En del røyk, men slett ingen brann

Kjell Tennfjord er ikke den nye tiden. Den nye tiden, derimot, er det faktisk Brann-medlemmene som valgte inn benkeforslaget Åshild Samnøy som representerer.

Tekst Lars Johnsen
Journalist i Josimar, fotballsupporter og tidligere styremedlem i Bærum Sportsklubb

Onsdag kveld var det årsmøte i Sportsklubben Brann. Som de fleste har fått med seg endte det hele i en farse da den nyvalgte styrelederen Kjell Tennfjord samme kveld trakk seg. Grunnen var at årsmøtet hadde valgt inn benkeforslaget Åshild Samnøy, som i sitt sivile liv er førstelektor ved NLA Høgskolen i Bergen. Siden Tennfjord ikke fikk med seg hele sitt styre, trakk han seg.

«Demokrati innebærer muligheten for å velge, for å si ja, si nei og snakke om den en vil i de settinger en ønsker. Demokrati betyr også noe annet, det at en ikke alltid får viljen sin. Det ikke å akseptere det, synes jeg ikke noe om. Situasjonen er blitt veldig vanskelig for meg», sa Tennfjord på årsmøtet. I denne demokratiske prosessen fikk ikke Tennfjord viljen sin, noe han tydeligvis ikke aksepterte, og trakk seg.

Å fremme benkeforslag er helt normalt. Det er ikke skittent spill, ingen skjult agenda – å fremme benkeforslag under et årsmøte i en demokratisk forening er så åpent og ryddig som det kan få blitt.

Likevel blir mye av skylda for at årsmøtet fikk det utfallet det fikk lagt på supporterne.

«Brann har ikke hengt med»
De siste dagene har debatten rast i mainstream – så vel som sosiale medier.

Etter årsmøtet stakk Davy Wathne rett i TV2-studio for å forklare hva som hadde foregått et par timer tidligere på Brann Stadion:

«Vi var vitne til en annonsert frontkollisjon mellom idrettslaget Brann og den moderne bedriftslederen Kjell Tennfjord som hadde sagt ja til å overta som styreleder på visse betingelser. Det var en kulturkollisjon mellom den gamle tiden og den nye tiden. Årsmøtet reagerte sterkt på et ultimatum Kjell Tennfjord stilte før avstemningen. Han sa helt tydelig “vi har en miks av kompetanse i denne gruppen som er forslått av valgkomiteen, og det er en forutsetning om jeg skal være styreleder at den blir valgt i sin helhet”. Det provoserte og opprørte forsamlingen som er gamle Brann-medlemmer, som spilte der på 60-, 70- og 80-tallet. De sa “årsmøtet er klubbens høyeste organ og vi forbeholder oss retten til å velge hvem vi vil”, og valgte da inn Åshild Samnøy fra det sittende styret, som i utgangspunktet er supporternes talskvinne, i stedet for Nina Sandnes som var innstilt av valgkomiteen. Da valgte Kjell Tennfjord å trekke seg mindre enn en time etter at han var valgt og han tok med seg de øvrige, i tillegg til Liv-Grete Skjelbreid Poiree», forklarte TV2-veteranen og Brann-supporteren Wathne.

Forsamlingen besto av langt flere enn gamle «Brann-medlemmer som spilte på 60-, 70- og 80-tallet», som Davy Wathne meldte. De var der de også, men rekordoppmøtet på over 200 besto av ståplassupportere organisert i supporterklubben Bataljonen, så vel som helt vanlige klubbmedlemmer uten tilhørighet til noen fraksjon.

Dualmodellen
Det var altså én ekstern kandidat årsmøtet ville ha inn, i tillegg til det styret valgkomiteen hadde innstilt. Det ville ikke Tennfjord, som Davy omtaler som «siviløkonomen – den moderne bedriftslederen for en bedrift som omsetter for 120 millioner i året».

«Brann er mer enn et idrettslag, det har Brann aldri tatt inn over seg, og har forbeholdt seg retten til å ha dette årsmøtet som har lagt rammene og premissene for bedriftens virksomhet. Og derfor er Brann der de er», sa TV2-personligheten.

Nå er det faktisk ikke slik at «Brann forbeholder seg retten til å ha årsmøte». Som idrettslag er Brann underlagt lovene til Norges Idrettsforbund. Å avholde årsmøte er ikke en rett, det er en plikt. I hvert eneste idrettslag, stort og smått, over hele landet avholdes det i disse dager årsmøte. I noen klappes valgkomiteens innstilling inn. I andre er det benkeforslag og rabalder. Slik det ofte er i et demokrati.

Men Brann er litt annerledes enn de fleste av de største fotballklubbene i Norge. Etter at økonomien i norske klubber vokste fra midten av 1990-tallet, begynte klubbene å stifte aksjeselskaper som skulle ta seg av den økonomiske og kommersielle delen av fotballklubbens virksomhet. I dag er modellen lovmessig forankret i norsk fotball, og kalles «dualmodellen» – en konstellasjon bestående av én idrettsklubb og ett samarbeidende selskap. Davy omtaler forsamlingen på Branns årsmøte som «tidligere Branns-spillere». I det store og det hele er det nettopp sånne som dukker opp når norske fotballklubber avholder årsmøte. Satt litt på spissen er det et knippe eldre herrer som stiller på årsmøtet og som klapper inn valgkomiteens innstilling. Det er få andre som stiller på årsmøtet. Det er heller ikke noe særlig vits i å møte. Makta i klubben sitter ikke i den forsamlingen. I dualmodellens tidsalder er makta for lengst tatt ut av klubbstyrets hender og overført til AS-styret. På generalsforsamlingen til AS-et, som velger styret, er det bare dem med en aksjepost som kan stemme. Og aksjene er ikke til salgs for hvermannsen. Klubbstyrene rundt omkring blir nærmest for proformastyrer å regne.

Brann forsøkte også å drifte etter dualmodellen, men AS-et gikk konkurs i 2002. Den bergenske sportsklubben har siden driftet som et klassisk idrettslag.

Siden makta sitter i AS-et hos de fleste fotballklubbene, der vanlige klubbmedlemmer ikke har stemmerett, blir det naturlig nok lite rabalder når andre klubber holder årsmøte.

«Den nye tiden»
Davy omtaler Kjell Tennfjord som «den nye tiden, den moderne bedriftslederen». Han har erfaring fra det private næringslivet. Og har du det, da er du «kompetent». Det er denne typen mennesker som har driftet norske klubber de siste årene gjennom klubbenes samarbeidende AS-er. Resultatet er konkursvarsler, lønnskutt, interne stridigheter mellom klubb og AS, store visjoner og enda større fall.

Rett før jul 2014 innførte FIFA forbud mot tredjepartseierskap av fotballspillere. Investorer kan ikke lenger eie de økonomiske rettighetene til spillere, og sitte igjen med en gevinst når de blir solgt. Tredjepartseierskap har vært en måte for klubbene å la andre ta regningen for spillerkjøp, en måte å spre risikoen på. «Dette er krise for norsk fotball, investormodellen vi har hatt i Norge har tilført klubbene millioner kroner», sa Stig-Ove Sandnes, daglig leder i Vålerenga til Josimar. Mange norske fotballklubber går ikke rundt økonomisk uten store bidrag fra rike onkler. Dét burde bekymre alle med hjerte for norsk fotball. Det er et reelt problem, ikke at klubbmedlemmer fremmer benkeforslag på et årsmøte.

Du må gjerne google «[sett inn klubb] økonomiske problemer» eller bla gjennom Josimar-utgaver fra de to siste årene for å se hvordan det står til i Fotball-Norge.

Kjell Tennfjord har nylig gått av som styreleder i Aalesunds Fotballklubb, etter fire år med vervet. De siste årene har årsresultatet hatt minusfortegn. Aalesund er en klubb som drifter etter dualmodellen (det er i AS-et tallene som er viktige ligger), og klubbformann Tennfjord har siden 2012 sittet i AS-styret. Årsresultatet i Ålesund Fotball AS var i 2012 var på seks millioner, i 2013 7,6 millioner og tre millioner i 2014 – altså over 15 millioner kroner i minus på tre år.

Kjell Tennfjord er ikke den nye tiden. Den nye tiden, derimot, er det faktisk Brann-medlemmene som valgte inn benkeforslaget Åshild Samnøy som representerer. I en en tidsalder der norsk fotball er blitt kommodifisert, der kommmersielle hensyn kommer før publikums ønsker, har supporterne begynt å si fra. De ønsker innflytelse, og i Brann har de reell påvirkningskraft. Forsamlingen på Branns årsmøte besto slett ikke av bare «gamle Brann-spillere», men like mye av oppegående supportere som ønsker innsyn og innflytelse i driften av sin klubb. De er den nye tiden.

Supportere – kunder
Jeg er gammel nok til å huske den gangen da ordet supporter var noe avisene brukte om publikum på engelske og andre utenlandske kamper. I Norge hadde vi tilskuere. I dag er dette annerledes. Vi har supportere – og de er mer kunnskapsrike om spillet på banen så vel som spillet utenfor enn noen gang tidligere. De er organisert, og ønsker å bli hørt.

I kjølvannet av årsmøtet i Brann har det dukket opp diverse synspunkter på det at supportere tar plass i styrene til norske fotballklubber.

«Det er prinsipielt galt med supportere i styret», sa økonomiprofessor ved NHH, Tor W. Andreassen, og utdypet videre at supportere i et fotballstyre «vil være som om kundene til Hydro plutselig skulle sitte i styret til Hydro – det passer liksom ikke».

Andreassen har mange gode betraktninger om driften av norsk fotball. Men her bommer han.

«Supporterklubber som Bataljonen skal pr. definisjon ikke ha noen som som helst demokratisk makt i en medlemsklubb som Brann. Først når supporterne går inn som vanlige medlemmer, blir de demokratisk sett like viktige som alle andre», skrev Dagbladets kommentator Esten O. Sæther.

Hvorfor supporterklubber som Bataljonen pr. definisjon ikke skal ha demokratisk makt i en medlemsklubb som Brann, det forklarer ikke Sæther videre. Hva er Bataljonens rolle, sånn pr. definisjon? Å tylle i seg mest mulig øl, møte på kamp, og ellers holde kjeft i saker som angår klubben i sitt hjerte? Dessuten har de heller ikke makt – individuelle Bataljonen-medlemmer som også har klubbmedlemskap, derimot, har mulighet til å stemme på årsmøtet. Og er dermed, demokratisk sett, like viktige som andre.

I dagens kommersielle tid snakkes det om fotballklubbene som «moderne bedrifter» som leverer et som «produkt». Tilskuerne på norske fotballarenaer omtales som «kunder», slik Andreassen gjør. Men om «kundene» er misfornøyd med «produktet», kjøper de ikke «produktet» fra en annen «bedrift». Fotballpublikummet i Bergen setter seg ikke på hurtigbåten til Haugesund for å heie på FK Haugesund om Brann leverer et dårlig produkt. Vålerenga-supporteren begynner ikke å følge Lillestrøm når hans eget lag gjør det dårlig. Fotballklubbene er bedrifter, men de er først og fremst institusjoner. Supporterne kan gjerne inngå i et utvidet kundebegrep, men de er ikke først og fremst kunder. De er stakeholders – klubbens interessenter. De er en en aktør. Etter spillerne på banen, er faktisk supporterne klubbens viktigste aktør. De er klubbens kontinuitetsbærere.

Det har de for eksempel forstått i Tyskland, der 15 av 18 klubber på det øverste nivået er medlemsstyrt gjennom 50+1-regelen. Regelen sikrer at medlemsmassen alltid har simpelt flertall (50 prosent av stemmene, pluss én stemme) på generalforsamlingen. Tysk fotball, generelt sett, går så det griner både sportslig og økonomisk. De er til og med verdensmestere på banen. Utenfor banen, på å ta vare på og forstå supporterne – og dermed også sikre et jevnt tilsig av unge supportere, som dermed sikrer framtidige inntekter; der har de vært verdensmestere i mange år allerede.

For øvrig er det verdt å merke seg at medlemmmene i tyske klubber er ansvarlige for ganske mye større summer enn beløpene vi snakker om i Norge.

Det er en internasjonal trend at supporterne ønsker å bli hørt – noe UEFA-president Michel Platini har innsett og oppmuntret til. UEFA bestemte i 2010 at alle klubber skulle ha en «supporter liaison officer», en person som skal være bindeledd mellom supportergrupper og klubbledelsen. «Supporterne er livsnerven til profesjonell fotball. Uten supportere ville ikke profesjonell fotball sett annerledes ut enn hvilken som helst annen amatøraktivitet», mener Platini.

Supportere – berm
Etter Brann-årsmøtet har bruken av ordet «supporter» de siste dagene lignet et synonym for «berm». Fotball i Norge er en klasseløs idrett. Norge som samfunn er i det hele tatt ganske klasseløst. Når 10 000 mennesker møter på Brann Stadion for å heie fram Brann, er det ikke 10 000 godbrisne NAV-ere som skal få utløp for at livet har gått dem i mot. Blant de 10 000 sitter det lokførere, leger, jurister, arbeidsledige, finansfolk – eller en og annen førstelektor ved en kristen høyskole. En god miks av byens befolkning. En god miks av fagkompetansen som finnes i samfunnet. Og ikke minst: de er alle supportere. Mange av dem er garantert godt skikket til å ta verv i Brann eller andre idrettslag. For Esten O. Sæther må «supporter» gjerne være ensbetydende med folk med formidlingsevne som begrenser seg til høylytt bruk av kjønnsorganuttrykk. Men det er en utdatert stereotypi. Jeg lurer på om to ihuga Stabæk-supportere som Dine Penger-redaktør Tom Staavi og sentralbanksjef Øystein Olsen hadde fått «supportere har ingenting i styret å gjøre» slengt etter seg om de hadde stilt til valg i Stabæk.

De er også «supportere», selv om de inngår i det segmentet som omtales som «kompetente folk» og har formidlingsevne godt over høylytt bruk av kjønnsorganuttrykk.

Den som faktisk orker å se gjennom Branns årsmøte, kan finne hele årsmøtet på nettet. Innleggene fra supporterne er velartikulerte, de handler om respekt for det organet årsmøtet skal være for en idrettsinstitusjon. Det var «kompetente» Kjell Tennfjord som ikke utviste respekten for det vervet han var innstilt til. Tidligere styreleder Rolf Barmen kom med nedsettende omtale Åshild Samnøy.

Det var de to «kompetente bedriftslederne» som sto for skandalen. Ikke supporterne.

Supporterne på årsmøtet til Brann var i det hele tatt oppegående folk. Fotball-Norge består av mange sånne. Vi ønsker å delta. Vi ønsker å bli hørt.

Jeg er selv først og fremst fotballsupporter, en fotballsupporter som faktisk har sittet i styret i klubben jeg elsker. Vi supportere har mye å bidra med. Supporterne, rammen og stemningen de skaper, kompetansen og gløden de innehar, er faktisk klubbenes største aktiva.

Supporter er slett ikke et fyord. Det er på tide at både media og «kompetente» fotballedere tar det til etterretning.