Det er farlig å møte barndomshelter. De kan vise seg å være noe annet enn det du trodde de var. Jeg har møtt min store helt Bob Latchford. Han gjorde ikke barndomsminnene til skamme.
Tekst Andreas Selliaas
Lørdag (5. desember 2015): Jeg sitter i lobbyen i The Abbey Hotel i landlige Redditch, sør for Birmingham, og venter utålmodig. Jeg har klump i halsen og klump i magen. To ganger har jeg vært på toalettet på hotellet. En kortklipt, kjekk og sjenert mann på 64 år kommer ned fra annen etasje med en pakke kjeks i hånda og strekker ut hånda.
– Det er første gang jeg møter en norsk reporter, sier han med et smil. Historisk!
Bob Latchford var 70-tallets store goalgetter i engelsk fotball og ga Everton-fansen trøst i en tid da Liverpool stjal de fleste overskriftene. Mellom 1972 og 1983 spilte han for Birmingham, Everton og Swansea, og i den perioden var han den ubestridte målkongen i engelsk førstedivisjon. Det var i Everton han hadde sin storhetstid og det var der han fikk sine 12 landskamper for England.
Bob Latchford vant ingenting i England, men han vant tre cupgull i Wales (to for Swansea, i 1982 og 83, og ett for Merthyr Tydil (1987). For mange er Bob Latchford glemt historie. For meg er han en levende del av barndommen min. Jeg har møtt mitt barndomsidol.
Da Bob Latchford forsvant fra Everton til Swansea i 1981 druknet han for mange Everton-supportere i suksessen som Everton oppnådde på 80-tallet. Snakker du med norske Everton-supportere som kom til på 80-tallet og senere, er det nesten ingen som vet hvem Bob Latchford er. Jeg møtte noen av 80-tallsheltene sammen med Bob Latchford. Det skal du få høre om litt lenger ned, men først skal du få være med på en reise med den store helten i en tid da det meste gikk galt for Everton. Bob var lyset i mørketida.
For meg er han den STORE helten. Da jeg spilte fotball på løkka på 70- og 80-tallet ville jeg alltid være Bob Latchford, mens de andre gutta krangla om å være Kevin Keegan eller Kenny Dalglish på Liverpool eller Steve Coppell eller Lou Macari på Manchester United. Jeg forgudet Bob Latchford.
To dager i drømmeland
I desember 2015 fikk jeg muligheten til å være sammen med mitt store barndomsidol Bob Latchford i to hele dager. Vi snakket om de mørke 70-åra, årsakene til at Everton ikke vant noen ting da han spilte der, om hva som skal til for at Everton skal lykkes i dag, om rivaliseringen mellom Everton og Liverpool, om Bill Shankly, om hvor viktig keeperen er for å vinne titler, om pengegaloppen i Premier League og om hva som skal til for at det engelske landslaget skal hevde seg. Vi snakket altså om de viktigste tingene i livet.
Men først skrur vi klokka tilbake nesten 40 år, til lørdag 26. november 1977: I en blokkleilighet på Langhus i Ski halvveis ligger og sitter jeg og måper i en dyp brun cordfløyel IKEA-stol og ser Tippekampen mellom Everton og Coventry på en kornete 18-tommers svart-hvitt-tv med bordantenne på toppen. Ved siden av meg ligger stjerneposen med Elvis-kort og på bordet står en flaske Pommac urørt. Everton knuser Coventry 6-0 på Goodison Park og Bob Latchford scorer hattrick. Fra da av er Everton laget og jeg forblir evig forelsket i Bob Latchford. Den lørdagen mistet jeg interessen for Elvis-kortene i Stjerneposen, jakten etter fotballkortet med Bob Latchford startet.
Bob Latchford var og er en lavmælt og beskjeden mann som taklet alt oppstyret rundt fotballen dårlig og i nesten 30 år har han holdt sine følelser for Everton tilbake. I september i fjor åpnet han seg endelig opp; etter mye mas fra Everton-supportere som sterkt ønsket å fortelle fremtidige generasjoner hvem han var og hvordan det har gått med ham, ga han ut sin selvbiografi A Different Road.
Det er denne veien jeg nå skal gå opp sammen med Bob Latchford.
Det er en sum av tilfeldigheter som gjør at jeg befinner meg i lobbyen i The Abbey Hotel denne dagen. En drøy måned i forveien hadde jeg vært på en internasjonal konferanse i Danmark og møtt James Corbett, fødselshjelperen, forleggeren og ghostwriteren til A Different Road. Over noen øl fortalte jeg ham om mitt sterke forhold til Bob Latchford og Everton. Da vi seint på natten og etter mange glass whisky til ære for nylig avdøde Howard Kendall – den legendariske Everton-spilleren og suksesstreneren til Everton, som skulle begraves dagen etter – mente James at jeg måtte komme til England for å møte mitt store idol. Han skulle ordne alt.
Derfor sto jeg nervøs i hotellobbyen i landlige Redditch denne dagen, klar for å følge Bob på en todagers rundreise for å presentere boka hans.
Sterke følelser
Bob Latchford har kvelden i forveien signert bøker i en herreklubb i nabolaget og denne lørdagen går turen videre til St. Andrews og kampen mellom Birmingham og Huddersfield der han skal være med på tv-intervjuer og boksignering i supportersjappa hos moderklubben Birmingham City i forkant av kampen. Sammen med Bob Latchford er jeg også invitert sammen med 30 tidligere Birmingham-spillere til å være med på Legends Day i The Legends Lounge på St. Andrews, der Bob Latchford skal presentere og signere boka si.
I bilen sitter jeg sammen med James Corbett og broren hans Mike som er med som håndlanger og altmuligmann på Bobs signeringsferd. Fra The Abbey Hotel i Redditch til Birmingham kjører vi gjennom Bob Latchfords barndomstrakter i Kings Norton og fra bilen peker han ut barndomshjemmet sitt, ungdomsskolen han gikk på, løkkene han spilte på som liten sammen med brødrene og kameratene sine, og det første hjemmet han kjøpte sammen med sin første kone Pat, som døde av kreft i 2000. Vi kjører forbi kirka der Pat ble gravlagt og som han ikke har sett på nesten 16 år siden. Bob Latchford er på reise tilbake til fortiden. Sterke følelser river i oss begge to.
Når vi har passert barndomstraktene blir Bob Latchford nysgjerrig på hvorfor det sitter en helt ukjent nordmann i baksetet med øyne og ører på stilk og stiller de dummeste spørsmål om hans fortid. Han svarer høflig og lavmælt på spørsmålene mine, og stiller høflig noen spørsmål tilbake. Jeg forteller om Coventry-kampen og at det er han som er grunnen til at jeg fortsatt holder med Everton.
– Jeg håper jeg ikke har ødelagt deg, sier han med et smil om munnen.
Han spør også om jeg noen gang har vært på noen Everton-kamper i England og om jeg skal på Goodison Park påfølgende mandag for å se Everton-Crystal Palace. Da jeg svarer ja på begge spørsmålene og forteller ham at Everton aldri har tapt når jeg har sett dem i England, snur han seg og sier:
– Det må du aldri fortelle noen når du kommer til Goodison Park, i hvert fall ikke til noen fotballspillere. Det bringer ulykke. Husk at alle fotballspillere er overtroiske, forteller han.
– Jeg var også overtroisk og hadde et eget ritual som jeg gjorde før hver eneste kamp. Når jeg tok på meg drakta tok jeg alltid på meg fotballshortsen til slutt og jeg måtte alltid gå helt sist ut på banen, rett bak keeperen, plukke opp en ball og gi den ett sprett for så å gå rett bort til det ene målet og skyte et skikkelig kremmerhus.
Jeg lover ham at jeg aldri skal fortelle min Everton-statistikk til noen.
Senere på turen snakket han også om ovetro. Da jeg spurte ham om han hadde tenkt til å anlegge skjegg igjen – slik som han har på mange bilder fra 70-tallet – siden det er på moten igjen, sa han at det aldri kom til å skje. Selv mener Bob Latchford at han var den første fotballspilleren i engelsk andredivisjon som hadde skjegg tidlig på 70-tallet og at forsvarsspillere på den tiden ble litt skremt av en spiss med skjegg.
Selv om Bob Latchford har kjørt mange ganger fra Redditch til Birmingham roter vi litt med veivalgene og han husker heller ikke adressen til St. Andrews, Birminghams hjemmebane. Men det er ikke bare han som er glemsk. Når vi kommer fram og skal parkere bilen foran St. Andrews med bokeskene som vi har med oss til boksigneringa er det ingen av stadionvaktene som kjenner igjen den gamle klubblegenden.
Guttedrømmen
Bob Latchford ble født i 1951 i en arbeiderklassefamilie og han er nummer tre i rekken av fire brødre. Han vokste opp i Kings Norton sør for Birmingham. John var eldstemann i søskenflokken og ti år eldre enn Bob. Han ble aldri profesjonell fotballspiller selv om Bob sier at han var det største talentet i familien. Han prøvespilte for Aston Villa, men foreldrene var sterkt imot at han skulle bruke tiden sin på fotball. Dette var rett etter andre verdenskrig og foreldrene mente han burde få seg en jobb der han tjente mer penger og fikk en lengre karriere enn han ville få i fotballen.
Men Bob og hans to andre brødre fikk lov til å leve ut proffdrømmen og ble alle profesjonelle fotballspillere. De to brødrene fikk begge lange keeperkarrierer. David, som var to år eldre enn Bob, fikk 206 kamper for Birmingham, 8 for Motherwell og 2 for Bury i perioden 1966-1980. Da Bob debuterte for Birmingham var allerede storebror David i klubben, men Bob debuterte først for førstelaget. Den yngste broren Peter fikk 81 kamper for West Bromwich og 199 kamper for Celtic. Faren til Bob Latchford hadde også vært keeper i sine yngre dager. Selv om det kan se ut som Latchford-familien hadde et eget keepergen skulle Bob Latchford bli den som overlistet burvokterne på balløya. Men han er den dag i dag svært opptatt av keeperrollen, noe vi skulle snakke mye om seinere på denne turen.
Bob Latchford signerte en skolekontrakt med Birmingham da han var 14 år og begynte da å trene med laget to ganger i uka. I 1968, like etter at han fylte 17 år, skrev han under en profesjonell kontrakt med Birmingham. Han fikk sin profesjonelle debut mot Preston North End 21. mars 1969. På det tidspunktet var Birmingham et middelmådig lag i engelsk andredivisjon (det som i dag er Championship). Bob Latchford scoret to mål i sin debutkamp, begge med hodet, det som senere skulle bli hans varemerke.
Det tok tid før Bob etablerte seg på laget. Det første året fikk han fire kamper og året etter fikk han ti. Birmingham forble et middelmådig lag helt til de signerte det 16-årige stortalentet Trevor Francis fra West Country.
Bob og Trevor
Trevor Francis er kanskje den største stjerna som noen gang har spilt for Birmingham. Når du går i gangene i St. Andrews er det flest og størst bilder av Trevor Francis på veggene. Han spilte 280 kamper for klubben og scoret 119 mål. Seinere spilte han blant annet for Nottingham Forest og Sampdoria, og startet trenerkarrieren som spillende trener for Queens Park Rangers i 1988. Da han tok over som manager for Birmingham i 1996 brakte han også Bob Latchford tilbake til fotballen, Bob skulle være med på å bygge opp ungdomsakademiet til Birmingham.
Sammen med nyinnkjøpte Bob Hatton, som kom fra Carlisle United i 1971, sørget Trevor Francis og Bob Latchford for at Birmingham rykket opp til førstedivisjon i 1971/72-sesongen. Sammen scoret trioen 50 mål i opprykkssesongen og Bob Latchford sto for 23 av dem.
Jeg spør Bob hvordan han rangerer Trevor Francis opp mot andre spillere han har spilt med.
– Alle prater om Wayne Rooney og talentet han hadde, men du skal vite at Trevor Francis gikk Rooney en høy gang som sekstenåring. Den eneste forskjellen mellom Wayne og Trevor da de var seksten år var at Rooney allerede var en mann, mens Trevor fortsatt var en guttunge, sier Bob.
Birmingham greide seg bedre enn ventet det første året i førstedivisjon, men etter en dårlig start på 73/74-sesongen kom sjokkbeskjeden for Birmingham-fansen: Klubbens toppscorer de to siste sesongene skulle selges til Everton.
Det hadde gått rykter en stund om at Derby County og Liverpool var interessert, men Everton kom ut av det blå. Avtalen som ble inngått var også et sjokk for Everton-fansen. Bob Latchford skulle gå til Everton mens Howard Kendall og Archie Styles og 80.000 pund i kontanter skulle gå andre vei. Samlet var handelen verdt 350.000 pund og overgangen ble dermed tidenes dyreste handel i engelsk fotball!
Bob Latchford sier han fortsatt er overrasket over at Howard Kendall ble solgt.
– Howard var Evertons kaptein og var sammen med Colin Harvey og Alan Ball en del av det som er kalt Evertons ”hellige treenighet” på midtbanen. Sammen bidro de sterkt til at Everton vant ligaen i 1970. Howard Kendall er kanskje den beste spilleren noen gang som aldri fikk en landskamp for England.
Bob Latchford har aldri angret på at han forlot Birmingham i den kontroversielle overgangen. Men i alle sammenhenger på denne turen sier han at han fortsatt er en Birmingham-gutt.
– Birmingham er min hjemklubb. Jeg er født og oppvokst som Birmingham-gutt. Som liten gutt sto jeg på tribunen på St. Andrews sammen med faren min og brødrene mine, og det siste året spilte jeg også på laget med min bror som hadde fått plass i målet. Birmingham fotballklubb var en del av familien. Men du vokser opp og ønsker å flytte fra familien. Jeg hadde vokst fra Birmingham, jeg trengte nye utfordringer.
Selfies med Bob
Rundt VIP-bordet vi er plassert på kommer det gamle lagkamerater bort og slår av en prat om gamle dager og jeg blir vitne til et hjertelig gjensyn med spissmakker Bob Hutton. Men ikke alle synes det er like morsomt å se at Bob Latchford stiller opp på St. Andrews for å signere en bok der han er avbildet med Everton-drakt på forsida.
Salget av ham er fortsatt et dårlig minne for noen supportere. En av oppgavene Bob Latchford har på Legends Day i Birmingham er å holde små foredrag i de forskjellige boksene på stadion, være en del av pauseunderholdninga i kampen mellom Birmingham og Huddersfield og å signere boka si.
Etter at den verste køen av folk som ønsker et bilde sammen med Bob Latchford og signaturen i boka, kommer det en eldre herre med frakk, øreringer og tatoveringer motvillig bort til bordet der Bob Latchford sitter og signerer bøker. Han blir dyttet dit av en yngre mann som kanskje kan være sønnen hans. Den eldre mannen stritter rett og slett imot, men det er tydelig at sønnen eller hvem det nå er ønsker å få i stand en slags forsoning mellom en innbitt og aldrende supporter og en helt som sviktet.
Når mannen endelig kommer bort til bordet, sier han:
-You were the worst man when you left. I could have killed you!
Men etter en liten prat og et bilde sammen med den gamle svikeren virker sønnen til den gamle mannen lettet. Over førti år skulle det ta før skuffelsen over at Bob Latchford forlot klubben ble borte.
Etter kampen og boksigneringa tar vi et par øl og oppsummerer dagen før fire herremenn slitne og fornøyd kjører mot Liverpool der morgensdagens program starter. På veien hører vi på Robbie Savages utfall om Premier League på BBC5 Live og ler vi litt hver gang han snakker om Manchester United og Louis van Gaal. Det føles som om vi er en familie på tur. Jeg føler jeg kommer nærmere Bob Latchford.
Dagen etter besøket i Birmingham skal jeg være med på boksignering i den store bokhandelen Waterstones midt i Liverpool sentrum og etterpå er jeg sammen med Bob Latchford invitert på Legends Lunch på en indisk restaurant i Wirral, sammen med åttitallsheltene Graeme Sharp, Derek Mountfield og Pat Van Den Hauwe.
Men før det offisielle programmet starter setter jeg meg ned sammen med Bob Latchford og James Corbett i bokhandelens kafé for en prat. Det er mange spørsmål som har gnaget i meg i nesten førti år.
Samme skjebne som Keegan
Samtidig som vi setter oss ned og jeg er i ferd med å stille mine nøye planlagte spørsmål ringer muttern for å fortelle meg hvordan det går med ungene på svømmestevne. Mer enn dårlig timing, spør du meg, akkurat da var jeg ikke det spor interessert i ungene mine, familien min eller svømming. Jeg var kun interessert i Bob.
– Mødre ringer alltid til feil tidspunkt, parerer Bob, før han sukker tungt og svarer på spørsmålet mitt om hva det største han har oppnådd i fotballen?
– Uten tvil sesongen jeg scorte 30 mål (1978), landskampene (12), ligacupfinalen (1977) og FA-cupsemifinalene. Og så vil jeg nevne de tre cupgullene jeg har i Wales, to med Swansea og ett med Merthyr Tydfil.
Bob Latchford har en forferdelig og vond statistikk mot Liverpool som Everton-spiller. Han traff ikke nettmaskene en eneste gang og vant bare en av tolv kamper mot erkerivalen. Hvordan var det å spille et Merseyside-derby?
– Jeg hadde aldri spilt i et derby-oppgjør før jeg kom til Everton. Da jeg spilte i Birmingham var Aston Villa i divisjonen under oss. Det var et sjokk. Tempoet var høyt og stemningen frenetisk. Ikke bare under kampen, men også forberedelsene til kampen. Manageren Billy Bingham hadde en meget spesiell treningsfilosofi; han økte treningsmengdene og intensiteten på treningene i uka før vi skulle møte Liverpool.
– Det var et sjokk for kroppen, særlig den første kampen. Jeg var ikke nær ballen de første tretti minuttene av kampen, så vidt jeg husker. Ballen fløy rundt og taklingene suste fra alle kanter. Ingen ville tape mot Liverpool. Når du er en Everton- eller Liverpool-spiller vil du for enhver pris unngå å tape. Så enkelt er det. Don´t lose. Can´t lose.
Hvorfor scoret du aldri mot Liverpool?
– Nei, jeg scoret aldri og jeg skulle ønske jeg hadde svaret på det. Jeg scoret jevnlig mot Liverpool da jeg spilte for Birmingham. Jeg scoret til og med for Swansea mot Liverpool. Men for Everton, sier han og tenker seg litt om, blåser luft ut av munnen og himler med øynene.
– Hadde jeg hatt svaret hadde jeg også hatt svaret på mange andre ting som har plaget meg opp gjennom årene. Jeg trøster meg med at Kevin Keegan aldri scoret for Liverpool mot Everton, heller. Jeg trøster meg med det. Kevin Keegan greide aldri å score mot Everton. Han var en topp spiller. En superstjerne. Verdensklasse! Og han greide aldri å score mot Everton. Jeg var like dårlig som Kevin Keegan, sier han og ler.
Tror du det var tilfeldigheter som gjorde at du ikke skåret eller var det en mental greie?
– Det blir en mental greie, en mental blokk, særlig når du ikke scorer i de to, tre, fire første kampene. Du får ikke mange muligheter i en kamp og så begynner du å lure på om du i det hele tatt skal greie det. I tillegg har du presset som bygger seg opp før kampene. Det gjør noe med deg. Jeg opplevde aldri dette i Birmingham eller Swansea da jeg spilte mot Liverpool. Du vet at for Evertonians er ikke dette en vanlig kamp. Det er KAMPEN! Og da blir presset ekstra stort.
Merkelige forberedelser
I boka «Different Road» er Bob Latchford kritisk til treningsmetodene, kampfilosofien og innkjøpspolitikken til treneren som brakte ham til Everton, Billy Bingham.
– Billy Bingham hadde mange rare ideer. Før sesongen fikk han oss blant annet til å løpe i sanddynene på stranden. Ingen andre gjorde det. Han var litt gammeldags. Forskjellige managere har forskjellige filosofier, sier han og sukker tungt.
– Hans filosofi var at vi måtte trene hardt før møtene med Liverpool. Det viste seg å være feil. Vi trente mye og intenst og jeg er sikker på at Liverpool anstrengte seg langt mindre på treningene sine før de møtte oss enn det vi gjorde. Liverpool-trener Bill Shankly bodde rett ved treningsfeltet vårt Bellefield og kunne se rett ned på treningene våre før han dro til sin egne for å instruere dem. Han så at vi trente som noen gærninger uka før vi skulle møte dem og sa sikkert til sine egne spillere at de skulle ta det med ro. Han kunne berolige dem med at vi var i ferd med å løpe oss til døde. Og det gjorde vi. Vi var mentalt og fysisk utslitt før vi hadde spilt et eneste minutt!
Så du mener at Bill Shankly var smartere enn Billy Bingham?
– JA! Han var mye smartere. Han hadde et psykologisk overtak. Han dempet presset på sine egne spillere, mens Billy økte presset på oss. Billy var en veldig konservativ mann både som person og som trener. Han gikk ut på banen for å unngå tap og det holdt oss tilbake, tror jeg. Han var veldig defensiv og tenkte mest på hvordan vi skulle forsvare oss. Han vurderte alltid hvordan vi skulle unngå at motstanderne kunne ta oss, istedenfor å vurdere hvordan vi kunne ta dem.
På 1970-tallet vant Liverpool ligaen fem ganger, FA-cupen én gang, Serievinnercupen to ganger og UEFA-cupen to ganger. Everton vant ingenting. Bob Latchford vant ingenting. Men det kunne vært helt annerledes. Da det ble kjent at Bob Latchford var på vei til Everton fra Birmingham prøvde Bill Shankly alt han kunne for å få Bob til å tre på seg den røde drakta.
Samme kveld som Bob Latchford hadde signert for Everton ringte lagkameraten Roger Hynd på døra til Bob. Hynd var nevøen til Bill Shankly og hadde fått beskjed av sin onkel om å overtale sin lagkamerat om å velge det røde laget i Liverpool.
– Have you signed? Have you signed? Shanks wants you. Shanks wants you, skrek han da Bob åpnet opp døra.
Bob Latchford fortalte ham at det var for sent. Men det stoppet ikke Shankly fra å prøve å overtale Bob. Samme dag som Bob skulle dra til Everton ringte Shankly Bobs bror Peter for å få han til å overtale Bob.
Shankly innkalte også til et lite pressetreff der han lovet store nyheter, i et desperat forsøk på å få Bob til å snu. Det gjorde han ikke. Det ironiske er at syv år tidligere hadde Billy Binghams forgjenger Harry Catterick også kommet Bill Shankly i forkjøpet, da han snodde Howard Kendall foran nesa på Liverpool-manageren. I 1974 gjentok historien seg, med Howard Kendall i en birolle.
Kompis med Shanks
Hadde Bob Latchford valgt Liverpool hadde han garantert blitt en merittert spiller, og (skrekk og gru) jeg hadde kanskje holdt med Liverpool? Til tross for at Bob valgte Everton ble han etter hvert godt kjent med Bill Shankly.
– Ja, det gjorde jeg faktisk. Han pleide å komme til treningsfeltet vårt etter at han sluttet i Liverpool i 1974. Han fikk behandling hos fysioterapeuten vår som også var skotsk. Jeg ble faktisk veldig godt kjent med ham.
– Shanks var veldig smart, kanskje ikke den mest intelligente personen, men som fotballperson veldig smart. Han visste godt hvordan han ville spille og hvordan han skulle sette sammen et lag. På den måten var han veldig smart. Han ligner litt på Alex Ferguson, fra Glasgow begge to, de visste begge hvordan de skulle spleise folk og inspirere dem.
– Han kom til treningsanlegget vårt og var en veldig bitter mann på den tiden. På samme måte som Matt Busby var i Manchester United. Han trodde han skulle bli klubbdirektør da han sluttet som manager, men ikke fikk den jobben. Det samme skjedde med Shanks. Han trodde Liverpool ville gi ham en toppstilling da han sluttet i 1974. Det gjorde de ikke. Istedenfor kastet Liverpool ham ut og han forble en bitter mann helt til han døde.
– Shanks var veldig inspirerende. Du skjønner hvorfor spillere ønsket å spille for ham og at de spilte skjorta av seg. På den andre siden var Shanks ganske autoritær, jeg kan tenke meg han var litt som Brian Clough: gjør det på min måte eller ikke gjør det og du er ferdig.
Annensrangs målvakter
I boken til Bob Latchford har keepere en dominerende plass og Bob hevder at Peter Shilton kunne gitt ham seriegullet i 1975.
– Shilts, ja! Han ville gitt oss seriegullet. Billy Bingham kjøpte meg og en uke eller to etterpå sa han at han ville kjøpe Peter Shilton. Det skjedde aldri og jeg aner ikke hvorfor. Peter Shilton var en keeper i verdensklasse. Lag som har keepere i verdensklasse vinner mesterskap. De sørger for at du ikke taper, de redder bokstavelig talt poeng for deg. Og det ville Peter Shilton gjort for Everton i 1974/75-sesongen. Vi havnet tre poeng bak ligavinneren Derby County i den sesongen takket være to dårlige kamper mot bunnlaget Carlisle og fordi vi ikke hadde en keeper i verdensklasse. Det ergrer meg fortsatt, sier han.
– Og hadde vi vunnet ligaen i 1974/75 er jeg sikker på at vi hadde vunnet mer. Du må lære deg å vinne og vinner du en gang blir det lettere å vinne mer. Det var en lærdom vi aldri fikk, blant annet fordi Billy Bingham ikke kjøpte Peter Shilton eller en annen keeper i verdensklasse.
Bob virker nesten besatt av keeperproblemtikken til Everton i 1975 og jeg spør ham om det skyldes at brødrene hans var keepere?
– Kanskje i underbevisstheten.
Kunne brødrene dine ha hjulpet Everton til seriegull?
– Peter Shilton var litt bedre enn mine to brødre. Broren min Peter kunne faktisk ha hjulpet oss til seier. Han var ganske god.
Har du fortalt broren din Peter det?
– Nei, er du dum, sier han og ler høyt.
Nå vi sitter og snakker om keepere er det en ting som plutselig slår meg. Bob Latchford er jevnaldrende med faren min, og tro det eller ei, en av fatterns største forbilder er nettopp Peter Shilton. Fattern har egentlig bare holdt med keepere opp gjennom årene. Det betyr at han fulgte Stoke da Gordon Banks var verdens beste keeper og han begynte å holde med Nottingham Forest da Peter Shilton gikk dit. I dag holder han med Leyton Orient mye takket være at Peter Shilton spilte sin 1000. ligakamp i London-klubben. Hva om Peter Shilton hadde blitt solgt til Everton? Hadde Everton vunnet ligagull i 1975? Hadde fattern og jeg holdt med samme lag i dag?
– Nå skal jeg fortelle deg en historie som jeg syns er rart ikke har kommet ut i pressen før, fortsetter Bob engasjert.
Han titter bort på forleggeren James Corbett som sitter og hører på oss, og Bob spør ham om det er greit at han forteller historien. James nikker, sier ja og Bob fortsetter.
– John Keith var journalist i Daily Express i mange år og jobber nå for Radio Merseyside, tror jeg. Han fortalte meg en historie fra 74/75-sesongen og omstendighetene rundt ryktene om at Peter Shilton var på vei til Everton. En dag Billy Bingham holdt pressekonferanse og en journalist spurte om ryktene om Peter Shilton var sanne, svarte han:
«Vi kan vinne ligaen med en annenrangs keeper!»
– Jeg ble helt satt ut. For det første fordi han sa dette i full offentlighet og til pressen. For det andre at pressen ikke slo dette stort opp, og for det tredje fordi han med denne uttalelsen sa at keeperne vi hadde i Everton på den tiden var annenrangs!
Selv om Bob Latchford kritiserer Billy Binghams kritikk av egne keepere er han enig i at keeperne på den tiden var annenrangs.
Du har jo selv vært kritisk til keeperne i Everton på din tid. Har du noen gang fått reaksjoner fra dem?
– Jeg har alltid sagt at keeperne vi hadde var helt ok, de var ikke dårlige, men de var heller ikke toppklasse. Det er som alt annet. Du kan ha gode spillere, veldig gode spillere, veldig veldig gode spillere eller fantastiske spillere. Hvis du vil vinne år ut og år inn må du ha en god miks av disse spillerne.
Ved siden av det omstendelige spillet som Everton spilte under Roberto Martinez, mener han også at keeperen er et svakt punkt på dagens lag.
– Hadde Everton hatt en Neville Southall i buret i dag hadde de hatt sjanse til å vinne ligaen. Enkelt og greit fordi han ville reddet poeng og sørget for flere seire. I tillegg har jeg alltid sagt at vi spiller for sein fotball. Det er bra å holde lenge på ballen, men vi er ikke som Barcelona og kan holde på ballen i evigheter. Barcelona har tre-fire verdensklassespillere som plutselig kan gjøre noe ut av ingenting og plutselig skåre mål. Det har ikke Everton.
Talentløst talentarbeid
– Vi er bedre når vi spiller i et høyere tempo og spiller vi mer direkte kan vi slå hvem som helst. Når vi roer ned spillet har vi problemer med å bryte ned motstanderen, lag som er i balanse, fordi vi ikke har kvaliteten til å bryte igjennom. Det er min analyse av hvordan Everton spiller i dag.
– Raskere tempo og en ny keeper vil bringe mesterskap til Everton. Husk at å ha en keeper i verdensklasse er som å ha en spiss som skårer 20-30 mål i sesongen. Får du tak i en av dem kan du fylle opp resten av laget med veldig gode spillere og forberede deg på å vinne ting. Så enkelt er det, sier han bestemt.
Men det er ikke bare dagens Everton han er kritisk til, han er også svært kritisk til hvordan engelske klubber driver talentarbeid.
– Det er helt mislykket, for å være ærlig. Vi produserer ikke nok spillere og lar oss utkonkurrere av andre. Engelske klubber tør ikke vente på at egne spillere gror til. Det tar 10-15 år fra en spiller starter med fotball til han er ferdig utviklet, men engelske klubber tør ikke satse på egne spillere som kan nå førstelaget.
– Da jeg var ung spilte jeg skolefotball. Da hadde ikke klubbene lov til å hente deg før du var 14 år. Jeg trente to dager i uka med Birmingham fra jeg var 14 til 16 år. I dagens akademisystem har du lag for dem under 16 år. Ideen er kanskje god, men jeg er ikke overbevist om at dagens system fungerer. Jeg er ikke sikker på at vi bør gå tilbake til skolesystemet igjen, men vi trenger å gjøre ting på en annen måte enn i dag.
– Nei, jeg har ikke noen løsning, jeg skulle ønske jeg hadde en løsning. I dag bor jeg i Tyskland og jeg kan si at de har lykkes bedre enn det vi har i England. Der har de lokale klubber som tar seg av talentene – ikke skolene – og så samles de beste spillerne på forskjellige camper og så plukker toppklubbene ut de største talentene. Det er slik det fungerer. Kanskje er det det samme som skjer i Norge også?
– Det er åpenbart at problemet i Premier League er at de har så mye penger og at det er lettere å kjøpe en ferdig spiller enn å vente fem eller ti år på å dyrke fram en spiller selv. I tillegg er managerne i klubbene i England utsatt for et enormt resultatpress sånn at de ikke kan tenke på lang sikt og vente på at egne spillere blomstrer. Det er et stort problem. På det området vil jeg gi Roberto Martinez skryt. Han lar unge spillere få sjansen, men de fleste trenere gjør ikke det.
Men han mener ikke at det er pengene i seg selv som er problemet.
Pengeproblemer
– Da Sky kom på banen i 1992 visste alle at det ville endre fotballen. Og det var en naturlig utvikling. Pengene har alltid vært en del av fotballen. Hadde det ikke vært Sky hadde det vært noen andre. Premier League vil alltid være populært. Problemet er at fotballen har blitt for topptung når det kommer til penger og utvikling. Det gjør at grasrotfotballen dør. Det har vi sett i Skottland. Det samme er i ferd med å skje i England.
– Hvis vi ikke passer godt nok på velter hele systemet og vi får et system der bare de rike overlever og de fattige klubbene forsvinner. Det vil på lang sikt ta livet av fotballen. Hvis du ikke produserer spillere på grasrotnivået, hvor skal spillerne komme fra da? Du kan ikke hente spillere utenfra hele tiden. Da tar du ikke bare livet av klubbfotballen, det vil også ta livet av landslaget, mener Bob Latchford.
– Se på tallene i Premier League i dag. Bare litt i overkant av 30% av spillerne er engelske og nedgangen har vært dramatisk de siste fem årene, tallet blir bare mindre og mindre for hvert år. Det vil på sikt gjøre England til et tredjerangs landslag. Gjør vi ikke noe raskt og grundig ender vi raskt opp der. Vi må få egne spillere gjennom systemet og gi dem toppfotballerfaring. På min tid spilte vi reservelagsfotball fordi vi hadde et eget reservelag. Da spilte jeg på de samme stadionene som førstelaget og jeg fikk erfaring på de samme arenaene som de beste spillerne. Det skjer ikke lenger, sier han bekymret.
– Så lenge unge spillere ikke får erfaringer som ligner det toppspillerne får, blir de hengende etter. Hvis dette fortsetter hvor skal det engelske landslaget hente spillerne sine fra om 10-20-30 år. Championship? Førstedivisjon? Fortell meg, sier Bob engasjert.
Aldri glemt
Etter at Bob Latchford har brukt en time på å signere bøker i Waterstones skal jeg få oppleve det spesielle forholdet mellom dagens supportere og gamle helter. Vi setter oss inn i en taxi for å dra på lunsjen i Wirral. Lunsjen er organisert av en lokal forretningsmann som har spesialisert seg på salg av Everton-memorabilia.
Nå er det bare oss to i taxien. Vi begynner å snakke om den legendariske 1977/78-sesongen da han scoret 30 mål, det Bob Latchford karakteriserer som det største høydepunktet i karrieren.
– Den sesongen hadde avisen Daily Express, som på den tiden var større og mer betydningsfull enn den er i dag, utlovet en belønning på 10.000 pund til spilleren som greide å score 30 mål. På den tiden hadde spissene i England vanskelige tider og dusøren til Daily Express skulle oppmuntre til flere mål, sier han mens han prøver å hjelpe taxisjåføren med veien dit vi skal.
Det er ikke ofte taxisjåfører i Liverpool får tur til Wirral, og også Bob Latchford er usikker på hvor vi skal. Det betyr at vi får ekstra tid til å prate om den viktige sesongen.
– Jeg tror at måltørken på den tiden kom av at trenerfilosofien var veldig fokusert på å ikke slippe inn mål. Samtidig var det ofte den samme førsteelleveren som spilte kamp ut og kamp inn, så det var lett for forsvaret å lese angrepsspillet til det andre laget. Jeg tror at denne trenerfilosofien gjorde at det engelske landslaget hadde en mørk periode på 70-tallet, fortsetter han.
På 1970-tallet kvalifiserte ikke England seg til et eneste mesterskap og denne perioden karakteriseres som det mørkeste kapittelet i landslagshistorien.
– På 1960-tallet hadde 30-målsgrensen blitt brutt 9 ganger, mens bare Francis Lee i 1976/77 hadde greid å nå denne grensen så langt på 1970-tallet. Han hadde til og med tatt 13 straffespark.
– Jeg tenkte ikke så mye på å nå dette målet før det var fire kamper igjen av sesongen. Da hadde jeg 27 mål på samvittigheten. I den kampen gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før: jeg tok straffespark! Jeg tok ellers aldri straffespark fordi jeg ønsket å gi andre sjansen til å føle gleden av å score mål. Det høres kanskje rart ut, men det var slik jeg tenkte. Jeg satt straffesparket mot Ipswich og jeg hadde to mål igjen til 30.
Interessen for meg og familien ble enorm etter dette. Kunne jeg nå 30 mål, var spørsmålet alle stilte. Og den ble ikke mindre da jeg fortsatt hadde to mål igjen da vi spilte årets siste kamp mot Chelsea, 29. april 1978.
Stadion var fullstappet, hele familien var på Goodison Park og det var en elektrisk atmosfære. Rammen ble ekstra spesiell siden Dixie Dean var tilstede, sier Bob.
Dixie var den forrige Everton-spilleren som hadde nådd 30-målsgrensen. Han scoret 60 mål i 1927/28-sesongen og har fortsatt skåringsrekorden i engelsk fotball! Dixie Dean var på stadion for å markere at det var 50 år siden hans rekord ble satt.
– Han ga meg selvtillit da han fortalte meg at han hadde tre mål igjen til sin rekord i årets siste kamp. Og jeg var helt sikker på at jeg skulle greie det. Kampen ble spesiell. Etter 55 minutter hadde tre andre Everton-spillere satt ballen i mål (Martin Dobson, Billy Wright og Neil Robinson), men ikke jeg. Alle spillerne løp nesten i beina på hverandre for å gi meg sjansen og i det 72 minutt satt jeg inn mål nummer 29 etter en flikk fra Lyonsy (Mick Lyons). Goodison Park eksploderte, erindrer Bob.
Tre minutter etter oppsto en tilsvarende situasjon, men istedenfor å flikke ballen til Bob Latchford satt Mick Lyons ballen i mål selv. Stemningen var trykket, alle ville se Bob Latchford nå 30 mål. Bob forteller at han Mick Lyons er den tøffeste spilleren som noen gang har spilt for Everton og at han ikke har et eneste negativt ord å si om lagkameraten, men i den situasjonen kokte det litt over for Bob Latchford:
– Jeg sa Fuck Off til Lyonsy og ba ham holde seg på vår banehalvdel.
Men han hørte ikke etter og bare et par minutter etterpå lå han nede i straffefeltet til Chelsea. Everton hadde fått straffe og Bob skulle ta den. Han satt straffen til høyre for Chelsea-keeper Peter Bonetti og hele stadion gikk av hengslene. Da fløyta gikk stormet tilskuerne banen.
Bob Latchford nådde den magiske 30-målsgrensen.
Etter en vill champagne-feiring prøvde Bob Latchford å snike seg ut av stadion for å komme seg hjem til familien. Da møtte han tilfeldigvis Dixie Dean ved heisen på Goodison Park.
– Godt jobba sa han til meg, og fortalte meg at han var veldig glad på mine vegne. Men så sa han til meg med et lurt smil: «Husk en ting, gutt. Du er bare halvparten så god som meg», sier Bob og ler.
Dyr gevinst
Bob Latchford fikk prispengene av Daily Express. Han hadde bestemt seg for at han ville gi halvparten av prispengene til veldedighet og 4.000 til lagkameratene. Han beholdt bare 1.000 pund selv. Men bare et par måneder etterpå fikk han brev fra skattemyndighetene der de forlangte at han skulle betale skatt for hele beløpet. Det tok Bob Latchford flere år å bevise at han kun hadde mottatt en tiendedel av beløpet, han fikk til og med lagkameratene til å signere på at 4.000 hadde gått til klubbkassa.
– Da saken var avsluttet hadde jeg brukt mer penger på advokater enn beløpet jeg selv tok av prispengene. Hadde jeg visst dette på forhånd hadde jeg aldri tatt imot pengene. Denne saken er nesten latterlig når du sammenligner med pengene som flyter rundt i fotballen i dag, sier han oppgitt.
Taxi-sjåføren har begynt å fatte interesse for samtalen vår og han spør høflig om vi begge er tidligere fotballspillere. På vegne av oss begge svarer Bob at det kun er han som har spilt fotball. Det visste taxi-sjåføren hele tiden og sier at han kjenner igjen Bob Latchford, men er rask til å fortelle oss at han Liverpool-tilhenger.
Men så forteller han en historie som viser hvilke spor Bob Latchford har satt i folk i Liverpool. Han forteller at sønnen hans blir trent av tidligere Liverpool-spiller Steve McManaman (som var Everton-tilhenger som barn) og han sier at McManaman kaller ham Bob Latchford hver gang han setter ballen i mål med hodet.
Det skulle bare mangle, tenker jeg.
Legendarisk kveld
I 1978 var Bob Latchford verdens viktigste person for meg. Jeg lagde egne fotballaviser om Everton og andre lag, der jeg tegnet de mest kjente spillerne på forsiden. Jeg lagde spesialutgaver om Arsenal, West Bromwich og Nottingham Forest (aldri med Liverpool) der jeg diktet opp intervjuer med Liam Brady (Arsenal), Laurie Cunningham og Cyril Regis (West Bromwich) og Viv Anderson (Nottingham Forest) der de alltid fikk spørsmål om hvordan det var å spille mot Bob Latchford i Everton. Jeg lagde egne radioprogrammer der jeg kommenterte Everton-kamper som hadde gått i helgen og som jeg tok opp på TDK og BASF-kassetter som fattern hadde rappa på skolen han jobba på. Og jeg lagde en egen Everton-sang med muttern på melodien av Musevisa. Egentlig ganske spesielt.
Men det største som skjedde (ved siden av Bob Latchfords scoringsrekord) var at jeg til bursdagen min i oktober 1978 fikk Everton-drakt av onkel Erling, som på den tiden studerte i England. Jeg fikk også en Everton-kopp som jeg fortsatt bruker. Bildet av meg fra denne bursdagen, der jeg poserer med drakta på kjøkkenet i blokkleiligheten på Langhus har jeg tatt med meg til den indiske restauranten, sammen med drakta som jeg fortsatt tar godt vare på.
Når vi kommer til restauranten blir Bob og jeg tatt imot av Derek Mountfield, Graeme Sharp og Pat van den Hauwe og cirka 200 Everton-supportere som har betalt 30 pund for å spise lunsj, spille stand-up bingo og være med på loddtrekning av signerte bilder og drakter til gamle Everton-helter.
De tre 80-tallelegendene opplevde noe Bob Latchford aldri fikk oppleve. Howard Kendall tok over Everton i 1981 etter at forgjengerne Billy Bingham og Gordon Lee hadde fått lite ut av de store pengesummene de hadde brukt på spillere. Og han skapte et av Europas beste lag. Under Kendall vant Everton FA cupen én gang (1984), serien to ganger (1985 og 1987) og cupvinnercupen (1985). De kunne vunnet mye mer hadde ikke engelske lag blitt utestengt fra internasjonal fotball på grunn av fotballbråk og hooliganisme. Mountfield, Sharp og van den Hauwe var med på alt dette.
Derek Mountfield var en av klippene i midtforsvaret til Everton på 1980-tallet og scoret hele 14 mål i 1984/85-sesongen. Graeme Sharp fikk sin første kamp for Everton da han ble byttet inn for Bob Latchford mot Brighton i 1980. Han tok over drakt nummer 9 da Bob dro til Swansea i 1981 og ble den tredje Everton-spilleren i historien som greide 30 mål i 84/85-sesongen. Totalt scoret Sharpy 159 mål på 426 kamper for Everton, noe som gjør han ham til klubbens beste målscorer etter andre verdenskrig. Pat van den Hauwe kom som Bob Latchford fra Birmingham til Everton og var på mange måter den siste brikken som falt på plass i Everton-forsvaret da han kom i 1984 og bidro til at Everton ble ett av Europas beste lag. Van Den Hauwe var en tøffing og han fikk raskt klengenavnet Psycho-Pat. På meg virker det fortsatt som han er en tøffing.
Diskret spør jeg Bob Latchford og de tre andre om de vil signere drakta mi og posere på bildet sammen med meg og drakta. Det er akkurat som jeg er ni år igjen. Derek Mountfield syns dette er helt enestående og drar meg og drakta rundt i den indiske restauranten for å vise oss fram til supporterne som har møtt opp. Etter hvert blir jeg en snakkis og mange kommer til meg for å ta bilde og slå av en prat. Det er tydelig at alkoholen gjør sitt. En av supporterne kommer bort til meg og vil ta bilde sammen med meg fordi han tror jeg er en eldre utgave av Andrei Kanchelskis. Nærmere har jeg ikke kommet førsteelleveren til Everton!
Mens vi er der spiller Liverpool Premier League-kamp mot bunnlaget Newcastle og Liverpool taper uventet 2-0 til restaurantens store glede. Samtidig som resultatet annonseres av Derek Mountfield forteller han også forsamlingen at det er en norsk journalist til stede. Da begynner alle å bue på meg.
– Hvorfor?, spør jeg kona til Derek Mountfield som sitter ved min side?
– De tror alle nordmenn er Liverpool-supportere, sier hun.
«Han er her for å intervjue Bob Latchford og er en Evertonian», sier Derek fra podiet.
Jubelen står i taket igjen. Etterpå kommer mange supportere bort til meg og anbefaler meg hvilken pub jeg bør gå til før kampen mot Crystal Palace dagen etter.
Jeg kunne gravd dypere i livet til Bob. Om at han mistet kontakten med Everton da han meldte overgang til Swansea i 1981, at han prøvde seg som eier av en klesbutikk, at han nesten ikke ser fotball lenger, men følger med på resultatene til alle klubbene han har spilt. At han fikk kontakt med Everton igjen etter at han motvillig ble med på et veldedighetsprosjekt for tidligere Everton-spillere midt på 2000-tallet. At han i dag er lykkelig gift og er heltidspappa for to barn utenfor Nürnberg i Tyskland. Om hvordan det var å miste sin første kone i kreft og bli enkemann. Om at han fortsatt angrer på at han tok krøllpermanent som fotballspiller. Men dette holder i lange baner.
Jeg begynner å føle at jeg har fått det jeg var ute etter. Jeg har ikke fått nok av Bob, men jeg begynner å frykte at noen skal ødelegge det gode inntrykket jeg har fått av ham og jeg ønsker derfor å trekke meg unna.
Jeg har fått mitt. Jeg har fått det jeg kom for. Jeg takker Bob og trekker meg stille ut fra den indiske restauranten.
Og fortsatt er én ting er sikkert:
Jeg vil fortsatt bli som Bob.
