Ondt blod i Argentina

De møttes nesten aldri, men ingen trenerduell har splittet og definert argentinsk fotball som den mellom César Luis Menotti og Carlos Salvador Bilardo, de eneste som har ledet Argentina til VM-gull. Navnene deres har avfødt de spanske begrepene «menotismo» og «bilardismo» – termer som rommer motstridende livsanskuelser like mye som fotballideologier.

Tekst Runar Skrøvset

Bli abonnent på Josimar. Få åtte utgaver hjem i posten for 699,-.

For oss her oppe på motsatt ende av globusen, hvor 90-tallets Eggen/Drillo-debatt var det absolutte klimaks, kan det nok være litt vanskelig å se for seg hvor gjennomgripende Menotti/Bilardo-feiden var i et samfunn så gjennomsyret av fotball som det argentinske. Godeste Eggen og Olsen er riktignok sterke og fascinerende personligheter med sterke meninger om både fotball og samfunn, men de forårsaket ikke akkurat noen kald borgerkrig. Menottis berømte uttalelse om at det finnes én type fotball for venstreorienterte og én for høyreorienterte sier mye om hva som sto på spill i fotballdiskursen i en nasjon som i løpet av Menottis og Bilardos trenerkarrierer gikk fra å være et personkultpreget Perón-demokrati via grusomt militærdiktatur tilbake til demokrati i form av en nyliberalistisk variant på speed som endte i økonomisk kollaps.

Moralsk estetiker

Menotti er en utpreget intellektuell med bohemsk fremtoning. Stilig antrukket med flagrende hår og uutgrunnelig ansiktsuttrykk sto han langs linja og nøt sine sigaretter som en levende reklameplakat for en imagebevisst tobakksfabrikant. Han har lest hundrevis – hvis ikke tusenvis – av bøker og er opptatt av kunst og filosofi. Språket hans er metaforisk og referanserikt; han kan knapt fullføre et eneste resonnement om fotballsporten uten å trekke inn kultur, samfunn eller politikk. Fotball er liv, liv er fotball, og begge deler skal være vakkert.

César Luis Menotti ble født i Rosario, Argentinas tredje største by og den viktigste fotballbyen nest etter den totalt dominerende hovedstaden. De fleste som kommer fra provinsen i dette svært sentralistiske landet, nærer – uavhengig av fotball – én eller annen form for forakt for Buenos Aires. Den unge Menotti var først og fremst opprørt over skjevhetene som omga ham lokalt i bydelen Fisherton, som han senere skulle betrakte som et speilbilde på verden. Innenfor et knøttlite geografisk område levde byens rikeste og fattigste vegg i vegg, strengt adskilt fra hverandre. De privilegerte besto hovedsakelig av britiske jernbaneutviklere og deres etterkommere, mens befolkningen på den andre siden av gjerdet var ubemidlede og uglesette innvandrere fra Italia. César Luis’ etternavn røper hvor i landskapet hans familie befant seg; tesalongene, jockeyklubben og tennisbanene rundt hjørnet var uinntrengelige.

Interessen for litteratur og kultur, og ikke minst den tidlige politiske oppvåkningen, fikk Menotti fra sin far. Senior var lenge en ihuga peronist, altså tilhenger av den nokså vanskelig definérbare politikken til den blivende presidenten Juan Domingo Perón. Sønnen bekjente seg også til peronismen, men tok etter hvert avstand fra bevegelsen og sluttet seg til kommunistene. På det menneskelige plan er nok den mest karakteristiske nedarvede egenskapen en stoisk moralsk rettskaffenhet. Etiske overbevisninger var styrende for farens små og store veivalg og selve grunnlaget for sønnens fotballfilosofi. Illustrerende for denne moralske prinsippfastheten er farens reaksjon da byens to storklubber Rosario Central og Newell’s Old Boys begynte å vise interesse for den talentfulle guttungen; han avslo tilnærmelsene begrunnet med at «fotball skal spilles med kompiser».

Målbevisst arbeidsjern

Carlos Salvador Bilardo kan på dårlig fotballnorsk mest presist beskrives som en vinnerskalle. Han gikk gjennom ild og over lik for å vinne, og krevde total oppofrelse av sine omgivelser. I hans verden er god fotball ensbetydende med vinnende fotball, og vice versa. Også Bilardo er en svært dannet mann, men hans dannelse er vitenskapelig, ikke kulturell. «El Narigón», mannen med den store nesa, var begavet med en sjeldent kraftfull kombinasjon av arbeidskapasitet og selvdisiplin. Slik kunne han for eksempel avlegge medisinsk embedseksamen med bravur samtidig som han utøvde sin hovedgeskjeft som profesjonell fotballspiller på toppnivå.

Bilardo vokste opp i Buenos Aires, i bydelen La Paternal, et sosioøkonomisk homogent strøk med middelklassepreg. Som sin fremtidige fiende i Rosario hadde han italiensk bakgrunn. Fra sine sicilianske foreldre ble han innprentet at alt er oppnåelig for den som jobber hardt. At Carlos Bilardo vokste opp til å bli en hardtarbeidende mann er en aldri så liten underdrivelse. Som spiller gikk han inn i hver eneste lille treningsøvelse med manisk intensitet på dagtid og nileste medisin om natta, mens treneren Bilardo analyserte kommende motstandere mer detaljert enn kanskje noen før ham hadde gjort, tilsynelatende uavhengig av om det gjaldt VM-finale eller 1. runde i den nasjonale cupen. Tilfeldighetenes makt i fotballen er ikke til å komme unna, men Bilardo ville innskrenke den så mye som menneskelig mulig.

Det stornesede konkurransemennesket var ikke fremmed for å bruke ett og annet tjuvtriks, for i jakten på seier var etikk nesten like underordnet som estetikk. Den mest famøse historien sier at han skal ha fått Branco til å drikke sovemiddel under Argentina-Brasil i VM 1990. Under en Copa Libertadores-finale tolv år tidligere, til da den viktigste kampen i Bilardos trenerkarriere, sprutet en av spillerne hans grapefrukt i øynene til motstanderens toppscorer mens dommeren så en annen vei. Du skal, hvis du absolutt vil, få lov til å mene at Bilardo er en drittsekk som bringer skam på den edle gentlemanssporten, men poenget med å trekke frem disse eksemplene er å illustrere hvor besatt han var av å vinne. Seier betyr alt, alt annet betyr ingenting.

Sexy fútbol

Hverken Menotti eller Bilardo oppstod i et vakuum. De begynte begge trenerkarrieren i 1970 som assistent for hver sin ledestjerne som de var sterkt påvirket av. Miguel «Gitano» Juárez ble selv aldri noe mer enn en middelmådig trener i argentinsk liga, men var Menottis primære inspirasjonskilde. De to ble gode venner da Menotti trappet ned spillerkarrieren, og reiste blant annet sammen for å studere VM på nært hold i 1970. I Mexico ble de trollbundet av Brasils praktfulle offensive spill. Juárez ansatte så Menotti som sin assistent i Newell’s Old Boys, der de forsøkte å få fargerik høyrisikofotball ut av et i utgangspunktet defensivt orientert lag.

Den første hovedtrenerjobben til Menotti ble et av de største eventyrene i argentinsk fotballhistorie. Han ble betrodd oppgaven med å riste liv i kultklubben Huracán, som ikke hadde vunnet noen verdens ting siden VM-historiens første toppscorer Guillermo Stábile herjet som verst under storhetstiden på 1920-tallet. Menotti var ung og uprøvd, men hans profil og aura var som skapt for landets fremste bohemklubb. I en liga som på den tiden var tungt influert av det erkekyniske Estudiantes-lagets internasjonale suksess (mer om det straks) kom ferskingen fra Rosario busende inn med sine romantiske forestillinger.

Skepsisen var stor og syrlighetene mange, men Menotti sjarmerte folk og fikk laget til å gjøre det samme. Med ekspresjonistisk spilleglede, slepent kortpasningsspill og en konstant jakt på scoringer uavhengig av resultat og situasjon, vant de veldig mange hjerter på sin vei mot ligagullet i 1973, fortsatt det eneste Huracán har vunnet de siste 90 årene. «Fotball er et spill som nytes med øynene», som han selv sa. Den dag i dag blir argentinske fotballinteresserte av alskens klubbtilhørigheter mo i knærne av tanken på dette spektakulære og for lengst mytologiserte laget. Menottis braksuksess og måten han oppnådde det på var en aha-opplevelse for de fleste – ikke minst i fotballforbundet. Dermed kunne han gå rett fra sin første hovedtrenerjobb til å bli Argentinas landslagstrener som 36-åring.

Colombiansk romanse

Carlos Bilardos sjef og idol i Estudiantes var Osvaldo Zubeldía, en av Argentinas og Sør-Amerikas største trenerlegender. Disiplin, taktisk kløkt og en god dose grisespill var like uvurderlige ingredienser for Zubeldías lag som det senere skulle bli for Bilardo sine. Det beinharde og upopulære Estudiantes-laget til Zubeldía ble det første til å vinne tre Copa Libertadores på rad. Før han ble assistenttrener styrte mønstereleven Bilardo midtbanen med utpreget taktisk klokskap, ispedd noen fandenivoldske taklinger.

Den ærgjerrige assistenten fikk stå på egne ben i 1971, og på første forsøk ledet han sitt lag til finalen i Copa Libertadores, det gjeveste det søramerikanske kontinentet har å by på, bare 32 år gammel. Der ble det riktignok tap for uruguayanske Nacional etter omkamp, men Bilardo nøt heretter dyp respekt som et sjeldent trenertalent. De neste årene – hold deg godt fast nå – hjalp han faren med å administrere møbelforretningen, stiftet familie, praktiserte som gynekolog og forsket på kreft – i tillegg til å etablere seg som topptrener. Bilardo hadde en ufattelig kapasitet, men la stetoskopet på hylla for godt i 1976, samme år som han forlot Estudiantes og Argentina for å ta over colombianske Deportivo Cali.

Man skulle tro at Bilardos jerndisiplin og ekstreme resultatfokus ville gå dårlig overens med det livsbejaende colombianske lynnet og en tradisjon for leken fotball, men det fungerte på banen og ble temmelig hjertelig utenfor. I 1978 ble Deportivo Cali den første colombianske klubben som nådde finalen i Copa Libertadores, en svært imponerende prestasjon. Finalemotstander var ingen ringere enn Boca Juniors fra Bilardos fødeby, og sjefen måtte forbitret konstatere at hans lydige forsvarsmur slo sprekker i returkampen på La Bombonera. I praksis hadde Deportivo tapt finalen da de bare klarte 0-0 i Cali, i kampen med den tidligere nevnte grapefruktepisoden. Selv om det heller ikke lyktes Bilardo å vinne den hjemlige ligaen fikk han en så sterk posisjon i landet at han ble gitt ansvaret for å lede Colombia gjennom kvalifiseringen til VM 1982.

Verdensmesterne I

Under César Menotti ble Argentina et offensivt, ballbesittende, teknisk og dominant lag, og det var naturligvis VM på hjemmebane i 1978 som var det store målet. De skulle begeistre nasjonen og verden, men også vinne turneringen. Nabolandene Brasil og Uruguay hadde fem VM-triumfer til sammen, mens den stolte fotballnasjonen selv aldri hadde kunnet kalle seg verdensmester. To år før VM kom militærkuppet, noe som satte det frittalende kommunistpartimedlemmet (definert av seg selv som «hormonell marxist») i en meget delikat situasjon. Menotti hevder at han leverte en oppsigelse som han under tvil lot seg overtale til å trekke tilbake dels på grunn av minimal militær innblanding i fotballforbundet og dels fordi partikolleger mente det var mer hensiktsmessig å kjempe fra innsiden enn utsiden.

Utelatelsen av 17 år gamle Diego Maradona skapte furore, og var en avgjørelse Menotti var sterkt i tvil om. Vrakingen av Maradona er viden kjent, men VM-uttaket var kontroversielt uavhengig av den unge 10-eren. I en tropp som med unntak av toppscorer Mario Kempes, kun besto av hjemlige spillere, var det ingen som representerte landets per tid beste lag. Menotti likte rett og slett ikke måten Boca spilte på, og plukket sitt mannskap blant annet etter den umålbare kategorien «aura». Slik måtte flere av ligaens mest dominerende spillere vike for folk som hadde blitt mestere med Huracán fem år tidligere og enkelte andre som de færreste ville rangert blant Argentinas 22 beste fotballspillere.

VM-pokalen som kaptein Daniel Passarella løftet i været på hans egen River Plates hjemmebane, El Monumental, lukter fortsatt muggent. Det blir vel aldri lagt frem beviser som én gang for alle kan slå fast hvorvidt den etterlengtede triumfen på hjemmebane var kjøpt og betalt av militærjuntaen, men jeg tar ikke munnen for full når jeg påstår at det henger et mistankens slør over turneringen. Særlig 6-0-seieren i siste mellomrundekamp mot Perú, der det på forhånd var klart at Argentina måtte vinne med minst fire mål for å nå finalen, virket suspekt. Uansett må finalen ha vært en våt drøm for Menotti; Argentina og Nederland var to kreative og jevnbyrdige lag med «riktig» innstilling, og hjemmeyndlingene senket europeerne i ekstraomgangene.

Vaktskiftet

VM 1982 ble, til Menottis forsvar, utvilsomt vanskeliggjort av at nasjonen sto midt oppe i Falklandskrigen. Rapportene hjemmefra varslet om snarlig seier, men fra Europa hørtes situasjonen betydelig verre ut. Likevel er det opplest og vedtatt at Spania-VM var en gedigen nedtur for de regjerende mestrene. Menotti har kalt mellomrundetapet mot Italia det verste i karrieren. Han mente seg grovt bortdømt og var rasende på italienernes usportslige behandling av Maradona: «de drepte Diego!». Italias 23 fouls mot VM-debutanten er fortsatt VM-rekord i forseelser mot en enkeltspiller. Argentina var ute, Menotti likeså, og inn kom Bilardo, nybakt seriemester med Estudiantes.

På etterfølgerens initiativ møttes de én gang ansikt til ansikt for å «utveksle erfaringer». Møtet var hemmelig, men innholdet sivet ut. Menotti kalte samtalepartnerens Zubeldía-fotball for utdatert, og skal ha opptrådt svært arrogant da samtalene dreide inn på ikke-sportslige temaer som for eksempel musikk. Bilardo fulgte opp med å skru temperaturen på maks da han påpekte det moralsk forkastelige i at kommunisten Menotti hadde latt seg avfotografere med diktator Videla.

Ansettelsen av Bilardo som Menottis etterfølger innebar en abrupt overgang fra én ytterlighet til en annen. Fra utsiden kan dette virke ulogisk, men de to bar tross alt de tyngste trenernavnene i landet. Vi må dessuten huske at 1982 ikke bare var året der Argentina mislyktes i VM, men også krigsåret som snudde samfunnet på hodet. Bilardos oppofrende fotball der hver eneste spiller skulle gi absolutt alt – blod, svette og tårer – for lag, folk og nasjon passet godt i dette bildet. Med den fryktelige krigen som tok livet av så mange unge menn og håpet fra så mange andre, var den bohemske romantikken død.

Verdensmesterne II

Carlos Bilardos vinnerlag fra 1986 huskes selvsagt best for Maradonas utrolige individuelle prestasjoner. Det er da også litt av et paradoks at en av fotballens mest kollektivt orienterte trenere orkestrerte VM-historiens mest berømte one-man show. Men Bilardo var en pragmatiker, og forstod at den beste måten å benytte seg av nådegaven med nummer 10 på ryggen var å la ham operere instinktivt og uten innskrenkninger. Resten av laget jobbet som helter i en innovativ 3-5-2-formasjon (med libero) spesialkomponert for Napoli-stjernen. De mannsmarkerte tett og brutalt og var i det hele tatt ganske destruktive, men hvem går vel rundt og husker på det så lenge Maradona fikk frihet til å gi verden uforglemmelige historiske perler som i sluttspillkampene mot England og Belgia?

Et lite innblikk i den detaljbesatte vinnerskallen til Bilardo kan man blant annet få av å se reaksjonene på seiersmålet i nabofeiden mot Uruguay i åttendedelsfinalen. Det ble en tøff og kraftkrevende kamp hvor Argentina klarte å tviholde på 1-0-ledelsen de fikk like før pause. Når man ser scoringen skulle man tro den ikke betydde stort, eventuelt at målscorer Pedro Pasculli var en ufyselig type som medspillerne ikke ville ha noe med å gjøre. Mangelen på euforiske omfavnelser skyldtes Bilardos strenge ordre om at der oppe i høyden i Puebla skulle ingen argentinske krefter gå til spille ved å løpe etter eventuelle målscorere. Én unødvendig meter var én for mye, lød befalingen.

For Bilardo var VM-gullet i México en personlig revansj. Selv om han fremsto som upåvirkelig og selvsikker, gikk det inn på ham at media og deler av befolkningen til stadighet kritiserte landslaget hans for den etter deres mening negative spillestilen og sure fremtoningen. En viss Menotti befant seg blant de høylytte kritikerne. De to hadde som kjent for lengst gått fra å være faglig uenige til å bli bitre fiender. Fordi treningskampene ble lagt til utlandet, kalte Menotti etterfølgeren sin en feiging som ikke våget å se det argentinske folket i øynene. Etter 1986 prellet kritikken av, for som verdensmester var Bilardos posisjon som landslagssjef urokkelig. Til tross for mer Maradona-magi fire år senere, må det sies at det var svært godt gjort å få det bleke 1990-laget helt til finalen i Italia. Doktor Bilardo er ikke akkurat typen til å ramme inn sølvmedaljer, men akkurat denne holder han høyt. Hvorfor? Fordi Menottis andre VM var en fiasko.

Prestisjeoppgjøret

Foruten en kamp helt i starten av trenerkarrierene, mens Menotti og Bilardo ennå bare var etternavn og ikke innholdstunge begreper, og før de startet sin personlige krigføring, møttes de merkelig nok bare til én eneste direkte duell. Oppgjøret mellom Carlos Bilardos Boca og César Menottis Independiente den 3. november 1996 var egentlig bare en vanlig seriekamp midt i sesongen, men fikk oppmerksomhet verden rundt. I Argentina drev mediene voldsom opphaussing av den kommende bataljen flere runder i forkant. «For første gang i fotballhistorien er det ikke to lag, men to trenere som møtes», var omkvedet. Pressens gjentatte forsøk på å få dem til å møtes ansikt til ansikt i forkant av kampen var naturligvis fåfengt. Menotti slo fast at han aldri i livet vil finne på å ta en kaffe med Bilardo, mens doktoren selv, som konsekvent unngikk å nevne Menotti ved navn, sa at hvis han skal snakke fornuftig om fotball må det være med Franz Beckenbauer, som har ledet lag til to VM-finaler og blitt verdensmester utenfor eget land. Altså som Bilardo selv. Oversatt: You’re not worthy, César.

Siden landslagstiden hadde Bilardo vært en sesong i Sevilla med Maradona, mens Menotti hadde rukket Barcelona, Atlético Madrid, uruguayanske Peñarol, det meksikanske landslaget, River Plate og to perioder i Boca, før de stelte seg foran hver sin innbytterbenk på La Bombonera – Bilardo veivende og ropende, Menotti med hendene i lomma og sigaretten midt i munnen. Kameravinklene i 1996 var ikke like mange som i dag, men ikke én grimase unnslapp offentligheten, for denne kampen handlet kun om de to nevnte herrer og deres polare ideologier.

Independiente vant 1-0, Boca fikk to spillere utvist (mot Independientes ene) og Bilardo ristet av sinne. Han sørget for å nekte spillerne å bytte drakter før han forsvant uten å si et ord til noen. På pressekonferansen satt seierherren derfor i ensom majestet og fortalte om hvor glad han var for at de hadde vunnet på sin egen måte, tro mot sin stil og overbevisning, før han avsluttet med et typisk menottistisk utsagn: «Fotballen må forsvares slik man føler, slik man drømmer». Først dagen derpå krøp Bilardo frem, og i stedet for å tordne mot dommeravgjørelser og andre faktorer utenfor hans kontroll som kunne gitt et annet resultat, heiste han det hvite flagget og erkjente prestisjenederlaget: «Dette gjør meg gal. Det er flaut å vise seg ute, jeg har ikke sovet og vet ikke når jeg noensinne får sove igjen.»

Mange år senere skulle de støte på hverandre igjen, helt tilfeldig. Ved et toalettbesøk i pressesonen under VM i Tyskland 2006 sto de plutselig ansikt til ansikt. De pensjonerte kranglefantene slengte først noen saftige gloser til hverandre, før det ifølge vitner nesten endte i håndgemeng. Ellers har de for det meste unngått hverandre med utsøkt presisjon.

Arvtakerne

Konsekvensen av at de to opptok så stor plass i offentligheten og forfektet så tydelige og motstridende syn, var at det lenge var vanskelig for argentinske trenere å opptre med egen stil og identitet; alle ble definert innenfor en skala som gikk fra ortodoks menottisme i den ene enden til ortodoks bilardisme i den andre. Flere var naturligvis direkte inspirert av en av dem og følgelig beæret over sammenlikningene, men det må også ha virket innsnevrende. Den uforliknelige Marcelo Bielsas eskapader med Newell’s Old Boys og Vélez Sarsfield på 90-tallet banet frem en tredje vei og løste opp i den fastlåste dikotomien. Bielsa var like offensiv og risikovillig som sambygdingen Menotti, og like detaljoppslukt og hardtarbeidende som Bilardo. Likevel var han særegen. Det skapte rom for ulike retninger og stilblandinger, og slik kunne Claudio Borghi senere som Boca-trener si at «vi forsvarer oss som Bilardo og spiller som Menotti» uten å vekke oppsikt.

I Argentina fører trenere som Diego Cocca, Jorge Almirón og Guillermo Barros Schelotto den menottistiske arven videre, mens Miguel Ángel Russo, Alejandro Sabella (han som ledet Argentina til VM-finalen i 2014) og ikke minst Diego Simeone har en bilardistisk tilnærming til fotballen.

På den internasjonale arenaen har Pep Guardiola og José Mourinho i nyere tid fortsatt den ideologiske kampen gjennom sine diametralt forskjellige fotballfilosofier og personligheter. Før Guardiola tok fatt på trenerjobben i Barcelona, reiste han da også til den tidligere Barça-sjefen i Buenos Aires for å søke råd. Menotti lot seg sjarmere av katalaneren, blant annet fordi Pep, i motsetning til så mange andre uerfarne trenere, ikke kom til gamlefar for å bli servert en fasit, men for å diskutere egne ideer og overbevisninger.

De gamle kamphanene nærmer seg nå 80 og fotballen har gått videre siden de var aktive, men at striden fortsatt ligger latent var lett å se i forbindelse med ansettelsen av Jorge Sampaoli som ny argentinsk landslagssjef i juni i år. Da det først ble spekulert i at Sevilla-treneren var forbundets foretrukne kandidat, proklamerte Bilardo at han ville sette seg på første båt og flytte til Uruguay dersom «den mannen» kommer til Argentina, og tilføyde at Sampaoli er udugelig både som trener og menneske. Det hører med til historien at den ferske landslagssjefen en gang har kalt Bilardos spillestil for antifotball. Hukommelsen til elefanter overgås bare av den til pensjonerte trenere. Media plukket selvsagt opp hansken og pøste på med Bilardo/Menotti-referanser. Ingen var i tvil om hvem Sampaoli minnet om da han åpnet pressekonferansen med å sitere den syngende poeten José Larralde, men han forsøkte å begrave stridsøksen gjennom å slå fast at «-ismene» er historie og at hans landslag både vil spille underholdende fotball og utvikle en helt nødvendig vinnermentalitet.

Høy status, få titler

Navnene César Luis Menotti og Carlos Salvador Bilardo oser så utvetydig av historisk storhet, selv for oss som står utenfor den argentinske diskursen, at man skulle tro de hadde peishyllene fulle av gjeve pokaler. Det har de faktisk ikke. Etter den berømmelige Boca-Independiente-kampen i 1996 svingte Menotti innom Sampdoria før han flakket videre omkring fra klubb til klubb i Argentina og México i et tiår til før han ga seg. Skjønt han fortsatt nekter for å ha lagt opp: «Når jeg ser en fotballbane er jeg som en musiker som ser et instrument.» I tillegg til VM-gullet (og U20-VM-tittelen året etter) og det mytiske seriemesterskapet med Huracán vant han aldri noe annet enn en nasjonal cuptrippel (Copa del Rey, ligacup og supercup) med Barcelona, som han forlot i 1984 da mora døde og demokratiet hadde vendt tilbake til Argentina. Bilardo brukte på sin side de siste årene på eksotiske landslagsoppdrag for Guatemala og Libya, samt en emosjonell fjerde og siste periode som Estudiantes-trener da han kom inn og reddet laget fra nedrykk i 2003. Seriemesterskapet med samme klubb i 1982 forble hans eneste trofé som trener foruten VM-gullet.

Menotti vil kunne hevde at hans trenerkarriere har vært en løfterik kamp for den vakre fotballens kår under kynismens og kapitalismens økende påvirkning. Hva gjelder Bilardo tillater jeg meg å tvile på om noen journalist har våget å konfrontere ham med det påfallende lave antall titler i en ellers imponerende løpebane. Deres storhet består først og fremst i posisjonen de oppnådde og den enorme rekkevidden deres tanker og meninger om fotballsporten fikk. De videreutviklet en arv fra sine egne forbilder og brakte den videre med en slik pondus at det infiltrerte hele Argentina og ga gjenlyd i resten av verden.

Den kompromissløse Bilardo har sammenliknet seg selv med bokselegenden Muhammad Ali, for i kampens hete har han ingen venner, da handler alt bare om å banke motstanderen – bokstavelig talt. Romantikeren Menottis svar, som sier vel så mye om hans egen filosofi, er at bilardismens «insensitive disipler» er «ute av stand til å kjenne den pirrende kilingen fra en finte.» Det får være opp til enhver hva og hvem man foretrekker, men det skal godt gjøres å ikke finne fascinasjon i både Carlos Bilardos gjennomanalyserte markeringsfotball tuftet på ytterliggående pragmatisme og César Menottis bølgende angrepsfotball med estetikk som bærende element, i hvert fall når det hele gestaltes av to så karismatiske frontfigurer. u