I 1994 skulle Colombia vinne VM i USA. I kulissene lurte narkobaroner, drapsmenn og skitne penger.
Asbjørn Slettemark
Publisert: 22.02.2015 10:24
Drapet som var døden for Colombiansk fotball
I 1994 skulle Colombia vinne VM i USA. I kulissene lurte narkobaroner, drapsmenn og skitne penger.
Tekst Asbjørn Slettemark
2 juli 1994 går Andrés Escobar ut av nattklubben El Indio i bydelen El Poblado i Medellín. Den colombianske stopperkjempen har vært langt nede etter han scoret selvmål i VM tolv dager tidligere, men er bestemt på å ta tyren ved hornene. Ut og møte fansen og de skuffede menneskene som håpet Colombia skulle kjempe om Jules Rimet-trofeet i USA.
Klokken er nærmere 03.30 og Andrés er på vei hjem. Han kjører over parkeringsplassen da noen roper “hey, litt av et mål” i noe som oppfattes som en hånlig tone. Fotballspilleren stopper bilen, og går bort til den lille gjengen og forklarer at “det var bare en feil”. Etter litt knuffing går han tilbake mot bilen. Da flerrer seks skudd den varme Medellín-natten. Andrés Escobar har ikke en sjanse, og midtstopperen som skulle skrive under for Milan faller død til bakken, 27 år gammel. Drapsmannen er heller ingen hvem som helst. Humberto Castro Muñoz er livvakten til Gallon-brødrene, nattklubbeiere som har tette bånd til Cali-kartellet, som gjennom halvannet tiår har ført en blodig krig mot fiendene i Pablo Escobars Medellín-kartell om den lukrative kokaintrafikken ut av Colombia.
Fra fjøs til Forbes Escobar er et av de vanligste etternavnene blant familier av spansk eller portugisisk avstamming i Colombia. Likevel knyttet mediene over hele verden drapet på Andrés Escobar til narkobaronen Pablo Escobar. De to hadde ikke noen slektsbånd mellom seg, men veiene deres krysset hverandre ofte. Pablo Escobar ble født i 1949, som tredje barn i rekken av syv. Faren var bonde, moren lærer. Pablo vokste opp uten elektrisitet, men innlagt rennende vann gjorde at familien tilhørte datidens colombianske middelklasse. I løpet av 70-tallet ble han en erfaren kriminell, og livnærte seg på biltyveri, sigarettsmugling og forfalskning av lotteribilletter. Men det ble for mye jobb og for lite penger av småsvindelen, og sent på 70-tallet tok Pablo steget inn i en langt mer eksplosiv og lukrativ bransje, kokainsmugling. Han kjøpte et fly og fløy ruter med kokain fra Colombia opp til Panama, før han etter hvert omsatte så mye kokain at han investerte i 15 fly (inkludert en Learjet) og seks helikoptre. Ekspansjonen sammenfalt med at amerikanerne på 80-tallet for alvor oppdaget gleden av å frese neseborene sine med søramerikanske landbruksprodukter, og sammen med tysk-colombianeren Carlos Lehder brukte Escobar en base på Bahamas-øya Norman´s Cay til å overflomme pastellkledde, prateglade og prangende amerikanere med kokain. Festen var for alvor i gang, og de økonomiske resultatene ville fått enhver bedriftsleder til å måpe av respekt. I 1987 rangerte Forbes Magazine Pablo Escobar som verdens syvende rikeste mann, med 25 milliarder dollar i pengebingen. En av de oftest gjentatte historiene om kokainbaronen er at han hadde så mye penger at han regnet med 10 prosent i svinn, fordi rottene spiste av de nederste lagene i pengebingen.
Men samtidig som Pablo Escobar styrte tidenes mest notoriske og innbringende narkokartell, strødde han penger over hjemtraktene. Kirker og skoler ble bygget, men viktigst av alt var fotballen. Broren Roberto påstår at Pablo bygget 800 fotballbaner i fattige strøk i Medellín og omegn.
Investerte i fotball – kjøpte popularitet Dette gjorde Pablo Escobar til en populær kar, og han ble ikke mindre omsvermet av lokalbefolkningen da han investerte i de rivaliserende klubbene Atlético Nacional og Independiente Medellín, begge institusjoner i Medellín-området. Pablo Escobar har aldri hatt formelle posisjoner i klubbene, men spillere og apparatet rundt bekrefter at han både investerte i klubbene og brukte dem til å hvitvaske narkopenger i kontantstrømmen som raste gjennom billettlukene. Hvor mye er umulig å si, men det er grunn til å anta at Escobar brukte det som trengtes av sine pulverhvite penger for å løfte lagene. Latin-Amerika-ekspert Steinar Andreas Sæther ved Universitetet i Oslo forklarer.
– Det er velkjent at Pablo Escobar brukte en del penger på å bygge fotballbaner i fattigere bydeler i Medellín, og sikkert i andre mindre landsbyer i Antioquia. Det er også sannsynlig at han gjennom mellommenn – det måtte være “skjult” – finansierte toppklubben Atlético Nacional fra Medellín og muligens også i Independiente de Medellín. En del av pengene ble helt sikkert brukt til kampfiksing ved utpressing av spillere, dommere og trenere. Det er viktig å forstå at Escobar, som mange andre narkobaroner, kom fra lavere sosiale lag. Det gjør colombianske fotballspillere også. Ved å støtte populære og folkelige fotballag, kjøper investorene seg sympati og folkelig støtte, forteller Sæther.
Pablo Escobar brukte på den ene siden klubben Atlético Nacional til hvitvasking av narkopenger, samtidig som han smykket seg med klubben i kampen mot fiendene i Cali-kartellet. Bestekompisen og kokainpartneren Jose Gonzalo Rodriguez Gacha – også kjent som El Mexicano – hadde også sin egen klubb han lekte med, ifølge en av Pablos nærmeste.
– Det hele markerte starten på en krig mellom narkobaronene. El Mexicano med hans Millionares, Escobar med Independiente Medellín og Atlético Nacional, og Miguel Rodriguez med América de Cali, forteller John Jairo “Popeye” Velásquez Vásquez, som selv sier han drepte 250 mennesker for Pablo Escobar, og er buret inne på en 40 år lang dom.
Drep dommeren! Pablo Escobar var kjent for å ikke sky noen midler for å få det som han ville. Ubekreftede påstander sier at Pablo Escobar og Medellín-kartellet sto bak 3500 brutale henrettelser i løpet av sin storhetstid (midten av 70-tallet til sent 90-tall), men tallet er umulig å slå fast. Det som i hvert fall er sikkert er at Escobar og Medellín-kartellet begynte med å drepe to politimenn som arresterte ham i 1976, før han de neste tiårene drepte presidentkandidater (Luis Carlos Gálan, skutt under valgkamp), avisdirektører (Guillermo Cano Isaza, skutt av to menn på motorsykkel), politisjefer (Jaime Ramírez, skutt på motorveien mens hans kone og to barn i samme bil ble skadet), høyesterettsdommere (Hernando Baquero Borda, skutt i Bogotá) og absolutt alle andre som kom i veien for hans forretningsvirksomhet. Escobars blodige hender skulle også etter hvert sveipe over colombianske fotballbaner. Etter at fiendelaget América de Cali slo Atlético Nacional 26. oktober 1989, fikk leiemorderen “Popeye” klar beskjed fra høyeste hold.
– Pablo ba oss om å finne dommeren og drepe ham, forteller Escobars utnevnte bøddel. Noen uker senere har de to samme lagene spilt mot hverandre (0-0), og Alvaro Ortega, som dømte begge kampene, er på vei inn på Inter-Continental Hotel Medellín. To menn kommer gående ut av kveldsmørket mot Ortega og meddommer Jesus Diaz. Mens den ene mannen skyver Diaz til side, drar den andre fram en uzi og planter 18 skudd i en sjanseløs Alvaro Ortega. Fernando Rodriguez Mondragon er nevøen til sjefen for Cali-kartellet, og mener at drapet på dommer Ortega viste at Pablo Escobar behandlet fotball på samme måte som narkoforretningen sin. – Min onkel ville ikke drept noen for å vinne en fotballkamp. Pablo og hans folk ville drept hvem som helst for å vinne en fotballkamp. Det var forskjellen mellom Medellín og Cali, påstår Rodriguez Mondragon.
Skitne penger på nytt nivå Latin-Amerika-ekspert Sæther tror Colombia er blant nasjonene hvor det er viktig for både styresmakter og folk å ha et profilert og sterkt landslag.
– Det er nok viktigere i for eksempel Colombia, Argentina, Chile, Uruguay og Brasil enn det er i Bolivia eller Venezuela. Men dynamikken går kanskje like gjerne andre veien. Når man har et landslag som har mulighet til å hevde seg internasjonalt, henger media og investorer og politikere seg på, bidrar til å øke oppmerksomheten, soler seg i glansen av spillernes prestasjoner og legger forholdene til rette for økte satsinger. Når laget ikke hevder seg lenger, strupes pengesekken, medieomtalen svinner hen og folk blir mindre opptatt av det. Sæther forteller at dette ikke var noe unikt for Colombia. Lengre øst på kontinentet brukte et militærdiktatur fotball aktivt for egen vinning et drøyt tiår tidligere.
– Det finnes mange eksempler på dette, selv om muligens Colombia på 80- og 90-tallet nådde et slags ekstremnivå. Noe av det mest sjokkerende det argentinske militærdiktaturets gjorde, var jo å både å få fotball-VM i 1978 til Argentina og sørge for at Argentina skulle vinne hele turneringen. Samtidig er det veldig naivt å tro at dette er noe som er spesielt for Sør-Amerika.
Den norske talentspeideren Tor-Kristian Karlsen bruker store deler av året til å reise rundt i verden for å finsikte alle verdens ligaer og lag. Han peker på at skitne penger alltid har hatt en rolle i forskjellige klubber, men at det colombianske landslaget løftet det til et nytt nivå.
– At urene penger pumpes inn i klubbfotballen er det ikke noe tvil om, men neppe på en slik skala. Det spesielle her er jo at det var et landslag som til slutt profitterte på disse lugubre bedriftene. Ellers hevdes det at et landslag fra samme kontinent har brukt spillere – utstedt med diplomatpass – mange spillere har det – som narkokurerer i mange år, samt smuglet ukristelige menger med kokain i landslagscargoet til Europa.
I kjølvannet av Pablo Escobars økonomiske satsing på colombiansk fotball, ble Nacional et lag å regne med. I 1989 kom de til finalen i Copa Libertadores for første gang, og slo Olimpia fra Paraguay. Atlético Nacional kunne for første gang kalle seg søramerikanske mestre, og supporterne ble ikke mindre stolte av å kunne gi laget kallenavnet ”Puros Criollos”, som henspiller på at alle spillerne var colombianere.
Skorpionspark og duvende frisyrer Selv har jeg sterke minner fra det colombianske landslaget som var spådd til å herje i VM i USA. Trollmannen, skuespilleren og levemannen Valderrama, bautaen Álvarez og ikke minst en kar som ikke spilte VM: Keeperen Rene Higuita (Han satt i varetekt i syv måneder etter han opptrådde som mellommann i en kidnappingssak Pablo Escobar var involvert i. Higuita ble aldri dømt). Og på toppen av det hele, lynmannen og den konstante trusselen som var oppkalt etter djeleven selv, Faustino Asprillo. Mannen som plutselig dukket opp i Newcastle en trist februardag i 1996, og satte Premier League på hodet i noen heseblesende måneder før Manchester United klarte å ro i land seriegullet. Sammen var de dynamitt, denne gjengen. Fascinerende typer, selv om man fort kan ta seg i å huske dem for skorpionspark, heseblesende skuespill og duvende frisyrer mer enn den briljante, offensive og sjokkerende gode fotballen de på sitt beste spilte.
Før VM i USA i 1994 hadde Colombia nemlig et av verdens beste fotballag. De var på 4. plass på FIFA-rankingen, og mange regnet dem som en sterk kandidat til å spille finalen i den søvnige California-byen Pasadena. Denne troen på Colombia baserte seg på lagets generelle kvaliteter og resultater, men ballongen ble pumpet opp av en kamp i kvalifiseringen da et superoffensivt Colombia knuste Argentina 5-0 på bortebane.
Narkopenger ga muligheter Landslagstrener Francisco Maturana sier rett ut at narkopengene som ble sprøytet inn i Colombia, alene gjorde landslaget konkurransedyktig. Av de 22 spillerne i 1994-troppen hadde 18 tilhold i hjemlig liga. Til sammenligning hadde Norge syv av 22 spillere fra hjemmebane, mens finalisten Brasil hadde 10.
– Introduksjonen av narkopenger i fotball ga oss muligheten til å kjøpe gode internasjonale spillere, og hindre våre beste fra å forlate klubben. Vi endret oss ikke, vi bare fikk bedre betalt. Resultatet var at spillet og laget vårt tok av, sier den hyllede treneren.
Sammen med spillerne ble han ettertrykkelig kurtisert av Pablo Escobar, som inviterte både venner og fiender til fotballkamper på ranchen sin. Maturana trekker på skuldrene, og sier man som fotballaktiv i Colombia ikke hadde mye til valg når Pablo var på tråden med invitasjon.
– Dersom Don Vito Corleone inviterer meg på middag, så dukker jeg opp, forteller Maturana. Leonel Alvarez er heller ikke veldig unnskyldende når han reflekterer over samværet de colombianske landslagsspillerne hadde med Escobar.
– Pablo Escobar ble kritisert for å være en narkobaron, men vi var bare glad for banene vi fikk, og ikke narko, forteller Alvarez. VM i 1994 gikk ikke helt etter planen for Colombia. Tap 1-3 mot Romania i åpningskampen, gjorde at Colombia måtte ta poeng mot USA for å gå videre. Etter en lovende første halvtime fra Colombia, fikk amerikaneren John Harkes ballen på USAs venstre flanke. Han slo et innlegg i retning motsatt side av 16-meteren, men første mann på ballen var Andrés Escobar, som sendte ballen inn i eget mål. Nesten 94.000 tilskuere trodde ikke sine egne øyne. Colombianerne stirret tomt ut i luften, VM-drømmen var i ferd med å bli et mareritt på amerikansk jord.
Men fotball er nå engang ikke livets undergang, selv om nasjonen Colombia vred seg i smerte da deres blågule helter ble sendt på første fly hjem. Andrés Escobar, som fikk tilbud fra Milan rett før VM, tenkte at “her må vi begynne på nytt”, og skrev et avisinnlegg med de oppløftende ordene “livet slutter ikke her”. Men livet gikk altså ikke videre for Andrés Escobar, det endte gjennomhullet på en parkeringsplass i Medellín.
Det sterkeste mannskapet Talentspeider Karlsen får stjerner i øynene når han beskriver 94-årgangen av Colombia.
– Hvor skal man starte? Angrepsrekka var fryktelig sterk. Asprilla spilte sin beste fotball på den tiden. Akkurat før han skled ut på alle mulige måter. Valencia var utrolig hot på den tiden, en skikkelig tank. En annen tungvekter – i bokstavelig forstand – var Ivan Valenciano, trolig den tjukkeste utespilleren i VM-historien. Han var en superhelt i Colombia, selv om han aldri ble annet enn en kulthelt i andre deler av verden. Aristizabal fikk jo knapt spilletid, men ble en utrolig viktig spiller for landet i påfølgende år. Så var det min personlige favoritt, Anthony De Avila. Mannen på under 160 centimeter. Superhurtig og gjennombruddshissig, med erkecolombiansk manke og “Miami Vice” baddie-looks. Ellers var jo Leonel Álvarez den stødige midtbanespilleren, Perea og den uheldige Escobar stødige bak. Óscar Córdoba er trolig blant kontinentets topp 10 keepere gjennom alle tider. Lozano og Rincon var den type midtbanespillere som trolig ville vært enda mer suksessrike i dag enn den tiden – på grunn av fysikk og løpskapasitet. Og da har jeg ikke engang nevnt Valderrama. Colombia 1994 var en gruppe full av tegneserieaktige karakterer, sier Karlsen, og understreker at dette var et bunnsolid landslag sett som helhet.
– Dette var utvilsomt det sterkeste colombianske mannskapet så lenge jeg kan huske. 1994-troppen besto av en gruppe spillere nær peak. Kjernen fra 1990 var fortsatt produktive, mens flere nye var i sin storhetstid. I tillegg var treneren Francisco Maturana midt i sin mest inspirerte og produktive periode, og mange regner ham fortsatt som Latin-Amerikas trener nummer én gjennom tidene, forteller Karlsen.
Mens landslaget utad framsto som fulle av selvtillit, var det egentlig stor uro i troppen. Etter tapet mot Romania kom spillerne opp på rommene sine, og så til sin store skrekk at det sto dødstrusler skrevet på TV-ene på hvert eneste rom. Midtbanespiller Gabriel Gomez mottok så brutale trusler mot egen familie at han nektet å spille kampen mot USA. Han la senere opp på grunn av denne hendelsen. I tillegg hadde Atlético Nacionals sponsor Pablo Escobar blitt drept på et hustak i Medellín et halvt år tidligere. Den en gang så allmektige narkobaronen var på rømmen fra en koalisjon av CIA-agenter og vigilante-gruppen Los Pepes, som var finansiert av rivalene i Cali-kartellet. Sjefen for den siste og avgjørende aksjonen mot Pablo Escobar påstår at han løp mot dem og skrek “Police, motherfuckers!”, men obduksjonen viste at Escobar ble skutt to ganger bakfra, før en kule ble plantet bak øret hans fra kort hold. Soldatene som drepte Pablo Escobar barberte Hitler-bart på ham, dro opp skjorten for å vise fram magen hans, og poserte glisende med liket foran seg. Syv måneder senere skulle det samme Cali-kartellets folk sørge for at Andrés Escobar endte sitt liv med kuler i kroppen.
Dårlig rykte Det gikk fort nedover med Colombia etter fadesen i USA-VM og tragedien på en parkeringsplass i Colombia noen dager senere. Colombia kvalifiserte seg for VM i Frankrike i 1998, men forventningene var lavere og denne gangen innfridde de. I gruppespillet tapte Colombia først mot Romania, akkurat som i 1994, før de karret seg til et lite håp ved å slå svake Tunisia 1-0. Men scoringer av Darren Anderton og David Beckham på ni minutter i første omgang sendte England til 2-0 og Colombia ut av VM. Det stolte, vakre og selvsikre landslaget som skulle vinne VM i 1994 og slå tilbake i 1998, er ifølge Tor Kristian Karlsen erstattet av middelmådigheter og dårlig organisering.
– Statusen for Colombia i 2011? Svak. For det første sliter de med å promotere talenter, og for det andre har de gjort veldig få taktiske fremskritt de siste 15 årene. Sene i spilloppbygningen, forsvarsspillere som kun er gode i nærkamper, men elendige på det meste annet, og de er dårlig organiserte. Profilene fra tidligere tider er borte. Utover Falcao og Iván Córdoba er det få spillere som klarer å piske opp noen som helst pirring blant befolkningen – noe som ikke skal undervurderes i kontekst av blodhete latinere. Det blir spennende å følge vertsnasjonen i U20-VM senere i sommer. Men fra de jeg så i Peru på Campeonato Sudamericano tidligere i vinter, er også dette en helt gjennomsnittlig årgang. Colombianere har også et dårlig rykte ute blant de europeiske klubbene. Spillerne går for å være i overkant udisiplinerte og glad i piker og alkohol, avslutter Karlsen.
Colombia har ikke kvalifisert seg for VM siden 98, 14 av 18 klubber i hjemlig liga står i kronisk fare for å bli slått konkurs, volden mellom lagene førte nylig til at en Santa Fe-supporter ble dømt til 33 år fengsel for drap på en rivaliserende supporter, og fem klubber etterforskes for hvitvasking av narkopenger. Alt dette mens kvaliteten på det som skjer på gressmatten er under enhver kritikk.
Pablo Escobar vrir seg nok i graven.
Kilder: Wikipedia, Sports Illustrated, Mark Bowden “Killing Pablo”, Roberto Escobar “Escobar: Drugs. Guns. Money. Power”, ESPN-dokumentaren “The Two Escobars”. Sitatene fra de colombianske spillerne og treneren er hentet fra “The Two Escobars”, det samme gjelder sitatene fra Vasquez og Rodriguez Mondragon.
