligning satt de aller fleste av hans drøye tretti forgjengere knapt mer enn halvannet år, sier Fernández Moores.

Grondona startet klubben Arsenal de Sarandí sammen med sin bror tilbake i 1957, og var i mange år en liten fisk i bydelen Avellaneda i Buenos Aires. Men siden Grondona ble president for AFA i 1979 har klubben kommet heldig ut av det med dommerne.

– Jeg laget min egen statistikk på 120 strake kamper fram til oktober i 2004. I perioden fikk Arsenal kun syv spillere utvist. I omtrent samme periode fikk andre beskjedne klubber som Quilmes 21 spillere utvist på 87 kamper, Olimpo 31 på 125 kamper, og Instituto 13 på 51. Selv relativt fintspillende River Plate fikk 22 utvist på 125 kamper. Tre ganger så mange som Arsenal! Og siden har trenden fortsatt. Det er selvsagt umulig å bevise. Men merkelige avgjørelser på banen hang veldig ofte sammen med hvem som var inne med Grondona og ikke, forteller Fernández Moores.

President – og dommersjef
Arsenal fikk også Don Julios ene sønn, Julio Ricardo Grondona, som klubbpresident i 2001. Don Julios bror Héctor satt fra 1984 og fram til 1994. Hjemmebanen er selvsagt oppkalt etter Don Julio selv.

Bydelen Avellaneda huser også to av de største klubbene – og erkerivalene – i landet; Independiente og Racing Club. Grondona fikk viktige verv i Independiente i klubbens storhetstid midt på syttitallet, og i 1976 ble han klubbens president. Tre år senere ble han valgt til president i AFA, mens diktaturet under general Videla fortsatt var ved makten. Grondona ble utnevnt av forgjengeren Carlos Alberto Lacoste, som ikke bare var viseadmiral i juntaregimet, men som også var nær venn av João Havelange, og hadde mange verv i FIFA. Lacoste var også de facto president i Argentina i en kort periode i 1981, og er mistenkt for å ha iverksatt et attentat mot en ledende skatteetterforsker under VM i hjemlandet i 1978. Lacoste, som var gift med Argentinas tidligere president Galtieris kusine, brukte AFA-vervet til å underslå enorme summer.

– Man kan vel si at Grondona arvet Lacostes lille fotballimperie, forteller Fernández Moores.

Juntaen ble styrtet få år etter. Men samtidig skulle Grondona kuppe stadig mer makt i det fotballgale landet. Til slutt var han enerådende. Ikke minst ved å kontrollere dommerkomitéen. Han startet rett og slett en egen komité med seg selv som leder, og med nye lojale sortkledde pipeblåsere da de virkelige dommerne streiket mot ham. De andre klubbpresidentene måtte nå komme krypende for å få “sine” dommere til viktige kamper. Var du ikke venn med Grondona, stilte du med dårlige kort.

«Du kan velge mellom kylling med ris eller ris med kylling», var en av hans favorittfraser. Underforstått måtte du gi ham full politisk støtte eller se laget ditt bli bortdømt. Grondona vant. Uansett. I løpet av femten presidentvalg i AFA hadde han en motkandidat i kun ett valg. Den daværende presidenten i Racing, Daniel Lalín, som våget å utfordre ham i 1998 fikk kun én stemme. I ettertid ble Lalín utestengt fra fotballen mens Racing gikk bankerott og havnet i hendene på etiopiske (!) børsspekulanter.

Hva hadde fått Lalín til å utfordre overmakten? Han var tross alt innflytelsesrik selv, med sterke forbindelser til Kirchner-familien. Det gjaldt medierettighetene som Grondona styrte, og hadde solgt eksklusivt til TyC (Torneos y Competencias). Avtalen strakte seg fra 1986 og helt fram til 2012, og er kanskje fotballhistoriens lengste TV-avtale. Klubbene fikk så å si ingenting, mens Grondona fikk store summer under bordet. TyC var i hovedsak eid av medieselskapet Clarín, som allerede hadde tilnærmet monopol i landets aviser, radio, magasiner og TV-kanaler.

– Var du journalist og skulle dekke fotballen, var det inneforstått at du ikke kunne rapportere noe kritisk om hverken Grondona eller medieavtalene. Mange har prøvd å styrte Grondona. Men han har overlevd alt, beskyttet av TyCs eiere og apparat, samt flere regjeringer og dommere. Over femti raid på hans kontorer, samt bevis på at han mottok bestikkelser i form av telefonavlytting og skjult kamera har ikke ført fram. Claríns reportere svarte med samme mynt mot dommerne, og sakene ble alltid henlagt, siden dommerne selv var korrupte, forteller Fernández Moores.

Grondona avsluttet samarbeidet med TyC i 2012. Grunnen var at han fant enda mektigere venner. Nemlig regjeringen med president Christina Kirchner i spissen. Kirchner kjøpte TV-rettighetene og kringkaster kampene gratis til folket for å øke sin popularitet. Mellom kampene sendes propaganda, ikke bare for regjeringen i Argentina, men også for regimer som Assads i Syria.

– Kirchner-regjeringen fikk sitt, Grondona fikk sitt, og TV-selskapene med sine bakmenn fikk sitt. «Futbol para todos» («Fotball for alle») er navnet på kanalen. Jo, alle kan nå se argentinsk fotball. Men det er fansen og klubbene som taper på avtalen til slutt. Klubbene får enda mindre enn før, maktesløse som de er i forhandlingene, beretter Fernández Moores.

Blatters mann
Grondona hadde ikke bare beskyttere hjemme i Argentina. Han var først João Havelanges nærmeste allierte, senere ble han det samme under Sepp Blatter. Ved presidentvalget i FIFA i 1998, der Blatter kontroversielt slo Lennart Johansson, var Grondona den som samlet troppene.

Hvordan?

Farah Addo, daværende visepresident i CAF (den afrikanske konføderasjonen) uttalte til Daily Mail at han selv hadde blitt tilbudt 100.000 amerikanske dollar for å stemme på Blatter. Addo hevdet selv at han ikke mottok pengene, men påsto samtidig at 18 CAF-presidenter sto i kø uten Hotel Le Meridien i Paris for å gjøre det. Hva har Don Julio med dette å gjøre? Vel, det var han som satt på FIFAs pengesekk, og hadde mye å tape om Johansson ble valgt, siden den svenske reformisten kunne avdekke hvordan ting foregikk i FIFA om han kom til makten.

«Hvorfor skulle jeg ville bli president i Argentina? Jeg er jo visepresident i verden akkurat nå!», uttalte han en gang.

– Grondona hadde aldri en epostadresse, og rørte knapt en PC. Samtidig skrøt han av at han ikke visste hvordan man brukte en kalkulator. Han kunne ikke et ord engelsk, og hans spansk var så tjukk av Avellaneda-aksent at selv en colombianer slet med å forstå ham. Han ga fullstendig blaffen i å omstille seg. Likevel ledet han FIFAs finanskomité. Det var han som styrte kontraktene for salg av TV-rettigheter i FIFA (Grondona ledet også FIFAs komité for salg av medie- og reklamekontrakter), og etter min mening var han like mektig som Blatter selv, forteller Fernández Moores.

CONMEBOL har tross alt bare ti stemmer blant 209 i FIFA-kongressen, og er dermed den minste konføderasjonen. Men han representerte tross alt en nasjon som i hans periode hadde vunnet VM-gull, spilt i tre finaler, og hatt både Diego Maradona og Lionel Messi på landslaget. Slikt trekker sponsormidler og TV-seere. Don Julio var i en årrekke svært sentral i det som ser ut til å ha vært en systematisk korrupsjonskultur i FIFA.
Da den daværende chilenske fotballpresidenten Harold Mayne-Nicholls som leder av FIFAs inspeksjonsteam til VM-søkernasjonene til VM i 2022 uttalte til eksekutivkomitéen at Qatar var uforsvarlig varmt, svarte Grondona at da ville han neppe være i live, så hva betød det? Dette uttalte Mayne-Nicholls under et avhør til Michael García. García ledet FIFAs egen etterforskning som skulle bedømme om tildelingen av sluttspillene i Russland og Qatar hadde gått riktig for seg eller ikke. Som mange kjenner til, ble kun en brøkdel av rapporten offentliggjort, og alle søkernasjonene frikjent (bortsett fra England), noe García var så skuffet over at han tok med informasjonen til påtalemyndighetene i USA. Ironisk nok er det mye av hans arbeid for FIFA som er sentralt i etterforskningen.

Nummer 10
Grondona har nå blitt tildelt rollen som «med-konspiratør #10» i det amerikanske justisdepartementets rapport. Nummer ti. Som en ekte argentinsk stjernespiller. Bare i et mye skitnere spill enn Kempes’, Maradonas og Messis sitt. Grondona eide til slutt hele bydelen Sarandí der han vokste opp. Under jernvareforretningen han arvet fra sin far finnes det en rekke stråselskap. Til sammen utgjør de et konglomerat bestående av byggefirmaer, forsikringselskaper og bensinstasjoner. Disse står i navnet til over 20 av hans familiemedlemmer. Noen av dem lager ingenting, og eksisterer kun for å hvitvaske penger. Formuen skal være på godt over 100 millioner dollar, og befinner seg på kontoer hovedsakelig i Sveits. Mange av disse avsløringene kom fra medieselskapet TyCs tidligere leder Carlos Ávila. Forsmådd etter å ha falt i unåde av Grondona, la han fram videoopptak av Grondona som avslørte hvordan mediekonglomeratet Clarín (deleier i TyC, som vi skal komme tilbake til) betalte Grondona bestikkelser for å sitte på TV-rettighetene.
Grondona brukte også hele FIFAs Goal Project-tilskudd til denne bydelen da han innviet en idrettshall der i 2011.

«Hvem har ikke lyst til å være julenisse?», var hans åpningsord i innvielsestalen. (Lederen for Goal Project-komitéen var for øvrig Harold Mayne-Nicholls.) Anlegget er også tilfeldigvis Arsenals treningsanlegg.
Han innsatte senere sin egen sønn (ikke Julio Ricardo, men Humberto Jr) som U19-landslagstrener, som fulgte opp med å unngå å kvalifisere stornasjonen til U20-VM i 2013, et mesterskap Argentina har vært grossister i. Men hans far var mer enn nådig med sin fortapte sønn. Istedenfor sparken fikk Humberto Junior nå ansvaret for alle ungdomslandslagene.

Humberto Junior ble også mistenkt for å ha vært billetthai under Brasil-VM da rundt 700 svartebørsbilletter med hans navn på ble konfiskert av brasiliansk politi. Grondona Junior innrømte å ha «gitt dem til venner», og samtidig bekreftet AFAs daværende visepresident Luis Segura (nåværende interimpresident i AFA) til den argentinske avisen Clarín at de hadde solgt billetter i Brasil. Saken ble nylig henlagt, men det er en kjent sak at hans far drev lignende virksomhet i foregående VM-sluttspill. For eksempel drev han organisert svartebørssalg av billetter under Frankrike-VM i 1998 fra Argentinas spillerhotell, ifølge nåværende president i Vélez Sarsfield, og en av Grondonas sterkeste kritikere, Raúl Gámez.

«Jeg så det med egne øyne», fortalte han til avisen Los Andes etter Grondonas død i fjor.

Med Julio Humberto døde altså CONMEBOLs mektigste mann. FIFAs seniorvisepresident og nestkommanderende i FIFA. Kanskje var han mektigere enn Blatter selv. Hans slagord var «Todo Pasa», som han hadde inngravert på en ring han alltid bar på. Frasen er vanskelig å oversette, men betyr noe slikt som «alt er lov». For hans del betydde det at han slapp unna med alt. Til og med FIFAgate. Men døden kunne han ikke lure. Han tok av seg ringen da hans kone gjennom et helt liv gikk bort for to år siden, og døde selv uten den. Likevel, sier du «todo pasa» til en argentiner, vil han umiddelbart tenke på Don Julio.

Her gliser den tidligere fotballpresidenten i Brasil, José Maria Marin, under VM i fjor. Nå er han neppe like blid der han også sitter fengslet i Sveits i påvente av utlevering.

Her gliser den tidligere fotballpresidenten i Brasil, José Maria Marin, under VM i fjor. Nå er han neppe like blid der han også sitter fengslet i Sveits i påvente av utlevering.

Den 14-årige tilhengeren Kevin Beltráns død vekket mye sympati i Bolivia. Det utnyttet fotballpampene – til egen økonomisk vinning.

Den 14-årige tilhengeren Kevin Beltráns død vekket mye sympati i Bolivia. Det utnyttet fotballpampene – til egen økonomisk vinning.

Sir Leoz
Men Grondona satt aldri som president i CONMEBOL. Det vervet overlot han til paraguayaneren Nicolás Leoz, som alle regnet som Grondonas lakei, som satt fra 1986 og fram til 2013. Da var han 84 år gammel.
Han er en av de anklagede i FIFAgate, og bes nå utlevert av Department of Justice (DOJ). Leoz selv ble først akutt “syk” (i beste mafia-stil) med hjerteproblemer og Parkinson, og la seg inn på en privat poliklinikk som han og hans familiemedlemmer i hovedsak eier selv. Nå sitter han i husarrest i sitt eget hjem (som er så digert at det nesten virker større enn landet selv). Ordentlig fengsel slipper han, siden han beskyttes av en lov om at personer over 70 år ikke kan bures inne der (en lov skapt i sin tid for å beskytte den gamle diktatoren Alfred Stroessner). Men DOJ har bedt om at han utleveres til USA. Leoz’ advokater kjemper for at han blir værende, og argumenterer med høy alder og dårlig helse. Tiden vil vise om de klarer det. Men Leoz bør nok ikke føle seg for sikker på at han ikke blir utlevert. Like etter FIFA-skandalen i Zürich, opphevet paraguayanske myndigheter CONMEBOL-hovedkvarterets diplomatiske immunitet. Noe det utrolig nok fikk i 2006. Hovedkvarteret ligger i hovedstaden Asunción, er på nesten 42.000 kvadratmeter (til sammenligning er slottet i Oslo på litt over 17.000 kvadratmeter), og inneholder museum, spa og luksushotell med egne suiter til CONMEBOL-presidentene. Anlegget har langt på vei blitt finansiert av den paraguayanske staten, som er den nest fattigste i Sør-Amerika. Det sier litt om hvilke mektige venner Leoz har i Paraguay. Coca Cola, som også er en av FIFAs hovedsponsorer, var nære ved å sikre seg enerett på å høste urten ka’a he’ê, som kun gror i Paraguay, og som er et ettertraktet naturlig søtningsmiddel (200 ganger søtere enn vanlig sukker, men uten kalorier og negativ effekt på kroppen, og dermed verdt sin vekt i gull for produsentene). Mannen som satt på rettighetene, og som industrialiserte det? Nicolás Leoz. Han hadde nemlig sterke forbindelser til det gamle diktaturet og dens tilhengere, som fortsatt utgjør eliten i Paraguay. Og slik fikk han enerett på utvinningen. At mye av forekomstene finnes på indiansk mark, betød ingenting. For som Leoz selv har sagt det: «I Paraguay finnes det to typer innbyggere; mennesker og indianere.»

Samtidig har kritikk mot Leoz i Paraguay vært omtrent ikke-eksisterende. Presse og domstoler har vært maktesløse.

– Det er oppsiktsvekkende det som nå skjer, forteller den paraguayanske skribenten for avisen La Nación, Rubén Dario Orué, til Josimar.

– Den eneste måten å tolke det dette på, er at Paraguay selv har blitt satt under sterkt diplomatisk press av USA.

Leoz hadde alt blitt navngitt sammen med Ricardo Teixeira og João Havelange i ISL-skandalen i 2001 for å ha mottatt bestikkelser, men slapp unna med annet enn skammen siden dette den gangen ikke var ulovlig i Sveits (hvor ISL holdt til). Om noen skapte Blatter, og samtidig byggverket som har fasilitert korrupsjon i FIFA, så var det brasilianeren Havelange. Leoz måtte som Teixeira og Havelange betale en symbolsk sum i en slags bot, men ble ikke dømt for noe som helst. Istedenfor fortsatte Leoz i FIFAs eksekutivkomité, der han nesten åpenlyst tilbød stemmer mot “tjenester”. Blant annet skal han ha gått med på å gi England sin stemme mot en adelstittel, og hintet om at hvis FA-cupen ble oppkalt etter ham selv, så ville det hjelpe Englands søknad. I 2013 trakk Leoz seg som CONMEBOL-president for å holde en lav profil. Skandalene begynte å bli litt for mange. Og der mange håpet på nytt, ærlig og reformvennlig blod i hans sted, fikk de i stedet Eugenio Figueredo.

Bolivias fotballpresident Carlos Chávez sitter bak gitteret i hjemlandet i et av verdens verste fengsler.

Bolivias fotballpresident Carlos Chávez sitter bak gitteret i hjemlandet i et av verdens verste fengsler.

Sparket av presidenten
Figueredo hadde allerede ledet det uruguayanske fotballforbundet (AUF) i 25 år, men blitt avsatt av landets daværende president Tabaré Vázquez. Grunnen var at han hadde solgt TV-rettighetene til fotballagenten Paco Casal i 1998 (denne mannen eier i praksis uruguayansk fotball) for småpenger i bytte mot bestikkelser. Som avisen Referí har berettet, var Casals bud, gjennom selskapet Tenfield, hele 13 millioner amerikanske dollar lavere enn konkurrenten Clarín (jada, samme Clarín som Grondona var “gift med”). Toppklubbene visste ikke om avtalen før det var for sent. De fikk kun rundt 120.000 dollar hver i året. Klubbdirektørene, derimot, fikk en brun konvolutt hver, noe presidenten i toppklubben Sporting Defensor, Eduardo Arsuaga, fortalte til Referí. Casal og Figueredo ble siden uvenner da Casal prøvde å kjøpe seg inn i CONMEBOLs kontinentale TV-kontrakter i 2013 da Figueredo satt som visepresident i CONMEBOL.

Figueredo sitter fortsatt i Sveits hvor han kjemper mot å bli utlevert til USA. Referí og nettstedet Sudasta.uy har siden FIFAgate undersøkt Figueredos forretninger. De har funnet mange spøkelsesfirmaer. Blant annet fant de et i Panamá, der Figueredo eier et selskap som heter Brikford Overseas SA. Selskapet produserer ingenting, og har ingen ansatte. Likevel oppga de fortjeneste på mange hundre tusen dollar kun én uke før 27.mai i år. Adressen der selskapet angivelig skal holde til er tilfeldigvis adressen til Mossack Fonseca & Co, et utdanningsenter for advokatspirer. Etter det Sudasta kjenner til, har dette senteret spesialisert seg på opprette disse såkalte spøkelsesfirmaene. Det vil si, de finnes kun for å hvitvaske penger.

Dyr og dårlig Margarita
En annen som ble arrestert i Zürich er 68-årige Rafael Esquivel, president for det venezuelanske fotballforbundet (FVF) siden 1988. Like etter at han ble valgt spilte Danmark en treningskamp i Venezuela. Esquivel, som skulle være tilstede for å proklamere at «Los Vinotintos» skulle få en stor fremtid under hans “edruelige” styre, ble så full at funksjonærer måtte bære ham diskret ut bakveien. Venezuela har utvilsomt forbedret seg som fotballnasjon. Men ikke i samme takt som Esquivel beriket seg selv på dens bekostning.

I sin ungdom hadde han som bankansatt blitt sendt til øya Margarita, som den gangen var nesten uten infrastruktur, for å åpne en filial. Her startet han også et fotballag. Senere etablerte han også øya som et fotballdistrikt i Venezuela, og slik klatret han mot presidentembetet. Men Esquivel drev ikke bare fotball og bank på Margarita. I dag eier familien så å si hele øya, og har for eksempel tilnærmet monopol på å levere gass og drivstoff dit. Esquivel og hans familiemedlemmer eier også en drøss med selskaper registrert i USA og i Karibien. Men disse selskapene er kun staffasje. Det anerkjente politiske tidsskriftet Efecto Cocuyo dro til USA for å undersøke selskapene tilknyttet Rafael Esquivel og hans familie. Begge hans brødre, samt deres elskerinner, er oppført som eiere. Kontorene fantes rett og slett ikke. Bortsett fra ett, hvor en dame med venezuelansk aksent kunne si at eierne aldri hadde sitt egentlige kontor der. Hun mente de holdt til på Margarita-øya i Venezuela.

FBI har så langt konfiskert hele åtte av Esquivels villaer i og rundt Miami alene. Samtidig er kontoer for flere titalls millioner fryst i påvente av utlevering, rettssak og dom. Men hvordan har klarte han å berike seg på denne måten under det venstreradikale regimet til Hugo Chávez?

Rafaels foreldre kom nemlig til Venezuela i sin tid som flyktninger fra Franco-regimet i Spania tidlig i 1940-årene, og den nå avdøde Chávez anså dermed Esquivel-familien som sine politiske allierte. Ingen dårlig allianse for en som har oppført seg som en aristokrat, og drevet forretninger som en neokonservativ kapitalist. Som Esquivel selv har sagt: «Margarita er mitt kongerike! Ikke et brød skal selges der uten at jeg tjener på det!» Hvor mye Esquivel har tjent på å motta bestikkelser, både gjennom salg av nasjonale TV-rettigheter og gjennom CONMEBOL, er fortsatt ikke kjent. Men etterforskningen fra FBI og det amerikanske justisdepartementet har allerede gjennom beslagleggelser hintet om at det er uhyre mye.

Innbringende dødsfall
En annen søramerikansk fotballpresident som nå befinner seg bak gitteret er Carlos Chávez. Han var ikke bare Bolivias fotballpresident, men også kasserer i CONMEBOL. Det spesielle med Chávez er likevel at han ble arrestert i Bolivia av boliviansk politi, og satt i buret av en boliviansk dommer, uten tilsynelatende påvirkning fra USA, selv om Chávez er nevnt i DOJs rapport for å ha mottatt tre millioner amerikanske dollar i bestikkelser gjennom FIFA og CONMEBOL. For å forstå hvorfor Chávez har blitt arrestert (sammen med resten av toppene i det bolivianske fotballforbundet), må vi tilbake til april i 2013 og Copa Libertadores-kampen mellom brasilianske Corinthians og bolivianske San José i Bolivia der 14 år gamle Kevin Beltrán ble truffet av et bluss skutt fra Corinthians-supporterne. Hendelsen kunne kun vært nok et mørkt kapittel av mange i tragiske supporterdødsfall på det kjegleformede kontinentet. Men den daværende brasilianske fotballpresidenten José Maria Marin fikk den lure idéen at Bolivia og Brasil skulle spille en vennskapskamp hvor inntektene skulle gå til Kevins etterlatte. Selv om kampen ble spilt og tjente inn 3,5 millioner bolivares (drøye 4 millioner norske kroner), så familien aldri noe til pengene. Faktisk var det det bolivianske fotballforbundets kasserer som ba dommeren i byen Sucre om å etterforske hvor pengene ble av. De hadde selvfølgelig havnet i Marins og Chávez’ kontoer etter omstendelig hvitvasking. Chávez sitter nå varetektsfengslet i Palmasola-fengselet, som er et av verdens mest beryktede. Fengselet fungerer slik at det ikke er voktere på innsiden, men kun i periferien. På innsiden, hvor blant annet mødre har ungene sine fram til de er seks år, lager fangene sine egne regler. I 2013 døde 41 personer i et gjengopprør der de omkomne ble drept med macheter og propanpatroner brukt som flammekastere. Chávez slipper nok likevel å lide inntil videre, ettersom han betaler sine månedlige hundre amerikanske dollar for å holde til i ‘paviljong 1’ i fengselet. Den er nemlig forbeholdt de med mest makt eller penger, og ledes av den tidligere fotballproffen Hugo Pinto, som Chávez var president for da de begge holdt til i klubben Oriental. Denne sektoren av fengselet kan blant annet skilte med daglig grillmat, whisky, biljard og kabel-TV, samt et eget bordell.

José Maria Marin, derimot, sitter i Sveits. Også han i påvente av å bli utlevert til USA eller ikke. Den nåværende presidenten i CBF, Marco Polo Del Nero, er så langt ikke anklaget. Men ting tyder på det også brenner under hans føtter. Istedenfor å bli i Zürich for å stemme på Blatter som ny president, dro han sporenstreks hjem til Brasil for å tviholde på plassen sin som CBF-president. Det kan bli vanskelig. Det brasilianske senatet har satt i gang omfattende etterforskning om hva som egentlig foregår i landets fotball, og komitéen ledes av ingen ringere enn senatsmedlem Romário. Tidligere har lite kommet ut av slikt. Men opprullingen av PetroBras-skandalen gjør at ingen som har vært involvert i korrupsjon nå kan føle seg trygge. Og i DOJs rapport hintes det kraftig i også hans retning som medkonspiratør.

Stille
Og det kan falle flere. I Chile foregår fire uavhengige undersøkelser for å kartlegge hvordan fotballforbundets inntekter gjennom TV-avtaler er brukt. Cristóbal Correa, advokat og redaktør av det chilenske fotballtidsskriftet De Cabeza mener likevel lite vil skje før det eventuelt blir avdekket mer fra FBIs etterforskning.

– Kreftene for å opprettholde status quo er ennå for sterke. Mistankene mot fotballpresident Sergio Jadue er sterke, men han støttes av landets mektigste på begge sider av den politiske skalaen. Rett og slett fordi han tillater at de får utnytte fotballklubbene. Og den sportslige suksessen gjør at få er interesserte i kontroverser nå.

I Ecuador, Perú og Colombia er det også pinlig stille.

– Pressen tør ikke, eller har for mye å tape på å grave godt nok. Det samme går igjen. Fotballederne selger de kommersielle rettighetene for småpenger på vegne av klubbene, så lenge de selv får store summer. Og rettighetene kjøpes av de samme som kontrollerer mediene. Man kan egentlig kalle de fotballkarteller. Der makten i fungerende demokrati er spredt på de fire statsmaktene, som kontrollerer hverandre, er de her samlet i en slags trust, som en mafiaorganisasjon. Dette er en kulturell defekt ved Latin-Amerika, hvor eliten alltid har gjort det slik. Selv om det nå ikke finnes offisielle diktaturer i Sør-Amerika, har selv sterkt venstreorienterte regjeringer ikke klart å endre det økonomiske systemet der suksess avhenger av hvem du kjenner mer enn hvor flink du er. Dette er en arv fra kolonialismen, neoliberalismen og Monroe-doktrinen, mener Fernández Moores.

– Og da fotball ble lukrativt, med reklame- og TV-avtaler, var det uunngåelig at det samme systemet ble brukt også her.

TV-aksemaktene
I FBIs rapport er fortsatt tre høythengende CONMEBOL-aktører utenom Grondona nevnt som med-konspiratører, men fortsatt ikke navngitt. Mange mistenker fotballpresidentene i henholdsvis Colombia (Luis Bedoya), Perú (Manuel Burga), Chile (Sergio Jadue), Paraguay (nåværende CONMEBOL-president Juan Ángel Napout), og Ecuador (Luis Chiriboga). Mens dette skrives, foregår flere interne og eksterne etterforskninger for å finne ut hvor pengene har tatt veien opp gjennom årene. Og samtidig har FBI snart flere pågrepne som kan lekke det meste for å redusere sin egen straff. Andrés Luna, en ecuadoriansk sportsjournalist bosatt i Miami, forteller Josimar at han tror langt mer vil komme fram i lyset, og at langt flere blir pågrepet.

– Til FBI og det amerikanske skattevesenet forteller du enten ingenting eller alt. FIFA-gjengen har blitt stemplet som mafia av påtalemyndighetene. Men de kan ikke løpe rundt og drepe vitner slik som den originale mafiaen gjorde. Og erfaringen fra rettssaker der virkelig mafia har blitt felt, forteller at når først én høyt nok oppe har begynt å plapre, så følger resten, som et jordskred. Vi har knapt sett hele begynnelsen ennå.

Er det håp for at TV-avtalene kan reforhandles, selges til høyere pris, og berike klubbene i større grad?

– Muligheten ligger der, mener Keir Radnedge, en av verdens mest erfarne idrettspolitiske korrespondenter.

– CONMEBOL sendte nylig ut en interessant pressemelding der de innfører reformer. Ved første øyekast kan det se ut som om de kun driver brannslukking à la FIFA. Men de melder klart at TV-avtaler hvor det bevises korrupsjon av noe slag kan brytes umiddelbart. Vi får se om det stemmer i fremtiden. Men det hinter om at de nye lederne velger en mer etisk rute enn sine forgjengere.
Ezequiel Fernández Moores er også forsiktig optimist.

– I Argentina er det nå et maktvakuum der mange nå slåss i kulissene for å vinne Grondonas ledige trone. Om en ny, endelig AFA-president virkelig har vilje og makt til å gjennomføre nødvendige endringer, gjenstår å se. Men det kan allerede så å si bekreftes at ingen vil styre så totalitært som Don Julio gjorde. Samtidig har det amerikanske medieselskapet AT&T kommet tungt inn i Latin-Amerika, og de vil neppe finne seg i at TV-avtaler selges på bakrommet. Men for en virkelig endring må personer med altfor stor makt på alle sider av bordet få den begrenset. Det betinger at rettsvesen og journalistikken fungerer, og ikke lar seg true eller bestikke til å skjule ugjerninger. Kun dette kan redde søramerikansk klubbfotball i lengden.

Muligens er den største pekepinnen på at noe virkelig er i endring at FIFA så langt ikke har reagert. Tidligere har organisasjonen vært nådeløse om et lands styresmakter og rettsvesen har blandet seg inn i fotballføderasjonenes anliggender, og utestengt nasjonene fra all internasjonal fotball inntil de fikk viljen sin. Det gjør de ikke lenger, i hvert fall ikke etter 27.mai, og neppe så lenge FIFAgate ruller slik det gjør. For CONMEBOL sin del er fremtiden usikker og skremmende. De har vært livredde for å miste plasser i VM-sluttspillet med sin begrensede stemmeinnflytelse. Deres eneste kort på hånda er trekkplastre som Brasil og Argentina, med sin Neymar og Messi.

– CONMEBOL må se til Europa, mener Fernández Moores.

– Vi har nok av interesse, og egentlig nok penger også, bare de fordeles riktig. Det optimale er at Copa Libertadores blir som Champions League, Copa América som EM, og at i hvert fall noen av stjernespillerne på Argentina og Brasil i VM spiller på vårt kontinent en gang i fremtiden.

Kilder:
Playthegame.org, Transparencyinsports.org, EfectoCocuyo.com, Fifaindictment.com, Eluniversal.com, Espectador.com, Lacelesteblog.com, Fifa.com, Lostiempos.com, ElGrafico.com, Justice.gov, Pancaliente.info, Elpais.com, Lanacion.py, Infobae.com, Bolpress.com, Dailymail.com, Theguardian.com, Wikipedia.org, Pagina12.com.ar, Elcomercio.com, Lanacion.py, Agencia de noticias Fides
Ansa Argentina, De Cabeza, Mundod.lavoz.com.ar, Canchallena.com.ar, Associated Press, Reuters.com, Nytimes.com, La-razon.com, Wsj.com, Bloomberg.org, Samtaler med: Keir Radnedge, Ezequiel Fernández Moores, Mario Andrés Luna, Rubén Dario Orué, Harold Mayne-Nicholls, Andrew Jennings, Cristóbal Correa m.fl.

0 Kommenter
0

Relaterte artikler