Hjem Artikler Julekalender #20 I Europa-toppen – Mot alle odds

Julekalender #20 I Europa-toppen – Mot alle odds

Av frode

lsk-01
Da LSK Kvinner møtte Paris Saint-Germain, sto de overfor en klubb av helproffe spillere med et ni ganger så høyt budsjett som dem selv. Om Norge ikke skal bli en C-nasjon i kvinnefotball, må det satses. Nå.

Tekst og foto Lars Johnsen

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

 

Et øyeblikk holder følget til LSK Kvinner pusten. Vanligvis reiser de til bortekamper med 17 personer inkludert et støtteapparat bestående av trenerne Monica Knutsen og Hege Riise og materialforvalter Rigmor Johansen. Til denne bortekampen, returoppgjøret i Champions League mot Paris Saint-Germain, er derimot hele støtteapparatet med: 17 spillere, trenerteamet, materialforvalter, fysioterapeut, lege, daglig leder og markedsansvarlig. Laget tok en sensasjonell 3-1-seier hjemme på Åråsen, etter at de feide det franske storlaget av banen i 2. omgang. De har reist til Frankrike med tidenes mulighet til å komme seg til åttedelsfinalen.
Spillerne og støtteapparatet er på rusletur i en park mens de teller ned til kampstart. Et stort tre som har har vokst sidelengs er den perfekte plassen å forevige Paris-turen med kamera. Emilie Haavi, målscorer i den første kampen og en spiller laget er helt avhengig av i bortemøtet mot den franske gigantklubben, er ivrig og hopper opp på trestammen som ligger en meter over bakken. Hun mister balansen og faller bakover. Det er et sakte-film-øyeblikk. Måpende munner. Vidåpne øyne. De holder pusten.
Dunk. Hun greier ikke ta seg for og deiser ryggen i bakken.
Lege Cathrine Engen er raskt borte hos Haavi. Dramatikken er over når Haavi begynner å le. Hun hadde landet på barmark. Ingen steiner eller spisse greiner. Frykten i LSK-spillernes ansiktsuttrykk byttes ut med smil og latter.

Hele laget hadde «walk’n’talk» i Parc Montesouris før kampen mot Paris Saint-Germain. Dette skulle bli Monica Knudsens (t.h.) siste kamp i europacupen som LSK-trener. Assistenttrener Hege Riise (t.v.) tar over som hovedtrener fra nyttår.

Hele laget hadde «walk’n’talk» i Parc Montesouris før kampen mot Paris Saint-Germain. Dette skulle bli Monica Knudsens (t.h.) siste kamp i europacupen som LSK-trener. Assistenttrener Hege Riise (t.v.) tar over som hovedtrener fra nyttår.

188 landskamper
Sakte kommer også fargen tilbake i ansiktet til trener Monica Knudsen. Dagen hadde ikke startet bra. LSK-treneren var tydelig irritert. Vanligvis når jentene er på bortetur smører spillerne sine egne matpakker. Det er billigst sånn. Til Paris-oppholdet har klubben samarbeidet med hotellet om menyen. Men hotellpersonalet hadde bare lyttet med ett øre. Ved ankomst dagen før kamp, hadde de satt fram for lite mat.
Og frokosten på kampdagen skulle inntas i et eget rom. Men hotellet hadde satt fram klassisk fransk frokost bestående croissanter og tre typer syltetøy. Ikke akkurat det toppidrettsutøvere bør få i seg dagen de skal ut å prestere. Markedsansvarlig Pål Brogeland sendte spillerne inn i hotellets ordinære restaurant, der utvalget var upåklagelig.
Knudsen var tydelig irritert på hotellets behandling. Et forstyrrende element i oppladningen til sesongens viktigste kamp.
Rundt spisebordet ved et senere måltid satte assistenttrener Hege Riise det i perspektiv. Under den spede begynnelsen til internasjonal kvinnefotball, ble det første VM-et spilt i Kina i 1991. Det norske støtteapparatet hadde ingen kontroll over innholdet eller tilberedningen av maten og turte ikke forsyne seg av det lokale tilbudet. Spillerne måtte porsjonere ut den kosten de hadde med hjemmefra.
– Vi spiste omtrent ingenting mens vi var der. Det gikk på reservene løs, på alle måter, forteller Riise.
Norge kom likevel til finalen, der de tapte for USA.
Fire år senere, i Sverige, tok Norge gull. Riise scoret fem mål, inkludert ett i finalen, og ble kåret til VMs beste spiller. Hun er fortsatt den i Norge med flest landskamper, 188 i tallet. Hun scoret 58 mål i den rød-hvit-blå drakten.

Bunnløs kasse
Monica Knudsen hadde vært nær ved å lede LSK til kvartfinalen i fjor. 0-2 hjemme mot 1. FFC Frankfurt ble snudd til 2-2 sammenlagt. Det måtte straffesparkkonkurranse til for å sende det norske laget ut av turneringen. 1. FFC Frankfurt er en virkelig storklubb på kvinnesiden, med ni Bundesliga-titler, ni seire i den tyske cupen og fire triumfer i europacupen (UEFA Women’s Cup skiftet i 2009 navn til Women’s Champions League).
Frankfurt var på det tidspunktet regjerende mestere, etter at de hadde slått Paris Saint-Germain i mai 2015.
Nå var det kamp mot nettopp PSG – en klubb som har ambisjoner om å dominere klubbfotballen for kvinner i fremtiden. Når alt ikke går helt på skinner inn mot et så viktig oppgjør, er det lov å bli irritert.
Mens spillerne og trenerne gikk tur i parken, spiste daglig leder Kristine Skuland Nilsen lunsj med UEFAs delegat og ledelsen i Paris Saint-Germain på en restaurant ved Champs-Élysées. Sportsdirektør for PSGs kvinnelag er den tidligere nederlandske landslagsspilleren Patrick Kluivert. Under treretterslunsjen, med tilhørende champagne og vin, kunne Skuland Nilsen høre Kluivert fortelle om klubbens plan om å gjøre PSG til en internasjonal idrettsmerkevare, der både håndballavdelingen og kvinnefotball inngikk. Budsjettet til PSG-kvinnene ligger på mellom 65-70 millioner kroner i året. Men i realiteten er kassen bunnløs. Med 1-3 å hente opp fra kampen på Åråsen, ladet PSG-laget opp på et kompleks i landlige omgivelser utenfor Paris i fire dager. Det er trygt å anta at de ikke hadde problemer med matserveringen.
Irritasjon ved frokosten, Emilie Haavis knall og fall – Monica Knudsen finner likevel roen under gåturen.
Hun hadde truffet med strategien i kampen på Åråsen. Det hadde vært jevnt oppgjør, lagene hadde dominert hver sin omgang.
– De stilte opp i 4-2-3-1. I etablert angrep skapte de ingenting, kun på dødballer.
Hun har tro på at laget kan score også her i Paris. Laget har bare gått av banen én gang i år uten å sprekke nullen. Når spillet flyter er de et fryktinngytende lag offensivt, også mot antatt bedre lag –  noe 2. omgang hjemme mot PSG hadde vist.
Hjemme i Norge har LSK Kvinner dominert de siste sesongene. Klubben har vunnet «the double» to år på rad, de leder serien og som oppladning til Paris-turen slo de Kolbotn i semifinalen i cupen. De har mulighet til sin tredje «double» på rad.
Dette er siste sjanse for Monica Knudsen å føre laget ytterligere ett hakk lenger i Europa. Hun går av som trener etter sesongslutt. Fra nyttår skal hun jobbe 50 prosent ved Norges Toppidrettsgymnas og 50 prosent i NFFs avdeling for trenerutdanning. LSK Kvinner kan bare tilby ettårskontrakt. Sånn er det i denne bransjen. Med kone og tre barn, har økonomisk sikkerhet noe å si. Hun valgte å tre ut av klubbhverdagen etter seks år som hovedtrener. Assistent Hege Riise tar over.
– Jeg holder jo på med dette fordi jeg elsker det. Men man går hele tiden og kjenner på utryggheten, sier treneren som var med å ta OL-gull i Sydney i 2000.
En trygg økonomisk hverdag kommer først. Ting kan likevel endre seg. NFF jakter ny landslagssjef. Det er en jobb det blir vanskelig å si nei til.
– Vi får se da, smiler hun.

«Kvinnefotballen har ingen verdi»
Det som i dag heter LSK Kvinner FK, har sitt utspring litt utenfor Lillestrøm. Klubbene Setskog og Høland markerte seg helt fra starten av den organiserte kvinnefotballen, og slo seg i 1989 sammen til Setskog/Høland. Klubben flyttet i 2001 til Strømmen og tok navnet Team Strømmen. I 2009 slo Team Strømmen seg sammen med kvinnelaget til Lillestrøm Sportsklubb – og tok navnet LSK Kvinner FK. Klubben er frittstående fra Lillestrøms herrelag. Men så fort noe heter «LSK», tiltrekker det Per Berg, klubbens viktigste økonomiske støttespiller i en årrekke.
I fem år, samtidig som han har vært styreleder, har han dyttet penger inn i klubben.
Både i 2014 og 2015 var budsjettet på 12 millioner kroner – hvorav Berg gjennom sitt selskap Øie dekket 8,5 millioner. Budsjettet for 2016 er ni millioner kroner. Bergs bidrag utgjør litt over halvparten.
– Min motivasjon for å bidra var for å bevise at det er mulig å bygge opp et godt kvinnefotballag i Norge. Samtidig trodde jeg at inntektene ville øke så pass med tiden at vi ville få en bærekraftig kvinnefotball. Det siste har ikke skjedd, forteller Berg.
Men å løfte kvinnefotballen til kommersielt og bære seg selv, er vanskelig når selv NFFs tidligere generalsekretær Kjetil Siem i lukkede rom uttalte at «kvinnefotballen ikke har noen verdi».
Under fjorårets VM i Canada spilte Norge kamp samtidig som det var full runde i Tippeligaen.
«Vi nedprioriterer ikke jentene, men vi kan ikke flytte en hel Tippeliga-runde. Det er så store penger i Tippeliga- og herrelandslagsavtalene. Det bør kvinnefotballen være takknemlig for, for det er det som gjør at vi kan satse på kvinnesiden også», uttalte Siem tll VG. Mannen som nå er FIFA-president Gianni Infantinos høyre hånd har i medieoppslag omtalt kvinnefotballen som «sutrete» og at de inntar en «offerrolle». De skulle være «takknemlig».
Per Berg omtaler den type ordbruk som «forkastelig». Nesten én av tre av 375 000 NFF-registrerte gotballspillere, er jenter.
I like stor grad som gutter trenger også jentene forbilder og gode utviklingsmuligheter i sine klubber, mener Berg. Under internasjonale mesterskap benker en halv million nordmenn seg foran TV-en for å følge landslaget.
– Klart kvinnefotballen er verdt noe! Jeg vil at jenter og gutter skal ha like forutsetninger for å drive idrett – det er rettferdig og riktig, sier Berg, som gjennom året har blitt et talerør for kvinnefotballen. Debatt rundt satsingen på kvinnefotballen har lenge har vært omtrent ikke-eksisterende – nettopp fordi personer involvert i kvinnefotball frykter å bli stemplet som «sutrete». Per Berg reduserer etter sesongen sitt bidrag til LSK Kvinner til ca. 2,5 millioner kroner.
Han mener det er på tide at NFF tar ansvar.

– Ambisiøs handlingsplan
Fotballtinget siste helgen i februar vedtok handlingsplanen for årene 2017-2019. Fotball for jenter var ett av tre satsingsområder.
Dette står i handlingsplanen:
«Økt jentedeltakelse i alle ledd og på alle nivåer vil være en berikelse for hele fotballorganisasjonen. Norge har en ledende posisjon i verden når det gjelder antallet aktive jenter, og fotball er for lengst Norges største jenteidrett. Men ambisjonene våre strekker seg langt utover det. Fotballfamilien har i mange sammenhenger uttrykt behovet for flere aktive jenter og flere kvinnelige trenere, ledere og dommere. Nå skal vi samles til et felles krafttak. Det handler på mange måter om troverdigheten til Norges største barne- og ungdomsorganisasjon. Det er et viktig mål for NFF å arbeide for anerkjennelse av fotball for jenter. Å utvikle og  styrke gode, bærekraftige miljøer er sentralt for å nå dette målet.»
Visjonen for A-landslaget er tydelig:
«Kvalifisere seg til alle mesterskap i perioden – OL, EM og VM – og ta medalje i minst ett av dem. Være blant de åtte beste på FIFA-rankingen. Til enhver tid ha fem til åtte spillere som spiller jevnlig i de fire beste ligaene i Europa.»
På klubbfotballen er målene like tydelige:
«Etablere seg som ledende på UEFAs ligaranking og delta med minimum to lag i Women’s Champions League. Utvikle en klubbutviklingsstandard for toppfotball kvinner.»
Leder i Serieforeningen for kvinnefotballen (SKF), Synnøve Tverlid, liker ordene, og forventer deretter handling. SKF er i budsjettforhandlinger med NFF.
– Handlingsplanen er ambisiøs. Hvis ikke det blir synlig i neste budsjett, da vet de ikke hva de har vært med å vedta. Skal vi få til noe, må det investeres. Men vi har ikke fått noen signaler på at vårt kakestykke blir større, sier hun.
Satsingen på aldersbestemte landslag har økt jevnt og trutt, noe hun mener NFF gjemmer seg bak.
– Antall samlingssdøgn på landslagene er ikke problemet, det er de dagene de ikke er på samling – klubbhverdagen – som er utfordringen, sier Tverlid.
I dag har Norge Ada Hegerberg i Lyon og Caroline Graham Hansen i Wolfsburg – finalistene i 2016-utgaven av Champions League. NFFs mål er fem til åtte spillere på et slikt nivå, i tillegg til et landslag som skal være blant de åtte beste i verden. De neste Hegerberg og Graham Hansen og medaljevinnende landslagsspillere skal komme fra et sted – norske fotballklubber. En bedre satsing på klubbene vil kunne gi en synergieffekt til å nå NFFs mål om utenlandsproffer og et medaljesankende A-landslag, mener hun.
Med et budsjett på ni millioner kroner, rundspilte tidvis LSK Kvinner hardtsatsende PSG på Åråsen.
Til sammenligning drifter Urædd og Kolbotn sine Toppserie-lag for ca. tre millioner kroner. Toppfotballsatsingen for kvinner til Bergens-klubben Sandviken – som inkludererer 2. lagets mange bortereiser til Rogaland – koster 3,7 millioner kroner i året. Stabæk Fotball Kvinners budsjett for 2016 er sju millioner – og det inkluderer alle klubbens 17 lag.
Norges neste beste lag, Avaldsnes, har et budsjett på 8,3 millioner kroner.
LSK Kvinners budsjett på ni millioner er det samme som Arendal, som akkurat tok steget opp fra 2. divisjon til Obos-ligaen.

Struktur, struktur, struktur
22-åringen Ingrid Marie Spord fra Bergen har alltid vært sentral i klubblagene hun spilte på gjennom ungdomstiden, men var aldri god nok til å bli tatt ut på aldersbestemte landslag.
– Jeg drømte hele tiden om en gang å få spille på Norges beste lag, sier hun.
Etter å ha gått ut av videregående i 2012 tok hun full jobb i et spedisjonsfirma i hjembyen, drev egentrening om morgenen, møtte til trening med laget etter jobb.
– Noen kvelder var jeg helt utkjørt. Og jeg kan takke en fleksibel arbeidsgiver for at jeg noen morgener møtte litt senere, at jeg fikk gå litt tidligere noen ettermiddager. Du strekker egentlig ikke til på noen arenaer. Du må få det til å «gå opp» likevel dersom du vil noen vei. Du må være utrolig strukturert.
Året etter fikk hun jobb ved fotballfritidsordningen («SFO-fotball») til Sandviken. Det frigjorde en del tid, spesielt med tanke på å få hvilt nok.
– Da tok jeg virkelig steg.
I sommer fikk hun drømmen om å spille på Norges beste lag oppfylt. I Isabell Bachors skadefravær har Spord gått inn på midtbanen. Hun scoret det siste målet i 3-1-seier mot PSG hjemme.
Å haste mellom skole, heltids -eller deltidsjobb og trening – og sørge for å få spist og hvilt nok – er ikke unikt for Ingrid Marie Spord. I Toppserien er dette normen.
«Hadde jeg vært næringslivsleder, hadde jeg aller helst ansatt kvinner som har spilt fotball», sa sportslig leder i Stabæk Fotball Kvinner, Richard Jansen da han gjestet Josimars podcast – nettopp fordi de har en evne til å ha mange baller i luften og prioritere riktig.
– Ja, det gjelder å være strukturert. Å få dagene til å gå opp krever mye, både fysisk og mentalt, sier Emilie Haavi.
LSK-angriperen, på tross av å bare være 24 år, er en veteran i kvinnefotballen. Hun debuterte som 15-åring for Røa i 2008 og har scoret over 100 mål i Toppserien. I tillegg til 15 mål på 58 A-landskamper. I dag tar hun idrett grunnfag ved Norges Idrettshøyskole (NIH). Det blir mye fysisk trening i utdanningen, noe som ikke nødvendigvis er bra med tanke på belastning.
– Det viktigste er å ikke bruke energi på det man ikke kan få gjort noe med. Å ha en volleyballøkt, for eksempel, er ikke nødvendigvis ideelt når jeg skal trene med LSK på ettermiddagen. Men det inngår i utdanningen, og det får jeg ikke endret på.

Proffdager
Innen herrefotballen var Lillestrøm en foregangsklubb på 1970-tallet da de innførte «non-amatør»-kontrakter – det vil si at klubben kjøpte spillerne fri fra deres jobb.
Med Per Bergs økonomiske bidrag har LSK Kvinner mulighet til å gjøre noe av det samme. To dager i uken – hver tirsdag og torsdag – har laget «proffdag». De dagene gjør ikke spillerne annet enn å spille fotball. De har to økter, har kampanalyser og  spiser sammen – egensmurt matpakke, naturligvis.
– Dette er den store forskjellen. Dét er grunnen til at vi har kommet der vi er, sier Monica Knudsen noen timer før den store testen mot Paris Saint-Germain borte.
Det gir mulighet til å trene med intensitet, å drille detalj etter detalj, sette opp taktikk, formasjon og spillemønster inn mot neste kamp.
– Å vinne, er den store drivkraften for meg. Det er en følelse jeg aldri blir mett på. Samtidig gir det mye å se at man utvikler seg, tar nye steg, at man for hvert år tar ut litt mer av potensialet sitt. At proffdagene har hevet kvaliteten, det har vi sett de siste årene. Jo mer et lag trener sammen, jo bedre blir det, sier Haavi.
Ifølge Kristine Skuland Nilsen, daglig leder i LSK Kvinner, er det en slik løsning kvinnefotballen som helhet må sikte mot.
– For eksempel kunne NFF ha sprøytet inn midler til å dekke to proffdager i uka for de seks beste lagene i Toppserien. Det ville ha hevet nivået på serien, som ville ha gitt de beste lagene bedre matching. Sånn sett ville de vært bedre rustet til internasjonale kamper. Og det ville gi en synergieffekt inn mot landslaget. Vi kan ikke sole oss i glansen av Ada Hegerberg og Caroline Graham Hansen, mener Skuland Nilsen.
Hun bruker uttrykk som «profesjonalisere» og «legge til rette». Fra midten av 2000-tallet kom den første store medieavtalen for Tippeligaen og lønnsnivået for herrene eksploderte.
– For oss er det ikke lønninger det handler om, men å kunne legge til rette for at jentene slipper å haste mellom skole, jobb og trening.
Og det gjerne med en brødskive i hånden etterfulgt av en power nap på bussen for å ta igjen tapt søvn. Norske fotballjenter går igjennom en negativ spiral, mener hun, der de hele tiden – på tross av at de fleste er veldig strukturerte – ikke får trent, spist og hvilt godt nok.
– Om vi hadde ligget opp mot 15 millioner kroner i budsjett…da kunne vi ha hentet et par spillere til og løftet kvaliteten ytterligere ett hakk.
«Proffdagene» koster LSK Kvinner ca. tre millioner kroner i året.
Det er ikke tilfeldig at de norske representantene i årets Champions League – og de to lagene som har dominert på hjemmebane – er LSK og Avaldsnes. To klubber, med «rike onkler» i henholdsvis Per Berg og Arne Utvik, som kan tilby spillerne «proffdager».

295 millioner kontra 28 millioner
På tross av stor vekst i NFFs økonomi de siste ti årene, har pilen pekt nedover for kvinnene.
Femårsplanen «Jenteløftet» som ble vedtatt på Fotballtinget i 2008, der toppklubbene skulle få overført én million kroner årlig, pluss sponsede flyreiser og overnatting, ble angrepet så fort Yngve Hallén ble president i 2010. Hallén ønsket å redusere kontantdelen – til 600 000 i 2011 og 400 000 i 2012. Etter heftige protester og trusler om voldgift fra SKF, endte det med et kutt på 300 000 årlig per klubb.
Mens overføringene fra NFF til herrene økte i takt med forbundets inntekter, reduserte NFF overføringene til toppklubbene på kvinnesiden gjennom store deler av Yngve Halléns presidentperiode, før de gjorde et lite hopp i 2015. Herrene har gått fra 208 millioner kroner i 2010, via 307 millioner i 2013, til 295 millioner i 2015. Til sammenligning fikk toppfotball kvinner tildelt 27 millioner i 2010, 22 millioner i 2013 og 28 millioner i 2015.
I tallene fra 2015 har NFF satt opp 5,9 millioner kroner under punktet «serieadministrasjon Toppserien». Til sammenligning koster det litt over 7,5 millioner kroner å administrere de to øverste divisjonene på herresiden – ca. 3,75 millioner kroner per serie. Å administrere serien med 12 toppklubber for kvinner koster, ifølge NFFs regnskap, nesten 2,2 millioner mer i året enn å administrere 16 lag i Obos-ligaen.
Under Fotballtinget i februar tok Mimi Berdal fra Stabæk ordet og spurte hvordan det kunne henge sammen.
Fra talerstolen måtte Kjetil Siem innrømme at summen på 5,9 millioner kroner også inkluderte lønnen til avgåtte landslagssjef Even Pellerud, som har gått over i en adminitrativ rolle i NFF.
Men han jobber med ikke med serieadministrasjon, han er «fagsjef kvinnefotball».
Overføringene til kvinneklubbene i 2015-regnskapet var derfor reelt sett under 23 millioner kroner.
I tillegg tilfaller to tredeler av medieavtalen – den siste verdt 2,4 milliarder kroner over seks år fra og med 2017 – herrenes toppklubber via deres interesseorganisasjon Norsk Toppfotball. En tredel av medieavtalen går til NFF. Denne andelen av mediepengene, i tillegg til sponsoravtaler og andre kommersielle inntekter, utgjør NFFs inntekter – som brukes på drift, prosjekter, landslag og overføringer til bredde – såvel som toppfotball for både herrer og kvinner.
Toppfotballen for herrer har to store inntektsposter. Kvinnene har én liten.

Per Berg har hevet stemmen det siste året i debatten om kvinnefotballens rolle. Han har bidratt med betydelige midler til LSK Kvinner og synes NFF bør ta ansvaret med å løfte kvinnefotballen. Han reduserer sitt bidrag til LSK Kvinner, men trekker seg ikke ut.

Per Berg har hevet stemmen det siste året i debatten om kvinnefotballens rolle. Han har bidratt med betydelige midler til LSK Kvinner og synes NFF bør ta ansvaret med å løfte kvinnefotballen. Han reduserer sitt bidrag til LSK Kvinner, men trekker seg ikke ut.

Pløsete baller
Stemningen er løs og ledig under det siste måltidet før kampen, og, som alltid på borteturer, har materialforvalter Rigmor Johansen laget quiz. Laget bestående av de aldersmessig «midterste» stikker av med seieren.
Mørket er på vei til å senke seg, gradestokken har lagt seg rundt 10-merket og regnet ligger i luften når LSK-spillerne ankommer stadion. Stade Charléty er en friidrettsstadion helt sør i Paris, på grensen til forstaden Gentilly. Det forventes maks 1300 tilskuere, men det blåser en kald vin over banen. Det ser ut til å bli en ufyselig høstkveld i Paris.
Under oppvarmingen synes jentene at ballene laget låner av PSG til oppvarming er pløsete. Når en ball PSG-laget bruker til oppvarming tilfeldigvis kommer inn på LSKs halvdel merker de med en gang forskjell. Ved måling viser det seg at ballenes lufttrykk var på 0,5, og ikke 0,9, slik regelverket sier. De må haste med å få blåst opp ballene til riktig trykknivå.
Så fort dommeren blåser i gang kampen, blåses LSK av banen. Hjemmelaget starter kampen i et vanvittig tempo, og tar ledelsen på straffespark før tre minutter er spilt. Og de franske jentene, ledet av brasilianske Cristiane som ikke spilte det første oppgjøret, fortsetter å dominere. Innen 20 minutter leder PSG 2-0, har hatt ett skudd i metallet og tvunget LSK-keeper Lily Karlsrud til å gjøre to gode redninger. LSK er knapt over midtbanen den første halvtimen. De henger ikke med på PSGs tempo. PSG-spillerne slår konsekvent pasningene på den foten til medspilleren som er lengst unna motstanderen. Sånn skaffer man seg mer rom. Det er slik de beste gjør det.
PSG har stilt opp i 3-5-2, noe Monica Knudsen ikke hadde forventet. Å få LSK-jentene til å omstille seg og endre formasjon tar lang tid. De har nok med å løpe etter. Først med et kvarter igjen av 1. omgang er det noe struktur på bortelagets spill. Og de kommer også til et par farligheter. Håpet om avansement lever likevel.
PSG bevilger seg fem minutter ekstra pause, fem minutter LSK-spillerne står utpå matta og venter mens duskregnet og den kalde vinden slår dem i ansiktet. Ifølge LSK-apparatet banker dommeren flere ganger på garderobedøren. Men deler ikke ut noen form for straff når garderobedøren til slutt går opp.
Som om ikke de pløsete oppvarmingsballene var nok, var dette et ytterligere «velkommen til kynismen i europeisk toppfotball» fra vertene.
Cristiane scorer raskt sitt andre. Et kvarter før slutt scorer hun sitt tredje og PSGs fjerde.
I mellomtiden har balljentene tydelig fått beskjed om å bruke mest mulig tid når ballen går ut over sidelinja. Ved to etterfølgende hjørnespark mot slutten må LSKs nederlandske landslagsspiller Sherida Spitse selv hente ballen. LSK-spillerne raser. Men de greier å legge inn en sluttspurt. Innbytter Marte Berget, i kamp med to motspillere, nærmest kung-fu-sparker ballen i mål etter et innlegg fra høyre på overtid. Og på overtid av overtiden er PSG-boksen fylt opp av LSK-spillere. De kommer til tre store muligheter, men greier ikke få til noen ordentlig avslutning.
Totalt utspilt, men likevel nær ved å rane til seg avansement.
Det var et brutalt møte med tempoet, ferdighetene og kynismen på det aller øverste nivået i Europa.
Lene Mykjåland gråter etter kampen. Hun skal gi seg etter sesongen. Dette var hennes siste kamp i europacupen.
På den korte bussturen tilbake til spillerhotellet er det helt stille. Bare materialforvalter Rigmor Johansen sier noe – men så er det sånn at hun snakker i et sett uansett.
Etterkampsmåltidet består av hotellrestaurantens spesialitet «New York hamburger». Det må noen jafs og en økning av blodsukkernivået til før noen sier noe. Etter hvert kommer også smilene.
– På den straffen, jeg pleier å stå. Denne gangen gikk jeg. Og 2-0, der når jeg ikke opp. «Karlsrud, du er jo ikke større enn en ølflaske», var det en som ropte til meg en gang, sier keeper Lily Karlsrud og endelig får dem rundt bordet strukket på lattermusklene.
Monica Knudsen hadde studert PSG, både sett dem live og på video, men ble tatt på sengen.
— Så gode som de var i dag har jeg ikke sett dem før. De skrudde opp tre knepp når de trengte. Det tok lang tid å få strukturen på plass, å få endret formasjon. Det er da man skal «ta en skade» og bruke tiden på å legge om. Men den kynismen har vi ikke i oss. Det ble et tøft møte med nivået de store klubbene ligger på.

Da to busslaster med spanske pensjonister skapte kø for å ta heisen opp til hotellrommet i 6. etasje, slo Lene Mykjåland (t.v) og Lily Karlsrud ihjel tiden med å spille «babyfoot», som det heter i Frankrike. Ingrid Marie Spord (bak t.v.) fikk oppfylt drømmen om å spille på Norges beste lag da hun ble hentet fra Sandviken i juli.

Da to busslaster med spanske pensjonister skapte kø for å ta heisen opp til hotellrommet i 6. etasje, slo Lene Mykjåland (t.v) og Lily Karlsrud ihjel tiden med å spille «babyfoot», som det heter i Frankrike. Ingrid Marie Spord (bak t.v.) fikk oppfylt drømmen om å spille på Norges beste lag da hun ble hentet fra Sandviken i juli.

Fra A-nasjon til mulig C-nasjon
15 LSK-spillere er uten kontrakt. Hovedtreneren gir seg. Lene Mykjåland legger opp. Emilie Haavi ryktes å være nær overgang til utlandet. Per Berg minsker sitt økonomiske bidrag. At LSK Kvinner snart er historie, er likevel en stor overdrivelse, ifølge klubbens daglig leder. Og reisen til Paris bar ikke preg av å være noen «siste tur med gjengen».
– Vi skal jobbe videre. Og vi skal få til en bra satsing også neste år. For oss er det ikke kroken på døra. Overhodet ikke. Men vi har en stor jobb å gjøre i høst med å lande sponsorkontrakter og signere spillerkontrakter, sier Kristine Skuland Nilsen.
Klubben sikter på et budsjett på sju millioner kroner.
Mens hun er skråsikker på at LSK Kvinner også neste år skal kunne hevde seg i Norge, er det mer usikkert om norsk kvinnefotball kan hevde seg internasjonalt framover.
Kvelden før kampen mot PSG, samlet LSK-jentene seg i hotellbaren for å se Avaldsnes mot Lyon – der laget fra Karmøy over to kamper tapte 10-2 og var i det hele tatt sjanseløse.
Før kampstart hadde Canal+ et forhåndsprogram dedikert til jentefotball. Og viste fram en statistikk. I 2011/12 var det 59 000 registrerte kvinnelige fotballspillere i Frankrike. I 2015/16 hadde tallet økt til 104 000.
Etter kampen på Stade Charléty fikk Josimar et par minutter med PSG-sportsdirektør Patrick Kluivert.
– Damelaget er svært viktig for klubben. Herrelaget er det viktigste, men vi ser på herrene, ungdomsavdelingen og kvinnelaget som én enhet, én familie.
Målet i et lengre perspektiv er å dominere Europa.
– Ja, det er vår ambisjon.
Og PSG er bare en av flere europeiske storklubber som satser på kvinnefotball. Den engelske toppdivisjonen, Women’s Super League, har siden oppstarten i 2011 blitt vunnet av Arsenal, Liverpool, Chelsea og Manchester City.
– Jentefotballen har vokst på verdensbasis. Den er viktig. Som storklubb er det noe man må omfavne med begge armer, mener Kluivert.
Kluiverts ord og veksten i antallet jenter som spiller fotball i en stor nasjon som Frankrike, gir en pekepinn på hvor kvinnefotballen er på vei internasjonalt.
Samtidig ligger Norge godt an – antallet spillere er stort sett opp mot innbyggertall, klubbene involverer jenter, landslaget blir fulgt med stor interesse når det går bra. Den gode posisjonen vil bli borte om det ikke tas grep nå, tror LSK-lederne.
Norge var en soleklar A-nasjon for et par tiår tilbake. Vi er nå en B-nasjon. Skjer det ingenting hva satsingen angår vil Norge, ifølge Monica Knudsen, raskt bli en C-nasjon.
LSK spilte tidvis ut et av Europas mest hardtsatsende lag hjemme med en spillertropp på 17, der tre har junioralder, og var tross resultater og spill i Paris bare ett mål unna avansement.
– Tenk hva vi kunne ha fått til med bare litt ekstra midler, sier Kristine Skuland Nilsen.
Ledende organer må bestemme seg for om kvinnefotballen er verdt ordene de bruker.
Ingen krever PSG-budsjetter. Men noe økt satsing må til.
Og det står tross alt nedfelt i NFFs handlingsplan.

0 Kommenter
0

Relaterte artikler