Hjem Artikler Jo, e-sport kan være idrett!

Jo, e-sport kan være idrett!

Av lars

Kronikk: E-sportens ekspansjon utfordrer synet vårt på hva idrett er og fremtvinger en diskusjon om hvorvidt idrett forutsetter fysisk aktivitet av moderat til hard intensitet.

Tekst: Mads Skauge (doktorgradsstipendiat) og Anne Tjønndal (førsteamanuensis),
Fakultet for samfunnsvitenskap, Nord universitet (studiested Bodø)

Mangelen på fysisk aktivitet leser vi som hovedkritikken til Ove Olsen Sæle i hans innlegg om at E-sport ikke er idrett. Sæle berører et betimelig tema, men vi føler et behov for å nyansere noen av påstandene. Hvorvidt man velger å regne E-sport som idrett eller ikke kan like fullt knyttes til hvilken definisjon av idrett man lener seg på, og ikke minst hva man regner som «fysiske ferdigheter». Etter vårt skjønn oppfyller også E-sport flere av de nasjonale idrettspolitiske målsetningene.

Sæles utgangspunkt er å spørre om de virtuelle kommunikasjonsformene som har nådd idrettens domene gjennom E-sport representerer en ønsket utvikling, og om idretten bør spille på lag med eller ta avstand fra E-sport. Han faller ned på det siste alternativet fordi e-sport bryter med idrettens ‘kvalitetskriterier’ og derfor ikke kan eller bør regnes som organisert idrett. Hovedargumentet er at den organiserte idretten burde stå i bresjen for å være en motkultur til E-sport fordi idretten bør jobbe for å få flere i aktivitet.

NIFs ønske om å inkludere E-sport føyer seg inn i trenden hvor den organiserte idretten streber etter å bli mer attraktiv blant unge. Det fremste eksempelet på denne trenden nå er inkluderingen av surfing, skateboard og klatring i Tokyo-OL i 2020. IOC har også vært positive til å sette deler av e-sporten på det olympiske programmet. Først og fremst er det FIFA og andre spill som simulerer idrett som er interessante for IOC. Det er allerede bestemt at dette skal testes ut gjennom en E-sport-konkurranse som skal gå parallelt med Paris-OL i 2024.

E-sport oppfyller idrettens kjennetegn

Sæle aktualiserer sitt poeng gjennom å trekke på Jim Parrys artikkel E-sport are not sport, som definerer idrett som «institutionalized, rule-governed contest of human physical skill». Mens Parry har olympisk idrett i fokus, ønsker vi å diskutere relasjonen mellom e-sport og organisert idrett mer generelt. Til dette formål bruker vi en av de mest utbredte idrettssosiologiske beskrivelsene av idrett, nemlig Allen Guttmanns sportifiseringsbegrep som fremhever syv kjennetegn for hvordan moderne idrett skiller seg fra post-moderne idrett: blant annet likhet og meritokrati, byråkratisering, rasjonalisering og spesialisering.

Likhet og meritokrati går på at alle skal ha like muligheter til deltakelse, konkurranse og suksess, blant annet gjennom et felles sett av regler. Både tradisjonell fysisk idrett og den virtuelle e-sporten er regelstyrt gjennom forutbestemte poengsystem, hvor spillerne er underlagt like vilkår og premisser. e-sporten er videre byråkratisert og institusjonalisert gjennom nasjonale og internasjonale organisasjoner (f.eks. Norges E-sportforbund og the International eSport Federation), og med nasjonale og internasjonale serier og turneringer som eSerien, ePremier League, eChampions League og FIFA eWorld Cup. Flere idrettslag tilbyr allerede E-sport som aktivitet til sine medlemmer og eliteklubber i fotball nasjonalt og internasjonalt har egne E-sport-lag hvor virtuelle idrettsutøvere plukkes, ansettes og betales på lik linje med ‘vanlige’ idrettsutøvere.

Rasjonaliseringsprosessene representerer både økt standardisering (f.eks. i forhold til utstyr) og vitenskapens økende innflytelse på idrettsfeltet (f.eks. mer raffinerte treningsmetoder). I e-sport samspiller rasjonaliserings- og spesialiserings-/profesjonaliseringsdimensjonene ved at spillerne maksimerer sine forberedelser og treningsmetoder. Et eksempel på dette nasjonalt er inkluderingen av E-sport på en del idrettslinjer på videregående skoler. Sæle er skeptisk til dette og uttrykker at han er ‘bekymret for det omfang skjermaktiviteter har blant barn og unge i dag’. Dette er nok en bekymring mange har, men denne bekymringen bør ikke trekkes inn i diskusjonen om hvorvidt E-sport er idrett eller ikke.

Det er mye god læring i E-sport (kommunikasjon, språk, taktikk etc.) i tillegg til at barn og ungdom styrker både sosiale og kognitive ferdigheter gjennom gaming. Likevel er e-sport, akkurat som all annen fysisk idrett, best i moderasjon (for de aller fleste av oss). Du kan bli avhengig og få et usunt forhold både til trening på fotballbanen og spill foran skjerm. Når e-sport er en del av idrettslinjer på videregående skole og allerede er delvis innlemmet i den organiserte idretten, kan dette skape synergieffekter. Unge som ellers ikke ville tatt del i fysisk idrett kan for eksempel få økt kunnskap om ernæring og fysisk trening (via felles idrettsfag på skolen). Det kan også tenkes at noen blir introdusert for fysiske aktiviteter de ellers ikke ville deltatt i, fordi de får innpass i idrettslag de ikke tidligere hadde. Ut fra en slik logikk og vår Guttmann-inspirerte analyse, virker E-sport langt på vei ‘sportifisert’: den har gradvis fått den moderne idrettens egenskaper.

Idrett er mer enn fysisk aktivitet, fysisk konkurranse og fysisk helse
Det vanligste argumentet mot e-sport er at tradisjonell idrett krever fysiske ferdigheter, noe e-sport ikke gjør. Dette argumentet finner vi også hos Sæle: «Jeg kan ikke se at å sitte foran en skjerm i mange timer på noen måte oppfyller et slikt krav». Slike uttalelser bygger på myten om at gaming innebærer å sitte foran skjermen i mørke rom med brus og potetgull snarere enn å dra på løkka. Dette er nok en sannhet med modifikasjoner. Blant annet viser NFFs egen undersøkelse at to av tre deltakere på deres FIFA-turneringer i snitt spiller (fysisk) fotball fem timer i uka. Det ene utelukker altså ikke det andre.

Mens mye moderne idrett kjennetegnes av fysisk krevende konkurranse, så er e-sport (i likhet med for eksempel sjakk) mer intellektuelt orientert idrettsaktivitet. Motorsport, curling og bueskyting er eksempler på at organisert idrett ikke innsnevrer seg til fysisk overvinnelse av en motstander. At e-sport er mindre fysisk krevende enn mange andre idrettsgrener impliserer derimot ikke at det ikke også stiller krav til en viss (og ikke minst annerledes) fysisk kapasitet: e-sport krever både rask og nøyaktig øye-hånd-koordinasjon. Sett fra et kaloriforbrenningsperspektiv fører antagelig utøvelse av e-sport til omtrent samme forbrenning som en NIF-idrett som biljard. E-sport krever høy konsentrasjon og mental kapasitet, noe som betyr at utøverne bør spise sunt, ha gode søvnrutiner og være i god fysisk form for å prestere på toppnivå.

Et annet tema er om e-sport bør anerkjennes som idrett fra et idrettspolitisk perspektiv. Norske myndigheters økonomiske støtte til idretten legitimeres av en tro på at idrettsdeltakelse bringer med seg en rekke positive helseeffekter. Organisert idrett tilskrives å være en viktig bidragsyter til både fysisk og psykisk helse. Dessuten kan idrett blant annet tilby meningsfulle arenaer for glede, forbrødring og fellesskap, mestring og trivsel. Med andre ord forstås idrett som noe langt mer enn bare fysisk (konkurranse)aktivitet både idrettspolitisk og definisjonsmessig. Utøvelse av e-sport kan føre med seg mange av formålene som forfektes i den statlige idrettspolitikken. For eksempel er lek, glede, spenning, konkurranse, mestring og læring, like aktuelt for e-sport som for den organiserte idretten. e-sport kan også være kilde til inkludering, psykisk helse og sosiale nettverk, godt illustrert av NRKs fortelling om Mats. Foreldrene hans var bekymret for det de trodde var et ensomt liv i rullestolen foran datamaskinen. Først etter at Mats døde av sin sykdom og hans virtuelle venner fra alle verdens hjørner kom i begravelsen, forstod foreldrene helseverdien spillingen hadde hatt i hans liv.

E-sporten utfordrer den tradisjonelle idrettsforståelsen
Vårt poeng er at e-sport oppfyller de fleste «kriteriene» som tilsier at denne typen aktivitet kan innlemmes i den organiserte idretten. Etter vårt skjønn er det flere gode argumenter for enn mot at e-sport bør få slippe inn i det gode selskap. Manglende fysisk aktivitet er ikke alene en legitim grunn til å ekskludere e-sport fra idrettsfamilien. Noen deler av e-sporten er også svært fysisk krevende, eksempelvis Just Dance eller Dance Dance Revolution. Når det er sagt så er det ingen selvfølgelighet at e-sportens virtuelle utøvere faktisk ønsker å tilsluttes organisert idrett. Rent kommersielt er for eksempel E-sporten i mange tilfeller trolig bedre tjent med å stå utenfor idretten.

Uansett tvinger e-sportens tiltakende utbredelse frem en diskusjon om idrett betinger fysisk aktivitet, og i så fall på hvilket intensitetsnivå. Etter vårt skjønn representerer det å redusere idrettsbegrepet til fysiske ferdigheter og fysisk konkurranse, en snever og gammeldags idrettsforståelse. E-sport kan absolutt være idrett.


0 Kommenter
0

Relaterte artikler