Kalenderluke 11: Taktisk tidslinje

Taktikk-01
Det fascinerende med taktikkens historie er den konstante bevegelsen. Utviklingen står aldri stille, alle nyvinninger får sin motreaksjon, og nesten alt som skjer er et resultat av noe annet. På den måten kan man spore den taktiske historien som en eneste lang kjedereaksjon, fra sportens kaotiske begynnelse på engelske åkre til Barcelonas mesterlige metronomiske presisjon. Man trenger imidlertid en hel bokhylle for å gi en detaljert gjengivelse av hele denne reaksjonen, men det kan likevel være interessant å se på noen av de taktiske paradigmene som har dominert fotballen i sportens 150 år lange historie, hvordan de oppstod og hvordan de relaterer til hverandre. Derfor presenterer vi her Josimars taktiske tidslinje.

Tekst Lars Sivertsen

Før 1900: Kaos, dribling og de første taktiske tanker
I fotballens spede barndom hadde sporten lite til felles med dagens toppfotball. Til tross for at FIFA-president Sepp Blatter mener at fotballen oppstod i Kina, er det hevet over enhver tvil at spillet i sin nåværende form oppstod og spredde seg fra Storbritannia. Og et faktum som er overraskende lite kjent, er at i de første fotballreglene, som ble utarbeidet i London i 1863, fantes det en paragraf som lød som følger: “Når en spiller har sparket ballen, er enhver spiller på samme lag som er nærmere motstanders mål ute av spill, og kan ikke berøre ballen selv eller på noen måte hindre en annen spiller fra å gjøre det, inntil han er i spill igjen.” Regelen er selvsagt forgjengeren til dagens offside-regel, men i sin originale form betyr den i praksis at det er ulovlig å sentre ballen fremover. Dette høres kanskje absurd ut, men faktisk var det helt naturlig fordi pasninger på denne tiden ikke spilte noen betydelig rolle i fotballen – sporten dreide seg nesten fullstendig om å drible, og selvfølgelig også om å stoppe motstandere som driblet. Det eneste viktige taktiske prinsippet i disse tidlige dagene, handlet om å gi en driblende lagkamerat støtte ved å springe like bak ham, slik at man kunne plukke opp ballen og drible den videre dersom lagkameraten ble offer for en takling. Dette var hvertfall tilfellet i England, mens nord for Hadrians mur tenkte man litt annerledes. I de første fotballreglene i Skottland var offsideregelen annerledes, her var man bare ute av spill dersom man var foran den nest siste spilleren før motstanders mål, og nærmere mål enn 15 meter. Dette åpnet for helt andre prinsipper, og de første tilløp til pasningsfotball oppstod altså utenfor sportens opphavsland.

1872: Skottland, i tidenes første landskamp mot England.
Da Skottland møtte England i tidenes første landskamp, var de engelskmennene underlegne på mange måter. Skottene hadde langt færre fotballspillere å velge mellom, og spillerne som representerte England var både større, sterkere og raskere. Dersom kampen ble redusert til en lang serie av dueller en mot en, ville altså skottene sannsynligvis tape, og det var forventet at England skulle ta en komfortabel seier. Det finnes ingen konkrete beviser for dette, men fotballhistorikere argumenterer for at skottene derfor bestemte seg for å satse på å slå pasninger, og i så fall var det sannsynligvis det første tilfellet av det vi i dag kjenner som taktikk. Det kan også bare være en refleksjon av det faktum at pasninger var langt mer utbredt i Skottland enn de var i England, men uansett er det klart at det skotske laget ønsket å oppnå en strategisk fordel over sine motstandere gjennom forhåndsavtalte handlinger, de hadde altså en bevisst taktikk. Kampen endte 0-0, til tross for at England på papiret burde vært et overlegent lag.

1920-tallet: Da Arsenal fant opp negativ fotball
Overskriften er villedende, men heller ikke helt upresis. En av de sterkeste drivkreftene bak taktisk utvikling har alltid vært offsideregelen, og før 1925/26-sesongen førte en ny regelendring til et betydelig taktisk paradigmeskifte. Fra 1866 lød regelen slik at en spiller var offside dersom det var mindre enn tre motspillere mellom han og motstanders mål, altså vanligvis to forsvarere og keeperen. Etterhvert ble forsvarsspillere så gode på å sette offsidefeller at de turte å sette linjen lengre og lengre oppe i banen, man kunne jo tross alt henge igjen med en stopper for å være på den sikre siden, og til slutt ble den effektive spilleflaten så komprimert at det nesten var umulig å spille fotball. Målsnitt og tilskuertall stupte, og man bestemte seg for å endre regelen til at en angriper var offside dersom det var mindre enn to spillere mellom han og motstanders mål, altså stort sett slik regelen lyder i dag. Som et direkte resultat av dette måtte forsvarere trekke dypere i banen. Skyhøye linjer og offsidefelle ble nå for risikable – kom en spiller igjennom nå, hadde man ikke en ekstra stopper for å stoppe han – angrepsspillere fikk mer rom og målsnittet skjøt opp (fra 2,58 mål per kamp i 1924/25 til 3,69 i 1925/26). Fokuset på denne tiden lå 100 % på offensiv fotball, og lag spilte utelukkende i 2-3-5-formasjoner.

Herbert Chapman hadde som manager for Northampton, Leeds og Huddersfield eksperimentert med å la laget sitt ligge dypere og ikke angripe hele tiden, og når den nye offsideregelen åpnet for mer angrepsfotball, så han, da som Arsenal-manager, en annen mulighet: Ved å trekke ned den sentrale av de tre midtbanespillerne i forsvarsrekken, kunne laget bryte opp flere angrep og utnytte kontringsmuligheter. Dette trekket tømte selvsagt midtbanen, og to av de fem spissene ble trukket lengre ned i banen. Den klassiske WM-formasjonen, 3-2-2-3, ble født. Chapman hadde suksess med Arsenal i dette systemet, de vant FA-cupen i 1930 og sikret klubbens første ligatittel i 1930/31 sesongen. Problemet var imidlertid at mens Arsenal spilte dypere i banen for å nådeløst kunne utnytte kontringsmuligheter, spilte mange andre lag bare dypere og mer defensivt. Og siden England fortsatt på denne tiden var den dominerende fotballkulturen på planeten, spredde WM seg til nesten alle verdens hjørner. Mens fotballen opp til dette punktet kun hadde handlet om angrep, ble Herbert Chapmans WM på mange måter kilden all defensiv fotball har sprunget ut fra.

1930-tallet: Arsenals FA-cup vinnere i 1930, 2-0 mot Huddersfield
Selv om resultatet av den nye WM-formasjonen generelt var mer defensiv fotball, var det på ingen måte slik at Arsenal ikke spilte bra angrepsfotball. Chapman hadde satt sammen et lag med effektiv kontringsfotball for øye. Som Chapman selv sa: “Det beste tidspunkt for å score er like etter et angrep har blitt motstått, for motstanderen er da spredd på feil halvdel av banen”. Daily Mail oppsummerte det på følgende måte: “Han var den første manageren som metodisk forsøkte å organisere vinning av kamper.” Og kamper vant de mange av, spesielt takket være Jack Lambert, Cliff Bastin og David Jack. Sesongen etter, da Arsenal vant sin første tittel, scoret de tre til sammen hele 97 mål (Lambert scoret 38, Jack 31 og Bastin 28). Det kanskje viktigste spilleren skal imidlertid ha vært skotten Alex James, som med blikk og fotball-intelligens ofte var sentral i å starte disse dødelige kontringene.

Taktikk-021950-tallet: Strukturert Samba – Brasil og 4-2-4
Selve ordet taktikk er nesten utelukkende negativt ladet i fotballsammenheng. Defensive oppgjør der lite skjer blir ofte beskrevet som taktiske, og taktikk generelt gir som regel assosiasjoner til noe negativt, noe som blir påtvunget spillere i et forsøk på å fornekte deres individualisme og kreative instinkter. Dette er kanskje naturlig, og de første metodiske tilnærmingene til taktikk gjorde også spillet mer defensivt, men i realiteten handler taktikk vel så mye om å sette ting i system på en måte som gjør at spillernes individualisme og kreative instinkter brukes på riktig måte, og at laget blir til mer enn summen av sine elleve spillere. Ingen steder har vel denne prosessen vært viktigere enn i Brasil, et land tilsynelatende med en uuttømmelig brønn av kreativitet, impulsivitet og balltalent.

Et viktig ledd i prosessen som ledet opp mot at Brasil vant 1970-VM med det som av mange regnes som tidenes beste VM-lag, var introduksjonen av 4-2-4-formasjonen, en formasjon som skulle spre seg til nesten hele kloden og etter hvert utviklet seg til å bli verdens favorittformasjon, 4-4-2. Mange trekker frem ungareren Bela Guttman som mannen som tok 4-2-4 til Brasil og videreutviklet formasjonen der, men Jonathan Wilson argumenterer i “Inverting the Pyramid” for at formasjonen allerede hadde slått rot i Brasil når Guttman kom dit, men at Guttman tilførte noe som kanskje var enda viktigere: En mer målrettet mentalitet og effektiv spillestil. Det ungarske laget fra 50-tallet, som gikk ubeseiret gjennom seks år i en tid der fotball fortsatt var en svært uforutsigbar sport, huskes ofte best for artisteri, men det som gjorde laget til en ustoppelig seiersmaskin, var at de kombinerte artisteri med resultatfokus på en måte få andre i fotballhistorien har klart. Guttman tok med seg mange av prinsippene fra den gyldne ungarske generasjonen til Brasil. Som trener for Sao Paulo hadde han betydelig suksess, men kanskje enda viktigere: Hans assistent Vicente Feola lot seg inspirere av Guttmans tanker og la de til grunn for sitt senere trenervirke – da som landslagstrener for Brasil i VM i 1958.

Brasil hadde alltid talent og teknikk, men det var ikke før i 1958 – åtte år etter det traumatiserende finaletapet mot Uruguay på Maracana – at de kunne innkassere sin første VM-tittel. Brasil la store ressurser ned i forberedelsen på turneringen, alt fra å gjennomføre grundige legesjekker på spillerne før avreise, til å sørge for at hotellet de bodde på kun hadde mannlige ansatte under turneringen. Selv om dette kanskje ville blitt oppfattet som diskriminering i dagens samfunn, var det kanskje like greit for jentene som ble permittert – legesjekken avslørte nemlig at en av spillerne hadde syfilis. I mangel på snertne svenske stuepiker feide brasilianerne heller over alt og alle på fotballbanen, og det finnes de som argumenterer for at laget faktisk var enda bedre enn det høyt elskede 1970-laget. Med både Pelé og Garrincha i full flyt må det i hvert fall ha vært et av tidenes vanskeligste lag å stoppe, og taktisk var laget faktisk relativt moderne. 4-2-4, med Pelé som hengende spiss, er bare marginalt forskjellig fra 4-4-2-formasjonen som noen tiår senere kom til å erobre verden, og spillestilen var pragmatisk nok til at laget holdt tett bakover uten at det gikk ut over friheten og effektiviteten til de offensive geniene i lagoppstillingen.

Taktikk-03
1960-tallet: Kjettingen på døren, sweeperen i bakrommet
Mens noen taktiske utviklinger helt klart har fremmet festfotballens sak, er det heller ingen tvil om at det finnes en negativ ende av spekteret. Her kommer vi til det utskjelte, men ofte misforståtte stilbegrepet catenaccio. Stilens opphav kan faktisk sies å ha vært en motreaksjon til Brasils briljering og ballartisteri, noe den lavmælte sveitsiske treneren Karl Rappan bare måtte konkludere med at sveitsere aldri ville få til. Det sveitsere imidlertid kunne få til, i følge Rappan, var å spille fotball på en kalkulert og avmålt måte – mens improvisasjon og samba lå i den brasilianske natur, lå edruelighet og planlegging i den sveitsiske. Rappans løsning var et system der laget lå dypt en slags 1-3-3-3-formasjon. De tre forsvarerne og de tre midtbanespillerne dannet en nesten ugjennomtrengelig boks, mens en spiller hadde som oppgave å ligge bak og plukke opp restene. Denne ekstra mannen i forsvar var den virkelige taktiske nyvinningen i formasjonen, og posisjonen ville etterhvert bli kjent som libero eller sweeper.

Strategien ble videreutviklet i Italia, der den fikk fruktbar grobunn i den machavelliske og lettere paranoide mentaliteten som alltid har vært en sterk understrøm i italiensk fotball. Flere varianter av taktikken dukket opp, men fellesnevneren var en hyperdefensiv tilnærming til spillet med dyp forsvarslinje, streng mannsmarkering og bruk av sweeper/libero. Catenaccio ble først brukt av mindre klubber, som i likhet med Rappan konkluderte med at de aldri ville kunne matche toppklubbenes ferdigheter, men systemet ble etterhvert også brukt av Milan under Nereo Rocco og perfeksjonert av Helenio Herreras Inter. I all enkelhet kan catenaccio forklares som at man tok Herbert Chapmans tanker til et ekstremt ytterpunkt. Mens Chapman ville utnytte det at alle lag på den tiden spilte hodeløst offensiv fotball, hadde catenaccio for hensikt å stoppe og straffe alle som måtte finne på å angripe på noen som helst måte. Systemet var likevel ikke uten svakheter. Ved å gi en ekstra mann en fri defensiv rolle i forsvaret, var det uunngåelig at man i andre deler av banen havnet i undertall, og den strenge mannsmarkeringen var heller ikke uproblematisk: Man kan rett og slett aldri markere alle. Catenaccio-lag var alltid spesielt sårbare mot løp fra dypet og lag som opererte med fleksibel posisjonering.

Helenio Herreras Inter-lag, ofte referert til som Grande Inter, representerte catenaccio-stilen i sin reneste og mest effektive form. Mellom 1963 og 1967 vant laget tre scudettoer, vant serievinnercupen to år på rad og bidro sterkt til at catenaccio ble fryktet og foraktet i en hel fotballverden. Da Herrera tok sin første scudetto med Inter, scoret laget kun 56 mål på 34 kamper (Milan-laget som vant året før scoret til sammenligning 83), og spesielt finalen av serievinnercupen i 1965 mot Benfica huskes som et bunnpunkt for tilhengere av offensiv fotball: Inter tok ledelsen like før pause da Benfica-keeper Costa Pereira slapp inn et relativt ufarlig skudd fra Jair, og til tross for at kampen ble spilt på San Siro og Benfica senere måtte spille med 10 mann og en utespiller i mål, grunnet skade på Pereira, parkerte Inter bussen på en måte selv José Mourinho ville vært småflau over. Likevel, det er vanskelig å krangle med suksess, og Grande Inter virket tidvis uovervinnelige.

Ærgjerrig forsvarsspill kombinert med dødelige kontringer, ofte igangsatt av Suarez med presise langpasnigner ut på flankene til driblesterke Jair eller kreative Mazzola, ga resultater det skulle ta ressurssterke Inter over 40 år å gjenskape. Hererra hevder også at problemet var ikke at hans Inter var for defensive, men at alle som forsøkte å gjenskape hans catenaccio misforsto og ga selve konseptet et ufortjent dårlig rykte. “Jeg fant opp catenaccio. Problemet er at de fleste av de som kopierte meg glemte å ta med de offensive prinsippene som min catenaccio inkluderte. Jeg hadde Picchi som sweeper, ja, men jeg hadde også Facchetti, den første sidebacken som scoret like mange mål som en angrepsspiller,” forklarer Hererra. At han fant opp catenaccio er definitivt ikke riktig, men Hererra var likevel en pionér i den forstand at han fokuserte på fysisk fostring og idrettpsykologi på en måte som senere ble normen for toppkubber. Og kanskje var det akkurat det mye av årsaken til at hans Inter oppnådde mer suksess med catenaccio enn noe annet lag som har forsøkt.

Taktikk-04
1970-tallet: Total football
Det eksisterer en veldig romantisk forestilling om hvordan “total football” oppstod: Johan Cruyff og resten av det mesterlige Ajax-laget fra det tidlige 70-tallet vokste praktisk talt opp sammen, og fordi de kjente hverandre så godt kunne de spille en type fotball sammen som verden sjelden har sett maken til hverken før eller siden. Denne fremstillingen holder imidlertid ikke vann, siden det berømte nederlandske landslaget fra VM i 1974 også spilte total football, og dette med spillere fra både Ajax og Feyenoord. Dessuten hadde Nederland også med seg angrepsspilleren Roy Rensenbrink, som spilte sin klubbfotball i Belgia, og han hadde få problemer med å tilpasse seg stilen. Samholdet var kanskje en del av årsaken til at spillestilen fungerte så godt for Ajax, men det viktigste elementet som gjorde fremveksten av total football mulig var mer håndfast enn som så: Det var først mot slutten av 60-tallet at forbedringer innen trening og kosthold, samt en stadig mer profesjonell tilnærming til sporten, gjorde at press, slik vi kjenner konseptet i dag, ble mulig.

Dette var helt sentralt for å få total football til å fungere. Som alle vet er det sentrale elementet i total football at spillere skifter posisjoner, for eksempel at når en midtbanespiller går på et offensivt løp for å motta ballen, blir rommet han etterlater seg fylt av en annen spiller, gjerne forsvarsspilleren som står bak midtbanemannen i formasjonen, og på den måten skapes et konstant overtall i det området der ballen befinner seg. Dette skaper problemer som er vanskelig å løse for et forsvarende lag i en rigid formasjon, men samtidig skaper det også defensive problemer for laget som praktiserer total football: Når ballen mistes vil nesten alltid en rekke spillere være ute av posisjon. Siden det vil være praktisk umulig å ta opp defensive posisjoner igjen raskt nok, var et ekstremt aggressivt press den eneste åpenbare løsningen – siden hele systemet la opp til å skape overtall der ballen var, vil det følgelig også som regel være flere spillere tilgjengelig til å sette inn press der ballen blir mistet. Fordi systemet ofte vil etterlate enorme rom som kontringslag kan utnytte, var raskt press på ballfører etter balltap, sammen med en effektiv offsidefelle, helt avgjørende for at systemet skulle fungere. Disse tingene var minst like viktige som teknikken og den offensive spilleforståelsen total football-lagene oftes huskes for. Offensivt var total football den perfekte motgift mot catenaccio-lag som satt dypt og forsøkte å mannsmarkere kampen i hjel, fordi spillere som hele tiden skiftet posisjon vanskelig lar seg mannsmarkere. Siden total football var en ekstremt flytende spillestil, var ikke formasjonen i seg selv et veldig viktig poeng, men da Ajax på 70-tallet perfeksjonerte stilen, spilte de som regel i en 4-3-3-oppstilling.

Da Ajax maltrakterte Inter i finalen av Serievinnercupen i 1972, var det mange som erklærte catenaccioen for død og hyllet total football som beistets overmann. Det er kanskje en overdramatisering, men kontrasten mellom de to lagene kunne neppe vært større. Kampen bidro til å vise verden at angrepsfotball var veien fremover. Dette Ajax-laget vant serievinnercupen tre år på rad, i 1971, 72 og 73, og gikk mellom 1971 og 73 to hele sesonger der de vant alle sine hjemmekamper i den hjemlige serien. Selv om kollektivt press var den taktiske nyvinningen som gjorde total football mulig, er det likevel tydelig at det må ha vært et unikt element til stede i dette Ajax-laget og på det nederlandske landslaget i denne perioden, siden ingen andre lag har klart å kopiere stilen fullstendig. Dette unike elementet het Johan Cruyff. Selv om han på papiret hadde en rolle som spydspiss i en 4-3-3 formasjon, vandret Cruyff over hele banen, og brukte sin eminente teknikk og unike spilleforståelse til å kontrollere kamper på egenhånd og lede resten av laget med sine bevegelser. Som konsept kan total football virke uhåndgripelig og vanskelig å forstå, men Ajax-forsvareren Barry Hulshoff forklarte det på følgende måte: “Total football betyr at en angrepsspiller kan spille forsvar…Du skaper rom, du beveger deg inn i rom, og kommer ikke ballen, forlater du dette rommet og en annen spiller beveger seg inn i det.” Systemet er like enkelt som det er komplisert, og da Cruyff i 1973 forlot Ajax til fordel for Barcelona, kollapset laget raskt – og total football i sin reneste form har ikke vært sett på klubbnivå siden.

FUSSBALL: CHAMPIONS LEAGUE 93/94, AC MAILAND
1980- og 90-tallet: Alle elsker 4-4-2
Da Herbert Chapman innførte og populariserte WM-formasjonen på 1930-tallet, var grunntanken bak filosofien hans å spille med høyt tempo, utnytte rom og spille seg ned langs flankene for å komme til innlegg. Selv om WM gradvis forsvant fra engelske fotballbaner på 1960-tallet, så er det en strategi som dominerer Premier League den dag i dag. Så sent som den 6. august i år beskrev Paul Wilson i The Guardian “tempo, styrke og aggressiv besluttsomhet” som engelske lags fortrinn på fotballbanen, og på bakgrunn av dette er det ikke rart at balløya i mange tiår er blitt dominert av høyoktanfotball som har like lite til felles med den intrikate total football som med den håpøst destruktive catenaccioen. “Dere i England spiller på en måte vi på kontinentet spilte for veldig mange år siden. Mye fysisk styrke, men ingen metode, ingen teknikk,” sa Helenio Herrera i 1960, og i de fire tiårene som fulgte var det nesten som om engelskmennene fortsatte å gjøre akkurat dette bare på trass, med stadig større entusiasme og aggressiv besluttsomhet. Og for denne åpne spillestilen var 4-4-2 en ideell formasjon, fordi, som Arsène Wenger senere forklarte, den dekker åpne flater bedre enn noen annen formasjon. Egentlig er 4-4-2 bare en liten variasjon på Brasils 4-2-4-formasjon fra VM i 1958, en formasjon som ble svært populær etter den turneringen, men det var ikke før på 80-tallet at 4-4-2-farsotten virkelig spredde seg.

Et av storlagene som populariserte 4-4-2 var Arrigo Sacchis Milan, som brukte flere av de defensive prinsippene fra total football (press og offside-felle). Men fremfor å bruke dem for å slippe unna med flytende posisjonsspill, brukte Sacchi disse prinsippene i en særdeles rigid 4-4-2-formasjon, der spillerne etter timevis med formasjonstrening på Milanello visste akkurat hvor de skulle være i forhold til hverandre og ballen til enhver tid. “Vårt press var alltid kollektivt,” forklarte Sacchi. “Alle bevegelser måtte være synergistiske og måtte passe med det kollektive målet”. Under Sacchi vant Milan scudetto i 1987/88-sesongen, samt Serievinnercupen i 1988/89 og 1989/90. Samtidig som engelske lag spilte kaosfotball etter kick and rush-prinsippet, spilte Sacchis Milan på samme tid noe av den mest metodiske og kontrollerte fotballen man på den tiden hadde sett, og begge ytterpunktene i 4-4-2. Kanskje var det rett og slett formasjonens anvendelighet som gjorde den så umåtelig populær mellom 1980 og 2000.

Fabio Capello tok over restene av Arrigo Sacchis Milan i 1991, et lag Sacchi selv følte var på vei ned. Der skulle den tidligere skoselgeren ta feil, for under Fabio Capello vant Milan fire av de neste fem scudettoene, og mellom mai 1991 og mars 1993 gikk laget 58 seriekamper uten tap. Capellos tilnærming var litt annerledes en Sacchis – mens Sacchi jobbet for å utvikle et perfekt kollektiv gjennom evige repetisjoner på treningsfeltet, fokuserte Capello på å sette en solid defensiv struktur (med en bunnsolid forsvarsrekke og to primært defensive spillere sentralt på midten), og så gi lagets angrepsspillere stor frihet til å løse sine oppgaver. Denne filosofien passet godt med det faktum at klubbeier Silvio Berlusconi hadde en lei tendens til å kjøpe langt flere playmakere enn det ville være mulig å få plass til i et konvensjonelt system. I Champions League-finalen i 1994 var Barcelona, trent av Johan Cruyff, store favoritter etter å ha vunnet fire strake seriemesterskap, og Milan manglet sentrale spillere som Marco van Basten og Franco Baresi. Faktisk var det ventet en 90 minutter lang batalje mellom Milan-forsvaret og Barcelonas tilsynelatende ustoppelige angrepsduo, Hristo Stoichkov og Romario. Slik gikk det ikke. Anført av en gnistrende Dejan Savicevic kjørte Milan over sin motstander, i det som fortsatt huskes som et av tidenes Champions League-oppgjør. Capellos Milan manglet kanskje den kollektive perfeksjonen Sacchis Milan tidvis spilte opp mot, men laget er likevel er eksempel på hvordan et solid defensivt fundament kan gi offensive genier frihet til å uttrykke seg på. I Champions League-finalen i 1994 stilte Barcelona i en 4-3-3-formasjon spekket med offensiv briljans, mens Milan, i en litt kjedelig 4-4-2 med to grovabeidere på midten, endte opp med å gi katalanerne en leksjon i offensiv fotball.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.