Her er vårt PFU-tilsvar

PFUs generalsekretær Elin Floberghagen har klaget Josimar inn for brudd på kildevernet.

Til Pressens Faglige Utvalg

Fra Håvard Melnæs, ansvarlig redaktør i fotballtidsskriftet Josimar

Oslo 9/9/20

Klage om brudd på kildevernet – Josimars tilsvar
Elin Floberghagen, generalsekretær i Norges Presseforbund (NP), har benyttet seg av initiativretten og klaget Josimar inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU) for brudd på Vær Varsom Plakaten (VVP) punkt 3.4 og 3.5 etter vår publisering av «Elefanten i kenguru-retten» ().

Vi er enig med Floberghagen i at dette er en sak av stor prinsipiell interesse, men vi reagerer på en del momenter i generalsekretærens klage og er uenig i hennes konklusjoner.

Og vi er lite imponert over Floberghagens manglende evne til å se hele bildet og ta innover seg alle perspektivene. Vi mener det er oppsiktsvekkende at generalsekretæren i NP virker ute av stand til å se at kildens helt spesielle og uetiske opptreden i denne saken også må være en del av saksgrunnlaget.

Elin Floberghagen skriver i klagen at Josimar har «blåst en kilde». Det er en uredelig fremstilling av saksforholdet. Ved å bruke et slikt uttrykk, fremstiller Floberghagen det som om vi har kastet en varsler under bussen.

Vi har ikke «blåst en kilde». Vi har derimot avdekket et svært kritikkverdig forhold utøvd av øverste administrative leder i Norges Fotballforbund.

Men den kanskje aller største svakheten i Floberghagens klage er at hun ser ut til å kategorisk utelukke at det kan være diskuterbare sider ved enkeltpunktene i VVP-plakaten. Denne saken handler om en dreven medieaktør som utnytter svakhetene i VVP for å ramme et kritisk presseorgan.

Bakgrunn for saken
I begynnelsen av juni i 2019 ga Josimar ut en spesialutgave om norsk kvinnefotballs historie. «Den lange kampen» var et samarbeid med Morgenbladet og forteller hvordan kvinnene har kjempet for retten til i det hele tatt å spille fotball, og kampen for å bli tatt på alvor som fotballspillere – ikke minst innad i eget forbund. Sentrale personer som har bidratt til kvinnefotballens vekst – ledere, trenere og spillere – fortalte hvordan de har blitt motarbeidet og stemoderlig behandlet helt frem til våre dager. En av dem som kom med sterk kritikk av NFF var Lise Klaveness, i dag elitedirektør i NFF, som spilte 73 kamper for det norske landslaget, den siste i 2011.

En annen som fremførte kritikk mot NFF var Ada Hegerberg, som ga seg på landslaget etter EM-fadesen i 2017.

I desember i 2018 ble Hegerberg den første norske spilleren som vant Ballon D’Or, den høythengende utmerkelsen som gis til verdens beste fotballspiller det siste året.

Noen måneder senere, i februar 2019, intervjuet vi Hegerberg i Lyon. I spesialutgaven forteller Hegerberg at «NFF har aldri tatt oss seriøst som landslag» og «Det er den følelsen jeg har hatt siden jeg ble tatt inn for første gang, som blodseriøs ungjente på U15».

Lyon-spissen var også åpen om den mentale påkjenningen det var å delta på NFF-samlinger: «Jeg har vært knekt psykisk, det har vært en dønn depressiv følelse. Jeg hadde mareritt etter å ha vært på landslaget».

At kampen for anerkjennelse for fotballkvinnene slett ikke er over, ble ytterligere dokumentert i det NFF oppnevnte Espelund-utvalget som høsten 2018 publiserte en rapport:

«…de negative holdningene til kvinnefotball er mest framtredende hos personer internt i fotballorganisasjonen. Mens det store interesselandskapet uttrykker engasjement og krav til likeverd, svarer fotballorganisasjonen med svake og utdaterte holdninger. Dette er svært bekymringsfullt og er åpenbart til hinder for utvikling. Dette må Forbundsstyret og NFF-linja ta på alvor.»

()

Samarbeidsprosjektet til Josimar og Morgenbladet var en hyllest til dem som har kjempet for kvinnefotballens tilblivelse og anerkjennelse. At utgaven kom ut rett før Norge nok en gang skulle spille VM, i Frankrike sommeren 2019, når dette stoffet var som mest aktuelt, er i tråd med vanlig journalistisk tenkning.

NFF-ledelsen likte ikke utgaven og både kommunikasjonsdirektør Svein Graff og generalsekretær Pål Bjerketvedt kom med sterk og udokumentert kritikk av Josimars arbeidsmetoder i Medier24 etter utgivelsen av «Den lange kampen». ()

Det fremsto som om en bevisst og kynisk strategi for å slippe å svare på spørsmål rundt NFFs historiske og nåværende håndtering av kvinnefotballen.

Senere på høsten ble vi klaget inn for PFU av NFF som hevdet at Josimar hadde brutt flere punkter i VVP, henholdsvis 3.2, 4.14 og 4.2. Det var generalsekretær Pål Bjerketvedt som sto bak klagen. Han skrev blant annet:

«NFF blir – som en mektig aktør i norsk idrett – med rette jevnlig utsatt for kritisk journalistikk fra norsk presse… Det sitter imidlertid langt inne for NFF å klage til PFU.»

Det er mulig det er sant at det sitter langt inne for NFF å klage til PFU. Vi mener NFF bruker moralsk forkastelige metoder når de først gjør det, noe som blir godt dokumentert i denne saken.

Det omdiskuterte punktet her er 3.2 som sier at man skal være

kritisk i valg av kilder, og kontrollere at opplysninger som gis er korrekte.

I «Den lange kampen» forteller vi blant annet historien om da Obos-sjef Daniel Siraj møtte kommersiell direktør i NFF, Erik Loe, i forbindelse med en fotballkamp på Ullevaal stadion. Siraj sa at Obos-konsernet var villig til å bidra med betydelige beløp til kvinnefotballen. Da fikk han til svar fra Loe at «kvinnefotballen ikke er kommersielt interessant».

Siraj fortalte dette til oss som åpen førstehåndskilde, og må sies å være en troverdig kilde. Flere personer i NFF-systemet hadde også bekreftet denne historien for oss.

I forbindelse med «Den lange kampen» ønsket vi også å intervjue generalsekretær Pål Bjerketvedt, og fikk beskjed om å sende spørsmålene på epost.

Senere samme dag fikk vi svar på samtlige spørsmål, bortsett fra dette:

«Hvordan kan Erik Loe beholde sin NFF-jobb etter å ha takket nei til sponsorbidrag til kvinnefotballen fra Obos?»

I tillegg til å insistere på at vi brukte hans epost-svar «fullt ut, ikke bruddstykker», skrev han dette i eposten:

«Ring meg gjerne, så skal jeg gi deg litt tilleggsinfo uoffisielt på et av spørsmålene.»

Vi stopper litt her.

På dette tidspunktet hadde vi hatt knapt hatt noe med Pål Bjerketvedt å gjøre. Han hadde begynt i jobben snaue tre år tidligere, men hadde vært sykemeldt i lengre tid etter et hjerneinfarkt. Vi visste at Bjerketvedt hadde bakgrunn som sjefredaktør i NTB i 12 år, og senere skulle vi finne ut at han før det hadde hatt redaktørjobber i andre medier, blant annet i Østlandets Blad (med Elin Floberghagen som journalist).

Vi var klar over at Bjerketvedt var en dreven pressemann. Og da vi takket ja til off-the-record-samtalen han initierte, tok vi det for gitt at han ville følge spillereglene.

Til tross for at det var Bjerketvedt selv som bekreftet informasjonen om Erik Loe i en telefonsamtale med Josimar, klaget oss han inn for brudd på

3.2 for manglende kildegrunnlag i omtalen av Loe.

Hvem gjør slikt?

Skal en maktperson, attpåtil med langvarig sjefredaktør-bakgrunn, få lov til å ty til så skitne triks?

Hvordan kan fotball-Norges øverste administrative leder synke så lavt at han opptrer på denne måten overfor et kritisk presseorgan?

Bjerketvedt brøt den implisitte avtalen som gjelder ved en off-the-record-samtale da han forsøkte å manipulere PFU og i samme slengen diskreditere Josimar. Derfor valgte vi i vårt tilsvar til NFFs klage å fortelle at det var Bjerketvedt selv som var kilden.

Vi mener fortsatt at det er relevant journalistikk å fortelle når storsamfunnets toppledere opptrer på en måte som er løgnaktig og blottet for moral.

Floberghagens uredelige fremstilling
Vi vet ikke hvor godt det nye PFU-utvalget kjenner til Josimar, så her er et kort resyme:

Josimar er et uavhengig tidsskrift som har dekket norsk og internasjonal fotball som fagfelt og forretningsområde siden 2009. I tillegg til tidsskriftet, publiserer vi saker på norsk på josimar.no og på engelsk på josimarfootball.com. I flere år har vi vært blant de ledende publikasjonene på internasjonal fotballpolitikk og våre avsløringer er blitt sitert en rekke ganger i The Guardian, The Washington Post, Le Monde, Frankfurter Allgemeine Zeitung, The New York Times osv.

Våre avsløringer om bruk av nord-koreanske slaver på VM-stadionene i Russland (), ble tatt opp på høyeste politiske hold i USA:

2. august 2017 sendte det amerikanske senatet et brev, signert av senatorer fra begge partiene, til FIFA-president Gianni Infantino der de krevde umiddelbar etterforskning av arbeidsforholdene på Zenit Arena i St. Petersburg. ()

I fjor hadde vi et formelt samarbeid med BBC om tilstanden i afrikansk fotballpolitikk (), og nå i august innledet vi et podcast-samarbeid med The Guardian om internasjonal fotballpolitikk

()

Vi er seriøse, tar samfunnsoppdraget på alvor, men det betyr ikke at vi aldri gjør feil.

At Floberghagen får seg til å mene at vår opptreden i denne saken kan skade tilliten til pressen generelt, er et selvmål. Er det noe som kan skade pressens omdømme er det Floberghagens dogmatiske virkelighetsforståelse.

Vi tror tvert imot at vår opptreden i denne saken bygger tillit. Hvis mediene, med PFUs klamme og helhjertede omfavnelse, tillater at maktpersoner fritt og uten konsekvenser skal få anledning til å manipulere pressen, vil det bidra til den lave – og synkende – tilliten massemedia har hos folk flest.

I motsetning til Floberghagen er vi overbevist om at det å avdekke kynisk og kalkulert maktspill, øker folks tillit til pressen.

Elin Floberghagen har uttalt at Josimar, representert ved undertegnede, «viser svært liten forståelse for dette grunnleggende prinsippet (kildevernet) i presseetikken og journalistikken.»

Vi kan forsikre PFU om at Josimar tar kildevernet på største alvor.

Et eksempel:

I 2018 var Josimar i Qatar. Under oppholdet fikk vi en kilde i landets (svært lukkede) VM-komite (Supreme Committee for Delivery & Legacy – SCDL). Vedkommende ga oss et intervju under fullt navn og kom med oppsiktsvekkende opplysninger. Før vi gikk i trykken hadde vi fått internasjonale advokater til å gå gjennom kildens arbeidskontrakt, disse advokatene ville også bistå vår kilde hvis vedkommende havnet i trøbbel i etterkant av vår publisering.

Utgaven ble sendt til trykk, og hele opplaget var trykket da kilden fortvilet ringte oss og sa at hen ombestemte seg av frykt for represalier mot kildens søster og søsterens familie. Vi kasserte hele opplaget, og måtte skrive om store deler av vår artikkel fra Qatar. Til tross for at dette kostet oss dyrt, Josimar har i alle år hatt anstrengt økonomi, var det et lett valg for oss å gjøre dette. Fordi vår kilder skal vite at vi ivaretar deres sikkerhet.

En av grunnene til at vi stadig setter dagsorden i Norge og utlandet, er nettopp fordi kildene vet de kan stole på våre journalister. Å bryte kildevernet vil være fullstendig ødeleggende for Josimar som driver med kritisk, undersøkende journalistikk.

En del av Josimars prosjekt er nettopp å avsløre hvordan makten ter seg.
Hadde vi ikke fortalt hvordan denne saken egentlig henger sammen, ville NFF ved Pål Bjerketvedt skapt et inntrykk av at Josimar ikke hadde dekning for opplysningene. Det er vår plikt å offentliggjøre sakens faktum på en korrekt måte.

Med VG som sannhetsvitne
Da PFU skulle behandle NFFs klage mot Josimar var utvalget ledet av en VG-journalist, til tross for at VG var blitt en part i saken etter utgivelsen av vårt 130 siders samarbeidsprosjekt med Morgenbladet.

Få timer etter at «Den lange kampen» var hos abonnentene ble vi vitne til et stykke iscenesatt journalistikk. Og regien hadde VG.

VGs Leif Welhaven skrev kommentaren «Timingen er skrekkelig» (), der han gikk til angrep på Norges (og verdens) beste spiller for å ha gitt et intervju der hun fortalte at hun ble psykisk dårlig av å spille på landslaget.

Intervjuet ble gitt i en kontekst der kvinnefotballprofiler fra andre æraer også uttalte seg kritisk til NFFs mangel på satsing på jentene – uten at det påvirket Welhavens kommentar.

Ada Hegerberg ble av VG-kommentatoren beskyldt for å forstyrre landslaget som skulle ut i VM-kamp noen dager senere.

La oss ta en liten pause her.

Og la det synke inn.

Tenk hvis en norsk, mannlig Ballon D‘Or-vinner hadde sagt det samme som Hegerberg? Fortalt åpent om mentale påkjenninger?

Ville Welhaven ha gjort et stort nummer ut av timingen på publiseringen (som intervjuobjektet ikke hadde noe med)?

Eller ville Welhaven ha rettet oppmerksomheten mot de ansvarlige i forbundet?

Det er ingen premier til dem med riktig svar.

Mye kan tyde på at nedprioritering av kvinner og kvinners synspunkter ikke bare lever i beste velgående i NFF, men også i VG.

Få timer senere publiserte herrelandslagets frontfigur Martin Ødegaard sitt frontalangep på Hegerberg på Instagram, med identiske ord som Welhaven: «Timingen er skrekkelig». ()

Instagram-posten var fremvist for og godkjent av herrelandslagets pressesjef Svein Graff. NFF sa «kjør på», vel vitende om at innlegget ville gjøre ytterligere skade i forholdet mellom verdens beste spiller og NFF.

Graff har i intervju med Josimar hevdet at både han og Ødegaard hadde lest intervjuet og var innsatt i konteksten det ble gjort i (). Dagen da Ødegaard publiserte innlegget hadde herrelandslaget et tettpakket program i forkant av en viktig EM-kvalifiseringskamp to dager senere.

At herrelandslagets største stjerne, innimellom måltider og treninger, skal ha rukket å lese 130 sider om norsk kvinnefotballs historie og kampen de har kjempet før han skrev sitt Welhaven-inspirerte innlegg, står ikke til troende.

Tematikken for «Den lange kampen» var glemt. Nå handlet alt om «Ada vs. Martin». VGs sportscover hadde «Stjernekrig» som overskrift, selv om Hegerberg aldri har ytret et negativt ord om Ødegaard. Avisens sportsbilag viet åtte sider til denne oppkonstruerte og ikke-eksisterende «stjernekrigen».

VG presenterte åtte sider med det som for oss fremstår som kontinuerlige brudd på VVP 4.1 (Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon) og VVP 4.4 (Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet).

Vi var nå over i en parallell virkelighet, skapt av VG.

Samme dag som VG klinte til med «Stjernekrig», var Leif Welhaven i Dagsnytt 18-studio sammen med undertegnede. «Fra Josimars side skjønner jeg timingen godt», sa Welhaven på direkten. Med andre ord var det riktig journalistisk å gi ut spesialutgaven før VM. Det var, ifølge Welhaven, Ada Hegerberg som var problemet.

Selv om Hegerberg ikke hadde noe med publiseringstidspunktet å gjøre.

VGs tendensiøse journalistikk stopper ikke her. I etterkant av artikkelen «Elefanten i kenguru-retten», som er bakgrunnen for denne PFU-klagen, intervjuet VG Erik Loe i NFF.
«Josimar er en løgnaktig blekke tvers igjennom», uttalte Loe til VG.

«Det er rene ord for pengene?», sa VGs journalist.
«Ja, og det står jeg for», sa Erik Loe.
().

Når et av de største mediehusene i Norge lar Erik Loe påstå at et tidsskrift, som har skrevet kritisk om ham, er «løgnaktige», hadde det kanskje vært på plass å spørre hvilket belegg Loe har for å si det.
VG kunne ha spurt: «På hvilken måte er Josimar løgnaktige?» De kunne ha spurt: «Har du noe dokumentasjon som indikerer at Josimar farer med løgn?»

I stedet fulgte VG-journalisten opp med et utsagn, og satte et spørsmålstegn bak og lot Loe få blåse videre ut.

I ettertid har det gått opp for Erik Loe at Josimar ikke serverte løgner. Etter først å ha nektet overfor Loe at han hadde lekket opplysninger til Josimar (tv2.no 2. juni – ), snudde Pål Bjerketvedt og innrømmet de faktiske forhold overfor Loe (tv2.no 3. juni – ).

Erik Loe har senere fått 150 000 kroner i økonomisk oppreisning av Pål Bjerketvedt og NFF for at generalsekretæren lekket opplysninger om ham til Josimar.

Om Josimar var løgnere eller ikke, var ikke VG interessert i å finne ut av i artikkelen om Loe. De var bare opptatt av å få sterke ord fra NFFs tidligere kommersielle direktør på trykk. Ordvekslingen mellom Loe og VG-journalisten er dessverre dekkende for VGs journalistikk.

Bjerketvedt-saken ble gjennom sommeren behørig dekket på sportssidene. I VGs artikler passet de på å bruke noen setninger på å si «Bjerketvedt ble blåst som kilde av Josimar».

VG brydde seg ikke om å informere leserne om konteksten, om hvorfor vi hadde valgt å gå ut med Bjerketvedts navn – at det handlet om maktmisbruk og manipulasjon fra en av idretts-Norges mektigste.

VGs sjefredaktør Gard Steiro, innrømmet at han ikke var spesielt innsatt i saken, var likevel svært kategorisk i sine uttalelser til Medier24. Å «bryte kildevernet er utenkelig», og at pressen har «stått og kjempet for kildevernet i rettssaler og blitt trua og politianmeldt» ().

Hvis Steiro antyder at Josimar tar lett på kildevernet, tar han feil. Også i Josimar vil vi gå i fengsel for varslere og kilder som kommer med informasjon til oss.

Men dette er en sak om maktmisbruk. En toppleder spiller et dobbeltspill for å kneble et presseorgan som utøver kritisk journalistikk mot hans organisasjon. Og gjør det ved å kaste sin egen ansatt under bussen.

VGs sjefredaktør bør være varsom når han uttaler seg om andre mediers kildehåndtering. Selv i evalueringsrapporten etter «Bar Vulkan-saken» – som Steiro var stolt av, ble felt på to punkter av PFU – forsøkte VG å bortforklare hvordan de hadde gjengitt og håndtert sine anonyme kilder.

VG på sitt beste leverer dypt imponerende journalistikk. Men altfor ofte publiseres tendensiøse artikler intet seriøst mediehus kan være bekjent av. Likevel er Bernt Olufsen, selve gallionsfiguren for denne typen journalistikk, mannen som har vært helt sentral i utviklingen av VGs metode, PFU-generalsekretærens presseetiske sannhetsvitne.

Vi synes det er bekymringsfullt at Elin Floberghagen drar frem Bernt Olufsen som en nestor på presseetikk i sin klage. Medie-Norge har trolig aldri vært vitne til en mer kommersiell og kynisk tabloidavis enn VG da Olufsen var sjefredaktør.

Som alle utspekulerte tabloid-redaktører kjenner han presseetikken godt, slik at man kan operere i gråsonene. Og som mange tidligere redaktører lider av han av selektiv hukommelse.

«Man gir ikke kildevern til personer eller organisasjoner man ønsker å konfrontere med kritisk journalistikk», skrev Olufsen med patos i et debattinnlegg på Medier24.

Hulere blir det ikke.

I 17 år var Olufsen sjefredaktør i landets største tabloidavis – og hver eneste dag trykket avisen artikler der samfunnstopper, politikere og lobbyister bidro som anonyme kilder.

Denne praksisen lever i beste velgående i VG. Som vi for eksempel har sett i Bertheussen-rettssaken.

Det er synd at generalsekretær Elin Floberghagen ikke har fått med seg dette. I stedet bruker hun Olufsen som et eksempel på god skikk og bruk i pressen.

Stemmer utenfor VG-huset har et annet syn enn dem på innsiden. NRKs etikkredaktør Per Arne Kalbakk uttalte til Medier24 at «Josimar tar opp en svært viktig prinsipiell diskusjon, som går på kilder med stor makt og innflytelse, og i hvilken grad de kan bruke kildevernet mot en redaksjon. Det er svært tvilsomt at en sterk og mektig organisasjon som NFF klager inn en redaksjon for brudd på 3.2 dersom informasjonen er riktig gjengitt».

Den flerfoldige SKUP-vinneren Gøran Skaalmo fra Dagens Næringsliv uttalte til samme nettsted () at «kilder i maktposisjon ikke kan benytte seg av presseetikken til å legge feller for journalister ved å lokke dem med eksklusive opplysninger med den ene hånden, og så prøve å få dem felt for etikkbrudd med den andre.»

Presseetiker Gunnar Bodahl-Johansen skrev en kronikk i Medier24 og påpekte at «kildevernet er ikke journalistens privilegium, men en demokratisk sikkerhetsventil som skal beskytte kilder mot represalier fra ‘makten’, ikke makten mot ubehageligheter» ().

Steingrim Wolland, tidligere juridisk rådgiver i Norsk Redaktørforening tok et oppgjør med den kvasireligiøse holdningen: «Absolutt kildevern kan åpenbart misbrukes, f.eks. til å plante usannheter i mediene under full beskyttelse eller til å undergrave medias dekning av en sak. I slike tilfeller søker kilden å skade informasjonsflyten og medias funksjon, ved å lure mediet til å love seg kildevern […] Det er ingen grunn til at ‘alle’ skal kunne stole blindt på at uansett hva de finner på av faenskap, så er de beskyttet av kildevernet.» (.)

«Det er pressens samfunnsfunksjon og arbeidsform som er beskyttelsesformålet, ikke selve avtalen mellom journalist og kilde», skriver Wolland.

Vi gjentar:

Det er pressens samfunnsfuksjon og arbeidsform som er beskyttelsesformålet.

Floberghagens tolkninger
Elin Floberghagen skriver at spørsmålet om kildevernet ikke ble behandlet av PFU fordi NFF ikke hadde klaget på de punktene, og at klagers opptreden og kildevernets grenser ikke hadde noe med klagen å gjøre. Det hadde alt med saken å gjøre.

NFF ved generalsekretær Pål Bjerketvedt hadde klaget oss inn for brudd på VVP 3.2 om mangel på kontroll av opplysninger – der han selv var kilde til opplysningene. Et slikt dobbeltspill er selvsagt relevant.

Floberghagen mener Josimar «grovt feiltolker» kildevernet i presseetikken, «som potensielt kan være skadelig for tilliten til pressen for øvrig». At noen snakker sant – som Josimar gjør i denne saken – er ikke skadelig for pressen. At pressen blir manipulert, som Pål Bjerketvedt forsøkte med Josimar, og manipulasjonen blir unntatt offentligheten med pressens tillitsvalgte som tause vitner, er derimot svært skadelig for tilliten til pressen.

Det viktigste for tilliten mellom samfunn og presse er at sistnevnte bringer sannferdig informasjon til publikum.

Om vi ikke hadde gått ut med Pål Bjerketvedts navn, ville ikke samfunnet ha fått vite at generalsekretæren i Norges største frivillige organisasjon bedriver et skittent dobbeltspill ved å lekke sensitive opplysninger om ansatte i det ene øyeblikket og i det neste hevde at opplysningene ikke er sanne.

Pressens viktigste oppgave er å avdekke kritikkverdige forhold. At en av norsk idretts mektigste personer opptrer på denne måten er i høyeste grad kritikkverdig, og det er informasjon av offentlig interesse.

Floberghagen trekker i PFU-klagen inn den nye Medieansvarsloven. «Der argumenterte høringsinstansene for at en reell styrking av kildevernet fordrer til tiltak», skriver hun og ramser opp forslagene.

Det er irrelevant.

Innspillene fra høringsinstansene handlet om å styrke kildevernet vis-a-vis ytre trykk, fra politi og påtalemyndigheter, og at andre medier går på «kildejakt». Kildevernet er allerede en lovfestet rettighet mediene har – og det skal beskytte kilden mot f.eks. etterforskning.

Denne saken handler om at vi har offentliggjort navnet til en person som ga informasjon off-the-record. Vi har også gitt en begrunnelse for hvorfor vi gjorde det.

Vi gikk ikke ut med Pål Bjerketvedts navn fordi vi ønsker å bryte kildevernet. Josimar ønsker heller ikke å «slakke på kravene i presseetikken», slik Floberghagen antyder.

Her har vi et ekstraordinært tilfelle der øverste maktperson på vårt dekningsområde forsøker å diskreditere oss. Ved å gjemme seg bak kildevernet prøver han å manipulere samfunnet, som vil sitte igjen med et galt bilde av saken. Valget sto mellom enten å beskytte Bjerketvedts uredelige oppførsel, eller å oppfylle samfunnsoppdraget om å avdekke kritikkverdige forhold. I dette tilfellet var hensynet til samfunnsoppdraget viktigere enn å beskytte NFF-generalsekretærens renkespill.

Mens Floberghagen lener seg tungt på VGs metode og praksis, har større medieaktører enn Josimar falt ned på samme konklusjon som oss når de har vært utsatt for løgn og manipulasjon. The Washington Post ble utsatt for forsøk på å plante en historie, som var et ledd i å undergrave avisens troverdighet – og Washington Post avslørte alt. Pål Bjerketvedt plantet en (sann) historie hos oss, for deretter å klage oss inn til PFU for å få oss felt for brudd på god presseskikk – og dermed undergrave vår integritet og troverdighet.

Utgiveren av The New York Times, A.G. Sulzberger, brøt sitt off-the-record-løfte gitt til Donald Trump da Trump kom med en løgn om deres møte på Twitter. Trump tvitret at han hadde møtt Sulzberger for å diskutere «fake news». Kort tid etterpå avslørte Sulzberger på New York Times’ nettsider hva som faktisk ble diskutert i off-the-record-samtalen: ()

Kelly McBride fra Poynter Institute of Media Studies, som har forfattet to bøker om presseetikk, mener disse to sakene er en viktig påminnelse til alle journalister om at «off-the-record-løfter er helt avgjørende for troverdigheten, men de er ikke hellige». «Off-the-record-samtaler er toveisavtaler, og dette er de to vanligste måtene for å bryte avtalen på», skriver hun.
Ett av dem lyder:

«Når det er bevist at kilden lyver, er løftet ikke lenger gyldig.»

()

I sitt Medier24-innlegg beskriver Steingrim Wolland et tenkt tilfelle: «Politiet bruker en mellommann til å plante falske dokumenter/beviser mot en tredjemann, og vedkommende blir som følge av dette straffedømt og mister levebrødet. Pressen skjønner senere hva som har skjedd. Er det her moralsk riktig overfor den som rammes ikke å avdekke dette, fordi tilliten til pressen selv kan bli skadelidende? Ville tilliten blitt svekket?»

Elin Floberghagen er opptatt av at samfunnet må ha tillit til pressen. Hva svekker tilliten mest? Å bli manipulert og late som ingenting, som Floberghagen og PFU? Eller å offentliggjøre at man har blitt forsøkt manipulert, og samtidig avdekke maktmisbruk fra folk med lederposisjoner i samfunnet?

Håvard Melnæs

Ansvarlig redaktør i fotballtidsskriftet Josimar