Når du ikke greier å forklare noe komplekst på en enkel måte, forsvinner troverdigheten. I denne utgaven har vi sett nærmere på den nye spillerutviklingssatsingen til Norsk Toppfotball (NTF). Prosjektet kalles «akademiklassifisering». Det er satt av 320 millioner kroner de neste seks årene som skal deles ut til klubbene innenfor NTF. Talentarbeidet til klubbene i de to øverste divisjonene skal gjennomgås, vurderes og belønnes. Men hvordan?
Vi har vært på besøk hos Espen Olafsen ved Toppfotballsenteret (TFS), som er ansvarlig for administrasjonen og gjennomføringen av prosjektet, og vi har snakket med flere ledere i toppklubber. Ingen greier å forklare det enkelt. Og det er ikke så rart: «Akademiklassifiseringen» er et svevende, byråkratisk og akademisk prosjekt. Målene for norsk fotball på herresiden er ikke nådd. Klubbene og A-landslaget kvalifiserer seg ikke for internasjonale turneringer. Noe må gjøres.
Spillerutviklingen må bedres. «Akademiklassifiseringen» er incentivbasert – desto flere kriterier en klubb kan dokumentere oppfylt, desto mer penger vil den få ut av potten. Klubbene skal få betalt for å arbeide med spillere helt nede i 13-årsalderen. Det er tydelig at man ønsker å sluse de beste unge spillerne tidlig inn i toppklubber – slik man gjør ved akademier i andre europeiske land.
Siden den første «milliardavtalen» med TV2 i 2005, har vi sett en økonomisk innsprøytning inn i toppklubbene som mangler sidestykke. Pengene som muliggjorde langsiktig og god drift, fikk motsatt effekt. Pengene forsvant i dårlig drift. Norsk fotball greide ikke å drive butikk. Selv med solide bidrag fra rike onkler, har klubbene presentert røde tall. Klubbene der dette kunne skje, skal nå ta et større ansvar for å heve norsk spillerutvikling.
Norske lag gjør det bra i aldersbestemte klasser internasjonalt. Det er i overgangen junior til senior resultatene svikter – her har toppklubbene hatt ansvaret for spillerne lenge.
I takt med at toppklubbene har styrket sin maktposisjon i norsk fotball, har pila pekt i gal retning både sportslig og økonomisk. Så langt er det ingenting som tyder på at NTF-klubbene er skikket til å løfte seniorfotballen.
På UEFAs klubbrankingliste er norske klubber på 38. plass, selv klubber fra Liechtenstein har sanket flere poeng enn norske lag i europacupspill i 2016/17.
Kritikere av det nye NTF-prosjekter frykter mindre klubber vil støvsuges for talenter. Norsk fotball gjør det dårlig på A-nivå for herrer, men vi er i verdensklasse når det gjelder deltakelse, mangfold og bredde. Hva skjer med treningsmiljøene og mangfoldet i breddeklubbene når de mest motiverte trenerne og de spillerne som er kommet lengst lokkes til et toppklubbakademi?
I forskningen er det ingen tegn på at tidlig selektering gir resultater. Tvert imot. Det snevrer heller inn tilfanget av talenter. Trenere er generelt gode på å identifisere ferdigheter, men i liten grad gode til å se potensial. Tidlig selektering fører til at mange talenter glipper. Å selektere 13-åringer og yngre gir ikke mening. De beste modellene ligner Odd- og Rosenborg-modellene – der spilleren får utvikle seg sammen med sin vennekrets i sitt lokalmiljø, samtidig som de får hospitere på et høyere nivå.
Motvekten til Odds tilnærming, finner vi i England. I 2011 startet prosjektet Elite Player Performance Plan (EPPP) – en akademiklassifering av klubbene i Premier League og Football League. EPPP har medført støvsuging av talenter fra mindre klubber, med nedleggelse av småklubbers akademier som resultat. EPPP har sørget for at de største klubbene vokser i størrelse og viktighet, uten at resultatene har stått i stil. Verken engelske spillere eller landslaget har blitt bedre. Dette er scenarier som ikke er helt ulike det kritikerne av NTFs akademiklassifisering ser for seg kan skje i Norge.
Vi er for at toppklubbene investerer i spillerutvikling, men ikke dersom resultatet er et inngrep i en fotballkultur med 370 000 spillere og 30 000 lag.
