Hjem Artikler Fotballfangen

Fotballfangen

Av frode

En dag skulle Mahmoud Sarsak kjøre for å møte lagkameratene i sin nye klubb på Vestbredden. Ved grenseovergangen mellom Gaza og Israel ble han stoppet av israelske soldater. Det ble starten på tre år i helvete.

Tekst: Lars Johnsen
Foto: Eivind Hauger

Den israelske sikkerhetstjenesten Shin Bet kastet ham i fengsel, uten lov og dom. De utsatte ham for grove torturmetoder. Etter to og et halvt år med forhør og tortur, så den palestinske fotballspilleren Mahmoud Sarsak ingen annen utvei enn å sultestreike. I 92 dager nektet han å ta i mot annet enn vann med litt salt, ført intravenøst inn i kroppen. De kroppslige funksjonene begynte å svikte. Muskelmasse forsvant, den atletiske kroppen på 76 kilo ble til radmagre 50 kilo. Hjerterytmen ble forstyrret – noen ganger slo hjertet vanvittig fort, andre ganger utrolig sakte. Det er en dødelig kombinasjon. Han gikk inn og ut av bevissthet. Selv israelske leger tryglet om å få ham overført til sykehus. De ble ikke hørt.

Ikke før aktivister engasjerte seg i Europa, begynte noe å skje. Ledende skikkelser i verdensfotballen som Eric Cantona, Frederic Kanouté, Michel Platini og FIFPro, den internasjonale spillerorganisasjonen, la press på Israel. 10. juli 2012, ble han løslatt. Nesten tre år etter fengslingen.

– Jeg vet fortsatt ikke hva jeg ble fengslet for, sier Mahmoud Sarsak.

Han sitter på Litteraturhuset i Oslo og forteller sin historie. Han har vært i Norge før. I 2003 viste han fram fotballtalentet sitt på Norway Cup, og ble kåret til turneringens beste spiller. Han scoret 16 mål. Han ble tatt ut på ungdomslandslaget. Et tysk idrettsgymnas ønsket å tilby den unge palestinske gutten plass på sin skole. Sarsak, som stort sett spilte på høyresiden på midtbanen, karakteriseres av det palestinske fotballforbundet som en palestinsk Dani Alves. Han var hurtig og hadde gode ferdigheter med ball, og både ble brukt til å gå på løp i bakrom for å sette motstanderne i ubalanse, og til å være han som skulle ligge rett bak spissene og spille dem igjennom. Han var en type spiller det ikke finnes mange av i Palestina, og på ungdomslandslaget ble han ansett som trenerens trumfkort.

– Mamma og pappa sa nei. De ville ha meg hjemme, forteller Mahmoud.

Han har på seg dress og er en ung, kjekk mann i sin beste alder. Velfrisert og velproporsjonert. Han snakker lavt, uten store fakter eller stor variasjon i stemmeleiet. Samtalen foregår gjennom tolk, som noterer ned Sarsaks lange svar på arabisk, og oversetter dem til norsk. Av og til smiler han. Inni dressen sitter en kropp som har gjennomgått de tøffeste menneskelige påkjenningene, som for under et år siden var utmagret og syltynn.

Innimellom smilene forteller han om den vonde tiden.

Mahmoud Sarsaks fotballkarriere er over. Kroppslig begynner han å nærme seg den veltrente unge mannen han var før fengslingen og sultestreiken, etter behandling og opptrening i Qatar. Men det er et stykke å gå til han er sitt gamle jeg.

– Jeg har egentlig måttet starte livet på nytt.

De angrer nå, mor og far Sarsak, på at de sa nei til fotballgymnaset i Tyskland. Alt ville ha vært så annerledes.

Født i flyktningleir
Mahmoud Sarsak ble født 5. januar 1987 i byen Rafah på Gazastripen, helt på grensen til Egypt. «By» er kanskje ikke helt korrekt betegnelse. Rafah var en gang bare en landsby, som tredoblet innbyggertallet til 2500 da britene okkuperte den under første verdenskrig. Britiske styrker brukte landsbyen som base for sine angrep på Gaza by – et slag som skulle bli slutten på krigshandlingene i Sinai-området, og som forseglet tyrkernes (som var alliert med Tyskland og Østerrike-Ungarn) skjebne i området og vestmaktenes seier i Midtøsten. Landsbyen skulle vokse enormt etter dannelsen av staten Israel i 1948, spesielt etter krigshandlingene som fulgte i kjølvannet. Og ikke minst vokste den etter seksdagerskrigen i 1967, da Israel tok kontroll over 60 prosent av landområdet som FN hadde tiltenkt en palestinsk stat. Rafah vokste ikke fordi det skulle bli en form for økonomisk eller kulturelt sentrum. I all hovedsak er «byen» et kobbel av flyktningleirer – flyktningleirer av palestinere som flyktet fra det området som i dag er Israel. Så mange som 700 000 palestinere flyktet ut av det israelske området, mens omtrent samme antall jøder bosatt i araberstatene rundt innvandret til Israel. Forskjellen var at de ikke endte i flyktningleirer.

Av Rafahs vel 70 000 innbyggere, bor nesten 60 000 i det som har utviklet seg fra flyktningleirer til by.

Under ett år etter at Mahmoud ble født, startet den første intifadaen, der palestinsk ungdom tok til gatene og protesterte mot israelske myndigheters behandling ved å kaste stein mot det israelske militæret. Dagliglivet var preget av generalstreiker og sivil ulydighet, brannbomber og konfrontasjoner.

Storebror blir skutt
Familien Sarsak med tolv barn – sju gutter og fem jenter – levde under enkle forhold, der familien drev en liten dagligvareforretning som ga akkurat nok inntekter til å brødfø hele flokken.

– Det var alltid mat på bordet. Livet var enkelt, men godt. Familien tok vare på hverandre. Vi manglet aldri noe.
Som yngst i den store ungeflokken, ble Mahmoud skjemt bort av søsknene. Som så mange gutter verden over, skulle fotball fylle dagene hans.

Det var broren Imad, tolv år eldre enn Mahmoud, som introduserte ham til den runde ballen. Han var aktiv fotballspiller, og tok med yngstebroren på trening.

– Jeg var vel seks eller sju da jeg ble med Imad en gang han skulle trene. Etter det var jeg med hver gang han trente. «Er du faren hans», ble han spurt, siden han var så mye eldre enn meg. Han har spilt for begge klubbene i Rafah, forteller Mahmoud. Palestina er kanskje ikke det området folk først tenker på om man skal ramse opp land der fotballen står sterkt. Men også her har fotballen en unik posisjon.

Etter nesten tre år i israelsk fengsel, og etter tre måneders sultestreik, var Mahmoud Sarsak en fri mann. Han hadde mistet en tredel av kroppsvekten.

Etter nesten tre år i israelsk fengsel, og etter tre måneders sultestreik, var Mahmoud Sarsak en fri mann. Han hadde mistet en tredel av kroppsvekten.

– I Palestina er fotball en del av kulturen. Det var bare å gå ut i gaten, så var det alltid en kamp som foregikk. Vi fant steiner fra ruinhauger, som vi brukte som mål. Alle spilte, og alle var interessert.

Mahmouds barndom besto av gutteskrål og lyden av ball som spratt mot det ujevne betong-, asfalt- og grusunderlaget. Så stoppet lyden.

I 1996 ble gatene av fotballspillende barn erstattet av demonstrerende ungdom, lyden av sprettende fotballer erstattet av israelske kampfly som skjøt mot demonstrantene.

Imad ble truffet.

– Han hadde blitt skutt i låret av et av flyene. Han mistet derfor retningssansen, men fikk til slutt hjelp til å komme seg hjem. Vi fikk ham på sykehus, der de lappet sammen låret hans.

Det skulle ikke bli noe mer fotball på storebroren. Mahmoud skulle fortsette å drømme, men også hans fotballdrøm skulle få en brå slutt.

Fotballagentene fulgte nøye med da Mahmoud herjet på Ekebergsletta i 2003. Men foreldrene nektet ham å flytte til Tyskland, da tilbudet kom. De mente han bedre kunne gi noe tilbake til sitt eget folk, til fotballen i Palestina, ved å bli hjemme. Samtidig flyttet resten av ungeflokken ut én etter én. Foreldrene trengte hjelp i butikken. På dagtid var han på skolen, på ettermiddagen jobbet han i familiens dagligvarebutikk, mens fotballen ble henvist til kvelden. Med drøssevis av landskamper på aldersbestemt nivå, var A-landslaget et naturlig mål.

Palestina spilte sin første A-landskamp i 1934 i Kairo, der Egypt vant 7-1. Palestinerne stiftet et eget forbund, men det hadde ikke FIFA-status, og skulle ikke få det før i 1998. De spilte sine første offisielle kamper i juli det året, mot Libanon, Jordan og Syria. Siden israelske myndigheter har for vane å nekte palestinske spillere utreise, og kampene ble spilt utenfor områder under deres kontroll, besto landslaget av en rekke spillere fra den palestinske diasporaen som er spredt verden rundt – og spesielt mange kom fra Sør- Amerika. Ikke før i 2011 spilte Palestina sin aller første kamp på eget territorium, da Thailand var motstander på Faisal Al-Husseini stadion på Vestbredden i en kvalifiseringskamp til London-OL.

Mahmoud Sarsak spilte ikke. Han satt fengslet på andre året.

Mahmoud Sarsak til venstre på Ekebergsletta i 2003. Han scoret 16 mål i turneringen og ble kåret til turneringens beste.

Mahmoud Sarsak til venstre på Ekebergsletta i 2003. Han scoret 16 mål i turneringen og ble kåret til turneringens beste.

«Vær tålmodig»
22. juli 2009 var en varm sommerdag. Mahmoud, som til daglig studerte IT i Jerusalem, var tidlig oppe. Han skulle til Balata, en flyktningleir på Vestbredden. Han hadde fått kontrakt med eliteserieklubben som holder til i Balata. Moren hadde også vært tidlig oppe. Hun hadde gjort bagasjen klar, selv om han egentlig ikke skulle ha med seg noe. Hun likte ikke at han skulle flytte. Ikke faren heller, siden yngstesønnen fortsatt hadde litt ansvar i butikken. Han ble plukket opp av tre kompiser, og de stuet seg sammen i en hvit varebil. To av kameratene – Haisam og Ibrahim – hadde også fått plass på laget, mens sistemann var med som sjåfør. Stemningen var god. Tre gutter skulle flytte sammen, de skulle spille på samme lag. De gledet seg.

– Sett på musikk!

Men kassetten med favorittmusikken hadde ingen tatt med. Så de satte i gang med å synge favorittsangen, som het «Vær tålmodig», mens bilen som skulle ta dem fra Gazastripen til Vestbredden rullet på veien. For å komme dit må du gjennom Israel. Inn- og utreise var klarert med israelske myndigheter. Papirene var i orden, og ved Røde Kors-kontoret på grenseovergangen Erez mellom Gaza og Israel, ble de vinket videre. Ved den israelske grenseposten ble de stoppet. Haisam og Ibrahim fikk beskjed av de israelske soldatene om å bli med til et intervju. Alene i 40 minutter på venteværelset satt Mahmoud og grublet. Så kom to israelske soldater bort til ham.
«Heter du Mahmoud Sarsak?», spurte de. Han nikket. På vei gjennom grensepostbygget fikk han glimt av kameratene som satt på hvert sitt rom og ble forhørt – de skulle begge få gå fri med beskjeden «ikke prøv å krysse grensen igjen».

En israeler i 30-årene som var sivilt kledd, begynte å stille spørsmål. «Hvorfor spiller du fotball? Hvorfor har du vært i Norge? Hvorfor har du vært i Iran?». Mahmoud svarte, og tonen fra israeleren hadde vært høflig, og den israelske grensevakten hadde snakket arabisk, slik israelske militære og etterretningsfolk er opplært til. Ut forsvant israeleren i sivile klær. Inn kom en i militæruniform. Tonen ble raskt en annen.

Han ble ført inn i en bil, slått med knyttnever og fikk ansiktet dekket til, så han ikke skulle se hvor de var på vei, og ikke skulle få se ansiktene til soldatene.

– Jeg tipper at de var fem-seks personer, på grunn av de forskjellige stemmene jeg hørte.

Gjennom hele turen ble han slått og sparket, og framme ved Ashkelon-fengselet ble han ført inn i en avhørscelle. Rommet målte to ganger to meter. Det var ingen vinduer. I 35 timer i strekk gjennomgikk han et brutalt forhør og tortur. De mente han var «ulovlig stridende», en betegnelse som fratar fanger rettigheter som krigsfanger har krav på. Tortur og forhør skulle bli hans hverdag i tre år, der han ble forflyttet fra fengsel til fengsel, med liksomrettsaker hvert halvår, som dømte ham til nye seks måneder fengsel. Fremdeles uten at noen kunne gi noe svar på hva han hadde gjort galt.

– De hadde flere torturmetoder. For eksempel «frysemetoden», der du blir satt i et iskaldt rom i en halvtime eller til du mister bevisstheten. Så er det ut, og i det du kommer til deg selv, er det inn igjen. Eller «banan», der du blir satt på en stol uten rygg der de låser armer og bein med kjettinger, sånn at du må forsøke å holde deg sittende oppreist. Eller slaktemetoden, der du blir dratt opp mot taket med tau eller kjetting som på et slakteri, mens tærne akkurat berører bakken, samtidig som noen slår deg i bakhodet. Det kunne være høy musikk inn på cella i 19-20 timer, så du skulle slites ut. Når torturen var ferdig, og du bare ville legge deg ned av utmattelse, hadde de fylt senga di med kaldt vann.

Til denne dag vet ikke Mahmoud Sarsak hva han var tiltalt for. De mente han tilhørte bevegelsen «Islamsk jihad», men de kom ikke lenger enn at de bare ga ham merkelappen «ulovlig stridende».

Fotballfamilien reagerer
Da hans fengselsopphold ble forlenget for sjette gang, startet han å sultestreike. Aksjonister verden over startet en oppmerksomhetskampanje, og fikk raskt støtte fra ledende skikkelser i verdensfotballen. Eric Cantona, Frederic Kanouté og Michel Platini støttet ham. Det gjorde også FIFPro, den internasjonale spillerforeningen.

Eric Cantona skrev brev til UEFA-president Michel Platini og Storbritannias idrettsminister, Hugh Robertson. «Det må bli slutt på at Israel kan fortsette som de gjør ustraffet. Vi må stille de samme kravene til dem om likebehandling, rettferdighet og respekt for internasjonal lov som vi stiller til andre land», skrev Cantona.

Brevet var også undertegnet av filmskaperen Ken Loach, erkebiskop Desmond Tutu og forfatteren Alice Walker.

Det ble holdt støtteparader og -demonstrasjoner i Europa. Etter massivt internasjonalt press, ble Sarsak løslatt 10. juli 2012. Da han ankom Gaza ble han omfavnet av kompisen Ibrahim, som begynte å synge «Vær tålmodig».

Tilbakekomsten på Gaza ble feiret med geværsalutter – geværsalutter fra Islamsk jihad, i følge ESPN.com. Ledende personer i bevegelsen skal også ha vært til stede ved velkomstseremonien.

Er du jihadist?

– Nei, jeg gikk på skole og spilte fotball. Jeg har aldri hatt noe med jihad å gjøre. Geværsalutter er en helt vanlig ved gledesutbrudd i Midtøsten, forklarer han.

Så hvorfor ble han i det hele tatt fengslet?

– Svaret er enkelt: Jeg var fotballspiller.

Den «farlige» normaliteten
Idrett har aldri spilt noen stor rolle i den israelske nasjonsbyggingen. Eller; kanskje har idrettens betydning i den jødiske staten bare vært underkommunisert. Sionismen og «den muskuløse jødedommen» som spredte seg i Mellom-Europa der jødene ble mer og mer marginalisert som gruppe fra slutten av 1800-tallet og fram til nazismens framvekst, var noe jødiske innvandrere tok med seg til Palestina. Det var denne «muskuløse jødedommen» som hadde dannet de innflytelsesrike jødiske idrettslagene som Hakoah Wien og MTK Budapest. Det var denne filosofien jødene som utvandret til det som het British Mandate for Palestine tok med seg, der de dannet kibbutzer, kooperativer og et rikt organisasjonsliv. Organisasjonene som ble dannet i denne perioden, la grunnlaget for statsinstitusjonene i dagens Israel, organisasjoner som fortsatt preger dagliglivet – blant dem: idrettslag.

Israelsk idrett var på alle verdens avisforsider da 11 israelske OL-deltagere ble massakrert under OL i München i 1972 av terroristgruppen Svart September. Det var et definerende øyeblikk for den jødiske staten, et øyeblikk som viste at de for alltid ville være sårbare. Idrett er kanskje ikke det som definerer israeleren, men det ligger der under overflaten, som et viktig element som binder israelerne sammen. Så israelske myndighetene vet hvilken kraft som ligger i sport. Det er identitet, følelser, det er et «vi» og «oss» i idretten, som gjør oss forskjellige fra «de» og «dem». Det gir ungdommen mål å jobbe mot, det skaper forbilder. Og ikke minst: idrett, for eksempel fotball på gaten eller løkka, er et tegn på normalitet. At folk lever. Fotball på palestinsk grunn er en påminnelse om at de eksisterer. Idrettsstevner og seriespill er tegn på et organisasjonsliv. Da er det ikke så langt til at andre, statsdannende organisasjoner kan ta form. Et landslag er den internasjonale anerkjennelsen av at et folk eksisterer. Da er full statsdannelse neste stopp. Med dette som bakteppe, er det i de israelske makthavernes interesse å stoppe fotballen, både som deltakeridrett og kulturfenomen.

Mahmoud Sarsak er ikke den eneste fotballspilleren som har blitt fengslet. Omar Abu Rouls, Mohammed Nemer og 15-åringen Abdallah al Hasanat holdes alle bak israelske fengselsmurer. Totalt anslås det at vel 4000 palestinere sitter i fengsel i Israel som politiske fanger, vel 300 av dem uten lov og dom. I følge palestinske kilder, er det ikke uvanlig at Israel nekter palestinske idrettsutøvere utreisevisum.

Mahmoud Sarsak henter opp fire bilder, og legger dem ut over kafébordet på Litteraturhuset. Det er «før/etter»-bilder av to fotballarenaer. Før og etter israelsk bombing.

– Fotball er den viktigste fritidsaktiviteten for palestinerne. Og hele tiden legger israelske myndigheter hindringer i veien – byråkratiske, så vel som militære – for å hindre utøvelse og spredning av denne aktiviteten. Å nekte ut- og innreise, ødeleggelser av anlegg, fengsling av spillere; det gjør det vanskelig å drive fotball for små eller store. Vanskelig å drive toppserie, landslag, eller breddeidrett. Fotballen har svært vanskelige kår, sier han.

Kanskje vil Sarsak spille litt fotball igjen en dag på mosjonistnivå. Kanskje vil han studere noe som er idrettsrelatert. Aller helst ønsker han å starte et fotballakademi i Gaza. Men det ser mørkt ut. Sånt legges fort i grus.

– Det er bare én grunn til at de fengslet meg. Jeg var fotballspiller. Fotball betyr normalitet. Og israelerne vil bekjempe all form for normalitet for palestinere, sier Sarsak.

1 Kommenter
0

Relaterte artikler