Hjem Artikler Hva er galt med eliteserien?

Hva er galt med eliteserien?

Av lars

Norsk toppfotball forstår seg som en merkevare i underholdningsindustrien. Da bygger man rimeligvis på kapitalismens logikk: Ting skal vokse, bli større, mer populært. Alt annet er krise.

Tekst: Arve Hjelseth
Foto: Eivind Hauger

Jeg tror det var i 2012 at jeg for første gang ble kontaktet av en journalist som ville ha min kommentar til at publikumstallene i eliteserien stupte. Etter å ha skrevet offentlig om fotball i bortimot ti år var jeg ikke helt uvant med mediekontakt, men mine første bidrag ble til i år preget av stor og voksende publikums- og medieinteresse. Nå var det nye tider. Hypen var over, og publikumsinteressen sank år for år. Hvorfor det gikk som det gikk var imidlertid ikke så lett å svare sikkert på, hverken den gang eller i dag.

I denne teksten skal jeg først forsøke å sirkle inn de sentrale faktorene som skapte den oppsiktsvekkende publikumssuksessen i andre halvdel av forrige tiår. Dernest skal jeg diskutere mulige forklaringer på den negative trenden norsk fotball deretter kom inn i og som siden bare har fortsatt, rett nok ikke uten lyspunkter innimellom. Men det er først grunn til å understreke at publikumstallene i norsk fotball nå antakelig er rundt det vi kan forvente over tid. De er ikke sjokkerende dårlige, det ser vi både om vi sammenligner med andre land og om vi vurderer antall tilskuere opp mot det som tradisjonelt har vært tilfelle i norsk fotball.

Norsk toppfotball forstår imidlertid seg selv som en merkevare i underholdningsindustrien. Da bygger man rimeligvis på kapitalismens logikk: Ting skal vokse, bli større, mer populært. Alt annet er krise. Siden eliteserien ble utvidet til 16 lag i 2009, har hver tredje tilskuer forsvunnet fra tribunene (fra drøyt 2.1 millioner det første året til drøyt 1.4 millioner i fjor). I femårsperioden fra 2012 til 2017 så det ut som det var i ferd med å stabilisere seg i overkant av 1.6 millioner (mellom seks og sju tusen tilskuere pr. kamp), men i fjor forsvant ytterligere drøyt ti prosent av publikum, og snittet endte på det laveste siden 2001. Nedgangen i fjor var utvilsomt delvis betinget av at Viking og Aalesund hadde rykket ned året før, men det ble likevel ytterligere et element i fortellingen om alt som er galt med norsk fotball. Elendigheten synes ikke å ha noen ende.

Skrur vi tiden 15-20 år tilbake, så det helt annerledes ut: Publikumstallene var omtrent som i dag, men særlig fra og med 2002 var de tydelig i vekst, etter å ha ligget stabilt gjennom hele 1990-årene. Stort sett hadde tilskuersnittet vært i overkant av 5000 hvert år, et par år litt under dette. Det virket akseptabelt i en liga som den norske, og ikke minst var det bedre enn i det meste av 80-årene, med drøyt 3200 i 1986 som en slags bunnotering. Det var også det året bare like over 200 tilskuere møtte opp for å se eliteserieoppgjøret mellom Strømmen og Mjøndalen.

Men Norges Fotballforbund var ambisiøse, og det ante dem at de satt på et produkt som burde kunne nå ut til flere. Vi er nå i slutten av 90-årene, landslaget er godt og flere klubber oppnår oppsiktsvekkende resultater i europeiske turneringer. Molde, som er gode på denne tiden, åpner et nytt stadion med langt mer attraktive fasiliteter enn den gamle arenaen, og flere nye stadioner er på trappene også i andre byer. Eventuelt moderniseres etablerte stadioner for å gi plass for den nye tid. Etter hvert signaliserer forbundet det som med en ytterst dårlig metafor gjerne kalles et hårete mål: Innen noen år skal norsk eliteserie ha to millioner tilskuere. Det innebar i så fall bortimot en fordobling.

En milliard
Det begynte å ta av for alvor i 2004. Dette året åpnet Vikings nye stadion, og Rosenborg begynte for alvor å vakle, slik at eliteserien ble langt mer spennende enn tradisjonen hadde vært. Rett nok hadde Lillestrøm fulgt Rosenborg nesten til døra i 2001, men i 2004 ble serien avgjort i en dramatisk siste serierunde, med et fullstappet Lerkendal og et fullstappet Ullevaal. NFF og klubbene kunne fornøyd registrere at publikumstallene hadde økt med over 40 prosent siden 2001.

Veksten akselererte i årene som fulgte. Sommeren 2005 ble det kjent at verdien av den nye TV-avtalen som skulle gjelde fra 2006 var på en milliard kroner, helt uhørte summer i norsk fotball fram til da. Det er grunn til å tro at avtalen i seg selv skapte økt interesse: Når en kommersiell aktør som TV2 legger slike summer på bordet, kan det jo ikke være av noen annen grunn enn at dette er verdt å se på? Ikke bare på TV, men også på stadion? Oppsvinget i disse årene kom ikke bare til syne på publikumstallene og på verdien av TV-avtaler. Det ble rett og slett kult å ha et forhold til norsk fotball. I slutten av 90-årene la jeg merke til hvor vanlig det var at barn og ungdom gikk rundt i engelske klubbdrakter på en hvilken som helst hverdag. Så du en norsk klubbdrakt, var det enten fordi det var kampdag, og om ikke, ble det gjerne antatt at den som hadde iført seg denne drakten, tilhørte et sjikt de dannede delene av befolkningen helst ikke ville assosieres med. Rundt 2005 ble norske klubbdrakter stadig vanligere. Det handler selvsagt om at norske klubber profesjonaliserte merkevaren, men også om hvordan norsk fotball derigjennom steg i anseelse.

En siste faktor som må nevnes som mulig bidragsyter til den oppsiktsvekkende veksten var Brustad-rapporten, som ble levert til forbundet i 2003. Denne var resultatet av et utredningsarbeid som ble gjort med sikte på nettopp å få flere tilskuere til norsk fotball. Det ble rett og slett kalt publikumsprosjektet. Rapporten var ikke akkurat noe mesterverk, men den traff blink på et par viktige områder, som fikk konsekvenser for måten NFF tenkte og handlet på.

For det første kom rapporten til at kamparrangementene burde endres. I mange år hadde norske toppklubber strukturert arrangementet ut fra en tanke om at en fotballkamp var et totalprodukt: Det skulle være attraktivt å gå på kamp også for dem som ikke var spesielt opptatt av fotball. Selv var jeg ofte på Lerkendal i årene rundt årtusenskiftet, og ble slått av hvor gjennomført dette prinsippet var: absolutt alt som foregikk i timen før kampen og i pausen hadde det til felles at det ikke hadde noe med fotball å gjøre. I tillegg kom bruken av musikk ved stopp i spillet, for eksempel en snutt fra Jahn Teigens «Bli bra igjen» når en spiller lå nede med skade. Brustad-rapporten avviste at denne strategien trakk ekstra tilskuere. Folk drar jo ikke på kamp for å se på pauseunderholdningen. NFF kjøpte dette argumentet, og satte tydelige restriksjoner på hva klubbene kunne gjøre. Pauseinnslagene skal handle om fotball, erklærte president Sondre Kåfjord, og la til at den som vil se hunder hoppe gjennom brennende ringer, fikk gå på sirkus i stedet. Det ble også strammet inn på bruken av musikk under kampens gang.

Dette hjalp og ga kampene et mer profesjonelt preg, med fotball i fokus. Det hjalp også at flere arenaer etter hvert fikk storskjermer, noe som gjorde det mulig å bruke disse til å vise høydepunkter og å intervjue nøkkelpersoner før kampen og i pausen.

For det andre pekte Brustad-rapporten på at supporterkulturen var en attraksjon også for det øvrige publikum. De skapte et trøkk og en atmosfære som gjorde fotballkampen attraktiv også for dem som var interessert i fotball, men som var det på en mindre utagerende måte. Rapporten argumenterte derfor tydelig for å gi supporterne rom til å uttrykke seg på egne premisser. Også dette ble et godt stykke på vei fulgt opp. Selv om norske supportere ikke alltid tenker på NFF som spesielt medgjørlige, er de anerkjent som en viktig bidragsyter til alt det som gjør fotball på stadion attraktivt. I denne perioden var nok NFF saklig sett en bedre alliansepartner enn mange av klubbene.

Dette var bakgrunnen for at målet om to millioner tilskuere faktisk ble nådd, i hvert fall ett enkelt år, nemlig i 2009. Dette året ble eliteserien utvidet til 16 lag, noe som ga over 50 kamper ekstra, og det utgjør naturligvis den viktigste forklaringen. Men i 2007 var det faktisk over 1,9 millioner tilskuere også i 14-klubbsserien, og snittet bikket over 10 000 med god margin. Det var utrolige tall for en sportslig sett svak liga, hvor flere av toppklubbene opererte i nokså små byer med begrenset publikumspotensial. Norsk fotball trendet, som det heter. Plutselig dukket det opp både B- og C-kjendiser som erklærte at de hadde fulgt klubben sin tett siden barneårene, selv om knapt noen hadde sett mange av dem på tribunene i de langt gråere 80- og 90-årene. Det gjorde ikke noe. Poenget er at når kjendiser vil assosieres med norsk fotball, drar det i seg selv oppmerksomheten i retning av eliteseriearenaene.

En million
Men så var det altså slutt. Ikke bare sank tilskuertallene, enhver la etter hvert også merke til at det mange steder var svært stor forskjell på antall solgte billetter – som er grunnlaget for publikumstallet som oppgis – og hvor mange som faktisk var til stede. I løpet av en treårsperiode fra 2009 til 2012 mistet norsk fotball nesten en halv million tilskuere ifølge statistikken, og reelt sett var nedgangen trolig enda større. Hvorfor gikk det som det gikk?

Det er igjen grunn til å understreke at det ville være bortimot naturstridig om norsk eliteserie over tid skulle stabilisere seg rundt 10 000 tilskuere i gjennomsnitt. I noen år red norsk fotball på en bølge av popularitet og entusiasme, men bølger er jo nettopp bølger. De ebber ut, og når det kommer en ny, består den gjerne av noe annet enn fotball. Å basere veksten på publikumssegmenter som først og fremst er opptatt av fotballens sentrale rolle i underholdningsindustrien er nødvendigvis usikkert, for disse er naturligvis vare for trender, og blir derfor sjelden lenge på samme sted. For disse segmentene var fotball mote, og moter skifter. Akkurat som hockeysveisen hørte 80-årene tilhørte norsk fotball siste halvdel av forrige tiår til for mange av disse. At det måtte komme en reaksjon på den enorme populariteten i årene fra 2005 til 2009 var derfor som det måtte være.

Men det er ikke bare begivenhetspublikummet som er blitt borte. Også på supportertribunene er det mange steder mer glissent enn i glansdagene. Her er det en god del å hente, og det bør være en realistisk ambisjon å løfte publikumstallene fra det lavmålet som ble registrert i 2018. Men for å lykkes med det, må man stille riktig diagnose. Det er naturligvis mange mulige forklaringer på hvorfor det har gått som det har gått, og sannsynligvis handler det om en kombinasjon av ulike mekanismer og faktorer som til sammen har gjort norsk fotball ukult i stedet for kult. Jeg skal diskutere en del mulige forklaringer, også fordi feil diagnose kan føre til at man velger feil strategi i arbeidet for å snu trenden.

Ingen sammenheng mellom nivå og antall tilskuere
For det første er det vanlig å hevde at nivået på norsk fotball er for dårlig. Eliteserien er sportslig svak, og den har omtrent det publikummet den fortjener, kan det hevdes. Jeg tror denne forklaringen er dårlig. Rett nok kan det tenkes at dersom flere lag presterte i for eksempel Europa, ville det smitte over også på den generelle publikumsinteressen, men historiske erfaringer tyder på at sammenhengene her er svake og uklare. Når var norsk klubbfotball relativt sett på høyest nivå? Svaret er naturligvis andre halvdel av 1990-årene, da Rosenborg presterte godt i Champions League, Molde kvalifiserte seg til samme turnering ved en anledning og både Brann og Vålerenga nådde overraskende langt i andre europeiske turneringer. I tillegg kommer landslagets bravader i disse årene. Faktum er imidlertid at publikumstallene i disse årene var stabile, på et noe lavere nivå enn tilfellet er i dag. Publikumsveksten kom i en periode med sportslig stagnasjon eller tilbakegang (ca. 2004-2009). Det er altså langt fra noen opplagt sammenheng mellom sportslig nivå og publikumsoppslutning.

En variant av denne forklaringen er (for det andre) at det stadig økende TV- og internettilbudet av internasjonal fotball på en helt annen måte enn før synliggjør hvor langt etter vi henger sportslig. Dette tror jeg kanskje har mer for seg, selv om heller ikke denne forklaringen er helt overbevisende. Tilknytningen til norsk fotball handler om identitet og tilhørighet, ikke om sportslig nivå. Vel kan det føles som en nedtur å dra til Aspmyra eller Nadderud en søndag etter å ha sett Barcelona på TV kvelden før, men det er uansett to ulike verdener, som vurderes på hver sine premisser. Derimot tror jeg selve tilbudet av TV-fotball når et metningspunkt, hvor det blir fristende å bruke dagen i sofaen framfor på stadion. For eksempel blir det lettere å rekke en kveldskamp på TV søndag hvis man ser favorittlaget sitt på TV i stedet for på stadion. Slike avveininger spiller høyst sannsynlig en rolle for mange, i flere sammenhenger enn før.

For det tredje diskuteres det ofte om det ikke er for mange lag i eliteserien. Mange, ikke minst sterke krefter i forbundet selv, ser ut til å mene at utvidelsen til 16 lag var et utslag av overmot midt i den sterkeste vekstperioden. Denne forklaringen kommer i to varianter: På den ene siden hevdes det at bredden er for liten til å forsvare å ha 16 lag i toppdivisjonen. Avstanden mellom topp og bunn blir for stor. På den andre siden mener mange at sesongen er for lang sett i forhold til vårt lands klimatiske forutsetninger: Å begynne sesongen rundt Holmenkollsøndagen og å avslutte den første søndag i advent innebærer at det må spilles mye fotball på tider av året hvor norsk fotball tradisjonelt ikke har vært fremst i bevisstheten, og hvor det rett og slett ikke er særlig trivelig å befinne seg på kalde stadionanlegg.

NFF har lagt seg på den første varianten av denne forklaringen. Forslaget om å spisse eliteserien og supplere en krympet liga med en eller annen variant av sluttspill, som de forsøkte å få gjennom i 2014-2016, innebar nettopp færre lag, men minst like mange eller til og med enda flere kamper og dermed minst like lang sesong. Det er lett å plukke fra hverandre argumentene for en slik løsning, og NFF ser da også ut til inntil videre å ha gitt opp tanken om en slik omlegging. Jeg tror for min del det er gode grunner til å vurdere å gå tilbake til 14 lag for å unngå for mange serierunder i vinterlige omgivelser, men det betrakter NFF som uaktuelt: det vil gjøre sesongen kortere, noe som både sportslig og økonomisk vurderes som uheldig. Det er samme logikk som jeg nevnte i innledningen: endringer må føre til vekst, ikke til innstramming.

En fjerde forklaring er at eliteserien er for lite spennende. De fleste av de senere sesongene har Rosenborg vært i nærheten av den overlegne posisjonen de hadde i 90-årene, slik at seriemesterskapet i praksis har vært avgjort tidlig. Det er ingen tvil om at spenning om utfallet er en viktig motivasjonsfaktor for å få folk til å gå på kamp, men forklaringen halter likevel, ikke minst fordi nedgangen begynte før Rosenborg gjenvant hegemoniet. Og Brann, som lenge utfordret trønderne i fjor, opplevde slett ikke noen voldsom tilstrømming til stadion av den grunn. Det er som om det har lagt seg en surhet over holdningen til norsk fotball. Dette ser vi ingen grunn til å følge tett uansett om det går bra eller dårlig, tenker mange.

Tallene vi stige
Vi står altså overfor en rekke mulige forklaringer (flere kunne vært nevnt), men noen entydig diagnose lar seg ikke stille. Men for NFF og for klubbene er det naturligvis maktpåliggende å snu trenden. Det verste som kan skje, er at norsk fotball i panikk vender tilbake til tenkemåten fra 90-årene, da man trodde at man kunne lokke folk på kamp ved å tilby noe mer enn bare fotball. Tanketom pauseunderholdning og utvanning av fotball-«produktet» kan i så fall forventes. Det vil knapt trekke en eneste ekstra tilskuer, men vil irritere desto flere.

Håpet ligger i stedet i å bygge på den entusiasmen som enkelte klubber har maktet å skape til tross for begredelig sportslig nivå, særlig ved å støtte opp under by- og klubbidentifikasjon. Viking, en av de største fiasko-klubbene både sportslig og med hensyn til publikumsinteresse de siste ti årene, opplevde en overraskende entusiasme i høstsesongen i fjor, som det er mulig å bygge videre på. Det er en av klubbene det vil bli interessant å følge med på, som barometer for om det er mulig å bygge en mer varig form for entusiasme basert på lokal identitet. Sarpsborg har opplevd noe lignende, og fremstår som en klubb omsluttet av en entusiastisk by, noe som knapt kan sies om alle andre klubber, hvor likegyldigheten for lengst har fått fotfeste.

Min hypotese er at publikumstallene vil stige noe i år, blant annet som følge av den nyvunne entusiasmen rundt Viking og at Brann stadion fremstår som noe smukkere enn tilfellet har vært de siste årene, og med større kapasitet. Så får vi håpe at både klubber og forbund har i det minste litt is i magen, og avstår å gjenta feilene fra 90-årene.

0 Kommenter
0

Relaterte artikler