Det store spillet

Norske fotballspillere setter penger på eget lag, på tross av forbud. Spillere deler laginformasjon på lukkede internettfora og pådrar seg gule kort med vilje. Er grunnen til at en usunn spillkultur får blomstre at ingen – verken NFF, presse eller politikere – ønsker en offentlig debatt om Norsk Tippings rolle?

Tekst Lars Johnsen

Støtt Josimar!

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

I februar kontaktet Lotteritilsynet den europeiske spillovervåkingsorganisasjonen ESSA om mistenkelig spill som involverte en 3. divisjonsklubb i Nord-Norge. ESSA varslet videre sitt nettverk, som består av flere av de store internasjonale spillselskapene. De ble bedt om å sjekke sine systemer for mistenkelige spill. Seks navngitte spillere i den nordnorske klubben skal ha spilt på at eget lag skulle tape tre kamper, én i 2015 og to i 2016. Informasjonen fra Lotteritilsynet var svært konkret, med spillernes personalia og kreditt- og debetkortdetaljer. At informasjonen fra et norsk, statlig organ var så spesifikk kunne tyde på at fotballspillerne hadde satt spillene hos Norsk Tipping, mente Josimars kilder.

Vi kontaktet Norsk Tipping. De hadde ikke funnet tegn på kampfiksing.

«Men har dere sjekket om spillerne i denne klubben har spilt på egne kamper?», spurte vi.

Alle spillere i Norge fra 12 års alder er registrert i NFFs digitale spiller- og statistikkdatabase FIKS. NFF sitter på personalia og klubbtilhørighet for alle spillere over 12 år.

For å delta i Norsk Tippings spill, trenger du et spillkort. Du må registrere deg. Du må oppgi personalia.

Hadde disse to databasene blitt matchet?

Norsk Tipping nølte med å svare. Det endelige og offisielle svaret fra Norsk Tippings kommunikasjonsdirektør Tonje Sagstuen ble til slutt:

«Det er eventuelt Lotteritilsynet som følger opp det.»

– Det er ikke så rart de er unnvikende. De ønsker ikke noe oppmerksomhet rundt dette. En stor del av Norsk Tippings omsetning på sportsspill stammer fra utøverne selv. Alle vet at spill er en del av garderobekulturen i fotballen og alle ser en annen vei, sier den tidligere fotballagenten Knut Høibraaten.

Ingen kontrollmekanismer
Det er mandag. Rekruttlaget til en av landets profilerte Eliteserie-klubber har hjemmekamp i 2. divisjon. Motstanderen er et av seriens svakere lag. Oddsen på hjemmeseier er lav, men så er det også en sikker hjemmeseier. Flere førstelagsspillere er i startoppstillingen. Inne i garderoben sitter mange av spillerne med smarttelefonene. De sjekker oddsen. Og setter penger på eget lag.

– Det er ikke uvanlig, forteller en av klubbens spillere til Josimar.

Forbud mot spill på egne kamper i norsk fotball ble først vedtatt på Fotballtinget i 2006. I 2013 innførte Norges Idrettsforbund (NIF) tilsvarende regler for all idrett. I NFFs standardkontrakter, både for amatører og profesjonelle, er forbud mot «veddemål på kamper der egen klubb er involvert» et eget punkt.

Hvilket inntrykk har Norsk Tipping av omfanget av spill på egne kamper blant fotballspillere?

– Det skjer nok, men det er vanskelig å si noe om omfanget. Lotteritilsynets kampfiksingsenhet kan kanskje si noe mer om hvor mange saker de har hatt knyttet til dette, svarer Tonje Sagstuen, kommunikasjonsdirektør i Norsk Tipping.

Hvilke kontrollmekanismer har Norsk Tipping for å avsløre fotballspillere som spiller på egne kamper?

– Ingen. Det er forholdet mellom spiller og forbund som regulerer at spill på kamper man selv er involvert i, ikke er tillatt. Det er regulert i fotballforbundets standardkontrakt.

Hva foretar Norsk Tipping seg dersom man finner ut at en spiller har spilt på sitt eget lag?

– Da varsler vi Lotteritilsynets kampfiksingsenhet i Førde.

Etterforsker Henrik Nordal i Lotteritilsynet har ikke kommet over spill på egne kamper i saker de har undersøkt.

– Spill på egne kamper er ikke vårt hovedfokus, det er idretten selv som har regler og sanksjoner for dette. Dog, hvis vi får opplysninger vedrørende pengespill som ikke er i tråd med gjeldende bestemmelser vil angjeldende forbund bli varslet. Ved undersøkelser av manipulering av idrettskonkurranser, har vi så langt ikke kommet over dette i saker vi har avsluttet, skriver Nordal i en SMS.

Gult kort
I Tyskland sitter en norsk landslagsspiller. Han sender en tekstmelding til en kamerat hjemme i Norge.

«Sett på gult kort til meg i kampen i helgen. Det er 5.00 i odds», skriver den norske proffen.

Under kampen pådrar den norske proffen seg gult kort.

Overfor Josimar benekter spilleren at det har skjedd.

– Ikke kan jeg noe om odds, og aldri har jeg spilt på meg kort med vilje, sier han.

Spill på tap for eget lag eller spill på enkelthendelser – som gule kort og første corner – kan, i tillegg til å være brudd på fotballens lover, også falle inn under straffeloven. Nasjonal handlingsplan mot kampfiksing, som ble utarbeidet av NIF, NFF, Norsk Tipping, Lotteritilsynet, Justis- og beredskapsdepartementet og Kulturdepartementet i 2013, beskriver hvilke lovhjemler som kan komme til anvendelse ved manipulasjon av kamphendelser og fiksing av kamper: Korrupsjon, bedrageri og økonomisk utroskap.

De sju som ble tiltalt etter kampfiksingssaken i 2012, som involverte spillere fra Follo og Asker, var tiltalt for grov korrupsjon, samt grovt bedrageri mot Norsk Tipping. Etter to runder i rettsapparatet, den siste i januar 2017, er fire frikjent.

Innsideinformasjon
På lukkede Facebook-grupper diskuteres det spillobjekter. Det deles informasjon. Mye om lavere divisjoner. Kanskje har keeperen gått gjennom en vanskelig skilsmisse, kanskje har spissen mer fokus på russefeiring enn fotball om dagen. Facebook-gruppenes medlemmer består av spillere og trenere på alle nivåer, journalister, seriøse gamblere så vel som hobbyspillere. Noe av informasjonen havner på trykk.

Innholdsmarkedsføring – annonser som ser ut som vanlige nyhetsartikler – for Norsk Tipping har blitt en integrert del av sportssidene til norske medier. Disse «artiklene» er som regel skrevet av mediehusenes journalister, journalister med gode kilder i fotballmiljøet.

Via direktemelding kontakter en spiller i Bodø/Glimt en spillekspert i et norsk mediehus. Det er 9. serierunde i Tippeligaen 2016. Glimt skal spille borte mot Odd 8. mai.

«Hei! Har litt inside til deg på Odd-Glimt til helga som du kan legge ut på tipssiden på Facebook. Føler ikke jeg kan gjøre det. Glimt stiller med ‘B-laget’ mot Odd. Lagoppstilling: Halldórsson – Moe, Bjørnbak, Edvartsen, Jonassen, Normann, Karlsen, Berg, Hauge (16 år), Azemi, Bjørkan (17 år). Kan fort bli stygt.»

«Såpass ja! Hvorfor det egentlig? Dette er gullinfo!», skriver spilleksperten tilbake.

«Han regner vel med at det blir tap uansett og vil spare spillere til hjemmekampen mot Vålerenga på onsdag. Forstå det den som vil!», er svaret fra spilleren.

– Den informasjonen ble aldri lagt ut på Facebook. Det ville jeg aldri ha gjort, sier spilleksperten til Josimar.

Vi spør Bodø/Glimt-spilleren om han er med og deler informasjon på lukkede Facebook-grupper.

– Jeg var medlem. Men det er ikke noe aktivitet der lenger. Folk la ut tips om 2. og 3. divisjon, om skadde spillere eller annen relevant informasjon. Det er gjerne folk med god kjennskap til lokalfotballen.

Han husker meldingen han sendte til spilleksperten.

– Ja, det stemmer at jeg sendte den.

Er det greit?

– Nei, egentlig ikke. Men jeg føler ikke at jeg gjorde noe ulovlig. Det er bare å møte opp på trening, så ser du lagoppstillingen.

Tråkket du over en moralsk grense?

– Ja, kanskje. Men jeg hadde ikke til hensikt å gjøre noe galt da jeg sendte den.

Hvor vanlig er det at spillere deler laginformasjon på denne måten?

– Vet ikke om det er så vanlig i Eliteserien. Men nedover i divisjonene er det vanlig.

Ifølge NFFs hefte «kampen mot kampfiksing» er det «forbudt å formidle innsideinformasjon […] Informasjon du sitter på ‘som følge av din relasjon til idretten eller konkurransen’, må du avstå fra å dele med andre».

Lagoppstillingen spilleren sendte i forkant av kampen, stemte med de elleve som løp ut på Skagerak Arena i Skien. Og Odd vant kampen 2-1.

Bodø/Glimt-trener Aasmund Bjørkan husker at kampen skulle spilles i en periode med tøft kampprogram. Han liker dårlig at spillerne deler innsideinformasjon.

– Dette høres ut som en kobling jeg ikke er glad for. Våre spillere skal ikke dele sånn informasjon. Ikke fordi det er hemmelig, for vi er åpne med media om laguttak. Og alle som kommer på treningen dagen før, kan lese lagoppstillingen ut av formasjonstreningen. På generelt grunnlag skal fotballspillere være forsiktig med slikt. Det går på lagets integritet, på sportens integrert, sier Bjørkan.

Norsk Tipping har ingen merknader til slik deling av laginformasjon.

– Det har ikke vi noe med. Hvordan informasjon om laguttak etc. skal deles med media, når og av hvem i klubben, er et klubbanliggende, sier Tonje Sagstuen.

«Foregikk i stor skala»
– Gambling er en helt naturlig del av garderobekulturen. Fotballspillere er veldig opptatt av spill – kortspill, playstation eller gambling. Det opplevde jeg både i klubb- og landslagsfotballen, sier Claus Lundekvam.

Både i medieoppslag i forbindelse med kampfiksingssaken i 2012 og i selvbiografien En kamp til, har Lundekvam fortalt åpent om hvordan han manipulerte kamphendelser da han spilte i Southampton. Hans syn kan være litt farget av 14 år i England, sier han, men mener det er mange likhetstrekk mellom England den gangen og utviklingen i Norge de senere årene: Stor aksept for spill, unge konkurransedrevne gutter med tid og penger, mange flere spillobjekter enn tidligere og en omverden som i liten grad bevisstgjør dem farene ved spill eller reglene for spill.

– Å tro at ikke dette foregår i Norge på samme måte som i utlandet, er naivt. En fotballgarderobe består av adrenalinsøkende mennesker som elsker å konkurrere om alt. Man har mye tid å slå i hjel. Og samtidig sitter man, gjennom venner og kollegaer i andre klubber, på masse innsideinformasjon om fotball. De som ikke anerkjenner at spill er en del av garderobekulturen, og alle de konsekvensene det kan få, har misforstått, sier Lundekvam.

– Spill på egne kamper har foregått så lenge det har vært mulig. Om man setter et par hundrelapper på sitt eget lag, hvem sjekker det?, spør tidligere Lyn-leder og tidligere leder i spillernes fagforening (NISO), Morgan Andersen.

Knut Høibraaten, som i sitt virke som fotballagent har vandret inn og ut av fotballgarderober og andre arenaer der spillere møtes, er enig.

– Mitt inntrykk er at det ble spilt mye generelt, at mange i fotballmiljøet hadde et usunt forhold til spill. Å sette penger på eget lag, var ikke uvanlig, forteller han.

En kilde forteller Josimar om juniorlaget til en Eliteserie-klubb, der flere spillere som satt på benken ved et tilfelle i 2016 tippet på seier til motstanderen.

– Tilbake på 1990-tallet, da man kunne spille uregistrert hos Norsk Tipping, foregikk spill på egne kamper i stor skala, sier fotball- og spillekspert i TV2, Jesper Mathisen.

Han har selv satt penger på eget lag.

– Jeg kom inn i seniorfotballen i 2003. Og spilte mye for Start 2 de første par årene. Jeg satte flere ganger penger på seier til Start 2. Jeg har aldri spilt mot eget lag. Oppfatningen til en del fotballspillerne er at så lenge du ikke setter penger på tap for egen klubb, så er det greit. Etter hvert som reglene har blitt tydeligere, er det mindre av dette. Men: At spill på egne kamper foregår ennå, det er ganske sikkert, spesielt nedover i divisjonene, sier Mathisen.

Jesper Mathisen ønsker seg lignende regler som praktiseres i Storbritannia.

I England innførte FA i 2014 totalforbud på spill på all fotball for spillere, trenere, klubbansatte og dommere helt ned til 8. nivå.

– Dette er ikke noe nytt fenomen. Spill blant fotballspillere kom med tippekampen i 1969 og har økt etter hvert som spillmulighetene er blitt mer tilgjengelig, mener Tom Nordlie, som i dag trener Skeid i 2. divisjon.

– Jeg legger merke til spillpraten i garderoben. Da jeg kom inn i toppfotballen i 1999 var det spillere som leste spillaviser som Tips og Trav- og Galoppnytt. Nå sjekker de mobilen.

Under podcasten «Fotballklubben» sa Aleksander Schau at han hadde sett Kjetil Rekdal, som Vålerenga-trener, sjekke mobilen for å se hvordan det gikk i en kamp han hadde penger på – fra benken mens Vålerenga spilte.

– Ja, det kan godt stemme. Jeg sjekker livescore på kamper jeg har spilt på, sier Rekdal.

I 2012 kom det fram at den tidligere landslagskapteinen i perioden 2010-2012, mens han var Aalesund-trener, hadde levert spilltips for Betsson under pseudonymet «Hroar». Totalt hadde Rekdal tjent 550 000 kroner på oppdraget.

Han mener inntrykket av ham som gambler ikke stemmer.

– Ryktet er ufortjent. Jeg spilte mer før. Nå legger jeg inn en oddsbong i ny og ne, men jeg holder meg godt oppdatert på forskjellige ligaer – Belgia, Sveits, Nederland og NHL-ishockey. Det er mange som ringer meg for å få tips. Men jeg har aldri gitt tips om egne lag. Jeg har heller aldri spilt på egne kamper, sier Rekdal.

Fakset over bongen
– Den gangen jeg holdt på, var det bare tippekupongen å spille på. Det ble en del hest. Jeg var på travbanen hver tirsdag. Etter hvert eide jeg også en hest. Den spilte inn noen kroner, forteller Alf-Kåre Tveit, som ble cupmester i 1989 og seriemester i 1991 med Viking.

– Da jeg spilte i Brann var det hest som gjaldt, ikke fotballtipping, sier Frank Strandli.

– Spill blant fotballspillere var like vanlig da som nå, sier Tom-Kåre Staurvik.

Den hardtskytende Bodø/Glimt- og Rosenborg-spilleren husker tippepraten som en integrert del av garderobekulturen.

– Tipping, hest og etter hvert også oddsen, var helt vanlige samtaleemner, både i Glimt og i Rosenborg, sier Staurvik som ble cupmester med Bodø/Glimt i 1993 og med Rosenborg i 1994 og seriemester med Rosenborg i 1995 og 1996.

– Vi hadde tippelag, spilte system og plukket ut sikre kamper. Det var en del av det sosiale, sier Gøran Sørloth om tiden i Rosenborg.

Om Rosenborg sto på tippekupongen, ble det krysset av for seier.

– Noe annet ville vært rart. Vi vant jo hele tiden, sier Sørloth.

Et av de første utenlandske bettingselskapene som siktet seg inn på det norske markedet, var engelske Kesak. Det forsøkte Sørloth seg på, sammen med lagkamerat, og Rosenborgs andrekeeper, Ivar Selnæs.

– Det var vel på begynnelsen av 90-tallet. Vi opprettet konto i England. Vi måtte fakse over spillene våre, forteller Selnæs.

– Jeg husker en gang vi røyk på en 12-kamperskombinasjon. Vi hadde 11 kamper inne. Den siste var cupfinalen i 1991.

Sørloth scoret i finalen. Fra benken kunne Selnæs se keeperkollega Ola By Rise slippe inn billige Strømsgodset-mål. Dermed ble det tap – både i finalen og på kupongen.

– Nils Arne [Eggen] har sagt at det er to kamper han i ettertid ville ha byttet ut Ola med meg. Den cupfinalen og 0-5-tapet for Sampdoria samme høst, ler Selnæs.

– For meg er det litt kultur: Å sette opp en bong, late som du kan det – og så ryke. Jeg har også spilt på eget lag, både som spiller og trener, sier Selnæs.

En spiller med fartstid på nivå 2 i norsk fotball forteller om lagkameraters spill på eget lag.

– En spiller på laget satte penger på at jeg ikke skulle score i en kamp, forteller han.

Denne lagkameraten er i dag landslagsspiller.

– Og keeperen på det samme laget, han satte penger på tap i en 2. lagskamp. Han skulle selv stå i mål i den kampen. Da ringte spillselskapet og spurte: «Er ikke du lagets keeper?».

Hånd i hånd
Da kampfiksingssaken sprakk sommeren 2012, uttalte daværende generalsekretær i NFF, Kjetil Siem, til Dagbladet at «kampfiksing var utrolig fjernt og langt borte fra oss […] Det blir feil å si at vi var forberedt på dette.»

Fire dager etterpå, 12. juli, kom den tidligere fotballagenten, sportsjournalisten, klubblederen og fotballadministratoren med uttalelser i samme avis som tyder på at han var fullt klar over spillkulturen i fotballmiljøet.

«Norges Fotballforbund innrømmer at gambling på egne kamper er et utstrakt problem blant spillere og ledere i norsk fotball», skrev Dagbladet.

«Det heter jo Tippeligaen. Fotball og gambling er som et ektepar, og spiller hånd i hånd. Økt tippeomsetning gir økt utbetaling tilbake til fotballen gjennom tippenøkkelen […] Dette er personer som er vant til mye adrenalin. I noen fotballmiljøer veddes det om alt […] Jeg har opplevd at spillere på tur setter store summer på hvem sin koffert som kommer først på bagasjebåndet», uttalte Siem.

Likelydende uttalelser hadde han servert VG 1. desember 2011, rett etter han var ansatt som generalsekretær. Artikkelen var skrevet i etterkant av at spillere som Ørjan Hopen og Jesper Mathisen hadde fortalt offentlig om spillproblemer. Siem nevnte gambling ved bagasjebåndet og sa videre: «I tillegg bruker fotballspillere mye tid foran spillkonsoller som Playstation, og det er klart at det kan henge sammen med avhengighetskulturen […] Det er vanskelig når vi liker at folk bruker penger på tipping, men samtidig må passe på at det gjøres i edruelige former.»

Tyr til kriminalitet
På en café i Oslo sentrum sitter Ørjan Hopen. Dagen før har han signert for Skeid. Kort tid i forveien hadde han havnet i nyhetene i forbindelse med en svindelsak.

– Når man er spillavhengig, når man er nede i mørket, da tyr man til kriminalitet. Det er realiteten, sier han.

Han har aldri spilt på egne kamper.

– Storspillere kjenner regelverket. Men det er ganske sikkert mange der ute som, uten å kjenne regelverket, setter penger på eget lag. Spesielt nedover i divisjonene.

Hopen har derimot spilt på alt annet – og tapt et store beløp.

Han scroller nedover nettaviser på smarttelefonen. Noen av sidene er tapetsert med reklame for Norsk Tippings spill. En del annonser, men også en del «content marketing» – annonser som ser ut som vanlige nyhetsartikler.

De skal være merket med «annonsørinnhold», slik at leserne skal se at det er betalt innhold. Merkene er små nok til at den jevne nettavisleser ikke nødvendigvis legger merke til det.

Både mindre lokalaviser og store mediehus har spillsider som er betalt av Norsk Tipping.

På vg.no finner man saker på forsiden som ikke er merket i det hele tatt. Ikke før man klikker seg inn på artikkelen, kan du se et lite merke oppe i høyre hjørnet der det står «kommersielt samarbeid med Norsk Tipping».

«SKYND DEG!»
Vi tok kontakt med VGs administrerende direktør og sjefredaktør Gard Steiro. Vi sendte skjermdumper av to fotballartikler som ikke var merket som betalt innhold på forsiden, men som var merket som «kommersielt samarbeid med Norsk Tipping» i artikkelen.

– Dette er ikke innholdsmarkedsføring. Det er ikke VGs partnerstudio som skriver artiklene. Sakene du viser til er tradisjonell journalistikk. Som det fremgår av merkingen har Norsk Tipping ingen innflytelse på temavalg eller innhold. Artiklene skrives utelukkende basert på redaksjonelle vurderinger. Men VG har et kommersielt samarbeid med Norsk Tipping. Vi får en andel av spill som skjer via våre plattformer. VG er ikke alene om å samarbeide med Norsk Tipping, skriver Gard Steiro, og legger ved lenker for å dokumentere at Amedia-konsernet, Dagbladet, Nettavisen og TV2 også har et samarbeid med det statlige spillselskapet.

Vi stiller ytterligere tre spørsmål til Steiro på e-post.

Når hadde VG sist kritisk søkelys mot Norsk Tipping?

– Vi er kritiske til Norsk Tipping når det er grunnlag for det. Om du søker i VGs arkiv, vil du finne en rekke artikler som både problematiserer enerettsmodellen og angriper Norsk Tipping i enkeltsaker. Jeg antar at premisset for spørsmålet ditt er at VG generelt ikke er kritiske til annonsekunder. Det stemmer ikke – og kan dokumenteres. Om det er noe sportsredaksjonen har vist det siste året, er det at de makter å ha et vedvarende kritisk blikk mot mangel på åpenhet, pengebruk og maktkonstellasjoner i norsk idrett. Flere av de aktørene som har blitt utsatt for VGs journalistikk har vært kunder eller samarbeidspartnere. Om du vil ha eksempler, oppfordrer jeg deg til å søke i våre arkiver, skriver Steiro og legger ved fire artikler.

Det ene eksempelet på VGs kritiske søkelys handler om at Norsk Tippings hjemmeside var nede. Det hører med til historien at VG en drøy time senere hadde følgende oppfølgingssak som topp-oppslag på fronten:

«SKYND DEG! Norsk Tipping har rettet feilen».

Slipper Norsk Tipping unna kritisk omtale fordi de er av VGs største annonsører?

– Nei.

Hvor mye fakturerer VG Norsk Tipping i løpet av et år?

– Vi oppgir ikke detaljer fra avtaler med våre annonsekunder, svarer Steiro.

En rapport fra medieanalysebyrået Nielsen som Josimar har tilgang til viser at TV2 hadde ca. 35 millioner kroner i inntekter fra Norsk Tipping i 2016.

Etter det Josimar har grunn til å tro, ligger VGs reklame-, annonse- og kommisjonærinntekter på samme nivå.

Forsvarer spillmonopolet
VG har gjentatte ganger forsvart spillmonopolet på lederplass. Sist – i desember 2016 – benyttet avisen en identisk formulering, som de hadde brukt i en leder året før:

«Ifølge Lotteritilsynet utgjør det norske markedet for pengespill ca 10,5 milliarder kroner. Av dette antas rundt 1,2 milliarder å gå rett i lommene på utenlandske gamblingbaroner som ikke har lov til å operere i Norge.»

Det første setningen inneholder feilaktige opplysninger: Totalmarkedet for pengespill er langt høyere, bare Norsk Tipping alene omsatte for 32 milliarder kroner i 2016.

VG unngikk også å nevne at Oljefondet eier verdifulle aksjeposter i flere av de utenlandske spillselskapene, men omtaler heller eierne som «gamblingsbaroner».

Steiro viser til at VG ble klaget inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU) for mangelfull merking av fotballartikkelen «Derfor bør Bournemouth frykte Benteke». VG argumenterte med at innholdet var «fri journalistikk», et argument PFU godtok. VG påpekte i sitt tilsvar til PFU-klagen «at norske papiraviser i flere tiår har tilbudt leserne oppdatert informasjon om spillobjekter hos Norsk Tipping.»

PFU er Norsk Presseforbunds organ for klager mot pressen, og VG ble ikke felt for brudd på god presseskikk. Norsk Presseforbund mottok i mange år betydelige inntekter fra Norsk Tipping. Norske aviser var forpliktet til å trykke tippekupongene og tipperesultatene – noe Norsk Presseforbund fikk betalt for.

Vi presenterer følgende scenario for Tonje Sagstuen: En leser klikker seg inn i en fotballartikkel på VGs forside, en artikkel som ikke inneholder noe om spill, den er heller ikke merket som «annonsørinnhold» eller lignende. Inne på artikkelsiden står det, derimot, «kommersielt samarbeid med Norsk Tipping».

Under artikkelen står det: «VG har et kommersielt samarbeid med Norsk Tipping, som innebærer at VG får en andel av inntektene fra spill i regi av tippeselskapet på våre plattformer.»

Leseren forlater VG-siden og fortsetter å surfe på internett. En stund etterpå ønsker han å legge inn et spill hos Norsk Tipping,

Er det slik at hans lesing av VGs artikkel spores, og vil VG få kommisjonærinntekter fra hans spill?

– Ja, i inntil 14 dager. Dette er likt for alle e-kommisjonærer, sier Tonje Sagstuen i Norsk Tipping.

Eli Bævre, juridisk rådgiver i Forbrukerombudet, sier dette på generelt grunnlag:

– Slik «affiliate-markedsføring» er etter hvert blitt svært vanlig. Om du samarbeider med en kommersiell aktør, skal det komme tydelig fram – forbrukeren har krav på å vite om det samarbeidet. Dette handler om forbrukerens tillit til det som blir presentert. Media trenger inntekter, men skal annonseinntektene gå på bekostning av tilliten fra leserne?

God, gammal tradisjon?

Norsk Tipping har siden den første tippekampen i 1969, via Lotto- og andre lykkespilltrekninger, også fått uvurderlig gratisreklame på NRK. Lotto-trekningen er ikke bare gratisreklame for Norsk Tipping – dette er programmer NRK betaler for å vise.

– Vi kjøper visningsrett av Norsk Tipping til trekningssendingene. NRK betaler 1,3 mill kroner i året for Lotto-, VikingLotto- og Extra-sendingene. Det vil si i underkant av 1000 kroner minuttet, forteller Arne Helsingen, TV-sjef i NRK.

Hvorfor viser dere Lotto-trekningen på TV?

– Vi har en lang tradisjon for å vise disse trekningene, og et stort og trofast publikum.

Gjør dere noen etiske vurderinger rundt visning av spilltrekninger?

– Vi har redaktøransvar her som for alt vi publiserer. Norsk Tipping har en rotfestet tradisjon og et oppdrag vi kan identifisere oss med, der overskuddet fordeles til idrett og kultur og andre ideelle formål.

NRK har ingen planer om å ta Lotto-trekningene av luften.

– Mediehverdagen er i endring. Folk mottar og finner informasjon på en annen måte enn før – hvordan det vil se ut framover er vi ikke sikre på. Vi evaluerer og diskuterer hvert år. Vi har ingen umiddelbare planer om å endre sendingene. Dette er del av «tradisjonspakka» vi har på TV – trekningene har vi vist i flere tiår. Vurderingen vår er at dette fremdeles er godt tilbud, sier Helsingen.

I tillegg til gratisreklame hos NRK, får Norsk Tipping også andre positivt ladde medieoppslag.

Talerør
Til 100% Sport, et samarbeid mellom de store regionsavisene og Aftenposten, fikk Ingebrigt Steen Jensen 16. september i fjor snakke varmt om Norsk Tipping og spillmonopolet. Artikkelen ble skrevet av en journalist i Bergens Tidende. Ifølge oppslaget spiller Steen Jensen for ca én million kroner i året – og bidrar dermed, via «grasrotandelen», med 50 000 kroner til klubben i sitt hjerte.

«Grasrotandelen» ble innført i 2009. Fem prosent av egen spillinnsats tilfaller en forening spilleren selv ønsker å bidra med penger til.

«Grasrotandelen er Stabæks nest største sponsor. Det første jeg gjør om morgenen – før jeg pusser tennene – er å sjekke hvor mye vi har fått. Jeg er helt gal, sier Ingebrigt Steen Jensen og ler», står det i artikkelen.

Samtidig rakket Steen Jensen ned på utenlandske spillselskaper, norske kjendiser som profilerer dem og norske TV-ledere som tar imot penger fra internasjonale spillselskaper.

«Noen norske kanalsjefer bør virkelig se seg selv i speilet […] Her beriker idrettskjendiser seg selv ved å gå til angrep på den norske modellen som har fått dem opp og frem. Jeg blir så deppet av å se det.»

Artikkelen (men ikke Steen Jensen) nevnte John Arne Riise og John Carew ved navn, men ingen av dem fikk svare for seg.

Ingebrigt Steen Jensen er høyt oppe når Josimar ringer dagen etter at Stabæk har slått Tromsø 3-0. Seieren på Alfheim var Stabæks tredje av fire mulige.

– Det er helt uvirkelig. Ikke bare har vi vunnet, vi har vært skikkelig gode.

Før var kampene en lidelse. Tok laget ledelsen etter ti minutter, gjensto en åtti minutters lang kamp mot klokka. Vant de, kunne han se for seg at laget gikk på en smell i neste kamp.

– Jeg har blitt mye flinkere til å nyte det.

At han spiller for én million kroner i året var nok en overdrivelse. Hovedincentivet for hans spillaktivitet er grasrotmidlene.

– Stabæk har nå 1713 givere. Det snakkes om å høyne grasrotandelen til sju prosent. Da vil vi få inn 1,5 millioner kroner. Bare SpareBank1 av våre sponsorer er større. Alle må huske å melde inn sin klubb!

I 2009 fikk Steen Jensen brev fra NFF. Han hadde satt penger på Oddsbomben mens Stabæk var på kupongen. Oddsbomben er et kombinasjonsspill der det gjelder å tippe riktig resultat på tre kamper. Oddsen kan komme opp i flere tusen. Steen Jensen var på det tidspunktet styremedlem i klubben. Noe han også er i dag.

– Nå har jeg mye mindre kontakt med spillergruppa. Den gangen var jeg på alle treningene og i garderoben. Men jeg har selvfølgelig aldri påvirket noen, aldri sagt «kan ikke vi bare tape den kampen» eller lignende. Det var helt i orden å tippe på Stabæk, men ikke på slike resultatspill, fikk jeg beskjed om den gangen.

Han setter penger på Stabæk-kamper også i dag. Han vurderte å krysse av for Stabæk-tap i kampen mot Tromsø. Den kupongen ville ikke ha gått inn.

– Det hender jeg spiller Stabæk som del av trippel eller en dobbel. Som regel en dobbel hvor Stabæk skal tape. Da kan jeg kanskje tjene 5000 som en trøst, sier han.

Han er usikker om han i det hele tatt har lov til å spille på Stabæks kamper.

– Om man som styremedlem kan tippe på Stabæks kamper, det vet jeg ikke. Jeg kjenner ikke regelverket.

«Dobbeltmoral»
– Går du på butikken skriker store Norsk Tipping-gevinster mot deg, sier Ørjan Hopen.

– Og når du kommer hjem og skrur på TV-en er sendingene fulle av reklame for internasjonale spillselskaper.

Ifølge Medietilsynet brukte utenlandske spillselskaper 742 millioner kroner i 2016 på TV-reklame vist på kanaler som sender fra utlandet, men som er tilgjengelig i norske dagligstuer.

Medierettighetene til norsk fotball forvaltes av selskapet Fotball Media AS, som er eid av NFF og Norsk Toppfotball (NTF). Rettighetene til å sende norsk fotball ble i desember 2015 solgt til Discovery for 2,4 milliarder kroner. Avtalen gjelder for årene 2017-2022. Discovery er et TV-selskap, som i likhet med andre som sender fra utlandet, pøser på med spillreklame. Under den siste runden med VM-kvalifiseringskamper var vel halvparten av alle reklameinnslag i forbindelse med VM-kampene reklamer for utenlandske spillselskaper.

Det 45 minutter lange forhåndsprogrammet før kampen mellom Spania og Israel fredag 24. mars ble avbrutt av tre reklamepauser på til sammen 17 minutter. I de minuttene ble det sendt 44 reklameinnslag. 21 av dem var reklame for utenlandske bettingselskaper. Mellom nasjonalsangene og avspark, rakk Eurosport også å legge inn en kort reklame for et spillselskap.

Det samme gjentok seg gjennomgående ved VM-kampene på Discoverys kanaler den helgen. Om man ikke hadde visst bedre, kunne man lett ha trodd spillselskapets kjenningsmelodi var en slags VM-kvalikens svar på Champions League-hymnen.

Unntaket var Norges kamp mot Nord-Irland. Det eneste innslaget av spillreklame under sendingen av Lars Lagerbäcks debutkamp som landslagssjef var «programmet presenteres av Oddsen – et spill fra Norsk Tipping» før og etter reklameinnslagene.

Da Eurosport viste redigert opptak av Nord-Irland-Norge dagen etterpå, var den utenlandske spillreklamen tilbake.

– Spill er spill og vi vet av erfaring at unge utøvere sliter med å se forskjellen. Det gjelder vel de fleste av oss da dette går over i hverandre. Inntrykket er at fotball på TV er pakket inn av spillreklame, sier Joachim Walltin, leder i spillernes fagforening (NISO)

– At norsk fotball skal stille seg bak Norsk Tippings spillmonopol, samtidig som de selger rettighetene til et TV-selskap som er finansiert av reklame for utenlandske bettingreklame, det er god dobbeltmoral, mener Walltin.

Vi presenterer påstanden om dobbeltmoral til styreleder i Fotball Media AS, Leif Øverland. Han henviser oss til Fotball Medias administrerende direktør Knut Kristvang. Kristvang sier han ikke ønsker å svare på spørsmål om dobbeltmoral.

– I tillegg er vel alle studiosendingene til Discovery – både de med og de uten reklame for utenlandske spillselskaper – produsert på Ullevaal Stadion av Ullevaal Media Center, sier Walltin.

Fleksibilitet i praksis
Ullevaal Media Center er – i likhet med Fotball Media AS – eid av NFF og NTF. Selskapet hadde i 2016 inntekter på 51,8 millioner kroner.

«Produksjoner for Discovery utgjør den største delen av inntektssiden. I 2016 har UMC produsert studiosendinger i forbindelse med VM-kvalifiseringen i fotball, Europa League, ishockey og PGA-golf […] UMC vant i 2016 anbudet om å produsere studiosendingene for Discovery i forbindelse med Eliteserien og OBOS-ligaen 2017», står det i årsberetningen for 2016.

Er det dobbeltmoral at et selskap eid av fotballen produserer TV for et selskap som viser reklame for utenlandske bettingselskaper?

– UMC leverer en teknisk tjeneste til Discovery. Vi er ikke i posisjon til å bestemme hvilken reklame som vises på deres kanaler i forbindelse med utenlandske sportsrettigheter. Det er myndighetene som definerer lovverket. UMCs eiere har derimot gitt Norsk Tipping enerett på reklame før, under og etter sendingene fra Eliteserien og OBOS-ligaen fordi dette er rettigheter norsk fotball eier og forvalter, og fordi vi støtter enerettsmodellen, svarer UMCs administrerende direktør Svein Graff i en SMS.

4. mars 2017 presenterte NFFs generalsekretær Pål Bjerketvedt og Norsk Tippings administrerende direktør Åsne Havnelid en ny samarbeidsavtale på fotball.no. Den fireårige avtalen, som gjør det statlige spillselskapet til NFFs hovedsamarbeidspartner, har fokus på grasrot og bredde. Nivå 4 i seriesystemet har nå navnet Norsk Tipping-ligaen.

– Pengene rår. Om enerettsmodellen hadde blitt avviklet, ville de som forsvarte den i går, løpe inn i armene på de utenlandske selskapene i morgen, mener Walltin.

Skam og tabu
Debatten om spill, og konsekvensene av spill, som den avhengigheten Ørjan Hopen selv sliter med, er i stor grad fraværende. Historiene om de spillavhengig reduseres til enkeltskjebner. Det handler sjelden om det strukturelle, mener Hopen.

– Det er tre utfall i en fotballkamp – men én ting er sikkert: spillselskapet tjener penger, sier han og viser fram annonse på Nettavisen for Norsk Tippings nye kasinospill.

– Tror man virkelig at det stopper der? At man, når man først har begynt å spille, ikke lokkes over til en av de andre aktørene som reklamerer på TV – som har mye bedre premier og som plutselig sender deg en melding om «vi har satt inn 10 000 kroner til kasinospill på kontoen din. God helg!»

– Spillavhengighet er skam- og tabubelagt. Mer enn rus. Alle har som har gått på skole i Norge har blitt fortalt om farene ved rus, i lærebøker, gjennom foredrag. Men hvor er foredragene om farene ved spill?, spør Hopen, og forteller om våkennetter der han i det ene øyeblikket er flere hundretusener i pluss – før alt ryker.

Hopen savner en debatt. Spill er i det hele tatt en «scam», mener han. Men Norsk Tipping har fått en rolle som en positiv samfunnsaktør – en rolle få vil rokke ved.

– Man ønsker stillhet. Da jeg gikk ut i media og fortalte at jeg løp rundt i Sogndal med 6-8 spillkort fra Norsk Tipping, ble [daværende NFF-president] Yngve Hallén bedt om å kommentere saken. Vi er begge fra lille Sogndal, men han ønsket ikke å si noe.

Claus Lundekvam er enig med Hopen.

– Ett resultat av mangel på debatt er en spillkultur innad i fotballmiljøet som for mange er usunn. Og spillproblemer fortsetter å være skambelagt. Det er faktisk mye mer åpenhet rundt dette i England, sier han.

Av Norsk Tippings inntekter på 32 milliarder kroner i 2016, ble seks millioner kroner satt av til tiltak mot spillavhengighet – 0,019 prosent av den totale omsetningen.

«Posten ble redusert fra 15 millioner i 2015 til 6 millioner i 2016 etter dialog med Kulturdepartementet. Reduksjonen begrunnes med at det er tilgjengelige midler fra tidligere år som ikke er benyttet», står det i Norsk Tippings årsrapport for 2016.

I 2007 hadde Norsk Tipping inntekter på 10 milliarder kroner. I 2016 var inntektene 32 milliarder. Antall spill og antall spillaktører øker i et formidabelt tempo. Selskapenes markedsføringsbudsjetter vokser.

– Norsk Tipping burde være mye mer på banen. De burde ha jobbet aktivt inn mot klubbene, mener Lundekvam.

Helårs-julenisse
Skodden ligger helt nedpå Oslofjorden da vi stiger inn på Nesoddbåten på Aker Brygge. På den andre siden venter Hans Olav Fekjær. Psykiateren med 40 års erfaring med arbeid med rus- og spillavhengighet har blitt 77 år. Han mimrer om egen fotballbarndom i Lyn. Faren Harald spilte på A-laget sammen med Jørgen Juve. Selv spilte han sammen med Finn Seeman.

– Der du svinger inn til NRK-huset på Marienlyst, der det i dag ligger en bensinstasjon, det var løkka vår.

På 60-tallet kunne enkelte elever ved en realskole i Oslo teste seg mot en «konkurrent» av Norsk Tipping. I tillegg til interesse for fotball, var Fekjær god i matte. Han startet sin egen lille bookmakervirksomhet.

– Jeg plukket ut fire kamper fra tippekupongen og tok fem øre for hver rekke og satte vinnerpotten til én krone. «Fire rette kan ikke være så vanskelig», tenkte folk. Men det er 81 kombinasjoner. Jeg var garantert å vinne. Akkurat som ethvert spilleselskap, ler han.

Etter en yrkeskarriere innen psykiatri med spill og rus som fagfelt, er han enig i det Claus Lundekvam og Ørjan Hopen sier om skammen som ligger i spillavhengigheten.

– Ja. Det er et større tabu enn rus. «Hadde dette vært alkohol, hadde jeg turt å stå fram, men ikke om pengespill», fikk jeg høre. Som spillavhengig føler man seg som verdens dummeste.

Fekjær var i kontakt med vanlige kvinner og menn, som endte opp i rettssaker etter underslag i hundretusenkronersklassen.

– Dette var mennesker som til da hadde hatt en kriminell løpebane begrenset til et par parkeringsbøter, som nå tydde til kriminalitet for overleve. Egen inntekt hadde de spilt bort.

Han mener Norsk Tippings markedsfører seg som en helårs-julenisse. Milliongevinstene skriker mot deg på dagligvarebutikkene. Det er ingenting i deres markedsføring som sier ansvarlighet.

– Reklamene deres er ikke løgn, men de er sterkt misvisende. Og den er overalt. Det de ikke ser ut til å skjønne er at Norsk Tipping-reklame ikke er reklame for Norsk Tipping, men reklame for spill. Folk spiller for å vinne. De går raskt går over til andre selskaper som tilbyr bedre betingelser.

Litt Vegas i hverdagen
Dagen etter vi besøkte Fekjær viste NRK Brennpunkt dokumentaren Fanget av spillet om spill og spillavhengighet.

Begge de to som sto fram, Atle Vestvik og Tommy Berntsen, hadde startet hos Norsk Tipping, før de ble lokket over til nettspill hos utenlandske selskaper.

«Det begynte med tippekupongen, og så lanserte Norsk Tipping Oddsen», fortale Atle Vestvik. «Det har kostet meg ekteskap, hus og hjem – alt.»

Begge hadde spilt bort millionbeløp.

Inne på Møllergata Bingo i Oslo treffer vi 49-åringen Amir Anwar Ahmed. Bingolokalet ligger i Venstres hus. Ni av Venstres lokallag i Oslo, pluss ungdomspartiet Unge Venstre, er blant organisasjonene som får inntekter av spillene som står plassert i lokalet. Egypteren har bodd i Norge siden 1980 og er nå arbeidsledig. Fra NAV får han utbetalt 5200 kroner hver 14. dag.

– Jeg spiller bort alt, sier han, mens databingoterminalen blinker i bakgrunnen.

Et lite merke der det står «spiller du for mye?» med et telefonnummer til en hjelpelinje er festet mellom tastene og skjermen.

Belago-terminalene, Norsk Tippings automatspill, som står plassert i hjørnet, holder han seg som oftest unna. Selv om reklameplakatene i bingolokalets inngangsparti lokker med «Belago – Litt Vegas i hverdagen».

– Den sluker tusenlapper. Det er en morsom automat, men dyr.

I stedet sitter han foran databingoen.

Klokken har ikke nådd 12 ennå. Bingohallen åpnet klokken 10. På den tiden har han rukket å spille bort 1800 kroner.

– Jeg fikk betalt i går. Nå er det tomt.

«De fattigstes toppskatt»
Hans Olav Fekjær mener norske medier i liten grad debatterer rollen til Norsk Tipping og de forskjellige negative sidene ved spill.

– I så fall handler det om enkeltskjebnene, om dem som har spilt seg fra gård og grunn. Søkelyset burde ha vært mot dem som tilbyr spill – og det gjelder i aller høyeste grad Norsk Tipping.

Han har sett framveksten av «content marketing» i landets nettaviser.

– At de lar seg prostituere av innholdsmarkedsføring, samtidig som en bredere debatt om spill er fraværende, er ikke tilfeldig. Store annonsører er hellige, mener Fekjær.

Av Norsk Tippings inntekter i 2016, stammer 10 milliarder kroner fra Lotto og andre lykkespill. 9,7 milliarder hentes inn fra «terminalspill» – spillautomatene som står plassert i bingohaller rundt omkring i landet. Nettbaserte spill tilførte Norsk Tipping 7,8 milliarder. Inntekter fra sportsspill beløp seg til 3 milliarder kroner. Etter at gevinster til spillerne på 24,4 milliarder og Norsk Tippings driftskostnader på 2,7 milliarder er trukket fra, sitter det statlige spillselskapet igjen med 5 milliarder kroner til utdeling til ideelle formål.

Denne potten brukes til utbygging av idrettsanlegg og andre ideelle formål i hele landet.

– Norsk idrett finansieres av to grupper: de spillavhengige og de fattigste. De spillavhengige betaler en høy personlig pris for dette systemet. Selve overskuddet som går til ideelle formål, kommer fra dem med lavest inntekt – de fattigste er de ivrigste spillerne på lykkespill. Jeg kaller lykkespill «de fattigstes toppskatt», sier Fekjær.

«Hvem betaler for svømmehallene?: En økonometrisk analyse av utgifter til pengespill», var tittelen på masteroppgaven til Terje Moxness Kortner skrev ved Universitet for Miljø- og biovitenskap på Ås i 2012. Hans forskning bygger opp under Fekjærs synspunkt.

«Husholdninger med lavere inntekter bidrar i større grad til Norsk Tippings overskuddsformål, relativt til eget inntektsnivå. Dette styrker hypotesen om pengespill som en regressiv form for skattlegging […] Innbyggerne i kommuner med lav medianinntekt bidrar i større grad til Norsk Tippings overskuddsformål, både sett relativt til kommunens inntektsnivå og i absolutte tall», står det i oppgaven.

– Tallene i oppgaven er fra 2010, men dette har neppe endret seg mye siden, sier Moxness Kortner.

Rapporten «Omfang av Penge- og dataspillproblemer i Norge 2015» gjennomført av Universitetet i Bergen viser også at det er samfunnets svakeste – innvandrere, lavinntektsgrupper og mennesker med lav utdanning – som utgjør flertallet av dem med risiko for å utvikle spillavhengighet.

Ifølge NRK Brennpunkt er det i dag 35 000 spillavhengige. 90 000 er i risikosonen for å utvikle spillavhengiget.

– Interessant er det også at Norsk Tipping kategorisk avviste å legge til rette for å bruke anonymiserte data fra deres kunderegister da jeg gjennomførte min studie. Jeg vil tro det skyldes at de vet godt hvilke inntektsgrupper som spiller mest, og ikke ønsker noe videre publisitet rundt dette, sier Moxness Kortner

Politiske partier og problemspill
Siden Norsk Tipping ble etablert, har det vært bred, tverrpolitisk enighet om spillmonopolet i Norge. De store debattene om hvem som egentlig betaler for ballbinger og kulturhus, har vært fraværende.

Under sendingen av Brennpunktdokumentaren om spill, var Arbeiderpartiets spillpolitiske talsperson, Anette Trettebergstuen, aktiv på twitter.

«Norske kjendiser som stiller opp for ulovlige utenlandske spillselskaper burde skamme seg», skrev hun.

Josimar ber Trettebergstuen utdype kritikken:

– Jeg mener norske idrettsutøvere som har nytt godt av enerettsmodellen, som har gitt midler til bygging av ballbinger og kunstgressbaner, undergraver den ved å stille opp for slike selskaper. De reklamerer for noe som ikke ville ha gjort deres karrierer mulig. Det er dobbeltmoralsk og ille.

Samtidig er Arbeiderpartiet blant de politiske partiene som mottar millioninntekter fra Norsk Tippings spillterminaler som er å finne i landets bingohaller.

Bingohaller som ønsker å ha Norsk Tippings terminaler i sine lokaler, må gjøre avtaler med foreninger og organisasjoner. Deler av inntekten skal gå til «lotteriverdige formål». Hvor mye organisasjonene skal ha av terminalspillene er regulert i «forskrift om bingo». «Minimum 30 prosent av overskuddet fra spillene skal tilføres formålene», heter det i forskriften.

Tall fra Lotteritilsynet viser at 5,8 millioner kroner fra Belago og andre lisensierte automat- og bingospill tilfalt Arbeiderpartiet i perioden 2014-2016. Av de politiske partiene, hadde bare Fremskrittspartiet større spillinntekter enn Trettebergstuens parti i samme periode – med 6,3 millioner kroner.

Bruken av Belago-terminaler er omdiskutert. Rapporten «Omfang av Penge- og dataspillproblemer i Norge 2015» viser at hele 73,7 prosent av brukerne av slike spill havnet i kategorien «problemspillere».

Millioninntekter
Vi spør om Arbeiderpartiet har betenkeligheter med å motta inntekter fra slike spill. Trettebergstuen påpeker at det er partilaget i Oslo som får slike inntekter.

– Absolutt. Det er lovlig, men man kan med rette stille seg spørsmålet hvor går grensen og hva skal partiene ville ha inntekter fra. Sånn sett kan du si at norsk idrett, frivillighet og kultur også mottar penger fra noe som er uønsket aktivitet – spill er på en måte en virksomhet som medfører problemer. Derfor må det reguleres godt. Og det gjør vi innenfor norsk lov, og en av grunnene til at vi nettopp har tillatt spill i Norge, er fordi overskuddet går tilbake til samfunnet og er med på å forsøke å veie om de negative virkningene. Oslo Arbeiderparti gjør ingenting ulovlig og dette regner jeg med de tar en fortløpende vurdering på.

Trettebergstuen medgir at det er et problem at de fattigste i Norge er de ivrigste spillerne.

– Ja, det er det. Det er også derfor vi er opptatt av å regulere spill og enerettsmodellen godt. Det er utopisk å skulle forby spill, det vil alltid finnes.

Idrettskjendiser som reklamerer for utenlandske spillselskaper, de opptrer dobbeltmoralsk. Partilags inntekter fra terminalspill er et problem, men Arbeiderpartiet har ikke forbudt det innad. Er det dobbeltmoral når Arbeiderpartiet ikke har kontroll over egne rekker?

– Forskjellen er at idrettskjendisene reklamerer for spill som er ulovlige i Norge – det er ulovlig virksomhet, det de driver med, egentlig. Det å ta inntekter fra lovlige spill er ikke ulovlig. Det er to forskjellige ting. Jeg forstår at det stilles spørsmål. Men automatene er regulert og de er lovlige og partiene har lov til å ta imot inntekter dra dem. Det blir noe annet, sier Trettebergstuen.

For ordens skyld: ingen idrettskjendiser, eller andre, som stiller opp i reklame for utenlandske spillselskaper bryter norsk lov. Det er å sende reklame for slike selskaper som ikke er lovlig i Norge – et forbud TV-kanalene omgår ved å sende fra utlandet. Spillselskapene er lovlige virksomheter i de landene de er registrert.

Vi spiller ballen videre til partisekretær Siri Gåsemyr Staalesen i Oslo Arbeiderparti.

Har Oslo Arbeiderparti noen betenkeligheter med å bli tilført inntekter fra slike spill?

– Vi er trygge på at myndighetene har fokus på det etiske aspektet knyttet til dette. Vi mener det er greit at lokallag hos oss har inntekter fra dette så lenge regelverket følges. Samtidig er vi opptatt av at det settes inn tiltak mot spillavhengighet. På Stortinget har Arbeiderpartiet bidratt til å utvikle politikken på dette området.

Hvor mange år har dere mottatt slike inntekter?

– Så vidt meg bekjent har Oslo Ap mottatt denne type spillemidler siden før 1990.

Hva er totalbeløpet dere har blitt tilført?

– I min tid som partisekretær har vi mottatt kr 10 592 599, det vil si fra 2012-2016.

Spillpolitisk talsperson Anette Trettebergstuen omtaler det som problematisk at lokallaget får inntekter fra slike spill. Taler Arbeiderpartiet med to tunger?

– Det medfører ikke riktighet at Trettebergstuen omtaler dette som problematisk. Samtidig deler vi Trettebergstuens tanker om at det er behov for en bevissthet og diskusjon om temaet. Dette er innenfor dagens regelverk, som Arbeiderpartiet ved flere anledninger har strammet inn.

Det er de minst ressurssterke i samfunnet som benytter slike spill og andre lykkespill i størst grad. Er inntekter fra slike vanedannende spill i tråd med Arbeiderpartiets ideologi?

– Vi er opptatt av at det settes inn tiltak mot spilleavhengighet. På Stortinget har Arbeiderpartiet bidratt til å utvikle politikken på dette området. Dersom myndighetene finner ut at det er behov for ytterligere behov innstramminger i dette regelverket, er vi selvsagt lydhør for dette, sier Siri Gåsemyr Staalesen.u