Her er PFU-dokumentene

Her kan du lese hele saksgangen i NFFs PFU-klage mot Josimar

Saksdokumentene og tilhørende korrespondanse følger her i kronologisk rekkefølge.

1) NFFs PFU-klage

2) Josimars tilsvar

3) Epostutveksling mellom Josimar og PFUs generalsekretær Elin Floberghagen om å unndra saken offentlighet

4) NFFs kommentar til Josimars tilsvar

5) Josimars replikk til NFFs kommentar

6) Epost fra PFU-sekretariatet om endelig behandling


1) NFFs PFU-klage 

KLAGE TIL PRESSENS FAGLIGE UTVALG (PFU)

Klager: Norges Fotballforbund v/generalsekretær Pål Bjerketvedt

Innklaget: Josimar v/ansvarlig redaktør Håvard Melnæs
Klagen gjelder: Oppslag i Josimar 4/2019 samt på josimar.no og brudd på Vær varsom-plakaten (VVP) punktene henholdsvis 3.2, 4.2, og 4.14.

INNLEDNING

Oppslag i Josimar 4/2019 samt på josimar.no og brudd på Vær varsom-plakaten (VVP) punktene henholdsvis 3.2, 4.2, og 4.14.

Klagen gjelder det journalistiske håndverket forbundet med deler av omtalen av Norges Fotballforbund (NFF) og dets representanter i henholdsvis Josimar 4/2019 (utgitt 3. juni 2019) og i en artikkel på josimar.no 14. juni 2019. Vi vedlegger henholdsvis

• et eksemplar av Josimar 4/2019 og

• en utskrift av artikkelen «Svein Graff: – Hegerberg kritiserer landslaget», publisert på josimar.no 14. juni 2019

NFF blir – som en mektig aktør innen norsk idrett – med rette jevnlig gjenstand for kritisk journalistikk fra norsk presse. Slik skal det være og det er NFF fortrolige med, selv om det enkelt ganger kan oppleves som krevende og utfordrende.

Med så mye oppmerksomhet som NFF vies fra pressens side, er det ikke alltid at vi opplever at det journalistiske håndverket er optimalt. Det sitter imidlertid langt inne for NFF å klage til PFU. Små feil må en stor aktør som NFF leve med.

Når vi nå velger å innklage Josimar, er det fordi vi med de to tilfellene som denne klagen omhandler, mener at det er nødvendig å få PFUs vurdering av om det er slik som NFF mener, at grensene for god presseskikk er tydelig overskredet fra Josimars side.

Nedenfor behandler vi de to innklagde tilfellene hver for seg.

OPPSLAG I JOSIMAR 4/2019
Saksforholdet
Josimar 4/2019 var en spesialutgave som i sin helhet var viet kvinnefotballen, både i et historisk og aktuelt perspektiv. Dette var i seg selv et meget fortjenestefullt arbeid om et viktig tema.

I det angjeldende nummer av Josimar, har imidlertid redaksjonen flere steder, basert på et intervju med direktør i OBOS, Daniel Kjørberg Siraj, gjengitt som et faktum at Siraj i et møte med NFFs kommersielle direktør Erik Loe, på vegne av OBOS skal ha tilbudt å bidra med et tosifret antall millioner kroner i året i støtte til norsk kvinnefotball, men at Loe hadde avslått dette og begrunnet det med at kvinnefotball ikke var kommersielt interessant.

Dette fremkommer både i nummerets kapittel 10 (med tittelen «Kamelen og nåløyet») på side 107 følgende, og i nummerets lederartikkel (med tittelen «Den lange kampen») på side 2.

Allerede i ingressen i kapittel 10, på side 107, står følgende påstand:

«Da en potensiell storsponsor ba om å få bidra med millioner til kvinnefotballen, takket NFFs kommersielle direktør nei. Kvinnefotballen her ingen kommersiell verdi, mente han.»


Tilsvarende beskyldninger gjentas på side 108, der Josimar beskriver et møte mellom Daniel Siraj og Erik Loe, hvor Loe skal ha avslått et tilbud om sponsormidler.


På side 110 siteres dessuten Siraj på at Loe skal ha sagt at «kvinnefotballen ikke er kommersielt interessant», og på at klubbene på kvinnesiden selv måtte stå for finansieringen. Også på side 112 gjentas beskyldning om at Loe takket nei til pengene fra OBOS.


Ikke bare er disse beskyldningene og angivelige uttalelsene fra NFF v/Loe gjengitt i ovennevnte artikkel, de utgjør også en vesentlig del av selve lederartikkelen i det aktuelle nummeret, der følgende står skrevet:

«Sommeren 2017 møttes NFFs kommersielle direktør Erik Loe og konserndirektør i Obos, Daniel Kjørberg Siraj, på Ullevaal Stadion. Det norske kvinnelandslaget hadde bare noen uker i forveien reist hjem fra EM uten poeng og uten å ha scoret mål. Siraj hadde registrert debatten om mangel på midler i kvinnefotballen som hadde rast gjennom sommeren etter EM-skuffelsen. Til Loe foreslo han at Obos og NFF kunne sette seg ned og se på hvordan de sammen kunne få til et løft for klubbene i Toppserien. Det er tross alt i klubbene morgendagens norske landslagsspillere har sin hverdag – en svært travel hverdag, der de haster mellom deltidsjobb, høyere utdanning og trening samtidig som de drømmer om å representere Norge på det aller høyeste nivået- Det er egentlig en umulig oppgave å være 24-timersutøver samtidig som man tar høyere utdanning. Mange kvinner i toppfotballen greier å prestere på to arenaer på samme tid. På alle mulige måter, er de kvinnelige fotballspillerne gode forbilder.

Svaret fra Erik Loe sjokkerte konserndirektøren. Svaret var nei. Kvinnefotball var ikke kommersielt interessant, sa NFFs kommersielle direktør. Et konsern med svært dype lommer ba om å få bidra med et tosifret antall millioner kroner årlig til den slunkne kvinnefotballkassen, men personen i Norges Fotballforbund som hadde det overordnede ansvaret med å få inn sponsormidler, var ikke interessert.»

Samme lederartikkel ble for øvrig også publisert på nett, på josimar.no den 3. juni:


I forkant av Josimars publisering av disse påstandene og beskyldningene, herunder med direkte gjengivelser av hva Loe skal uttalt, ble Loe ikke konfrontert med påstandene/beskyldningene og gitt anledning til å imøtegå dem.

Den eneste kontakten mellom Josimars redaksjon og Loe i forkant av publisering var en utveksling via SMS den 13. mai 2019, som ble innledet ved at Josimars journalist Lars Johnsen sende følgende melding til Loe:

«Hei. Lars Johnsen fra Josimar her. Jobber med en spesialutgave om norsk kvinnefotball. Det kommer kritikk mot deg og hvordan du som kommersiell direktør i NFF håndterte kvinnesiden. Vil du kommentere?»

Loe svarte deretter følgende:

«Her er min kommentar: Da jeg startet i min jobb i NFF var det en løpende avtale for Toppserien med Blink Hus. Vi hadde ansvaret for kun den ene avtalen, og leverte i henhold til den. Det er vel kjent at mange ønsket at beløpet skulle vært større, men jeg kjenner ikke forhandlingene i detalj, siden jeg ikke jobbet i NFF da den ble inngått. Jeg kan imidlertid garantere at det var det beste markedet ville tilby. Ut over denne ene avtalen, er det min og resten av avdelingen sin jobb å sikre gode kommersielle avtaler i NFF, og dermed gi Forbundsstyret handlingsrom til glede for hele norsk fotball. Det nyter også klubbene i Toppserien og 1. divisjon godt av gjennom årlige overføringer på ca 30 millioner kroner»

Kopi i form av utskrift fra sms-utvekslingen kan legges frem ved behov.

Da avisen Morgenbladet – som samarbeidet med Josimar om det aktuelle nummeret, som omhandlet 100 år med kvinnefotball – senere, 11. juni 2019, skulle publisere samme intervju med OBOS-direktør Siraj som allerede var publisert av Joisimar, tok Morgenbladets journalist Maries Lien kontakt med Loe. Lien opplyste om at Morgebladet ville publisere intervjuet med Siraj, og ønsket å gi Loe muligheten til å gi ytterligere kommentar enn den han hadde gitt til Josimar (jf ovenfor siterte SMS-utvekslingen).

Lie skrev følgende i e-post av 11. juni 2019 til Loe:

«Hei Erik Loe

Dette er Marius Lien i Morgenbladet. I samarbeid med Lars Johnsen i Josimar har jeg skrevet Historien om norsk kvinnefotball. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Morgenbladet og Josimar. Intervjuet med Daniel Siraj, der også du er intervjuet kort av Lars, skal nå publiseres på nett i Morgenbladet. Kanskje har du allerede lest Josimar? Ønsker du nå å gi ytterligere tilsvar, i tillegg til svaret du allerede har gitt Lars?


Vennlig hilsen Marius Lien Morgenbladet»

Loe svarte følgende i e-post samme dag:

«Sett i lys av den omfattende negative vinklingen på min person og NFF, forventer jeg at svaret tas inn i sin helhet.


«Jeg har ikke gitt noe tilsvar til dere vedr intervjuet med Daniel Siraj. Jeg har kun gitt svar på et generelt spørsmål, sendt på SMS, fra Lars Johnsen vedr kritikk mot meg om hvordan jeg «som kommersiell direktør i NFF håndterte kvinnesiden.» Uttalelsene fra Daniel Siraj ble jeg ikke konfrontert med. Han får uimotsagt sverte meg og dermed min arbeidsgiver, uten at dere har sjekket sannhetsgehalten i det han sier, eller konfronterer ham med det åpenbart ulogiske i utsagnene. Det er vel unødvendig å si at jeg ser svært alvorlig på dette.


Jeg traff Daniel Siraj tilfeldig i kaffebaren på Ullevaal stadion og vi hadde kun en kort prat. Det har aldri vært noe formelt møte hvor et avtaleforhold ble drøftet eller konkretisert. Det var kun en generell forespørsel om ikke NFF sin kommersielle avdeling kunne bidra til å bedre rammebetingelsene for kvinnelige spillere, gjennom et aktivt engasjement inn mot Toppserieklubbene. Når jeg svarer nei på det har ikke det noe med vurdering av kommersiell verdi, eller manglende interesse fra NFF å gjøre. Det faller på sin egen urimelighet. Men daværende avtaleverk ga klubbene de kommersielle rettighetene, for at de skulle kunne tjene penger gjennom lokale avtaler, på toppen av overføringene fra NFF sitt forbundsstyre. En avtale jeg selvfølgelig var nødt til å respektere. Avtaleverket er senere blitt endret.


Daniel Siraj visste at historien han fortalte ikke stemte da han ble intervjuet av dere. Det forsikret jeg meg om med en telefonsamtale samme kvelden han fortalte den første gangen. Det er derfor sterkt beklagelig at han likevel velger å gjenta påstandene. Like beklagelig som at dere ikke tar ansvaret dere har for å sjekke om de stemmer.»

Med vennlig hilsen

Erik Loe

Kommersiell direktør, Norges Fotballforbund»

Det som Loe henviser til i siste avsnitt i e-posten ovenfor, er at Siraj i 2017 hadde antydet tilsvarende, og at Loe allerede den gang hadde konfrontert ham med at hans påstander ikke var korrekte.


Lie fulgte opp med følgende svar i e-post samme dag:

«Takk for svar.
Vi tar inn dette. Mvh Marius Lien»

Morgenbladets redaksjon ga altså Loe mulighet til å utsagnene/beskyldningene fra Siraj.

Det gjorde derimot – som vist ovenfor – aldri Josimars redaksjon.

De presseetiske overtramp
Vi mener at det som er redegjort for og dokumentert ovenfor viser at Josimar har brutt både VVP punkt 4.14 om samtidig imøtegåelse og VVP punkt 3.2 om kildekritikk- og kontroll.

Omtalen i Josimar inneholder en konkret beskyldning om at Loe har takket nei til et tilbud fra OBOS om millioner av kroner til norsk kvinnefotball, og begrunnet det med at han ikke anså kvinnefotball som kommersielt interessant.

Beskyldningen er gjengitt flere ganger i vedkommende artikkel, og den er dessuten gitt en ytterligere fremtredende plass, ved at den utgjør en vesentlig av lederartikkelen i det aktuelle nummeret av Josimar. Det beskrives et helt konkret hendelsesforløp – et «møte» – og det Loe skal ha sagt, fremstår dels som rene sitater.


Når NFF v/Loe blir beskyldt for å ha takket nei til millioner av kroner fordi kvinnefotballen ikke er kommersielt interessant, må det i den aktuelle konteksten anses som en sterk beskyldning som gir rett til samtidig imøtegåelse.

Han ble likevel ikke på noen måte gitt mulighet til samtidig imøtegåelse.

SMS-en fra journalisten inneholder ingen direkte påstander eller konkrete beskyldninger mot Loe, men gir kun informasjon om at det «kommer kritikk» mot hans håndtering av kvinnefotballen. Journalisten overlater med andre ord til intervjuobjektet selv å etterspørre konkret hvilken kritikk som rettes.

Ordlyden i punkt 4.14 taler om rett til samtidig imøtegåelse av «faktiske opplysninger». Det betyr at intervjuobjektet i størst mulig grad bør gjøres kjent med hvilke konkrete faktiske opplysninger det er snakk om, og at en generell henvisning til «kritikk» eller liknende generelle formuleringer åpenbart ikke vil være tilstrekkelig i en sak som vår.

Som det fremgår av Loes svar til Morgenbladets journalist senere (gjengitt ovenfor), da Loe var blitt kjent med hva som var påstått i Josimar, bestred han hva Siraj hadde sagt om både hendelsen og om hva han (Loe) hadde sagt, og kunne dessuten forklare hvorfor han på grunn av avtalereguleringer den gang (i 2017) ikke kunne diskutere et slikt eventuelt tilbud.

Når Josimar utelukkende har bygget på sitt intervju med Siraj på dette punktet, uten å kontrollere opplysningene med den (eneste) andre parten som deltok i den aktuelle samtalen, Loe, har Josimar i tillegg til å bryte punkt 4.14, også utvist manglende kildekritikk og -kontroll, i strid med VVP punkt 3.2.

Dette er feil som særlig Josimar burde ha unngått, ettersom Josimar bare et par måneder tidligere ble felt i PFU-sak 273/18, blant annet nettopp for brudd på punktene 3.2 og 4.14

Vi mener at Josimar har opptrådt i strid med god presseskikk i denne sammenhengen.

OPPSLAGET PÅ JOSIMAR.NO 14. juni 2019
Saksforholdet
I Josimar 4/2019 var det inntatt et intervju med den tidligere norske landslagsspilleren Ada Hegerberg, der hun blant annet forklarte hvorfor hun i sin tid hadde trukket seg fra landslaget med at hun ble «psykisk knekt» av å delta på landslagssamlinger.


Dette intervjuet ble publisert bare tre dager før VM i fotball for kvinner, der det norske kvinnelandslaget skulle spille. Den mannlige, norske landslagsspilleren Martin Ødegaard reagerte på Hegerbergs uttalelser i en melding på Instagram 5. juni 2019 – der han blant annet beskyldte henne for å forstyrre kvinnelandslagets forberedelser ved å la et slikt intervju komme på trykk rett før VM.

Både Hegerbergs uttalelser og ikke minst Ødegaards reaksjon på disse ble gjenstand for mye omtale i pressen i dagene etter.

Etterhvert publiserte også Josimar et oppslag – som er gjenstand for klagen under dette punkt – den 14. juni 2019 på sine nettsider, josimar.no: https://josimar.no/artikler/svein-graff-hegerberg- kritiserer-landslaget/5890/
I dette oppslaget, der Josimar selv er aktør, fremstår oppslagets første del i seg selv som en uklar blanding av kommentar og reportasje, dog med hovedvekt på det som må betegnes som en kommentar.

I annen del av oppslaget gjengis det som av Josimar betegnes som et intervju med NFF v/kommunikasjonssjef Svein Graff. Gjengivelsen som er kommet på trykk, fremstår ikke som et rent intervju, men som et intervju der journalistens egne kommentarer og tolkninger er bygget inn i spørsmålene.

Hvordan intervjuet ble til fremgår av nedenstående gjengivelse av e-postveksling mellom Josimar v/journalist Lars Johnsen og NFF v/Svein Graff 11. juni 2019 (der vekslingen er gjengitt kronologisk, men slik at «headingen» med adressefelt med mer kun er tatt med i den første e-posten):

Fra: Lars Johnsen <lars@josimar.no>

Sendt: tirsdag 11. juni 2019 11:12

Til: Graff, Svein <Svein.Graff@fotball.no> Emne: Martin Ødegaards Instagram-innlegg Hei!

Her er spørsmålene vi ønsker at du svarer på:

Som pressesjef og en medierådgiver for spillerne på herrelandslaget, forsikret du deg om at Martin Ødegaard var tilstrekkelig innsatt i konteksten for Ada Hegerbergs kritikk av NFF da han viste deg meldingen han skulle poste på Instagram?

Leste du selv intervjuet med Ada Hegerberg før du ga råd til Martin Ødegaard?


Hvis nei, hvorfor frarådet du ham ikke fra å publisere en melding der du ikke visste hva han kritiserte?


Vurderte du å konferere med andre i NFF-ledelsen da du fikk lese meldingen Martin Ødegaard skulle legge ut på Instagram?


Vurderte du å konferere med elitedirektør Lise Klaveness, som prøver å bygge bro mellom Ada Hegerberg og NFF, før du ga råd til Martin Ødegaard?


Martin Sjögren visste ingenting om Instagram-innlegget før han leste om det i media. Hvorfor kontaktet ikke du eller andre ham på forhånd?


Martin Ødegaard kritiserte Ada Hegerberg for timingen. Som erfaren mediemann visste du at Martin Ødegaards melding ville eskalere konflikten, og det dagen før herrelandslagets viktige EM-kvalifiseringskamp mot Romania og kvinnelandslagets VM-kamp mot Nigeria. Hvorfor frarådet du ham ikke fra å publisere innlegget?


Hva tenker du om at nesten hele pressekonferansen før herrelandslagets kamp mot Romania fredag handlet om Ada Hegerberg og Martin Ødegaard?

Under pressekonferansen sa Håvard Nordtveit sa at hele laget sto bak Ødegaard, Lars Lagerbäck uttalte at han var stolt av Ødegaard – er dette uttalelser du selv stiller deg bak?

I etterkant av meldingen har Martin Ødegaard blitt beskrevet som «mann» som har «fått hår på brystet» og viser «personlighet» og lignende. Hva tenker du om det all den tid Ada Hegerbergs kritikk går forskjellsbehandling mellom kjønnene innad i forbundet?


Tror du det er større eller mindre mulighet for at Ada Hegerberg blir å se på kvinnelandslaget etter Martin Ødegaards Instagram-melding og den enorme oppmerksomheten den fikk verden rundt?


NFFs slagord er «sterkere sammen» – hvordan synes du NFF har levd opp til det slagordet den siste uka?


Josimar/Morgenbladets prosjekt «Den lange kampen», der Ada Hegerberg gir sitt intervju, handler om kvinnenes kamp for å bli anerkjent i fotballen. Hva tenker du om at spillere på dagens herrelandslag som aldri har følt noe slikt på kroppen, angriper en av kvinnene som har det

Alt godt, Lars Johnsen

Journalist

Josimar – Tidsskriftet om fotball

Hei igjen Svein!

Her har vi noen oppfølgingsspørsmål. De er markert i rødt.

Som pressesjef og en medierådgiver for spillerne på herrelandslaget, forsikret du deg om at Martin Ødegaard var tilstrekkelig innsatt i konteksten for Ada Hegerbergs kritikk av NFF da han viste deg meldingen han skulle poste på Instagram?


– Ja. Martin Ødegaard kritiserte timingen for Adas intervju der hun utdyper en langvarig konflikt i et intervju som havner på trykk tre dager før Norges åpningskamp i VM. Journalisten i saken bekreftet at det var enighet om å publisere intervjuet som var gjort i februar før VM.


Leste du selv intervjuet med Ada Hegerberg før du ga råd til Martin Ødegaard?

– Ja.

Du sier Martin Ødegaard var innsatt i konteksten og du hadde selv lest intervjuet da han viste deg meldingen. Kritikken fra Ada Hegerberg er rettet mot NFF, ikke mot spillerne på landslaget, og står i sammenheng med «100 år med norsk kvinnefotball» – i en 130 siders spesialutgave der mange, inkludert nåværende elitedirektør Lise Klaveness og VM-spiller Emilie Haavi, kommer med lignende kritikk.
(I Instagram-innlegget skriver Ødegaard at Ada Hegerberg «forstyrrer landslagets forberedelser», og at Hegerberg bør «respektere landslaget vårt» – beskrivelser som ikke stemmer og dessuten er frakoblet konteksten.) Har dere faktisk forstått innholdet i intervjuet og sammenhengen det står i?

Vurderte du å konferere med andre i NFF-ledelsen da du fikk lese meldingen Martin Ødegaard skulle legge ut på Instagram?

– Nei. Det var Martins initiativ, og han står for innholdet. Vi har ikke et ønske om å redigere eller stoppe en mening. Det er ytringsfrihet og det er positivt at vi har spillere med egne meninger.

Vurderte du å konferere med elitedirektør Lise Klaveness, som prøver å bygge bro mellom Ada Hegerberg og NFF, før du ga råd til Martin Ødegaard?

– Nei, NFF skal ikke styre Martin Ødegaards egne meninger. Lise Klaveness og Martin Sjögren ble orientert om saken samme kveld.

Ada Hegerberg er vinner av Gullballen og anerkjent som verdens beste spiller på kvinnesiden. Hun er forbildet til mange av de 115 000 jentene i Norge som spiller fotball. Er det ikke i NFFs interesse å fraråde – ikke nekte – herrespillere fra å uttrykke noe som bidrar til å forsterke konflikten?

Martin Sjögren bekrefter i et intervju med VG at han ikke ble varslet om Ødegaards instagram på forhånd. I intervjuet sier Sjögren at han helst skulle vært situasjonen foruten, og han sier NFF må forklare hvorfor de rådet Ødegaard til å publisere instagram-posten. Hvorfor spurte du ikke hva Sjögren mente før du ga råd til Ødegaard, i stedet for etter?

Martin Ødegaard kritiserte Ada Hegerberg for timingen. Som erfaren mediemann visste du at Martin Ødegaards melding ville eskalere konflikten, og det dagen før herrelandslagets viktige EM-kvalifiseringskamp mot Romania og kvinnelandslagets VM-kamp mot Nigeria. Hvorfor frarådet du ham ikke fra å publisere innlegget?

– Jeg mener Martins melding ikke påvirket landslagenes forberedelser negativt. Støyen ble etablert da Josimar publiserte intervjuet med Ada. Martin var Norges beste spiller på Ullevaal, mens kvinnelandslaget overbeviste stort mot Nigeria.

Hva tenker du om at nesten hele pressekonferansen før herrelandslagets kamp mot Romania fredag handlet om Ada Hegerberg og Martin Ødegaard?

– Lagerbäck og Nordtveit svarte på spørsmålene de fikk, og med daglige pressemøter i en uke er det ikke uvanlig at dagsaktuelle saker får oppmerksomhet. Det er vi vant med å håndtere og det forstyrret ikke våre forberedelser.

Under pressekonferansen sa Håvard Nordtveit sa at hele laget sto bak Ødegaard, Lars Lagerbäck uttalte at han var stolt av Ødegaard – er dette uttalelser du selv stiller deg bak?

– Min oppgave er ikke å være for eller imot hva en spiller og landslagssjef uttaler på en pressekonferanse.

Ødegaards angrep på Ada Hegerberg skapte overskrifter i alle landets mediekanaler og tok all oppmerksomhet på pressekonferansen. Landslagene lot seg ikke forstyrre, sier du, ettersom Martin Ødegaard var god mot Romania, og kvinnene vant overbevisende mot Nigeria. Likevel hadde Josimar «etablert støy ved å publisere intervjuet med Ada» (dine ord) og at Ada Hegerberg «forstyrret landslagets forberedelser til VM» (Martin Ødegaards ord). Hvordan kan man være uaffektert av støy i det ene øyeblikket, men ikke i det andre?

I etterkant av meldingen har Martin Ødegaard blitt beskrevet som «mann» som har «fått hår på brystet» og viser «personlighet» og lignende. Hva tenker du om det all den tid Ada Hegerbergs kritikk går forskjellsbehandling mellom kjønnene innad i forbundet?

– Martin Ødegaard er en klok mann på og utenfor fotballbanen. Han har ikke uttalt seg om hva Ada Hegerberg mener om likestilling i NFF, men om timingen for et intervju.

Ifølge deg har du lest intervjuet og Martin Ødegaard var kjent med intervjuets kontekst – og det handler blant annet om forskjellsbehandling på bakgrunn av kjønn?

Tror du det er større eller mindre mulighet for at Ada Hegerberg blir å se på kvinnelandslaget etter Martin Ødegaards Instagram-melding og den enorme oppmerksomheten den fikk verden rundt?

NFFs slagord er «sterkere sammen» – hvordan synes du NFF har levd opp til det slagordet den siste uka?


– Jeg har ikke grunnlag for å spekulere i om hun kommer til å spille på landslaget igjen. At Ada har sine meninger og Martin det samme må vi akseeptere. «Sterkere sammen» ble etablert som en verdi for landslagene før Ada sluttet, og det er noe jeg mener både kvinne- og herrelandslaget etterlever på en god måte på og utenfor banen.

Josimar/Morgenbladets prosjekt «Den lange kampen», der Ada Hegerberg gir sitt intervju, handler om kvinnenes kamp for å bli anerkjent i fotballen. Hva tenker du om at spillere på dagens herrelandslag som aldri har følt noe slikt på kroppen, angriper en av kvinnene som har det?

– Premisset for spørsmålet mener jeg er feil. Det er ingen i denne saken som ikke har anerkjent kvinnenes kamp i fotballen selv om gutta har bedre rammebetingelser. Landslagsgutta ønsker Ada og kvinnelandslaget alt godt, og har blant annet bidratt til en historisk likelønnsavtale. Samtidig må Martin Ødegaard få lov til å ytre seg personlig om timingen for intervjuet Josimar publiserte.


Ønsker egentlig spillerne på herrelandslaget «Ada alt godt» når hun blir angrepet av herrelandslagets stjernespiller, med støtte fra medspillerne så vel som treneren, for å ha åpnet seg i et intervju?

Alt godt,

Lars

Hei Svein!

Takker for svar.

Har et par oppfølgingsspørsmål til:

(Du svarer «Martin Ødegaard er en klok mann på og utenfor fotballbanen. Han har ikke uttalt seg om hva Ada Hegerberg mener om likestilling i NFF, men om timingen for et intervju». Da følger dette spørsmålet:) Dette stemmer ikke. Han kritiserer ikke bare timingen, han er også kritisk til innholdet. Han mener hun ikke respekterer landet vårt og landslaget, at hun forstyrrer forberedelsene, at hun gir dem negativ oppmerksomhet. Hva i intervjuet indikerer at Hegerberg ikke respekterer landslaget? At hun ikke respekterer landet vårt?

Hun har ikke vært en del av landslaget på to år, og er soleklar på at hun anså problemene du nevner som NFF-ledelsens ansvar. Hvor i intervjuet gir hun dagens landslag ansvar for dette? Hvor i intervjuet kritiserer hun samlingene på dagens landslag? Hva i intervjuet indikerer at hun ikke respekterer landslaget, slik Ødegaard hevder hun gjør?

Du gjentar i svarene at Ada Hegerberg kommer med kritikk av dagens landslag «tre dager før VM» i denne Josimar-utgaven. Elitedirektør Lise Klaveness kommer med lignende kritikk i utgaven. Hva tenker du om a hun kritiserer «landslaget, tre dager før VM»? Hva synes du om at Emilie Haavi kritiserer NFF, «tre dager før VM»?

Lars 

Hei

Se svar på dine spørsmål under. Mvh

Sg

Har et par oppfølgingsspørsmål til:

(Du svarer «Martin Ødegaard er en klok mann på og utenfor fotballbanen. Han har ikke uttalt seg om hva Ada Hegerberg mener om likestilling i NFF, men om timingen for et intervju». Da følger dette spørsmålet:) Dette stemmer ikke. Han kritiserer ikke bare timingen, han er også kritisk til innholdet. Han mener hun ikke respekterer landet vårt og landslaget, at hun forstyrrer forberedelsene, at hun gir dem negativ oppmerksomhet. Hva i intervjuet indikerer at Hegerberg ikke respekterer landslaget? At hun ikke respekterer landet vårt?

– Med dette spørsmålet inntar Josimar definisjonsmakten for hva Ødegaard faktisk mener. Jeg mener dere tolker hans Instagram-post feilaktig. Ødegaard reagerer på at Ada Hegerberg etter to års konflikt uttaler seg svært kritisk om landslaget og NFF i et intervju som trykkes rett før kvinnelandslaget skal spille sin åpningskamp i VM. Han har ikke kritisert meningene til Ada Hegerberg, men understreket at han synes timingen for kritikken er negativ. I spørsmålet refererer Josimar til ”at hun ikke respekterer landslaget, forstyrrelser av forberedelser og negativ oppmerksomhet”. Ja, dette mener altså Martin er resultatet av dårlig timing for når intervjuet ble publisert og at Ada burde forutsett dette. Et synspunkt mange støtter.

Hun har ikke vært en del av landslaget på to år, og er soleklar på at hun anså problemene du nevner som NFF-ledelsens ansvar. Hvor i intervjuet gir hun dagens landslag ansvar for dette? Hvor i intervjuet kritiserer hun samlingene på dagens landslag? Hva i intervjuet indikerer at hun ikke respekterer landslaget, slik Ødegaard hevder hun gjør?

-Et landslag består av spillere, trenere, ledere og det øvrige støtteapparatet. Mange av disse personene var en del av landslaget før 2017 og er det fortsatt. Martin Ødegaard og andre oppfatter derfor intervjuet som en kritikk både mot landslaget og NFF. Dette basert på de ulike forholdene som blir omtalt i intervjuet og som er beskrevet i forrige svar. Når Ødegaard refererer til respekten for landslaget refererer han til jentene som forbereder seg til VM, ikke meningene til Ada Hegerberg. Det fremgår tydelig av teksten han postet på Instagram.

Du gjentar i svarene at Ada Hegerberg kommer med kritikk av dagens landslag «tre dager før VM» i denne Josimar-utgaven. Elitedirektør Lise Klaveness kommer med lignende kritikk i utgaven. Hva tenker du om a hun kritiserer «landslaget, tre dager før VM»? Hva synes du om at Emilie Haavi kritiserer NFF, «tre dager før VM»?

-Jeg mener det er en avsporing i denne saken å likestille innholdet i intervjuet med Ada Hegerberg og uttalelsene til Klaveness og Haavi.

Jeg har nå besvart tre runder med spørsmål fra Josimar etter beste evne, men opplever at du ikke er fornøyd med svarene fordi meningsinnholdet ikke passer med dine ønsker. Jeg setter derfor strek her.

Mvh Svein G.

De presseetiske overtramp
Vi mener at Josimar både under gjennomføringen av intervjuet med Graff og i selve den publiserte artikkelen bryter med prinsippet i VVP punkt 4.2.

VVP punkt 4.2 etablerer en plikt til å gjøre klart hva som er faktiske opplysninger, og hva som er kommentarer. Det skal altså skilles tydelig mellom hva som er formidling av fakta (reportasje) og hva som er redaksjonens/journalistens subjektive meninger (kommentar). Det er altså stoffets presentasjon som er sentralt. Normalt skilles redaksjonelt stoff i to hovedgrupper; nyhets- og reportasjestoff på den ene side og kommentarer slik som ledere eller kommentarartikler på den annen. Det stilles i alle tilfeller krav om å gjøre skillet mellom disse sjangerne tydelig for publikum.

Artikkelen i denne saken har i så måte et svært uklart format, hvor det synes som at et intervju med Svein Graff (fakta) er blandet sammen med skribentens egne kommentarer og vurderinger (kommentar).

Det fremgår både ved at selve oppslaget synes å kombinere en første del som i hovedsak fremstår som en kommentar og en siste del som i utgangspunktet fremstår som et intervju med Graff, men slik at at kommentar (redaksjonens egne tolkninger med videre) også blandes inn i og danner premisser for spørsmålene til intervjuobjektet.


Skillet mellom hva som er henholdsvis reportasje og kommentar blir ytterligere utydelig ved at Josimar – som selv hadde publisert intervjuet med Hegerberg, som dannet utgangspunktet for den debatten som var oppstått – også er en aktør. Josimars redaksjon opptrer dermed i én og samme artikkel både som kommentator, fakta-formidler og aktør.

Vi mener at Josimar har opptrådt i strid med god presseskikk i forbindelse med dette oppslaget. 


Dersom PFU har behov for ytterligere opplysninger, ber vi om å bli kontaktet.

Ullevål, 22.11.2019

Med hilsen

for Norges Fotballforbund 

Pål Bjerketvedt generalsekretær

2) Josimars tilsvar


SAK 250/19 Norges Fotballforbund mot Josimar
Klager:                      

Norges Fotballforbund v/generalsekretær Pål Bjerketvedt

Innklaget: Josimar v/ansvarlig redaktør Håvard Melnæs

Klagen gjelder: Oppslag i Josimar 4/2019 samt på josimar.no og brudd på Vær varsom-plakatens (VVP) punkter 3.2, 4.2, og 4.14. 

Josimars tilsvar:

Bakgrunn: «Den lange kampen»

Sammen med Morgenbladet jobbet vi i nærmere ett år med å skrive historien om norsk kvinnefotball, og «Den lange kampen» ble utgitt som spesialutgave av Josimar (4/2019) i forkant av VM, og som artikkelserie i Morgenbladet før og under sommerens sluttspill i Frankrike.

Utgaven omhandler kampen kvinnene har kjempet for retten til i det hele tatt å spille fotball og kampen for å bli tatt på alvor som fotballspillere – ikke minst innad i eget forbund. Så sent som i fjor høst kunne lese i Espelund-utvalgets rapport at «negative holdninger til kvinnefotballen er mest fremtredende hos personer internt i fotballorganisasjonen». 

Sentrale personer som har bidratt til kvinnefotballens vekst – ledere, trenere og spillere fra det første landslaget i 1978 til i dag – forteller i «Den lange kampen» hvordan de har blitt motarbeidet, ledd av og stemoderlig behandlet helt frem til våre dager.

Det er kvinnene selv, med noen få mannlige støttespillere, som har måttet ta kampen mot «en mektig aktør innen norsk idrett», for å bruke Pål Bjerketvedts egne ord om forbundet hvor han er generalsekretær.

Samarbeidsprosjektet til Josimar og Morgenbladet var en hyllest til dem som har kjempet for kvinnefotballens tilblivelse og anerkjennelse. At utgaven kom ut rett før Norge nok en gang skulle spille VM, i Frankrike sommeren 2019, når dette stoffet var som mest aktuelt, er helt i tråd med vanlig journalistisk tenkning.

Del 1 – Josimar 4/2019 VVP 4.14 og 3.2

I denne utgaven beskriver vi også et tilfeldig møte mellom NFFs daværende kommersielle direktør Erik Loe og Daniel Kjørberg Siraj, konsernsjef i Obos, under en fotballkamp på Ullevaal Stadion i 2017.

Vi merker oss at NFFs generalsekretær Pål Bjerketvedt omtaler det som «møte» – med klammer – for å nedgradere hendelsen. Faktum er at de traff på hverandre og pratet sammen. Verken Josimar eller Obos-sjefen har påstått at dette var et kalenderoppført møte med powerpoint-presentasjoner og wienerbrød. Men både Erik Loe og Daniel Kjørberg Siraj har bekreftet at møtet fant sted.

Det store samtaleemnet i fotball-Norge sommeren 2017 var kvinnenes EM, der Norge røk ut uten å ha tatt poeng, uten å ha scoret mål. Pressen viet stor oppmerksomhet til de norske fotballjentenes hverdag i en sport der utenlandske klubber og forbund nå satser stort. I Norge er det fortsatt slik at kvinner som spiller fotball på toppnivå, gjør det innimellom studier og deltidsjobber, og uten å få særlig betalt for å spille fotball. 

Kvinnefotballen er fortsatt dugnadspreget, nesten på samme måte som aldersbestemt- og breddefotball. Grunnen til at den har vært dugnadspreget er manglende økonomiske rammebetingelser.

For at Norge skal henge med nå som de store nasjonene tar kvinnefotball på alvor, trengs det mer midler inn i toppklubbene på kvinnesiden.

Det var bakteppet da Daniel Kjørberg Siraj spurte Erik Loe om ikke NFF og Obos kunne sette seg ned «og gjøre noe med det». Obos ønsket å bidra til å bedre vilkårene for norske kvinnefotballklubber. Kjørberg Siraj fortalte Josimar at han ble kontant avvist av Loe. 

Daniel Kjørberg Siraj påpekte overfor Josimar at han ikke la skylda på Erik Loe. Som det står på side 111 i utgaven:

«På tross av å ha blitt kraftig provosert, legger ikke Obos-sjefen skylden på Loe personlig, men på kulturen i NFF.

‘Dette er et felt de rett og slett ikke kan ha brydd seg om. Dette handler om en strukturell feil i måten å tenke på’.» 

Som følge av vår gjengivelse av Sirajs uttalelser og kontakten med Erik Loe, er vi klaget inn for brudd på VVP 4.14 og 3.2.

Obos på Ullevaal

La oss begynne med VVP punkt 3.2. som sier:

«Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.»

Forholdet er dette: Vi intervjuet OBOS’ konsernsjef. Daniel Kjørberg Siraj er altså en førstehåndskilde, og vi anser ham som en troverdig kilde. Historien han fortalte til oss, hadde han fortalt til andre medier tidligere.

I lederen i OBOS-bladet utgave 9/2017 skrev han:

«Sommerens diskusjon rundt kvinnefotball satte derfor i gang noen tanker hos meg. Burde ikke OBOS trå til, sammen med NFF, for å få til et skikkelig løft for kvinnefotballen? Jeg ble derfor mildt sagt provosert da en sentral person på Ullevål stadion nærmest avfeide meg med at kvinnefotball ikke er kommersielt interessant, og at dette derfor primært får være et ansvar for klubbene. Der og da bestemte jeg meg for at vi som en stor bedrift, faktisk må tørre å vise at kvinnefotball er kommersielt interessant.»

TV 2 hadde et større intervju med OBOS-sjefen 15. november 2017. Her kan vi blant annet lese:

«Den historisk gode avtalen ble presentert onsdag. OBOS skal bruke rundt 60 millioner kroner på en femårsavtale med Serieforeningen for kvinnefotball (SFK).

Den utløsende faktoren for konsernsjef Daniel Kjørberg Siraj var at han fikk høre fra en leder i NFF at kvinnefotballen ikke ha noen kommersiell verdi.

«Ja, det kan jeg bekrefte. Jeg ble forbanna og ville gjøre noe med det. Jeg tenkte på det hjemme, og det tok ikke mange sekundene før jeg så at det har kjempestor kommersiell verdi».»

Erik Loe ble konfrontert med Obos-sjefens uttalelser av TV2:

«Siraj sier at han er blitt fortalt at kvinnefotball ikke har noen kommersiell verdi. Hva sier du til det?»

«Jeg kan ikke kommentere slike opplysninger om du ikke kan være mer konkret», svarte Erik Loe.

Dagen etter, 16. november 2017, publiserte VG en større artikkel om Obos’ satsing på norsk kvinnefotball og intervjuet Daniel Kjørberg Siraj. Her sa han blant annet:

«Jeg luftet det først for noen i NFF, men det var åpenbart ikke kommersielt interessant. Der skjedde det ingenting»

«Da meldte du at Obos var interessert i å få i stand en avtale?» spurte VG.

«Ja, vi spurte om dette kunne være noe. Da var beskjeden sendt: Dette er interessant for Obos. Men vi hørte aldri noe fra NFF.»

Da Erik Loe ble konfrontert med konsernsjefens uttalelser i VG, skrev han følgende til avisa i en SMS:

«Vi i NFF er glade for at Obos går inn med midler for å utvikle det kommersielle potensialet i Toppserien. De tar med det et helhetlig ansvar for norsk fotball. Det er flott for alle. Øvrige moment tar vi direkte med Obos.»

Nesten to år før Josimars spesialutgave gikk i trykken, var Erik Loe godt kjent med påstandene til Obos-sjef Daniel Kjørberg Siraj. Ikke på noe tidspunkt har Erik Loe, eller andre i NFF, tatt avstand fra Sirajs påstander.

I tillegg er Obos som konsern troverdige. Da Obos ikke fikk positiv respons med sitt fremstøt mot NFF, gikk de til Toppfotball Kvinner (interesseorganisasjonen for toppfotballklubbene på kvinnesiden) og spyttet inn 60 millioner. De har gjort lignende avtale i Sverige. 

Var det alvor i at Obos ønsket å bidra med flere titalls millioner kroner inn i kvinnefotballen?

Ja, det var det beviselig.

Obos har fulgt opp prat med handling.

Kontakten med Erik Loe

Mandag 13. mai 2019 ringte vi Erik Loe for å svar på påstandene som Siraj la fram. Han tok ikke telefonen. Vi sendte en tekstmelding til Erik Loe om at vi ønsket å prate med ham. SMSen ble sendt klokken 12:14.

«Hei. Lars Johnsen fra Josimar her. Jobber med en spesialutgave om norsk kvinnefotball. Det kommer kritikk mot deg og hvordan du som kommersiell direktør i NFF håndterte kvinnesiden. Vil du kommentere?» 

VVP 4.14 sier følgende: «4.14. De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt,»

La oss heller se på del to av det punktet: «Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.»

Etter ti år med kommunikasjon med NFF har det dannet seg et tydelig mønster:

*Sitater fra intervjuer gjort ansikt-til-ansikt eller over telefonen blir gjenstand for store endringer i sitatsjekken, selv om de er ordrett sitert «fra teipen».

*De insisterer ofte på spørsmål på epost, slik at de i større grad kan kontrollere narrativet. Og de insisterer på at vi bruker svarene i sin helhet, selv når svaret ikke har noe med vårt spørsmål å gjøre.

*Svar gjennom skriftlig kommunikasjon kommer ofte i form av statements og ikke svar på det vi faktisk spør om.

*NFF gjør seg utilgjengelig for intervjuer. Ett eksempel: Josimar tok kontakt med NFF i november 2017 for å be om et intervju med nyansatt generalsekretær Pål Bjerketvedt. Vi fikk intervjutid 27. februar 2018 – tre måneder senere. 

*Josimar har opp gjennom årene blitt invitert til en rekke debatter i TV 2 og NRK. Og det er snarere regelen enn unntaket at tilbakemeldingene fra TV-redaksjonene har vært at «dessverre blir ikke debatten noe av, da ingen fra NFF kunne delta».

(https://www.adressa.no/100Sport/fotball/NFF-far-krass-kritikk_-men-nekter-a-mote-kritikerne-til-debatt-3378b.html)

(https://www.nettavisen.no/sport/reagerer-pa-nffs-gjentatte-avslag-om-a-stille-til-debatt——-skremmende/3423291412.html)

*Når spørsmålene og temaene blir vanskelige å håndtere, har NFF en tendens til å skygge banen.

*På herrelandslagets pressetreff, avbryter gjerne kommunikasjonsdirektør Svein Graff intervjuer med spillerne om journalisten stiller spørsmål som ikke anses som passende.

*NFF-nyheter slippes på forbundets hjemmeside fotball.no fredag ettermiddag eller i helger i et forsøk på å unngå uønsket oppmerksomhet (som kritisk journalistikk). Nyheten om at Pål Bjerketvedts forgjenger som generalsekretær, den kontroversielle Kjetil Siem, skulle slutte i NFF, ble sluppet lørdag 17. mai 2016. (https://www.fotball.no/tema/nff-nyheter/2016/kjetil-siem-gar-til-fifa/) Nyheten om omorganisering i NFFs markedsapparat, som direkte berører denne PFU-klagen, ble sluppet på ettermiddagen torsdag 16. mai 2019.

(https://www.fotball.no/tema/nff-nyheter/2019/marked/) Høsten 2019 har VG satt fokus på vold i Oslo-fotballen. NFFs rapport om temaet ble offentliggjort på ettermiddagen fredag 15. november, etter at Norge hadde tatt helg.

(https://www.fotball.no/tema/nff-nyheter/2019/nff-kartlegging-av-vold-og-trusler-i-fotballen/)

Erik Loe ringte oss aldri tilbake. Men ni og en halv time senere, klokken 21:42 på kvelden, tikket det inn en tekstmelding fra Erik Loe.

«Her er min kommentar: Da jeg startet i min jobb i NFF var det en løpende avtale for Toppserien med Blink Hus. Vi hadde ansvaret for kun den ene avtalen, og leverte i henhold til den. Det er vel kjent at mange ønsket at beløpet skulle vært større, men jeg kjenner ikke forhandlingene i detalj, siden jeg ikke jobbet i NFF da den ble inngått. Jeg kan imidlertid garantere at det var det beste markedet ville tilby. Ut over denne ene avtalen, er det min og resten av avdelingen sin jobb å sikre gode kommersielle avtaler i NFF, og dermed gi Forbundsstyret handlingsrom til glede for hele norsk fotball. Det nyter også klubbene i Toppserien og 1. divisjon godt av gjennom årlige overføringer på ca 30 millioner kroner.» 

I vårt forsøk på å få Loe i tale, sendte vi en generell henvendelse, men var samtidig tydelig på at vi ønsket å konfrontere ham med kritikk. Og Erik Loes SMS-svar gikk rett inn i tematikken vi ønsket å spørre om.

Legg merke til åpningen «Her er min kommentar:»

Det som følger er altså det Erik Loe har å si om kritikken rundt hans rolle som kommersiell direktør og håndteringen av kvinnefotballen. Han forteller om «Blink Hus», og han kunne «imidlertid garantere at det var det beste markedet ville tilby».

Historisk sett finnes det ingen annen kritikk mot Erik Loes rolle som kommersiell direktør enn håndteringen av Obos-tilbudet. Med svaret «Her er min kommentar», uttrykker Loe eksplisitt at dette er det han har å si om saken. At svaret også går rett inn i tematikken på hva vi ønsket å spørre Loe om, viser at Loe var fullstendig klar over at vi ønsket å stille spørsmål rundt Obos-håndteringen.

Som mangeårig styreleder i Stabæk Fotball og med flere toppverv innen fotballen, er Erik Loe en svært medievant person. Han visste nøyaktig hva han gjorde da han svarte på vår forespørsel. Han visste hvilke beskyldninger som var rettet mot ham, både fordi han hadde blitt konfrontert med de samme beskyldningene tidligere, og fordi han visste hva Josimar jobbet med.

Når en så medievant person svarer «Her er min kommentar», og den samme personen, som Josimar har prøvd å få i tale ved flere anledninger tidligere, uten å lykkes, gir et svar som går rett inn i tematikken vi ønsket å spørre om, mener vi at vi har gitt ham full anledning til samtidig imøtegåelse.

Erik Loe sa det han hadde å si om Obos-håndteringen med sitt SMS-svar.

Og Erik Loe svarte på samme måte til Josimar, som han hadde gjort til TV2 og VG snaue to år tidligere: Han var unnvikende og kommenterte ikke de konkrete påstandene om Obos-tilbudet.

SMSen fra Erik Loe var et opplagt forsøk på å avskjære journalisten. Fremfor å gjøre seg tilgjengelig for et intervju, kommer han med et statement – kjent taktikk fra maktpersoner generelt og NFF spesielt.

«Obos-saken» var godt kjent i fotballmiljøet og en snakkis i korridorene på Ullevaal stadion, og Erik Loe var fullt klar over at vi ikke var ute etter å høre om «Blink Hus». Han valgte, som i andre medieoppslag, å svare unnvikende. Han valgte taktikken journalister i økende grad står overfor i kontakt med personer i maktposisjoner, å gjøre seg minst mulig tilgjengelig.

Gjennom sin opptreden, gjør Loe seg utilgjengelig for pressen med tanke på de beskyldningene som krever samtidig imøtegåelse. Å gjøre seg utilgjengelig, betyr ikke bare å gjøre seg fysisk utilnærmelig, men også å avskjære oss muligheten til å stille de aktuelle spørsmålene ved å komme med en uttalelse som ikke var et svar på våre spørsmål – men som man likevel forventer at blir publisert i sin helhet. Dette er en opptreden vi ser mer og mer av, og som bør bekymre alle som arbeider med presseetikk.     

Dagen etter SMS-en fra Loe, fikk vi bekreftet av hans egen leder at Obos-historien stemte, og en bekreftelse på hvorfor Loe ville bruke sin rett til samtidig imøtegåelse til heller å fortelle om «Blink Hus».

Kontakten med Pål Bjerketvedt

Tirsdag 14. mai ringte vi NFFs generalsekretær Pål Bjerketvedt. Han svarte ikke. Vi sendte derfor en SMS og spurte om han hadde 10-15 minutter. Han ville ha spørsmål på mail, svarte han. 

Vi sendte deretter en rekke spørsmål om NFF og kvinnefotball på epost, og samme ettermiddag fikk vi svar.

Ett av spørsmålene var:

«Hvordan kan Erik Loe beholde sin NFF-jobb etter å ha takket nei til sponsorbidrag til kvinnefotballen fra Obos?»

På dette spørsmålet svarte Bjerketvedt:

«Jeg kan ikke svare på spørsmål om personalmessige forhold internt i organisasjonen.»

Daniel Kjørberg Sirajs uttalelser danner premisset for spørsmålet. Dette premisset avfeier ikke Pål Bjerketvedt. Dersom Kjørberg Sirajs historie var uriktig, kunne Bjerketvedt ha påpekt det. Men Bjerketvedt avfeide ikke premisset. Samme kveld ble det tydelig hvorfor. I tillegg til å insistere om at vi brukte hans epost-svar «fullt ut, ikke bruddstykker», skrev han dette i eposten:

«Ring meg gjerne, så skal jeg gi deg litt tilleggsinfo uoffisielt på et av spørsmålene.»

Samme kveld ringte vi ham opp igjen.

I denne samtalen fortalte Bjerketvedt at Erik Loe ikke lenger skulle være kommersiell direktør i NFF. Loe skulle fortsatt jobbe med marked, men ikke ha lederansvar. NFF hadde ansatt en ny leder for markedsavdelingen, en nyhet som skulle offentliggjøres «på fredag». Måten Loe hadde håndtert Obos-henvendelsen på, var en sterkt medvirkende årsak til hans degradering, fortalte Pål Bjerketvedt.

Dette er ikke første gang i pressehistorien at et intervjuobjekt underhånden forteller «hvordan det egentlig henger sammen». Noen ganger har kilden et aktverdig motiv. Men hva var Pål Bjerketvedts motiv for å gi Josimar denne informasjonen?

For at vi skulle bruke den. Og nå er altså Josimar klaget inn for PFU av NFF ved generalsekretær Pål Bjerketvedt for brudd på VVP punkt 3.2, for å ikke «kontrollere at opplysninger som gis er korrekte» – opplysninger som kom fra Bjerketvedt selv.

I Josimar tar vi kildevernet på største alvor. I likhet med resten av pressen oppgir vi ikke kilder. Men kildevernet skal beskytte kilder, og skal ikke brukes til å dekke over maktmisbruk. Og dette, at NFFs generalsekretær Pål Bjerketvedt først gir oss informasjon, for deretter å klage oss inn for PFU for å ha benyttet denne informasjonen, opplever vi som et klart maktmisbruk:

Generalsekretær Pål Bjerketvedt står bak en PFU-klage i en sak der han selv har lekket informasjon som underbygger vår sak.

Vi velger å omtale ham med navn av følgende grunner:

*Pål Bjerketvedt er en erfaren pressemann. Han har tilbragt de fleste årene av sitt yrkesaktive liv som sjefredaktør i ulike mediehus. Han lakk denne informasjonen av én grunn: at den skulle brukes. På den måten ser Obos-historien bedre ut for NFF – at NFF sa nei til Obos blir i stedet én manns verk og ikke et institusjonalisert problem.

*Når Josimar bruker den informasjonen han selv har lekket – informasjon som underbygger Daniel Kjørberg Sirajs uttalelser – klager Pål Bjerketvedt oss inn til PFU.

*Han klager oss inn for VVP 4.14 for å ha ikke å ha gitt samtidig imøtegåelse til Erik Loe – en medarbeider han i samtalen med Josimar kastet under bussen. 

*Han klager oss inn for brudd på VVP 3.2. «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte». Vi mener at når Pål Bjerketvedt, Erik Loes øverste leder, bekrefter Obos-konserndirektørens historie, må dette anses som at vi har kontrollert at opplysningene er korrekte.

* Bjerketvedt rir to hester ved å både fôre oss med informasjon og klage oss inn for brudd på VVP 3.2. nettopp for å ha brukt den informasjonen. Vi tolker dette som et klart maktmisbruk, og dermed faller heller ikke samtalen inn under kildevernet.

Kildevernet er stadig under press, og ikke bare fra autoritære makthavere som ønsker å stilne dissens. I en verden av «fake news» og «alternative facts», der maktpersoner og -organisasjon omgir seg med spinndoktorer og en armada av PR-rådgivere, blir personer som kan dele informasjon av samfunnsmessig betydning desto viktigere. 

Hvorfor skal offentligheten stole på journalister som tilbyr publikum en mengde informasjon uten indikasjon på hvor den stammer fra? Ofte er den anonyme kilden en manipulerende spinndoktor satt i arbeid av samfunnets ledersjikt, som kan gjemme seg bak en journalists lovnad om anonymitet.

Maktpersonene som spiller på to lag, som Bjerketvedt gjør her, har etter vårt syn ikke krav på kildebeskyttelse.

Dessuten, hvordan skal Josimar kunne forklare og forsvare seg overfor PFU, hvis vi ikke kan redegjøre for de faktiske forhold, nemlig at NFFs generalsekretær er kilden som bekrefter våre påstander om nettopp NFFs daværende kommersielle direktør? I hvilken grad PFU vil beskytte Pål Bjerketvedt, er opp til PFU selv.

Sirajs svar til Loe

Det har som nevnt blitt god NFF-ånd å slippe vanskelige nyheter på fridager og fredagsettermiddager. På ettermiddagen torsdag 16. mai 2019, tre dager etter vår kontakt med Erik Loe og to dager etter vår kontakt med Pål Bjerketvedt, slapp NFF nyheten på deres egen hjemmeside fotball.no om at forbundet hadde fått ny markedsdirektør, Runar Pahr Andresen.

Erik Loes degradering ble ikke nevnt i pressemeldingen.

NFF bruker i PFU-klagen plass på å påpeke at Morgenbladet kontaktet Erik Loe for ytterligere kommentarer. Morgenbladets redaktører satt derimot ikke på samme informasjon direkte fra Bjerketvedts munn som Josimar – uttalelser der Bjerketvedt vedgikk at «Obos-saken» var sterkt delaktig i at Erik Loe ikke lenger skulle være øverste leder for markedsavdelingen i NFF.

Omstendighetene hadde også endret seg da Morgenbladet ba om ytterligere kommentar. Josimar var allerede ute – Erik Loe kunne dermed se hvordan hans statement så ut på trykk. 

Loes uttalelse til Morgenbladet utløste samtidig imøtegåelse for Daniel Kjørberg Siraj. Det er interessant at NFF i PFU-klagen vedlegger hele dialogen mellom Loe og Morgenbladet, men hopper over tilsvaret fra Siraj som sto på trykk i Morgenbladet:

«Jeg registrerer at Loe og jeg har ulik oppfatning av hva som ble sagt mellom partene i denne samtalen. De sitater jeg har gitt til Josimar er dekkende for min oppfatning av samtalens innhold. Det har ikke forandret seg over tid, verken som følge av at Loe kontaktet meg like etter lanseringen av vår fotballavtale med Toppserien høsten 2017 eller i senere dialog med Loe om saken.

Når det er sagt har jeg ikke behov for å gå inn i ytterligere polemikk med Erik Loe om denne saken eller gå inn i ytterligere diskusjoner om hans person.»

Konklusjon VVP 3.2: Vi hadde flere kilder som bekreftet Daniel Kjørberg Sirajs fremstilling av møtet med Erik Loe. Verken Loe eller andre i NFF har dementert Sirajs uttalelser i tidligere presseoppslag om saken.

Når vi i tillegg får bekreftelse fra NFFs øverste administrative leder, generalsekretær Pål Bjerketvedt, på at Obos-historien stemmer, anser vi opplysningene for å være tilstrekkelig kontrollert. Kildegrunnlaget er bredt og relevant.

Konklusjon VVP 4.14: 

Erik Loe visste nøyaktig hva Josimar ønsket å spørre ham om da vi tok kontakt med ham via SMS, etter først å ha prøvd å nå ham per telefon. Han visste at vi ønsket å spørre om møtet med Obos-sjefen, noe hans svar til oss også underbygger.

Når Erik Loe, en svært medievant person, skriver «Her er min kommentar:», sier han også eksplisitt at dette er det han har å si om saken. 

Når Obos-saken dessuten bidrar til en omorganisering av NFFs markedsapparat, som skulle tre i kraft bare noen dager etter vår kontakt med Loe, som innebar at Erik Loe ble degradert på bakgrunn av Obos-håndteringen, som Pål Bjerketvedt fortalte, er det en ytterligere bekreftelse at Erik Loe var fullt klar over hva Josimar ønsket å spørre ham om. 

Vi anser derfor at han benyttet seg av sin rett til samtidig imøtegåelse ved å sende et statement som gikk rett til kjernen av tematikken vi ønsket å spørre om, men som unngikk saksforholdene han tidligere har blitt kritisert for, og som han visste vi ville spørre om.

Del 2 – josimar.no 14. juni 2019 VVP 4.2

VVP 4.2 sier følgende:

«Gjør klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer.»

I PFU-klagen skriver NFF at «NFF blir – som en mektig aktør – med rette jevnlig gjenstand for kritisk journalistikk fra norsk presse».

At NFF er en mektig aktør er utvilsomt. At de jevnlig er gjenstand for kritisk journalistikk er en sannhet med modifikasjoner.

NFF er en monopolist. De eier fotballens seriesystem. I fotballen er NFF lovgivende og utøvende makt, de er politi, påtalemyndighet og domstol. Forbundet organiserer nesten 1900 klubber og 360 000 spillere. Fotball er Norges største deltaker- og publikumsidrett. Vel to millioner billetter selges til toppfotballkamper i året. Fotball er en fritidsaktivitet, men i økende grad også forretning. NFF omsetter for 850 millioner kroner i året og eier flere datterselskaper. Toppklubbene på herresiden omtaler sitt virkeområde som «underholdningsindustri» og har milliardomsetning.

Josimar som fagtidsskrift for fotball, både må og skal ha et kritisk blikk på NFF. I motsetning til storsamfunnet, der makten er delt på flere institusjoner, har NFF all makt i fotball-Norge. Vi har ved flere anledninger avslørt hvordan norske toppklubber styres av investorer, i strid med norsk idretts lover, men med NFFs velsignelse. Vi har avslørt hvordan NFF ser en annen vei når fotballagenter sitter på flere sider av bordet i spilleroverganger og styrer pengestrømmen. 

I motsetning til andre medieaktører i Norge har vi ingen kommersielle samarbeidsavtaler med NFF. Med tanke på NFFs størrelse, virkeområde og, ikke minst, praksis, burde norsk presses kritiske søkelys mot NFF vært betydelig sterkere.

I utgave 4/2019 utsettes NFF for et kritisk søkelys – denne gangen om hvordan kvinnene har blitt behandlet.

Mens andre særforbund betalte sine mannlige og kvinnelige landslagsutøvere likt, tviholdt NFF fram til 2017 på at herrene skulle ha bedre betalt. «Det er herrene som drar inn pengene», var kron(e)argumentet.

Det kapittelet i utgaven om kvinnefotballens historie som fikk mest oppmerksomhet var reportasjen om Ada Stolsmo Hegerberg.

Hun er en av verdens aller beste kvinnelige fotballspillere og trakk seg fra landslagsspill i 2017. Med tanke på å være «jevnlig gjenstand for kritisk journalistikk», slik NFF hevder de er, er det verdt å legge merke til hvor lite kritisk søkelys det har vært på NFF i kjølvannet av hennes avgjørelse. Et tankeeksperiment: Hvordan hadde medieomtalen sett ut dersom enten Lionel Messi eller Cristiano Ronaldo – altså en mannlig spiller med tilsvarende status – hadde vært norsk og samtidig nektet å spille for Norge?

«Skrekkelig timing»

I utgave 4/2019 fortalte Ada Stolsmo Hegerberg hvorfor hun takket nei til videre landslagsspill. I reportasjen kritiserer hun hvordan forbundet forskjellsbehandlet menn og kvinner frem til 2017 da hun trakk seg. 

Artikkelen ble raskt plukket opp av andre medier. Men Hegerbergs kritikk mot NFF ble raskt glemt da VGs Leif Welhaven på kommentatorplass skrev at «timingen var skrekkelig», ettersom denne Josimar-utgaven nådde abonnentene noen dager før fotball-VM for kvinner skulle sparkes i gang. For ordens skyld: intervjuet ble gjort i februar 2019, og det kommer tydelig frem i teksten at intervjuet ble gjort mange måneder før VM.

Omtrent én time etter VG-kommentaren publiserte herrelandslagets stjernespiller Martin Ødegaard, som til da aldri hadde ytret noe kontroversielt til norsk media, et innlegg på Instagram der han gikk til frontalangrep på Ada Stolsmo Hegerberg – og brukte samme uttrykk som han nettopp hadde lest i VG: «Timingen er skrekkelig».

Dette skriver Martin Ødegaard i Instagram-innlegget:

«@hegerberg

Kanskje du kan finne på noe bedre å gjøre enn å forstyrre landslagets forberedelser til VM? De har kvalifisert seg til VM (noe av det absolutt største en fotballspiller kan oppleve), og allerede fått nok negativ oppmerksomhet.

De fortjener bedre

At du nå velger å gjøre et sånt intervju er totalt uforståelig. Timingen er skrekkelig. 

Valget om å ikke spille for Norge er ditt, men respekter Norge og landslaget vårt.

Det holder nå.»

I to år hadde Ada Stolsmo Hegerberg holdt kritikken for seg selv om hvorfor hun ga seg på landslaget i 2017. Josimar/Morgenbladet hadde fått intervjuet med Ada Stolsmo Hegerberg som «en hel bransje traktet etter», som VG-kommentator Leif Welhaven skrev, der hun kunne utdype begrunnelsen om hvorfor hun ikke lenger ønsket å spille for Norge.

Grunnen til at hun takket ja til Josimar og Morgenbladets forespørsel var todelt:

Intervjuet skulle publiseres i en kontekst der også mange andre tidligere profiler for det norske kvinnelandslaget, ville fortelle om sine opplevelser som landslagsspillere under NFF. Ada Stolsmo Hegerberg ville være en av mange som kom med kritikk av NFF. 

Dessuten ønsket hun å gjøre intervjuet for at neste generasjon kvinnelige fotballspillere skulle slippe å ta den samme kampen.

Det stoppet ikke Martin Ødegaard fra å komme med knallhard kritikk av Ada Stolsmo Hegerberg, for «timingen» (som Hegerberg ikke hadde noe med), for å «forstyrre landslaget», for å ikke «respektere landslaget» og «landet vårt» og at dagens kvinnelandslag «fortjener bedre». 

Da det kom fram at Instagram-innlegget var forevist og godkjent av NFFs direktør for kommunikasjon og samfunn, Svein Graff, før publisering, syntes vi det var interessant å intervjue Graff.

«Forberedt på støy»

Norge har et svært begrenset antall fotballspillere som kan smykke seg med betegnelsen «verdens beste». Faktisk bare én. Ada Stolsmo Hegerberg er forbilde for tusener av fotballspillende gutter og jenter i Norge og verden for øvrig. Både sportslig og kommersielt er Norge med og uten verdens beste spiller to forskjellige lag. Det er mange grunner til at NFF burde gjøre alt i sin makt for å få Hegerberg tilbake på landslaget. Det finnes ingen grunner til å ønske at konflikten skulle eskalere.

Eskalere, det gjorde konflikten etter Martin Ødegaards Instagram-post. Dagen etter brukte VG tittelen «Stjernekrig» på forsiden og viet saken åtte sider. Nå kunne massemedia fråtse i «stjernekrig», ingen brydde seg lenger om Ada Stolsmo Hegerbergs kritikk mot NFF.

Kritikken fra Ødegaard var så oppsiktsvekkende at NRK stilte Svein Graff spørsmål om Instagram-innlegget var regissert av NFF.

Dagen etter, torsdag 6. juni, handlet hele herrelandslandslagets pressekonferanse foran landskampen mot Romania om Instagram-innlegget. På pressekonferansen støttet både landslagskaptein Håvard Nordtveit og landslagssjef Lars Lagerbäck helhjertet opp om Martin Ødegaards utbrudd på sosiale medier. Såkalte mediepersonligheter mente at «Martin var blitt mann».

Hvorfor frarådet ikke Svein Graff Martin Ødegaard på det sterkeste å poste innlegget?

Den svært erfarne mediemannen Graff visste at «Ada vs. Martin» ville brettes ut i norsk presse. Ødegaards Instagram-post kritiserte Hegerberg for å «forstyrre» kvinnelandslagets VM-forberedelser.

Men det var Ødegaard som fikk Hegerbergs uttalelser om hvordan hun opplevde NFF i perioden 2011 til 2017 til å handle om VM i 2019. Det paradoksale var at det var Ødegaard, med kommunikasjonsdirektør Svein Graffs velsignelse, som skapte forstyrrelsen. Og en dreven pressemann som Graff, visste selvsagt at akkurat dette ville skje.

«[Støy] er vi forberedt på, og det er vi beredt til å håndtere. Vi lever av oppmerksomheten, og av og til er den stor. Det skal vi takle på en god måte», sa Graff til NRK 6. juni.

Hegerbergs intervju er kritisk mot NFF i hennes periode på landslaget 2011-2017, ikke mot lagvenninnene (http://magasin.josimar.no/artikkel/1392). Intervjuet ble gitt i konteksten «100 år med norsk kvinnefotball», der ledende skikkelser innen kvinnefotballen i likhet med Hegerberg fortalte om forskjellsbehandling av menn og kvinner. Hadde den mannlige stjernen Martin Ødegaard lest intervjuet og forstått konteksten det ble gitt i? Hadde Svein Graff forstått konteksten om mangel på likestilling blant fotballspillere og likevel gitt den mannlige stjernen, som aldri har følt kjønnsdiskriminering på kroppen, grønt lyst til å gå knallhardt ut mot en kvinne som forteller om akkurat det?

Den 130 siders Josimar-utgaven nådde de første abonnentene på morgenen 5. juni, samme dag Ødegaard fant fram Instagram-appen på telefonen og fyrte løs mot Hegerberg.

Landslagets program denne dagen så slik ut:

11.00 – 12.30: Trening

14.00: Pressekonferanse med landslagssjef Lars Lagerbäck, Thon Storo

14.20 – 14.40: Pressetreff spillere, Thon Storo

Hadde Martin Ødegaard innimellom måltider, trening og reise tur/retur spillerhotellet og Ullevaal Stadion rukket å lese 130 sider om kvinnefotball? 

Hvis Svein Graff og Martin Ødegaard hadde lest intervjuet og forstått konteksten, hvorfor ble ikke andre, som Lise Klaveness, Hege Riise, Emilie Haavi med flere, som hadde ytret lignende kritikk som den Hegerberg presenterte, gjenstand for lignende angrep?

Intervjuet med Graff

Artikkelen der Svein Graff er intervjuet ble publisert på josimar.no 14. juni 2019.

Vi ringte Svein Graff på formiddagen tirsdag 11. juni. Han svarte ikke. Vi sendte derfor en SMS klokken 11:01 samme dag.

«Hei Svein!

Har noen spørsmål rundt din håndtering av Martin Ødegaards Instagram-innlegg.

Kan du ringe meg?

Lars»

Kort tid etterpå fikk vi svar.

«Hei – den saken har jeg kommentert. Send meg eventuelt spørsmål på mail så ser jeg om jeg har noe å tillegge.»

På samme måte som Pål Bjerketvedt, ba Svein Graff om å få spørsmål per epost.

I et innlegg på medier24.no 1. juli 2019 forklarte Graff hvorfor han insisterte på et skriftlig intervju. (https://www.medier24.no/artikler/skillet-mellom-nyhetssaker-og-meningsbaering-er-helt-essensielt-men-i-josimar-altfor-ofte-en-lapskaus/468919)

«I kjølvannet av Martin Ødegaards Instagram-post der han kritiserer timingen for publiseringen av Ada Stolsmo Hegerbergs intervju i Josimar, ble jeg intervjuet av journalist Lars Johnsen. I denne saken ba jeg om å få spørsmålene skriftlig da jeg har dårlig erfaring med telefon-intervjuer med tidsskriftet. Svar blir utelatt, tas ut av sammenhengen og intervjuobjektet har nødt til å komme dårlig ut uansett hvilke svar som er gitt.»

Josimar svarte på innlegget på medier24.no to dager senere (https://www.medier24.no/artikler/den-ubehagelige-sannheten/469121) og ba Graff fremlegge dokumentasjon eller eksempler på hans dårlige erfaringer med å bli intervjuet av oss, der «svar blir utelatt, tas ut av sammenhengen». Vi har til gode å få se den dokumentasjonen. For den finnes ikke. Vi har aldri intervjuet Svein Graff over telefonen. 

Sannheten er vel heller at NFF-lederne liker svært dårlig å bli intervjuet. 

Til Morgenbladets Marius Lien (som sammen med Josimars Lars Johnsen skrev «Den lange kampen»), skrev NFFs generalsekretær Pål Bjerketvedt følgende 18. juni i en epost:

«Jeg har ikke så veldig stor sans for en journalistisk metode der du stiller oppfølgingsspørsmål til mine svar, særlig ikke der du tolker svarene i ‘din favør’ og stiller oppfølgingsspørsmålet i tråd med tolkningen.»

Som tidligere redaktør Bjerketvedt burde vite bedre, nemlig at en journalist selvfølgelig ikke kan la intervju-objektet diktere spørsmålene. At han ikke liker spørsmålene, er en annen sak. Men det er en vanlig journalistisk metode å stille oppfølgingsspørsmål dersom et intervjuobjekt har gitt et svar som er så uklart at det trengs utdyping og tolkning. 

Et epost-intervju er ikke et optimal format. Et muntlig intervju gir mulighet til stille åpne spørsmål og oppfølgingsspørsmål ut fra det. For å få til et godt epostintervju må man være helt konkret fra start. Selv om intervjuobjektet, en mangeårig redaktør i norsk presse, ikke har «stor sans for en journalistisk metode der» man «stiller oppfølgingsspørsmål», må det til.

I epost-intervjuet med Svein Graff stiller vår journalist spørsmål der det kreves at intervjuobjektet må svare konkret og begrunnet. Det redegjøres tydelig for premissene alle spørsmål bygger på. Styrken ved intervjuet, sett fra en journalistisk synsvinkel, er at intervjuobjektet blir konfrontert med alle de aktuelle sidene ved Martin Ødegaard-saken. Problemet for intervjuobjektet er at han møter en journalist som ikke lar ham slippe unna. Det er slik det journalistiske intervjuet skal fungere: Konfronterende med klare premisser som gjør det vanskelig å svare generelt og utydelig. 

«Tolkninger»

Artikkelen som ble publisert 14. juni på josimar.no er gjenstand for NFFs PFU-klage (https://josimar.no/artikler/svein-graff-hegerberg-kritiserer-landslaget/5890/). NFF mener den publiserte artikkelen bryter med prinsippet i VVP 4.2. NFF hevder Josimar blander kommentar og fakta.

NFF anfører at første del av artikkelen «i hovedsak fremstår som en kommentar», mens siste del «i utgangspunktet fremstår som et intervju med Graff, men slik at kommentar (redaksjonens egne tolkninger med videre) også blandes inn i og danner premisset for spørsmålene til intervjuobjektet».

Artikkelens første del er ingen kommentar. På dette tidspunktet hadde Hegerbergs uttalelser fått et parallelt liv, løftet ut av den konteksten de var sagt i – det handlet ikke lenger om «100 år med norsk kvinnefotball», men om «Ada mot Martin». I artikkelens første del forklarer vi hva prosjektet vårt gikk ut på, vi forteller hva intervjuobjektene i spesialutgaven sier og vi siterer fra presseomtalen som fulgte etter at utgaven var på gata. Vi forklarer grunnen til at vi ønsket å stille Svein Graff spørsmål i etterkant av Martin Ødegaards Instagram-innlegg. Hvert eneste avsnitt er kildebelagt og forklart.

Ifølge NFF fremstår siste del «i utgangspunktet som et intervju med Graff, men slik at kommentar (redaksjonens egne tolkninger med videre) også blandes inn i og danner premisset for spørsmålene til intervjuobjektet».

Ja, selvsagt er journalistens egne kommentarer og tolkninger bygget inn i spørsmålene. Om ikke en redaksjons tolkninger danner premiss for spørsmål, hvis tolkninger er det som skal legge premisset?

Det er grunnleggende i alle intervjuer – det er redaksjonen som velger spørsmålene. Alt annet vil være PR. Og Josimar driver ikke med PR.

Da Svein Graff skrev kronikk i medier24.no 1. juli, anklaget han ikke Josimar bare for «svar blir utelatt, tas ut av sammenhengen» i våre intervjuer. Han anklaget oss også for manglende objektivitet. 

En fullstendig objektiv journalistikk er en myte. Alt pressen skriver om og gir omtale, har bakgrunn i en gitt verdensanskuelse og redaksjonens egne, subjektive valg. Det gjelder for Josimar, VG, Firdaposten og The New York Times.

Alle mennesker er subjektive. Pressen skal ikke late som om den er objektiv, men etterstrebe å være ærlig og sannferdig. Det er metoden som skal være objektiv. Det betyr også at vi skal søke svar på de spørsmålene vi sitter med. Etter at Svein Graff, den erfarne pressesjefen til herrelandslaget, hadde gitt klarsignal til Norges største stjerne blant fotballherrene å gå til frontalangrep mot Norges største kvinnelige fotballstjerne, var det mange spørsmål som meldte seg.

«Det holder nå»

I Josimar 4/2019 kommer ikke Ada Stolsmo Hegerberg med noen kritikk av landslaget hun var del av – hun kommer derimot med kritikk av dem som er ansvarlige for landslaget, altså NFF.

Ikke ett sted i intervjuet i Josimar 4/2019 er hennes tidligere lagvenninner utsatt for kritikk fra henne.

Likevel insisterer Svein Graff på at hun kritiserer dem. Han tolker hennes kritikk mot NFF til også å gjelde spillerne på landslaget – noe han hevder flere ganger i intervjuet vi gjorde med ham.

Josimar stiller til dels de samme spørsmålene flere ganger fordi Graff ikke evner å svare på det viktigste: Hvor står det at Hegerberg kritiserer landslaget? Dette – at Hegerberg kritiserer landslaget – var premisset for Ødegaards Instagram-innlegg, som fikk grønt lys av Graff. Dette var også premisset for Lars Lagerbäcks uttalelser. Både herrelandslagets største profil og herrelandslagstreneren uttalte seg på grunnlag av et premiss – «Hegerberg kritiserer kvinnelandslaget». Josimar ba pressesjefen peke på hvor i Hegerberg-reportasjen hun kritiserer landslaget, og da han omgikk spørsmålene i stedet for å svare, ble spørsmålene stilt på nytt. Dette er helt alminnelig journalistisk praksis.

Når ledende maktpersoner hos en stor samfunnsaktør skaper sin egen virkelighet – for det er det Graff gjør når han standhaftig hevder at Ada Stolsmo Hegerberg kritiserer landslaget i reportasjen i Josimar 4/2019 – er det faktisk pressens oppgave å konfrontere dem. 

Graff svarer også at både han og Martin Ødegaard hadde lest Josimars intervju med Ada Stolsmo Hegerberg, og han hevder de begge var innsatt i konteksten intervjuet ble gjort i, før Instagram-innlegget ble publisert.

Også her måtte vi stille det samme spørsmålet flere ganger – ettersom dette er et kritisk punkt:

Norges mannlige stjernespiller, som har blitt løftet frem av NFF siden han slo gjennom som 15-åring, gikk med NFFs velsignelse til angrep på en kvinnelig spiller som offentlig forteller at hun ble psykisk syk av dårlig behandling av landslagsledelsen.

«Det holder nå», skrev Ødegaard i innlegget. I to år etter at hun sa nei til landslaget holdt Hegerberg inne NFF-kritikken. Når den kvinnelige fotballspilleren først åpnet seg, fikk hun i realiteten beskjed av den mannlige stjernespilleren om å holde kjeft.

Dersom Graff snakker sant i intervjuet vi gjorde med ham, må han og Ødegaard ha rukket å lese en stor del av den 130 siders kvinnefotballutgaven midt i den hektiske oppkjøringen til en viktig EM-kvalifiseringskamp, før publiseringen av Instagram-innlegget. Om de hadde rukket det, og Graff likevel ga grønt lys til Ødegaard for å gå til angrep og be Hegerberg holde kjeft, tyder det på at NFFs fordums nedlatende holdninger til kvinnelige spillere fortsatt lever i beste velgående.

Det ville ikke vært ærlig eller sannferdig om vi ikke utfordret Graff på det ovennevnte – selv om det måtte foregå på den lite optimale epost-måten.

«Ytringsfrihet»

Saken et resultat av ønsket om å stille maktpersoner til ansvar for sine ord og handlinger. Ordvalget i spørsmålene er naturligvis preget av den oppsiktsvekkende avgjørelsen til Svein Graff om å ikke fraråde Martin Ødegaard fra å angripe en kvinnelig kollega, for en kritikk hun beviselig ikke hadde kommet med. NFFs kommunikasjonsdirektør har dermed bidratt til en avgjørelse som kan ha gjort irreversibel skade i forholdet mellom NFF og en av verdens beste fotballspillere. Hvis Hegerberg i 2019 blir bedt om å holde munn om det som skjedde perioden 2011-2017, er hun i praksis kneblet.

Som vi har eksemplifisert flere steder i dette tilsvaret, tolkes ytringsfrihetsbegrepet litt vilkårlig av NFF. Med tanke på NFFs løse definisjon av ytringsfrihet er også verdt å påpeke at Martin Ødegaard, dagen etter Instagram-innlegget som førte til full fyr i fotball-Norge, ble skjermet fra pressen av NFF på herrelandslagets trening.

Mens landslagssjef Lars Lagerbäck og herrelandslagets kaptein Håvard Nordtveit forsvarte Ødegaard på pressekonferansen etter Instagram-innlegget, var hovedpersonen ikke å se.

Det var helt greit for NFF at Ødegaard fyrte løs mot Hegerberg, og også greit at han slapp å stå til ansvar for det etterpå.

Selv om Ødegaard ikke var til stede på pressekonferansen, henviste, ifølge VG, Svein Graff «videre detaljerte spørsmål» i saken til nettopp Ødegaard

Da VG kontaktet Pål Bjerketvedt samme dag for å få hans uttalelse, hadde han «ingen kommentar» og skrev i en SMS at «Martin Ødegaard selv er adressaten for eventuelle spørsmål».

De henviste til Ødegaard, samtidig som de skjermet ham fra ubehagelige oppfølgingsspørsmål

TV 2 forsøkte 6. juni å få en kommentar om saken fra NFF-president Terje Svendsen. Han henviste til mediesjef Svein Graff – som ikke ønsket å kommentere saken overfor TV-kanalen.

Da VG fulgte saken videre opp 7. juni, gjorde Svein Graff seg igjen utilgjengelig.

«Herrelandslagets mediesjef Svein Graff skriver til VG fredag morgen at de ikke har mer å tilføye i sakens anledning, og viser til torsdagens pressekonferanse.»

I mixed zone etter herrelandslagets kamp mot Romania to dager etter Instagram-innlegget, kunne ikke Martin Ødegaard skjermes fullstendig fra vanskelige spørsmål. Der innrømmet han til VG at han ikke var godt innsatt i saken:

«Jeg føler ikke man trenger å sette seg så godt inn i saken for å skjønne at timingen er dårlig.»

VG skrev videre at «Ødegaard fikk kun svare på tre spørsmål fra VG, Aftenposten og Dagbladet før pressesjef Svein Graff geleidet ham unna»

Likevel, at Svein Graff ga grønt lys til å publisere Instagram-angrepet, handlet, ifølge Svein Graff, om «ytringsfrihet».

En annen grunn til at vi ikke er strålende fornøyd med intervjuet med Graff, er at intervjuet ble gjort på epost. For eksempel svarer Svein Graff:

«Mange mener at [Hegerbergs uttalelser i reportasjen] er en kritikk av alle som er en del av landslaget og ikke bare NFF.»

«Martin Ødegaard og andre oppfatter derfor intervjuet som en kritikk både mot landslaget og NFF.»

I et muntlig intervju ville det vært naturlig å følge opp med å spørre om hvem «mange» og «andre» er. I et epostintervju må man dessverre sette strek noen ganger. 

Når vi da hadde gjort intervjuet skriftlig, ville det ikke være fair å endre dårlige ordvalg for å ta oss bedre ut. 

Promo og PR

Det er helt tydelig gjennom føljetongen på medier24.no i sommer og gjennom denne PFU-klagen at NFF ikke er kritiske til vår journalistikk, men kritiske til journalistikk. Og særlig misliker de kritisk journalistikk.

De insisterer på skriftlige intervjuer, de liker ikke oppfølgingsspørsmål, og kommer det oppfølgingsspørsmål, liker de ikke premissene, de liker ikke å bli konfrontert med egne uttalelser. 

De liker med andre ord PR.

Akkurat det ble tydelig denne høsten. TV 2, som har rettighetene til å TV-overføre herrelandslagets kamper, laget en promovideo i forkant av kampen mot Spania der kanalens journalister og profiler stemmet i landslagssangen «Alt for Norge». Aftenposten problematiserte at journalistene drev promo for en aktør de har som jobb å dekke. En av landets fremste eksperter på presseetikk, Gunnar Bodahl-Johansen, mente stuntet illustrerte det som har betegnet sportsjournalistikken i mange år – at journalister opptrer som begeistrede eller skuffede supportere.

Svein Graff tydde til Facebook for å harselere med presseetikken: 

«Presseetikkens voktere har gitt TV 2 Sporten rødt kort etter at kanalens profiler synger ‘Alt for Norge’ i en promo før lørdagens landskamp mot Spania. Sånt kan som kjent rokke ved journalisters integritet og presseekspertene peker på at det er viktig å holde avstand til det de skal rapportere om. Ergo tar vi saken i egne hender og gir deg en rykende fersk utgave av ‘Alt for Norge’», skrev Graff og delte en video med samme sang spilt inn av landslagets apparat.

Dette er samme Svein Graff som i sommer slo fast til medier24.no at «den grunnleggende presseetiske forståelsen mangler i sportsredaksjonene»

Moralen til Graff kan oppsummeres omtrent slik: Så lenge man spiller på lag med NFF, er det ikke så nøye med denne presseetikken.

Og i tillegg til å kose seg med god PR, liker NFF å spre falske anklager.

NFF-ledelsen kom med grove beskyldninger mot Josimar i medier24.no i sommer. Vi utfordret dem til å legge frem noe som kunne underbygge de påstandene. Noe de til dags dato, ikke har dokumentert.

Konklusjon VVP 4.2: Artikkelen publisert på josimar.no 14. juni 2019 er ikke på noen som helst måte en kommentar. Selv om vi ikke er 100 prosent fornøyd med hvordan vi løste saken, er dette uansett journalistikk med brodd. Journalistene er godt innsatt i saken, de forklarer sakens bakgrunn og innhold for leseren og stiller kvalifiserte spørsmål til en sentral aktør, spørsmål som krever begrunnede svar. Vi lar ikke intervjuobjektet slippe unna med det vi anser som logiske brister. 

3) Epostutveksling mellom Josimar og PFUs generalsekretær Elin Floberghagen om å unndra saken offentlighet


Fra: Pressens faglige utvalg <pfu@presse.no>

Emne: (Saks-id:1705) Norges Fotballforbund mot Josimar

Dato: 16. januar 2020 kl. 10.53.58 CET

Til: havard@josimar.no

Til begge parter i sak 250/19 – NFF mot Josimar

Klager har søkt om at deler av tilsvarsrunden unntas offentlighet, noe som etter en vurdering er innfridd av sekretariatet, jf. PFUs vedtekter §6.

Det gjelder avsnittet «Kontakten med Bjerketvedt», som starter nederst på side 5 og avsluttes tidlig på side 7. Eventuelle svar og videre diskusjon mellom partene knyttet til dette avsnittet vil unntas offentlighet.

Videre tilsvarsrunde vil vise oss om behandlingen må lukkes.

Vi avventer nå et svar på tilsvaret fra NFF. Dette tilsvaret vil bli sendt Josimar, for en siste kommentar, før saken forberedes for behandling i PFU.

Mvh

Ingrid Nergården Jortveit

Rådgiver

PFU-sekretariatet

Norsk Presseforbund

Tel: 22 40 50 40 

www.presse.no

Fra: Håvard Melnæs <havard@josimar.no>

Emne: Vedr PFU-klage

Dato: 16. januar 2020 kl. 18:26:28 CET

Til: elin@presse.no

Hei Elin,

Jeg kontakter deg angående NFFs PFU-klage. Tidligere i dag fikk jeg en epost hvor det sto følgende:

Klager har søkt om at deler av tilsvarsrunden unntas offentlighet, noe som etter en vurdering er innfridd av sekretariatet, jf. PFUs vedtekter §6.

Det gjelder avsnittet «Kontakten med Bjerketvedt», som starter nederst på side 5 og avsluttes tidlig på side 7. Eventuelle svar og videre diskusjon mellom partene knyttet til dette avsnittet vil unntas offentlighet.

Videre tilsvarsrunde vil vise oss om behandlingen må lukkes.


Jeg forsto på Ingrid at det er du som står bak denne beslutningen og har i den forbindelse noen spørsmål:

1. Hvorfor unntas deler av tilsvarsrunden offentligheten? Fint hvis du kan svare utdypende.

2. Hva i (all verden) i PFUs vedtekter paragraf 6 gjelder her?

3. Hvor vanlig er det at en klager midt i tilsvarsrunden ber om – og får innfridd – ønsket om at klagen – eller deler av den – unntas offentlighet? Kan du vise til lignende, relevante tilfeller?

4. Kan virkelig en klager påberope seg belastning som en relevant grunn for å unnta offentlighet når det er klager selv som påfører seg denne belastningen?

5. Hva er din relasjon til Pål Bjerketvedt? Har dere jobbet sammen?

På bakgrunn av dine svar vil vi vurdere om vi skal klage på beslutningen.

Alt det beste

Håvard Melnæs

Redaktør i Josimar

Fra: Elin Floberghagen 

Sendt: mandag 20. januar 2020 12.11

Til: Håvard Melnæs <havard@josimar.no>

Emne: SV: Vedr PFU-klage

Hei Håvard,

Jeg viser til epost med spørsmål angående saksbehandling av klage fra NFF mot Josimar.

Det er normalt at sekretariatet gjør vurderinger av åpenhet både når vi får inn en klage, når tilsvarsrunden pågår, og inn mot PFUs behandling. Noen ganger fører det til at vi lukker saken helt, mens det andre ganger leder til en beslutning om delvis åpenhet. Det er det siste vi har valgt i dette tilfellet.

Vi unntar noen saker eller opplysninger fra offentlighet dersom det er særlig belastende for klager eller når det er private forhold som bør beskyttes. Den beslutningen fatter jeg som generalsekretær etter en vurdering. Begrunnelsen for dette er at klageordningen ikke må bli en ekstra belastning for klager. Det vil kunne svekke selvdømmeordningen.

I dette tilfellet har vi unntatt enkelte opplysninger utfra hensyn til klager, og til spørsmål om kildevern. Vi har derimot ikke avgjort at saken som sådan skal lukkes, eller at møtet vil være lukket.

Det er også viktig å understreke at PFU naturligvis vil ha innsyn i alt, før de vedtar sin uttalelse.

Når det gjelder mitt kjennskap til NFFs generalsekretær Pål Bjerketvedt, så jobbet vi sammen noen år før 2003. Jeg anser på ingen måte det som inhabilitet.

Med vennlig hilsen

Elin Floberghagen

Generalsekretær

Norsk Presseforbund

Fra: Håvard Melnæs <havard@josimar.no> 

Sendt: torsdag 30. januar 2020 11.05

Til: Pressens Faglige Utvalg <pfu@presse.no>; Elin Floberghagen <elin.floberghagen@presse.no>

Emne: Klage vedr saks-id: 1705, NFF mot Josimar

Hei!

Vi har besluttet å klage på PFUs avgjørelse om at deler av tilsvarsrunden i saken NFF mot Josimar skal unntas offentlighet.

Vi stusser også på at NFF brukte en hel måned på å svare på vårt tilsvar når fristen, slik vi har skjønt det, er en uke.

Dere vil motta vårt tilsvar på NFFs siste tilsvar på mandag.

Alt det beste

Håvard Melnæs

Fotballtidsskriftet Josimar

(Saks-id:1705) Norges Fotballforbund mot Josimar
16. januar mottok vi en epost fra PFU der vi blant annet kunne lese at «klager har søkt om at deler av tilsvarsrunden unntas offentlighet, noe som etter en vurdering er innfridd av sekretariatet, jf. PFUs vedtekter §6.»

Vi fikk beskjed om at det var generalsekretær Elin Floberghagen som hadde tatt denne avgjørelsen. Vi stusset over begrunnelsen for at deler av tilsvarsrunden ble unntatt offentlighet, og sendte derfor noen spørsmål til Floberghagen.

Hennes svar ga slik vi ser det ingen gyldig begrunnelse for at saken skulle unntas offentlighet. På konkrete spørsmål fikk vi generelle svar, generalsekretæren benyttet selv en velkjent manøver fra samfunnstopper i møte med pressen. 

Floberghagen er tidligere kollega av Pål Bjerketvedt i Østlandets Blad gjennom flere år. Likevel skriver Floberghagen “Jeg anser på ingen måte det som inhabilitet”.

Er Floberghagen uhildet? Vi oppfatter at hun og PFU-sekretariatet har tatt en kontroversiell beslutning. Den avgjørelsen blir ikke mindre kontroversiell av at Floberghagen i flere år jobbet i Østlandets Blad med Pål Bjerketvedt som sjefredaktør. 

Vi klager på PFUs beslutning om å unnta deler av tilsvarsrunden offentlighet. Slik vi ser det er det pressens oppgave å løfte saker frem i lyset, ikke å tildekke maktmisbruk som PFU her bidrar til.

Begrunnelsen for avgjørelsen skal vi visstnok finne i PFU-vedtektene, paragraf 6. Vi har finlest paragraf 6, men finner ikke et eneste argument for at Pål Bjerketvedts opptreden i denne saken skal unntas offentlighet. 

Bjerketvedt har klaget oss inn for brudd på punkt 3.2. Dette punktet omhandler dobbeltsjekking og kontroll av opplysninger gitt av anonyme kilder. I den aktuelle saken er Pål Bjerketvedt selv den anonyme kilden, og hans uttalelser fungerte dermed som ekstra bekreftelse på opplysninger vi også hadde hentet inn fra andre kilder. Deretter blir vi klaget inn av Bjerketvedt for bruk av anonyme kilder og manglende kontroll av opplysninger gitt av anonyme kilder. 

Hvordan skal vi forsvare oss mot dette? 

Hadde NFF kun klaget oss inn for 4.14 og 4.2 hadde dette aldri blitt en del av vårt tilsvar. Vi mener det er korrekt journalistikk å fortelle om Bjerketvedts opptreden i denne saken. Eller skal en maktperson gis anledning til å skjule eget maktmisbruk, gjennom å gjemme seg trygt bak kildevernet?

Pål Bjerketvedt er øverste administrative leder i Norges største særforbund. Det er per definisjon en belastende rolle. Det Pål Bjerketvedt har gjort i denne saken er å utnytte kildevernet til å dekke over egne handlinger. Kildevernet er ment å beskytte mennesker som kommer med viktig informasjon, det er ikke ment til å misbrukes av dem i maktpersoner.

Når vår journalist Lars Johnsen går med på en off-the-record-samtale samtykker han til at Pål Bjerketvedt blir en kilde, og han faller da inn under kildevernet. Men når Pål Bjerketvedt klager inn Josimar for PFU, for informasjon han har gitt oss, misbruker han dette vernet på det groveste.

Vi mener PFU har tatt en overilt og feilaktig avgjørelse i favør av en maktperson med svært lang erfaring fra media, som forsøker å utnytte pressens eget regelverk til egen vinning. 

Hvis dette skal behandles uten offentlighetens oppmerksomhet, frykter vi at PFU gjør seg selv en bjørnetjeneste.

Håvard Melnæs

Redaktør i Josimar

Svar fra Floberghagen med vurdering av styreleder i PFU, Eirik Hoff Lysholm

Fra: Elin Floberghagen <elin.floberghagen@presse.no>

Emne: SV: Klage vedr saks-id: 1705, NFF mot Josimar

Dato: 5. februar 2020 kl. 09.19.38 CET

Til: Håvard Melnæs <havard@josimar.no>

Hei Håvard,  

vedlagt er svar på klagen, samt vurdering av generalsekretærens habilitet fra styreleder.

Ha en fin dag!

Med vennlig hilsen

Elin Floberghagen 

Generalsekretær 

Norsk Presseforbund

Klage på sak 1705: Norges Fotballforbund mot Josimar

Behandling av klage på saksbehandlingen 

30. januar mottok Norsk Presseforbund en klage fra Josimar, der redaktør Håvard Melnes klager på beslutningen om å unnta deler av opplysningene i tilsvarsrunden fra offentligheten. I samme klage antydes det at generalsekretæren skulle være inhabil i å lede sekretariatet i saksbehandlingen, fordi hun tidligere jobbet sammen med generalsekretæren i NFF. 

Spørsmål om klagerett

Det er ingen klagerett i selvdømmeordningen, verken på beslutninger tatt i sekretariatet eller av Pressens Faglige Utvalg. Selvdømmeordningen er ingen domstol, og det er etisk skjønn som vurderes. 

Beslutning om åpenhet i saksbehandlingen tas av generalsekretæren, mens åpenhet i PFUs møter avgjøres av utvalget. 

Når det her reises spørsmål om generalsekretærens habilitet, har jeg likevel valgt å løfte saken opp til NPs styreleder, Eirik Hoff Lysholm, for avklaring. Min vurdering er at jeg ikke er inhabil i denne saken. Det er mange år siden jeg jobbet i Østlandets Blad (sluttet i 2003), og har siden knapt hatt kontakt med Bjerketvedt. Styreleder støtter denne vurderingen, se eget vedlegg.  

Vurdering av klagens innhold

Selv om det ikke er klagerett på beslutningene, ønsker vi å kommentere innholdet i klagen: 

Sekretariatet gjør hele tiden vurderinger av hvor åpen en klagesak kan være. Vi tilstreber størst mulig åpenhet, men er samtidig lydhøre når klager argumenterer for at enten opplysninger eller hele saker bør lukkes. Slike vurderinger gjøres på flere ulike tidspunkt i saksbehandlingen. Vurderingene gjøres i henhold til PFUs vedtekter §6, slik Josimar tidligere er informert om. 

I dette tilfellet mener vi det var en riktig beslutning å lukke deler av saken ut fra hensyn til klager.  Klagebehandlingen i PFU skal ikke være en ytterligere unødig belastning for klager. Hvis man gjennom å klage til PFU risikerer at det kommer frem påstander som ikke tidligere er publisert, sagt i bakgrunnssamtaler eller lignede, vil det kunne ha en avskrekkende virkning og bidra til å svekke selvdømmeordningen. Spørsmål om kildevern er heller ikke noe sekretariatet kan ta stilling til.   

Vi avviser antydningene om at NP her skulle beskytte en mektig kilde. Alle klagere skal behandles likt i selvdømmeordningen, uavhengig om det er enkeltpersoner eller organisasjoner/bedrifter som klager.  

For behandlingen av selve klagesaken av NFF mot Josimar, antar vi at det viktigste for Josimar er at PFU får tilgang til alt av sakens dokumenter. Det får PFU alltid, så også i denne saken. 

Oslo, 4. februar 2020, 

Med vennlig hilsen 

Elin Floberghagen

Hei, Elin,

Viser til dagens møte mellom oss to, og sender for ordens skyld en skriftlig oppsummering. 

Det var selvsagt riktig av deg å be om et møte når du møter en part som mener at du er inhabil i klagebehandlingen. Takk for ryddigheten!

Samtidig mener jeg at Josimar her snur noen sentrale spørsmål på hodet. Hvis du var inhabil i møte med klagere som du har vært pressekollega med for over 15 år siden, ville du jo vært inhabil i svært mange andre saker på grunn av lignende tilknytning til ledende personer i innklagede medier. Da hadde det ikke vært så enkelt å ha en egen selvdømmeordning i pressen! Det ligger, slik jeg vurderer det, i selve forståelsen av PFU som pressens egen selvdømmeordning at redaktører og journalister både må akseptere dens intensjon og at habilitetsspørsmål må vurderes likt enten de er knyttet til klager eller innklaget publikasjon.

Derfor: Som styreleder i Norsk Presseforbund kan jeg ikke se at du på noe vis er inhabil i behandling av denne saken. Du har min fulle tillit til å vurdere denne saken. Dernest: Selv om dette er en sak med spesielle spørsmål og vurderinger, er det viktig å holde fast ved prinsippet om at det ikke tilligger styret å gå inn i behandlingen av enkeltsaker. Dette er et helt nødvendig prinsipp for å opprettholde armlengdes avstand mellom et styre, der vi som styremedlemmer skal kunne bli behandlet i PFU, og et sekretariat og PFU som skal stå fritt i behandling av saker. Det er derfor min mening at når habilitetsspørsmålet er så enkelt å avklare som det er i denne saken, vil den videre behandling være ledet av deg og deretter leveres med innstilling til PFU i henhold til normal prosedyre. 

Håper det var avklarende.

Mvh

Eirik


4) NFFs kommentar til Josimars tilsvar

Vi viser til Josimars tilsvar av 19. desember til NFFs klage i sak 250/19. NFF har følgende kommentarer til tilsvaret:

Til Josimars tilsvar angående Josimar 4/2019
Vi oppfatter Josimars tilsvar på dette punktet som en bekreftelse på at Josimars syn på presseetikk er ganske annerledes enn hva som følger av VVP og av PFUs praksis, herunder ved at Josimar i sitt tilsvar begår nok et brudd på VVP: Et eklatant brudd på kildevernet – i et forgjeves forsøk på å forsvare sitt eget brudd på manglende samtidig imøtegåelse.

Når det gjelder Josimars argumentasjon for å forsvare at Loe ikke ble gitt noen mulighet for samtidig imøtegåelse til påstandene fra Siraj, benytter Josimar seg av en form for forsvar som PFU har avvist i en rekke saker tidligere.

Dels forsøker Josimar å tegne et generelt negativt bilde av NFF som kilde. I sammenhengen må det forstås som et forsøk på å si at det ikke er så viktig med samtidig imøtegåelse for NFFs representanter, fordi man uansett ikke vil få svar (som Josimar er fornøyd med).

Dels viser Josimar til oppslag i andre medier halvannet år tidligere, i 2017, der Sirajs påstander i generell form om NFFs holdninger ble gjengitt, uten at Loe ble tillagt konkrete uttalelser.

Ingen av Loes kommentarer til de angjeldende mediene den gang var svar på påstander om at han skulle ha sagt hva Siraj påstår i Josimar 4/2019. Langt mindre bekreftet Loes kommentarer den gang disse påstandene. Det er derfor uholdbart når Josimar synes å mene at Sirajs påstander om hva Loe skal ha sagt til ham allerede var bekreftet/erkjent fra Loes side. NFF vil i den sammenheng også bemerke at Josimar i sine oppslag 4/2019 ikke en gang viser til slike tidligere oppslag i andre medier, eller til Loes kommentarer til det som var temaet i disse oppslagene.

Når Josimar bruker disse halvannet år gamle oppslagene i andre medier, som grunnlag for at Loe «visste» at Josimar ville konfrontere ham med påstandene fra Siraj som senere kom på trykk i Josimar 4/2019, blir det etter NFFs syn desto mer spekulativt og tilsvarende lite troverdig. Josimar konfronterte vitterlig ikke Loe med verken de konkrete beskyldningene eller med den minste henvisning til hva Siraj hadde sagt i 2017, i den kommunikasjonen som fant sted med Loe i forkant av publiseringen.

Svikten i Josimars argumentasjon på dette punkt illustreres etter NFFs syn godt når Josimar på side 4 i sitt tilsvar viser til siste setning i VVP punkt 4.14. Heller enn å fokusere på den ganske åpenbare mangelen på samtidig imøtegåelse, vil Josimar ha PFU med på at det ikke var nødvendig å konfrontere Loe med den konkrete beskyldningen. Fordi han sikkert ikke ville ha svart konkret på dette uansett – og at det i så fall ville utgjøre en slik situasjon som VVP punkt 4.14 (siste setning) sikter til.

En slik logikk faller på sin egen urimelighet og er samtidig uholdbar presseetisk. Det hadde på ingen måte hindret Josimars journalistikk om man faktisk hadde konfrontert Loe med beskyldningen. Da hadde Josimar kunnet publisere basert på de svar redaksjonen hadde fått. Det følger dessuten av PFUs praksis at man ikke kan «forutsette» hva en kilde vil svare, og dermed la være å gi kilden mulighet til samtidig imøtegåelse.

Det fastholdes derfor at Josimar har brutt VVP på dette punktet.

For NFF fremstår det også slik av tilsvaret at redaksjonen innser at dens argumentasjon ikke holder mål, når Josimar i tilsvaret på/fra side 6 først begår, og deretter forsøker å forsvare et eklatant brudd på kildevernet, ved å gjengi Josimars versjon av en fortrolig samtale med Pål Bjerketvedt.

På dette punktet vil NFF prinsipielt reise spørsmål om hvordan PFU vil håndtere at et presseorgan begår et slikt brudd på kildevernet i saksdokumentene (her et tilsvar) i en klagesak. Skal et slikt brudd på kildevernet «tvinge» kilden, som i dette tilfellet er klagers representant, til å kommentere og imøtegå redaksjonens gjengivelse av (og offentliggjøre) det nærmere innholdet i en samtale som var fortrolig?

Når det gjelder det substansielle, vil NFF nøye seg med å bemerke følgende: Årsaken til at Bjerketvedt – som et supplement til de svarene som allerede var gitt på Josimars spørsmål – tilbød en «off record»-samtale, var (det konstaterende) spørsmålet: «Hvordan kan Erik Loe beholde sin NFF-jobb etter å ha takket nei til sponsorbidrag til kvinnefotballen fra Obos?»

Journalisten hadde åpenbart ikke fått med seg at stillingen som kommersiell direktør (Loes stilling) var lyst ledig allerede fire måneder tidligere (19. januar), og at det ville bli kjent to dager senere hvem som var ansatt. Dette var derfor informasjon som Bjerketvedt antok ville være relevant for det som Josimar eventuelt skulle publisere.

Josimars gjengivelse av samtalen og spekulative utlegning av den for øvrig (påståtte motiver mm), må stå for Josimars regning. Bjerketvedt var ikke tilstede da samtalen, i form av en tilfeldig passiar, fant sted mellom Loe og Siraj i 2017. I Josimars oppslag var det Loe som ble utsatt for de beskyldningene som lå i påstandene fra Siraj. Og Loe ble, som dokumentert, aldri forsøkt konfrontert med disse konkrete beskyldningene før de kom på trykk i Josimar 4/2019.

Til Josimars tilsvar angående artikkelen på josimar.no 14. juni 2019

Vi synes ikke det er enkelt å få helt tak i Josimars argumentasjon på dette punktet i tilsvaret. Det brukes – også i denne delen – mye plass på kritikk av NFF generelt, også av at NFF har uttrykt seg kritisk om Josimars journalistiske metoder.

Når det gjelder hva klagen går ut på – brudd på VVP punkt 4.2 om sjangerblanding – fremstår imidlertid Josimars forsvar først og fremst som et postulat om at artikkelen ikke representerer slik sjangerblanding.

Josimars tilsvar etterlater et inntrykk av at redaksjonen ikke forstår hva VVP 4.2 sikter til. Tilsvaret representerer langt på vei en forlengelse og bekreftelse av den samme manglende rolleforståelsen som kommer til uttrykk i artikkelen. Der Josimar i en debatt om tolkningen av begivenheter som Josimar selv både er aktør i og skal dekke journalistisk, opptrer som om selve debatten dreier seg om en kamp mellom Josimar og NFF.

På side 11 i tilsvaret fremstår det dessuten som om Josimar tror at NFFs klage bygger på en oppfatning av at journalistikk skal være objektiv. Det gjør den ikke. Klagen bygger på at NFF mener at Josimars journalistikk i den aktuelle artikkelens tilfelle representerer en type rolle- og sjangerblanding som bryter med prinsippet i VVP punkt 4.2. Journalistikk kan gjerne være subjektiv – i form av kommentarsjangeren. Men når kommentar- og reportasjesjangerne blandes blir det problematisk og utydelig for både kildene og leserne.

NFF fastholder for øvrig hva som er skrevet i klagen om dette, og vi mener at PFU har fått et godt nok grunnlag for å vurdere om den innklagede artikkelen representerer et brudd på VVP punkt 4.2.

Oslo 21. januar 2020 Norges Fotballforbund

Pål Bjerketvedt Generalsekretær 

5) Josimars replikk

Her er vårt tilsvar til NFFs tilsvar fra 21. januar i år.

VVP 4.14

Kravet til samtidig imøtegåelse står helt sentralt i presseetikken og i den journalistiske metoden. Men samtidig er det fastslått i presseetikken at ingen kan hindre publisering ved å gjøre seg utilgjengelig for pressen.  

Vi anklages for ikke å ha gitt NFFs daværende kommersielle direktør, Erik Loe, rett til samtidig imøtegåelse. Faktum er dette: Vi ringte først Erik Loe, men da vi ikke nådde ham på telefonen, sendte vi en SMS der vi opplyste at det var kommet kritikk mot ham og om hvordan han som kommersiell direktør i NFF har håndtert kvinnesiden, og at vi derfor ønsket hans kommentar.

Erik Loe er en medievant person som representerer en av Norges største folkebevegelser. Pressen må forvente at en person på dette nivået og med dette ansvaret, kan besvare (kritiske) spørsmål. Han vet ikke hva vi konkret vil spørre ham om, men temaet for samtalen er tilstrekkelig definert. Loe velger ikke å ringe opp journalisten eller å spørre per SMS helt konkret hva slags kritikk som er kommet mot ham.

I stedet sender han et statement, slik at han kan unngå de konkrete spørsmålene. Loe åpner SMS-en til vår journalist med å skrive «Her er min kommentar:».

Dette var altså det Loe hadde å si om kritikken fra kvinnefotballen som var rettet mot ham.

Det er grunn til å stille spørsmål om hvorfor ikke NFFs daværende kommersielle direktør ringte tilbake til vår journalist, men heller valgte å sende en SMS. Det er nærliggende å tro at han gjør dette for selv å kunne ta regien over den journalistiske vinklingen og dermed avskjære journalistens spørsmål. Men samtidig avskjærer Loe vår mulighet til å oppfylle kravet til samtidig imøtegåelse. En slik opptreden er etter vår oppfatning ensbetydende med å gjøre seg utilgjengelig for pressen.

NFF skriver dette i sin replikk:

«[…] vil Josimar ha PFU med på at det ikke var nødvendig å konfrontere Loe med den konkrete beskyldningen […].»

Det er verdt å merke seg at NFFs generalsekretær Pål Bjerketvedt her går inn i hodene til Josimar-redaksjonens og beskriver hvilke våre intensjoner. Det er i høyeste grad spesielt.

Josimar har aldri ment det ikke var nødvendig å konfrontere Loe med de konkrete beskyldningene. Vi mener derimot at han, gjennom å sende et statement, gjør seg utilgjengelig og hans statement er å anse som hans fulle tilsvar. Josmar ga Erik Loe muligheten til samtidig imøtegåelse, som Loe valgte på å bruke på et statement.

Når tunge og institusjonaliserte kilder opptrer på denne måten, endres både premissene og betingelsene for at presseetikkens krav kan oppfylles. 

Det er all grunn til å tro at Loe bevisst unngikk Josimars spørsmål. 

At NFF deretter klager oss inn til PFU for ikke å ha oppfylt kravet til samtidig imøtegåelse, ser vi på som et forsøk å spille på to hester:

Først gjør man seg utilgjengelig. Deretter svarer man med et statement som mer enn indikerer at dette er alt man har å si om saken, for så å klage Josimar inn for PFU for manglende samtidig imøtegåelse.

Stillingen som kommersiell direktør i NFF er en topplederstilling som krever mediehåndtering – noe Loe er vant med, også fra andre verv i fotballen.

Skal det være slik at toppledere både skal få svare på kritikk med statements, og kreve at de kritiske spørsmålene skulle ha vært fremlagt når det viser seg at topplederens statement ikke tok seg så bra ut på trykk?

Vi mener dette er uredelig opptreden av NFF. Og skulle det ende med fellelse, frykter vi at PFU setter en uheldig standard for hva som er akseptabel behandling av pressen fra maktinstitusjoner i møte med kritiske spørsmål.

VVP 3.2

NFF skriver følgende i sin replikk:

«Årsaken til at Bjerketvedt – som et supplement til de svarene som allerede var gitt på Josimars spørsmål – tilbød en ‘off record’-samtale, var (det konstaterende) spørsmålet: ‘Hvordan kan Erik Loe beholde sin NFF-jobb etter å ha takket nei til sponsorbidrag til kvinnefotballen fra Obos?’

Journalisten hadde åpenbart ikke fått med seg at stillingen som kommersiell direktør (Loes stilling) var lyst ledig allerede fire måneder tidligere (19. januar), og at det ville bli kjent to dager senere hvem som var ansatt. Dette var derfor informasjon som Bjerketvedt antok ville være relevant for det som Josimar eventuelt skulle publisere.

Josimars gjengivelse av samtalen og spekulative utlegning av den for øvrig (påståtte motiver mm), må stå for Josimars regning.» 

Det er riktig at Josimars journalist ikke hadde fått med seg at «stillingen som kommersiell direktør (Loes stilling) var lyst ledig allerede fire måneder tidligere». Det hadde ingen i Norge fått med seg. Stillingen som var lyst ut i januar hadde tittelen «markedsdirektør». Stillingsutlysningen sier ingenting om at jobben erstatter tittelen kommersiell direktør.

Det er riktig at Pål Bjerketvedt opplyste Josimars journalist om at Loe ikke lenger skulle være kommersiell direktør, og at NFF hadde omorganisert markedsapparatet sitt og ansatt en «markedsdirektør». Både ut fra det NFF skriver til PFU og det som fremkom av samtalen mellom Bjerketvedt og Josimar, tilsvarer markedsdirektør-stillingen samme jobb som den Loe utførte som kommersiell direktør. Men det kunne ingen vite.

Bjerketvedt fortalte i samtalen at NFF hadde omorganisert Loe bort fra stillingen som leder av NFFs markedsavdeling. I samtalen uttrykte Bjerketvedt ingen innvendinger mot det han i dag kaller «det konstaterende spørsmålet». Tvert imot sa han helt konkret: «jeg forstår hvorfor spørsmålet stilles».

Under samtalen, som etter Bjerketvedts ønsker var «off the record», sa han: «Det du spør meg om har en sammenheng» med nyheten om at Loe ikke lenger skulle være kommersiell direktør. Obos-saken var «en av grunnene» til at Erik Loe ikke lenger skulle være øverste leder av NFFs markedsavdeling.

Videre sa Bjerketvedt at Josimar gjerne kunne «erfare» dette, «men ikke referere til meg». Bjerketvedt mente at spørsmålet var litt merkelig, «ettersom du spør hvorfor det ikke er gjort noe med hans stilling, men det er det». Josimar kunne «erfare at Loe byttes ut», sa Bjerketvedt.

På side 129 av «Den lange kampen» omtaler vi at Loe ikke lenger skal ha lederansvar for NFFs markedsavdeling: «Etter det vi erfarer har hans håndtering av Obos vært en viktig årsak til at han har mistet det overordnede markedsansvaret.»  Dette hadde vi fra Pål Bjerketvedt.

Pål Bjerketvedt, øverste adminsitrative leder i NFF og Erik Loes sjef,  bekreftet i samtalen med Josimar at Obos-historien stemte. Han bekreftet at den er en av grunnene til at Loe ble skiftet ut. NFFs generalsekretær ba videre Josimar benytte den informasjonen han hadde delt.

Når han da klager oss inn for NFF for å ha brukt den informasjonen, mener vi at han ikke skal beskyttes av kildevernet. Se ellers vårt første tilsvar.

Vi vil også gjøre PFU oppmerksomme på det faktum at vi klaget inn NFF/Pål Bjerketvedts forespørsel om at deler av saksbehandlingen foregår bak lukkede dører. Vi mener at måten Bjerketvedt har opptrådt i denne saken, har stor offentlig interesse.

VVP 4.2

Nettartikkelen med intervju av Svein Graff publisert 14. juni 2019 er ingen kommentar. Vi forteller sakskomplekset og stiller Svein Graff kvalifiserte spørsmål og oppfølgingsspørsmål.

PFU bør gå gjennom artikkelen avsnitt for avsnitt. Der vil dere se alt er kildebelagt, og at spørsmålene stilt Svein Graff er relevante og kritiske.

PFU kan se til sak 190/19, der Indre Østfold SV klaget inn Smaalenenes Avis for å blande kommentar og fakta.

Der konkluderte PFU med følgende:

«Politikere må akseptere at det stilles både utfordrende, provoserende og kritiske spørsmål, og det er ingen tvil om at dette var et spørsmål fra journalisten, og ikke en presentasjon av fakta. Utvalget mener at den påklagede formuleringen nærmer seg det kommenterende, og er sleivete, men ikke nok til å bryte med VVP 4.2, som gjelder skillet mellom fakta og kommentar.»

Maktpersoner i idretten, også i NFF, må tåle provoserende og kritiske spørsmål.

Oslo 

17. februar 2020

Håvard Melnæs

Fotballtidsskriftet Josimar

6) Epost fra PFU om endelig behandling



Fra: Pressens faglige utvalg <pfu@presse.no>
Emne: (Saks-id:1705) Norges Fotballforbund mot Josimar

Dato: 20. mai 2020 kl. 12.04.54 CEST

Til: havard@josimar.no

Hei

PFU-sak 250/10 -NFF mot Josimar, vil komme opp til behandling på PFU-møte onsdag 27. mai, ca kl 12.

En del opplysninger i denne klagesaken er unntatt offentlighet etter søknad fra klager.

Det er imidlertid PFU som vedtar eventuell lukkethet i møte, jf. §5 i PFUs vedtekter:

«Hvis privatlivets fred eller noens personlige forhold skal beskyttes, eller det vil være særlig belastende for klageren at saken er offentlig, kan dokumentene unntas offentlighet og saken anonymiseres. Av samme hensyn kan PFU vedta å lukke møtet. Spørsmål om dokumentoffentlighet og anonymitet avgjøres av NPs generalsekretær. Dersom en klage skal behandles i lukket møte, kan klager og innklaget medium være til stede.»

Vår innstilling er at behandlingen av saken går for lukkede dører, da opplysninger unntatt offentlighet må kunne diskuteres fritt i utvalget.

Om PFU er uenig med oss -og mener saken skal gå åpent- vil de opplysningen som er unntatt fortsatt være unntatt, men det betyr at PFU mener saken kan diskuteres uten at disse omtales åpent. Sammendraget vil da bli publisert – også uten disse opplysningene. PFU har imidlertid fått tilgang til alle opplysninger.

Uavhengig om saken vil behandles åpent eller lukket, vil partene kunne være til stede for å høre på behandlingen av saken.

Møtet vil foregå på Teams, og send en epost til Elin, så vil hun innkalle dere til møte.

Mvh

Ingrid Nergården Jortveit

Rådgiver

PFU-sekretariatet

Norsk Presseforbund

Tel: 22 40 50 40 

www.presse.no

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.