Hvis det finnes et soundtrack til moderne fotball er det ikke korsang eller trønderrock. Det er house music. Vi har funnet ut hvorfor.
Tekst: Peter Amdam
Put your hands up! Put your hands up! Puts your hands up for Dirk Kuyt! He loves this city! Ta ta ta ta ta taaaa taaaa taaaa!” Liverpoolfansen synger taktfast idet nederlenderen entrer gresset på Anfield. Men det er ikke den sedvanlige ompa ompa-takten vi er vant med på tribuner her hjemme. Men 128 bpm (beats per minute), housemusikkens vanligste tempo, og lesten de har støpt Kuyt-sangen på er Fedde Le Grands “Put Your Hands Up For Detroit”. En av de siste årenes aller største househits. Et monster på dansegulv verden over. Og på tribunene i Liverpool.
Dette illustrerer minst to ting: At housemusikk har en solid innvirkning på fotballkultur, og at house kan anses å være velegnet for både å bekrefte og øke ballentusiasmen.
Fotball, drugs og dansemusikk. En kort historie
Skal du skjønne noe av dette fenomenet, må du selvsagt se til England. Det er snakk om arbeider-
klasseungdom, samhold, eskapisme, fotball og clubbing. “Hooligans”, “casuals”, “mods”, “soulboys” og så videre.
“Purple hearts”, amfetamin i pilleform, var den foretrukne piffen i tillegg til alkohol. På 70-tallet reiste hvit arbeiderklasseungdom, pent og sharpt kledd, arvinger etter 60-tallets modskultur – i Nord-England, gjerne i flokk, utenbys til svære soulklubber for allnighter-dansing, fest og slåssing. Ikke ulikt fotballfans. Hvis du bytter ut klubber som “Wigan Casino” med en hvilken som helst stadion, blir koblingen åpenbar. De fleste vet at det er mer enn bare de nitti minuttene med spill på banen som tiltrekker og trekker deg ut av ukedagenes trelldom og monotoni.
“Northern soul”-folket og fotballsupporterne var skeptiske til hippier (som de mente var overklassefolk som snobbet nedover), og deres psykedeliske drugs. Men da arbeiderklassegutten David Bowie ble Ziggy Stardust på midten av 70-tallet, ble syrebiter en aksepert diett, og det fortelles om garvede fotballpøbler iført sølvfargede platåsko og glorete nylonskjorter på tribunene. En frapperende tanke.
På åttitallet ble den tidlige ”casuals”-kulturen klarere definert med den velkjente svermingen for dyre designerklær – gjerne italienske – og minituøs opptatthet av stil og kleskoder. Og den selvsagte ølen som gjerne toppes med speed for å være enda mer tent med tanke på den ofte komplementære slåssingen.
Mange mener sjarmen forsvant fra tribune- og casualskulturen i løpet av åttiårene. Volden ble kjipere og politiet mer brutale. Klesstilen ble selvgjentagende. Men så skjer det altså noe. Summer of love 1989. Acid house. En ung DJ og fotballfan ved navn Paul Oakenfold, aktiv i “Chelseas Headhunters” – London-klubbens “firma” – drar til den da almenne partyøya Ibiza sammen med DJ-venner som Danny Rampling og Nicky Holloway. De oppdager ecstasy, “E”. Den nye housemusikken og balearisk festing. Men de lærte også idealene til balearene, dyrket frem av Ibizas mange hippies og kunstnere gjennom tiår. Da de vendte hjem etter ferien kom britisk popkultur til å bli forandret for alltid.
Europacup og kjærlighet Sommeren 1989 er altså “The Summer of Love”. Den virkelige summer of love vil flere hevde, da skillene mellom arbeiderklasse, studenter og overklasse en stakket stund ble langt grundigere utvisket enn på hippienes sekstitallssommer. Denne bondingen på tvers av vante sosiale skiller var selvsagt godt hjulpet av MDMA, methylenedioxymethamphetamine, ecstasy, “E”, pills, kjært barn har mange navn. Stoffet, som ved siden av en intens eufori også gjerne fyller brukerne med en følelse av “kjærlighet”, og av at alle menneskene rundt deg er dine venner og familie. Når man så fikk stemningen pisket opp av datidens acid house, var forbrødringen bokstavelig talt til å ta og føle på. Som syttitallets “Northern soul”-folk kunne man nå altså møte tusener av likesinnede, danse natta gjennom og smile, fordreid, til hverandre og spekulere i hvordan verden ville ha vært om alle menneskene, også politikerne, tok del i dette vidunderlige nye fellesskapet. Et yndet mekka på denne tiden var Danny Ramplings episenter av en acid house-klubb, “Shoom”, som først ble huset i en gym i Southwark i London. Norske casuals Josimar har snakket med, får andakt i stemmen når det snakkes om Ramplings klubb, selv om de er alt for unge til å kunne ha vært der. Men det beviser at historien gjenfortelles ennå, også her i landet.
Hvis du ser bort fra det nye motedopet, så var det også en annen faktor som gjorde dette forlokkende for fotballfans. Det var ikke lenger rockestjerner som sto på scenen og var fokus, men det var mengden, tilskuerne, raverne. Ravet med stor R. Det var fellesskapet som var selve attraksjonen. Crowden som var den virkelige stjernen. Livet og oppstandelsen lagde man sammen, dansende.
I årene som kom skulle den nye ravekulturen virkelig få fotfeste rundt omkring i England. Og resten av Europa, for den saks skyld. Ikke minst blant fotballfansen. Tidligere nevnte super-DJ og Chelsea-diehard, Paul Oakenfold, forteller i dokumentaren 24/7 at han på denne tiden begynte å legge DJ-bookingene sine dit Chelsea spilte bortekamper. Spilte Chelsea i Liverpool lørdag, passet han på å ha en spillejobb i de rødkleddes by fredag kveld.
Og housekulturen mikset med fotballfans, casuals, hjemme- og bortekamper skulle også avføde det enkelte refererer til som fotballens ”summer of love”. Mark Gilman har fulgt hooligans, casuals, fotballfans og dopkultur i England siden tidlig 70-tall (han er for ordens skyld forsker og tidligere til- knyttet Lifeline-prosjektet, og er nå regionsleder for National Treatment Agency for Substance Misuse) forteller at det store vendepunktet kom i 1990/91 da Manchester United endelig kvalifiserte seg til en europacupfinale, cupvinnercupfinalen som skulle spilles mot Barcelona i Rotterdam. I forbindelse med dette la tusener og tusener av unitedfans inn mange dagers opphold i Amsterdam. Flere netter med house og intens clubbing og raving. Møter med liberale holdninger til drugs, og et mer vennligsinnet politi. Gilman beskriver det som en religiøs åpenbaring for hardbarkede engelske fotballfans. Det var som om slåssingen med ett hadde mistet sin forlokkende stråleglans.
Derby crash. Derby love
Den 15. november 1991 var det klart for det tradisjonelle City-United-derbyet i Manchester, et derby som hadde vært ekstremt voldelig året før. Men sommeren ’91 hadde altså de mest breiale ladsene herjet rundt på house parties, henrykte til musikken og til det man kan anta var store mengder ecstasy. United- og City-lads side om side. Så også på den notorisk fuktige kvelden før det fryktede derbyet. En unitedfan forteller at han plutselig sto ansikt til ansikt med et menneske – i den grad en City-lad er et menneske for ham – som prøvde å drepe ham våren i forveien: ‘Well who’d have thought that we would be stood side by side the night before a derby game and there’s no trouble in any of us. It’s weird innit? It could never have happened before E… I stood at the sink pouring water over my head from a pint glass and looking at the size of my eyes and up behind me comes the City lad and he’s buzzing his tits off [on ecstasy] and he says; ‘This is better mate. This is better!’ And he was dead right it was better, much better!”
Fotballvolden gikk ned med over 50% det året og mange så grunn til en forsiktig optimisme. Men mot slutten av 1993 begynte det å skli ut igjen. Politiet anså det for langt viktigere å knuse ravekulturen enn fotballvolden. Gilman sier til Josimar at kvaliteten på den tilgjengelige ecstasyen falt betraktelig og gutta begynte med kokain og speed. Igjen. Dermed også med slåssingen.
Dette er et utdrag av artikkelen House of Football som stod på trykk i Josimar #1 2010.
