Loading
Støtt Josimar med valgfritt beløp! Vipps: 84433
Chiles landslagstrener Jorge Sampaoli – en selverklært Marcelo Bielsa-fanatiker – har følgende suksessoppskrift: Å angripe for å vinne og vinne ved å angripe. Men det viktiste stikkordet er likevel mot.
Chiles landslagstrener Jorge Sampaoli – en selverklært Marcelo Bielsa-fanatiker – har følgende suksessoppskrift: Å angripe for å vinne og vinne ved å angripe. Men det viktiste stikkordet er likevel mot.
Tekst Jonas Giæver
Etter et ydmykende nederlag satte daværende Sporting Cristal-trener Jorge Sampaoli seg ned for å skrive et brev. Ikke til ledelsen, ikke til fansen, men til Marcelo Bielsa. «Jeg sendte ham et brev for å be om unnskyldning. Jeg følte at jeg ikke klarte å forsvare det hans fotball står for, og at jeg hadde sviktet ham».
Da Jorge Sampaoli sin spillerkarriere fikk en brå slutt grunnet en kneskade, tok lidenskapen for fotball en ny vending. Oppslukt av spillet han selv hadde vært vitne til i Newell’s Old Boys, dedikerte Jorge Sampoli sin tid til Marcelo Bielsas fotball, som da var trener i klubben. Alt Bielsa skrev skulle leses, alle kamper nøye analyseres, fotballfilosofi pugges. Ved å delta på seminarer holdt av hovedpersonen selv, har han i ettertid innrømmet at han ordrett husket alt idolet hadde fortalt studentene sine. Han bestemte seg så for å bli fotballtrener selv. Som en disippel av Bielsas lære. «Jeg er en beundrer av Marcelos liv», har han uttalt. I dag blir argentinske Jorge Sampaoli av mange beskrevet verdens mest talentfulle trener. Men han fikk en brokete start på karrieren.
I toppen av et tre
Debuten på sidelinja kom i 1995 som trener for det lokale laget Club Atlético Alumni. Til tross for å ha ledet sin første klubb til seriemesterskap i den lokale ligaen, er det denne anekdoten om hans enorme engasjement og vinnervilje folk minnes best: Etter å ha fått marsjordre av dommeren, så det ikke ut til at Sampaoli skulle ha annet valg enn å forlate åstedet, da deres hjemmebane ikke hadde tribuner. Det fant han seg ikke i. Derfor klatret han opp i nærmeste tre. Med fugleperspektiv speidet han ut over banen og fortsatte å rope og dirigere sine spillere. Historien forteller at Sampaoli ikke bare vant kampen, men også oppmerksomheten til presidenten i hans tidligere klubb Newell’s Old Boys, som deretter tilbød ham en jobb i en tredjedivisjonsklubb han eide.
Like stor som hans lidenskap for fotball, er hans hengivenhet til systemet. Systemet er selve grunnstenen i hans trenerfilosofi. Etter å ha jobbet med amatør- og ungdomslag, lærte han seg verdien av å bygge et system der de individuelle ferdighetene ikke sto i sentrum. Sampaolis system er bygd rundt klare, definerte roller for hver enkelt spiller. De blir drillet i synkronisert angreps- og forsvarsfotball, samt måten å demme opp for situasjoner på som et lag. «Alle» kan gjøre en jobb for Sampaolis lag, det handler bare om å forstå sin rolle i systemet.
«Når ens eget angrep avsluttes, skal spillerne allerede ha omstilt seg fra angrep til forsvar. Dette er en offensiv handling fordi vi spiller en kompakt fotball med rask gjenvinning som gjør at vi kan angripe på nytt», forklarer Sampaoli. I angrep spilles ballen i rom der det alltid vil være en spiller på løp, i forsvar skal alle veier stenges for motstanderen så høyt i banen som overhodet mulig. Det hele går tilbake til Sampaolis brennende ytring om at en offensiv innstilling skaper en defensiv trygghet. Alt gjennom et system der spillere fokuserer på angrep, selv når de forsvarer seg.
«Du velger spillere som kan angripe, men du former dem til å forsvare», sier Sampaoli.
Det legges i stor grad vekt på at spillernes tankegang skal fokusere på motstanderens mål fremfor sitt eget. Sampaoli mener at hans lag er forpliktet til å anse enhver motstander som likemenn, og på denne måten forsvinner frykten for en antatt sterkere motstander, og viljen til å vinne blir sterkere enn frykten for å tape. «Det handler om å jobbe med spillere som prinsipielt mener at angrep er det viktigste. Vi utfordrer spillerne ved å sette spørsmålstegn ved normer som at man for eksempel ikke kan angripe mot brasilianske lag», forklarer Sampaoli.
36 kamper uten tap
Sampaolis nøkkel til suksess ligger i måten han endrer formasjon og struktur. Med grunnlag i Bielsas 3-4-3/3-3-1-3, finner vi en mer pragmatisk tilnærming som baserer seg på hvordan motstanderen kommer til å angripe. Det hele ligger forklart i Sampaolis idé om at forsvar handler om personlige dueller. Treningene er spesifisert etter lagets neste motstander og struktureres deretter. Dermed er det kanskje vanskelig å stadfeste én eksakt formasjon når man snakker om spillesettet til Jorge Sampaoli. Dog bygges det som regel på en backtreer med en midtbanespiller foran forsvaret. Han skal kunne droppe ned i en forsvarsfirer om nødvendig. Videre spiller man med to vingbacker som skal overlappe to angripende kanter, samt en kreativ playmaker bak en ensom spiss. Som en pekepinn på Sampaolis pragmatiske system i Universidad de Chile, kan man ta bortekampen i Copa Sudamericana der Flamengo ble slått 4-0 i Rio de Janeiro. Der endret man til en formasjon med kun to(!) rene forsvarsspillere og en diamant (1-2-1) på midten. Tradisjonelt sett er brasilianske lag flinke til å dra nytte av egne vingbacker, men med La Universidads dobling på kantene, med egen vingback og den vide vingen på hver sin side, fikk ikke brasilianerne spillerom til å kunne angripe selv. Å demme opp for offensive trusler som Ronaldinho ble gjort automatisk, da kampen i stor grad befant seg på Flamengos banehalvdel. Det aggressive presset og den strukturelle drilling sørger for stadig hurtig gjenvinning av ballen, og er avgjørende for å forklare lagets suksess. Taktikken var nøkkelen til Universidad de Chiles 36 kamper uten tap i alle turneringer, samt triumfen i Copa Sudamericana. Det kanskje mest oppsiktsvekkende var at til tross for Sampaolis rykte som sykelig opptatt av angrep, slapp laget hans inn kun tre mål hele turneringen.
Trenerstilen til Sampaoli er nesten en blåkopi av Bielsas, som ble kjent for sin maniske oppmerksomhet til detaljer. Under kamper er de begge animerte figurer som trasker raskt opp og ned sidelinja i dype samtaler med seg selv. Gestikulerende perfeksjonister som ikke sparer på kruttet når de føler at spillerne ikke presterer, eller når de mener dommeren gjør feil. Sampaoli stiller på treningsfeltet lenge før spillerne har ankommet og drar hjem lenge etter at siste treningsøkt er gjort ferdig. Tiden han ikke bruker på treningsfeltet går til å nøye videoanalyse av både egne spillere og motstanderen. Selve treningene har han selv uttalt at skal utføres på maksimalt nivå og intensitet. Spillerne beskriver dem som tøffe og krevende både mentalt og fysisk. På mange måter er selv Sampaolis klesstil en pekepinn på hans dedikasjon til fotball. Han har gjort vane av å møte opp til intervjuer og samlinger i caps og treningsdress med lagets logo på.
«Selv når jeg slapper av så klarer jeg ikke å løsrive meg fra fotball. Jeg ser tilbake og forstår at jeg har forlatt familien min for fotball. Jeg er oppslukt», innrømmer han.
Skjev start
Da Universidad de Chiles forhandlinger med Diego Simeone brøt sammen i tolvte time i desember 2010, bestemte ledelsen i eiergruppen «Azul Azul» at Jorge Sampaoli var rett mann for jobben. Fansen, på sin side, var ikke spesielt begeistret. Sampaoli hadde da vært en klubbnomade i Sør-Amerika, med opphold i blant annet Peru og Ecuador med varierende resultater. For fansen var han «den fattige manns Bielsa» fra hans tidligere periode i chilensk fotball med O’Higgins. Han gjorde seg selv ingen tjenester ved å meddele at publikumsfavorittene Rafael Olarra og Manuel Iturra ikke lenger var ønsket i klubben. Klimakset for fansens misnøye handlet dog om «den hjemvendte sønn», Diego Rivarola. Han var nå inne i sitt tredje opphold i klubben etter gjentatte fadeser i større klubber. Nå var han blitt 34 år og ønsket å spille sine siste år i klubben han elsket. Da Sampaoli nektet å bruke han fra start, hadde fansen fått nok. I hopetall møtte de opp på trening for å demonstrere. Rivarola selv uttalte at han følte seg personlig fornærmet av sin trener. Så skjedde det. I «Superclásico»-derbyet mot Colo Colo lå La Universidad under 1-0 med ti minutter igjen på klokka da den gamle legenden ble sendt utpå. Like etter kom utligningen på straffespark signert Gustavo Canales. Med ett minutt igjen på klokka svingte Eduardo Vargas inn et innlegg som traff pannebrasken til Rivarola. I det øyeblikket ballen traff nettet, var alt glemt. Diego Rivarola stormet over banen for å ta sin sjef i hånda og vise at det ikke lenger fantes hat mellom de to. Han hadde fått sitt øyeblikk og Sampaoli var på alles lepper.
«Den romantiske vandreren»
Sampaolis første sesong med La Universidad så dem nå sluttspillsfinale mot Universidad Católica. Etter en sesong dominert av Sampaolis systembaserte angrepsfotball, var det naturlig at laget fra Santiago måtte tåle favorittstempelet. Det var derfor få som hadde gjettet at Católica skulle ta første stikk ved å sjokkere med en 2-0-seier på La Universidads hjemmebane El Nacional. Å overkomme det katastrofale resultatet ble sagt å være umulig. Men Sampaoli hadde en plan. Før returoppgjøret viste han spillerne en video basert på VM-finalen fra 1950: Oppgjøret mellom vertslandet Brasil og Uruguay på mektige Maracanã stadion. Mesterskapsoppsettet den gang var lagt opp slik at vinneren ble kåret via et avgjørende gruppespill. Dette gjorde at Brasil kun trengte uavgjort for å bli kronet som verdensmestre. De tok ledelsen, men Uruguay snudde kampen, vant 2-1 og VM-gullet foran 175.000 sønderknuste brasilianere. Fra denne kampen oppsto uttrykket «Maracanazo», som brukes om en underdog som overkommer det tilsynelatende uoverkommelige. Basert på dette var beskjeden som rullet over lerretet i La Universidads garderobe klar: «Det handler om å ha troa og vite at det er mulig». Samtidig hadde Sampaoli fått tak i bilder av Católica-spillerne idet de ankom stadion. De smilte, sang og danset på vei inn i garderoben – tilsynelatende skråsikre på seier. Ikke bare var La Univerdidads spillere motiverte, nå var de regelrett forbanna. Respektløse og med troa utenpå drakta malte de på med angrep etter angrep fra første spark på ballen. De tok ledelsen, men Católica utlignet. Det betød ingenting. Det handlet om å bevise at ingenting var umulig. Da dommeren blåste av kampen, sto det 4-1 til gjestene fra Santiago på resultattavla. La Universidad var mestere. Sampaoli kastet seg rundt halsen til kaptein Pepe Rojas, og klarte ikke å holde tårene tilbake. Universidad de Chile blir ofte kalt «El Romántico Viajero» (Den romantiske vandreren). Ingen passet den beskrivelsen bedre enn Jorge Sampaoli.
La Universidad vant alt i 2011 med seier i Copa Sudamericana og ved å gå til topps i høstsesongen i Chile. Dermed var forventningene til 2012 skyhøye for «Sør-Amerikas Barcelona», som de nå populært ble kalt. Etter en noe kronglete vei til semifinalen i Sør-Amerikas største klubbturnering, Copa Libertadores, ble det stopp mot Boca Juniors fra Argentina. Anført av playmakeren Juan Román Riquelme ble argentinsk rutine nummeret for stort for angrepsviljen fra Chile. Etter exiten i Copa Libertadores og tidvis svakt spill i hjemlig liga, satte mange spørsmålstegn ved lagets fremtid med Sampaoli. Ting virket halvhjertet, og det ble spekulert i om La Universidads dominans kanskje allerede var over. Til tross for dette nådde de igjen sluttspillsfinalen. Denne gangen mot Sampaolis gamle klubb, O’Higgins. Første finalekamp i Rancagua gikk i favør hjemmelaget med 2-1. Returoppgjøret på El Nacional ble ikke gjort enklere da Sampaoli fikk marsjordre av dommer etter konstante protester på sidelinjen. På tribunen så han sine gutter gå inn i det 90.minutt på stillingen 1-1. Drømmen om å bli det tredje laget til å bli kronet som konger av Chile tre ganger på rad hang i en tynn tråd. Så doblet lynvingen Junior Fernandes fint med Roberto Cereceda på kanten. Med et nydelig slått innlegg fant han Guillermo Marino, som på hel volley sendte La Universidad-fansen til himmels. 2-1 betød straffesparkkonkurranse. O’Higgins, lamslåtte og tafatte, maktet ikke å sette en eneste straffe bak keeper Jhonny Herrera.
17 år tidligere hadde Jorge Sampaoli vært tvunget til å klatre opp i et tre for å lede sitt lag til seier. Nå sto han på tribuneanlegget på Chiles nasjonalstadion og så sitt lag bli kronet tredobbelt chilensk mester. Med det samme fugleperspektivet og den samme lidenskapen.
For en mann hvis liv utelukkende handler om fotball, er det kanskje ikke overraskende at han ikke bryr seg stort om materielle goder. Da Sampaoli ble tilbudt jobben i La Universidad, sa han nei til en stor villa og luksusbil for å kunne bo i en alminnelig ettroms-leilighet i byen og kjøre en slitt bruktbil. Derfor er det heller ikke noe under at Sampaolis ambisjoner handler om det sportslige.
«Jeg vil gjerne dra til et land som er i et system som har stagnert. Jeg vil bryte dette opp og etablere nye visjoner som kan skape en rask utvikling», sier Sampaoli.
Marcelo Bielsa har fått æren for chilensk fotballs renessanse de siste årene. Jobben han startet med å introdusere Chile for en offensiv fotballfilosofi der ingen motstander var umulig å slå, ble videreført til klubbfotballen av hans største disippel, Jorge Sampaoli. I et land hvis historie bygger på hardt arbeid og konstant kjemping mot en overmakt, kan de begge se på seg selv som revolusjonære for en form for fotball som er blitt synonymt med Chile. Men til tross for Sampaolis effekt på chilensk klubbfotball, er det ikke til å stikke under en stol at hans inntog kom beleilig da Bielsa allerede hadde nådd frem med sine fotballfaglige ytringer. Det er kanskje ikke så veldig overraskende at han ønsker å oppnå samme nasjonale status i et land som Bielsa har i Chile.
«Min drøm er å dra til et land der jeg kan revolusjonere og generere omfattende endringer for så å skape historie i det landet», forteller Sampaoli.
Jorge Sampaoli startet sin karriere med et lidenskapelig ønske om å forkynne Marcelo Bielsas fotball til verden. Han endte opp som en revolusjonær for chilensk klubbfotball med et budskap om offensiv fotball og et mantra om «å angripe for å vinne og vinne ved å angripe». Sampaolis vei til suksess har ikke vært enkel, men hans dedikasjon til fotball har trumfet selv de vanskeligste utfordringer.
Jorge Sampaoli sine 10 regler:
1. Høyt offensiv press
Det spilles kompakt for å kunne vinne ballen tilbake høyt i banen. Press legges på ballfører så fort ballen er mistet.
2. Omstillingsdyktighet
Omstilling til forsvar skjer allerede idet man mister ballen. Det gjør at man fort kan vinne den tilbake.
3. Formasjonsendring etter motstander
Man endrer formasjon etter motstander for å kunne demme opp for offensive trusler. Sampaoli er kjent for nesten aldri å stille i samme formasjon to kamper på rad.
4. Mann til mann-forsvar
Formasjonsendringene tilsier at det skapes personlige dueller overalt på banen. Hver spiller tildeles individuelt ansvar for en bestemt spiller på motstanderlaget.
5. Definerte roller
Hver spiller har en klart definert rolle som er nøye tilpasset systemet. Dermed vet spillerne til enhver hva han skal gjøre på banen.
6. 4-3-3/3-4-3
Om det skal defineres en formasjon så ligger det i en 4-3-3 eller 3-4-3. Det skal spilles med tre sentrale forsvarsspillere, to vingbacker, to på midten, to angripende vinger og en toppspiss.
7. Konstant bevegelse – forsvar
Oppgaven til spillerne når de skal forsvare seg er at de skal presse ballfører og minimere antall pasnings
alternativer. En annen Sampaoli-regel er at spillerne aldri skal stå stille i løpet av kampen.
8. Synkronisert angrepsspill
Laget er drillet i hvordan å angripe. Alle har et bestemt bevegelsesmønster så fort man går i angrep. På denne måten vet alle hvor alle er til enhver tid.
9. Strategien er alltid den samme – uansett motstander
Man utfordrer “etablerte sannheter” ved å gå i strupen på lag man tradisjonelt sett ikke ville turt å angripe. Nøkkelen til Sampaolis suksess henger sammen med motet til å behandle enhver motstander likt.
10. «Vinne ved å angripe, angripe for å vinne»
Ved å fokusere på hvordan man skal slå motstanderen, istedenfor hvordan motstanderen skal slå deg, forsvinner mye av frykten. Lysten til å vinne overgår frykten for å tape (chilensk mentalitet).
