4-4-2 har vært et merkenavn nesten like sterkt som fotballen selv. Men tidenes mest kjente formasjon lever i dag på lånt tid.
Tekst Lars Sivertsen
Rooney springer hjelpeløst mellom kjappe og ballsikre motspillere, og Gerrard prøver desperat å ta tak i kampen uten å lykkes. Samtidig står Fabio Capello på sidelinjen og lurer på hvor det hele gikk så fryktelig galt. Det er VM, og England er i trøbbel nok en gang. Akkurat det har vi sett før, men sjelden har vel kontrasten mellom det fremadstormende og det bakstreverske vært så tydelig. De tre løver vil nok igjen reise seg, men alt tyder på at deres favorittformasjon vil bli liggende. Etter ti år med omtrent komplett verdensherredømme, går det nå mot slutten for 4-4-2.
Historikk
Forløperen til 4-4-2 dukket opp i form av 4-2-4 formasjonen, en formasjon Brasil vant VM med i 1958 og 1970, og som ble svært populær i fotballverdenen utover 60-tallet. 4-2-4-formasjonen representerte et paradigmeskifte innen fotballtaktikk på minst to måter: For det første ble firebackslinjen introdusert, en innovasjon som seksti år senere fortsatt ikke har gått ut på dato. For det andre var det den første formasjonen der det krevdes at spillere, spesielt de to i midten, jobbet både offensivt og defensivt. Der spilleres rolle tidligere var fullstendig avgrenset til deres faste posisjon, krevde den nye 4-2-4-formasjonen taktisk bevissthet og samhandling. Dermed begynte også fotballens hovedfokus å dreie fra individet til kollektivet.
4-2-4 hadde, sin popularitet til tross, en åpenbar svakhet i form av en særdeles tynt befolket midtbane. En tidlig inkarnasjon av 4-3-3 formasjonen vokste frem enkelte steder for å utnytte denne svakheten, men å trekke ned vingene og danne den senere ikoniske 4-4-2 formasjonen var en enklere løsning. En overgang til 4-3-3 innebar en nokså fundamental omstrukturering av laget og spillemåten, mens ved å trekke ned vingene og gi de større defensivt ansvar løste man langt på vei problemet uten at det krevde noen voldsom omstilling. Det bør likevel nevnes at da England i 1966 vant VM i en slags 4-4-2, var dette med en tidlig variant av en såkalt diamantformet midtbane. Ettersom den manglet vinger, ble formasjonen døpt ”pingvinen” av britisk presse 4-4-2 ble en stadig mer populær formasjon etter denne triumfen. Fotballens tidligere nevnte dragning mot det kollektive, nådde et ubestridelig toppunkt i form av Arrigo Sacchi’s Milan-lag sent på 80-tallet. Sacchi, sannsynligvis fotballverdenens mest fremtredende skoselger, drillet sitt Milan i en ekstremt kompakt 4-4-2-formasjon som stod høyt og presset kollektivt på en måte som på den tiden var revolusjonerende. Når laget ikke hadde ballen, ville Sacchi at avstanden mellom spiss og midtstopper skulle være så liten som 25 meter, og på den måten komprimerte laget hans motstanderens spilleflate. Presset skulle settes inn høyt oppe i banen, og for å unngå at det enorme bakrommet ble utnyttet krevdes det ekstrem disiplin både i press og i posisjonering. Under Sacchi vant Milan Scudettoen i 1987/88, samt Europacupen i 1988/89 og 1989/90. Medaljen hadde likevel en bakside: Årevis med knallhard innarbeiding av struktur og taktisk disiplin på treningsfeltet slet på forholdet mellom trener og spillere, og det ble felt få tårer i gardroben på San Siro da Sacchi forlot Milan for å trene Italia i 1991.
Nøyaktig hvorfor 4-4-2 oppnådde en såpass voldsom popularitet over store deler av fotballverdenen er egentlig vanskelig å si. Nederlands ”totalfotball” vant mange fotballhjerter på 70-tallet med det som på papiret var en 4-3-3-formasjon, Diego Maradonas Argentina vant VM i 1986 i en 3-5-2-formasjon, og da Vest-Tyskland beseiret Argentina i VM-finalen i 1990 var det i en 5-3-2-formasjon med sweeper og vingbacker. I England stoppet imidlertid 4-4-2-filosofien opp nesten all annen taktisk utvikling gjennom hele 70-, 80- og 90-tallet. Hvorfor? Var det noe i formasjonens enkelhet og dens balanse mellom angrep og forsvar som appellerte til det engelske fotballfolket? Arsène Wenger forklarte det for bare et par år tilbake på sedvanlig vitenskapelig vis: ”Jeg mener 4-4-2 enkelt og greit er den mest rasjonelle formasjonen i de fleste tilfeller. Det er faktisk essensen av fornuft. Med 4-4-2 okkuperer 60% av dine spillere 60% av banen. Ingen annen formasjon dekker banen like effektivt”.
En av grunnene til at 4-4-2 fikk total dominans i akkurat England, kan videre være at det i England ikke finnes en særlig kultur for å se trenergjerningen som en akademisk disiplin. I England er det kun 140 trenere som har tatt UEFAs A-lisens, sammenlignet med for eksempel Spanias 750, og mens trenere i andre fotballstormakter som regel tar en grundig utdanning og jobber seg oppover systemet, blir eks-spillere i England ofte gitt trenerjobber uten å ha noen åpenbar kompetanse å vise til. Disse har, som Gabriele Marcotti forklarte i en tidligere utgave av Josimar, en tendens til å kun bruke formasjonen og spillestilen deres trenere før dem brukte. Altså, 4-4-2.
Norsk fotballkultur har et noe selvmotsigende forhold til 4-4-2-formasjonen. Norsk klubbfotball er full av eksempler på hvordan opptil flere generasjoner som har vokst opp med tippekampen fra England i de forrige tiårene har tilført en rekke engelskinspirerte momenter, og norske eliteseriekamper minner i dag veldig om oppgjør fra League One eller Championship. Likevel er det ikke til å komme unna at begge de to mest toneangivende lagene i nyere norsk fotballhistorie, Drillos Norge og Eggens Rosenborg, stort sett har holdt seg unna 4-4-2. Selv under landslagets storhetstid var det enkelte som ropte etter 4-4-2. Ironisk nok har Drillo vist seg langt mer tilbøyelig til å eksperimentere med dette nå i comebacket sitt enn han var på 90-tallet da formasjonen faktisk var den dominerende i fotballverdenen.
I svensk fotballhistorie spiller 4-4-2 en enda mer sentral rolle: I 1976 tok Roy Hodgson og Bob Houghton med seg det vi i dag ser på som en erkebritisk 4-4-2 filosofi til Sverige og henholdvis Halmstad og Malmö. De to vant fem av seks ligatitler i årene etter de ankom Sverige og det var under Houghtons ledelse at Malmö kom seg til finalen i Europacupen i 1979. Deres suksess gjorde mye for å endre tankegangen i svensk fotball og påvirket en hel generasjon svenske trenere. Faktisk har mange av de norske lagene som i senere tid har gjort relativ suksess med 4-4-2-systemet, gjort dette under ledelse av nettopp svenske trenere.
Et endelig vendepunkt?
Etter å ha dominert fotballverdenen i flere tiår, er 4-4-2 de siste årene gradvis blitt erstattet av andre formasjoner. Under sommerens VM var plutselig England den eneste av de store nasjonene som brukte formasjonen i sin tradisjonelle form. For det fikk England uttelling i form av to mål på tre kamper mot USA, Algerie og Slovenia, etterfulgt av en solid dose fotballmessig buksevann fra Tyskland. England fremstod som analoge løver i en digital jungel der rappfotede unge tyskere danset rundt i rom som tilsynelatende aldri kunne stenges av. Store deler av engelsk presse pekte på Fabio Capello som årsaken til alt det vonde, da han ikke brukte Joe Cole, ikke lot spillerne drikke øl og bare var generelt utenlandsk. The Guardians anerkjente taktikk-guru Jonathan Wilson på sin side gikk i en litt annen retning, ”Fremtiden for formasjonen som har dominert britisk fotball i 40 år ser blek ut,” skrev han. Han fikk støtte fra uventet hold i form av Michael Owen, som skrev i The Daily Telegraph at ”det finnes ingen i verden som kan overbevise meg om at de tyske spillerne er bedre enn våre” og konkluderte med at ”vi ble utspilt fordi vi ble slått taktisk”.
Etter å ha sett John Terry vise posisjoneringsklokskap som et lemen på en fjelltopp og Steven Gerrard til stadighet sparke ballen ut av banen uten åpenbar grunn, er det riktignok fristende å spekulere i at disse engelskmennene kanskje ikke er så gode som de selv og andre vil ha det til. Men ser man bort fra den påståelige tonen, har Michael Owen faktisk rett – på papiret var det svært lite som tilsa at Tyskland skulle rundspille England så til de grader.
Likevel gjorde tyskerne det. Når et stivbeint og idéfattig England ledet av en skrikende jernmann på sidelinjen blir feid av banen av et kvikt og bevegelig tysk lag ledet av en tenkende tysker, er det et megetsigende scenario. Dette er den moderne fotballen som en gang for alle demonstrerer at den gamle er gått ut på dato. Men hvorfor er Englands kjære 4-4-2 så utdatert – hva har skjedd?
Hollandske trekanter og det ekstra leddet
Hollands ”totalfotball” slik den ble utviklet på 70-tallet er mer en utopisk ideologi enn en praktisk fotballfilosofi. Likevel er det flere elementer fra totalfotball som i dag kjennertegner mye av den moderne fotballen, særlig da stor bevegelse uten ball og aggressivt press umiddelbart etter balltap. Johan Cruyff, kanskje filosofiens fremste eksponent, la også grunnlaget for Spania og Barcelonas høyst vellykkede ”tiki-taka”-stil da han trente sistnevnte mellom 1988 og 1996. ”Det går ikke an å spille dominerende fotball med 4-4-2,” sa Cruyff, og pekte på at et lag i 4-4-2 ikke er godt oppstilt for å danne pasningstrekanter, som er hjørnesteinen i Cruyffs fotballfilosofi.
Men hva så med Arsène Wenger? Wengers Arsenal spiller på sitt beste flytende fotball som i stor grad bygger på pasningstrekanter, men likevel hevder franskmannen at 4-4-2 er ”essensen av fornuft”. Hvordan kan dette henge sammen?
Forklaringen ligger i at Arsène Wengers 4-4-2 er milevis unna de rigide oppstillingene man normalt ser i England under samme tall. Arsenal-laget som gikk ubeseiret gjennom 2003/04-sesongen, for eksempel, brukte Dennis Bergkamp som en særdeles hengende spiss samt Robert Pires og Fredrik Ljungberg i nokså fremskjøvne kantroller. I praksis kunne man dermed heller snakke om en flytende 4-2-3-1-formasjon da Arsenal hadde ballen. At Thierry Henry ofte trakk ut mot venstrekanten fremfor å ligge sentralt som en tradisjonell enslig spiss, betyr at vi her faktisk også kan snakke om en forgjenger til den senere trenden med å spille uten noen ren midtspiss, slik Roma gjorde det i 2006/07 sesongen og Manchester United i 2007/08.
Når det gjelder akkurat Manchester United, så hevder Sir Alex Ferguson selv at han aldri har brukt 4-4-2-formasjonen. Det han sannsynligvis legger i den uttalelsen er at det alltid har vært en rollefordeling mellom spissene. Eric Cantona, Dwight Yorke og Teddy Sheringham hadde alle klare instrukser om å ligge bak spydspissen og formasjonen lignet heller da 4-4-1-1. Det faktum at alle tre spissene gjorde stor suksess i å utnytte dette mellomrommet viser at United i mindre grad enn mange andre engelske klubber var bundet til de tre stive leddene i 4-4-2-formasjonen. Akkurat den hengende spissen var en av faktorene som fikk klubber til å begynne å trekke tilbake i retning formasjoner med fire ledd. 4-4-2 med en flat midtbanefirer har ikke noe åpenbart defensivt svar på spillere som oppsøker mellomrommet mellom forsvar og midtbane, og spillere som Cantona, Bergkamp og Zola gjorde voldsom suksess i England på 90-tallet mye grunnet deres evne til å utnytte denne svakheten.
Mye for å stenge av dette mellomrommet begynte lag å spille 4-2-3-1 med to defensive midtbanespillere. Samtidig dukket det også opp varianter av 4-3-3, som formasjonen Jose Mourinho brukte til å forvalte Roman Abramovitsj’ millioner i Chelsea. Mourinhos 4-3-3 ble i praksis 4-1-2-3 med Claude Makelele som anker, og i en liga som fortsatt fokuserte mest på 4-4-2 var fordelen åpenbar. ”Dersom jeg har en trekant på midtbanen – Claude Makelele bak og to andre rett foran – vil jeg alltid ha en fordel mot en ren 4-4-2 der de sentrale midtbanespillerne spiller ved siden av hverandre. Fordi jeg dermed alltid har en ekstra mann,” forklarte Mourinho selv. Makelele var også en mester i å plukke opp disse hengende spissene som ellers terroriserte andre engelske forsvar. Cruyff så en slik 4-3-3 formasjon som den ideelle oppstilling for å danne pasningstrekanter. Man kan tillegge at også i 4-2-3-1 er spillerne naturlig godt posisjonerte for dette.
Begge løsningene har altså fire ledd, og representerer således en retur til det som var normalt før 4-2-4 formasjonen dukket opp på slutten av 50-tallet. Disse formasjonene med fire ledd tilbyr logiske løsninger på problemer med 4-4-2 formasjonen, samtidig som de åpner for best mulig utnyttelse av en av moderne fotballs minst kommenterte nyvinninger: Den nye offsideregelen.
Farvel til offsidefellen
Offsidefellen ble utviklet på 1920-tallet, da regelen fortsatt var slik det måtte være tre spillere mellom angripende spiller og motstanders mål, slik at man kunne henge igjen med en forsvarer pluss keeper når man satte offsidefellen. Det ble da vanlig å ligge igjen med en forsvarsspiller mens resten av laget stod skyhøyt, og når begge lagene gjorde dette ble det rett og slett veldig lite plass å spille fotball på uten at noen ble satt i offside. Både antall scorede mål og tilskuertall stupte, og i 1925 ble regelen justert i et forsøk på å snu trenden. Nå måtte det bare være to spillere mellom angriper og motstanders mål, og justeringen virket: Når man ikke kunne legge igjen en forsvarsspiller ble offsidefellen ble vurdert å være for risikabel og den forsvant i noen tiår før den begynte å dukke opp igjen på 1960-tallet. Sammen med press på ballfører, en annen taktisk nyvinning, førte offsidefellens tilbakekomst til at forholdene på midten av 60-tallet og utover ble dårligere og dårligere for kreative og skapende spillere fordi det nå var mulig effektivt å komprimere og avgrense spilleflaten. Trenden kulminerte i VM i Italia i 1990, av de fleste regnet som et katastrofalt mesterskap rent underholdningsmessig.
Det ble etter VM i 1990 bestemt at det var nok å være på linje med siste forsvarspiller for å være onside, noe som bedret situasjonen, men det var ikke før i 2005 at regelendringen som virkelig åpnet spillet kom. ”Å være aktiv” ble nå omdefinert: ”Med involvering i spillet menes å spille eller berøre ballen etter at den sist ble spilt eller berørt av en spiller fra samme lag,” og videre ble det bestemt det at dommer bare skal blåse dersom en spiller i offsideposisjon forstyrrer eller potensielt kommer i fysisk kontakt med motspiller. Men hvis spilleren ikke gjør noen av disse tingene, trenger ikke dommeren stoppe spillet.
I praksis gjør denne regelendringen offsidefellen til en selvmordstaktikk, da ballførere med blikk og klokskap vil la være å slå pasning på en spiller som har blitt satt i offside, og slår for eksempel heller pasningen mot en rask ving som da har enorme rom å utnytte mens forsvaret orienterer seg. Tallene støtter teorien: Det blåses stadig færre offsider. Og alle har i løpet av de siste par årene sett mål der en forsvarsfirer tror de har satt en angrepsspiller i offside idet en annen angrepsspiller dukker opp fra uventet hold og plutselig er alene med keeper. Uten offsidefellen å falle tilbake på har det lite for seg å flytte laget langt opp for å komprimere spilleflaten, slik for eksempel Arrigo Sacchis Milan gjorde med enorm suksess. Resultatet er at spillet spres over et større område av banen og større rom åpnes opp.
4-4-2 er en formasjon med bare tre ledd. I et fotballklima der du kan komprimere spilleflaten kan de to leddene med fire spillere være nærmest ugjennomtrengelige. Men når spilleflaten utvides, vil et lag i 4-4-2 enten strekkes ut og etterlate store mellomrom, eller det kan måtte gi fra seg initiativet i kampen og legge seg dypt. For lag med ambisjoner om topplasseringer i turneringer er ingen av disse to gode alternativer. Den seneste endringen av offsideregelen har sørget for at lag med tekniske og bevegelige angrepsspillere får bedre arbeidsforhold, mens lag i rigide 4-4-2-formasjoner får verre.
Effektive etternølere
Likevel er ikke 4-4-2 ensbetydende med fiasko. Fulham har gjort bemerkelsesverdige ting, klubbens størrelse tatt i betraktning, både i Premier League og Europaligaen. Alt dette under ledelse av Roy Hodgson, og med en formasjon og filosofi som ikke skiller seg nevneverdig fra det opplegget som Hodgson og Bob Houghton dominerte Sverige med på 70 og 80-tallet. Grunnen til at dette kan fungere såpass godt er, som vi allerede har vært inne på, at som defensiv formasjon kan 4-4-2 fortsatt ha mye for seg. Dersom man har en spillerstall som er villig til å bruke time etter time på treningsfeltet på drepende kjedelige posisjoneringsøvelser kan man, slik Hodgson har vist, drille et lag inn til et solid defensivt kollektiv. Har man dette defensive grunnlaget på plass er det fullt mulig å få inn nok mål i andre enden til å sanke poeng. Om metoden, som Hodgson har vært trofast mot i snart førti år, lar seg implementere i en storklubb som Liverpool, er en helt annen sak. Det kan bli interessant å se hvordan etablerte verdensstjerner reagerer på evige, og demoraliserende, gjentakelser på treningsfeltet.
Det finnes også andre klubber som fremdeles sverger til 4-4-2, som for eksempel Harry Redknapps Tottenham. Men dette kan nok i stor grad tilskrives en form for institusjonell treghet. Nesten alle engelske spillere er i dag oppfostret til å spille i 4-4-2, så tross taktisk underlegenhet kan formasjonen i noen tilfeller ha nytteverdi i at den gjør det lettere for engelske spillere å prestere.
Tilbake til fremtiden?
Man må alltid ha i bakhodet at spillestil alltid er overordnet formasjon. Det er lett å gå seg bort i tallkombinasjoner og glemme at måten de elleve spillerne på banen finner hverandre på som regel er langt viktigere. Samtidig er det ikke til å komme utenom at den rigide, erkebritiske 4-4-2 formasjonen, som Johan Cruyff sier, ikke legger forholdene til rette for det pasningsspillet Spania og Barcelona i senere år har erobret verden med. De to i midten av en flat firer vil alltid være sårbare mot midtbanekonstellasjoner som i større grad åpner for pasningstrekanter. Den nye offsideregelen har i praksis drept offsidefellen og gjort spilleflaten større, noe som igjen altså betyr at man i en 4-4-2 formasjon alltid vil ha problemer med å tette rommene, så sant man ikke ligger veldig defensivt.
Nevnte Arrigo Sacchi er en av stadig færre forkjempere for 4-4-2, og mener 4-2-3-1 formasjonens stadig stigende popularitet er et tegn på at spillere blir mer og mer spesialiserte. ”Individet har trumfet kollektivet”, er hans dom. Drillo hevder til og med at siden spillere nå blir mer og mer løpssterke vil formasjoner ha langt mindre å si i fremtiden. Dette er kanskje å gå litt langt, men det er ingen tvil om at bedre fysikk jevnt over betyr at lag må være mer fleksible, og det å kunne utnytte de rom som måtte åpne seg er viktigere enn å holde en bestemt formasjon. I en fremtid med mer flytende formasjoner blir anvendelighet, spilleforståelse og samarbeidsevne nøkkelkvaliteter for spillere. Sacchis frykt for at fotballen har dreiet helt tilbake til individet igjen kan altså virke noe overdreven.
Firebåndsformasjoner, større bevegelighet, mer flyt; alt tyder på at Capellos ydmykede England var det siste vi så til den stive 4-4-2 formasjonen på det høyeste nivået i denne omgang.
Man vet likevel aldri: Da England møtte Spania i semifinalen i U19 EM den 27. juli stilte de nemlig opp i sin klassiske, stive 4-4-2 formasjon, og ble følgelig rundspilt av tekniske og bevegelige Spania. Det kan altså tyde på at det skal mer til enn gjentatt offentlig ydmykelse for England skal makte å endre inngrodde vaner.
