På 80-tallet spilte de i Bundesliga og kjempet om ligagull og europeiske trofeer. Så forsvant klubben fra fotballkartet. Hva skjedde med Bayer Uerdingen?
Tekst og foto Runar Skrøvset
I Tyskland skilles det skarpt mellom såkalte bedriftsklubber og tradisjonsklubber. Førstnevnte står lavt i kurs, men ett av dem klarte kunststykket å kombinere stigmatiserende bedriftsstatus med kultrenommé; Bayer Uerdingen får tyske fotballhjerter til å banke og fremkaller varm nostalgi hvor enn de nevnes. Grunnleggende bestanddel av 80-tallets Bundesliga, lørdagsunderholder for hundretusener tippekampavhengige nordmenn ved et par anledninger, bronsemedaljør, cupmester og europeisk semifinalist som en gang bar hele den vesttyske fotballnasjonen på sine skuldre. Hvor ble det av dem i alt mylderet?
Vi kan avsløre først som sist at Uerdingen fortsatt lever. Om ikke i beste velgående, så i hvert fall pustende og pesende for egen hjelp i en alder av 111 år, under det sponsorløse navnet KFC Uerdingen – Krefelder Fußball-Club Uerdingen 05. Alderdommen tilbringes i meget ufasjonable omgivelser i Oberliga Niederrhein (nivå 5), men de kan i motsetning til sine divisjonskolleger skue tilbake på et svært innholdsrikt liv med opp- og nedturer større enn hva mange av dagens bundesligister har opplevd maken til.
«Grotenburg-miraklet»
Da fotballmagasinet 11 Freunde skulle kåre tidenes kamp, falt valget på Bayer Uerdingen-Dynamo Dresden fra 1986, alle kultkampers mor i tysk klubbfotballhistorie. Returkampen i Cupvinnercupens kvartfinale går under navnet «Das Wunder von der Grotenburg». Miraklet som skjedde på Bayer Uerdingens hjemmebane denne vårkvelden var en uvirkelig snuoperasjon i en politisk høyladet affære. Kampen ble sendt direkte på tv (på bekostning av Bayern Münchens kvartfinale i den gjevere Serievinnercupen), og ble betraktet som en landskamp mellom Vest-Tyskland og Øst-Tyskland. En (vesttysk) bekjent sier han husker at han som barn fikk være ekstra lenge oppe for å se kampen, og at den ble propagandert som selve urstriden mellom Det Gode og Det Onde.
Uerdingen spilte altså for nasjonens ære (og for hele menneskeheten, ifølge indoktrinerte barnesinn som min venns) i tillegg til semifinalebillett mot Atlético Madrid. Bayer hadde tapt 2-0 i DDR, så på grunn av bortemålsregelen måtte de i returkampen holde tett bakover for enhver pris. Men neida, før det var spilt ett minutt på Grotenburg-Stadion hadde de latt Dynamos farligste hodespiller stå alene i feltet på en dødball. Ved pause var stillingen 1-5 sammenlagt, slaget syntes mer enn tapt og tusenvis av tilskuere dro hjem – den dummeste beslutningen hver og én av dem noensinne har tatt. I 2. omgang scoret Uerdingen seks ganger og sikret seg evig VIP-plass i den tyske fotballmytologien. Dynamo-trener Klaus Sammer, faren til midtbanespiller Matthias, så mer død enn levende ut da kameraet zoomet inn på hans kritthvite steinansikt. I løpet av en surrealistisk halvtime hadde 5-1 blitt 5-7, og nasjonalhelten Klaus Sammer var blitt arbeids- og æreløse Klaus Sammer. Det aller mest dramatiske i forbindelse med denne historiske kampen inntraff først sent på kvelden da Dynamo-spissen Frank Lippmann flyktet fra hotellet og søkte politisk asyl i Vest-Tyskland, men det er en annen historie.
Ut på tur
Tre tiår og fire divisjoner senere er Josimar på vei til Krefeld for å se Uerdingen og Schwarz-Weiß Essen gjøre opp om de siste poengene før Oberliga Niederrhein går i vinterdvale. Krefeld? Ja, Krefeld. Uerdingen by ble nemlig innlemmet i den etter hvert sammenvokste nabobyen Krefeld (først under navnet Krefeld-Uerdingen am Rhein, deretter bare Krefeld) i 1929, etter 700 års selvstendighet. Den ligger tre mil fra Nederland i vest, Rhinen fungerer som grense mot Ruhrområdet i øst, og i sør ligger Mönchengladbach og delstatshovedstaden Düsseldorf få kilometer unna. De som har noenlunde oversikt over fotballkartet forstår at KFC Uerdingen holder til i landets mest tettpakkede fotballregion.
På togstasjonene ser jeg det man alltid ser en tidlig lørdag morgen i dette området: fotballfans på vei på kryss og tvers av regionen og landet. På Bochum Hauptbahnhof har hundrevis samlet seg for å reise til Hamburg og kamp mot St. Pauli, ved omstigning i Duisburg står det en gjeng som tydeligvis skal vie helgen til bortekampen i Zwickau i 3. Liga dagen etter. Borussia Dortmund- og Schalke-drakter ser man alltid flust av uansett hvor og om de spiller, og jeg ser enkelte drakter jeg ikke kjenner. Jeg liker synet av reisende supportere om morgenen. De har frigjort seg fra hverdag, jobb og familie, og om forrige kamp og den før der var ræva, blir det kanskje annerledes nettopp i dag. Det forventningsfulle, eller i det minste håpefulle, som preger dem der de venter på toget med dagens første pils i hånda står i så fin kontrast til de resignerte ansiktene som kjenner bakfylla komme snikende etter en lang dag på tur og nok et tap.
De som glimrer med sitt fravær i denne maurtuen av reisende er SW Essen-folk som skal samme vei som meg selv. Av alle ulemper det medfører å havne så dypt ned i fotballens avgrunn som Uerdingen har gjort, er bortfallet av motstanderfans kanskje den tristeste. Toget tøffer supporterløst ut fra Essen Hauptbahnhof og videre gjennom Ruhrgebiet før det krysser den morgenstille Rhinen og stopper like ved elvebredden, på lokalstasjonen i bydel Uerdingen. Noe av det første man ser er Dujardin-brenneriet der de i århundrer har produsert det einebærbaserte brennevinet Uerdinger. Jeg går rundt og ser etter noe som kan bekrefte min optimistiske forventning om at her lever og ånder fotballen – og folk for den – uavhengig av om by(del)ens representant befinner seg på nivå 1 eller 5. Hvis det stemmer, som det blir sagt, at tysk fotballs hjerteslag utgår fra Ruhr, må man vel kunne kjenne pulsen klart og tydelig også i Uerdingen, Krefeld? På torget: ingenting. I gågatene rundt: ikke så mye som en kampdagsplakat. Jeg prøver et boligstrøk. Kom igjen, vis meg i det minste et balkongflagg! I stedet for røde og blå flagg ser jeg en parkert bil med gul- og svartstripet vindusskjerf med påskriften «Krefeld Pinguine On Tour». Sukk. Pingvinene er byens ishockeylag, et relativt kjent og suksessrikt sådan. Noe av det jeg var nysgjerrig på før jeg kom hit var nettopp forholdet mellom fotball og ishockey i det som ofte omtales som en ishockeyby.
Broen
Mellom husene i retning elva kommer det iøyenfallende landemerket Krefeld-Uerdinger-Brücke til syne. Den svære broen som knytter Krefeld og Niederrhein sammen med Duisburg og Ruhrgebiet er et stykke byhistorie med klubbhistorie vevet inn. Da en viss fører bestemte seg for å bygge bro akkurat der Uerdingens klubblokaler lå, fikk ikke klubben noe annet valg enn å rive hele greia og pelle seg vekk. Uten penger til overs var det vanskelig å finne ny tomt, så da Rudolf Hess i 1936 klippet snoren og erklærte Adolf-Hitler-Brücke for åpnet, sto Uerdingen hjem- og rådløse tilbake. Klubben flyttet etter hvert ut av bydelen, broen ble bombet og senere gjenreist under nytt og mindre belastende navn.
Et urepresentativt utvalg på fire personer jeg finner på min vei langs den uerdingske elvepromenaden viser at hele 75 % er klar over at KFC har hjemmekamp samme kveld, men at sjokkerende 0 % av befolkningen har planer om å dra til andre siden av byen for å overvære oppgjøret. Heller ikke i Krefeld sentrum er det noe som tyder på at det er kampdag for byens stolthet [sic?], sågar siste kamp før den lange vinterpausen, med tabelltopp og opprykksposisjon på spill. Det er svært utypisk for Tyskland å være i et bysentrum på kampdag uten å se tegn til det som skal utspille seg på stadion. Derfor er den objektive reporteren skuffet, det må jeg bare erkjenne, men lar den snikende tvilen komme de tiltalte til gode; heller enn manglende fotballkultur er det trolig de mange mørke årene i skyggenes dal som gjør at klubben ikke lenger er kraftfull nok til å prege egen by (på størrelse med Bergen) på en synlig måte.
Gylne tider
Formiddag før kamp må ha fortonet seg temmelig annerledes på 80- og begynnelsen av 90-tallet, da Bayer Uerdingen var i sitt ess. Hele byen engasjerte seg, og bortesupporterne veltet ut fra Krefeld Hauptbahnhof i tusentalls annenhver lørdag. På banen herjet spillere som Stéphane Chapuisat, Oliver Bierhoff, Stefan Kuntz og Brian Laudrup. På tribunen sto en gutt som skulle bli deres internasjonalt mest kjente supporter og klubbmedlem: rockeren Pete Doherty (The Libertines, Babyshambles), militærsønnen som bodde i Krefeld i sine formative fotballår fra 10 til 16.
Allerede i begynnelsen av 1920-årene, mens lille Uerdingen am Rhein ennå var en selvstendig by, nådde FC Uerdingen 05, som de het fra starten, øverste nivå i vesttysk fotball til tross for at nesten hele laget hadde falt under 1. verdenskrig. Den første klubbavisen, Rund um den Eulenturm (rundt ugletårnet), ble trykket fra 1924, så Uerdingen har vært «god, gammal traddisjon» lenge før de dukket opp på NRK. Forvandlingen til FC Bayer Uerdingen 05 skjedde i 1953, men hadde i starten ingen reell økonomisk betydning. Det dreide seg snarere om en praktisk fusjon med bedriftsidrettslaget til legemiddelfabrikanten Bayer, stedets hjørnesteinsbedrift. Det skulle ta mange år før de for første gang i moderne tid gjorde seg bemerket på høyere nivå. Midt på 70-tallet hadde de et kort opphold i Bundesliga og en semifinale i cupen, og det var først da de for alvor kom tilbake noen år senere at de hadde fått verdifull økonomisk ryggdekning fra det mektige Bayer-konsernet. Opprykkskvalikseieren mot storfavoritten Schalke i 1983 var startskuddet for noen fantastiske år.
Cupfinaleseieren over Bayern München i 1985 står igjen som det aller største høydepunktet fra denne epoken. Dette var for øvrig den første finalen etter krigen som ble lagt til hovedstaden, og den velkjente tyske tribunesangen «Berlin, Berlin, wir fahren nach Berlin» oppsto på Grotenburg-Stadion under semifinalen dette året. Sesongen etter ble Bayer Uerdingen nummer tre i Bundesliga parallelt med det tidligere nevnte Europa-eventyret som endte med semifinaletap mot Atlético Madrid. I 1987 ble Uerdingen tysk mester på de to øverste juniornivåene (u19 og u17), og fremtiden så særdeles lovende ut. Kunne man vippe Bayern München av tronen? Som livet har lært oss fotballsupportere er det utrolig hvor mye mørke som kan ligge gjemt i en forventet lys fremtid, og svaret på spørsmålet ble et mildt sagt rungende nei.
Krise uten Bayer
Etter gradvis svakere resultater rykket de ned i 1991 og kjørte heis mellom 1. og 2. Bundesliga noen år før alt skar seg. Bayer-konsernet, som i årevis hadde holdt to konkurrerende klubber kunstig i live gjennom tunge bidrag, ble tiltagende skeptiske til effekten av denne pengebruken. Til slutt valgte de å konsentrere seg fullt og helt om sponsoratet i Leverkusen, en by der konsernet hadde sitt hovedsete og en klubb der det hadde røtter helt tilbake til stiftelsen. At den sportslige utviklingen virket mer lovende i Leverkusen var kanskje heller ikke helt uten betydning. Dermed trakk Bayer seg ut av Uerdingen i 1995 og etterlot klubben med en dundrende hodepine.
En trinnvis økonomisk avviklingsordning gjorde at Uerdingen, nå med fornavnet KFC, likevel kunne stille med et brukbart lag i 1995/96-sesongen, i flere eksperters øyne godt nok til å holde det gående i Bundesliga. Det som de håpet skulle bli en ny og frisk start under nytt flagg endte i stedet med et ytterst fatalt nedrykk. Siden de gikk ned før nytt navn og profil fikk muligheten til å feste seg, ble de uattraktive på sponsormarkedet. Så der satt de da, uten den jevne pengestrømmen fra farmasigiganten som de hadde gjort seg så avhengig av, uten Bundesliga-status og med få alternative inntektsmuligheter av betydning. KFC Uerdingen havnet i økonomisk og sportslig uføre og forsvant fra det nasjonale fotballkartet med nedrykket fra 2. Bundesliga i 1999.
Kulisser fra fortiden
På trikken mot stadion utpå ettermiddagen er det endelig mulig å kjenne vibbene av førkampsspenning, i hvert fall hvis man legger godviljen til. De fleste skal samme vei, promillen er stigende, og når vi går ut er folk i kampmodus slik det skal være. Jeg ser gamle og unge, kvinner og menn, punkere og dresskledde – alle som på kampdag kommer sammen og forenes av det eneste som betyr noe denne dagen: klubbtilhørighet. Det er like banalt som det er universelt. Situasjonen er den samme om forholdene er store eller små; folk diskuterer spillere og formasjoner, noen er ukuelige optimister, andre er sikre på at det går til helvete.
Når jeg sier at jeg skriver om Uerdingen for et norsk tidsskrift reagerer enkelte som en gammel grandtante som bor alene i et stort hus langt ute på landet, først og fremst takknemlig for ikke å bli glemt. «Takk for at dere husker oss!» Folk snakker villig vekk, og de prater nesten utelukkende om fortiden, uten at jeg trenger å spørre. Minner om fortiden (og drømmer for fremtiden) er jo det man har å styrke seg på når samtiden er kjip, noe den unektelig kan være for en del fotballfans, spesielt for tilhengere av en klubb med KFC Uerdingens skjebne. Bare én middelaldrende mann sier eksplisitt at han ikke vil snakke om historien: «Jeg har sett Barcelona på Grotenburg, men hva hjelper det? Alt vi har opplevd her… Hvis man tenker for mye på [tiden i] Bundesliga og Europa blir det fryktelig vanskelig å juble hemningsløst og ekte for scoringer mot Meerbusch og Hönnepel-Niedermörmter. Det er Schwarz-Weiß Essen som er virkeligheten vår nå, og det er den vi må forholde oss til. Vi lever her og nå, vet du.»
Grotenburg-Stadion er på én og samme tid et slott og ei rønne, en levende arena og historisk ruin, samlingspunkt og halvt forlatt, storslagen og falleferdig. Den er rett og slett et av de mest fascinerende stadionene jeg har sett. De kolossale, rustrøde flomlysmastene sprenger old school-skalaen, og den stengte ståtribunen av skjev betong bak det ene målet utsondrer samme aura. Klokkesvingen på motsatt side henger også igjen i en annen tid. Vintageskjermen har gått i svart og den analoge klokka lever sitt eget liv noen timers avvik fra tidssonen GMT+1. Selv om bare 1410 av de 34500 plassene er besatt, føles det som å stige inn i en gammel tippekamp. Jeg hvisker til meg selv med Arne Scheie-stemme: «Kjære alle der hjemme, velkommen hit til ærverdige Grotenburg-Stadion hvor vertene Bayer KFC Uerdingen i blå skjorter og sorte bukser skal spille fra høyre mot venstre de første 45 minuttene (…)» Tåka siver inn under flomlysene – det er en fin dag for fotball.
Breddeultras
Før kampen sparkes i gang har jeg audiens hos Ultras Krefeld, som har samlet og organisert aktive supporterkrefter tilknyttet KFC Uerdingen siden den lange nedturen begynte midt på 90-tallet. Målet – og resultatet – er en moderne og levende tribunekultur av høyere standard enn spillet på banen. Selv om laget utøver breddefotball med lave tilskuertall, får fansen fortsatt ofte besøk av ultrasmiljøer og andre nysgjerrige fotballfolk fra inn- og utland. «Kombinasjonen av en spennende klubbhistorie og et anlegg med så sinnssyk groundhopperappell vil alltid være tiltrekkende, ikke sant?» Der jeg står som tilreisende utlending med kamera, penn og notisblokk en iskald siste lørdag før jul kan jeg vanskelig svare noe annet enn ja. Spørsmålet var vel uansett retorisk. Til min bemerkning om at det ser ut til å være god aldersspredning blant tilskuerne, inkludert mange barn, påpeker de at rekrutteringen til det mest aktive tribunemiljøet er svært vanskelig i Oberliga. Det største skillet i tysk fotball regnes for å gå mellom helprofesjonelle 3. Liga og den fem avdelinger store Regionalliga (nivå 4), men for Ultras Krefeld er det mellom Regionalliga og Oberliga (14 avdelinger) at dag blir til natt. Regionalligaen har tross alt mange klubber med en viss historie, størrelse og ambisjonsnivå, med vitale tribunekulturelle miljøer. På nivået under kommer lagene fra små avkroker man knapt finner på kartet, og på tribunen sitter stort sett spillernes slekt og venner samt noen gamle gubber. «Derfor er det enda viktigere for oss enn for klubben som sådan å rykke opp nå. Hvordan skal vi utvikle oss uten motstand?»
Jeg spør ultraene om forholdet til ishockey, og får vite at det er pro-ble-ma-tisk, med trykk på hver stavelse. De respektive ultrasmiljøene har vært i krig siden bortetribunen på Grotenburg en gang ble infiltrert av pingviner og skjendet med provoserende bannere à la «Krefeld ist schwarz-gelb». Ellers har byens to dominerende klubber og idretter få berøringspunkter. Det skal knapt være en sjel som går på både KFC- og Pinguine-kamper, og ifølge mine inhabile kilder har hockeylaget en langt mer rural forankring enn fotballklubben. Jeg tar det de sier med en klype salt, men det høres ikke ulogisk ut. Fotballkonkurransen her er så stor at det må være en tilnærmet umulig oppgave å få folk fra omlandet til å følge KFC. For ishockeyinteresserte i regionen er Krefeld derimot et av langt færre attraktive alternativer. Basert på det som skrives på Uerdingen-foraene på nettet er det nok en viss grad av misunnelse inne i bildet også. Ishockey på toppnivå trekker mange flere folk i – eller til! – Krefeld enn hva amatørfotball gjør. Fotballfolket mener seg neglisjert av kommunen i flere saker, og mens Grotenburg-Stadion går i oppløsning, utfolder pingvinene seg i en ny og fancy ishall med det overdådig klingende navnet Königpalast.
Ett lag på banen
Uerdingen feier over de svart-hvite fra avspark. Den første stående trampeklappsalven kommer før det er spilt ti minutter, og etter et kvarter er det 2-0. Min indre Arne Scheie-stemme messer om farene ved tidlig mål og 2-0-ledelse, men Arne Ball klapper snart igjen, for klasseforskjellen mellom krefelderne og gjestene fra Ruhr er brutal. Ved pause står det 4-0, og selv de skeptiske gamlekara bak meg mener at seieren er i boks. Pausen er befriende musikk- og underholdningsfri med unntak av en eller annen konkurranse (premien er en kasse øl) jeg går glipp av når jeg haster ut for å skaffe gløggpåfyll for å unngå å fryse i hjel. Det er riktig så trivelig på Grotenburg, men det er tross alt ikke her jeg vil dø.
I 2. omgang er spenningen for lengst borte, gløggbegeret tomt igjen og høstjakka fortsatt altfor, altfor tynn. For å holde varmen prøver jeg å se for meg hvordan det må ha vært her når de skjøre svingene var fylt til randen av hoppende fans. Ute på gresset er det faktisk mye fint småspill å se, blant annet et par elegante kombinasjoner med mange spillere involvert, men det er vanskelig å vurdere Uerdingens kvaliteter når motstanderen er for sent oppe i alle situasjoner og notorisk elendige til å dekke åpenbart farlige rom. Etter hvert faller tempoet kraftig og kampen dør hen lenge før sluttsignalet, men publikum holder det gående. De stående, syngende supporterne på Franz Raschid-feltet på hovedtribunens ytre fløy har et variert repertoar og relativt solid lydnivå, men betingelsene må være spesielt gode denne kvelden med julestemning, rundspilling, tabelltopp og flomlys. Det eneste som mangler er en bortesving å håne etter hvert som målene triller inn. Ultras Krefeld heiser Spitzenreiter-banneret (Spitzenreiter=serieleder) de hadde brukt halve natta på å lete frem fra sitt historiske arkiv etter at ledende Schonnebeck overraskende tapte sin kamp kvelden før. Det er sannelig ikke hvert år at «Spitzenreiter Spitzenreiter, hey hey» ljomer utover Grotenburg. En annen sang som stadig blir gjentatt går omtrent slik: «Oberliga gjør vondt, men samma faen, Uerding’ olé». Opp med haka.
Fallet
Hvordan endte Uerdingen opp i denne smertefulle lokalligaen? Hele 2000-tallet har vært en umulig kamp mot tyngdekraften. Det er vel knapt en klubb i hele Europa som har falt lenger enn KFC uten å gå konkurs. Flere ganger har de vært på randen av undergang, hver gang reddet med nød og neppe gjennom desperate supporteraksjoner og pengeinnsamlinger. 100-årsjubileet i 2005 ble markert med gravøl og tvangsnedflytting fordi de ikke oppfylte lisenskravene for spill i Regionalliga. Bunnen ble nådd da de (etter sportslig nedrykk) deiset ned på nivå 6 i 2008. Der nede fikk de søkelyset rettet mot seg igjen gjennom å signere tidlige Bundesliga-toppscorer Aílton. Brassen skapte etterlengtet fyr og flamme på tribunene, men var pinlig utrent og klarte ikke å trekke klubben ut av sjettedivisjonsgjørma. Først i 2011 kom de seg vekk gjennom det som utrolig nok var klubbens første opprykk siden Bundesliga. Deretter tok de enda et steg, men lyktes ikke i å klamre seg fast i Regionalliga. Så her befinner man seg altså nå, godt i gang med enda et forsøk på å rykke opp til Regionalliga for denne gangen å stabilisere seg på nivå 4 før de forhåpentlig atter kan sikte mot de landsdekkende proffdivisjonene og gi nytt liv til den i dag så fjerne drømmen om en ny storhetstid.
Urviserne i klokkesvingen beveger seg uansett altfor sakte, men etter noen temmelig seige sluttminutter blåser dommeren omsider av kampen og høstsesongen. Uerdingen har vunnet 5-0 og «alle gutta» hylles på sin vei inn i garderoben anført av Der Grotifant, den trofaste maskoten. Nede ved gjerdet plukker to unge gutter ned et flagg med påskriften «Wir für euch, ihr für uns» – vi for dere, dere for oss. Her står vi på Grotenburger Tor, hand i hand som om det var i går.
Men når folk strømmer ut av stadion og inn på kneipene som nykronede høstmestere av Oberliga Niederrhein 2016/17 er det ikke lenger noen som snakker om det som en gang var, for nå er plutselig optimismen og fremtidstroen enerådende. «Uerdingeeeen ist wieder daaaa», som forsangeren skråler inn i roperten inne på trikken. Endelig peker pilen oppover for KRC Uerdingen 05, denne ubestemmelige hybriden mellom storklubb og breddeklubb. Fremtiden er atter lys – i hvert fall tilsynelatende.
