Hjem Artikler Ela fra Ila

Ela fra Ila

Av frode

Omar-01Omar Elabdelloui rykket sist sessong opp til en av de beste ligaene i Europa. I sommer var han en av våre beste spillere i U21-EM. Josimar møtte ham i Tyskland.

Tekst Eivind Bisgaard Sundet

Vi skrur klokka halvannet år tilbake:
I en treningsmatch stiller Manchester City med to av verdens beste angripere, Carlos Tevez og Mario Balotelli, på topp. Rett bak, i en offensiv midtbanerolle, spiller Omar Elabdellaoui fra Sagene i Oslo. Han har ansvaret for å fôre de to stjernespissene med pasninger. Allerede som 16-åring signerte Omar en ungdomskontrakt med klubben. Og nå – tre år senere – begynner han å nærme seg laget. Han er skikkelig på gang. Han blir tatt ut i troppen som skal møte Juventus i Europa League. Så blir han skadet.

For noen dager etter treningsmatchen med verdensstjernene som lagkamerater, er Omar hjemme i Oslo med kompisene. Han er en type som aldri får spilt nok fotball. Han har lyst til å spille hele tiden. Så når en av kompisene spør Omar om han kan spille for andrelaget til Grüner, har han vanskelig for å si nei.

Når vi spør Omar om den historien stemmer, smiler han bare og sier, «du vet, folk prater veldig mye!»

Josimar har reist til Tyskland for å bli bedre kjent med et av norges største talent. For nå, i en alder av 20 år, er Omar Elabdellaoui klar for å legge fotballverden for sine føtter.

Urban nomade
Like nord for Alexander Kiellands plass i Oslo ligger Iladalen. Den sterkt trafikkerte Uelandsgate ligger i vest, og rett bak lavblokkene i Søren Jaabæks gate ligger den beryktede Ring 2 som en gang var skillet mellom Oslo og Aker. Når lyden fra ringveien stilner, kan beboerne i lavblokkene her fortsatt høre drønnet av fossen i Akerselva. Det var her i Søren Jaabæks gate Omar Elabdellaoui sparket sin første ball. Og det var her i hjertet av Oslo at Omar Elabdellaoui fant sin store kjærlighet – fotballen. Familien Elabdellaoui kom til Norge i 1987, men har røttene sine i byen Nador i Marokko. Omar som er født i 1991, er nest eldst av fire søsken.

Men nå befinner den unge fotballnomaden seg i Braunschweig noen mil vest for Hannover. Byen ligger ved bredden av elven Oker i delstaten Niedersachsen. Det er cupfinalestemning i Braunschweig, og vi er her for å møte en de viktigste brikkene på det norske U21-laget. I likhet med sin fetter Moa (de er ikke fettere, Moas mor er Omars kusine, men Omar kaller Moa fetter for enkelhets skyld), har Omar Elabdellaoui dratt til Tyskland for å bli så god han kan i fotball.

Eintracht Braunschweig er en tradisjonsrik klubb som ble stiftet i 1895. Die Löwen, løvene, som klubben også blir kalt, var med og grunnla det tyske fotballforbundet i 1900. Da Bundesliga ble stiftet i 1962 var Braunschweig med på det også. Eintracht spilte nesten sammenhengende i toppdivisjonen fra 1900 til 1986. Seriemesterskapet i 1967 er høydepunktet, året etter røk Braunschweig ut av Europacupen i kvartfinalen mot Juventus.

Men det begynner å bli en stund siden klubben hevdet seg, 1985/86-sesongen var siste gang Die Löwen spilte i den øverste divisjonen. Altså før murens fall.

Braunschweig var forøvrig også den første klubben i Bundesliga som fikk draktsponsor. Spritprodusenten Jägermeister gikk inn med penger i Braunschweig for å markedsføre sitt produkt. Klubben ønsket også å skifte navn til Eintracht Jägermeister, men da satt det tyske fotballforbundet ned foten og nektet dem navneskiftet.
Men etter mange år i skyggenes dal, er optimismen tilbake i Braunschweig. På trikken fra sentrum av byen og opp til stadion ser vi horder av Braunschweig-tilhengere med brede smil om munnen. De er kledd i klubbens blå og gule farger. De eldre forteller en stolt historie om triumfer og heltedåder. Nå skal disse tilhengerne snart få oppleve det igjen. De vet at ventetiden er slutt, klubbens ørkenvandring på andre og tredje nivå er endelig over etter 27 år.

Trener Torsten Lieberknecht har styrt klubben til to opprykk, det siste god hjulpet av gutten fra Søren Jaabæks gate.

– Jeg trives veldig godt her. Atmosfæren på stadion er fantastisk. I dag møter vi Erzgebirge Aue, et ganske middelmådig lag fra andre siden av Tyskland, men stadion er likevel utsolgt, sier Omar Elabdellaoui mens 25 000 fans synger «You`ll Never Walk Alone».

Når fotball er alt
Omar Ela, som han ble kalt i Skeid, tar oss imot på Eintracht-Stadion. Han skulle helst vært utpå gressteppet i Braunschweig, men en forkjølelse har gjort at klubbledelsen har valgt å spare ham i denne kampen. Men selv om han er forkjølet er han en fantastisk vert for et fotballmagasin fra Norge. Gutten som spilte fotball i hvert eneste friminutt på Sagene skole har ingen stjernenykker. Ingen hadde hevet et øyebryn om han hadde hatt det. Han fikk guttedrømmen oppfylt allerede som 16-åring. Da hentet storklubben Manchester City den ambisiøse Skeid-spilleren. Med sin hurtighet, gode teknikk og en fantastisk innstilling forstod talentspeidere allerede da at Omar kom til å nå langt. Det var etter Omars sjuende kamp med flagget på brystet at Manchester City tok kontakt. Norges G16-landslag hadde spilt mot Danmark i Vejle, og Omar scoret kampens eneste mål.

– Det var en uvirkelig følelse da City ville ha meg, sier Omar og smiler.

Helt fra han var en liten gutt var han kjent i nabolaget for sitt smil og sine fotballferdigheter. Og etter hvert som han telte sine år, var det flere enn guttene rundt Kiellands plass som visste hvem han var. Med ballen i beina gikk han gjennom gatene, over fotgjengerfelt, inni parkene. Sagene var den første klubben Omar spilte for.

– Jeg var veldig ung da jeg kom til Sagene, jeg husker ikke så mye fra den tiden, bortsett fra at treneren der sa til faren min: «Han spilleren her må du ta med bort fort, han kommer til å bli noe stort og han må til en større klubb!» Treneren anbefalte Skeid, pappa husker det veldig godt og nevner det ofte, sier Omar.

– Jeg spilte alltid fotball, fra jeg stod opp til jeg la meg om kvelden. Før trening, under trening, etter trening. Jeg prøvde alltid å få presset inn litt mer. Jeg husker i treneren i Skeid kom bort til meg en gang og spurte: «Har du ikke noe liv? Har du ikke Playstation hjemme?» «Nei, fotball er alt!» svarte jeg. En av grunnene til at jeg er blitt god, er at jeg alltid spilte med storebroren min og vennene hans. Det var gutter som var 3-5 år eldre enn meg. Broren min var skikkelig god i fotball og det var alltid krig mellom meg og han på fotballbanen. Jeg fortsatte å trene mye utenom lagstreningene i starten på tiden min i Manchester City også. Hadde jeg muligheten heppa og lekte jeg med ballen. Etter en tid i City måtte jeg kutte ned på egentreningen, jeg måtte passe på at jeg ikke ble overtrent, og jeg fikk en del belastningskader, forteller han.

Veien fra Alexander Kiellands plass til Niedersachsen gikk via klubbene Sagene, Skeid, Manchester City og Feyenoord. Men viktigere enn klubbadressene var alle timene på løkka.

– Jeg har sikkert spilt på alle banene i Oslo. Var det noen som spilte fotball, så var jeg der. Først i Iladalen, senere på banen på taket oppå Ila-senteret, sier Omar. Banen på Ila-senteret, som ligger mellom Aleksander Kiellands plass og St. Hanshaugen, er Norges mest urbane fotballbane. Ikke bare er den bygget på taket til et kjøpesenter, men den er også lokalisert i et av landets tettest befolkede områder.

– Folk lurte på hvilken klubb jeg spilte i, for jeg var overalt. På Dælenga, på Grünerløkka, på Voldsløkka, på Sagene og på Skeids treningsfelt på Nordre Åsen, smiler Omar og gleden lyser i øynene hans når han forteller om en oppvekst med lærkula og gode kamerater. Grorud-spiller Mesut Can, som Omar beskriver som Grünerløkkas Agüero, er en tidligere lagkamerat fra Skeid. Mesut Can verifisere Omars timer på løkka:

– Vi var alltid på Dælenga, vi hang aldri rundt i gatene og slappa av.

Omar-02

Ung, men erfaren
Omar kom til Skeid da han var tolv år, og der møtte ha spillerutvikler Ronny Holmedal, som nå er assistenttrener for Sandefjord.

– Jeg husker Omar veldig godt, det tror jeg de fleste som var i Skeid på den tiden gjør. Han var den minste spilleren i 91-generasjonen, men han ble tidlig oppdaget av klubben. Det var flere av de andre spillerne som var bedre enn ham i starten, men ingen øvde så mye som Omar. Han fikk tidlig matching både på Junior-Elite laget og i 3. divisjon. Det jeg husker best var treningsviljen, smilet og at han alltid hadde med seg to baller i bagen, forteller Holmedal.

Omar Ela sitter godt pakket inn i vårsola på Eintracht-Stadion. Under den blå lua har han nærmere 50 U-landskamper for Norge, og klubber som Skeid, Manchester City, Strømsgodset, Feyenoord og nå Braunschweig på CV-en. Omar har studert noen av de beste spillerne i verden på nært hold.

– De største stjernene er veldig gode teknisk, du kan se at de har brukt mye tid med ball, lekt mye med ball. De elsket fotball da de vokste opp. Men i City, når de samme spillerne har nådd et så høyt nivå så ser du dem ikke stå å trene så mye ekstra etter trening lenger. De har bevist hva de kan, de er smarte og prioriterer heller å forberede kroppen til kamp. Men unge og sultne spillere står ofte igjen og pusher litt mer, sier Omar.
I Manchester City var Omar nær et gjennombrudd før skader satte en stopper for det, han var blant annet på benken i en Europa League-kamp mot Juventus i 2010. For de fleste av oss er bare det å snakke om en hverdag sammen med Citys stjernegalleri nok til gjøre oss andektige, men for gutten som travet Oslo rundt etter noen å drible så stiller det seg annerledes.

– Jeg vet at for de fleste så er det å trene med spillere som Tevez og Sergio Agüero en «oh shit»-opplevelse, liksom. Men når du er der, så vet du jo at du er der av en grunn, og for meg er det ikke sånn at der er Tevez og der er Balotelli liksom, jeg tenker jeg skal ta plassen hans, jeg vil spille! Det er jo derfor jeg er der, det er jo derfor klubben har hentet meg, fordi de tror jeg kan bli god nok! Men selvfølgelig er det stort, når jeg tenker på at jeg trener med de gutta, med David Silva, med Yaya Toure. Jeg blir jo stolt av at jeg er der, men samtidig skal jeg gjøre alt det jeg kan for å bli bedre enn dem.

Det er mange spillere i verden som jakter de samme sjansene som Omar. Hos dagens motstander Erzgebirge Aue befinner en annen spiller fra Skeid sitt 91-lag seg. Det er Flamur Kastrati, gutten som fulgte Hallvar Thoresens fotspor og fikk noen år i Twente. Kastrati er nå i sin tredje tyske klubb og selv med mål mot både Spania og Nederland i Norges to siste U21-landskamper, er det vanskelig å få spilletid i Aue.

– Han er blant de mest spennende norske spillerne, med godt spill her i Tyskland bør han ikke være langt unna A-landslaget. Omar har tatt til seg en engelsk mentalitet, og kan nå veldig langt, mener Flamur.

– Spiller jeg fast her, bør jeg ikke være langt unna en plass på A-landslaget. Det har vært et mål for meg lenge. Det er en drøm å spille på A-landslaget, du vet, jeg har lyst å spille med Moa. Men jeg stresser ikke. Jeg føler jeg er god nok nå. Jeg har trent fast med A-laget til City og vet jeg holder følge med spillere fra A-landslaget til Argentina og Spania. Jeg vet jeg har tempoet inne. Selvfølgelig må jeg bevise at jeg spiller fast A-lagsfotball på høyt nivå, men det gjør jeg her nå! 
Ute på gressmatta er kampen i gang, Aue er kommet til Braunschweig for å røve med seg et poeng. De ligger bakpå, de tetter rom og satser på kontringer. Trenerne til de to lagene leder sine tropper på vidt forskjellige måter. Hos Aue raser Karsten Baumann og minner om en tysker fra en amerikansk krigsfilm, samtidig som hans assistent Marco Kämpfe ser ut som om han hvert øyeblikk skal omkomme av akutt depresjon der han sitter med ansiktet begravet i hendene. På hjemmebenken har de en mer samlet og rolig tone over det som foregår. Samspillet mellom hovedtrener Torsten Lieberknecht og assistent Darius Scholtysik ser mer ut som hos et velfungerende ektepar der de rolig og behersket gir sine formaninger.

– Treneren her var viktig for at jeg dro hit. Etter lite spilletid i Feyenoord var det viktig at treneren ville satse på meg, sier Omar.

– Jeg trengte førstelagsfotball. Og Lieberknecht har gitt meg mye tillit.

Talent-kollektivet
Omar var 16 år da han flyttet inn til en vertsfamilie i Manchester. Der bodde han under samme tak som tre andre lovende fotballspillere; belgiske Dedryck Boyata, Vladimir Weiss fra Slovakia og Eddy Gnahoré fra Frankrike. Omar fikk også god kontakt med svenskens nye stjerneskudd John Guidetti.

– Jeg og John er veldig gode venner og vi snakka mye sammen før jeg dro til Feyenoord. Han anbefalte klubben fordi han hadde hatt et kjempefint opphold der.

Høsten 2012 ble Omar lånt ut til Feyenoord. Der møtte han en av gutta fra nabolaget, den tidligere Vålerenga-spilleren Harmeet Singh.

– Jeg kjente Harmeet litt fra Oslo, men vi spilte aldri sammen.

Samtidig som Feyenoord hentet Harmeet Singh og Omar kom også den nederlandske landslagsmannen Daryl Janmaat inn porten.

– Feyenoord var veldig på meg, men så gikk det ikke helt som planlagt da jeg kom dit. Janmaat og jeg spilte på samme posisjon. Jeg visste ikke at de skulle hente ham da jeg takket ja til Feyenoord. Jeg var uheldig med den overgangen, jeg gjorde det bra da jeg fikk sjansen, men når du er i Nederland og du konkurrerer med en nederlandsk landslagspiller sier det seg selv at det blir vanskelig.

Det er lett å se at Omar trives i Tyskland. Mens vi sitter og ser hjemmelaget trille ball mot en mur av lilla Aue-spillere kommer det stadig vekk både fans og tyske pressfolk bort for å slå av en prat. Omar har tid til alle, han smiler sitt beroligende smil og sier han garantert er tilbake til den viktige bortekampen mot Ingolstadt. Alle er opptatt av fotball i Braunschweig, ikke bare de som er innenfor portene. Folk vi snakket med mente at klubben kunne solgt mellom 35-40 000 årskort hvis stadion hadde vært stor nok neste år.

– Jeg trodde 2. Bundesliga bare var kriging, men her i Braunschweig prøver vi å trille ball. Det er mange gode spillere her og laget prøver å spille attraktiv fotball. Vi kan hevde oss i Bundesliga med noen forsterkninger før neste sesong.

 

Treningspartneren i Manchester City, svenske John Guidetti, anbefalte Feyenoord til Omar Elabdellaoui.

Treningspartneren i Manchester City, svenske John Guidetti, anbefalte Feyenoord til Omar Elabdellaoui.

Flere kokker i England
Det er ikke bare spillestilen som vitner om en ny tid i Tyskland. Samholdet, trenings- og garderobekulturen Omar beskriver i Braunschweig er en annen enn de stereotypene man ofte forbinder med tysk fotball.

– Et så godt samhold mellom spillerne som det er i Braunschweig har jeg aldri opplevd før. Vi gjør så mange ting sammen, og vi er alle veldig gode venner. I de andre klubbene jeg har vært har det vært litt mer «klikk»-dannelser, men generelt er det vennskap og samhold som preger fotballgarderoben. Også på det aller høyeste nivået. Treningsmetodene er ganske like fra land til land, men intensiteten på trening dagen før kamp er høyere her i Tyskland enn eksempelvis i England. Det er generelt litt hardere treninger her i Tyskland. Spillerne her er nok vant til litt mer trøkk på treningene. Vi har som regel en økt om dagen her i Eintracht Braunschweig, det varierer litt med tanke på hvor lenge det er til match. I midtuka kan vi ha to økter per dag. Lieberknecht er opptatt av at vi skal ha friske bein, så han kjører ikke så lange økter. Men jeg vet at andre lag i Tyskland er opptatt av harde og lange økter. Lieberknecht er en moderne trener, for ofte rister spillerne på hodet hvis øktene blir for korte. Jeg elsker jo å trene selv, så jeg pleier å støtte gutta som vil ha lengre økter, sier Omar og smiler.

Hva er den største forskjellen på City og Braunschweig?

– Maten. Den er bra her og, men i City hadde vi fire kokker; to italienske, en fransk og en engelsk

Kan du lage mat selv?

– Tja, jeg blir i hvert fall mett.

Det entusiastiske publikummet til Eintracht braunschweig har grunn til å feire – denne sesongen endte med opprykk til 1. bundesliga.

Det entusiastiske publikummet til Eintracht braunschweig har grunn til å feire – denne sesongen endte med opprykk til 1. bundesliga.

Den legendariske årgangen
Tilbake på Eintracht-Stadion spiller hjemmelagets toppscorer, spissen Kumbela, med høy selvtillit og greier nesten på Bergkamp-vis å ta ned en ball, men bare nesten. Det er langt fra den perfekte matta i Braunschweig til Skeids gamle hjemmebane Voldsløkka. Vi viser Omar et bilde av forfallet som har skjedd med banen.

– Jeg pleide å klatre over gjerde for å trene der når ingen så meg. Banen var låst vet du men jeg pleide å klatre inn der allikevel. Det er skikkelig trist at den ser sånn ut nå, mener Omar.

Et jubelbrus går gjennom publikum idet Braunschweigs Mirko Boland setter inn 1-0 for hjemmelaget. Når jubelen har lagt seg forteller Omar videre om tiden i Skeid og veien til suksess:

– Du vet 91-laget til Skeid var legendarisk. Det var faktisk en kamp der kretslaget til Oslo startet med bare Skeid-spillere. Jeg har utrolig mange gode minner fra den tiden. Det sterkeste er nok semifinalen i Nike Cup da vi vant 3-2 mot Vålerenga og jeg scora hat-trick! Jeg likte veldig godt å spille med de gutta, Skeid var et veldig bra sted å være for en ung spiller på den tiden. Det var gutter med større talent enn meg på det laget og det gjorde at jeg alltid måtte jobbe hardt. Du vet, er du svakere enn de andre må du trene styrke, er du tregere må du bli raskere. Det nytter ikke å snakke om det, du må gjøre det. Den viljen og det ønsket må komme innenfra.

Etter at skader hadde satt en midlertidig stopper for gjennombruddet i City, ble Omar som så mange andre av Citys lovende spillere lånt ut for å få førstelagsfotball. Turen gikk tilbake til Norge i mars 2011, til Strømsgodset. Der tok Ronny Deila ham under vingene sine.

– Deila er en topp trener, han kommer til å dra til utlandet. Han står ikke tilbake for noen av de trenerne jeg har hatt andre steder. Både på og utenfor banen er han bra og særlig hvordan han er med spillerne. Han er rett frem og sier hva han forventer av deg. Han var viktig for meg også, det var bra at jeg dro til Godset og at Deila var der, sier Omar.

Vår tid med en av de mest spennende spillerne i norsk fotball nærmer seg slutten. Omar reiser seg og takker for intervjuet. Han begynner å gå ned trappene på stadion. En gutt som elsket fotball er blitt en ung mann på vei mot stjernene. Han snur seg og smiler:

– Du vet den historien om at jeg skal ha spilt for andrelaget til Grüner da jeg var proff i City? Du vet, folk prater så mye. Alt jeg kan si er at jeg husker hvor jeg kommer fra. Jeg vet hvem som er gutta mine!

0 Kommenter
0

Relaterte artikler