Josimar 04/2018: Leder

En gang i tiden var fotball-VM det aller beste vi visste om. Når herligheten var i gang, løp vi mellom kampene ut på løkka og var Rummenigge, Platini, og Zico. Vi jublet med Maradona, gråt med Gazza og danset som Roger Milla. Vi samlet Panini-klistremerker, jaktet på den obskure canadieren Mike Sweeney i 1986-albumet, og verdien på de mest ettertraktede stjernene ble vårt første møte med kapitalismens grunntanke om tilbud og etterspørsel. Når VM ble sparket i gang, var sommerferien rett rundt hjørnet. Som ung voksen ble VM-titting i sofaen med familien hjemme byttet ut med storskjerm på puben. Vi samlet kanskje ikke Panini-merker lenger, men gleden av å se verdens beste fotball på TV en hel måned hver fjerde sommer vokste vi ikke fra.
Før nå.

Årets fotball-VM skal foregå i et land som oppfører seg som bølla i skolegården – han som rapper ditt nesten-fullstendige Panini-album ut av hendene på deg og skryter av det etterpå. Russerne gjør som de vil – om det gjelder menneskerettigheter, internasjonal rett eller dopingbestemmelser. Det er sannsynlig at russiske landslagsspillere i fotball har vært dopet gjennom det statlige dopingprogrammet. Ansvarlig for dopingprogrammet var Vitalij Mutko, landets visestatsminister og president i det russiske fotballforbundet.

Da russiske voldspøbler gikk amok på stadion og i gatene under EM i 2016, takket medlem av eksekutivkomiteen i det russiske fotballforbundet og parlamentsmedlem, Igor Lebedev, pøblene for å «ha forsvart Russlands ære».
Samtidig som Russland, godt hjulpet av doping, ønsket å vise muskler på idrettsbanen under sitt eget OL i Sotsji, viste Putin også muskler militært og annekterte det ukrainske territoriet Krim.
Fotball-VM er et nytt prestisjeprosjekt. Putin vil vise verden at han leder en stormakt. Samtidig er mesterskapet en mulighet til å berike seg selv og sine støttespillere. Russland er et de facto diktatur. Diktaturer er skjøre, de overlever på grunn av befolkningens frykt. Putins politiske karriere er helt avhengig av solid støtte fra russiske oligarker. VM-stadionene i Russland har satt kostnadsrekorder – for hver krone brukt på bygging har et ukjent antall kroner havnet i lommene til dem med kontakter inn mot regimet. Penger som kunne ha gått til skoler, utbygging av offentlig transport og fattigdomsbekjempelse. Stadionene er bygget av fremmedarbeidere som har fått svært lite betalt, om lønna i det hele tatt har kommet. Slavearbeidere fra Nord-Korea har også bidratt til bygging av VM-anlegg. Mesteparten av lønna har gått til regimet i Pyongyang – blant annet for å finansiere atomvåpenprogrammet til Kim Jong-un. Det spiller ingen rolle for russerne, så lenge arbeidskraften er billig.

Russland er et land der homofile og personer med mørk hud bankes opp på gata – ofte med politiet som heiagjeng.
Russland er et land som aldri burde fått muligheten til avholde den viktigste turneringen i den globale og kulturoverskridene idretten fotball, en idrett med «fair play» som viktigste motto.
Lenge vurderte vi å boikotte mesterskapet. Derfor er også denne VM-utgaven blitt som den er blitt. Flertallet av artiklene er historiske, vi har ønsket å gi minst mulig oppmerksomhet om et VM som aldri skulle ha vært lagt til Russland.
Likevel, i arbeidet med denne VM-bibelen har det etter hvert blitt vanskelig å ikke glede seg litt til dramaet som kommer til å utspille seg på fotballbanen under VM. For: Greier Island å ryste Argentina?
Men det er ikke lett å være fotballsupporter i 2018. Og det blir ikke enklere fremover. For i 2022 er det Qatars tur.