Hjem Artikler Bygdebohemer og skurkete gentlemen i Rosseland Ballklubb

Bygdebohemer og skurkete gentlemen i Rosseland Ballklubb

Av frode
RBK-01

Rosseland-ultras i aksjon en gang på åttitallet.


Landsbyen Bryne har to fotballklubber. Den andre, den ukjente, heter Rosseland Ballklubb og ble stifta med øl i baklomma.

Tekst Ørjan Johansen og Even Smith Wergeland

En gjeng tjueåringer – for gamle for Bryne sitt juniorlag, for dårlige for klubbens A-lag – samla seg i parken Sandtangen hver lørdag for å drikke øl og spille fotball. Høsten 1979 talte de opp og fant ut at de kunne stille et ordentlig lag. De valgte et styre, tok navn etter den andre skolekretsen og den tjuefemte oktober 1979 blei Rosseland medlem av Norges Fotballforbund. Våren 1980 skulle de få delta i Rogaland Fotballkrets’ laveste divisjon.

Men kretsen stilte krav.

Kravet var identisk med fotballens nullpunkt: Et fotballag måtte ha fotballer.

I dag møter klubbene økonomiske kriser i kjølvannet av nybygde stadionanlegg, overgangssummer for usette spillere fra andre verdensdeler og millionlønninger til stallfyll. Rosseland møtte krisen allerede i april 1980, gjennom kravet om at alle hjemmelag må stille med tre baller til kamp.

For Rosseland hadde bare én.

Og den var en gave fra den lokale sportsbutikken.

Spillerne, som besto av styret med flere, bestemte at styret, som besto av spillere med færre, skulle løse saken. Løsningen sto å lese på terminlista. Klubbens første kamp var borte mot Helleland. Dette gav dem ikke bare tid, men også anledning til å skaffe flere baller. En plan blei lagt – planen som for all ettertid skulle etablere Rosseland Ballklubb som lokalfotballens sorte får. Det som skulle kalles en ”bohemklubb” begynte som en skurkeklubb.

På Helleland samlet spillerne seg utenfor garderoben som en gjeng bankranere, de studerte anlegget med tanke på ulovligheter. Et øyeblikk senere nikket de til hverandre, enige om at her var det muligheter.

Bak det ene målet var det et skogholt.

Ved skogen var det en parkeringsplass.

En kamerat av rosselandspillerne (klubbens første supporter?) parkerte bilen tett inntil skogholtet. Dommeren blåste. Kampen begynte. Så snart Rosseland fikk tak i ballen, sparket de den så høyt og langt de kunne. Ikke mot Hellelands målområde, men inn i skogen. Der luska supporteren i mørke klær. Han fant ballen, smugla den med seg. Lydløst listet han seg bak bilen og gjemte den oppi bagasjerommet.

Dette gjorde han med to baller.

Den tredje satte Rosselands Steinar Sel i mål. Fremdeles registrert for en annen klubb hadde han oppgitt falskt navn. På dommerkortet sto han oppført som ”Ole Salte”.

Mens Sel brølte av glede, gjorde et splitthopp, strammet bicepsene og takket sin skaper, ja mens lagkompisene kastet seg over ham for å feire skåringen, og supporteren i bilen tutet ekstatisk med hornet, kunne det, for alt man visste, være at den offisielle målskåreren satt på kjøkkenet hjemme på Bryne. På dette tidspunktet brukte Ole Salte å spise middag. Kanskje hadde kona kokt fersk torsk og poteter til ham i dag, kanskje fikk han mjuke gulrøtter og blomkål til, kanskje også rødbeter, det var jo fredag. Kanskje var det akkurat da Ole Salte fylte ganen med saliggjørende fisk at han blei kreditert rosselandshistoriens første seriemål? Eller øyeblikket etterpå, da han drakk iskaldt vann fra melkeglasset?

Dette kan man ikke vite.

Det eneste man vet, er at Ole Salte fra Bryne ble kreditert det første seriemålet i Rosselands historie. Og at han aldri har spilt fotball for Rosseland Ballklubb.
Klubben fortsatte å storspille på Helleland. Etter kampen kunne de reise hjem med 2-0 i bagasjen.

Og to baller i bagasjerommet.

RBK anno 1984. Da klubbens motto virkelig betydde noe: “Med smil og stil”.

RBK anno 1984. Da klubbens motto virkelig betydde noe: “Med smil og stil”.

Blod, svette og tåskudd
Like før jul i fjor gav Ørjan Johansen ut boka Blod, svette og tåskudd, med undertittel ”En historie om noe rart – Rosseland Ballklubb” (se anbefaling bak i bladet). Boka er et resultat av Johansens nære forhold til klubben gjennom mange år – han har selv akslet den oransje trøyen i tallrike sesonger – og den tar for seg historiske begivenheter så vel som nye viderverdigheter. Josimar tok kontakt med forfatteren for å høre mer om omstendighetene rundt bokprosjektet og for å gå denne høyst underfundige klubben nærmere etter i sømmene.

Josimar: Gratulerer med vel overstått utgivelse! Kan du fortelle litt mer om hvordan bokprosjektet kom i stand?
Johansen: En kamerat av meg er styremedlem i Rosseland, og siden klubben fylte tretti år mente han jeg burde skrive en bok om den. Ideen tente meg umiddelbart, jeg ville gjerne skrive om klubben min, men jeg ville ikke skrive en jubileumsbok, det måtte være på min måte. Mens jeg gjorde research fant jeg ut at det ikke var noe jubileum heller. Alle i klubben trodde at klubben fylte tretti år, men det viste seg at den var trettién. Jeg holdt på å le meg i hjel, det var et konkret uttrykk for Rosselands ånd: Ingen bryr seg om utvendige fakta, ingen husker langt tilbake og ingen kan telle. Men festen ble bra.
Josimar: Hvordan var det å skrive bok om noe som står så tett på deg selv? Kan du nevne noen spesielle fordeler og ulemper knyttet til denne situasjonen?
Johansen: Det viste seg å være tredelt. For meg var det naturlig å se rosselandshistorien i tre deler. Tida før jeg kom dit som spiller, i 1994, tida jeg var aktiv, til 2002, og etterpå. Den første perioden krevde litt research, men jeg kjente de fleste det var naturlig å snakke med. Og så fikk jeg nøkkel til kontoret med alle papirene. Den midterste perioden hadde jeg selv vært med på, så den krevde minimalt med research, bare noen detaljer for å levendegjøre anekdotene. Den siste perioden var den vanskeligste, ettersom jeg bodde utenbys disse åra og ikke hadde så mye innsikt i hva som hadde skjedd. Men da jeg gikk på noen kamper i fjor våres, falt alt på plass. Så innholdsmessig har det vært en takknemlig jobb, jeg kunne bruke mitt eget minne og kjente dem jeg måtte snakke med. I den grad det var noen utfordring, så var det frykten for å såre noen. Selv om de fleste historiene var velkjente i miljøet, kunne det jo hende at noen ville reagere når de fikk se dem på trykk. Dette ville vært leit siden det her var snakk om mennesker jeg liker og har kjent lenge, folk jeg har sett opp til og som har betydd mye for mange. Men så vidt jeg vet, har det gått bra. Det er mye selvironi i rosselandsmiljøet. Og av dem det gikk hardest ut over, fikk jeg tillatelse til å formulere meg som jeg ville.
Josimar: I stedet for å fortelle en lineær historie i kronologisk rekkefølge har du valgt å løse opp strukturen, blant annet ved å vektlegge små anekdoter, festlige hendelser og legendariske øyeblikk. Hvorfor var det viktig å formidle akkurat disse aspektene ved RBK?
Johansen: Suetonius er morsommere enn Tacitus, ikke sant? Eller, jeg ville skrive ei bok som ikke gikk ut på dato. Den skulle være underholdende for alle som likte fotball. Da måtte jeg ta hensyn til dramaturgien. Komikken måtte drysses utover, slik at leseren hele tiden fikk påfyll. Slik er ikke virkeligheten, det som er verdt å fortelle hoper seg opp. I tillegg syntes jeg det var en god idé å la en seriekamp representere nåtiden. Jeg valgte å bruke hjemmekampen mot Ganddal 25. juni som rammefortelling. Fra Rosselandsbanen kunne jeg trekke inn betraktninger og hendelser fra andre steder og tider. Klubbhuset er det samme som det alltid har vært, og de som spilte i gamle dager står nå på tribunen. Slik fikk jeg to parallellhistorier, og en viss litterær spenning.

Dessuten kunne jeg ikke skrive om Rosseland slik storklubbene får sine historier beskrevet. Historien om Rosenborg eller Manchester United er fortellingen om suksess. Rosseland har ingen pokaler, ingen cupfinaler, ingen landskjente helter å hylle. En klubb uten ambisjoner har ingen iboende spenningskurve. De fineste målene blir laget på trening. Rosseland er hverdag, fotballhverdag etter en lang deg på jobben, og i denne hverdagen fins det ikke store, men små lyspunkter: Nyklipt gras, sokker uten hull i, en cruyffvending, reint undertøy. På avstand blir til og med nederlagene lyspunkter, fordi det tross alt skjedde noe. Tapet mot Bryne i cupen var en jubeldag. Veien fra skuffelse til latter er kort i Rosseland. En utvist spiller ler av seg selv før han krysser sidelinja… Men det er ikke sikkert at treneren gjør det! Og man trives jo best når man vinner, tross alt.

Latskapsopprøret i 1997
Rosselands første seriekamp skulle vise seg symptomatisk for rosselandsånden. Rossalendingene risikerte gjerne rullebladet, men ikke helgepilsen. Da klubben opplevde sin beste sesong, i 1997, og sto på terskelen til å rykke opp til andredivisjon, med lengre reiser, mer trening og vanskeligere motstand, sa spillerne til trenerne at de ikke hadde lyst. ”Latskapsopprøret” førte til at klubben tapte sine to siste kamper og ble værende i tredjedivisjon.

Rosseland var klubben for de som ikke kunne, og var stolte av det – og de som kunne, men ikke gadd.

Herigstadveien: Den skarpeste grensen i norsk fotball.

Herigstadveien: Den skarpeste grensen i norsk fotball.

Tretti år med bohemer
Med Helleland-kampen fikk Rosseland en rakettstart på tilværelsen i divisjonssystemet. Opprykk i sine første to sesonger skapte lokal sensasjon i mønsterbruket Bryne sin bakgård. Laget var ferdighetsmessig ujevnt: Noen av spillerne hadde aspirert til førstedivisjon, andre var sistevalg på løkka. Resultatet var et lag folk kom for å måpe og le av. Rosseland vant de fleste av sine kamper – foran hundrevis av tilskuere – med overlegen teknisk finesse i sentrallinja; men også med spisser som lukka øynene når ballen nærma seg og backer som snubla i sine egne ankler.

For hvert år ble sjonglørene flere og klovnene færre. Nivået ble høyere, tallet på publikum lavere. Rosseland ble jappete. I skurkeklubbens svarte samvittighet var det nå rom for ambisjoner. Rosseland kjøpte og solgte, de konkurrerte med storebror Bryne om sponsorer, de betalte spillerne kjøregodtgjørelser og bonuser. Sportslig gikk det bra. Allerede på midten av åttitallet var klubben etablert som en av de beste på Jæren, i 1987 spilte de i fjerdedivisjon (nåværende tredje).

Men på slutten av åttitallet sprakk Rosseland som børsbobla. Fortsettelsen ble en syntese av den forbryterske fødselen og tida som lokalt finansbaroni. Rosseland ble nesten en vanlig klubb, en fjerdedivisjonsklubb blant mange. De hadde en stamme med kvalitetsspillere i Kurth Gausland og storskårerne Cato Thime og Sigval Bryne. Rundt disse kom det til nye generasjoner av spillere som var blitt vraka av Bryne etter junioralderen. Men spillerne som kom til Rosseland forble aldri bitre. Der fant de spilleglede, parret med maksimal innsats og bare måtelig seriøsitet.

Josimar: I boken skriver du en del om forholdet mellom de to Bryne-klubbene, RBK og Bryne FK. Hva vil du si er karakteristisk for rivaliseringen dem imellom, i den grad man kan kalle det en rivalisering?
Johansen: Dette har flere sider. Mange av spillerne har tilbrakt ungdomsårene i Bryne, kanskje et år eller to på A-laget også. Ved ett tilfelle hadde Rosseland elleve spillere med A-kamper for Bryne i lagoppstillingen. De er blitt vraket, fått guttedrømmen knust, men de går alltid på Bryne Stadion for å heie. De jubler når Bryne skårer, men vet at det kunne ha vært dem selv som slo den målgivende pasningen. Rosselandspilleren er han som ikke ofret nok, som trodde han kunne nå toppen likevel. Han kunne ha trent på skudd og vendinger, men ble med kameratene på byen i stedet.

Samtidig er rosselandspilleren stolt. Han er ikke mer useriøs enn at han sklitakler med dødsforakt. Han vil tas på alvor, også han er fotballspiller. Han reagerer når Bryne nekter andre lag i å bruke banene ”sine”, de er kommunalt eid, og han er blitt forbannet de gangene Bryne eller fotballkretsen har antydet at Rosseland er siste stoppested for de håpløse. Noen ganger har det gnistret mellom de to klubbene. Sportslig er det ingen rivalisering, men når en nittenåring går fra Bryne til Rosseland, vil han ikke bli sett på som avdanka. Historien har vist at han kan komme tilbake som en bedre spiller. Bryne har hatt mange talenter, men aldri øye for dem. I Rosseland er det øye for alle.
Josimar: Når du tar i bruk begreper som bohemklubb og skurkeklubb i din skildring av RBK virker det som om det ligger en dobbelthet på lur; at klubben på den ene siden føler seg urettmessig stemplet, men at det samtidig gir en en viss fryd å ha denne statusen?
Johansen: Der traff du spikeren på hodet. Det er bedre å være verst enn nest best! I Rosseland har man hatt en tendens til å dyrke sine sære sider. Det sportslige blir jo overgått bare en kilometer unna, på Bryne Stadion. Å være useriøs kan være en måte å kamuflere at man ikke var god nok på. Dermed senkes terskelen for å røyke på banen med keeperhanskene på. I en periode var det konkurranse innad i laget om å samle flest gule og røde kort. Men de fleste hendelsene er ærlig ment; utslag av temperament, latskap eller uflaks. Eller et intenst ønske om rosselandseier, som da linjemannen ble utvist av dommeren.

Beckham-effekten? På Bryne kaller man det rosselandseffekten. Kvinnen til høyre er spillerens kone.

Beckham-effekten? På Bryne kaller man det rosselandseffekten. Kvinnen til høyre er spillerens kone.

Den bortviste linjemannen
Spillerreserven Espen Undheim måtte steppe inn som assistentdommer. Men hånda som skulle bære flagget holdt fremdeles med de oransje. Han protesterte høylytt mot flere dommeravgjørelser som gikk i Rosselands disfavør, og til slutt sprakk det fullstendig for linjemannen. Han skjelte dommeren ut, med den konsekvens at dommeren nektet å fortsette kampen før linjemannen hadde fjernet seg femti meter fra banen.

Problemet var at banen lå ved en bergvegg.

Berget var på linjemann Undheims langside.

Han var inneklemt mellom banen og berget. Og valgte å klatre.

Da dommeren blåste kampen i gang igjen, befant Undheim seg femti meter over banen. Derfra fortsatte han å rope ut sin mening.

Så vidt man vet er Espen Undheim den eneste linjemannen i norsk fotballhistorie som er blitt bortvist av dommeren.
Josimar: RBK opererer med mottoet ”Smil og stil”. Går det an å ane en distinkt fotballfilosofi bak denne formuleringen?
Johansen: Det var nok ment å være det. Det understreker jo kontrasten til toppidretten, representert ved Bryne FK. Samhold og trivsel, altså ”smil”, er jo det viktigste i Rosseland. ”Stil”, derimot, er dårlig definert. Strengt tatt er det ingenting stilig ved Rosseland. Ingen bryr seg om hvordan de tar seg ut eller hvordan omverdenen ser på dem. De vil bare spille fotball, og jeg vet ikke om dét er stil. Rosselandstil, kanskje. I Blod, svette og tåskudd bruker jeg begrepet ”Blue Hawaii-fotball”. Ikke om en spillestil, men en livsstil. Det er ment å uttrykke det manglende alvoret, leken, den umiddelbare gleden og slappheten. Når spillerne marsjerer ut på banen, er det Vikingarnas Blue Hawaii som lyder over høyttaleranlegget. Ingen liker den, men alle smiler av den. Bortsett fra svensken, Peter, på backen. Han blir helt hvit i fjeset, det er hysterisk morsomt å se på ham. Han har problemer med ironien. Der han kommer fra kunne en slik sang vært alvorlig ment.
Josimar: I et skriv fra i år går RBK ut med en målsetning om å være et naturlig samlingspunkt i Rosselandskretsen. Hvordan opplever du klubbens relasjon til nærområdet?
Johansen: Nå bor jeg på feil side av Herigstadsveien, på Bryne-delen av Bryne, utenfor Rosseland skolekrets. Men jeg kan si at ungdomsavdelingen har fått en kraftig oppsving etter mange magre år. Det virker som om det er blitt naturlig for barn på Rosseland å spille i oransje, mens det tidligere var mye gjevere å spille i rødt. Kunstgressbanen må ta mye av æren for det, men også styret og foreldre. Det fins mye energi på de nye byggefeltene, og nå kanaliseres den i økende grad mot Rosselandsbanen. Det lover godt for framtida. Det eneste som mangler, er et nytt klubbhus. Da kan ungene få et skikkelig sted å spise pølser.
Josimar: Og hva med selve anlegget, hva kan man si om det? Finnes det en egen RBK-atmosfære i garderobene, klubbhuset og pølseboden?
Johansen: For øyeblikket ligger atmosfæren under et lag med støv. Ettersom ingen gidder å vaske lenger, er klubbhuset blitt hvilehjem for en edderkoppætt. Men jeg, som har tilbrakt så mange timer der, kjenner fortsatt at stedet fremkaller klubbfølelsen, samholdet med de andre som er glade i klubben. Samtidig understreker forfallet at det ikke er det materielle, men det sosiale som er den bærende strukturen. Mennesklige relasjoner er også byggverk. De menneskelige søylene står støtt. I alle fall så lenge de får kaffe, kaffen i bua er viktig, den må være sterk og utgått på dato, det er nærmest en tradisjon. Da blir vi glade, vi er rare sånn. Bua er vinduskarmen til kontoret, forresten. Og Store Stå er plattingen utenfor. Sittetribunen er en parkbenk. Kommer det mye folk, må Siri på sittetribunen trekke inn mot midten av benken.

Etter å ha lyttet til Johansens beskrivelser av RBK-anlegget fant Josimar det nødvendig å ta stedet nærmere i øyesyn. Det bør nevnes at Josimars utsendte i denne saken selv var tilknyttet RBK som ung, men kanskje ikke så veldig håpefull, knottespiller i perioden 1990-94. Minnene fra den gangen er vage, men ettersom lite har skjedd siden det tidlige 90-tallet, dukker det opp mange erindringer under besøket i klubbens habitat. Bortsett fra den hvite grusen på hovedbanen, som nå er dekket med kunstgress, er anlegget og de omkringliggende bygningene i bunn og grunn kliss like. Dermed blir det en slags merkelig tidsreise å vende tilbake til åstedet.

Men tidens tann har ikke sluttet å gnage, selv om det meste tilsynelatende er uforandret. Klubbhuset, en merksnodig kassebygning bestående av fire sammenføyde brakkemoduler, er så forfallent at jærvinden røsker av treverk og malingflak i hvert eneste vindkast. Den vesle bygningen som rommer garderobene har også sett bedre dager, selv om den har fått et strøk maling eller to siden den gang undertegnede var aktiv i klubben. Selv på utsiden av garderobene kan en merke den umiskjennelige lukten av beisk årgangssvette. Det råtne treverket må være en kombinasjon av interne og eksterne skadefaktorer: Horisontalt Bryne-regn på utsiden, hardbarka mannekondens på innsiden. Josimars utsendte mener også å kunne ane en svak eim av pølse i luften, men det kan være en innbilning fremkalt av gamle minner. Den edle kunstarten pølse i brød har nemlig alltid stått sterkt i RBK-kretser.

Ved siden av aktivitetene som har satt sine spor i garderober og klubbhus, er det mest interessante aspektet ved anlegget måten det er plassert i terrenget. Fra treningsbanen på øverste nivå, det vil si bak klubbhuset i retning Rosseland skole, faller topografien gradvis. Klubbhuset ligger på et slags mesaninplatå, mens selve hovedbanen ligger nederst, omringet av en gressbakke på den ene siden og et noe nedslitt tennisanlegg på den andre. Det at den vesle treningsbanen ligger øverst kan med en viss velvilje tolkes som et symbol på at knottefotball alltid har stått høyt oppe på klubbens agenda. Gressbakken danner en naturlig atriumsform på den ene siden, som om terrenget ligger og venter på at RBK skal rykke opp noen nivå til slik at det kan lages en tribune her. Mens man venter på noe sånt, må spillerne forsatt finne seg i å bli observert fra en trebenk eller fra tilfeldige forbipasserende på gang- og sykkelstien over bakken. Jordnært er det, både i faktisk og overført betydning.

Stabilitet og nye ambisjoner
I lengden var blandingen av useriøsitet og innsats en oppskrift som virket. Langsomt ble klubben sportslig revitalisert – dette skjedde parallelt med at Bryne FK gikk inn i sin dypeste bølgedal. Anført av spillende trener Jo Laland forlot flere brynespillere (Geir Atle Undheim, Vidar Apeland, Magnus Rune Grødem, Terje Aasen) storklubben i sin beste fotballalder, til fordel for Rosseland. Der gjenfant de spillegleden, de kunne kose seg med fotballen igjen – ikke bare spillet, men også med selve ballen.
I Rosseland fikk de leve ut sjongløren i seg.

De fikk kjenne på skurken i seg.

Bohemene var tilbake.

Blue Hawaii ble valgt til uoffisiell klubbhymne.

Keeperne trente på å røyke med hanskene på.

Spillerne spiste farse i garderoben før kamp.

De førte statistikk over antall tunneler, en liste det var gjevere å toppe enn toppskårerlista. Tabellen var det ingen som så på.

Rosseland spilte ball-i-hatt med lokale fjerde- og tredjedivisjonsklubber. Noen år med markant fremgang bremset først opp med latskapsopprøret høsten 1997, da klubben var i ferd med å rykke opp til andredivisjon.

Rosseland slo seg til ro i tredjedivisjon. Latskapsopprøret skjedde på pendelens høyeste punkt. Etter noen år rykket de ned til fjerde. Der ble de værende til opprykket i fjor.
For i 2010 satset Rosseland alt hva oransje remmer og tøy kunne holde. Én kilometer fra Bryne stadion, i den falleferdige brakka med gyngende golv, kaffe utgått på dato og fuktige snuser (med ekstra nikotin) liggende under den hullete sofaen, kunne den andre klubben på Bryne feire – ikke bare ett, men to opprykk –  A-laget til tredjedivisjon og B-laget til sjette.

Kanskje kan 2011 virkelig bli sesongen der RBK transformeres fra evig bakgårdsklubb til noe større? Innad i klubben jobbes det i alle fall innstendig for å håndtere tilværelsen i tredjedivisjon. Det foreligger for eksempel planer om å renovere og bygge ut de eksisterende klubbfasilitetene. Skal omsider det naturlige amfiteateret utvides til noe mer grandiost, en skikkelig tribune med tak og sitteplasser? Nei, i første omgang er det mer nøkterne og oppnåelige tiltak som skal igangsettes. I forslaget som klubben har utredet finnes det plantegninger for et nytt klubbhus; en toetasjers trebygning med grunnetasjen inntrukket i terrenget og en noe større andreetasje som krager ut mot Rosselandsbanen. Stilen er umiskjennelig rosselandsk; den tradisjonelle takformen fra garderobebygget reflekteres i det foreslåtte nybygget. Formen er også rosselandsk i videre forstand, ettersom alle de omkringliggende bolighusene, som i all hovedsak ble bygget på 1970- og 80-tallet, er støpt i samme skje. Rosseland er og forblir ferdighusenes eldorado, et produkt av den tiden da ensrettede byggefelt dukket opp over det ganske land, og med særlig høy frekvens på Bryne. Slik sett kan man si at det nye klubbhuset vil forankre den lokale profilen på en direkte og ukomplisert måte.

Men selv om anlegget på Rosseland har en god vei å gå før det minner om Emirates Stadium og lignende storanlegg, bærer likevel den nye plantegningen preg av ambisjoner. Man bygger da ikke en ekstra etasje uten å mene alvor! I den greske antikken, for eksempel, var toetasjersbygg forbeholdt helt spesielle prosjekter, eksempelvis helligdommer og politiske fora. Nå skal det sies at byggekunsten har utviklet seg en hel del siden det gamle Hellas – det er blant annet blitt svært enkelt å bygge mange etasjer, noe som nesten var umulig med grekernes marmorbaserte konstruksjonssystem – men symbolikken i det RBK nå legger frem kan likevel ikke underkjennes. Kanskje blir den hurtige byggeperioden som beskrives i plandokumentet også et signal om hurtig sportslig progresjon?

Man kan uansett bare håpe, for RBK sin del, at det djerve framstøtet på anleggsfronten medfører større lykke enn det Bryne FK har opplevd i enkelte av klubbens euforiske satsingsøyeblikk. Det er nok å nevne byggingen av VIP-tribunen på Bryne stadion i 1987, året da Bryne ble norgesmester. VIP-tribunen skulle manifestere Bryne FKs posisjon i toppen av norsk fotball, men laget rykket uheldigvis ned straks det nye anlegget sto ferdig. Bryne siktet mot Europa, men feilet. RBKs nye bygning siktes inn mot der laget er akkurat nå, i tredjedivisjon. Kontakten med de faktiske realitetene virker å være en god forutsetning for tiden som kommer.

Plan B-laget
Divisjonssystemet er lagt om, og den nye tredjedivisjonen forventes å ha et høyere nivå enn tidligere. Dermed kan det bli vanskelig for et nyopprykket lag som Rosseland å holde plassen. Likevel hersker det stor optimisme i klubben, som nå går inn i sin tredje periode på landets fjerde høyeste nivå. Klubben har hentet en ny trener, Stig Rune Elvedahl, som sammen med assistent og sportslig leder Kjetil Sel har hentet inn mange nye spillere. Hele åtte utespillere og én ny keeper skal styrke laget, et lag som nå ligner et førsteklasses tredjedivisjonslag, i alle fall på papiret. Og siden de nye spillerne kjenner de eksisterende fra før, på et tidspunkt har alle de nye spilt junior- eller A-lagsfotball på Bryne, bør det være mulig å få til godt samspill. Treningskampene i vinter har vist at Rosseland skårer mange mål, men at det også lekker bakover. Får de skikk på forsvarsspillet og unngår latskapsopprør, kan Rosseland bli lokalfotballens overraskelseslag. Tilskuertallet kan kanskje fordobles til over tjue. I så fall må en ny parkbenk oppspores og knabbes i nattens mulm og mørke.

God underholdning bør det bli uansett, uavhengig av om man sitter eller står. Rosseland har mange gode ballspillere og et godt knippe målskårere. Rykker de opp for andre år på rad, og Bryne ned, møtes landsbyens to lag til seriekamper i 2012.

For noen vil dét være verdens undergang.

For Rosseland en overgang.

Den drøyt trettién år gamle klubben går nå inn i sin tredje storhetsperiode – med skurker på tribunen, bohemer i styret og sjonglører på banen. De er klare for alt. Går det skeis, vet alle i Rosseland at den tjueandre oktober spiller B-laget borte mot Helleland.

En rossalending kjenner skurken i seg.

Han får alltids tak i baller.

4 Kommentarer
0

Relaterte artikler