Hjem Artikler Fotball, geografi og identitet

Fotball, geografi og identitet

Av lars

Jeg unner Nils Henrik Smith fortsatt rike år som Bryne-supporter. Men å låse alle troverdige fotballsupportere fast til deres egen barndom undervurderer grovt hvor mangetydig identitet, tilhørighet og fellesskap er.

Tekst Arve Hjelseth


Nils Henrik Smiths munter-vemodige skildring av forholdet til Bryne (Josimar, 2/2019) bygger på et premiss som i fotballsammenheng ofte forblir taust, men som han for en gangs skyld gjør eksplisitt. Det er barndommen som former – og bør forme! – tilhørighet i fotball. I klartekst: «Det er noko grunnleggjande suspekt, lite tillitvekkjande, muffens med folk som veljer seg sitt yndlingslag i fotball basert på andre omsyn enn geografi (…)». Å holde med laget fra stedet du er oppvokst er ens moralske plikt. Nå tror jeg ikke vi skal ta Smith altfor bokstavelig her, men utsagnet har utvilsomt klangbunn i holdninger og praksiser som er utbredt, om enn ikke enerådende, blant fotballfolk. Det gir meg derfor anledning til å reflektere over legitime og illegitime måter å holde med fotballag på.

Ens fotballtilhørighet er altså ikke gjenstand for valgfrihet, man er den man er født som. Alt annet er opportunisme, vankelmodighet eller i verste fall glory-hunting. Tilhørighet i fotball er derfor heller ikke demokratisk forankret. Man må finne seg i sin skjebne, som Alan Edge formulerte det i Faith of our fathers:

«(…) what about all those fans born in Rochdale, Darlington or Workington or other such places? What chance did those poor sods stand (…) with not even a Third Division North Fair Play Trophy to their name? What wouldn’t they have given for some good sound decent democratic infusion. (…) with a little freedom of choice and imagination (…) they could even have supported Real Madrid or AC Milan or Ajax. But there you are, it just wasn’t meant to be.»

Normens utbredelse er lett å se: I en samtale om fotball, ja faktisk om andre ting også, er det en stilltiende, underforstått forutsetning at samtalepartneren holder med laget fra byen eller stedet hvor vedkommende vokste opp. Avvik fra normen forekommer rett som det er, men det som kjennetegner disse avvikene er at man i så fall stilles overfor et særskilt begrunnelseskrav: -Hvorfor holder du med Sarpsborg, du som er fra Fredrikstad? Underforstått i dette utsagnet ligger naturligvis en insinuasjon om at den aktuelle rabagasten er medgangssupporter, han har skiftet fra Fredrikstad til Sarpsborg for å kunne følge et lag i vår øverste divisjon. Deri ligger også en implisitt insinuasjon om at vedkommende vil skifte lag igjen om de to østfoldbyene igjen skulle bytte plass i divisjonssystemet.

Men slike kontraintuitive tilhørigheter kan naturligvis ha helt andre årsaker. Det kan for eksempel være at mamma eller pappa er fra Sarpsborg og valgte å ta med sønn eller datter dit i stedet for til Fredrikstad for å se fotball i oppveksten. Eller det kan skyldes en kamp man så på TV og ble begeistret av, eller at man kom i berøring med miljøer hvor Sarpsborg var laget.

Poenget er uansett selve begrunnelseskravet: å holde med laget fra hjembyen er grunn god nok. Alt annet krever en forklaring, som enhver med avvikende fotballtilhørighet er blitt vant til å ha på rede hånd. Vi ser dette tydelig også i nordmenns merkverdige og ikke minst langvarige fascinasjon for engelsk fotball. Klubbtilhørighet til engelske lag er jo bare helt unntaksvis forankret i geografi, og folk er da også vant til å begrunne hvorfor de holder med bestemte lag (det første laget de så på TV, en spiller de ble begeistret for, vennskapelige krangler i skolegården, en drakt eller en bag de fikk i bursdagsgave av en onkel, etc.). Det er også disse historiene som gjør nordmenns forhold til engelsk fotball suspekt for dem som holder hardnakket på at man skal støtte sitt lokale lag. Geografi er legitimt, mens TV-opplevelser er mindreverdige.

Siden jeg er en Vålerenga-supporter som er oppvokst i Romsdal, og som i tillegg mer eller mindre har bodd i Trondheim i et kvart århundre (etter studieår i Oslo), er det naturlig å føle seg litt truffet av Smiths kritikk. Jeg antas jo å være både suspekt og lite tillitvekkende, noe som i fotballsammenheng betyr at jeg er overfladisk og at jeg betrakter fotball som en morsom lek med identiteter, og til like kan finne på å skifte lag om det skulle være opportunt eller passe bedre til den jeg ønsker å være. Det hefter opplagt noe mistenkelig ved dette: fotballen blir en arena for å markedsføre sin egen identitet heller enn en arena for å støtte en klubb.

Men lokale supportere gjør også begge deler. De knytter som regel sin identitet til noe mer enn bare de elleve spillerne på banen og til klubben. Klubben representerer den de er, og supporterne oppnår ære og taper ansikt sammen med klubben. I streng forstand er forskjellen kun at identiteten til lokale supportere er utviklet i til dels svært ung alder, konstituert som den ofte er av og i oppveksten, mens den sistnevnte gruppen i større grad konstruerer sin identitet gjennom nettverk og sosiale praksiser i eldre ungdom eller i voksen alder.  

Når det siste anses som suspekt, er det altså fordi den kan mistenkes for å være mer overfladisk. Men det er ikke nødvendigvis tilfelle. Det bygger nemlig på en antakelse om at interessen for fotball er noe som rotfestes i tidlig alder, og lenge trodde jeg det selv også. Jeg uttrykte lenge det syn, inspirert av blant andre Dag Solstad, at fotball er såpass hendelsesløst som spill betraktet, at den som ikke blir fengslet av den i barndommen, nesten aldri kan falle for den senere. Men det er ikke tilfelle. Svært mange jeg har møtt på min vei har begynt å følge fotball lenge etter at de flyttet ut fra barndomshjemmet.

Vår tids mennesker er i større grad enn før frikoblet fra tydelig identitetsbærende fellesskap som før ga mening og retning til tilværelsen. Slike fellesskap kunne utgjøres av for eksempel stabile nabolag (folk flytter mye oftere enn før, både mellom byer og innad i dem), arbeidsplass (folk skifter jobb oftere enn før og målet er ofte å avansere i konkurranse med kolleger, ikke å betrakte det som et skjebnefellesskap hvor de ansatte har felles interesser) eller sosial klasse (mange tilhører saklig sett arbeiderklassen, men langt færre enn før identifiserer seg med den).

I en slik situasjon, skriver litteraturhistorikeren Søren Frank i boka Fodbold uden grænser, oppstår det et identitetsmessig tomrom som fotballen kan fylle. Og det er nettopp det den gjør. I boka Fra Gud til Gucci skriver Erling Dokk Holm om en kvinnelig Vålerenga-supporter som er oppvokst i Mo i Rana, men som flytter til Oslo og fanges inn av Klanen via vennenettverk. Det er fellesskapet mer enn fotballaget som er rammen rundt denne identiteten, og lynnet hun finner i Klanen («skvært og usnobbete») skaper en sammenheng i hennes biografi fordi den viser tilbake til hennes bakgrunn fra Nord-Norge. Men det er hverken Mo IL eller Stålkameratene som blir hennes lag av den grunn, og bør vi klandre henne for det?

Det er heller ikke uten videre rimelig å anta at denne supporteren har gjort et strategisk, kanskje til og med kynisk, valg for å føle seg hjemme i bestemte miljøer eller for å sette «medlemskap i Klanen» på sin sosiale CV. Også hun vil trolig langt på vei si som Alan Edge: Klubben valgte meg, ikke omvendt. Gradvis og ofte umerkelig blir man, enten man er barn eller voksen, innvevd i sammenhenger og fellesskap som man til slutt fanges av, enten man ville eller ikke. Klubben blir en integrert del av de fellesskapene man inngår i.

Satt veldig på spissen finnes to typer mennesker: De som kommer fra et sted, og de som skal et sted. Dette er naturligvis ikke to gjensidig utelukkende kategorier i praksis. De aller fleste vil ha en identitet som er en blanding av de to motivene, men de betoner dem ulikt. Noen flytter fra hjemstedet bare i nødsfall, andre kan i ungdommen knapt vente på å komme seg bort og realisere andre prosjekter enn hjemstedet kan tilby. Jeg tror ikke vi bør forbauses over at de sistnevnte oftere enn de førstnevnte føler tiltrekning til andre lag enn sitt «lokale».

Poenget er at hva som er ens «lokale lag» er tvetydig. I Smiths tilfelle er det opplagt: Han holder med Bryne fordi han er oppvokst på Bryne og begynte å følge klubben i svært ung alder. Det gjelder selv om han ikke bor der i dag, han bor i Oslo og har også bodd i Tyskland en periode. Ens geografisk sett lokale lag er imidlertid ikke nødvendigvis det samme som laget fra byen man vokste opp i. Jeg bor i Trondheim, så mitt lokale lag er Rosenborg (jeg bor bare en drøy kilometer fra Lerkendal). Hvis man med lokalt lag mener laget hvor jeg vokste opp, blir mitt lokale lag Molde (skjønt hadde jeg vokst opp i dag, kunne det fort blitt hipp som happ mellom Molde og Aalesund). Men jeg holder altså med Vålerenga, som var ett av mine lokale lag i de viktige modningsårene fra 20-årsalderen (og som jeg ble fascinert av lenge før jeg flyttet dit, jeg hadde jo nettopp tenkt meg et sted like mye som jeg kom fra et sted).

Det er noe snodig ved denne insisteringen på at lokal identitet nødvendigvis må være den som ble skapt i barndom og ungdom. Rett nok vil mange rent fotballmessig måtte basere seg på denne identiteten, for mange faller jo for sitt lag allerede i svært ung alder, før man overskuer muligheten for at oppvekststedet ikke nødvendigvis vil bli rammen for ens voksne liv. Men som nevnt over er ikke det alltid tilfelle. Jeg ble fotballinteressert allerede som sjuåring, men det gikk nesten sju år til før jeg for første gang så en norsk toppseriekamp på stadion (og på TV ble det på den tiden knapt vist norsk fotball). Da jeg begynte å se norsk fotball, hadde jeg allerede vært Liverpool-supporter i seks-sju år. Seks-sju år er lang tid i barndommen, folkens.

Det betyr ikke at den fotballinteresserte som velger seg et lag fra en by han flytter til i voksen alder avskriver eller fornekter sin bakgrunn. Heller ikke jeg gjør det. Som de fleste andre kan en vandring langs barndommens stier og gater fremkalle minner som grenser mot det nostalgiske. Men det kan også en vandring på Majorstua, hvor jeg bodde en del år, eller i Wimbledon, hvor jeg også har bodd, gjøre. Og jeg følger fortsatt med på hvordan det går med AFC Wimbledon, det er jo min del av London.   

Nordmenns forhold til engelsk fotball er for øvrig enda mer komplekst, for der spiller geografisk tilhørighet sjelden noen rolle overhodet, enten den er fra barndommen eller voksen alder. Også der ser vi imidlertid at tilhørigheten er noe mer enn selve klubben. De ivrigste går aktivt inn for å tilegne seg den lokale kulturen. De ønsker ikke å beskue en klubbs kultur på avstand, de vil bli en del av den. Det må man naturligvis gjerne kalle både pretensiøst og patetisk, men det er faktisk sånn det er. Jeg sliter med å argumentere for at deres tilhørighet er mindreverdig i forhold til Smiths. Vår identitet er ofte langt mer kompleks enn standardbiografier om barndommen skulle tilsi.

Jeg unner Smith fortsatt rike år som Bryne-supporter. Men å låse alle troverdige fotballsupportere fast til deres egen barndom undervurderer grovt hvor mangetydig identitet, tilhørighet og fellesskap er. Å skifte klubb er utvilsomt suspekt, selv om det nok er vanligere enn folk vil innrømme, men å utvikle tilhørighet på bakgrunn av andre faktorer enn barndom er både naturlig og nærliggende for mange. Det er ingen grunn til å gjøre seg til moralsk dommer over slike prosjekter.

0 Kommenter
0

Relaterte artikler