Hjem Artikler Kalenderluke 16: Gutten fra løkka

Kalenderluke 16: Gutten fra løkka

Av frode

MØ-01

I en tid der norsk fotball går fra nedtur til nedtur, dukket 15-åringen Martin Ødegaard opp. Han er først og fremst et resultat av tusenvis av timer med lek på løkka.

Tekst Lars Johnsen
Foto Anders Hammargren

Da Martin Ødegaard 15 år og 150 dager gammel ble den yngste målscorerer i historien til den norske eliteserien, skjedde det på en måte som definerer den spilleren han er.

Mot slutten av kampen mot Sarpsborg på Marienlyst, fikk han ballen halvveis inne på motstanderens banehalvdel, litt ute til høyre. Han hadde masse rom. Selvsagt hadde han det. Han hadde orientert seg, visste hvor alle på banen var. Sånn har han alltid gjort. Han har alltid ligget noen steg foran de andre. Selv i en serie som Tippeligaen, der storvokste og erfarne spillere lett burde ta ham ut på fysikken, greier de det ikke. Han ligger fortsatt et par steg foran. Akkurat som han gjorde for tre år siden da han dominerte i en eliteturnering for 95-årgangen. Martin er født i 1998. Og det så seint på året at han nesten er 99-modell. Han var 12. De andre var 15-16. Martin var for kjapp i hodet for motspillerne. Han fant det rommet som noen hadde dekket bare for et øyeblikk siden. Han var til og med liten for alderen. Han nådde noen av dem til navlen. Med de greide ikke å ta ham ut. 16. mai 2014 skulle Sarpsborg-forsvaret kjenne på det samme. Han aksellererte, spilte vegg med Øyvind Storflor, fikk igjen ballen og skjøt fra rett utenfor 16-meteren. Velplassert nede ved Sarpsborg-keeperens høyre stolperot. 4-0 til Strømsgodset. Det var noe Messi-aktig over det. Men først og fremst var det noe Martin Ødegaard over det, der han selv skapte rommet han kunne boltre seg i, skapte samspill og en målsjanse – og til slutt mål. Som han gjort mange, mange ganger før. Det er et resultat av tusenvis av timer med ball på løkka og målrettet trening.

Hakket opp isen
– Det er kanskje ikke så rart at man tenker på Messi når man ser det målet. Det er litt sånn jeg er som spiller, en som kommer seg fri, driver fremover og ser etter å sette opp en vegg, sier Martin til Josimar.

Han har naturligvis den lille argentineren som favorittspiller. Han er selvsagt også venstrebeint.

Han sitter på en benk på løkka der han vokste opp. «Kjappen» heter det her. Løkka ligger knapt mer enn hundre meter unna hagen til Ødegaard-familiens hjem. Han kan sparke en ball fra hagen og ned på løkka. Villaer med velbeslåtte hager og fine biler omkranser «Kjappen». Det er trygt å anta at vi befinner oss i et område i kategorien «ressurssterkt», med utsikt over Drammensfjorden og gangavstand til den vakre Drammensmarka. Noe som passer Martin bra. Den eneste andre idrettslige interessen han har er at han liker å gå på ski, og Drammensmarka tilbyr fine langrennsmuligheter. Den tradisjonsrike Drammens-idretten bandy var ikke for ham.

– Jeg er altfor dårlig på skøyter. De pleide å sprøyte banen her om vinteren. Da hakket vi opp isen så vi kunne spille fotball i stedet.

Tippeligaen har VM-pause, men ikke treningsfri. Martin har akkurat lagt bak seg en treningsøkt med a-laget til Strømsgodset. At han er tjue år yngre enn Peter Kovacs og når opp til strikken på shortsen til ungareren, så ikke ut til å være noe problem. Dog var det Kovacs som stjal showet under 11-mot-11-kampen på treningen, der han på van Basten-vis dunket ballen i mål fra nesten død vinkel og opp i motsatt kryss.

Overgangen fra aldersbestemt fotball har gått tilnærmet smertefritt for 15-åringen. Ja, a-lagsspillerne er voksne gutter, noen er slett ikke gutter lenger, det er et tøffere klima, både fysisk og verbalt, og kampene følges ikke av en gjeng ivrige foreldre, men gjerne av 15 000, som så ham spille på Ullevaal mot Vålerenga i hans andre kamp. Debuten fikk han mot Aalesund. På stillingen 0-0 ble han byttet inn i det 72. minutt. Han snudde kampen for Godset, som vant 2-0. Martin var involvert i begge målene. Før 2-0 gjorde han alt, og serverte Thomas Sørum som scoret. «Det største talentet jeg har sett,» sa Godset-trener Ronny Deila til VG etter kampen.

I sin tredje opptreden skulle han altså score. Overgangen til toppdivisjonen har gått bra, på alle mulige måter. Den har gått bra fordi Tippeligaen er nivået hans, selv om han fortsatt ikke har begynt på videregående.

Lek på løkka
En guttegjeng i ungdomsskolealderen som har sommerferie kaster frisbee på «Kjappen». Det har vært kunstgress her noen år nå. Lenge var det grus. «Pass så vi ikke treffer n’Martin,» sier en av guttene. Selv her, med utsikt over Drammensfjorden, i villastrøket ved markagrensen, lever de gamle drammenske dialektuttrykkene. Her er man aldri på besøk hos Ola eller hos Kari, men hos n’Ola og a’Kari. Et par barnehagebarn fra barnehagen ved siden av, kommer bort for å fortelle at de vet at det vokser bananer på trærne her. En godt voksen barnehagetante henter dem. Hun hilser på Martin.

– N’Martin hadde jeg også i barnehagen. Ikke sant Martin?

Han nikker.

N’Martin blir gjenkjent i hele Drammen nå. Etter kamper står ungdomsskolejentene utenfor stadion og venter på ham for å få tatt sine selfies med mobilen sammen med ham. Men her, her på «Kjappen», vet alle hvem han er. Det har de alltid gjort. Det er knapt noen overdrivelse å si at han vært på denne løkka og spilt fotball, lekt med ball, hver dag i ti år.

– Etter skolen pleide jeg å haste hjem for å gjøre lekser og løpe ut for å spille. Hva vi spilte var avhengig av hvor mange vi var. Var jeg aleine så lekte jeg ballen, øvde på finter. Ofte spilte vi «døla», der det er alle mot alle, og om å gjøre å stå igjen til slutt. Noen ganger arrangerte vi små cuper med tre-fire lag. Vi måtte bli ropt inn. I helgene møttes vi i ti-tida og holdt på til langt ut på ettermiddagen. Det var ofte mamma kom ned med noen brødskiver midt på dagen, sier Martin og ler.

At han nå er Tippeliga-spiller på proffkontrakt, betyr ikke at han har greid å gi slipp på å leke med ball på løkka.

– Jeg fikk lurt inn et par timer her i går kveld, faktisk.

Og bak ham kommer andre «Kjappen»-gutter som kanskje vil banke på døra til Strømsgodsets a-lagsgarderobe. Jørgen Oland (født 1997) har akkurat fått a-lagskontrakt, Marcus Haugland (1997) er på SIFs juniorelitelag, mens de 1999-fødte Magnus Gretton, Snorre Kortgaard Ingebrigtsen og og Åsmund Edvartsen  er på med i utfordrergruppa.

Det er sagt mye om løkkefotballens død i Norge. Selv etter ballbingenes inntog. Det er for mye annet nå. Andre aktiviteter. Datamaskiner. Det er ikke sånn at barn bare «spiller fotball». De «går på fotball». Og lar det bli med den organiserte delen. Så går de hjem og gjør andre ting. Om løkkefotballen er helt død, avhenger litt av hvem du spør. I noen boligområder med store barnekull er det trykk på løkkene. Men ofte er det like naturlig å se en gjeng småbarnspappaer som har delt seg i to lag for å mosjonere på kveldstid etter at barna har lagt seg, mer enn du ser barn der før leggetid. Ofte er det null aktivitet.

Men denne kunstgressflekken i villastrøket med utsikt over Drammensfjorden har lagt grunnlaget for den yngste Tippeliga-spilleren noen sinne. Og kanskje kommer det flere. Selv om de også her i Drammen har noe som heter internett.

Sover med ball
Flere har utforsket skjæringspunktet mellom talent og trening, som Malcolm Gladwell i Outliers, den britiske bordtennisspilleren og Times-journalisten Matthew Syed i Bounce («The Myth of Talent And The Power of Practice») og Daniel Coyle i The Talent Code («Greatness Isn´t Born. It´s Grown»). Bøkene konkluderer grovt sagt med at det tradisjonelle talent-begrepet, som noe naturgitt, noe medfødt, kan kastes på båten. Folk er født med forskjellige forutsetninger for å mestre noe, men det spiller nesten ingen rolle. Det er innsatsen du legger i den aktiviteten du har valgt som avgjør om du blir god. Talent er ikke noe du har, det er noe du skaper. Etter tusenvis av timer med meningsfylt trening. Og i fotball kan man generelt sagt sette likhetstegn mellom meningsfylt trening og lek med ball. Det er i hvert fall på den måten grunnlaget blir lagt, før du trenger ytterligere stimulans fra en trener eller en annen med fugleperspektiv som kan fortelle hva hva du kan bli bedre på, og hvordan du skal trene for å bli det. Og: du må elske det du driver med. Virkelig elske det.

– Og ja. Jeg elsker virkelig å spille fotball, sier Martin.

Kameraten Marcus Haugland forteller at Martin Ødegaard faktisk sover med ball.

– Det er sånt man sier, men det er sant. Han har en puteball. Uten den får han ikke sove, sier Haugland.

Han har grunnlaget. Han elsker det han driver med. Når det gjelder fugleperspektivet, ja da er det greit at faren hans både har 14 år som spiller på toppnivå i norsk fotball for Strømsgodset og Sandefjord og er brennende opptatt av talentutvikling.

I den norske talentutviklingsdebatten fokuseres det mye på det vi ikke har, og sjelden på det vi har; at barn vokser opp i trygge forhold, en sunn idrettskultur, et godt kosthold. Norske barn mangler ikke mat. Sulten er ingen drivkraft. Alt ligger egentlig til rette for at barn kan dyrke sine interesser. Og dagens foreldre følger villig opp.

– For meg har i hvert fall alt ligget til rette. Jeg har kunnet fokusere på å spille og trene, sier han.

I villastrøket rundt «Kjappen» er boligene kanskje litt større enn gjennomsnittet i norske tettsteder. Men den store mengden av norske barn opplever en oppvekst som ikke skiller seg nevneverdig fra den Martin har bak seg. I stedet for å snakke om mangel på sult, kunne fokuset ha vært rettet mot det lystbetonte. Å skape en glede, en gnist, som gir barna lyst til å holde på utover den organiserte treningen. Å fokusere 100 prosent på mestring og ferdighetsutvikling. Stresset som mange barn i andre land opplever, er nesten totalt fraværende.

Martin har drevet med ball så lenge han kan huske. Fra han var to? Tre? Han husker ikke helt, men faren tok ham tidlig med ut i hagen for å leke.

– Jeg så med en gang at han hadde touch og følelse. Men at han er der han er i dag, handler om trening, sier faren.

Best med ball
Martin Ødegaards far er Hans Erik Ødegaard, som spilte «260 dønn ærlige kamper for Strømsgodset», som Drammens Tidende har beskrevet ham. I dag er han assistenttrener i Mjøndalen, i tillegg til å drive videre klesforretningen Ødegaard, som bestefaren startet i sin tid og som i dag består av 18 butikker.

Det lokale idrettslaget, Drammen/Strong, hadde ikke noen fotballavdeling. Sammen med Espen Oland, startet Hans Erik opp fotballag i klubben. Han ble trener for Martins lag, helt fram til han var 12 da han byttet klubb til Strømsgodset IF ved overgangen til 11-er-fotball.

– Pappa har aldri snakket om å vinne, om å bli best. Det har bare handlet om utvikling. Om å bli litt bedre hele tida. Det skulle være gøy, uten stress, ufarlig.
Han snakker alltid om at det ikke er farlig å gjøre feil. Han vil at jeg skal gjøre feil. Og prøve en gang til. Han har alltid oppmuntret til å bruke ballen.

Ball. Det er nøkkelordet, både når det gjelder Martins utvikling og tankene Hans Erik har rundt talentutviklingen i Norge. Det trenes fortsatt altfor mye uten ball. Endringen bør skje allerede på oppvarmingen.

– For å bli god i fotball gjelder det å trene mye, trene riktig og å trene godt. Å trene mye ligger 100 prosent på spilleren selv. Og Martin har ligget opp mot det dobbelte i antall timer sammenlignet med andre. For å trene riktig, for å vite hva som er riktig, her må man ha hjelp. Når jeg ser på fotballtreningene rundt omkring så varmer unge spillere opp ved å løpe. Det er regelen snarere enn unntaket. Faktisk bruker mange mer tid på å stå i kø enn å utføre treningsøvelsene. Norske barn bruker 10-15 minutter av hver trening på å løpe. I stedet burde man varmet opp med ball.

For å bli en topputøver uansett felt gjelder det å få lagt grunnlaget med 10 000 timer med meningsfylt trening. Med et utfordrende klima som naturlig nok forkorter muligheten til å drive en sommeraktivitet gjennom hele året, gjelder det å benytte tiden riktig.

– Hvis vi ser på landene vi konkurrerer med, så stiller vi i utgangspunktet dårlig: Vi er fem millioner mennesker, vi har en fotballkultur som ikke er spesielt rik og vi har en vinter som gjør at man i minst tre måneder av året ikke kan trene så mye man vil. Vi har 25 prosent kortere sesong enn andre. Startposisjonen vår er at vi ligger langt bak. Antall touch på ballen er helt avgjørende for å bli god. Da må vi maksimere tida. Noe så enkelt som å varme opp med ball, med pasningsøvelser eller føring av ball, ville gjort mye med ferdighetene, sier Hans Erik Ødegaard.

Starter treningen med en pasningsøvelse som 15 minutters oppvarming, vil spilleren berøre ballen kanskje femti ganger. Sett over en tremåneders vinter med tre treningsøkter i uka for et lag, blir det 150 pasninger eller ballberøringer i uka, 1800 over en hel vinter. Eller 18 000 over ti år. Og da snakker vi om de tre månedene om vinteren. Sett over hele året blir det 7200 flere ballberøringer om man dropper løpingen til fordel for oppvarming med ball. Eller 72 000 i løpet av ti år.

Etter den offisielle treningen med a-laget til Strømsgodset, står han igjen og trener avslutninger. Flere ganger på rad plasserer han ballen lekkert i det lengste hjørnet.

Etter den offisielle treningen med a-laget til Strømsgodset, står han igjen og trener avslutninger. Flere ganger på rad plasserer han ballen lekkert i det lengste hjørnet.

– Logikken er enkel. Du er nødt til å bli bedre til å slå pasninger av det!

I lagene Hans Erik Ødegaard har trent, har de aldri varmet opp uten ball. Omtrent halve økten har spillerne hatt hver sin ball. I siste halvdel har det vært spill med tempo i ballen. Balløvelsene varierte etter hvilket aldersgruppe det handler om, om det var 5-er eller 7-er, men det har alltid handlet om å bruke ballen. Ikke køståing eller løping.

Men ikke alle vordende fotballspillere har fedre med lang toppfotballerfaring som har reflektert lenge over både egne styrker og svakheter som spiller og generelt rundt ferdighetsutvikling. Ikke alle har fedre som kan trene systematisk opp blikk, orientering og persepsjon, slik Hans Erik har gjort med Martin. I mange, mange timer har de stått i en gymsal, i hagen, på løkka: Martin snur seg, Hans Erik peker til høyre eller venstre, slår pasningen, og da skal Martin allerede være klar til å ta i mot ballen. En øvelse som har gjort at Martins hode alltid er i bevegelse. Hvor er ballen, hvor er motstanderne, hvor er medspillerne, hvor er rommet.

«Han er svært intelligent», sies det om Martin Ødegaard. Og han er reflektert, skoleflink («jeg gikk ut med 4,4 i snitt. Jeg har ligget rett oppunder 5, men det falt litt etter jeg ble a-lagsspiller.» Han snakker altså om ungdomsskolen!) og antakelig mer moden enn de fleste 15-åringer. Men når de sier «han er svært intelligent», mener de som spiller. Han er par steg foran. Det har han alltid vært. Veldig mye takket være systematisk orienteringstrening fra ung alder.

Men ikke alle har en far som har skjønt hvor viktig disse tingene er for å bli en god fotballspiller, eller vet hvordan det skal trenes. Samtidig er ikke vitenskapen rundt det som trengs for å bli god i fotball akkurat hemmeligstemplede dokumenter. Det handler i det store og det hele om de tingene som har gjort Martin god: mye trening med ball og hjelp til å trene på de riktige tingene.

– Sånn som jeg ser det, er det nå opp til enkeltpersoner rundt omkring i breddeklubber å tenke på dette. De siste fem årene har vi fått en proffere ungdomsfotball, men fortsatt er den norske fotballøkonomien liten, og trenerne som er skolerte, søker seg til a-lagene. Her ligger de langt foran oss i andre land. Men kunnskapen er der. Den må deles med breddeklubbene, fra kretsen og toppklubbene i området til de mindre, dugnadsavhengige klubbene. Om de store klubbene faktisk delte kompetansen med de små, det ville også skapt mye goodwill i lokalmiljøet.

Og kanskje også hindret den neste Martin Ødegaard fra å kjede seg i hjel på trening, der han sto i kø for å få utføre en pasning eller ble bedt om å løpe i skogen eller ta en ny runde «doggis».

Mangler motgang
Når denne sommeren er over, skal Martin Ødegaard begynne på videregående. På idrettslinja ved Drammen videregående, som beleilig nok ligger i tribunebygget på Marienlyst. Familien takket før jul nei til proffkontrakt med Strømsgodset. Det sportslige tilbudet var ikke godt nok. Kun permanent a-lagsspill var bra nok, mente de. Det er tross alt det nivået han er på. Det var det riktige trinnet for hans videre utvikling. Det er dette nivået som kan stimulere ham videre. 1. eller 2. divisjon er for lavt. Selv om han da altså akkurat hadde fylt 15.

Han har skrevet proffkontrakt nå. Man kan maks spille tre Tippeliga-kamper uten proffkontrakt. Men tilbudene fra utlandet står i kø. Han har prøvespilt i Bayern München, Manchester United og Manchester City. Hos alle er han hjertelig velkommen tilbake.

– Han har tilbud fra to klubber i Italia, og bare fra én klubb i Spania. Ellers kan du vel bare begynne å ramse opp toppklubber som har meldt sin interesse. Vi har valgt å bli i Norge. Tippeligaen er riktig for ham nå, og dessuten er han bare 15. Han skal gå på videregående, det er greit å bruke topplokket litt, sier Hans Erik.

Det var ikke før han ble tatt ut på landslaget i fjor at han begynte å forstå at han var ordentlig god. Men her er han i overkant beskjeden. For han har alltid vært best, i følge Marcus Haugland, men han har aldri tenkt nevneverdig over det selv. Han har bare likt å spille. Motgang har nesten vært et fremmedord.

– Men jeg vet at det kommer en gang.

Når den kommer, hjelper det kanskje at han har en far som selv har opplevd opp- og nedturer, opplevd å være inn og ut av laget, blitt vraket, vært med å rykke ned. Martin har sett det fra innsiden av garderobene da han diltet etter faren, fra sidelinja under kamper og treninger. Motgang kan komme i form av skader eller andre ting han ikke kan kontrollere. Det er bedre å fokusere på det han kan kontrollere. Som ballen.

På den lille balløkka «Kjappen», med utsikt over Drammen, løfter han ballen over hodet med venstrebeinet, og legger den død med samme fot. Igjen og igjen. Litt til ære for fotografen. Mest fordi han liker det.

5 Kommentarer
0

Relaterte artikler