Leve Drillo!

Noen utfører bragder av en annen verden. En av dem er Egil Olsen – Drillo – ateisten som tok fotball-Norge til himmels. «Det meste skyldes tilfeldigheter», sier hovedpersonen selv.

Tekst Jan Holm, journalist og forfatter

Bakgrunnen for artikkelen
For 20 år siden, sommeren 1998, tok jeg initiativet til ei bok om Drillos-epoken i norsk fotball. Drillo fikk en rekke henvendelser om bøker den sommeren og høsten, men det endte med denne boka; Eventyret Drillos. Med på laget som forfatter hadde jeg Sjur Natvig fra NTB, mens Øyvind Larsen bidro med teoretisk materiale og Einar Sigmundstad med ny statistikk. Drillo selv snakket inn kommentarer om hver enkelt kamp på en diktafon. Jeg hadde på forhånd laget et resymé av hver kamp og foret ham med avismateriale fra tre dager før hver kamp til tre dager etter, som Drillo brukte som bakgrunnsmateriale for sine kommentarer.

En maidag i 2018 møtte jeg ham på nytt for å oppsummere Drillos-epoken, om hans syn på fotball i dag og i går og hva som førte Norge til topps i verden.

Han var venstreradikal og kontroversiell – både som spiller og trener. Men han tok Norge til to VM i fotball og andreplass på FIFA-rankingen. Hva var – og er Drillos fotballfilosofi? Og hvor står han i dag i fotballsyn og politikk? Var det noe som tydet på at arbeiderklassegutten fra Fredrikstad kom til å bli en fotballfaglig intellektuell som voksen? Se det kan du kanskje få svar på i dette intervjuet, nøyaktig 20 år etter at Norge slo Brasil 2–1 i VM i Frankrike, Norges viktigste fotballseier noensinne.

Når vi tråkker våre barnesko, vet vi lite om hvordan dette som kalles et liv kommer til å bli. Så også med Egil Roger Olsen, født den 22. april 1942 i Fredrikstad, og oppvokst, som han sier, «i den tjukkeste arbeiderklassen».

I et tv-program på NRK nylig om det islandske VM-eventyret uttalte den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson at «nøkkelen til å vinne er å kjenne sine egne svakheter og ta eierskap til dem hver dag». Og den islandske presten Kristján Valur Ingólfsson var inne på det samme: «Storhet kommer fra erkjennelsen av å være liten.»

David og Goliat
Jeg tror Drillos utgangspunkt må ha vært det samme. Ydmykheten av å komme fra små kår og ha store drømmer. Han må ha tenkt: Hvordan skal David slå Goliat? Hva er veien til suksess sett fra et karrig utgangspunkt? Vi har ikke all verdens fotballspillere. Men finnes det en måte å slå store nasjoner på?

Han rusket kanskje litt i det halvlange Beatles-håret sitt, der han satt på den nystartede Norges idrettshøgskole, med samnorsk-g, ikke y, i revolusjonsåret 1968 og begynte å tenke store tanker.

Men før det hadde han jo 26 år bak seg. La oss gå til begynnelsen, Drillos barndom.

– Da du var liten, Egil, var det noe som tydet på at du skulle bli en intellektuell fotballtrener?

– Til de grader ikke. Det var ingenting som tydet på at jeg skulle ta noen utdanning i det hele tatt.

For da unge Egil Olsen var ferdig med folkeskolen ønsket han – som mange av kameratene – å dra til sjøs. Spenningen trakk.

– Men, sier han, – da jeg var ferdig med folkeskolen som 14-åring, var det for tidlig. Du måtte være 15 år for å få hyre. Så hva skulle jeg gjøre da? På Nabbetorp skole i Fredrikstad hadde jeg en lærer, Ruud, som overtalte mora mi til at jeg skulle gå på et ettårig realskolekurs på kveldene. Jeg gikk med avisa om morran og på skolen om kvelden og tok den toårige realskolen på ett år. Så jeg var grønnruss, som det het den gangen, før jeg var 15 år. Men da hadde lysten til å dra til sjøs minka litt, så jeg endte opp med å ta gymnaset på samme måte på kveldstid. Jeg er jo født 22. april, så jeg hadde rød russelue før jeg fylte 17 år.

Gutten med klisterhjerne
Det er jo smått utrolig. – Da måtte du ha noen evner da, Egil!

– Ja, jeg var skoleflink. Før jeg kom til Nabbetorp og traff Ruud, gikk jeg de seks første åra på Trara skole, som lå på vestsida. Jeg flytta til østsida, da jeg gikk i sjetteklasse. I tredje- og fjerdeklasse hadde jeg en tid med klisterhjerne. Jeg kunne lese fem sider, lukke boka og omtrent sitere dem ordrett etterpå. Det var til og med en psykolog som kom, fordi han syntes dette var veldig interessant.

Drillos interesse for geografi, og spesielt fjelltopper, er velkjent. Og det var i tida med klisterhjerne, som han sier forsvant, at han begynte å bli geografiinteressert.
– Vi var tre stykker i klassen som begynte å pugge hovedsteder. Det balla på seg, for hovedsteder var jo lett å lære seg. Det finnes bare 195 eller noe sånt. Så fortsatte vi med statene i USA, deretter Brasil, og jeg kunne faktisk navnet på alle hovedstedene i de 90 departementene (politisk styrte geografiske enheter) i Frankrike med norsk uttale. Da er du passe gæern! (Vi ler.)

– Med en slik klisterhjerne var du kanskje glad i skøyteløp med rundetider, personlige rekorder og sammenlagt adelskalender?

– Nei, det var jeg aldri opptatt av. Jeg er ballmenneske jeg, vet du, opptatt av ballidretter, kanskje med unntak av basket. Ellers har jeg jo spilt fotball, hockey, bandy og jeg har spilt i 1. divisjon i bordtennis. Så jeg har gjort veldig mye med ball.

Som så mange andre måtte han litt motvillig inn i militæret etter gymnaset, i det siste kullet med 16 måneders militærtjeneste, det neste hadde tolv.

Rebellen som var god i fotball
– Den gangen var jeg litt rebell og politisk aktiv som medlem av Norges Kommunistiske Ungdom (NKU). Jeg fikk tilsendt NKU-materiale fra formannen hjemme, som jeg hengte opp i matsalen. Det ble jo masse bråk, og jeg var helt sikkert svartelista og overvåka.

Men det fantes én måte å slippe unna de siste månedene i kongens klær; du kunne søke om utsettelse eller fritak for å studere. Det gjorde Egil: – Jeg hadde ingen planer om å studere heller, men det kunne være en fin måte å slippe unna de siste månedene på. Og det gjorde jeg til de grader. Antakelig dytta de meg ut av porten med stor glede!

Det var ikke bare husken Egil var god på, også innen idrett utmerket han seg, først og fremst som fotballspiller i Østsiden eller «Øssia», som Egil uttaler det.

– At jeg skulle bli en god fotballspiller, skjønte jeg fort. Jeg var alltid like god som dem som var et par år eldre enn meg og spilte sammen med jevnaldrende samt aldersklassen over, på småguttelaget og guttelaget samtidig og senere på både gutte- og juniorlaget. Sar’sbårr, (slik han uttaler det), var jo tidlig ute etter å få tak i meg. Det var ikke så vanlig å fiske spellere (som han også uttaler det) fra andre lag den gangen, vet du. 16 år gammel spilte jeg en guttefinale mot Sarp i Østfold-mesterskapet. Sarp og Øssia var i forskjellige avdelinger, og Sarp hadde nesten ikke sluppet inn et mål på hele sesongen. Vi vant vår avdeling og havna i finale med Sarp. Jeg husker at vi hadde avspark, og ballen ble spilt til meg. Så driller jeg alt som er inklusive keeper, og vi leder 1–0 etter 15 sekunder eller noe sånt. Vi tapte 1–3 da, men etter det inviterte Sarp meg med på en juniorturnering i Verdal i Trøndelag, og jeg spilte faktisk en del kamper på juniorlaget til Sarp som medlem av Øssia. Om det var lovlig eller ikke, vet jeg ikke en gang. Så havna jeg som voksen i Sarp “allikavæl”, sier han med østfoldsk språkdrakt.

–  Så vidt jeg forstår var Fredrikstad Fotballklubb aldri noe alternativ for deg, fordi det lå på feil side av byen …?

– Alle kameratene mine i Øssia gikk på Fredrikstad stadion og håpet at de skulle tape. Men ikke jeg, for jeg var jo tross alt vokst opp på vestsida, da. Jeg holdt med Fredrikstad, men det var aldri noe alternativ å spille der etter at jeg flytta til «øssia».

Eggen, Drillo og ordkunstnerne i Vål’enga
Egil spilte i Øssia til han var 21 år. Men etter at han begynte å studere på Blindern, havna han først i Vål’enga i 1964, spilte deretter for barndomsklubben Øssia i et år, før han spilte i Vål’enga på nytt i 1966 og -67. Det var i ’Enga han traff Nils Arne Eggen for første gang i 1966, og de fikk umiddelbart god kontakt, ikke minst fordi begge studerte på universitetet. Mens Egil studerte språk, først tysk og deretter fransk, kastet Nils Arne seg over norsk og historie.

Egil hadde ikke bil den gangen, men det hadde Nils Arne. Hver dag presset to intellektuelle fotballspillere, en midtstopper og en spiss, seg inn i Eggens lille Mini Morris og kjørte opp til Blindern. At de en gang skulle bli fotballtrenere, var neppe i deres tanker – eller kanskje holdt de det for seg selv? Det de drev med, lignet mer på lektorutdanning.

Egil lovpriser miljøet i Vålerenga, ikke minst humoren, i bohemlaget fra 1960-årene. Der var det folk som både var ballkunstnere og leverte verbal kunst på et høyt nivå.
– Jeg har aldri vært borti noe annet miljø som ligna på det. Det hang nok sammen med persongalleriet. Bruno (Einar Bruno Larsen) og Henger’n (Terje Hellerud) og flere andre var nok spesielle på mange måter. De var jo balltalenter til de grader, samtidig som de var ekstremt munnrappe. Bruno var innom fotball-, håndballandslaget, spilte 60 offisielle landskamper i hockey (VM/OL) og vant Gullpucken i ishockey i 1963. Henger’n var i tillegg til å være en veldig god fotballspiller, også en meget god hockey- og bandyspiller og hadde landskamper både på bandy- og hockeylandslaget og u-landskamper i fotball, mens Lille-Petter’n, Per Skjerwen Olsen (ikke Schjerven som mange skriver det), har 79 offisielle landskamper (VM/OL) i hockey, vant Gullpucken i 1966 og har én u-landskamp i fotball. Det var veldig spesielt, sier Egil.

Fra Egil til Drillo
Mange på bohemlaget fra 1960-årene fikk kallenavn, også Egil Olsen. Det var nettopp Lille-Petter’n, Per Skjerwen Olsen, som ga ham tilnavnet Drillo under ei trening på Valle i 1966. Egil var ballkunstner selv og drilla rundt med de fleste av sine lagkamerater der oppe på Valle-sletta. Da spratt navnet ut av Lille-Petter’ns munn: «Brilliant, Egil, men nå må du gi fra deg ballen, din drillo!» Dermed var kallenavnet skapt. Men – Egil selv vil enten bli kalt Egil Olsen eller Drillo. Den lange versjonen, Egil Drillo Olsen, blir for tungt og langt, mener han.

Mens han spilte på ’Enga, bodde Egil i Bygdø Allé, i samme hus som deres østerrikske trener, Anton Ploderer.
–  Ploderer kunne ingenting om fotball. Ingen ting, understreker han. – Det var sånn at når han begynte å snakke om taktikk, ble han stoppet av Bruno eller Henger’n: «Ti stille, Anton, detta ordner vi.» (Vi ler.) – Dette har du ikke noe greie på. Det var litt av et miljø.

Likevel forsvant Egil fra ’Enga etter sesongen 1967. Da ble han, som han selv sier, «av en eller annen merkelig grunn overtalt til å gå til Sarpsborg».
– Det var Harald Hennum, tidligere landslagsspiller, som trente Sarp, så jeg satt på med ham fram og tilbake til Oslo, hus’er jeg. Vi trente jo ikke mer enn tre–fire ganger i uka den gangen, vet du, ikke hver da’, så det var mulig å kombinere med studier.

Opp på barrikadene
Vi snakker nå om 1968, knyttede never og studentopprør. Egil stemte Rød Front og var en lesehest.

– Jeg leste mye. Veldig mye, sier han med trykk på veldig. – Jeg tror jeg har lest alt av Albert Camus for eksempel, da jeg studerte fransk, på originalspråket, på fransk. Alt Camus har skrevet.

Camus, fransk emigrant fra Algerie, filosof og forfatter, kom fra fattige kår, vant Nobelprisen i litteratur og var i likhet med Egil i hans yngre år, medlem av det Sovjet-vennlige kommunistpartiet.

Egil selv ble sympatisør av ml-bevegelsen etter hvert, (akkurat som undertegnede).
– Jeg gikk jo på Blindern i den mest politiserte tida, var i studentersamfunnet og stemte Rød Front naturligvis – uten å være veldig aktiv. Det va’kke mulig nesten å ikke ha politiske meninger på den tida jeg gikk på Blindern.

Egil hadde debutert på landslaget i 1964, men da østerrikeren Willy Kment, kjent som en stram og autoritær trener, overtok landslaget i 1967, ble han svartelistet også der. Kment hadde ikke sansen for venstreradikalere. Da den tidligere landslagskeeperen Øivind «King Kong» Johannesen overtok som landslagstrener etter Kment i 1970, ble Drillo hvitvasket, kom tilbake på landslaget og spilte alle de åtte landskampene i 1970-sesongen. Til sammen fikk han 16 landskamper.

1968 – et avgjørende år for norsk fotball
Men tilbake til 1968, et år som skulle få avgjørende betydning både for verden og fremtidig norsk landslagsfotball: Egil var ferdig med både fransk og tysk mellomfag og fast bestemt på å studere tysk hovedfag. Hadde dette skjedd, ville vi neppe hatt en norsk Drillos-epoke. Han påpeker igjen tilfeldigheten. Han oppdaget plutselig et interessant nytt tilbud. Oppe ved inngangen til idylliske Nordmarka, ved Sognsvann, skulle de starte det de kalte Norges idrettshøgskole, en oppfølger av Statens gymnastikkskole. Egil slengte inn en søknad – og kom inn.

– Jeg har aldri planlagt noe, vet du, alt har vært så tilfeldig. Jeg tenkte jeg skulle til sjøs, men så ble det realskole. Jeg begynte å studere for å slippe militæret, ikke for å studere. Jeg var heldig som fikk plass på det første kullet på idrettshøyskolen. Alt er tilfeldigheter, påstår han.

Kall det gjerne tilfeldigheter. Likevel kjenner undertegnede at dette er litt nedsnakking av seg selv. Det har nok ligget en intellektuell spire og nysgjerrighet bak hans skritt framover i livet, der tilfeldighetene er kombinert med store ærgjerrige ambisjoner og en hjerne med stor intellektuell kraft.

Idrettshøyskolen var toårig, og i det første kullet gikk det to klasser. Den ene var innrettet mot lærerutdanning, der mange ble gymlærere etterpå. Egil gikk i klasse med mange toppidrettsutøvere blant annet håndballspilleren Karen Fladseth, skihopperen Ingolf Mork, bandylandslagsspilleren Eivind Steenstrup og langrennsløperen Lorns Skjemstad.

Det gikk opp et lys for Drillo
– Idrettshøyskolen har helt opplagt betydd mye for meg, det var morsomt, spennende;  og jeg trivdes fra første stund;. to jævlig fine år, for å si det sånn. Jeg hadde egentlig aldri vært så veldig intellektuelt anlagt (nedsnakking, undertegnedes merknad) og bærer jo preg av klassebakgrunn jeg også, men plutselig skjønte jeg at fotball kunne forskes på. Kanskje var det mulig å bli enda bedre til å spille fotball hvis du forsket og fikk masse kunnskap…? Det var en helt ny tanke!

Så da han var ferdig med grunnutdanningen i 1970, gikk han videre og ble spillende trener for Frigg sammen med en annen intellektuell idrettshøyskolestudent, raddis og landslagskollega, Per Pettersen. Egil fortsatte samtidig med hovedoppgave på idrettshøyskolen, deretter ble han høyskolelærer, fra 1981 førsteamanuensis, men allerede i hovedoppgaven fra 1973 kalt «Scoringer i fotball», stemplet han inn med sine første analyser og forskningsresultater.

Det er lett å se at hovedoppgaven har Drillos fotballfilosofiske signatur, for eksempel at det er viktigere hvor ballen er enn om det er ditt eget lag eller motstanderen besitter den. Videre at ballen skifter eierlag svært ofte og at det scores sjelden etter at et lag har hatt ballen i en lang periode. Han konkluderer med at over halvparten av alle scoringer kommer etter at et lag har hatt den i to trekk eller færre, og det får ham til å reflektere over «breakdown-perioden», altså det tidspunktet der ballen skifter eier.

Alt dette hang fortsatt med ham da han ved juletider 1990 etter tre kampers prøvetid og tre seirer, kunne gratulere fotballforbundet med ansettelsen av seg selv som fast landslagstrener for et land som ikke hadde vært en fotballnasjon siden 1930-årene.

Fotball i to faser – angrep og forsvar

La oss ta et skritt tilbake og si noe om fotball.

Fotball består av to faser, angrep og forsvar, akkurat som i krig. Og det er mange metaforer, ord og uttrykk som knytter krig og fotball sammen. To hærførere, kapteiner, leder hver sin lille hær som fører midtbanekrig, skyter og duellerer. Det var dette som pirret Egil Olsen, da han nærmet seg slutten av 20-åra. Hvordan kan et lag forsvare seg best mulig og hvordan kan det angripe mest mulig effektivt? Her var det snakk om å finne våpen som skapte mål fremover og en forsvarsmur bakover.

Egil liker ikke å kalle backrekka «forsvaret» og spissene «angrepet», fordi det blir en sammenblanding med de to fasene i fotball, forsvar og angrep. Hans tese er at hele laget enten angriper eller forsvarer seg. Med alle mann – eller kvinner. Det er ikke noe som ene og alene tilfaller det som på folkemunne kalles «forsvaret», men som Egil kaller «den bakre fireren» eller «backrekka».

To personer har betydd mye for den teoretiske utviklingen av Drillo-stilen, begge engelskmenn; George Curtis for det defensive spillet, forsvarsarbeidet og soneforsvaret og Charles Reed for det offensive spillet, scoringer og gjennombruddshissighet.

La oss starte med det defensive.

Driblefanten som fant en forsvarsmur
Til Norge kom soneforsvaret med George Curtis, Rosenborg-trener i 1969 og 1970. I 1969 sto Rosenborg uten trener, og RBKs formann, Eldar Hansen, dro over til England for å få tak i en ny. Av det engelske fotballforbundet ble han anbefalt Curtis, som akkurat hadde avsluttet trenergjerningen i California-klubben San Diego.

Curtis, tidligere Arsenal-spiller og paradoksalt nok driblefant som Drillo med lave defensive fibre, var en av dem som hadde vært med på å utvikle en ny forsvarsmodell i fotball under ledelse av den engelske landslagssjefen med et navn like bunnfrossent som en norsk skøytebane, Winterbottom. Den engelske modellen skilte seg fra den tyske ved at de forsvarte soner eller områder i stedet for markeringsforsvar eller mannsoppdekning. Modellen hadde han prøvd ut med vellykket resultat med San Diego i USA i 1968.

Curtis ble ansatt og tok seriegull med Rosenborg i 1969 med målmaskinen Odd Iversen på topp og den tidligere Nidelv-spilleren Harald Sunde som tilrettelegger. Det er i Curtis’ første møte med Rosenborg-spillerne at den legendariske replikkvekslingen med Odd Iversen finner sted. Curtis holder frem en ball og sier: «This is a ball», hvorpå Iversen repliserer: «Du må itj gå så fort frem.»

I 1969-sesongen vant Rosenborg serien, Iversen banket inn 26 av Rosenborgs 36 mål, mens laget slapp inn 15 mål på 18 kamper. Veldig bra i begge ender, altså. Men det er sesongen etter, 1970, da radarparet Iversen og Sunde var forsvunnet til Mechelen i Belgia, at både Nils Arne Eggen og Egil Olsen for alvor fattet interesse for soneforsvaret. Rosenborg ble ikke bedre enn nummer 2 og Curtis fikk sparken. Men likevel var det to karer som tidligere hadde stuet seg sammen i en Mini Morris som elsket forsvarsspillet.

– Vet du hvor mange mål Rosenborg slapp inn den sesongen eller, spør Egil?

– Ja, de scoret 15 og slapp inn 5 på 18 kamper, svarer jeg.

– Ja, det er riktig. Det er kanskje deg jeg har det fra? Det syns jo vi var jævlig spennende. I Frigg prøvde Per og jeg å utvikle soneforsvaret. Vi var opplagt altfor statiske, men vi lærte jo etter hvert.

Soneforsvar – mindre rom til å angripe
Egil mener at den største fordelen med soneforsvar er at det er lettere å demme opp for gode driblere enn i et markeringsforsvar, for du gir dem mindre rom til å angripe.

– Det er også en kollektiv måte å forsvare seg på i motsetning til markeringsforsvaret, mann mot mann, som er en individuell tilnærming, sier han. – Det funker utmerket med markeringsforsvar, hvis du er bedre enn motstanderen over hele banen og vinner de aller, aller fleste én mot én-duellene. Men i et markeringsforsvar gir du ofte ballfører mer rom pga. manglende sikring. Det ser du tendenser til i soneforsvaret også, hvis stopperne blir stående sentralt uten å sideforskyve. Da blir backene overlatt til seg sjøl i nærheten av sidelinja og kan ikke gå tett på motstanderen. Så det å utvikle gode førsteforsvarere om når de skal gå tett og når de skal gi rom, er veldig avgjørende i soneforsvar. Det var vi nok ikke så klare på i starten.

Egil hopper fram i tid, til fotballen i 2018, og det er neppe overraskende at han trekker fram Atlético Madrid som et lag som spiller etter hans hjerte, ikke minst når det gjelder førsteforsvarere. (Førsteforsvareren er den som alltid er nærmest ballføreren på motstanderlaget.)
– Jeg ser jo mye fotball på tv, veldig mye spansk og engelsk fotball, og Atlético Madrid står meg nærmest. Defensivt registrerer jeg at selv de kan gjøre strukturelle feil i soneforsvaret, men de kompenserer jo enormt med intensiteten og at de har så enormt gode førsteforsvarere. Enormt gode førsteforsvarere, gjentar han for å understreke. – De er vel kanskje verdens beste lag defensivt. Defensivt, en ny understrekning.

– Og så varierer Atlético presset fra høyt til lavt. De er så kyniske også, fordi laget er blitt så gode til å ta stoda i kampen. De spiller helt annerledes når de leder 2–0 enn når de ligger under 0–1. Veldig forskjellig tilnærming til spellet! Med trykk på veldig forskjellig. – Den kynismen har vi mye å lære av.

Intens gjenvinning – den siste nyskapningen
Egil mener at den viktigste nyvinningen de siste årene er betydningen av gjenvinning når laget ditt mister ballen.

– Da er det utviklet en helt vanvittig intensitet i forsøket på vinne tilbake ballen de første sekundene, spesielt utviklet av Barcelona og Atlético, sier han.

– Tenker du på at det «å eie ballen» også er en måte å forsvare seg på?

– Ja, når du leder, hvis det ikke er noe poeng å lage mål. Du ser jo at Atlético også begynner å trille ball på egen halvdel når de leder 2–0. Men hvis hensikten er å score mål, er jeg ganske overbevist om at det å benytte ubalanse hos motstanderen er helt avgjørende. Det er klart at det finnes lag som ikke er så opptatt av ubalanse, men dette er lag som har så individuelt gode spillere at de gang på gang kan skape målsjanser på en motstander som er i etablert forsvar, men det er unntaka.

– Det er sagt at for å spille tiki-taka-fotball, slik Barcelona og det spanske landslaget spilte i ekstrem form for noen år siden, så må du ha et lag der hver eneste plass er dekket av spillere som er blant de 50 beste i verden. Da kan du vinne uansett spillestil.

– Ja, helt klart. Det er helt riktig. Men så er jo spørsmålet om de ikke ville ha vunnet uansett – også om de hadde spilt gjennombruddshissig. Det får vi aldri svaret på.

Egil har også sagt at hvis han hadde ledet Brasil med gjennombruddshissig fotball, så ville de ha vært et bedre lag. – Tenker du slik i dag også?

– Jeg tror, med Barcelona på sitt beste, det var jo de som skapte teorien om possession-orientert fotball (ballbesittelse), og mange prøvde å etterligne det. Men vi får jo aldri svar på hvordan det hadde gått, hvis det samme laget hadde prøvd med mer gjennombruddshissighet, og nå spiller jo Barcelona mye mer fremoverretta enn de gjorde på sitt verste eller beste. Kall det hva du vil – best eller verst. Nå har de jo en trener også som står for en helt annen filosofi.

De fleste mål scores etter brudd
Hva så med det offensive spillet? Da Drillo i 1987 dro til verdens første kongress for «Science and Fotball» i Liverpool, var han kommet langt i sine teorier om scoringer i fotball, og på kongressen la han fram sitt vitenskapelige arbeid om scoringsperioden under fotball-VM i Mexico i 1986, der blant annet Maradona hadde scoret «med Guds hånd». Under kongressen ble han gjort oppmerksom på det omfattende forskningsarbeidet til engelskmannen Charles Reep, som fra 1951 til 1998 analyserte hele 12 000 scoringer.

Drillo hadde funnet den store godteposen.

Den gang 79-årige Reep, som etter hvert ble en god venn av Drillo, satt med et materiale som både underbygget Drillos forskning og ga nye innfallsvinkler.

– Reep har betydd mye for meg, sier Egil. – Han hadde materiale som understøttet teoriene om gjennombruddshissighet og det enkle faktum at det laget som har ballen flest ganger innenfor motstanderens straffefelt, som regel vinner kamper.

Reep oppsummerte tidlig i 1990-årene at hele 80 prosent av målene kom etter tre pasninger eller færre. Tallene den gang var basert på 9175 mål og hvert eneste spark og hendelse i kampene der scoringene kom.

Flaks er en undervurdert faktor
Reep hadde ett poeng til, som Drillo hadde fundert på, men lagt til side, nemlig at tilfeldigheter (random chance), flaks, kan avgjøre fotballkamper, som Reep formulerte slik: «Anything can happen in any time in any match.» Det er blant annet årsaken til at storlagene vinner serien oftere enn cupen. De kan tape én kamp, men er stabile over tid. Gjennom det fant Egil ut at stang inn / stang ut-effekten var reell.

– Flaks er en undervurdert faktor, sier Egil i dag. – Du kan tape sjansestatistikken 1–15 og likevel vinne kamper. Det er faktisk mulig, sier han, og henviser til at han i den første perioden hadde flaks i de uavgjorte bortekampene mot England (1–1) og Nederland (0–0). Og motsatt: Hjemme mot Finland i VM-kvaliken i 1997 vant Norge sjansestatistikken 9–2, men kampen endte 1–1. I bortekampen senere på høsten vant Norge sjansestatistikken 7–5, men Norge vant 4–0. – Tilfeldighet, flaks og uflaks, mener Drillo.

En kuriositet fra Reeps materiale er at lag som vant 4–0 eller mer, ofte tapte den neste kampen. Sannsynligvis skjedde dette fordi de følte seg overlegne og viser hvor lite et lag kan slippe seg ned for å tape.

Løp for livet med motstander i ubalanse
Et av de viktigste tesene til Egil Olsen om gjennombruddshissig fotball var det han i 1990 kalte «breakdown» – eller «ubalanse», som han kaller det i dag. Der har Egil mye på hjertet, og det er såpass “to the point” at jeg gjengir hele resonnementet, i et avsnitt langt som i en Fløgstad-roman.

– Når det gjelder angrepsfilosofien min, er det sentrale utnyttelsen av ubalanse. Vinner du ballen gunstig og motstanderen er i ubalanse, er jeg tilhenger av at det skal gå veldig fort i lengderetning. Det skal tas skikkelige initiativ, ikke med løp, men med sprint. Det er der den største motsetninga går i angrepsfilosofi. Det er noen som er pasningsorientert og opptatt av at «vi skal styre spillet». Slå gjerne ballen tilbake der den kom fra og gi motstanderen mulighet til å komme i balanse både én, to og tre ganger etter at de er kommet i ubalanse. Jeg har diskutert dette med folk som er tilhengere av det som kalles pasningsorientert fotball, som sier: «Hvis du styrer kampen, har du den fordelen at motstanderen må løpe og løpe, og du sliter dem ut og så åpner det seg flere og flere muligheter etter hvert.» Men jeg føler meg ikke sikker på og har ikke sett veldig klare tall på det heller om det laget som er veldig opptatt av, ja, å holde ballen i laget, om det løper noe særlig mindre enn det laget som prøver å få tak i den. Spiller du veldig lavt og med liten avstand mellom ledda, så trenger du ikke å løpe noe særlig, selv om motstanderen har ballen i 70–80 prosent av tida. Du trenger ikke å bli sliten i det hele tatt omtrent. Men hvis du spiller veldig høyt og jager og jager og aldri får tak i ballen, kan det være et poeng. Jeg er tilhenger av å utnytte ubalansen, kanskje først og fremst når det gjelder overgangsspill, men også mot etablert forsvar, særlig hvis du møter en motstander som individuelt er bedre enn dine egne spellere. Da blir det veldig viktig. For hvis du møter et lag som har bedre spellere, er min erfaring at det er vanskelig å skape noe mot et etablert forsvar og da må du ta de mulighetene du har når ubalansen er skapt. Alle er enige om at hvis det er grov ubalanse, må du komme til avslutning så fort som mulig, men det er veldig sjelden at en motstander er i svak ubalanse. Da må du ha kunnskap om fotball for å tolke de situasjonene, hvor ubalansen er der. Og da må du lære opp spellera slik at de får det i ryggmargen at når ubalansen er der, skal det kjøres. Jeg har møtt motargumenter om at det skal koste så jævlig mye å ta de derre overgangene og utnytte ubalansen hver gang du har muligheten. Det føler jeg meg ikke så trygg på. Klart det koster litt, men med det treningsgrunnlaget de har i dag, er jeg ikke så sikker på at det koster så veldig mye mer enn det å holde ballen mye i laget med veldig mange støttepasninger og at du aldri tar ubalansesituasjoner. Det kan være veldig behagelig å holde ballen i laget, men hva som er mest effektivt, er jeg ikke i tvil om. Det interessante er at det er mange lag i Spania som er ganske fremoverretta og tar ubalansen nesten hver gang. I større grad enn i Premier League i England faktisk. Det er synsing, men jeg ser såpass mye spansk og engelsk fotball at jeg tror det er empirisk riktig … Det er forskjell i Spania også. Det er et par–tre lag der som er veldig pasningsorienterte, men alle de store lagene, Barcelona, Real Madrid og Atlético Madrid er ganske fremoverretta.

En langemann fra Stryn
I juni 1993 re-debuterte en høy, tung og litt treg mann fra Stryn på landslaget, noe som fikk følger for Norges angrepsspill. Han hadde fått to landskamper seks år tidligere, og nå fikk han en ny sjanse som innbytter i en privatlandskamp mot Skottland som endte 0–0. Hans navn var Jostein Flo og han skulle få en pasning oppkalt etter seg, flopasningen. Diagonalpasningen fra back til høyre kant ble første gang slått av høyrebente Pål Lydersen på venstreback i en privatlandskamp mot Portugal i februar 1993 – og medførte umiddelbar suksess. Drillo hadde registrert at sidebackene ofte var små. Hva med å plassere langemann Flo på kanten og la ham heade ballen inn i feltet? Da ville ballen få en perfekt vinkel for en målgivende pasning og midtbanespillerne kunne komme på løp og skyte. Men var det Drillos eneste våpen?

– Noen påstår at landslaget under din første periode bare slo langt og at midtbanen bare så ballen som fløy over dem. – Hva sier du til en sånn påstand?

– Det er feil – helt feil. For det første begynte vi å slå den langpasningen systematisk først da Jostein Flo kom inn på laget. Det var i 1993 – tross alt starta jeg i 1990. Før det var ikke langpasningen sentral i det jeg sto for heller. Derfor profitterte vi på å slå langt, fordi vi hadde Jostein Flo, men i den siste perioden min hadde jeg ikke noen Jostein Flo der og derfor ble det slått mye mindre langt enn i den første.

Egil påpeker også systematikken bak utviklingen av flopasningen.
– Vi registrerte ofte at gode backer gikk i kroppen på Jostein, og da gikk ballen over både backen og vår spiller. Dermed skjønte vi at vi måtte ha tre posisjoner i forhold til duellen. Det var selve duellen Jostein gikk i, det var rommet bak Jostein og rommet mellom duellen og goalen, altså i scoringsposisjon. Vi ble anklaget for at dette var feigt, men det er tvert imot. Du flytter opp veldig mange spellere når du slår den langpasningen. Så egentlig er det en veldig dristig måte å spelle på. Det hadde jo også med motstand å gjøre. Når vi møtte veldig god motstand, skapte vi ikke all verden og da var langpasningen effektiv. Da ble det sjelden brudd imot og vi fikk ofte gjenvinninger i tillegg.

– Tøys at jeg er imot tekniske ferdigheter
– Du har også vært beskyldt for at du mener at spillere ikke trenger store tekniske ferdigheter …?

– Det er bare tøys, selvfølgelig. Jo bedre ferdigheter du har, jo bedre er det naturligvis. Men en landslagstrener klarer ikke å påvirke det i særlig grad. Du kan selvfølgelig ta ut folk med mer eller mindre tekniske ferdigheter, men herregud, jeg hadde jo spellere med store ferdigheter både i den første og andre perioden. Det er noe med komplementære ferdigheter også, vet du. Du må ha spillere som kan litt forskjellige ting. Du kan ikke ha ti Myggen på et lag – eller ti Jostein Flo for den saks skyld! (Vi ler.)

– Den kanskje beste kampen under deg og provet på gjennombruddshissighet var da dere slo Brasil 4–2 på Ullevaal. Ingen av målene kom etter langpasninger, og dere spilte gjennomgående hurtig gjennom midtbanen.

–  I den kampen starta vi med at vi skulle spelle så høyt som mulig i ett kvarter, for det er det veldig få lag som gjør – spesielt mot Brasil. Deretter gikk vi over til å spelle skikkelig lavt.

Etter 17 minutter ledet Norge 2–0 og la om til lavt press.

– Det fant Brasil aldri ut av, og vi fikk store målsjanser også etter at vi gikk over til å presse dem lavt. Ellers har jeg veldig lita tru på at du kan endre ting underveis. I pausen kan du selvsagt gjøre noe. Jeg ble spurt om hvor stor mulighet du har til å påvirke spillestilen underveis, og den er veldig liten. Men du kan gjøre en avtale før kampen, at etter 15 minutter så skifter vi helt. Får du det som en plutselig idé etter 15 minutter, ligger du tynt an.

– Men det finnes jo trenere som står på sidelinja og veiver med armene og kan påvirke kampen psykisk. Atlético-trener Diego Simeone er jo en slik person. Han tror jeg har påvirkningskraft på spillerne i løpet av kampen.

Egil ler. – Ja, det er mulig.

– Formasjoner? – Ganske uinteressant!
Hva så med formasjonens betydning? I sju av de ni første kampene med Drillo som landslagssjef, spilte landslaget i en 3–5–2-formasjon. Det store skillet kom under landskampen mot Nederland på Ullevaal i september 1992. Etter at Norge tok ledelsen i det niende minutt og Nederland utlignet minuttet etter, la Egil om til 4–5–1. Han innså at forsvarsverket ble for veikt med tre bak. Med unntak av den følgende kampen, mot San Marino, der han igjen var tilbake til 3–5–2, fordi motstanden var svak, spilte Drillos 1 nesten utelukkende 4–5–1, med noen unntak av 4–4–2 fra 1992 til 1998 og fire kamper med 3–5–2, tre av dem privatlandskamper og alle endte med seier. I dag mener Egil at en ikke må bli for opphengt i formasjoner og at det egentlig er ganske uinteressant.

–  Jeg er ingen formasjonstrener, sier han. – Formasjon er jo bare interessant defensivt, en tallformasjon for hvordan du forsvarer deg. For med en gang du går i angrep, løser jo formasjonen seg opp. Det er ingen som spiller med fire bak offensivt, for ofte er jo backene med på vei fremover, og da er plutselig formasjonen 2–3–5 eller noe lignende. Det gir liten mening offensivt, og da står vi igjen med det som gjøres defensivt. Da vil jeg påstå at det knapt er noen som spiller 3–5–2. Det samme med 4–3–3. Der blir det veldig fort 4–5–1 eller i hvert fall 4–4–2. Jeg vet at det er noen trenere som er klare på at vi skal spille 4–3–3, men der er ikke jeg.

– Nils Arne Eggen er jo på den. Det har jo nesten vært vedtatt på årsmøtet i Rosenborg at de skal spille 4–3–3.

– Fagermo er også der. «Helt til jeg dør, spiller vi 4–3–3.»

– Poenget er at 4–3–3 veldig lett omgjøres til 4–5–1 når du skal forsvare deg.

– Ja, der er vi enig.

Bort fra Drillo-stilen med By Rise?
Personlig mener jeg at Drillo i hans andre periode ble for lite pågående i forhold til spillerne og spillestilen, kanskje fordi hans assistent sto for en helt annen type fotball. Flere kamper i hans andre periode hadde ikke Drillos signatur. Jeg har lurt på hva det skyldes.

– Var det slik at du ble påvirket av assistenttrener Ola By til å gå litt bort fra den tidligere Drillo-stilen?

– Han var nok i større grad uenig i den stilen enn jeg var klar over. Det har jeg sett i boka hans. Mange av spellera var i miljøer der pasningsorientert fotball var veldig utbredt, så jeg sleit en del med det. Det var et par fæle landskamper der vi spilte ballen frem og tilbake, så jeg holdt på å gå i spinn. Jeg var nok ikke bevisst nok på at det måtte jobbes mer med spellera for å få dem til å bli så gjennombruddshissige som jeg ønska. Det var lettere i den første perioden fordi … det har vel litt med typene å gjøre det også. Jeg hadde flere voksne ledertyper i 1990-årene enn jeg hadde i den siste perioden. Jeg hadde fire–fem spellere som utmerket godt kunne ha vært kaptein, ikke sant. I den andre perioden var det ikke særlig andre enn Brede (Hangeland).

Klovner og konflikter
– Hva har størst betydning for et lag, er det dem som har intellektuell kraft, uformelle ledere eller dem som prater høyest?

– Det er i hvert fall ikke det siste. (Begge ler.) Du trenger i og for seg begge deler.

– Et muntrasjonsråd også kanskje?

– Klovn er viktig. Det hadde jeg særlig i den første perioden med Mini, men ikke så tydelig i den andre perioden. Jeg pleier å si at klovnen er viktig av to grunner. Det ene er at han bidrar til at folk kan senke skuldrene litt og le, selv om de skal spella det de sjøl trur er verdens viktigste fotballkamp. Men du har også det med motsetninger i gruppa, som kan være forstyrrende i et lag. Du kan ha folk som står på ytterfløyene politisk og du kan ha dypt religiøse og ateister. Det har jeg vel til og med hatt. Der kan også klovnen spille en rolle, fordi han kan ufarliggjøre, latterliggjøre og bidra til at den typen konflikter ikke blir ødeleggende. Jeg har vel aldri hatt klare problemer når det gjelder det der. Jeg har ikke det.

Likevel har det forekommet episoder som er blitt kjent for offentligheten.

– Er det noen som har forsvunnet ut av lagene dine på grunn av konflikter?

Egil rister på hodet: – Det var nære på i 1998 med Myggen og Henning Berg (som hadde sneket seg til noen pils for mye utenom arbeidstid. Undertegnedes anm.) Det er vel det nærmeste, for da ble det diskusjon om de skulle sendes hjem eller ikke, og det var også spellere som mente at de burde sendes hjem. Så den var ikke noe særlig gunstig. Jeg var tilhenger av at de ikke skulle sendes hjem (med trykk på ikke). Jeg har vært tilhenger av frihet under ansvar. Jeg har aldri hatt noen tru på veldig klare kjøreregler med hva som er lov og ikke lov og tilsvarende sanksjoner hvis de bryter lovene. Der vet jeg at det er trenere som er av en helt annen oppfatning, som er tilhenger av å ha helt klare kjøreregler.

– Aldri vært opptatt av ledelse
– Lagerbäck sa til meg i et intervju i Magasinet Norden at han er for retningslinjer, men ikke forbud, for med forbud blir det så store konsekvenser uansett.

– Jeg har aldri vært opptatt av ledelse, jeg, men har vært en veldig typisk fagmann. Jeg vet om trenere som er veldig menneskeorientert og noen som er veldig fagorientert, og jeg er jo det siste. Ikke det at jeg ikke bryr meg om mennesker, men det er faget som har vært i fokus for meg, ikke måten å leve på eller skape et miljø. Jeg har til og med fått ros for at jeg har vært så en så flink leder og flink til å skape et miljø, men det er noe jeg aldri har brydd meg noe særlig om.

Jeg ler.

– Men du har da klart å skape et miljø uansett, kanskje fordi du som person er litt avslappa også?

– Ja da, uten å ha vært særlig bevisst, så har jeg kanskje indirekte klart å skape et miljø. Det har jo litt med resultatene å gjøre det også. Det vi gjorde på 1990-tallet var et lite under resultatmessig. Da kommer det gode miljøet omtrent automatisk, i hvert fall mye lettere.

– Lagerbäck og jeg har samme filosofi
– Mener du at Lagerbäck og du står for akkurat den samme fotballfilosofien?

– At det er akkurat skal jeg ikke si, men vi er ganske mye på linje, ja. Jeg har vel aldri satt meg ned og diskutert veldig grundig med Lars, men altså; det jeg hører og det lille jeg har diskutert, så kan jeg ikke se at vi klæsjer eller at vi er tydelig uenig i noe som helst. Vi kan nok være uenig i nyanser, men likhetene er veldig mye større enn ulikhetene.

Egil ser konturene av noe nytt og spennende.

– Ikke minst ser det ganske lyst ut med tanke på at vi har såpass mange gode unge spellere; U21-laget, G 19, det ser jo ut til å vokse opp en generasjon landslagsspillere som kan bli svært gode. Det er det lenge siden jeg har sett maken til.

– Hva tror du er hovedårsaken er til at landslaget har gjort det så godt i de siste kampene?

– Jeg tror Lars også har slitt hele veien med det jeg slet litt med i den andre perioden, at det er spellere som ikke kjenner den måten å spelle på, så fremoverretta. Jeg snakka med Lars og sa jeg at «jeg regner med at du fremdeles syns at laget ditt er for omstendelig», og det var han helt enig i. Det er jo ikke han som vil ha det sånn. Det er hverdagen til spellera som slår igjennom. Det er ikke bare å knipse med fingeren og si at nå skal vi spella fremoverretta og gjennombruddshissig fotball. Det er en prosess du må igjennom, og i de siste kampene ser det ut som om spillerne har skjønt poenget. Spillet har vært veldig fremoverretta i de fire siste kampene og alle har endt med seier.

Til slutt: – Hva skal egentlig til for å vinne fotballkamper?

– For å vinne fotballkamper må du finne hva som er dine sterke og svake sider, både kollektivt lagmessig strukturelt – og individuelt. Og det samme med motstanderen. Så må du finne en måte å spille på som er optimalt i forhold til motstanderens sterke og svake sider og ditt lags sterke og svake sider. Du spiller jo fotball i forhold til motstanderen hele veien. «Vi spiller vårt spill uansett», er det dummeste jeg hører. Du spiller jo i forhold til motstander, altså hvis motstander har kjempestort bakrom og du har en lynrask spiss, så bruker du jo det bakrommet, ikke sant. Hele veien dreier det seg om å gjøre det som er optimalt og mest fornuftig i forhold til motstanderen.

Fra bunnlag til verdenstopp
Da er vi tilbake til utgangspunktet; David mot Goliat, de små nasjonene mot de store – og at ingen er uovervinnelige.

For hvordan kunne dette underet skje – at et bunnlag i Europa skulle klatre nesten til topps i verden? Spillerne selvsagt – og kvaliteten blant dem. Men uten Drillo ville det ikke ha vært mulig.

Hvor kommer genialiteten fra? Noe finner vi i Egils klassebakgrunn, noe finner vi i hans politiske tilnærming, (han innrømmer at han fortsatt stemmer Rødt, «mest på grunn av utenrikspolitikken»), noe i hans sans for Camus, men det meste i hans intellektuelle tilnærming og kunnskapstørsten.

Det er ingen tvil om at han kjenner seg igjen i Camus, nobelprisvinneren som kom fra fattige kår og som skapte seg en intellektuell framtid. Camus og Drillo er to filosofer fra arbeiderklassen som har klart å skape kunst på hver sin arena.

Uten å se dypt inn i svakhetene, kunne Drillo heller aldri ha funnet en strategisk styrke for å nedkjempe overmakten. Men det gjorde han.

Og skapte et eventyr fra virkelighetens verden.

Leve Drillo!