Kampen som skapte Liverpool

Etter tap både hjemme og borte mot Røde Stjerne i Europa, bestemte 
Bill (Shankly) og Bob (Paisley) seg: Liverpool skulle slutte å behandle 
hver fotballkamp som en krig, og heller holde på ballen.

Tekst Jonathan Wilson
Oversatt av Lars Sivertsen

Ikke alle revolusjoner finner sted i maktens korridorer eller på verdensbyers store samlingsplasser, men få av dem kan vel ha vært planlagt i mer usannsynlige omgivelser enn den som overtok engelsk fotball i november 1973. Revolusjonens episentrum var et trangt, vindusløst kott som lå i korridoren som leder til Anfields garderober. Her satte seks menn i gang en stilistisk forskyvning som resulterte i at engelske klubber regjerte i Europa på det sene 70- og tidlige 80-tallet, en dominans som kun ble stoppet av den traumatiske Heysel-katastrofen og den resulterende utestengelsen av engelske klubber.

Støvelrommet, som historien nå kjenner det som, var lite og avfeldig, og den ene veggen var dekket av kroker til spillernes fotballstøvler, samt lagbilder og toppløskalendere. Joe Fagan, Liverpools førstelagstrener under Bill Shankly, som mye senere også ble klubbens manager, hadde begynt tradisjonen med å diskutere kamper her etter at fløyten var gått for full tid. Rommet var også besmykket med øltønner, som de hadde fått fra formannen for Guiness Exports fordi Fagan tidligere hadde drevet bedriftslaget deres i den lille byen Runcorn sør for Liverpool. I begynnelsen var det bare han og Bob Paisley, som i de dagene var klubbens fysioterapeut, som møttes, men gradvis begynte også stadig flere fra klubbens trenerstab å komme innom. “Du får en mye mer omfattende diskusjon i støvelrommet enn i styrerommet,” sa Paisley. “Hva som foregikk forble mellom de fire veggene. Stedet hadde en viss mystikk.” Motstandernes managere ble invitert dersom de var villige til å dele informasjon og meninger om spillere, og til og med Elton John besøkte rommet i sin periode som styreformann i Watford. Legenden vil ha det til at da han ble tilbudt en drink, ba han om en rosa gin – men mottok en øl.

Bøttekott som database
Gradvis ble støvelrommet viktigere og viktigere, og det ble i praksis et bibliotek der trenere kunne referere til bøker der detaljer om trening, taktikk og kamper var loggført. I Winners and Losers: The Business Strategy of Football, hevder økonomen Stefan Szymanski og forretningskonsulenten Tim Kuypers at Liverpools suksess på 70- og 80-tallet var et resultat av deres organisatoriske struktur, og støvelrommet var en avgjørende del av denne. Shankly ble etterfulgt av Paisley, som ble etterfugt av Fagan, som ble etterfulgt av en annen mann fra “innsiden”, nemlig klubbens kaptein Kenny Dalglish. “Støvelrommet,” skrev de, “virker å ha vært en slags database for klubben, ikke bare for tall og fakta, men for klubbens ånd, dens holdninger og dens filosofi.” Det fantes en kontinuitet av tanker, og den ble bare brutt da Graeme Souness – som hadde forlatt Liverpool i 1984 – erstattet Dalglish i 1991. Det var også da Liverpools overlegenhet begynte å visne.

Men akkurat den novembermorgenen i 1973 var stemningen laber. Liverpool hadde dagen før blitt slått ut av europacupen av Røde Stjerne. Hadde det bare vært et nederlag ville det kanskje blitt akseptert: Gode lag beseires tross alt av og til av andre gode lag. Men dette var noe annet. Dette var en kamp der Liverpool var blitt, om ikke overspilt, så i hvert fall overlistet. Etter første kamp, på Marakana i Beograd, hadde man en følelse av at Liverpool hadde gjort akkurat nok. Liverpool viste mye av roen, men lite av formen de vant seriegull med forrige sesong, men var likevel relativt optimistiske med tanke på å nå kvartfinalen i europacupen.

Man var likevel bekymret over at, som Davi Lacey skrev i The Guardian “selv om sedvanlige kvaliteter som fysikk og utholdenhet var der, var mye av Liverpools spill deprimerende lite kreativt, spesielt sammenlignet med de slu, instinktive ferdighetene til motstanderen.” Tidlig i kampen hadde Røde Stjerne dominert ballinnehavet, men de var ute av stand til å avslutte angrepene sine. Til slutt, seks minutter før pause, fant de en vei gjennom. Vladimir Petrović, som nå er landslagstrener for Serbia, var arkitekten bak det hele – han lurte seg forbi Liverpools høyreback Chris Lawler og sprintet 40 meter mot mål. Pasningen ble slått innover i banen, der Vojin Lazarević hælflikket ballen videre til Slobodan Jankovic, som etter å ha utvekslet pasninger med Stanislav Karasi blåste ballen i mål bak Ray Clemence fra hjørnet av sekstenmeteren. Tre minutter etter pause la Vojslav Bogićević på til 2-0 etter at Liverpools offsidefelle sviktet totalt etter en kort korner.

Bill og Bob tar grep
En uke etter at England var blitt slått ut av VM-kvalifiseringen av Polen, virket det som om europacupen var i ferd med å bli revet ut av engelske hender av østeuropeisk motstand, men med 18 minutter igjen ble håpet tent. En corner fra Steve Heighway ble bare halvveis klarert av Røde Stjerne, og høyreback Lawler fikk sin oppreisning i form av en scoring med venstrefoten. Selv om Røde Stjerne hadde vært det beste laget, hadde de kun en ettmålsledelse å vise til, og Liverpool har bevist utallige ganger hvor lite det kan være verdt på Anfield.

Bill Shankly var en stor motivator og organisator, men ingen taktiker. Han pleide å overlate den siden av spillet til Bob Paisley, og den gangen han faktisk deltok på et ukelangt trenerkurs ved Englands nasjonale treningssenter i Lilleshall, kjedet han seg så mye at han dro hjem allerede på dag to. Men likevel hadde han fra den dagen han ankom Liverpool en veldig klar formening om den generelle stilen han ønsket å spille. I en artikkel i The Liverpool Echo fra desember 1959 het det at “Shankly er en disippel av spillet slik det spilles på kontinentet.” Dette krever kanskje en forklaring. I britiske øyne var resten av Europa en udefinert enhet som spilte fotball på samme måte – ved å slå pasninger fremfor å være direkte, med fokus på sluhet fremfor styrke, et inntrykk som ble skapt av de ymse europeiske lagene som turnerte England og avslørte engelsk fotballs tekniske begrensninger. Denne prosessen begynte med Østerrike i 1932, ble videreført av Dinamo Moskva i 1945 før den kulminerte i 6-3-tapet mot Ungarn i 1953.

“Spillere som ikke har ballen er, ifølge han, like viktig som spilleren som har ballen,” het det videre i Echo-saken. “Kontinental fotball er ikke den late manns måte å spille fotball på. Shankly vil sikte mot slike skarpe offensive bevegelser som de på kontinentet bruker til å skjære gjennom et forsvar som er “lukket” etter britiske standarder. Han vil drive sine spillere til å lære seg å ta imot ballen og bevege den videre i samme bevegelse. Han vil drive dem mot å utøve total beherskelse av ballen.”

Dette kan ha vært en overdrivelse, men Shankly la helt klart mye vekt på kontroll; får du til førstetouchen blir alt det andre så mye enklere, mente han. Paisley, som sto for det meste av treningen, krevde at ballen skulle spilles raskt, og grunntanken han drillet inn i laget var enkel: Hvert fraksjon av et sekund en spiller har ballen er en fraksjon av et sekund mindre for den neste spilleren. På treningsfeltet i Melwood satte han opp fire plater slik at de formet et kvadrat. En spiller ville så stå i midten og få baller kastet mot seg fra de fire hjørnene, og han ville få beskjed om han skulle ta de på direkten eller dempe de. “Først og fremst,” sa Shankly, “er målsettingen at alle kan ta imot ballen og gjøre de grunnleggende tingene i fotball. Ta imot, slå pasning … ta imot, slå pasning … hele tiden. I forsvaret ser du etter noen som kan få ballen under kontroll umiddelbart og slå en pasning fremover. Det gir dem mer rom og tid til å puste. Dersom du bruker tid, har motstanderen allerede sprunget tilbake bak ballen. Det er en veldig enkel tanke, og selvsagt en som er veldig økonomisk.”

“I Liverpool har vi ingen som løper inn i ingenmannsland, løper fra sin egen banehalvdel med ballen inn på motstanders banehalvdel. Dette oppmuntrer vi ikke i det hele tatt, det er tull. Dersom du får ballen for Liverpool ønsker du alternativer, flere valg … du vil ha minst to spillere å sentre til, kanskje tre, kanskje flere… Få tak i ballen, slå en rask pasning, så går den fra meg til noen andre og tilbake igjen. Du kommer kanskje ikke veldig langt, men motstanderens mønster endrer seg. Til slutt vil noen slippe gjennom.”

Stjernesmell på Anfield
Laget som vant seriegull i 1964 spilte i en ortodoks W-M-formasjon, men Shankly var klar for å gjøre endringer. Sesongen etter skulle Liverpool møte Anderlecht i andre runde av europacupen kort tid etter at England hadde spilt treningskamp mot det belgiske landslaget – med sju Anderlecht-spillere i startoppstillingen. Shankly var på Wembley for å se kampen, og så at offensive spillere som Paul van Himst og Jef Jurion ville utgjøre en trussel også mot Liverpool. I oppgjøret mot Anderlecht var det beslutningen om å bytte til røde shortser – det var den første gangen Liverpool spilte i helrødt – som vakte mest oppsikt, men vel så viktig var det at en angrepsspiller ble ofret til fordel for å bruke Tommy Smith som en ekstra midtstopper, et tidlig tilfelle av et engelsk lag som brukte fire mann i forsvar.

Dette vitnet om en viss fleksibilitet, en bevissthet om at den engelske måten ikke var den eneste måten å gjøre ting på, men Paisley innrømmet at “vår tilnærming var litt panisk. Vi behandlet alle kamper som en krig. Britisk fotballs styrke lå i kamp om ballen, men de kontinentale tok det fra oss ved å lære seg å avskjære pasninger.” Liverpool hadde blitt most 5-0 av Ajax i Amsterdam-tåken i 1966, men da skyldte Shankly på uflaks.

Fem år senere spilte Liverpool uavgjort 0-0 hjemme mot Bayern München i Cupvinnercupen, og de tapte returoppgjøret 3-1. Det resultatet, og spesielt måten Bayern hadde spilt på Anfield, ga resonans. Sakte, men sikkert begynte Liverpool å endre seg. Revolusjoner har alle et kritisk øyeblikk, et tidspunkt da en grense er blitt krysset og ting aldri kan bli det samme igjen, men det oppstår aldri spontant – det finnes alltid en prosess. “Vi ble utsatt for all verdens utenlandske metoder i sesong etter sesong, og vi tjente enormt på det,” sa vingen Ian Callaghan. “Vi var det første britiske laget som sentret ballen som de kontinentale, som spilte seg ut bakfra på den måten de alltid hadde gjort det. Etterhvert som tiden gikk, la spillerne merke til større og større vektlegging på arbeid med ball på treningsfeltet, og mindre utholdenhetstrening. Det handlet hele tiden om ballberøringer, ballen var alltid, alltid målet. Dette var uhørt i Storbritannia på denne tiden.”

Cup-exitene mot Ajax og Bayern fikk kanskje noen til å stille spørsmål, men etter nederlaget mot Røde Stjerne gikk det ikke lenger an å ignorere realiteten: Det ble anerkjent at dette var et seriøst problem. Dette var ikke et slumpetreff, det var ikke et nederlag mot en av de mektige europeiske klubbene, dette var et nytt tilbakeslag i et tilbakevendende mønster. Kanskje Englands mislykkede forsøk på å kvalifisere seg til VM påvirket stemningen, og førte til at man stilte spørsmål ved de engelske metoder generelt. Det var bare sju år siden England hadde vunnet VM, men mangelen på suksess i Europas fremste klubbkonkurranse indikerte at de fysiske og organisatoriske kvalitetene som lå til grunn for den triumfen ikke lenger var tilstrekkelige. Liverpool arrangerte et møte i støvelrommet, og for en gangs skyld var Shankly tilstede. Det var også Fagan og Paisley, som fikk selskap av Ronnie Moran, reservelagstreneren, Tom Saunders, sjefen for spillerutvikling og sjefstrener Reuben Bennett, en dyster skotte som var opptatt av disiplin, og som var kjent for sin tendens for å gi skadde spillere beskjed om å gni vekk smertene med en stålbørste eller en kippers.

Den engelske syken
Det var ikke akkurat krisesamtaler, men temaene de diskuterte var fundamentale: Hvorfor var Liverpool, som var så dominerende i hjemlig liga, så sårbare i Europa? Til tross for bakteppe av engelsk underprestering, sier det mye om Shanklys perfeksjonisme at han så et problem i det hele tatt. Tross alt, Liverpool hadde vunnet UEFA-cupen sesongen før etter å ha slått Borussia Mönchengladbach 3-2 sammenlagt over to finaler. Men i årene før den triumfen hadde Liverpool røket ut av Europa mot lag som Ferencváros, Athletic Bilbao and Vitória Setúbal. Kanskje ikke lilleputtlag, men helt klart ikke Europas elite heller. Om UEFA-cuptriumfen mot Gladbach tydet på at Liverpool hadde funnet en løsning, viste tapet mot Røde Stjerne sesongen etter at det ikke var tilfelle.

“Det er et bra lag,” sa Shankly etter den første kampen, “selv om våre fans ikke ville betalt for å se fotballen de spiller.” Kanskje var det en del av hans bravado, hans forsøk på å få laget sitt til å føle at de var best i verden, men utsagnet røret også ved en viktig sannhet. Engelske fans reflekterte ubevisst den engelske fotballkulturen, de krevde at ballen skulle spilles fremover. De ville ikke se ryddig pasningsfotball – de ville ha drama, spenning og angrepsfotball. I The Football World påpeker Steven Wagg at “teknokratiet” kom sent til britisk fotball, og viser til at Dinamo Mosvka under deres vellykkede englandsturné i 1945 ble fordømt. I deres fokus på “finslig” pasningsspill og samarbeid føltes det at “maskulinitet så vel som individualitet” var blitt spottet. Dette forble tilfelle helt frem til åttitallet, da Graham Taylor i 1983, etter å ha sett sitt Watford-lag bli slått av Sparta Praha, påpekte at intet engelsk lag ville fått lov å spille med slik tålmodighet. Faktisk er murringen over Barcelona og hva Arsène Wenger har kalt deres “sterile dominering” av kamper beviset på at denne holdningen fremdeles holder stand.

Dedikert og dyktig
Men likevel var Røde Stjernes stil skapt på engelske idéer. Etter at hans karrière som spiller var blitt avsluttet av en skade, begynte Miljan Miljanić en lang trenerutdannelse. Som en del av denne kom han til England. Med en koffert full av hermetisk mat sov han i varebilen han kjørte for å spare penger. Han så dusinvis av kamper, og var spesielt betatt av 4-3-3/4-4-2-hybriden England brukte da de vant VM i 1966. Senere det året ble han ansatt som trener for Røde Stjerne, og han begynte å innføre det han hadde lært.

“Han så verdensmesterskapet i England og han kopierte det. Han kopierte en del av den brasilianske modellen for forsvarsspill, fordi i den brasilianske modellen gikk alltid en av forsvarerne fremover i banen når de hadde ballen,” forklarte midtbanespilleren Jovan Aćimovic. “Han følte dette var nyttig. Fansen likte det ikke først. De var vant til aktiv fotball og å prøve å vinne på den måten. Det var en betydelig endring, å kvele kampen mer og forsvare seg mer. Det tok nesten ett år før folk ble vant til det, media og fans.”

“Miljanić hadde en utrolig sult etter kunnskap og kjærlighet for fotball. Han jobbet med fotball 20 timer i døgnet. Han lærte seg selv, og han lærte oss også. Han var glimrende og metodisk. Senere utviklet han seg som en veldig kløktig taktiker, men det som var avgjørende var hans hunger etter innovasjon og kunnskap. Gjennom research fant han det han lette etter, og han klarte å gjøre oss til gode spillere og et godt lag.”

Shankly var kanskje ikke imponert av Røde Stjernes ballbesittende tilnærming i Beograd, men på Anfield gikk de enda lengre inn i denne typen taktisk terreng som engelskmennene ikke synes noe om. “I jugoslavisk fotballs historie har det alltid vært regnet som en stor hendelse når vi spilte mot engelske lag,” forteller Aćimović.

“Vi var unge i alder, men vi hadde erfaring. Vi kjente til vanskelige bortekamper. Selvsagt visste vi om Anfield og The Kop. Og vi var forberedt. En av våre hovedmål var å overleve de første 10-15 minuttene. Vi visste at på grunn av fansen ville det være et enormt press i åpningsperioden. Det var en av de sjeldne kampene der treneren traff med alt. Taktikken var perfekt. Det var tydelig at dersom vi spilte et åpent spill, ville våre sjanser for å slå Liverpool ikke være så store. Vi var trente for å unngå dette, for å gå med en tilnærming som satte trygghet først.”

Bogićević, som normalt sett lå som et midtbaneanker, ble brukt til å motvirke hodetrusselen fra Toshack, mens Kiril Dojčinovski markerte Keegan så tett at, som Lacey skrev i The Guardian, “det var som om han var hans siamesiske tvilling”. Røde Stjernes tilnærming var mer sofistikert enn bare å markere nøkkelspillere eller holde mange spillere bak ballen.

Tenkte trekanter
“Vår grunnleggende ide,” forklarer Aćimović, “var å holde dem unna ballen, å ha så mye ballinnehav som mulig og å holde den ute av vår faresone, så vi ikke ville komme i en situasjon der vi var under press. Vi trente på å lage trekanter og på å ha pasningsalternativer, og kanskje det forvirret dem litt, fordi vi ikke svarte på deres aktive spill med aktivt spill. Vi spilte avventende fotball, ofte bakover, med mange pasninger, veldig rolig. Jeg tror det var første gang vi gikk for denne hemmende tilnærmingen. Det var andre bortekamper der motstanderne tvang oss til å forsvare oss, men det var ikke vår hovedkarakteristikk. Slik jeg kan se det, er det nå den dominerende tilnærmingen. I dag er det et vanlig taktisk grep, men på den tiden, når du sentret ballen bakover, kom det protester og piping fra hele stadion.”

Men på Anfield satte publikum pris på hva Røde Stjerne holdt på med. Lacey rapporterte at “selv om det ikke manglet på hendelser som kunne gjort dette til en historie om uflaks – Bogićević reddet på streken tre ganger, keeperen Petrović fanget eller blokkerte en rekke skudd i de siste minuttene, og i følge tv-bildene klarerte en forsvarsspiller ballen etter den hadde vært over streken etter at Keegan hadde funnet veien forbi keeperen – så var anledningens sanne natur reflektert i den varme applausen de jugoslaviske spillerne fikk fra de over 40.000 tilskuerne etter kampslutt.”

“Liverpool”, skrev Lacey, demonstrerte “deres sedvanlige energi og entusiasme, men klart mindre kløkt og sluhet”, mens Røde Stjerne “produserte fotball av fundamental kvalitet og oppfinnsomhet”. “Sikkerheten i forsvar og den strålende distribusjonen fra Bogićević”, skrev han videre, “den frekke Karasi som kontrollerte ballen i de tetteste situasjoner, Aćimović sine mesterlige kreative berøringer og tempoet og teknikken til den ungdommelige Vladimir Petrović, ga alle et skattkammer av rike minner.” Keegan selv beskrev det som den beste kampen han noen gang spilte i.

Like etter en time var spilt fikk Miroslav Pavlović og Janković spilt ballen til Lazarević, som sendte ballen i krysset fra like utenfor sekstenmeteren og gav Røde Stjerne en 3-1 sammenlagtledelse. Lawler, som var bemerkelsesverdig målfarlig for en høyreback å være, reduserte med seks minutter igjen å spille, men etter at Thompson gav Aćimović en unødvendig dytt i kampens siste spilleminutt skrudde Janković det resulterende frisparket i mål. 4-2 sammenlagt, og kampen var avgjort. “Vi hadde mye flaks,” erkjenner Aćimović. “Vi scoret to mål fra utypiske posisjoner for oss: Et fra et frispark fra over 20 meter til venstre, og også Lazarević sitt mål var uvanlig. Han scoret 90 % av målene sine med hodet, og her satte han et flott langskudd.”

Kanskje hadde han rett, men måten de var villige til å holde på ballen og frustrere sine motstandere lærte Liverpool en viktig lekse. “Vi forsto [i oppgjøret mot Røde Stjerne] at det ikke var noe vits å vinne ballen om du endte opp med bakenden på bakken,” sa Paisley. “De beste europeerne viste oss hvordan man kontrer ut av forsvar effektivt. Tempoet i bevegelsene deres ble diktert av den første pasningen. Vi måtte lære hvordan vi kunne være tålmodige på den måten, og tenke over de neste to eller tre trekkene når vi hadde ballen.”

Spillende stoppere
Dagene der man hadde gode gammeldagse stoppere i forsvar var over, ble det avgjort i støvelrommet: Det var nødvendig å ha forsvarspillere som kunne spille fotball. Larry Lloyd, nettopp den typen forsvarsspiller de nettopp hadde erklært utdødd (selv om han senere fikk en usannsynlig renessanse med Nottingham Forest), var ute med en hamstringskade, så Phil Thompson – som i utgangspunktet var midtbanespiller – ble flyttet tilbake for å spille sammen med Emlyn Hughes i forsvar. “Det var en smart avgjørelse av sjefen og hans stab,” sa Thompson. “De var forut for sin tid. Plutselig prøvde vi å spille oss ut bakfra. Om det tok femti pasninger før vi scoret, vi brydde oss ikke.”

I fotballen i England på denne tiden mente man stort sett at forsvarspillere skulle klarere ballen, og angrep kunne begynne etter den første duellen var vunnet, så dette var en revolusjonerende tanke. “Europeerne viste oss at å bygge bakfra var den eneste måten å spille på,” forklarer Shankly. “Det startet i Europa, og vi tilpasset vårt spill hos Liverpool der vårt system alltid hadde vært kollektivt. Men da Phil Thompson kom inn for å spille ved siden av Hughes, ble det mye mer flytende og kanskje ikke så lett å identifisere. Dette satte et mønster som ble fulgt av Thompson og [Alan] Hansen i senere år.”

“Vi forstod i Liverpool at du ikke kan score hver eneste gang du har ballen, og vi lærte dette fra Europa, fra det latinske folket. Når de spiller ballen ut bakfra, spiller de i små grupper. Mønsteret for motstanderen endres ettersom de endrer seg. Dette gir rom for spillere som Ray Kennedy og Terry McDermott, som begge spilte for Liverpool etter jeg hadde dratt, som kan lure inn stikkpasningen.”

Shankly ga seg og ble etterfulgt av Paisley den sommeren. Før Liverpools kamp i Cupvinnercupen mot Ferencváros den følgende høsten, brukte Paisley – som Souness beskrev som “en fotballintellektuell” og sa at “hadde han vært mer artikulert, hadde han blitt hyllet som en av fotballens største tenkere og managere” – sin spalte i programbladet til å be fansen være tålmodige og til å forklare den nye og konservative metoden Liverpool ville bruke. “Det blir katt og mus en stund mens vi venter på at åpningen viser seg og stikkpasningen slås”, forklarte Shankly senere. “Det er enkelt og det er effektivt. Det tar også tid før tilskuerne blir vant til det.”

Det virket ikke den første sesongen. Liverpool gikk ut på bortemål, men i tiåret som fulgte resulterte den nye stilen i fire europacuper, og det var en lignende tilnærming som Nottingham Forest under Brian Clouch benyttet seg av da de vant to europacuper. Som så ofte før var det et tap som fokuserte sinnet og førte til radikal forbedring.

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER