Den fattige russiske republikken Dagestan var mest kjent for å være ukjent. Det var helt til Samuel Eto’o ble verdens best betalte fotballspiller da han signerte for FC Anzhi Makhachkala.
Tekst Lars Sivertsen
Fotballverdenen sukket oppgitt og ristet kollektivt på hodet da det sent i august ble klart at Samuel Eto’o, en av verdens beste spisser, hadde signert for den nyrike russiske klubben Anzhi. Internetts uendelige utvalg av fotballforum var alle fulle av diskusjoner om hvordan disse styrtrike klubbeierne som behandler klubbene sine som dyre leketøy ødelegger sporten, og hvordan det var tragisk å se en spiller som Eto’o forsvinne ut i en obskur russisk region bare for å fylle en allerede solid bankkonto. Men historien om FC Anzhi Makhachkala handler om mye mer enn en milliardær med mer penger enn fornuft: Den handler enten om hvordan fotball kan bli en positiv kraft i en av planetens mest komplekse konfliktområder, eller så handler den om en mektig mann som ønsker å bli enda mektigere. Eller kanskje den handler om begge deler.
Turbulent fortid
Det er kanskje ikke alle som er klar over at Russland faktisk er en føderasjon bestående av 83 enheter, hvorav 21 er republikker som i utgangspunktet er selvstendige på mange områder. I det nordlige Kaukasus, mellom Aserbajdsjan, Georgia og Det kaspiske hav, ligger en av de mer særegne av disse republikkene: Dagestan. Det som i dag utgjør Dagestan, var før 500-tallet en løst organisert konføderasjon av stammer som holdt til i området, og det var ikke før i 1803 at territoriet ble en del av Russland. Før det skjedde var Dagestan blitt erobret av persere, invadert av mongoler og de vestlige delene av området var lenge også en muslimsk stat under navnet Avar Khanate. Det var lederne av denne muslimske staten som i 1803 frivillig valgte å underlegge seg russisk autoritet. Men lokalbefolkningen motsatte seg russisk styre, noe som førte til russisk invasjon og en krig som varte fra 1817 til 1864. Selv om utfallet var at hele det nordlige Kaukasus ble annektert av det russiske imperiet, forble Dagestan et relativt uregjerlig område.
Også etter at bolsjevikene vant frem i 1921 og gjorde Dagestan til en del av Sovjetunionen, og da Dagestan etter Sovjetunionens fall ble en del av det nye Russland, var historien den samme: Selv om Moskva teoretisk sett har vært den styrende makten i Dagestan de siste to hundre årene, har området alltid vært uoversiktlig og kaotisk. Mye av grunnen til dette er at Dagestan er og har alltid vært et karrig fjell-land med få ressurser og trange kår. Den opprinnelige misnøyen med russisk styre tidlig på 1800-tallet, hadde sin rot i tsarenes strenge beskatting av de allerede fattige stammesamfunnene i området, og Dagestan falt senere aldeles utenfor Stalins industrialisering av Sovjetunionen. Over flere generasjoner har med andre ord lokalbefolkningen, kanskje med rette, følt at Moskva ikke har gjort spesielt mye for å gjøre livene deres bedre.
Turbulent nåtid
I det frie markedet etter Sovjetunionens fall, har situasjonen i Dagestan gått fra vondt til verre. 55 % av Dagestan er fjellområder, der man i dag fortsatt mangler den mest grunnleggende infrastrukturen som kreves for industri og verdiskapning. Ifølge den amerikanske tenketanken The Jamestown Foundation lever over 70 % av landets befolkning under fattigdomsgrensen, og over 25 % er arbeidsløse. Spesielt arbeidsløshet blant unge er langt høyere i Dagestan enn i andre områder av Russland, og fremtidsutsiktene som møter unge dagestanere er mildt sagt bleke. Korrupsjon og nepotisme er ekstremt utbredt, selv etter russiske standarder, noe som undergraver alle forsøk på å forbedre situasjonen, og gjør at mange i praksis blir ekskludert fra både forretningslivet og politikken.
Alt dette gir fruktbar grobunn for islamsk fundamentalisme. Dagestans befolkning er en heksegryte bestående av flere dusin forskjellige etniske grupper (etniske russere utgjør bare rundt 5 % av folkemassen), noe som historisk sett har ført til mange mindre konflikter. Det eneste som forener denne særdeles mangfoldige befolkningen er islam – under det upopulære russiske styret på 1800-tallet ble islam en fane de forskjellige folkegruppene kunne samle seg bak, og i dag regnes 90 % av Dagestans befolking for å være muslimer. Det siste tiåret har terroristgrupper, med all fattigdommen og konflikten i naborepublikken Tsjetsjenia som bakteppe, rekruttert stadig flere unge dagestanere. Ifølge dagestanske myndigheter har 500 mennesker mistet livet og dobbelt så mange blitt alvorlig skadet i over 800 angrep utført av islamske fundamentalister siden år 2000. Disse tallene regnes for å være konservative. Moskva har i kjent stil gått løs på terroristene med ekstrem brutalitet og totalforakt for menneskerettigheter og rettsprosesser.
Mange sammenligner Dagestan med naborepublikken Tsjetsjenia, men selv om de to konfliktene har mange likhetstrekk, er de bakenforliggende årsakene fundamentalt forskjellige. Dagestan er dobbelt så stort som Tsjetsjenia, har nesten tre ganger så mange innbyggere, og mens over 90 % av innbyggerne i Tsjetsjenia er tjetsjenere, er Dagestans befolkning langt mer heterogen. Det finnes intet sterkt ønske om selvstyre og uavhengighet i Dagestan, slik tilfellet er i Tsjetsjenia, kanskje fordi Dagestan egentlig aldri har hatt et effektivt selvstyre slik vi kjenner konseptet. Tenketanken International Crisis Group skriver i en rapport at islamistiske grupper i Dagestan “har historisk sett hatt forskjellige agendaer”, og at “volden i Dagestan i dag er hovedsakelig forårsaket av jihadister”.
Terrorangrepene rettes hovedsakelig mot lokale eller føderale politi eller tjenestemenn, så det virker tydelig at terroristene ønsker russisk autoritet til livs. Men situasjonen er altså mer innviklet enn en ren frigjøringskamp. For de unge dagestanere som tar til våpen handler det nok mest om å kjempe tilbake mot et korrupt system, der en liten økonomisk maktelite sitter på sitt, mens fattigdommen blant den øvrige befolkningen bare stiger. Situasjonen er vanskelig for det russiske lederskapet, fordi deres brutale mottrekk mot terroristene (som har bred støtte hos den øvrige russiske befolkningen) bare fostrer mer forakt for de sentrale autoritetene. Disse har altså historisk sett alltid stått svakt i regionen uansett, og all bistand og andre forsøk på å stimulere den lokale økonomien forsvinner i korrupsjonskaoset.
Ny klubb – mye penger
Midt i denne voldelige fattigdomssuppen finner du Suleiman Kerimov, FC Anzhi Makhachkala og nå altså Samuel Eto’o. FC Anzhi Makhachkala ble stiftet så sent som i 1991, og har spilt i det russiske seriesystemet siden 1992. I løpet av sin historie har de hoppet litt mellom divisjonene, men tilbragt det meste av tiden enten i førstedivisjon eller eliteserien. Klubbens beste resultat så langt er en 4. plass i eliteserien, fra 2000. Laget var nær ved å ta bronsemedalje, men ble torpedert i siste øyeblikk da tabellrival og motstander i siste serierunde, Torpedo Moskva, fikk og konverterte et straffespark fem minutter på overtid. I en region der man har lite til overs for Russlands maktsenter, er det ikke vanskelig å se for seg hva Anzhi-tilghengere følte om denne straffen, uavhengig om den var korrekt idømt eller ikke.
Men i Anzhis historiebøker vil man skille tydelig mellom to perioder – før og etter den 18. januar 2011. For mens Anzhis resultater tidligere var meget respektable for en klubb fra hovedstaden i en fattig og turbulent republikk, tyder nå alt på at fremtiden vil bli eksepsjonell. Den 18. januar 2011 ble Anzhi offisielt kjøpt opp av milliardæren Suleiman Kerimov, og den nye pengemannen lovet å investere svimlende summer i klubben. Alle var kanskje ikke like overbeviste om at han ville gjøre ord til handling, men signeringen av Roberto Carlos ga ordene hans en viss pondus. Likevel, Roberto Carlos var 37 år da han signerte, og kynikere vil si at det å kaste penger etter brasilianere nær pensjonsalderen gir flere avisoverskrifter enn reell sportslig suksess. Derfor var de andre signeringene som ble gjort kort tid etter Kerimovs ankomst vel så interessante: Brasilianerne Jucilei og Diego Tardelli, samt marokkaneren Mbark Boussoufa. De tre var henholdsvis 22, 25 og 26 år gamle, altså tre menn i sin beste fotballalder, og selv om det ikke var snakk om verdensstjerner, var dette spillere av et kaliber Anzhi ikke ville fått fatt på før.
Kjøpefesten fortsatte i sommer, og nå som Kerimov og Anzhis klubbledere hadde fått tid til å gjøre litt forarbeid, landet klubben to virkelige storfisker i form av Yuri Zhirkov og Balázs Dzsudzsák. At førstnevnte returnerer til Russland etter et mislykket opphold i Chelsea er ingen overraskelse, men at han ender opp i det nordlige Kaukasus fremfor et av hovedstadslagene eller Gazprom-finansierte Zenit St. Petersburg, hevet flere øyenbryn. Kanskje spesielt fordi han selv sa tidligere i år at dersom han skulle tilbake til Russland, var det kun CSKA Moskva som var aktuelt.
Den 24 år gamle vingen Dzsudzsák, hentet fra PSV for en sum som skal ligge i overkant av 12 millioner pund, var en kanskje enda større overraskelse. Etter flere gode sesonger i Nederland hadde Dzsudzsák gjort mer enn nok til å tiltrekke seg oppmerksomhet fra flere av Europas virkelige storklubber, men han valgte altså Anzhi. Å spytte penger inn i en klubbkasse kan alle forretningsmenn med tilstrekkelig dype lommer gjøre, men å overtale en spiller som Dzsudzsák om at Anzhi er et blivende sted for en fremadstormende ung fotballspiller krever langt mer, og det tyder på at i hvert fall noen i fotballmiljøet har tro på Kerimovs prosjekt. Selve stedet er så lite attraktivt at spillerne foreløpig bor og trener like utenfor Moskva og bare flyr til Dagestan for å spille hjemmekamper, men likevel har Kerimov klart å selge Anzhi-drømmen sin til seriøse toppspillere.
Rett mann på rett sted
Men om Zhirkov og Dzsudzsák var storfisker, er selvsagt Samuel Eto’o Loch Ness-monsteret og Seljordsormen på en gang. Det var denne signeringen som for alvor fikk verdenspressen til å vende sine kameralinser og diktafoner i retning Makhachkala. Samuel Eto’o har alltid vært litt annerledes. Fra han debuterte på det kamerunske landslaget i en alder av 15 år til han med Barcelona og Inter vant alt som vinnes kunne og etablerte seg som kanskje tidenes beste afrikanske fotballspiller, har Samuel Eto’o gjort ting på sine egne premisser. Sportslig suksess har hele tiden gått hånd i hånd med murringer om bråk utenfor banen. Som i 2002, da han ble anklaget for å ha skallet ned sin tidligere agent Daniel Argibeaut, eller i 2008, da han ble anklaget for å ha skallet ned journalisten Philippe Boney. Samtidig har Eto’o også brukt mye tid og penger på veldedighet, og han har ved flere anledninger tatt opp kampen mot rasisme innen fotballen. Spissen med det lynraske rykket, de smarte bevegelsene, den følsomme nærteknikken og de sylskarpe avslutningsegenskapene har gjennom hele karrièren gitt tydelig inntrykk av at han råder over sin egen skjebne. Han står for det han mener og kjemper for det han tror på, selv om han ikke alltid er like lett å komme overens med.
Men nå har altså denne fotballens standhaftige tinnsoldat besluttet seg for å forlate sportens skarpeste rampelys til fordel for en nyrik klubb i en politisk ustabil utkantrepublikk i Russland. Som Harry Potter-inspirerte Gabriele Marcotti skrev i The Wall Street Journal: “Eto’os overgang til Anzhi er fotballens versjon av å ta på seg en usynlighetskappe”. Spørsmålet alle sitter igjen med er selvsagt “hvorfor?”. Det korte svaret er at det fantes ca tre millioner grunner. I uken. Selv om den nøyaktige summen ikke er blitt offentliggjort, sier de fleste rapportene at Samuel Eto’o vil tjene 20 millioner euro i året, netto, altså rundt tre millioner kroner i uken. Til sammenligning tjener Cristiano Ronaldo 12 millioner euro i året og Lionel Messi 10,5. Ved å melde overgang til FC Anzhi Makhachkala, hovedstadsklubben fra den fattige, kaotiske og uregjerlige regionen Dagestan, ble Samuel Eto’o plutselig verdens best betalte fotballspiller. Årsaken til at dette er mulig, til at Anzhi etter den 18. januar 2011 har strukket seg etter stjernene, heter selvsagt Suleiman Kerimov.
Dagestans sterke mann
Suleiman Kerimov ble født i fattige Dagestan i 1966, og ifølge Forbes er han i dag god for over 7 milliarder dollar. Han tjente sin formue på investeringer i en rekke selskaper tidlig på 2000-tallet. Blant annet kjøpte han i 1999 oljeselskapet Nafta-Moskva, som han senere restrukturerte og gjorte om til et investeringsselskap etter å ha solgt alle oljerelaterte deler av firmaet. Han investerte også tidlig på 2000-tallet i selskaper som Gazprom og den russiske sparebanken Sberbank, og han var smart nok til å selge unna det meste før finanskrisen satte inn. Som de fleste russiske finanstopper forfølges han av anklager om skittent spill av ymse slag. Realiteten er nok uansett at man ikke slår seg opp i det russiske finansmarkedet ved å være snill gutt, og anklagene mot Kermiov forblir nettopp det – anklager.
Det som er hevet over enhver tvil er at Kermiov har tette bånd til Kreml: Han var frem til 2007 parlamentsmedlem for Russlands liberaldemokratiske parti før han da plutselig skiftet parti og ble medlem av Forent Russland, partiet som sitter ved makten. I dag sitter han i Føderasjonsrådet, det russiske parlamentets overhus. Selv om han tjente sin formue på finansmarkedet og hovedsakelig i Mosksva, har Kerimov pleiet sine bånd til Dagestan, og han regnes i dag for å være den viktigste lobbyisten og maktfordeleren i regionen. Ifølge The Central Asia-Caucasus Institute ved Johns Hopkins School of Advanced International Studies, er “Kerimovs innflytelseevne så stor at det vil være vanskelig for Kreml å blande seg inn i Dagestans politiske system uten å koordinere med ham først.” Selv om ting sjelden er enkelt og oversiktlig i Dagestan, kan man kort fortalt si at Kreml får lite gjort i Dagestan uten å gå gjennom Kerimov, og Dagestan får lite gjort i Kreml uten å gå gjennom Kerimov.
Selv om han etter sigende burde vært travelt opptatt med å vedlikeholde sitt investeringsimperium, samt opprettholde sin posisjon i russisk politikk, finner også Suleiman Kerimov tid til å leve slik en styrtrik russisk finansmann burde: I 2006 var han nær ved å miste livet da han kjørte av veien på Promenade des Anglais i Nice. Bilen, en Ferrari Enzo, traff et tre med så stor kraft at den ble delt i to og tok fyr, til tross for at fartsgrensen der ulykken skjedde var 50 kilometer i timen. Kerimov måtte legges i respirator, mens hans passasjer, den russiske tv-vertinnen Tina Kandelaki, unnslapp med lettere skader. Etter å ha blitt behandlet for alvorlige brannskader, donerte Suleiman Kerimov én million dollar til Pinocchio, en non-profit-organisasjon som jobber med barn som er rammet av brannskader.
Forenende filantropi?
Og det er nettopp Kerimovs giverhjerte som i disse dager har infisert Dagestan med et alvorlig tilfelle av fotballfeber. “Anzhi-prosjektet, som absolutt er langsiktig, har to likestilte målsettinger: En er sportsrelatert og en er sosial,” sa Kerimov selv til Financial Times. Den sportslige målsettingen har manifestert seg tydelig i form av denne plutselige og voldsomme investeringen i Anzhis spillerstall, mens den sosiale er litt mer sammensatt. Ifølge Razaman Graziev, som grunnla Anzhis supporterklubb “The Wild Division”, har Kerimovs investeringer resultert i at alle, selv de som ikke var interessert i fotball før, nå snakker om Anzhi. Fotballen, mener han, kan gi dagestanerne et “felles språk”. Kanskje denne befolkningen, som alltid har vært så splittet, kan samle seg bak Anzhi?
Det er kanskje i overkant optimistisk å tro at fotball kan ha en helbredende kraft i en så turbulent region, men alle faktorer som kan virke forenende på en fredelig måte vil være velkomne. I tillegg vil Kerimovs investeringer skape arbeidsplasser, blant annet fordi han har lovet å bygge “Anzhi City”, et fotballkompleks som etter planen skal ligge like utenfor Makhachkala og inkludere alt fra treningsfasiliteter til femstjerners hoteller. For øyeblikket både trener og bor laget like utenfor Moskva og beriker bare lokaløkonomien med sitt nærvær i forbindelse med hjemmekamper, men dersom dette nye komplekset blir bygget, vil dette kanskje endre seg. Financial Times skriver at “Fotballklubber har alltid tiltrukket seg sentimentale investorer,” og beskriver Kerimov som “en livslang Anzhi-tilhenger som ble født og studerte i lagets skygge i den fattige regionen Dagestan”. Men som den observante leser vil være klar over ble ikke Anzhi stiftet før i 1991, så glansbildet av Kerimov som en stolt og lokalpatriotisk Anzhi-tilhenger som uselvisk gir penger til klubben i sitt hjerte, har åpenbare sprekker.
Distriktspolitikk
Jonathan Wilson skriver i The Guardian at “Det er en relativt åpen hemmelighet at oligarker blir oppmuntret av Vladimir Putin til å investere i idrett. Kerimov er kanskje en hardbarket Anzhi-fan, men det virker like sannsynlig at han ble rådet til å investere.” Når man legger til det faktum at Kerimov faktisk ikke kjøpte Anzhi, han ble tildelt eierskap av klubben av Dagestans president Magomedsalam Magomedov på den betingelsen at han lovet å investere 200 millioner dollar i klubbens infrastruktur, begynner bildet å bli noe klarere.
President Magomedov er selv under sterkt press, fordi Kreml er alt annet enn imponerte over Dagestans trege økonomiske utvikling. Faktisk har Russlands president Dimitri Medvedev gått så langt som å uttrykke denne misnøyen offentlig. Ifølge en rapport fra Central Asia-Caucasus Insititute ved Johns Hopkins har president Magomedov milliardær Kerimov å takke for at han ble utnevnt til leder for Dagestan, og slik det ligger an nå vil Magomedov “snart være avhengig av at Kerimov kan fraråde en misfornøyd russisk president fra å erstatte han”.
Situasjonen er altså slik at Dagestans leder Magodemov, som fikk sin post på grunn av støtte fra Kerimov, er under press fordi Kreml mener den økonomiske utviklingen i regionen går for tregt, så han gir Kerimov eierskap i den lokale fotballkubben mot at han investerer store penger i klubbens spillerstall og infrastruktur. Er det fortsatt noen som tror Kerimov har investert i Anzhi på grunn av et bankende fotballhjerte?
På vei mot suksess?
Selv om Kerimovs motivasjoner for å investere i Anzhi kanskje ikke er fullt så edle som han selv vil ha det til, så er det på ingen måte negativt for klubben at det ligger noe annet enn ren veldedighet bak. Hadde Kerimov bare vært en milliardær med et hobbyproblem, kunne fansen med rette bekymret seg over hva som skjer den dagen han går lei. Men siden han er – ifølge de fleste eksperter på området – Dagestans mektigste mann og som av politiske årsaker har kjøpt klubben opp i eliten – kan Anzhi regne med at pengene vil fortsette å strømme inn. Det ville rett og slett ikke tatt seg ut om Kerimov etter alt dette pratet om sportslig suksess, sosiale målsettinger og overdådige byggeprosjekter, trakk seg ut og lot sin kjære hjemregion sitte igjen med tomme ord og intetsigende powerpoint-presentasjoner som eneste resultat.
Og som Chelsea har vist, som Manchester City er i ferd med å vise, som Paris St. Germain og Malaga sikkert også vil vise dersom de fortsetter i samme spor som i sommer: Det er fullt mulig å kjøpe suksess. Faktisk er det den sikreste oppskriften i boka. Kast nok penger på bålet, og før eller senere kan du hente troféer ut av ilden. Betingelsen er at du har riktige folk i toppen, slik at summene blir brukt på best måte, slik at du kjøper Sergio Agüero og ikke Roque Santa Cruz. Ser man på kjøpene som er blitt gjort etter Kerimovs inntreden, virker det som om det sitter kløktige folk bak spakene. Å hente Roberto Carlos var et spesielt bra trekk, for selv om venstrebacken med de overmennesklige leggmusklene ikke er helt den spilleren han en gang var, så er han en vinner, en sterk personlighet som vet hva som skal til for å få suksess i fotball. Han har uttalt at han kommer til å gå inn i en rolle som klubbpresident når han legger fotballskoene på hylla, og hans erfaringer og kontakter fra andre toppklubber kommer utvilsomt til å være av stor verdi for Anzhi.
“Det er min drøm å bidra til dette sinnssyke eventyret” var et av svarene Samuel Eto’o ga journalister som spurte ham om hvorfor i all verden han dro til Dagestan. Det er idioti å insinuere at det var noe annet enn penger som motiverte kameruneren, men likevel er Samuel Eto’o en mann som aldri gir mindre enn 100 %. I en sport full av konkurransemennesker er kanskje Eto’o en av de som sitter på den mest ekstreme vinnerviljen. Han sier klart fra til sine lagkamerater dersom han er misfornøyd med innsatsen deres, noe som ofte har ført til konflikter. Til tross for dette mener mange topptrenere, deriblant Guus Hiddink, at typer som Eto’o er viktige: “Jeg tror du trenger dem. Folk som det leter alltid etter mer. De vet instinktivt hva som trengs for å prestere på det øverste nivået.” Hva kan vel være nyttigere for et lag som ønsker å slå seg opp til fotballens stjernehimmel enn å ha en slik type i garderoben? Nå kan det også hende at nettopp Hiddink vil få æren av å lede Eto’o og de andre på veien oppover – hollenderen skal ha blitt tilbudt vanvittige 25 millioner euro i året over tre år for å ta over Anzhi.
Vel anvendte penger?
Spørsmålet man ikke kommer unna er om det ikke hadde vært bedre for Dagestan om republikkens store sønn Suleiman Kerimov hadde brukt alle disse pengene på infrastruktur, utdanningsinstitusjoner og andre områder der Dagestan sårt trenger investering. Kerimov ville nok i sitt forsvar påpekt at The Suleiman Kerimov Foundation donerte rundt 60 millioner dollar til forskjellige utviklende tiltak, hvorav store deler av pengene endte opp i Dagestan, bare i fjor. Det den fattige og turbulente republikken kanskje mangler mest av alt er håp om en lysere fremtid, og det kan godt hende at et fotballag i verdensklasse faktisk kan bidra til å lette litt på stemningen, gi befolkningen noen å se opp til og noe å se frem til. Samtidig, fotballens evne til å få folk sammen slutter aldri å forbløffe, og i en region med en eksepsjonelt fragmentert folkemasse er alle forenende elementer velkomne. Kanskje dersom de sinte, arbeidsløse unge menn kan fokusere sin energi på å støtte et fotballag, vil de være mindre tilbøyelige til å la seg rekruttere av terroristorganisasjoner. Kerimovs investeringer i Anzhi handler nok mye mer om politikk og prestisje enn om kjærlighet for klubben og sporten, men pengene er de samme uansett hvilke baktanker de kommer med. Anzhi er og vil nok forbli dypt upopulære i resten av landet – russere har om mulig enda mindre til overs for kjøpelag enn vi har i resten av Europa (Yuri Zhirkov ble utsatt for intens pipekonsert fra sine egne landsmenn da han spilte for Russland etter at han hadde signert for Anzhi) – men om det finnes et sted i verden der et sjelløst, vulgært og usmakelig kjøpelag faktisk kan ha et formål, er det kanskje akkurat i uregjerlige, fattige og turbulente Dagestan.
