Krig, sigaretter og blendene fotball

Tekst Sasa Ibrulj
Oversatt av Lars Johnsen

Miroslav «Ćiro» Blažević tar ikke bare pauser mellom setninger, men også midt i en setning. «Asanović», sier han lavt med lurt smil.

– Da han fikk ballen og løp ut mot venstre, snudde jeg meg mot staben min.

Han flytter sigaretten litt nærmere munnen og tar et drag, han trekker ikke røyken langt ned i lungene, bare et kort og raskt trekk.

– «Det der kommer til å bli mål», fortalte jeg dem.

Hen hever stemmen, han roper nærmest. Han banner. Blažević banner ofte.

– Mål, jebote. Jeg visste at Aimé Jacquet var tom for ideer. Han visste ikke hvordan de skulle bryte ned spillet vårt, det har noen av spillerne hans fortalt meg i ettertid. Jeg vet han var fortvilet, at han tenkte vi var for gode til å la oss knekke. Jeg, derimot, hadde fortalt spillerne at vi skulle gi Frankrike juling.

Han tar en pause.

– I dét øyeblikket Asanović mottok ballen, fortalte jeg resten av trenerteamet at vi kom til å score. Han fintet venstre, og visste at Davor Šuker lå til høyre. Jeg visste at han visste det. Vi hadde trent på det, det var spillmønsteret vårt. Og Šuker scoret en perle.

Han blir stille et øyeblikk, stirrer ut i luften, og trekker pusten.

– Šuker scoret. Jeg trodde kampen var ferdig.

Det var semifinale mot Frankrike i Frankrike i 1998. Det var spilt ett minutt av andre omgang. Og Kroatia ledet 1-0.

Et landslag blir født
Høsten 1990 var Jugoslavia preget av kaos. Josip Broz Tito hadde vært død i ti år og den nasjonalistiske retorikken blant lederne i de jugoslaviske republikkene – Slovenia, Serbia, Kroatia, Montenegro, Makedonia og Bosnia – var på sitt verste. Det var tydelig at landet var på vei mot oppløsning, noe som kom til syne på landets fotballstadioner. Forbundet hadde utestengt Zvonimir Boban fra VM i 1990 fordi han hadde angrepet en politimann som banket opp en Dinamo Zagreb-supporter under de famøse Maksimir-opptøyene før Dinamos kamp mot Crvena Zvezda (Røde Stjerne) den sesongen.

Kroatene ønsket desperat å bli en selvstendig nasjon. De ville at verden skulle høre deres stemme. Franjo Tuđman, den viktigste kroatiske politikeren, som senere ble landets president, var fullt klar over rollen fotballen kunne spille. Derfor ville Kroatia høsten 1990 møte landet som var den best mulige motstanderen på det tidspunktet, USA – verdens viktigste stormakt i kamp mot et land som ennå ikke var anerkjent som selvstendig nasjon.

En slik kamp kunne uansett ikke spilles uten godkjennelse fra det jugoslaviske forbundet i Beograd, og det var de mildt sagt lite interessert i. Heldigvis for kroatene var generalsekretær i det jugoslaviske forbundet Anto Petrović – en kroat. Han skrev under på godkjennelsesdokumentet, dog uten å ha fullmakt til det. FIFA godkjente kampen. Forbundet truet spillerne basert i hjemlig liga med suspensjoner, for å stoppe dem fra å si ja til å spille. Laget besto derfor av utenlandsbosatte spillere. Aljoša Asanović, den gangen i Metz, scoret det første målet i en kamp Kroatia vant 2-1. Et kroatisk landslag var født.

Tuđmans tennispartner
I månedene som fulgte fikk Kroatia selvstendighet, men det ble også startskuddet for en brutal borgerkrig, som stengte det jugoslaviske landslaget ute av EM i 1992. I tillegg gikk alle de nye landene glipp av kvalifiseringen til VM i 1994. Kroatia spilte sin første kamp om poeng i kvalifiseringen til England-EM i 1996. Franjo Tuđman var blitt landets president. Han oppførte seg som en diktator og hadde også en hånd på rattet i fotballen. Etter hans ønske skiftet Dinamo Zagreb navn, først til HAŠK Građanski, deretter til NK Croatia Zagreb. Tuđmans favoritt-trener var Miroslav Blažević. Han fikk jobben som landslagssjef.

Blažević hadde skapt seg et navn på 1980-tallet. Som aktiv hadde han vært en middelmådig midtbanespiller for Dinamo, FK Sarajevo og NK Rijeka, før trenerkarrieren startet i Sveits. I 1980 var han tilbake i Jugoslavia, som Dinamo-trener. Etter to år som sjef på benken, vant han seriemesterskapet, klubbens første etter en ligatitteltørke på 24 år. Ćiro, som han ble kalt, var ikke kjent som noe taktisk geni. Det var peptalken som var hans styrke. Blažević roste spillerne sine så de trodde de var best i verden, samtidig snakket han konstant om motstandernes feil og mangler. Han trakk seg aldri fra en krangel. Han var en høylytt populist som alltid visste hva han skulle si for å holde seg populær blant fansen.

Franjo Tuđman var en av hans største beundrere. Og følelsen var gjensidig. Blažević omtalte Tuđman som «den største guvernøren i verdenshistorien». De spilte jevnlig tennis sammen. Blažević var medlem av Tuđmans parti, og satt også en periode i nasjonalforsamlingen, og var en høylytt forsvarer av Tuđmans kontroversielle politikk. Det kom ikke overraskende på noen at nettopp Blažević fikk jobben som landslagssjef i 1994. Han greide å unngå å få sparken da franske myndigheter arresterte ham for rollen han hadde hatt i kampfiksingsskandalen som involverte Olympique Marseille noen år tidligere. Som trener i Nantes skal Blažević ha vært en av dem som lot seg bestikke av Marseilles klubbpresident Bernard Tapie. Cirka en halv million franc skal han ha fått betalt, men anklagen ble frafalt da hovedvitnet plutselig trakk seg.

Personligheten til Blažević, og anekdotene om ham, gjorde ham til den perfekte sjefen for dette kroatiske landslaget, en gruppe individualister og rebeller som trengte en sterk leder mer enn de trengte en fotballtrener. Laget besto av nøkkelspillere fra det jugoslaviske landslaget som hadde vunnet U20-VM i 1987. Zvonimir Boban scoret det avgjørende målet i finalen mot Vest-Tyskland. Robert Prosinečki var turneringens beste spiller. De fremtidige kroatiske landslagsspillerne Robert Jarni, Dubravko Pavličić, Igor Štimac og Davor Šuker var også i troppen. Den erfarne keeperen Dražen Ladić, den fantastiske spissen Alen Bokšić og Slaven Bilić, en av datidens mest talentfulle midtstoppere, var gode tilvekster i denne gruppen bygget på vinnerlaget fra 1987.

Stor i kjeften som han var, lovet Blažević at Kroatia skulle vinne EM i England i 1996. De vant kvalifiseringsgruppen foran favoritten Italia og gikk gjennom sin EM-gruppe med stil. Det ble 1-0 mot Tyrkia, 3-0 mot Danmark, før de tapte mot Portugal da Blažević hvilte alle sine beste spillere. Blažević ønsket å unngå å møte Tsjekkia i kvartfinalen. Han ville heller møte Tyskland. Med tap mot Portugal, fikk han ønsket oppfylt. Kroatia var det beste laget mot tyskerne, men tapte 2-1. Klinsmann scoret på en billig straffe. Štimac ble utvist. Blažević mente de hadde blitt frastjålet europamestertittelen han hadde lovet folket hjemme. Han kom med en ny lovnad: «Faen ta det her. Nå vinner vi VM i stedet.»

Hatet treneren, elsket laget
Kroatia startet VM-kvalifiseringen godt, før det snudde. Åpningsseieren mot Bosnia-Hercegovina ble etterfulgt av tre hjemmekamper på rad uten seier. Supporterne ønsker hodet til Blažević på et fat. Laget hang ikke sammen. En sen Davor Šuker-scoring i kampen mot Hellas i Thessaloniki reddet sjefens jobb. På tross av to sliteseire, 3-2 mot Bosnia og 3-1 mot Slovenia, var lagets skjebne i andres hender.

I Peter Schmeichels hender.

Mindre enn to år etter Šukers ydmykende mål etter en lobb mot Schmeichel under EM, spilte dansken en av sine aller beste kamper i Athen. Hellas måtte vinne. Men Schmeichel tok alt. Danmark vant gruppen, Kroatia ble gitt en livline, i form av playoff mot Ukraina.

Ingen av playoffkampene går inn i historiebøkene som velspilte. Kroatias stilte i sin vante 3-5-2-formasjon, men slet stort med å skape noe, på tross av at de hadde en midtbane spekket med kreative spillere. Slaven Bilić and Goran Vlaović scoret for kroatene. Skepsisen var likevel stor før returkampen i Kiev. Blažević ble buet av banen i Zagreb.

Olimpiyskiy stadion i Kiev var smekkfull. Ukraina jaktet også sin første VM-deltakelse som selvstendig nasjon. Det tok fem minutter for Andriy Sjevtsjenko å utnytte en feil fra keeper Dražen Ladić og sette inn 1-0. Alen Bokšić utlignet etter 27 minutter på et skudd via en ukrainsk spiller. Fra da av ønsket kroatene bare å få tiden til å gå. Det endte 1-1, og ukrainerne var svært misfornøyd med hvordan dommer Rune Pedersen hadde ledet kampen. Hjemme i Kroatia var atmosfæren merkelig. Folket mislikte Ćiro Blažević, men elsket laget.

Stor i kjeften
Keeper Dražen Ladić er en klubblegende i Dinamo Zagreb, men gjorde mange store feil. I kvalifiseringen hadde han spilt direkte dårlig, og scoret et lattervekkende selvmål mot Bosnia. Likevel, Blažević stolte på ham. Han var god på strek og hans gode reaksjonsevne skulle bli gull verdt i kampene som kom. I typisk storkjeftet Blažević-stil, mente den kroatiske treneren at han var en fotballvisjonær, at han hadde oppfunnet 3-5-2, og derfor forble han tro mot den formasjonen. Slaven Bilić og Igor Štimac var bærebjelkene bak, mens Zvonimir Soldo bekledde sweeperrollen. Både Robert Jarni på venstresiden og Mario Stanić på høyresiden var hurtige og gode med ball. Kreativiteten på midten var likevel lagets største styrke. Kapteinsbindet ble båret av Boban, en naturlig leder som bosset midtbanen. Hans vinnervilje, tillært i Milan, smittet over på resten av laget. Aljoša Asanović var mindre bevegelig enn Boban, men enda mer kreativ. Han hadde et unikt blikk, og var en god når laget skulle forsvare seg – han visste akkurat når han måtte gjøre en «professional foul» for å drepe motstanderens fremdrift.

Helt foran hadde laget to av de beste spissene landet noensinne har produsert. Hurtige Alen Bokšić var en perfekt partner for Davor Šuker, en «rett plass til rett tid»-type, hele tiden i bevegelse i boksen ventende på det rette øyeblikket.

– Dette laget var rett og slett fantastisk, mener Blažević.

– Laget hadde alt jeg kunne ønske meg. Alt. Lidenskap, patriotisme, sult og ferdigheter. De var rebeller. Flere av dem røyket. Mange drakk. De elsket en tur på byen, men jeg visste hvordan jeg kunne kontrollere det, jeg visste hvordan jeg skulle sveise dem sammen.

– Men viktigst av alt, min sønn

«Min sønn» er et uttrykk han bruker om alle han snakker med.

–…var at vi var gode. Veldig gode. Luka Modrić er god. Kanskje den beste Kroatia noen gang har fått frem. Men jeg er usikker om han hadde fått plass på laget, i hvert fall ikke i førsteelleveren. Dette laget var unikt, det var skrudd sammen av verdensmesterdeler. Det sier jeg deg!

98-lagets virkelige diamant var Robert Prosinečki, en kjederøyker av seksti-om-dagen-typen. Ikke spesielt rask, men velsignet med magiske drible- og pasningsføtter. Han var Dinamos vidunderbarn, men ble ikke vurdert som god nok av Blažević, og gikk derfor til Crvena Zvezda i Beograd. «Han kan reise hvor som helst. Om han blir noe mer enn en middelmådig spiller, skal jeg spise diplomet mitt», sa Blažević den gangen. Prosinečki viste seg å være noe bedre enn middelmådig, og var selvskreven i Kroatias VM-tropp. Men Blažević spiste aldri diplomet.

Revansjen mot Tyskland
Arrogansen og selvtilliten hans hadde begynt å irritere befolkningen. Kjærligheten til laget vokste, mens følelsen for Blažević gikk motsatt vei. Laget spilte ikke godt i forberedelsene til VM, men Blažević fastholdt at laget kom til å vinne. Ingen hadde tro på ham, med unntak av dem han trengte at trodde på ham: spillerne.

– Vi trodde på han, forteller Slaven Bilić

– Han pleide å gjøre narr av motstanderne. Han bannet. Han fikk deg til å se deg rundt i garderoben, og da så du at du var omkranset av virkelig gode spillere. Da begynte du å tro.

En skade på Alen Bokšić var et slag i ansiktet. Boban, Prosinečki og Bilić var også skadeplaget. Men de ble også tildelt en porsjon flaks. Argentina var en tøff gruppemotstander, men de to av lagene i gruppen var VM-debutanter – Jamaica og Japan. Og Kroatia åpnet mesterskapet mot Jamaica. Kroatenes VM-nerver var over da Prosinečki scoret et litt heldig mål. Det som egentlig var ment som et innlegg, ble i stedet en scoring. Kroatia vant 3-1.

Fire dager senere, på en glovarm dag i Nantes, slet kroatene mot Japan. Boban satt på benken på grunn av skade. Prosinečki fant ikke rytmen på banen. Davor Šuker fikk flere store muligheter til å score, men bommet. I motsatt ende av banen holdt keeper Dražen Ladić laget inne i kampen med viktige redninger. Tolv minutter før slutt scoret Šuker. Han fikk ballen i 16-meteren, dempet ballen og skjøt. Ikke veldig hardt, men Japans keeper Yoshikatsu Kawaguchi hadde vekten på feil bein og rakk ikke ned i tide. Kroatia vant 1-0 og var videre i turneringen.

Argentina overkjørte Kroatia i den siste gruppespillkampen. Men først hadde Blažević levert en legendarisk pressekonferanse.

«Jeg ville ikke ha byttet Davor Šuker med ti Batistuta-er. Jebo te Batistuta. Oversett det!»

At det ble tap, brydde ingen seg nevneverdig om. Laget skulle møte Romania om en plass i kvartfinalen. Det ble en historisk kjedelig kamp. Rumenerne hadde alle bleket håret og var like fulle av overdreven selvtillit og nervøsitet som kroatene. Kampen ble spilt i et fryktelig lavt tempo. Kroatene fikk en billig straffe – som Šuker måtte ta to ganger. Han målte pulsen, og satte ballen i nettet. Kroatiske spillere hadde vært for tidlig inne i boksen, mente dommeren. Šuker gjentok rutinen, og satte ballen i mål – i motsatt hjørne. 1-0 sto seg og Kroatia var i kvartfinalen.

Ekstrem varme preget Kroatia denne sommeren. Landet var akkurat ferdig med en brutal borgerkrig. Økonomisk gikk det ikke bra. Men ingenting betydde noe. Hele landet tok til gatene for å feire laget sitt. Etter kvartfinalen mot Tyskland i Lyon tok det fullstendig av. Tyskland hadde vært favoritter, men ett ord hadde preget forberedelsene: revansje. Kroatene mente fortsatt at de hadde blitt frarøvet en plass i EM-semifinalen to år tidligere. Det var tid for å slå tilbake.

Blažević hilste publikum med en fransk politihatt, som støtte til politibetjenten som hadde blitt banket og nesten drept av tyske hooligans i Lens. Lokalbefolkningen elsket ham. Kroatia ble manges favorittlag nummer to, det lille landet kapabelt til å gjøre noe stort. Franjo Tuđman besøkte troppen før kampen og ba laget «spille for nasjonen» før han tok plass på tribunen.

Tyskland startet best, men da Christian Wörns taklet Davor Šuker i det 40. minutt snudde kampen. Igjen var Rune Pedersen midtpunkt i en viktig kroatisk landskamp. Kroatene omringet ham

«Press? Jeg skrek på kroatisk. Daj mu crveni, daj mu crveni. Gi ham rødt! Men det var tydelig at han allerede hadde bestemt seg», har Asanović forklart.

Wörns ble utvist. Tyskland fortsatte likevel å angripe. Igjen var Dražen Ladić stødig i målet. Så scoret Robert Jarni sitt eneste landslagsmål, fra skrått hold og lang avstand. Goran Vlaović la på til 2-0 på et lignende skudd. Davor Šuker scoret 3-0. Hevnen var søt. Og Kroatia var i semifinalen. Der ventet Frankrike.

Hjem som helter

«Innøvd?», smiler Asanović under en dokumentarfilm om 1998-laget.

«Jeg ser for meg at han sier det. Men det var ikke noe vi hadde trent på. Det var ikke noe man øvde på. Du mottar ballen, ser lagkameraten inne i boksen, og slår ballen mot ham. Enkelt.»

Kroatia ledet 1-0 på Stade de France. De hadde taket på Frankrike og var på vei mot VM-finalen. Kunne det virkelig gå? Blažević var sikker. For ham var det over. Kort tid etterpå mistet Boban ballen rett utenfor 16-meteren. Lilian Thuram scoret etter pasning fra Youri Djorkaeff. Det var Thurams første landslagsmål. Fem minutter etterpå gikk Thuram på raid nedover høyresiden, lurte Jarni og skjøt. 2-1. Det var Thurams andre, og siste, scoring for Frankrike. var det over. Kroatia greide ikke reise seg, selv ikke etter at Frankrike fikk Laurent Blanc utvist.

Robert Prosinečki var ute i kulden etter to svake kamper i gruppespillet. Igjen viste Ćiro Blažević at han ikke stolte på den mest talentfulle spilleren Kroatia hadde fostret. Han ble byttet inn i det 90. minutt, da alt var over. Boban var skadet. Ryktene skal ha det til at Boban i pausen ba om å bli byttet ut. Ćiro beordret ham tilbake ut på banen. «Bare stå utpå der. Jeg trenger deg. Hva kan gå galt? Vi er tross alt best i verden», skal treneren ha sagt.

Men det gikk altså galt.

Kroatia slo Nederland i bronsefinalen. Prosinečki var blant de beste på banen. Davor Šuker scoret igjen og ble VMs toppscorer. Laget returnerte til Balkan som vinnere. Som Bilić en gang sa: «Kanskje er det bedre å bli nummer tre enn to, da har man til slutt vunnet.»

Hundretusenvis av mennesker møtte laget i Zagreb. Det var landets største øyeblikk. 20 år senere er Kroatia etablert som et lag som jevnlig kvalifiserer seg til mesterskap. Men av og til er det noen som tenker «hva om». Hva om Prosinečki hadde fått spille semifinalen? Hva om Boban hadde blitt igjen i garderoben? Hva om Blažević ikke hadde ansett kampen som over da Šuker scoret?

Hva om.